3 Dagens organisering

3.1 Kommunenes, fylkesmennenes og statens rolle

Konfliktrådene reguleres av lov 15. mars 1991 nr. 3 om megling i konfliktråd og forskrift 13. august 1992 om megling i konfliktråd. Kommunene er i dag ansvarlige for opprettelse og administrasjon av konfliktråd. Det er kommunen som ansetter og har personalansvaret for konfliktrådsleder og andre ansatte ved konfliktrådet. Konfliktrådet utgjør et eget organ i kommunene. Forskriften fastslår at kommunene kan organisere konfliktrådsvirksomheten på den måte kommunen finner hensiktsmessig innenfor de rammer og retningslinjer Justis- og politidepartementet fastsetter i henhold til lov og forskrift, og i samsvar med lovens formål. Kommunene er i forskriften gitt frihet til å etablere konfliktråd i fellesskap med andre kommuner. En av kommunene skal i slike tilfeller være vertskommune for det interkommunale konfliktrådet. Alle landets kommuner, bortsett fra Sandefjord og Oslo, har etablert interkommunale konfliktråd.

Staten dekker utgiftene til driften gjennom øremerkede tilskudd til konfliktrådenes vertskommuner. Fylkesmannen fordeler midlene etter nærmere kriterier fastsatt av departementet.

Fylkesmannen fører tilsyn med at konfliktrådets virksomhet utøves i samsvar med fastsatte lover og regler. Justisdepartementet er overordnet ansvarlig for faglig veiledning og opplæring.

3.2 Evalueringen av konfliktrådsordningen i 1996

I 1996 ble konfliktrådsordningen evaluert av Statskonsult ved hjelp av Agenda Utredning og Utvikling AS (Agenda). Agenda pekte på følgende forhold som taler for en ny vurdering av organiseringsmodellen:

• Ordningen er sårbar. Med stort sett bare en konfliktrådsleder ved hvert konfliktråd står og faller ordningen med vedkommende. Sykefravær, manglende engasjement etc. kan medføre at ordningen ikke fungerer.

• I noen få konfliktråd er ansvaret for ordningen plassert som et tillegg til annet arbeid (f.eks. forliksrådsekretariat). Dette medfører at arbeidet med konfliktrådet konkurrerer med andre prioriterte oppgaver, og lider under det.

• Konfliktrådslederne har et ensomt arbeid, ofte med lite eller intet faglig fellesskap på arbeidsplassen.

• Ansvarsdelingen mellom fylkesmannen og kommunene kan lett føre til ansvarspulverisering. Så lenge ordningen fungerer godt er dette ikke noe problem. Det er først når ordningen ikke fungerer at ansvarsdelingen kan ha negative konsekvenser.

• Selv om ordningen i prinsippet er kommunal, har de fleste kommunene lite eierforhold til ordningen.»

Agenda anbefalte en organisering som innebærer at ansvaret plasseres ett sted.

3.3 Erfaringer etter evalueringen

Justisdepartementets erfaringer med dagens organisering har vært sammenfallende med Agendas funn i 1996.

En stor andel av konfliktrådene har konfliktrådsleder i full eller redusert stilling som sitter alene, uten annet personale å støtte seg til. Dersom konfliktrådslederen blir syk, mangler engasjement eller innehar annen deltidsstilling som krever stor oppmerksomhet, går det ut over kvaliteten og effektiviteten i saksbehandlingen. Departementet har erfart at slike situasjoner lett fører til økt saksbehandlingstid og redusert tillit til konfliktrådet, noe som igjen fører til at færre saker oversendes til megling.

En rekke vertskommuner mangler eierfølelse og engasjement for konfliktrådsordningen. Dette har i en del tilfeller gitt særlig utslag i manglende interesse for driften av konfliktrådene og manglende ivaretakelse av konfliktrådenes ansatte. Det finnes også eksempler på at vertskommunen ikke har vist tilstrekkelig interesse for å sette inn tiltak ovenfor konfliktråd som ikke har fungert i henhold til intensjonen. Departementet har i slike tilfeller ikke kunnet gjøre annet enn å påpeke forholdet overfor kommunen gjennom brev til fylkesmannen. Fylkesmennene har en tilsynsfunksjon uten sanksjonsmuligheter. Deres påvirkningsmuligheter er derfor begrenset til å kommunisere bekymringen over tingenes tilstand ved det aktuelle konfliktrådet.