4 Gjeldende rett
Regulering av opphavsrett, patentrett m.v. i forbindelse med forskningsresultater er delt på flere lover. I denne proposisjonen vil det kun bli foreslått endringer i lov om arbeidstakeroppfinnelser. Begrunnelsen for valg av lovregulering i arbeidstakeroppfinnelsesloven er nærmere behandlet i kap. 10.1. Som ytterligere oppfølging av Bernt-utvalgets utredning er det imidlertid i sammenheng med Ot.prp. nr. 40 (2001-2002) blitt foreslått lovendringer i universitets- og høgskolelovens virksomhetsparagraf. Kap. 10.2 inneholder en kort beskrivelse av forslagene til lovendringer. For oversiktens skyld gis det i dette kapitlet en omtale av en del relevant bakgrunnsrett.
4.1 Åndsverkloven
Lov av 12. mai 1961 om opphavsrett til åndsverk (åndsverkloven) beskytter mange kommersielt interessante vitenskapelige verk. Åndsverkloven gir imidlertid ikke en idébeskyttelse og gir derfor ikke beskyttelse av vitenskapelige ideer og forskningsresultater som sådan, men bare av den konkrete utforming i form av tekst m.v. som resultatene har fått. Lovens § 1 fastslår at skaperen av et åndsverk har opphavsrett til verket. Med «åndsverk» forstår loven litterære, vitenskapelige eller kunstneriske verk av enhver art og uansett uttrykksmåte og uttrykksform, så som:
«1) skrifter av alle slag
2) muntlige foredrag
(...)
11) kart, samt tegninger og grafiske og plastiske avbildninger av vitenskapelig eller teknisk art
12) datamaskinprogrammer
13) oversettelser og bearbeiding av verk som er nevnt foran.»
Opphavsrett gir innenfor lovens grenser bl.a. enerett til å råde over verket, gjennom f.eks. formidling til allmennheten eller ved næringsmessig utnyttelse. Eneretten er knyttet til det aktuelle verket(publikasjon o.l.). Opplysninger som blir gjort kjent for allmennheten gjennom vitenskapelige verk eller muntlige foredrag, blir i prinsippet tilgjengelig for enhver for forskningsmessig og kommersiell utnyttelse.
Etter norsk rett kan bare fysiske personer være opphavsmenn, men etter åndsverkloven § 39 står opphavsmannen fritt til å overdra sine rettigheter over åndsverket til andre, også til juridiske personer. En overdragelse av opphavsretten er ofte en forutsetning for at åndsverket kan utnyttes i næringsmessig sammenheng.
For åndsverk som skapes av arbeidstakere som ledd i arbeidsforholdet, er det alminnelig antatt at arbeidsgiveren har en nokså omfattende rett til å utnytte verket. I den grad dette ikke er regulert gjennom avtaler, slik det for eksempel gjelder for journalister, er det lagt til grunn at arbeidsgiveren som hovedregel vil overta utnyttelsesretten for verk som er skapt i tjenesten, dersom det faller inn under arbeidstakerens tjenesteplikter å skape slike åndsverk.
Bortsett fra en spesialbestemmelse i § 39 g) om dataprogrammer, har åndsverkloven ingen særbestemmelser om overgang av opphavsrett i arbeidsforhold. Hovedregelen om overgang av opphavsrett i arbeidsforhold er bl.a. formulert i Ot. prp. nr. 84 (1991-92) s. 21:
«Det gjeldende prinsipp i norsk rett går ut på at opphavsrett til verk skapt i ansettelsesforhold, i mangel av annen avtale, vil kunne anses overgått til arbeidsgiveren i den utstrekning det er nødvendig for at ansettelsesforholdet skal nå sitt formål og det dessuten er omfattet av arbeidstakerens oppgaver i arbeidsforholdet å skape slike verk.»
Det er antatt at denne ulovfestede regelen om overgang av rettigheter i arbeidsforhold ikke gjelder på samme måte for vitenskapelige verk som skapes av forskere ved universitetene og høgskolene i forbindelse med deres arbeid ved institusjonen. I forskningsprosjekter som foregår i samarbeid med tredjepart vil det likevel ofte være en uttrykkelig eller underforstått forutsetning at råderetten går over til tredjepart, eller deles, eller at det gjelder andre begrensninger for forskerens utnyttelse av rettighetene.
Datamaskinprogrammer regnes som åndsverk etter åndsverkloven § 1, 2. ledd, nr. 12. Noe som «bare» utgjør programmer for datamaskiner regnes vanligvis ikke som oppfinnelse, se patentloven § 1, 2. ledd. Dette innebærer bl.a. at «lærerunntaket» (se kap. 4.3) ikke får anvendelse på datamaskinprogrammer. Etter åndsverkloven § 39 g), og med de begrensninger som ellers følger av loven, går imidlertid opphavsretten til datamaskinprogrammer skapt av en arbeidstaker under utførelsen av oppgaver som omfattes av arbeidsforholdet eller etter arbeidsgivers anvisninger, over til arbeidsgiver med mindre annet er avtalt.
4.2 Patentloven
Den som er meddelt et patent etter lov av 15. desember 1967 om patenter (patentloven) har ervervet en enerett til å utnytte en oppfinnelse i nærings- eller driftsøyemed. Vilkåret for å oppnå et patent er at det foreligger en oppfinnelse. En oppfinnelse er en bestemt teknisk løsning der løsningen har teknisk effekt, teknisk karakter og er reproduserbar. En oppdagelse, planer, regler eller metoder for utøvelse av intellektuell virksomhet, fremleggelse av informasjon eller fremgangsmåten for diagnostisering og kirurgisk behandling er ikke oppfinnelser og dermed ikke patenterbare etter loven. Etter den norske patentlovens § 1, 2. ledd kan det heller ikke oppnås patent på det som bare utgjør datamaskinprogrammer.
Etter patentloven § 2 kan patent bare meddeles på en oppfinnelse som er ny i forhold til det som er kjent før søknadens inngivelsesdag, og som dessuten skiller seg vesentligfra det som ellers er kjent på søknadens inngivelsesdag. Den som i en artikkel eller på annen måte gjør sin oppfinnelse kjent før patentsøknadens inngivelsesdag, vil ødelegge muligheten for patentering og derved ofte for næringsmessig utnyttelse av oppfinnelsen. Dette gjelder uavhengig av om det er oppfinneren selv eller andre som publiserer eller søker patent.
Det er eneretten til næringsmessig utnyttelse patentloven beskytter. Det følger av patentloven at oppfinneren ikke har enerett til utnyttelse som ikke skjer i nærings- eller driftsøyemed. Dette innebærer at oppfinnelsen fritt kan benyttes i privat øyemed. Etter patentloven § 3 tredje ledd nr. 3 er patentretten heller ikke til hinder for å drive forskning på selve oppfinnelsen, f.eks. for å finne ut hvordan den virker. Varigheten av patentbeskyttelsen er normalt inntil 20 år fra søknadens inngivelsesdag.
Patent i Norge meddeles av Styret for det industrielle rettsvern (Patentstyret). Søknader om patent gjennomgår en granskning for å avklare om patenterbarhetskravene er oppfylt. Når granskningen er gjennomført, treffer Patentstyret beslutning om patent skal gis, eller om søknaden skal avslås. Fra og med den dag patent er meddelt, kan dokumentene i saken gjøres allment tilgjengelig. Publisering av en oppfinnelse kan finne sted umiddelbart etter at patentsøknaden er registrert mottatt ved Patentstyret, uten å ødelegge for oppfinnelsens patenterbarhet. Patentloven bestemmer at dokumentene i patentsøknaden skal gjøres allment tilgjengelig 18 måneder etter at de er bekreftet mottatt, selv om søknaden på dette tidspunkt ikke er avgjort.
4.3 Arbeidstakeroppfinnelsesloven
Utgangspunktet i lov av 17. april 1970 nr. 21 om retten til oppfinnelser som er gjort av arbeidstakere (arbeidstakeroppfinnelsesloven), er at retten til oppfinnelsen tilkommer den som har gjort oppfinnelsen. En arbeidsgiver kan imidlertid på nærmere betingelser kreve utnyttelsesretten til patenterbare oppfinnelser som gjøres av arbeidstakere overført til seg. De rettigheter som arbeidsgiveren kan erverve etter loven, avhenger av under hvilke omstendigheter oppfinnelsen er blitt til. Begrunnelsen for at arbeidsgiveren kan kreve å få overført rettigheter til oppfinnelser som gjøres av arbeidstakeren, er at arbeidsforholdet og arbeidsgiverens medvirkning på forskjellig måte kan ha hatt betydning for oppfinnelsens tilkomst. Arbeidstakeroppfinnelsesloven gjelder i all privat og offentlig virksomhet, og den gjelder bare oppfinnelser som er patenterbare i Norge.
Lærerunntaket
For lærere og vitenskapelig personale ved universitet og høgskole er det valgt en annen løsning. Denne gruppen av arbeidstakere regnes ikke som arbeidstakere i lovens forstand. Dette følger av det såkalte lærerunntaket i § 1 annet ledd, som lyder:
«Lærere og vitenskapelig personale ved universitet og høgskole skal ikke i denne egenskap anses som arbeidstakere etter denne lov.»
«Lærerunntaket» sikrer i praksis forskere ved universiteter og høgskoler en enerett til næringsmessig utnyttelse av egne oppfinnelser. Hensynet til forskerens frihet har begrunnet unntaket, selv om det først og fremst har dreiet seg om en særrett til næringsmessig utnyttelse. I utgangspunktet vil lærere og vitenskapelig personale selv kunne ta patent på sine oppfinnelser og motta inntektene ved næringsmessig utnyttelse av oppfinnelsen. Lærere og vitenskapelig personale ved universitet og høgskole bestemmer selv om oppfinnelsen skal patenteres eller på annen måte beskyttes for å kunne utnyttes næringsmessig, eller gjøres åpent tilgjengelig for enhver uten noen form for enerettsbeskyttelse. Lærere og vitenskapelige personale ved universiteter og høgskoler kan også ved avtale overdra råderetten over sine oppfinnelser til institusjonen eller til en tredjepart som har inngått avtale med institusjonen, for eksempel en bedrift som yter støtte til forskningen. De eksterne parter som yter bidrag til forskningen stiller ofte som vilkår at råderetten over forskningsresultatene overdras til dem, eller i hvert fall til den institusjon som mottar støtten. Forskere som blir med på forskningsprosjekter igangsatt under slike forutsetninger, kan stilltiende ha frasagt seg råderetten over forskningsresultatene, selv om det ikke er inngått noen uttrykkelig avtale om overdragelse av rettigheter.
Godtgjøring
Når arbeidsgiveren etter arbeidstakeroppfinnelseslovens bestemmelser overtar retten til arbeidstakerens oppfinnelser, har arbeidstakeren etter lovens § 7 krav på en «rimelig godtgjøring»,
«...... med mindre verdien av den rett arbeidsgiveren har overtatt ikke overstiger hva arbeidstakeren med rimelighet må kunne forutsettes å skulle yte til gjengjeld for den lønn og mulige andre goder som han oppebærer i tjenesten.»
Ved fastsettelsen av godtgjøringen skal det tas hensyn til bl.a. oppfinnelsens verdi, omfanget av den rett arbeidsgiveren har overtatt, arbeidstakerens ansettelsesvilkår og den betydning ansettelsen for øvrig kan ha hatt for oppfinnelsens tilkomst. Oppfinnelsens verdi oppfattes i praksis som den markedsmessige verdi av oppfinnelsen (omsetningsverdien), ikke den faktiske verdi for den enkelte bedrift i form av reduserte kostnader, økt omsetning m.v.
I medhold av arbeidstakeroppfinnelsesloven er det opprettet en meklingsnemnd til å behandle tvister om størrelsen på godtgjørelsen som skal betales til de aktuelle oppfinnere, og andre tvister som måtte reise seg ut fra forhold omhandlet i loven. Dersom partene er enige om det, kan nemnden fungere som voldgiftsrett.
4.4 Universitets- og høgskoleloven
I lov 12. mai 1995 nr 22 om universiteter og høgskoler (universitets- og høgskoleloven) § 2 beskrives universitetenes og høgskolenes viktigste oppgaver:
Nr. 1: «Institusjonene skal gi høgre utdanning som er basert på det fremste innen forskning, kunstnerisk utviklingsarbeid og erfaringskunnskap.»
Nr. 2 «Institusjonene skal drive forskning og faglig utviklingsarbeid og/ eller kunstnerisk utviklingsarbeid.»
Nr. 4 «Institusjonene har ansvaret for å formidle kunnskap om virksomheten og for å utbre forståelse for vitenskapens metoder og resultater.»
I lovens § 2 nr 3 vernes forskningens frihet ved institusjonene under loven:
Nr. 3 «Institusjonene kan ikke gis pålegg om læreinnholdet i undervisningen og innholdet i forskningen eller det kunstneriske og faglige utviklingsarbeid.»
Det går ikke tydelig frem av lovens virksomhetsparagraf at det å drive eller legge til rette for næringsmessig utnyttelse av forskningsresultater frembrakt ved institusjonen er blant institusjonenes viktigste oppgaver. Dette er imidlertid foreslått endret i Ot.prp. nr. 40 (2001-2002). De relevante forslag til endring av universitets- og høgskoleloven som er fremmet i Ot.prp. nr. 40 (2001-2002) er beskrevet i kap. 10.2.