9 Innovasjonsapparat
En sentral forutsetning for at universiteter og høgskoler skal kunne sørge for at oppfinnelser blir utnyttet næringsmessig, er at det eksisterer et apparat som kan sikre rettigheter til oppfinnelser og formidle oppfinnelsene til næringslivet.
9.1 Bernt-utvalget
Dersom institusjonene skal være part i den næringsmessige utnyttelsen av oppfinnelser gjort av ansatte, må de ifølge Bernt-utvalget utvikle en egen strategi for denne virksomheten, og ha til disposisjon et profesjonelt apparat for å drive virksomheten. Utvalget fremhevet at institusjonene bør ha en betydelig frihet til å velge den organisasjonsmodell som fremstår som det beste utfra den enkelte institusjons forutsetninger og behov. Et slikt innovasjonssenter kan organiseres:
som en del av institusjonen
som et del- eller heleid aksjeselskap i institusjonenes randsone
ved å bruke eksisterende apparater eller programmer som forskningsparker og lignende.
Et innovasjonssenter må ifølge utvalgets utredning kap 5.12:
«Være proaktivt i forhold til forskere og forskermiljøer, både på felt der kommersialisering er vanlig og der det ikke er det, men hvor det finnes et kommersielt potensial.
Drive informasjon om hva kommersialisering er, hvilke støtteordninger som finnes og hvilken hjelp man kan få.
Ha kompetanse og kapasitet til videreutvikling av ideer.
Yte tjenester når det gjelder vurdering av muligheten for patentering, samt selve patenteringsprosessen.
Yte hjelp til å finne investors
Yte hjelp til å finne bedrifter som kan utnytte patentet gjennom lisensiering eller oppkjøp.
Ha kompetanse på utvikling og vedlikehold av patentet.
Framstå som forskerens partner, ikke som hans/hennes motpart.»
9.2 Høringsrunden
Høringsinstansene er generelt opptatt av at det etableres innovasjonssentre ved de aktuelle institusjonene og spørsmål knyttet til ressursene, kompetansen, kvaliteten og organiseringen av disse.
De fleste av universitetene og høgskolene er opptatt av at oppbygging av innovasjonssentre er kunnskapsmessig og økonomisk ressurskrevende. Flere (bl.a. alle universitetene og Forskerforbundet) påpeker at en slik oppbygging vil kreve tilleggsbevilgninger og omplassering av ressurser, særlig i oppstartsfasen. Flere av de mindre institusjonene setter spørsmål ved egen mulighet til å bygge opp slike innovasjonssentre. Det gjelder også Universitetet i Tromsø som vurderer sine fagmiljøer som så vidt små at de framfor å bygge opp et eget apparat, vil vurdere samarbeid med allerede eksisterende forskningsparker utenfor universitetet. Som løsning på de små institusjonenes problem foreslår Statistisk sentralbyrå at høgskolene får tilgang til forskningsparkene/innovasjonssentrene ved de store universitetene. Flere instanser påpeker også at det bør være grunnlag for et tettere samarbeid mellom de institusjonene som utvikler innovasjonssentre. Noen av høringsinstansene tviler på om slike innovasjonssentre vil kunne gå med overskudd. Statistisk sentralbyrå og de forskningsetiske komiteer mener at innovasjonssenteret bør organiseres som en randsonevirksomhet eller i en ekstern forskningspark, for at det ikke skal bli for stor nærhet mellom tradisjonell akademisk og mer næringsrettet virksomhet ved institusjonene.
Flere av høringsuttalelsene mener at Bernt-utvalget i for liten grad diskuterte FORNY- programmet, som er et samarbeidsprosjekt mellom Statens nærings- og distriktsutviklingsfond og Norges forskningsråd, og som bistår forskere og institusjoner med næringsmessig utnyttelse av forskningsresultater.
9.3 Departementets vurdering
Departementet vil ikke tilrå én spesiell organisering av innovasjonsarbeidet, men vil overlate til den enkelte institusjon å vurdere om innovasjonsarbeidet best kan organiseres i eksternt organiserte innovasjonssentre eller i interne innovasjonsenheter på institusjonene. Etter departementets vurdering må institusjonens egne forutsetninger og behov være avgjørende i en slik vurdering. Departementet vil likevel komme med visse generelle anbefalinger om organiseringen av innovasjonsarbeidet ved institusjonene.
Det er viktig at institusjonene bygger opp intern kompetanse for å ivareta institusjonens og forskernes interesser. Patentering og lisensiering av forskningsresultater kan ventes å gi verdier for institusjon og forsker, og det er derfor av stor betydning at institusjonene bygger opp kompetanse for å sikre institusjonens rettighetsmessige og økonomiske interesser. Institusjonene trenger bl.a. en enhet hvor forskeren kan varsle institusjonen om oppfinnelser i henhold til varslingsplikten, og det vil være særlig viktig å sikre at de har tilgang på juridisk kompetanse knyttet til rettighetsspørsmål og kontraktsrett.
Departementet viser til Stortingets vedtak i forbindelse med behandlingen av St. meld. nr. 27 (2000- 2001), jf. Innst. S. nr. 337 (2000- 2001), der Stortinget ber regjeringen legge til rette for at oppdragsforskning ved universiteter og høgskoler skal kunne organiseres i aksjeselskap. Departementet mener at slike randsoneinstitusjoner også kan påta seg oppgaver i forbindelse med næringsmessig utnyttelse av oppfinnelser. I oppfølgingen av Stortingets vedtak, jf. Ot.prp.nr. 40 (2001-2002), har departementet i samarbeid med universitetene og høgskolene satt i gang et arbeid for å få på plass fullmakter og regelverk som innebærer at universitetene og høgskolene kan få myndighet til selv å opprette nye selskap eller andre enheter, eller delta i selskap eller enheter i institusjonens randsone. Departementet tar også utgangspunkt i at institusjonene skal kunne stå fritt til å inngå samarbeidsavtaler med eksisterende randsoneenheter, uten å måtte innhente godkjenning fra departementet.
Innovasjonsarbeidet kan tenkes organisert internt ved institusjonen, i randsoneinstitusjoner, i forskningsparker eller gjennom andre eksterne aktører. Departementet mener det i utgangspunktet vil være fornuftig å bygge på allerede eksisterende innovasjonsmiljøer i form av forskningsparker eller liknende, framfor å bygge opp parallelle organisasjonsstrukturer. Dersom innovasjonsarbeidet organiseres eksternt, må institusjonene sikre en klar juridisk grenseoppgang mellom institusjonens og eksterne innovasjonssentres ansvar og økonomi. Hvordan eventuelle verdier skal fordeles mellom universitet/høgskole og innovasjonssenter, må avklares gjennom separate avtaler, og bl.a. i henhold til nasjonalt og internasjonalt konkurranselovverk. Det er vesentlig at institusjonene ikke bruker egen driftskapital som risikokapital til å utvikle og utnytte oppfinnelser næringsmessig. Virksomheten til interne innovasjonsenheter eller eksterne innovasjonssentre hvor institusjonene er inne på eiersiden eller på annen måte har en dominerende innflytelse over virksomheten, bør ikke innbefatte produksjonsmessige sider ved utnyttelse av oppfinnelser.
Departementet deler høringsinstansenes syn på at små institusjoner bør samarbeide med større institusjoner, fremfor å bygge opp egne innovasjonsapparat. Det vil ikke være hensiktsmessig eller samfunnsøkonomisk lønnsomt om hver enkelt institusjon i universitets- og høgskolesektoren skulle bygge opp et eget fullverdig innovasjonsapparat. En aktuell modell kan være at mindre institusjoner, dvs. de fleste høgskolene, gis tilgang til å samarbeide med innovasjonssentre i tilknytning til universitetene, for å forestå den videre utnyttelsen av oppfinnelsen. Som nevnt er det likevel viktig at samtlige institusjoner bygger opp tilstrekkelig kompetanse til å kunne ta imot og viderebringe innvarslede forskningsresultater med næringsmessig potensial, samt å forvalte sine utnyttelsesrettigheter og økonomiske interesser. Et samarbeid mellom små og store institusjoner vil trolig kunne bidra til at innovasjonssentrene lettere kan gå med overskudd, som et resultat av effektiv organisering.
Forskerens kunnskap kan være av avgjørende betydning for å bringe en oppfinnelse videre frem mot et salgbart resultat. Når institusjonene overtar retten til næringsmessig utnyttelse av oppfinnelser, er det viktig for institusjonen å utvikle strategier for at forskeren kan delta videre i arbeidet med utnyttelse av oppfinnelsen, dersom forsker og lisenstaker ønsker det. Dette forutsetter bruk av en individuell differensiering av de tilsattes tidsressurser. En eventuell åpning for at institusjonens ansatte kan arbeide med videreutvikling av en oppfinnelse må innarbeides i den enkelte ansattes arbeidstidsavtale.