Ot.prp. nr. 81 (1999-2000)

Om lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven (bruken av varetektsfengsling mv.)

Til innholdsfortegnelse

1 Hovedinnholdet i proposisjonen

Proposisjonen tar i det vesentlige opp ulike spørsmål som gjelder varetektsfengsling. Departementet vurderer dels om adgangen til å varetektsfengsle bør utvides, dels om fengslede personer bør gis utvidede rettigheter. Også enkelte spørsmål som ikke gjelder varetektsfengsling, blir behandlet.

Departementet vil i en senere proposisjon foreslå tiltak for å redusere varetektstidens lengde. Samtidig vil en del spørsmål som gjelder bruken av restriksjoner ved varetektsfengsling, bli vurdert.

Spørsmålet om utvidet bruk av varetekt behandles i kapittel 3. Departementet vurderer om vilkårene for å varetektsfengsle på grunn av fare for gjentagelse bør utvides (straffeprosessloven § 171 første ledd nr. 3, jf. § 184 annet ledd). Etter departementets syn bør varetekt nyttes aktivt i kampen mot den gjentatte vinningskriminaliteten. Men departementet konkluderer - i likhet med riksadvokaten og de aller fleste høringsinstanser som har uttalt seg om spørsmålet - med at dette behovet for å fengsle kriminelle gjengangere kan dekkes innenfor rammen av gjeldende lovgivning. Departementet fremmer derfor ikke forslag om å endre § 171 første ledd nr. 3.

Derimot mener departementet at det er behov for å utvide anvendelsesområdet for straffeprosessloven § 172 om såkalt rettshåndhevelsesarrest. Etter gjeldende rett kan fengsling etter denne bestemmelsen bare skje når noen mistenkes for en forbrytelse som kan medføre fengsel i 10 år eller mer. Departementet foreslår at også de mest alvorlige legemskrenkelsene som ikke har en strafferamme på minst 10 år, skal omfattes (overtredelse av straffeloven § 228 annet ledd annet straffalternativ jf. § 232, § 229 annet straffalternativ jf. § 232, og § 229 tredje straffalternativ).

Departementet fremmer forslag om noen mindre justeringer i straffeprosessloven § 187 om fortsatt fengsling når den siktede er varetektsfengslet på den tiden dom blir avsagt.

Spørsmålet om utvidede rettigheter for personer som er varetektsfengslet, blir behandlet i kapittel 4. Departementet drøfter om man bør lovfeste en regel om at personer som er pågrepet, straks skal opplyses om at de ikke plikter å forklare seg. Departementet vil i samarbeid med riksadvokaten utarbeide en folder som informerer pågrepne personer om deres rettigheter. Retten til ikke å forklare seg bør omtales i folderen. Departementet mener at man bør se an ordningen med utdeling av folderen før man eventuelt vurderer om straffeprosessloven bør endres og fremmer derfor ikke forslag til lovendring nå.

Departementet foreslår at det i straffeprosessloven § 186 tas inn bestemmelser om at retten plikter å begrunne særskilt avgjørelser om bruk av restriksjoner ved varetektsfengsling. Departementet går også inn for at det lovfestes at det skal gå frem av kjennelser om henholdsvis varetektsfengsling og om bruk av restriksjoner at inngrepet ikke er uforholdsmessig (se § 184 annet ledd og § 186 annet ledd).

I kapittel 5 foreslår departementet å endre strafferammen for brudd på besøksforbud mv. etter straffeprosessloven § 222 a, jf. straffeloven § 342. Formålet er dels at brudd på besøksforbud skal kunne gi grunnlag for pågripelse og varetektsfengsling. Lovforslaget har også som formål å åpne for bruk av forelegg ved brudd på besøksforbud. Departementet foreslår dessuten at alle former for medvirkning til brudd på besøksforbud mv. skal være straffbare; i dag rammes bare visse former for psykisk medvirkning. Departementet går også inn for at forsøk på overtredelse av § 342 skal være straffbart. Forslaget til endring av straffeloven § 342 vil i praksis ha en særlig betydning for å øke kvinners trygghet mot overgrep.

Departementet foreslår i kapittel 6 at straffeloven § 59 endres slik at det ved straffutmålingen skal legges større vekt på at det foreligger tilståelse. Departementet drøfter om det bør innføres en tilsvarende regel for tilfeller hvor den siktede på annen måte bidrar til å oppklare saken, men fremmer ikke forslag om dette.

Straffeprosessloven § 216 d foreskriver at påtalemyndighetens ordre om kommunikasjonskontroll i hastesaker skal forelegges retten til godkjennelse innen 24 timer. Det er i praksis oppstått tvil om det er tilstrekkelig at begjæringen er forelagt retten innen utløpet av fristen eller om også rettens avgjørelse må være truffet innen 24 timer. I kapittel 7 foreslår departementet at loven endres slik at det kommer klart frem at det er nok at begjæringen har kommet inn til retten innen 24 timer.

Forslagene til lovendringer har ikke vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser.

Til dokumentets forside