Ot.prp. nr. 81 (1999-2000)

Om lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven (bruken av varetektsfengsling mv.)

Til innholdsfortegnelse

9 Merknader til lovforslaget

Til lovforslagets del I - endringene i straffeloven

Til § 59

Bestemmelsen regulerer hvilken betydning det skal ha ved straffutmålingen at den siktede har tilstått eller i det vesentlige har forebygget eller gjenopprettet de skadelige følgene av handlingen. Se om bakgrunnen for endringsforslagene i kapittel 6.

Departementet foreslår å dele bestemmelsen i to ledd. Første ledd gjelder straffutmålingen når den siktede har forebygget eller gjenopprettet de skadelige følgene av handlingen. Departementet foreslår å modernisere språket. Dessuten går departementet inn for at den delen av gjeldende § 59 som gjelder tilståelse, skilles ut og tas inn i et nytt annet ledd. Det er for øvrig ikke foreslått endringer av innholdsmesig betydning i første ledd.

Annet ledd gjelder tilståelser. Første punktum er nytt i forhold til gjeldende rett. Departementet foreslår at retten skal ha plikt til å vurdere om en uforbeholden tilståelse bør lede til nedsatt straff. Uttrykket «uforbeholden tilståelse» skal forstås på samme måte som i straffeprosessloven § 248 om dom i forhørsrett.

Plikten til å ta i betraktning at den siktede har tilstått, skal gjelde uansett hvilket straffebud det dreier seg om, og uansett hvor grov overtredelsen er. Bestemmelsen får også anvendelse når straff ilegges foretak etter straffeloven § 48 a.

Plikten knytter seg imidlertid bare til det å ta i betraktning ved straffutmålingen at den siktede har tilstått. Annet ledd første punktum sier ikke noe om hvilken betydning tilståelsen skal ha. Om tilståelsen bør lede til reduksjon i straffen, og hvor stor reduksjonen i tilfelle bør være, må avgjøres av retten etter en konkret vurdering i den enkelte sak. Viktige momenter vil her være hvilken betydning tilståelsen har hatt for fornærmedes situasjon, og hvor stor prosessøkonomisk gevinst den har medført. Dette vil igjen bero på en rekke forhold, for eksempel på hvilket stadium av saken tilståelsen kommer og hvilken betydning tilståelsen har for oppklaringen av saken. Videre bør retten ta i betraktning hvilken betydning det vil få for effektiviteten av straffebudet hvis straffenivået reduseres i tilståelsessakene. De retningslinjer som Høyesterett tidligere har trukket opp for vurderingen av hvilken betydning det har at den siktede har tilstått, vil fortsatt gjelde.

Formålet med lovendringen er at det skal legges større vekt på tilståelser i alminnelige saker enn tilfellet er i dag, særlig i de saker som behandles i forhørsretten. Lovendringen kan også få betydning for enkelte alvorlige straffesaker, men det er ikke først og fremst disse sakene forslaget tar sikte på.

Retten bør i domspremissene angi hvilken betydning tilståelsen har hatt ved straffutmålingen. Gjelder det forbrytelser hvor det har dannet seg et nokså eksakt straffenivå i praksis, typisk i en del narkotikasaker, kan det være hensiktsmessig at retten i premissene angir hva som ville ha blitt straffen hvis den siktede ikke hadde tilstått. I andre saker kan man som regel ikke forvente at retten gir en slik angivelse av «rabatten». Men retten bør i mer generelle vendinger gi uttrykk for hvor stor vekt den har lagt på tilståelsen.

Departementet foreslår ikke å lovfeste betydningen av at den siktede på annen måte enn ved å tilstå har bidratt til å oppklare et straffbart forhold. Et slikt forhold vil likevel kunne tillegges vekt ved straffutmålingen etter de retningslinjer som er utviklet i rettspraksis.

Etter annet ledd annet punktum kan retten, om den finner grunn til det, nedsette straffen til under det for handlingen bestemte lavmål og til en mildere straffart. Departementet har ikke funnet grunn til å gjøre denne adgangen betinget av at «sterke grunner» foreligger, slik arbeidsgruppen foreslår. Annet punktum er en videreføring av den siste delen av gjeldende § 59. Det er ikke meningen å gjøre noen innholdsmessig endring i forhold til gjeldende rett på dette punktet.

Til § 342

Straffebudet retter seg mot brudd på besøksforbud, oppholdsforbud mv. Se om bakgrunnen for forslaget i kapittel 5.

Departementet foreslår en annen oppbygging av paragrafen enn etter gjeldende rett, ved at de ulike straffalternativene tas inn i første ledd i bokstav a til bokstav c. De tilsvarende bestemmelsene står i dag i første og annet ledd. Departementet foreslår også å modernisere bestemmelsen språklig.

I tillegg går departementet inn for visse realitetsendringer i straffebudet. Straffen foreslås endret. Etter gjeldende rett er straffen fengsel i inntil 6 måneder. Bot kan ikke idømmes alene. Departementet går inn for at overtredelse av § 342 skal kunne straffes med bot alene eller i tillegg til fengselsstraffen. Formålet med endringen er dels å åpne for at personer som bryter et besøksforbud eller oppholdsforbud, skal kunne pågripes og varetektsfengsles etter straffeprosessloven § 171, jf. § 184. Dels er formålet at mindre alvorlige overtredelser av § 342 skal kunne avgjøres ved at det utferdiges forelegg på bot.

Bare visse former for psykisk medvirkning rammes av den gjeldende § 342, ingen former for fysisk medvirkning. Departementet går inn for at alle former for medvirkning skal omfattes, se annet ledd første punktum. Videre foreslår departementet at forsøk skal være straffbart, jf. annet punktum. Overtredelse av § 342 regnes som en forseelse, og forsøk er dermed ikke straffbart etter gjeldende rett, jf. § 49 annet ledd.

Til lovforslagets del II - endringene i straffeprosessloven

Til § 172

Departementet foreslår at § 172 om såkalt rettshåndhevelsesarrest utvides. Se om bakgrunnen for forslaget i kapittel 3.2.

Etter gjeldende rett er det et vilkår for rettshåndhevelsesarrest at det gjelder en forbrytelse som kan medføre straff av fengsel i minst 10 år. Departementet foreslår at også de mest alvorlige legemskrenkelsene som ikke har en strafferamme på minst 10 år, skal omfattes (overtredelse av straffeloven § 228 annet ledd annet straffalternativ jf. § 232, § 229 annet straffalternativ jf. § 232, eller § 229 tredje straffalternativ).

Ikke alle overtredelser av § 228 annet ledd annet straffalternativ eller § 229 annet straffalternativ skal etter forslaget kunne lede til rettshåndhevelsesarrest. Dette skal bare kunne skje hvis retten i det enkelte tilfellet finner at det også er skjellig grunn til mistanke om at § 232 om legemskrenkelser under særdeles skjerpende omstendigheter mv. er overtrådt. Et slikt krav gjelder derimot ikke hvis det dreier seg om overtredelse av § 229 tredje straffalternativ.

Vilkårene etter § 172 er strenge. Derfor skal det mye til før en legemskrenkelse gir grunnlag for varetektsfengsling etter denne bestemmelsen. Det har ikke vært meningen å endre terskelen for rettshåndhevelsessarrest eller på annen måte å lempe på de øvrige kravene i § 172.

Som en følge av at departementet foreslår å utvide § 172, mener departementet at første punktum bør deles inn i en bokstav a og en bokstav b. Bokstav a representerer gjeldende rett, mens den foreslåtte utvidelsen er tatt inn i bokstav b.

Til § 184 annet ledd nytt fjerde punktum

Departementet går inn for at det tas inn et krav i § 184 annet ledd om at det skal gå frem av kjennelser om fengsling at fengslingen ikke er et uforholdsmessig inngrep. Se om begrunnelsen i kapittel 4.3.

Det vil variere hvilke krav som må stilles til begrunnelsen; kravet må avpasses etter forholdene i den enkelte sak. Normalt er det ikke tilstrekkelig bare å si at inngrepet ikke er uforholdsmessig; det må gå frem hvorfor retten mener det er slik. På den annen side bør det ikke stilles urimelig strenge krav til begrunnelsesplikten.

Sentrale momenter ved begrunnelsen vil være hvilke skadevirkninger fengsling kan få eller har hatt for den siktede stilt opp mot hvor stor betydning det har for etterforskningen at den siktede fengsles eller holdes fortsatt fengslet. Ofte vil det måtte stilles strengere krav til begrunnelsen desto lengre tid fengslingen har vart; skadevirkningene øker gjennomgående med varetektstidens lengde, samtidig som fordelene ved fengsling avtar, i alle fall hvis det gjelder fengsling pga. bevisforspillelsesfare.

Loven har i dag ikke noen uttrykkelig plikt for retten til å begrunne at fengslingen ikke er uforholdsmessig. Men Høyesteretts kjæremålsutvalg har lagt til grunn at slik begrunnelse etter omstendighetene likevel bør gis. Praksis om dette spørsmålet vil fortsatt ha betydning.

Til § 186 annet ledd nye fjerde og femte punktum

Departementet foreslår at retten skal få en særskilt plikt til å begrunne kjennelser om bruk av restriksjoner ved varetektsfengsling. Se om begrunnelsen i kapittel 4.3.

Retten må etter forslaget angi på hvilken måte etterforskningen vil bli skadelidende hvis ikke den fengslede blir undergitt forbud eller kontroll, se fjerde punktum. Begrunnelsen må relatere seg til faktum i den konkrete saken; det er ikke nok å konstatere at etterforskningen vil bli skadelidende uten noen nærmere forklaring. Retten må angi hvilke etterforskningsskritt som kan bli skadelidende hvis den siktede ikke blir ilagt restriksjoner.

Retten må også få frem i kjennelsen at bruken av forbud eller kontroll ikke er et uforholdsmessig inngrep. Bestemmelsen skal forstås på samme måte som det tilsvarende forslaget til endring i § 184 annet ledd nytt fjerde punktum, se merknaden til denne bestemmelsen.

Til § 187 første ledd første punktum

Departementet foreslår at det sies uttrykkelig i § 187 første ledd første punktum at den siktede kan holdes i varetekt uten særskilt kjennelse om dette når en anke over en ubetinget dom på fengselsstraff forkastes ved kjennelse. Loven gir etter sin ordlyd bare adgang til fortsatt fengsling når det avsies ubetinget dom på fengsel. Men departementet har lagt til grunn at det samme må gjelde når retten ved kjennelse forkaster en anke over en ubetinget dom på fengselsstraff. Lovendringen er følgelig bare en presisering av gjeldende rett. Se nærmere om bakgrunnen i kapittel 3.3.2.

Til § 187 annet ledd annet og tredje punktum

Departementet foreslår at det sies uttrykkelig i annet punktum at en person som er varetektsfengslet, straks skal løslates hvis han blir idømt samfunnstjeneste. Det dreier seg her om en presisering av gjeldende rett og ingen realitetsendring. Se nærmere om bakgrunnen for endringsforslaget i kapittel 3.3.3.

I tredje punktum foreslår departementet derimot en realitetsendring. Blir det «på stedet avgitt erklæring om anke», kan retten etter gjeldende rett når særlige grunner taler for det beslutte å holde den siktede fengslet til tross for at han er frifunnet eller idømt annen straff enn fengselsstraff, jf. annet ledd tredje punktum. Slik bestemmelsen er utformet, er retten avskåret fra å vurdere fengsling etter tredje punktum med mindre det ankes i det rettsmøtet hvor dommen avsies, jf. bl.a. en kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt. 1996 s. 429. Dette har i praksis skapt problemer i de tilfeller hvor den møtende aktor ikke er ankeberettiget, se nærmere kapittel 3.3.4. For å avhjelpe dette foreslår departementet at den siktede også skal kunne holdes fortsatt fengslet dersom den møtende aktor avgir erklæring om at han overfor den ankeberettigede vil gi innstilling om anke.

Retten bør sørge for at fengslingsfristen ikke er lenger enn ankefristen. Dersom kompetent påtalemyndighet beslutter at det likevel ikke skal ankes over dommen, må retten varsles, slik at den fengslede kan løslates, jf. § 187 a.

I de sakene hvor det kan være aktuelt å begjære fortsatt fengsling etter tredje punktum, bør partene varsles til rettsmøtet. Ellers vil denne retten i realiteten miste sin betydning.

Til § 216 d

Straffeprosessloven § 216 d foreskriver at påtalemyndighetens ordre om kommunikasjonskontroll i hastesaker skal forelegges retten til godkjennelse innen 24 timer. Det er i praksis oppstått tvil om det er tilstrekkelig at begjæringen er forelagt retten innen utløpet av fristen eller om også rettens avgjørelse må være truffet innen 24 timer. Departementet foreslår at loven endres slik at det kommer klart frem at det er nok at begjæringen har kommet inn til retten innen 24 timer, se annet punktum. Videre foreslår departementet å omformulere tredje punktum slik at det kommer klarere frem at fristen ikke løper ut på dager og til tider hvor retten ikke har ordinær kontortid (i helger, på helligdager, tidlig på morgenen, om kvelden og om natten). Lovendringen presiserer etter departementets mening gjeldende rett.

Tidsrom hvor retten holder åpent bare for å foreta vielser el., regnes ikke som ordinær kontortid.

Til dokumentets forside