4 Gjeldende rett
Etter dekningsloven § 7-3 første ledd har konkursboet en rett, men ikke plikt, til å tre inn i de gjensidige tyngende avtaler som skyldneren har sluttet. Hvis boet utøver denne retten, blir det som utgangspunkt berettiget og forpliktet på avtalens vilkår, og må dekke kontraktspartens fordring som massefordring, jf. dekningsloven § 7-4 første ledd.
Dekningsloven oppstiller vidtgående unntak fra disse reglene om boets rett til å tre inn i skyldnerens avtaler. Av dekningsloven § 7-3 annet ledd følger at boets inntredelsesrett « griper ikke inn i den annen parts rett til å påberope insolvensen som opphørsgrunn etter avtalens art ». I forarbeidene heter det at denne regelen kan ses på som en spesialutforming av det mer generelle prinsippet i lovens § 7-1 om at reglene i dekningsloven kapittel 7 bare kommer til anvendelse « når ikke annet følger av andre lovbestemmelser eller vedkommende rettsforholds egenart ». Selv om den formelle hovedregel er at boet har rett til å tre inn i skyldnerens avtaler, angir forarbeidene at de nevnte unntakene er « så mange og vesentlige, at regelens preg av «hovedregel» kanskje blir mer formell enn reell ». Se konkurslovutvalgets innstilling Gjeldsforhandling og konkurs, NOU 1972: 20 side 313.
I forarbeidene erkjennes det også at det « vekker visse betenkeligheter » å oppstille en generell regel om boets inntredelsesrett som i prinsippet gjelder alle kontraktstyper. Bakgrunnen for dette er at det « er vanskelig å skaffe seg en tilfredsstillende oversikt over den store mengde ulike kontrakttyper og over de reelle hensyn som melder seg ved de forskjellige typer. Det kan derfor komme til å vise seg at de generelle regler som oppstilles fører til uheldige resultater eller viser seg helt uanvendelige for en eller flere kontrakttypers vedkommende. Det tryggeste ville være å regulere konkursavviklingen av kontraktene særskilt for hver enkelt kontrakttype, fortrinnsvis i forbindelse med en alminnelig lovregulering av typen, slik det er gjort i kjøpsloven for kjøpekontraktens vedkommende, » se NOU 1972: 20 side 309. Konkurslovutvalget kom likevel til at en generell hovedregel om boets inntredelsesrett «synes praktisk sett å være den eneste mulige løsning; faren for for vidt dreven generalisering kan formodentlig et langt stykke avverges ved forbehold for de særregler som måtte følge av «vedkommende rettsforholds egenart», jfr. § 7-1», se NOU 1972: 20 side 309.
Hvorvidt boet har rett til å tre inn i en OPS-avtale, avhenger dermed av om noen av unntakene fra inntredelsesretten kan anvendes. Det er mest nærliggende å ta utgangspunkt i bestemmelsen i dekningsloven § 7-3 annet ledd.
Forarbeidene fremhever to forhold som kan henføres under dette unntaket. For det første nevnes at det for visse kontraktstyper ligger i «kontraktens art at insolvensen er en relevant bristende forutsetning.» For det andre kan det «videre tenkes at kontrakten forutsetter personlig oppfyllelse fra debitors side, slik at medkontrahenten kan motsette seg oppfyllelse fra andre, også fra debitors bo ».
Selv om OPS-selskapets kredittverdighet og evne til å oppfylle OPS-avtalen står sentralt ved inngåelse av avtalen, lar det seg ikke hevde at avtalen forutsetter personlig oppfyllelse fra debitors side. Dette synspunktet støttes av at det gjerne er flere prekvalifiserte anbydere som konkurrerer om et OPS-oppdrag, og av at det normalt inngås avtale mellom OPS-selskapet, dets långivere og Vegdirektoratet om at långiverne på visse vilkår kan tre inn i avtalen og selv besørge denne oppfylt hvis OPS-selskapets mislighold truer långivernes interesser. I praksis vil dessuten avtalen ikke bli oppfylt av personer ansatt i OPS-selskapet, men ved at OPS-selskapet engasjerer kontraktsmedhjelpere til å utføre de aktuelle arbeidene. At OPS-selskapets konkursbo eksempelvis kan engasjere de samme kontraktmedhjelpere til å oppfylle kontrakten etter inntreden, viser at unntaket for «personlig oppfyllelse» ikke kan være anvendelig.
Spørsmålet blir dermed om insolvens hos OPS-selskapet kan anses som en relevant bristende forutsetning for OPS-avtalen. Et forhold som gjør det nærliggende å anvende dette unntaket, er at OPS-avtalen pålegger OPS-selskapet en meget omfattende og langvarig forpliktelse.
Ut over de generelle uttalelsene sitert ovenfor om boets inntredelsesrett og unntakene fra denne, inneholder forarbeidene en uttalelse om boets rett til å tre inn i avtaler som forutsetter meget store fremtidige utbetalinger fra boets side og i langsiktige avtaler. I NOU 1972: 20 heter det på side 313 at « Med de regler om boets plikt til å stille sikkerhet og boets oppsigelsesadgang som er oppstillet i §§ 7-5 og 7-6, skulle det etter utkastet være mulig å gi boet en rasjonelt begrenset rett til å tre inn også i kontrakter av disse typer ». I tråd med denne uttalelsen er det i juridisk teori anført at boet «er altså ikke prinsipielt avskåret fra å tre inn i slike avtaler,» se Mads H. Andenæs, Konkurs (1999), 2. utgave side 156. Standpunktet i NOU 1972: 20 synes å være at boet må innrømmes en begrenset rett til å tre inn i langsiktige kontrakter, siden lovens avveining av partenes interesser har medført at kontraktsparten må være forberedt på at boet sier opp avtalen etter § 7-6, samtidig som kontraktspartens forventning om kontraktsmessig oppfyllelse er ivaretatt på en rimelig måte ved at boet plikter å stille sikkerhet i henhold til § 7-5.
At en OPS-avtale er langvarig og pålegger OPS-selskapet omfattende forpliktelser, synes etter dette ikke uten videre å være tilstrekkelig til at staten kan nekte boet å tre inn i avtalen under henvisning til « avtalens art », jf. dekningsloven § 7-3 annet ledd.
I NOU 1993: 16 Etterkontroll av konkurslovgivningen m.v., side 115, forutsettes det imidlertid at kontraktsparten har en vidtgående rett til å heve langsiktige avtaler hvis skyldneren går konkurs. Det samme standpunktet er inntatt i juridisk teori. Lengst i å avskjære boets inntredelsesrett går Sandvik som anfører at « Avviklingsformålet med konkursboets forretningsdrift må innebære at medkontrahenten må kunne heve en kontrakt som løper over en så lang tid at det går ut over normal avviklingstid for et konkursbo », se Tore Sandvik, Lærebok i materiell konkursrett (1985), side 89. Det samme standpunkt er inntatt i dansk teori, se Niels Ørgaard, Konkursret (1999), 7. utgave, side 59. I tråd med disse synspunktene antar Kaasen at et konkursbo må akseptere bestemmelsene i fabrikasjonskontrakten NF 92 om at leverandørens insolvens gir bestilleren rett til å heve, se Knut Kaasen, Kommentar til NF 92 (1994), side 593-594.
Forholdet til reglene i dekningsloven §§ 7-5 og 7-6 om boets plikt til å stille sikkerhet og boets rett til å si opp langsiktige avtaler, er ikke drøftet i NOU 1993: 16 eller av de nevnte juridiske forfattere.
Heller ikke andre rettskilder, herunder reelle hensyn, kan sees å gi så klart grunnlag som ønskelig for å fastslå hvorvidt staten kan påberope seg unntaket i dekningsloven § 7-3 annet ledd. Hensynet til en rasjonell bobehandling og kreditorfellesskapets beslagsrett tilsier at boet innrømmes en inntredelsesrett. På den annen side taler hensynet til staten som kontraktspart og de offentlige interessene som skal ivaretas under OPS-avtalen, for å gjøre unntak fra inntredelsesretten. I samme retning trekker hensynet til långiverne som har finansiert utbyggingen av veganlegget mot pant i OPS-selskapets krav på vederlag fra staten. Etter at boet har trådt inn i avtalen kan ikke långiverne påberope panteretten som grunnlag for å gjøre krav på det vederlaget boet inntjener. Det finnes således hensyn som taler for begge løsninger.
På denne bakgrunn er det uklart om staten etter gjeldende rett kan påberope seg insolvensen som opphørsgrunn etter OPS-avtalens art.
De hensyn som kan anføres for og imot at unntaket i dekningsloven § 7-3 annet ledd får anvendelse, kan gjøres gjeldende også i forhold til bestemmelsen i § 7-1 om at reglene i dekningsloven kap. 7 ikke får anvendelse når noe annet følger av « vedkommende rettsforholds egenart ». Rekkevidden av denne bestemmelsen er uklar, og det må uten videre kunne slås fast at heller ikke denne bestemmelsen fører til noe entydig resultat.