3 Sakens bakgrunn og sentrale aktører

3.1 Innledning

I følgende kapittel gis det en innføring i sakens bakgrunn og kontekst (delkapittel 3.2), og en bekrivelse av sentrale aktører i saken. Beskrivelsen av sentrale aktører starter med en redegjørelse for den overordnede organiseringen av politi- og lensmannsetaten (delkapittel 3.3). Herunder vil det tosporede system, den integrerte påtalemyndighet og organiseringen av politidistriktene utdypes. I tillegg vil et delkapittel ta for seg politiets lokalt forebyggende arbeid i form av politiråd og samordning av lokale rus- og kriminalitetsforebyggende tiltak (SLT-samarbeid). Deretter utdypes rollen til Justis- og beredskapsdepartementet (delkapittel 3.4), Politidirektoratet (delkapittel 3.5) og Politihøgskolen (delkapittel 3.6). Politiets samfunnsrolle, formål og oppgaver vil behandles i kapittel 4. Avslutningsvis følger en kortfattet redegjørelse for politiforeninger (delkapittel 3.7), før NNPFs virksomhet og organisasjon beskrives (delkapittel 3.8).

3.2 Sakens bakgrunn og kontekst

Ifølge mandatet skal utvalget vurdere om ansatte i politiet har utvist god rolleforståelse i dialogen med offentlige eller private organisasjoner som har hatt kontakt med Norsk narkotikapolitiforening (NNPF). Bakgrunnen for vurderingen som skal gjøres, er at det fra flere hold er stilt spørsmål ved NNPFs virksomhet og medlemmenes rolle som ansatte i politiet. Det har også vært flere medieoppslag om forholdet mellom Politidirektoratet (POD) og NNPF.

Det var særlig sommeren 2021 at forholdet mellom politiet og NNPF ble gjenstand for omfattende omtale og debatt, i sosiale medier og redaksjonelle medier. Flere forhold bidro til dette, ikke minst det som kan betegnes som en narkotikapolitikk i brytingstid.

Norge har tradisjon for å føre en restriktiv narkotikapolitikk kjennetegnet av omfattende kriminalisering og høye strafferammer. De bærende prinsipper i norsk narkotikapolitikk har vært straff og kontroll, men også helse, behandling og forebygging (NOU 2019: 26, s. 59). På 1980-tallet økte kritikken mot kriminalpolitikken på narkotikafeltet, og ulike offentlige utvalg kom etter hvert med forslag om å endre virkemidler.13 I perioden fra 1990 til 2000-tallet økte omfanget av narkotikarelaterte straffesaker i Norge kraftig, mens tallet har falt betydelig de senere årene og større oppmerksomhet er viet alternative reaksjoner.14 Parallelt med utviklingen innenfor kriminalpolitikken vokste det frem en rekke ulike helse- og sosialpolitiske tiltak på rusfeltet. Målet om skadereduksjon og brukermedvirkning ble mer fremtredende, og en rekke nye ruspolitiske organisasjoner ble etablert (NIM, 2022, s. 14). Spørsmålet om rusproblematikk først og fremst er en helseutfordring eller et straffepolitisk anliggende, satte debatten om avkriminalisering på den politiske dagsorden. Det ble for alvor aktualisert da Bent Høie lanserte ideen om en rusreform i 2016. Kort tid senere ble rusreformutvalget nedsatt (NOU 2019: 26), og i 2019 anbefalte de at brukerdoser av alle narkotiske stoffer skulle avkriminaliseres. Ruspolitiske brukerorganisasjoner slik som RIO15 og FHN16, har vært sentrale for å fremme denne utviklingen (NOU 2019: 26, s. 69). De mer tradisjonelle rusorganisasjonene som har sluttet opp om målet om det «narkotikafrie samfunn», slik som Actis og NNPF, har representert klare motparter til disse stemmene.17 Selv om forslaget til rusreformutvalget ble nedstemt i Stortinget 2021 kan ideen om en rusreform betraktes som et brytningspunkt med den norske narkotikapolitiske tradisjonen (NOU 2019: 26, s. 43). Kritikken mot politiet og NNPF må altså sees i lys av den ruspolitiske brytningstid vi lever i. De problemer som nå påpekes kan dels forstås på bakgrunn av at det nå eksisterer måter å tenke om narkotika og narkotikapolitikk på, som i mindre grad enn før er sammenfallende med NNPF sitt ruspolitiske syn.

Et annet tydelig uttrykk for at konteksten som NNPF og deres politiansatte medlemmer opererer i har endret seg, finner vi i mediedebatten i tradisjonelle og sosiale medier. I sosiale medier har særlig Twitter vært en arena der rus- og narkotikapolitikk gis stor oppmerksomhet. Samfunnsdebattant og Twitter-bruker, Jonas Ali Ghanizadeh, har vært en sentral i figur i det mediene har omtalt som «avsløringer» om politiet. I juli 2021 beskrev Dagsavisen hvordan Ghanizadeh gjennom innsynsbegjæringer til politiet «avslørte at politiet har sendt penger til Norsk Narkotikapolitiforening, en gruppe som jobber for en strengere ruspolitikk» (Brønseth, 2021).Ghanizadeh beskrev sin egen rolle slik for utvalget

Min rolle eksploderte først i forbindelse med debatten om ny rusreform. […] [D]et jeg reagerte på … var hvordan politiansatte […] så systematisk og tilnærmet koordinert, gikk ut i media for å argumentere. Jeg oppfattet det som aktivisme i en politisk debatt på vegne av politietaten. […] prinsipielt mener jeg dette er galt. […] Gjennom […] Helsedirektoratet […] fikk jeg tilgang til NNPFs årsrapporter, og informasjon om hvor de får penger til utdanningskonferansen fra. […] [S]å så jeg at det var overføringer fra Politidirektoratet, dette reagerte jeg på, […] Jeg prøvde å få en dialog med POD for å få innsyn i det totale omfang av overføringer til NNPF. […] Til slutt mottok jeg disse dokumentene for de siste 10 år. […] Til slutt valgte jeg å offentligjøre det på Twitter, hvor jeg valgte å problematisere at politietaten sponser en politisk organisasjon.

På bakgrunn av diskusjonene som foregikk på Twitter, spredde NNPF-debatten seg til de redaksjonelle nyhetsmediene. De sosiale mediene fungerte som et springbrett for at kritikken av NNPFs budskap og fremgangsmåte fikk gjennomslag i pressen (Ellefsen, 2022, s. 72). Professor Eli Skogerbø uttalte til VG at «[a]v alle de tusenvis av tingene som blir tvitret i løpet av en uke, er det veldig få som får denne typen gjennomslag» (Ording & Hagfors, 2021).

Nestleder i NNPF fremholdt i møte med utvalget også rusreform-debatten som en forutsetning for det kritiske søkelyset mot foreningen

Vi har eksistert i 30 år og har vokst jevnt og trutt. De fleste i Norge har ikke visst hvem vi er. De færreste kjenner oss som en tung ruspolitisk organisasjon og det har ikke vært vår prioritering opp igjennom årene. Vi har jobbet i fred og ro uten kontroverser. Noen ganger har vi kryssa spor med de som er uenige, men det her tok av etter at rusreformen ble nedstemt. Det er det som er utgangspunktet. Noen ønsker å ramme oss og det er det ingen tvil om. Det vi fortsatt stusser over er at vi har et lite kontroversielt standpunkt. I likhet med politiet, påtalemyndigheten og flertallet på Stortinget mener vi at avkriminalisering av bruk og besittelse ikke er en god ide. Det har vært vanskelig for noen å akseptere utfallet av rusreformforslaget og det har ledet til angrep på oss.18

På bakgrunn av den kritiske oppmerksomheten rettet mot politiets tilknytning til NNPF, besluttet POD i juli 2021 å granske politiets bånd til foreningen. Dette utløste imidlertid krav fra ulikt hold om at utvalget som skulle granske politiet burde oppnevnes av noen andre enn politiet selv. 20. juli 2021 ba derfor politidirektøren Justis- og beredskapsdepartementet (Justisdepartementet) om å overta arbeidet med å nedsette et utvalg for å gjennomgå politiets forhold til narkotikapolitiforeningen. I en pressemelding uttalte direktøren

POD erfarer at det fortsatt stilles spørsmål om vår habilitet i dette arbeidet. Selv om jeg mener vi er skikket og kapable til å utforme mandat og nedsette et utvalg, er det mindre relevant hvis det fester seg et inntrykk i offentligheten at vi ikke har den nødvendige habilitet. Vi er avhengig av tillit – det er avgjørende at det ikke stilles spørsmål om gjennomgangen som nå skal gjøres (som gjengitt i NTB, 2021).

I september 2021 kunne Justisdepartementet melde at et utvalg var oppnevnt for å vurdere om ansatte i politiet hadde utvist god rolleforståelse i sitt forhold til NNPF. «Dette gjør vi for å sikre befolkningens tillit til norsk politi» uttalte daværende justis- og beredskapsminister (justisminister) Monica Mæland (som gjengitt i Kolsrud, 2021).

3.3 Politi- og lensmannsetaten

Politi- og lensmannsetaten er en riksdekkende statlig etat som er underlagt Justisdepartementet. Etaten består av POD, Politiets sikkerhetstjeneste (PST), tolv politidistrikt, fem særorganer (Kripos, PHS, Politiets utlendingsenhet, Utrykningspolitiet og Økokrim) og fire enheter med spesialoppgaver (Politiets IKT-tjenester, Politiets fellestjenester, Nasjonalt ID-senter og Grensekommissariatet). POD og PST er direkte underordnet Justisdepartementet og er dermed sidestilte. Politidistriktene og øvrige særorganer og enheter er underordnet POD (Politiet, 2022). Nedenfor følger en kort beskrivelse av politiets fem særorganer.

Kripos er den nasjonale enhet for bekjempelse av organisert og annen alvorlig kriminalitet. Kripos ivaretar også funksjonen som nasjonalt kriminalteknisk laboratorium og er behandlingsansvarlig for politiets sentrale registre. I tillegg har Kripos funksjonen som et nasjonalt kompetansesenter for norsk politi (Kripos, u.å.).

Politihøgskolen (PHS) er den sentrale utdanningsinstitusjonen for politi- og lensmannsetaten. I tillegg til å tilby utdanning innen politifag driver høgskolen forsknings- og utviklingsarbeid (PHS, 2022). PHS’ rolle og samfunnsoppdrag vil utdypes i delkapittel 3.6.

Politiets utlendingsenhet (PU) jobber på migrasjonsfeltet og er ansvarlig for å registrere asylsøkere, bidra til identitetsavklaring, samt å uttransporterte personer som mangler lovlig opphold i Norge. Organet driver også Politiets utlendingsinternat på Trandum (PU, u.å.).

Utrykningspolitiet (UP)er ansvarlige for politiets trafikksikkerhetsarbeid. I tillegg til å utføre trafikksikkerhetsinnsatser jobber UP med kriminalitetsbekjempelse på vei samt bistand og beredskap (UP, u.å.).

Økokrim er den sentrale enhet for etterforskning og påtale av økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet. Økokrim er både et særorgan i politiet og et statsadvokatembete med nasjonal myndighet (Økokrim, u.å.).

3.3.1 Det tosporede system

Et sentralt kjennetegn ved den norske politietatens organisering er det såkalte tosporede system. Dette innebærer politiets ansvarsområder er fordelt mellom to ulike overordnede myndigheter. Den høyere påtalemyndighet (Riksadvokaten og statsadvokatene) er ansvarlige for politiets straffeforfølgende funksjon, mens Justisdepartementet og POD er ansvarlige for politiets operative funksjon, samt øvrige polisiære, administrative og økonomiske spørsmål (Riksadvokaten, u.å.). Det innebærer at det finnes to ulike styrings- og ledelseslinjer i politiet (Glomseth, 2015, s. 55). Kjerneprinsippet bak denne organiseringen er at straffesaksbehandlingen skal være politisk uavhengig, og skal i motsetning til øvrig polisiær virksomhet, ikke underlegges politisk kontroll (NOU 2017: 5, s. 28).

3.3.2 Integrert påtalemyndighet

Påtalemyndigheten i Norge består av tre nivåer: Riksadvokaten, statsadvokatene og påtalemyndigheten i politiet. Riksadvokaten har den overordnede ledelse av påtalemyndigheten. Hovedmålet for Riksadvokatembetet er å bidra til redusert kriminalitet ved målrettet og effektiv straffesaksbehandling, samtidig som kravene til høy kvalitet og rettssikkerhet ivaretas. Riksadvokatembetet fører tilsyn med og arbeider for kompetanseheving i påtalemyndigheten (Riksadvokaten, u.å.).

At det laveste nivå i påtalemyndigheten er integrert i politiet, betegnes som en integrert påtalemyndighet, og er et sentralt trekk ved den norske politietaten. Dette innebærer at den lokale påtalemyndigheten er organisert i politietaten gjennom et samarbeid mellom påtalejurister (politijurister) og polititjenestepersoner. Påtalejuristene er ansatt i politiet, og samlokalisert med øvrige politiansatte, men er faglig underordnet Den høyere påtalemyndighet. Gjennom dette systemet er de to sporene samlet hos politimesteren som er leder for den lokale påtalemyndighet samt for øvrig polisiær virksomhet i distriktet (NOU 2017: 5, s. 28).

3.3.3 Politidistriktene

Siden politireformen trådte i kraft 1. januar 2016 har vi hatt tolv politidistrikt i Norge. Politidistriktene er inndelt i geografiske og funksjonelle driftsenheter. De geografiske driftsenhetene har ansvar for politioppgavene innenfor et geografisk område, mens de funksjonelle enhetene har fagansvar innen ulike spesialfunksjoner (Meld. St. 29 (2019–2020), s. 24–25). Dette inkluderer for eksempel operativ tjeneste, forebygging, etterforskning og etterretning, påtale, utlending og forvaltning, og sivil rettspleie (Finstad, 2018, s. 14). Enkelte politidistrikter har særskilte funksjoner, som for eksempel Oslo politidistrikt som har sentrale beredskapsressurser. Hvert politidistrikt har en operasjonssentral og administrative fellesfunksjoner (Politiet, 2022, s. 8).

Politidistriktene ledes av en politimester som er ansvarlig for distriktets polititjeneste, lokale påtalefunksjon, samt budsjetter og resultater. Med unntak av påtalemessige spørsmål hvor politimesteren er underlagt Den høyere påtalemyndighet, rapporterer politimesteren til POD. Politimesteren er ansvarlig for å disponere ressurser og organisere distriktets arbeid slik at de mål, prioriteringer og pålegg som POD har fremført blir realisert. I tillegg til de tolv ordinære politidistriktene, representerer Svalbard et eget politidistrikt hvor Sysselmesteren fyller rollen som politimester (Politiet, 2022, s. 8).

Til tross for at antallet politidistrikter suksessivt har blitt redusert i Norge, er det en målsetning at politietaten som hovedinnretning skal være desentralisert. Politiets lokale forankring betraktes å være av sentral betydning for politiets legitimitet og trygghet hos befolkningen (Prop. 61 LS (2014–2015), s. 67). Den desentraliserte strukturen i politiet bygger på en idé om målstyring, hvor POD formulerer mål og følger opp politidistriktenes måloppnåelse. Politimesteren og hvert enkelt distrikt står imidlertid relativt fritt i måten de ønsker å gå frem for å realisere de aktuelle målene. Dette tilrettelegger for lokal tilpasning i hvert enkelt distrikt (Meld. St. 29 (2019–2022), s. 30, 41).

3.3.4 Forebygging, politiråd og SLT-samarbeid

Politiets samfunnsoppdrag fremgår av politiloven (1995) § 1 andre ledd

Politiet skal gjennom forebyggende, håndhevende og hjelpende virksomhet være et ledd i samfunnets samlede innsats for å fremme og befeste borgernes rettssikkerhet, trygghet og alminnelige velferd for øvrig.

For å ivareta dette samfunnsoppdraget utvikler politiet kontinuerlig sine virksomhetsstrategier. I 2017 fastslo POD at forebygging skal være politiets hovedstrategi i perioden 2018–2025. Dette fremgår av politiets langsiktige virksomhetsstrategi, hvor det heter at «politiet skal være i forkant av kriminaliteten» (POD, 2017, s. 10–11).Politidirektør Benedicte Bjørnland benevner strategien som et retningsvalg for politiet, hvor forebygging ikke bare skal være et av politiets fagområder, men også et veiledende prinsipp for samtlige fagområder (POD, 2020, s. 3).

Politiet gjør visse forebyggende innsatser alene, men mye arbeid gjøres også i samarbeid med andre sektorer (POD, 2020, s. 3). Med formål om å fremme lokalt kriminalitetsforebyggende arbeid jobber lokalpoliti blant annet i samarbeid med ledelsen i kommuner. Politiråd er et formalisert strategisk organ for dette samarbeidet, hvor kjerneideen er å utveksle kunnskap og erfaringer om lokale problemer (Konfliktrådet, u.å. A). Politikontakten har i oppgave å være pådriver i politirådet og skal fungere som et kontaktpunkt for det forebyggende arbeidet i distriktet (Prop. 61 LS (2014–2015), s. 26).

SLT-modellen er en ressurs som kan tas i bruk i politirådet. Modellen bygger på tverretatlig samarbeid og retter sine forebyggende innsatser mot barn og unge. Gjennom modellen samordnes kommune, politi, øvrige offentlige etater, næringslivet og frivillige organisasjoner for å fremme en helhetlig forebyggende innsats (Konfliktrådet, u.å. B). Samarbeidet koordineres av en SLT-koordinator som skal fungere som et bindeledd mellom modellens tre nivåer: styringsnivå, koordineringsnivå og utførernivå (Konfliktrådet, u.å. C).

Siden politiråd og SLT-modellen overlapper på flere områder når det gjelder målsetninger og ansvarsområder, er det flere kommuner som lar politirådet fungere som SLT-styringsgruppe. I motsetning til Politiråd er SLT-modellen imidlertid ikke bare strategisk, men også koordinerende og utførende (Konfliktrådet, u.å. C).

3.4 Justis- og beredskapsdepartementet (JD)

Justisdepartementet har ansvar for kriminalomsorgen, politi- og påtalemyndigheten, redningstjenesten, samfunnssikkerhet, utlendingsmyndigheter og polarområdene. Departementet ledes av justisministeren og består av følgende avdelinger og enheter: Administrasjonsavdelingen, Avdeling for kriminalitetsforebygging, Enhet for økonomi og styring, Innvandringsavdelingen, Kommunikasjonsenheten, Lovavdelingen, Polaravdelingen, Politiavdelingen, Samfunnssikkerhetsavdelingen og Sivilavdelingen (Justisdepartementet, u.å.).

Det første norske Justisdepartementet ble opprettet 2. mars 1814. Dette året ble det opprettet to departementer innen justissektoren, hvor man valgte å skille justissaker og politisaker i hvert sitt departement. Departementene ble kalt «departement 2» og «departement 3». I januar 1818 ble disse to ansvarsområdene slått sammen, og «Justis- og politidepartementet» ble dannet. Den siste navnendringen ble vedtatt 31. desember 2011. Dette var en direkte konsekvens av terroraksjonen som fant sted 22. juli samme år, hvor Stoltenberg II-regjeringen ønsket å styrke og tydeliggjøre departementets rolle som samordningsdepartement for samfunnssikkerhet og beredskap. Dermed fikk departementet sitt nåværende navn Justis- og beredskapsdepartementet (Justisdepartementet, 2017).

Opprettelsen av POD 1. januar 2001 markerte en av de største endringene i Justisdepartementets historie. Gjennom at det operative ansvaret for politiet ble skilt ut til et underliggende forvaltningsorgan, ble det gjort endringer i den sentrale politiledelsen. Som et resultat ble politiavdelingen i departementet sterkt nedbemannet (Aspøy, 2022). Opprettelsen markerte starten på en omfattende organisatorisk og kvalitetsmessig reform av politi- og lensmannsetaten, hvor det ble gjort organisatoriske endringer på både det sentrale og lokale nivået. Etterfulgt av endringen i den sentrale politiledelsen, ble antallet politidistrikter redusert i to ulike omganger (Husby, 2022).

3.5 Politidirektoratet (POD)

POD er et underliggende forvaltningsorgan av Justisdepartementet. Sammen utgjør departementet og direktoratet den sentrale politiledelsen. PODs hovedoppgave er å styre og følge opp politidistriktene og særorganene. Dette skal skje i samsvar med regjeringens politikk, som kommuniseres via tildelings- og oppdragsbrev fra Justisdepartementet. Direktoratet er også ansvarlig for å lede utviklingsarbeid i politietaten. Det har ansvar for både styring og kompetanse og fungerer som en faglig rådgiver overfor departementet og politietaten. POD ledes av politidirektøren med tilhørende ledergruppe (POD, u.å.).

Opprettelsen av POD i 2001 utgjorde et ledd i en endringsprosess som politi- og lensmannsetaten gjennomgikk i perioden. Med utgangspunkt i et politisk ønske om bedre organisasjonsformer, både sentralt og lokalt i politiet, ble Politidistriktsutvalget (NOU 1999: 10) oppnevnt for å fremme forslag til organisatoriske endringer i politi- og lensmannsetaten. Som en oppfølgning av dette, ble det fremmet et forslag om å opprette POD. Ideen bak forslaget var å sikre god politisk og faglig styring, samtidig som man bevarte politietatens desentraliserte struktur. Ved å delegere oppgaver og funksjoner fra departementet til et nytt direktorat ønsket man å oppnå en mer effektiv faglig ledelse av politietaten (Ot.prp. nr. 7 1999–2000).

3.6 Politihøgskolen (PHS)

PHS er et særorgan i politiet, og politi- og lensmannsetatens sentrale institusjon for utdanning. Dette innebærer at organet utgjør en sentral aktør i utviklingen av norsk politi (PHS, 2022). PHS er organisatorisk underordnet POD og Justisdepartementet, i motsetning til de fleste andre høgskoler som er underordnet Kunnskapsdepartementet. PHS har et eget styre som er høgskolens øverste organ. Styret er ansvarlige for virksomhetens kvalitet og at den blir drevet effektivt i samsvar med lover, forskrifter og regler. I tillegg til styret, drives høgskolen internt av en ledergruppe. Ledergruppen består av ti personer og ledes av rektor (PHS, u.å. A).

PHS har studiesteder i Oslo, Bodø, Stavern og Kongsvinger. Høgskolen tilbyr bachelorutdanning, flere ulike masterutdanninger, samt en rekke etter- og videreutdanninger (PHS, u.å. B). Bachelorutdanningen er en treårig politiutdanning som er forberedende til politiyrket. Studiet kombinerer teoretiske og praktiske fag og gir en innføring i fire sentrale kunnskapsemner: (1) politi og samfunn, (2) forebyggende politiarbeid, (3) operativt politiarbeid og beredskap, samt (4) etterforskning (PHS, 2018).

I tillegg til å tilby utdanning har høgskolen en egen forskningsavdeling. Dermed har høgskolen også en funksjon i formidlingen av politivitenskapelig forskning, og bidrar til kompetanseheving og kunnskapsutvikling i politiet. Høgskolens samfunnsoppdrag er å sikre rettsikkerhet, trygghet, lov og orden gjennom utdanning, forskning og formidling (PHS, 2022).

3.7 Politiforeninger i Norge

NNPF er en av flere politiforeninger i Norge. Disse foreningene har vokst frem som medarbeiderdrevne initiativ i politiet, hvor politiansatte har organisert seg i private foreninger. Herunder finnes det faglige interesseorganisasjoner som engasjerer seg i et avgrenset fagområde eller tematisk felt på det politifaglige området. NNPF kan ses som en politifaglig interesseforening, i likhet med for eksempel Politiets kriminalitetsforebyggende forum (PKF), Norsk Økrimforening (NØF), Kriminalteknisk forum (KTF), Norsk politihundelag (NPHL) og Norsk miljøpolitiforening (NMPF).19

3.8 Norsk narkotikapolitiforening (NNPF)

NNPF er en privat forening som ble etablert i 1991 for å styrke fagkunnskapen i politiet på narkotikafeltet. Foreningen ble stiftet under et konstitusjonsmøte 16. november 1991 (NNPF, u.å. A). Ideen ble initiert av et interimsstyre som hadde hentet inspirasjon fra Sverige og USA som hadde tilsvarende foreninger i sine land.20 NNPF hadde sitt utspring i narkotikaseksjoner i politiet, og foreningens administrative forbindelser til politietaten kan spores tilbake til foreningens første lokaler og kontaktinformasjon. Ifølge det første nummeret av NNPFs medlemsblad i 1992,21 hadde NNPF lokaler og kontaktinformasjon ved narkotikaseksjonen ved Oslo politikammer den første tiden etter stiftelsen. I 1993 ble adressen endret til PHS’ lokaler i Oslo22 før den ble endret tilbake til narkotikaseksjonen i 1995. Telefonnummer og fax til politiets sentralbord ble oppgitt som foreningens kontaktinformasjon.23

I møte med utvalget beskrev NNPF at foreningen ble dannet med et idealistisk grunnlag

NNPF ble etablert i 1991, en frivillig, ideell organisasjon etablert hovedsakelig for fagets del. I 1991 hadde man egne narkotikaseksjoner i politiet, det var stort behov for kunnskap om etterforskning av narkotikasaker, det var konteksten da foreningen startet. I starten var det etter inspirasjon fra den svenske narkotikapolitiforeningen (SNPF), som er en svensk søsterforening, det finnes søsterforeninger andre deler rundt i verden, for eksempel har California en egen variant. Felles er at hovedtyngden i foreningsarbeidet handler om å formidle fagkunnskap.24

NNPF har i dag omtrent 3000 medlemmer25 og 21 lokallag (NNPF, u.å. B). Majoriteten av foreningens medlemmer kommer fra politiet, men yrkesgrupper fra Tolletaten, Påtalemyndigheten, Kriminalomsorgen, Forsvaret og Skatteetaten er også representerte i medlemsgruppen.26 Gjennom foreningens vedtekter fremgår det at medlemskapet primært retter seg mot «ansatte i justissektoren som har innsats mot narkotika og/eller innsats mot alvorlig organisert kriminalitet som sitt primære arbeidsområde» (NNPF, 2022)27. Medlemskap kan imidlertid bli gjort tilgjengelig for andre samarbeidspartnere hvis særlige grunner foreligger (NNPF, 2022)28. I tillegg til ordinært medlemskap tilbyr foreningen studentmedlemskap for studenter ved PHS (NNPF, 2022)29.

NNPF ledes av et sentralstyre som har sete i Oslo.30 Styret velges på landsmøtet, som er foreningens høyeste besluttende organ (NNPF, 2022)31. I tillegg består foreningen av en rekke lokallag rundt om i Norge. Lokallagene skal fremme det rusforebyggende arbeidet i lokalmiljøene, og er forpliktet til å følge NNPFs generelle vedtekter samt de spesifikke vedtektene som er utformet for foreningens lokallag (NNPF, 2022)32. I 2018 ble NNPF en del av samarbeidsorganet Actis.33

Foreningens formål og virksomhet har blitt beskrevet og definert på noe ulike måter over tid. Dette fremgår gjennom foreningens vedtektsendringer som dokumenteres i foreningens årsberetninger og medlemsblad. Som vi vil beskrive nærmere under (i delkapittel 3.8.1), har foreningen for eksempel gått fra å ha en målsetning om å ikke være «en narkotikapolitisk pressgruppe»,34 til å beskrives som «en narkotikapolitisk organisasjon».35 I den siste versjonen av NNPFs vedtekter fra år 2022, defineres foreningens formål og virksomhet på følgende måte

NNPF skal være en narkotikapolitisk organisasjon med hovedformål å arbeide for å styrke innsatsen mot narkotikaproblematikk i samfunnet, blant annet ved å fremme forebyggende arbeid, utdannelse og forskning. NNPF skal også ha et særlig faglig og politisk fokus mot alvorlig organisert kriminalitet.

Foreningen skal ikke være en konkurrent til Politihøgskolen eller andre offentlige tilbud i innsatsen mot narkotika, men søke å være et supplement.36

Og videre

NNPF skal bidra til å skape et bedre samarbeid på tvers av kontrolletatene og med andre naturlige samarbeidspartnere. NNPF skal samle, systematisere og formidle aktuell informasjon og kunnskap (NNPF, 2022).37

3.8.1 NNPFs aktiviteter

For å ivareta formålet om «å styrke innsatsen mot narkotikaproblematikk i samfunnet» driver NNPF ulike aktiviteter. Foreningens årlige budsjett er på omtrent 5–6 millioner38 og driften av foreningens aktiviteter baserer seg i hovedsak på medlemskontingenter, private gaver, offentlige tilskudd, frivillig arbeidsinnsats og salg av kurs og varer.39 Foreningen har en generalsekretær ansatt i fulltidsstilling, finansiert av driftsmidler fra Helsedirektoratet.40 I tillegg har det tidvis vært ansatt en «Bry Deg»-prosjektleder og en koordinator for kurs og «Bry Deg»-uteliv.41

For det første har NNPF faglig virksomhet rettet mot politiet og foreningens medlemmer. Foreningens årlige utdanningskonferanse og lokale fagdager er sentrale aktiviteter på dette området. Videre kan foreningens nasjonale opplæring av politiansatte når det gjelder doping, (Dopingprosjektet), samt foreningens deltakelse i «Kompetansegruppe narkotika» trekkes frem. Disse aktivitetene vil beskrives nærmere i kapittel 5. Utgivelsen av foreningens medlemsblad kan også nevnes her. Dette vil utdypes nærmere senere i kapitlet.

Gjennom «Bry Deg»-prosjektet driver NNPF også rusforebyggende virksomhet rettet mot ungdom og voksne som jobber med ungdom. Dette er utadrettet virksomhet som foreningen tilbyr gratis. Denne virksomhetstypen vil beskrives nærmere i kapittel 8. Videre driver foreningen kurs- og salgsvirksomhet rettet mot private- og offentlige aktører. NNPF selger kurs om narkotika og andre rusmidler, herunder et kurs om tegn og symptomer på rusbruk. Dette kurset vil beskrives nærmere i kapittel 6. I tillegg har NNPF en nettbutikk hvor de selger klær og andre typer av profileringsvarer.

NNPF driver også politisk virksomhet rettet mot både justissektor og politiet,samt det eksterne samfunn. NNPFs politiske virksomhet har imidlertid ikke alltid vært en del av foreningen. I foreningens vedtekter fra 1995 står det i § 1 nr. 3 at

Organisasjonen skal være politisk og religiøst uavhengig. Organisasjonen skal ikke være en narkotikapolitisk pressgruppe og ikke konkurrere med Politihøgskolen eller andre offentlige tilbud som allerede finnes i kampen mot narkotika, men søke å være supplement til disse (utvalgets utheving).42

I 199843 fikk denne formålsparagrafen ny ordlyd. Nå heter det at

NNPF skal være en narkotikapolitisk organisasjon, og skal ikke konkurrere med Politihøgskolen eller andre offentlige tilbud som allerede finnes i kampen mot narkotika, men søke å være et supplement til disse.44

I 2002 ble det inntatt et nytt hovedpunkt i NNPFs årsberetning benevnt som foreningens «narkotikapolitiske profilering». Temaet har vært et fast moment i foreningens årsberetninger siden.45 Her beskrives det hvordan NNPF ønsker å profilere seg i den narkotikapolitiske debatten, samt hvordan dette har blitt realisert i inneværende periode. Denne delen av NNPFs virksomhet gjenspeiles også i foreningens daglige organisering, hvor et eget utvalg (Narkotikapolitisk utvalg), er viet til å fremme foreningens narkotikapolitiske arbeid.46 Siden denne delen av NNPFs virksomhet ikke beskrives nærmere i senere kapittel, vil dette kort utdypes i det følgende.

I foreningens årsberetninger fremgår det at foreningen har et mål om «å være synlig og aktiv i den interne og offentlige debatten om aktuelle narkotikaspørsmål».47 Det som foreningen betegner som «intern» narkotikapolitisk profilering, gjelder hvordan foreningen på ulike måter har fremmet sine synspunkter overfor besluttende organer i politi og justissektor. Herunder nevnes for eksempel foreningens høringsuttalelser samt NNPFs møter med for eksempel justisministeren og politikere på Stortinget.48 For eksempel ba NNPF i 1999 om et møte med daværende justisminister Odd Einar Dørum for å drøfte «saker i forbindelse med narkotikabekjempelse», herunder

• Legaliseringsdebatten
• Markedsføring av produkter med symboler for legalisering av narkotika,
• Utdannelse av polititjenestemenn i bekjempelse av narkotika, samt forebyggende arbeid.49

I brevet til ministeren beskrev NNPF seg som

en narkotikapolitisk organisasjon som har som formål å fremme utdannelse, forebyggende arbeid og forskning i kampen mot narkotika.50

I brev av juni 2014 fra NNPF til daværende justisminister Anders Anundsen, viste foreningen til møte med statsråden av samme dag, og «anmodet» om en rekke «strakstiltak for å begrense narkotikaproblemene i samfunnet», herunder å «[i]mplementere Bry Deg som forebyggende strategi i Politiet» og å «[g]jeninnføre mulighet for forebyggende bruk av narkotikahund i skoler» (Thommessen, 2021 A).

Under «Narkotikapolitisk profilering» beskrev NNPF i årsberetningen møtet med justisminister Anundsen slik

I en travel tid tok statsråden seg tid til å diskutere narkotikapolitikk med foreningen, og fikk også overlevert konkrete forslag til tiltak på narkotikafeltet. Besøket hos statsråden understøtter foreningens posisjon som en viktig narkotikapolitisk aktør.51

I enkelte tilfeller kan det synes som om NNPFs faglige og politiske virksomhet har overlappet. I velkomstteksten til programmet for utdanningskonferansen i 1997 skrev daværende foreningsleder til de påmeldte deltakerne «[v]i må huske at utdanningskonferansen markerer at vi er mot narkotika noe som er viktig i disse tider, hvor liberalisering ikke bare er prat, men også dessverre er blitt en realitet.»52

At NNPFs faglige og politiske aktivitet synes å ha overlappet illustreres også gjennom foreningens medlemsblad. Av NNPFs årsberetninger fremgår det at foreningens medlemsblad har vært et viktig forum hvor NNPF har formidlet sine narkotikapolitiske budskap.53 Gjennom artikler i medlemsbladet, har NNPF belyst og tatt stilling i, flere ulike narkotikapolitiske spørsmål. Siden medlemsbladet hovedsakelig når ut til NNPFs medlemmer, er dette en form for intern kommunikasjon.

Den narkotikapolitiske profileringen som vender seg mot den offentlige debatten, har i hovedsak bestått av uttalelser i media, samt ulike former for utadrettet virksomhet. Gjennom NNPFs årsberetninger fremgår det at NNPF har kommentert og uttalt seg i aviser, tv, radio og podkaster. I disse kanalene har foreningen fremført sine standpunkt gjennom blant annet innlegg, kronikker, debatter og intervjuer.54 I tillegg nevnes foreningens folkemøter og foreningens deltakelse ved «Arendalsuka»55 og «Aksjonsuka mot narkotika»56 som aktiviteter som har bidratt til foreningens narkotikapolitiske profilering.

Utvalgets gjennomgang av NNPFs årsberetninger synligjør en utvikling i foreningens narkotikapolitiske virksomhet, som er preget av et økende aktivitetsnivå. Utviklingen synes å ha sammenheng med intensiveringen av den generelle ruspolitiske samfunnsdebatten.

3.8.2 NNPFs medlemsblad

Som tidligere nevnt har NNPF et eget medlemsblad som sendes ut til foreningens medlemmer. Det første nummeret av NNPFs medlemsblad ble utgitt i 1992, året etter at foreningen ble stiftet.57 På denne tiden het bladet Informasjonsorgan for Norsk Narkotikapolitiforening. I løpet av sin 30 år lange levetid, har bladet gjennomgått to navnendringer,58 gradvis vokst og blitt mer profesjonalisert. I dag heter bladet Motgift, kommer ut fire ganger i året og har en egen redaksjon. I samsvar med foreningens vedtektsbestemmelser (§2 nr. 4) sendes numrene ut i posten til samtlige forenings- og støttemedlemmer av NNPF (NNPF, 2022). I tillegg har det enkelte år blitt utgitt såkalte temanummer rettet mot ulike bransjer.59 Enkelte artikler fra medlemsbladet publiseres åpent på NNPFs nettside og er dermed åpne og les- og delbare for allmennheten (NNPF, u.å. C).

Formidlingen i medlemsbladet retter seg primært mot NNPFs egne medlemmer. Dette fremgår blant annet gjennom foreningens egne beskrivelser av bladet på NNPFs nettside: «Dette er norsk narkotikapolitiforenings medlemsblad hvor vi oppdaterer våre medlemmer på forebygging, organisert kriminalitet og narkotikafeltet» (NNPF, u.å. C). Som beskrevet ovenfor, er bladets tilgjengelighet hovedsakelig begrenset til medlemsgruppen. For å få tilgang til bladet i sin helhet, må man melde seg inn som enten ordinært medlem eller støttemedlem i NNPF. Det innebærer at samtlige medlemmer av NNPF mottar medlemsbladet fire ganger årlig. Som tidligere nevnt, er dette en medlemsgruppe som består av omtrent 3000 medlemmer, hvor majoriteten av medlemmene er politiansatte.

Som beskrevet tidligere, kan innholdet i medlemsbladet knyttes opp både mot foreningens faglige og politiske virksomhet. I møte med utvalget betonet NNPF medlemsbladets faglige karakter ved å påpeke at bladet «begynner å nærme seg et rent fagblad», og beskrev at bladet har utviklet seg til «en arena for faglig påfyll til medlemmene».60 Samtidig fremgår det i foreningens årsberetninger at bladet også har blitt brukt som en arena for narkotikapolitisk profilering.

NNPF har siden opprettelsen i 1991 drevet omfattende narkotikafaglig virksomhet, kursvirksomhet, rusforebyggende virksomhet og ruspolitisk virksomhet. Utvalget skal vurdere om politiet og ansatte i politiet har utvist god rolleforståelse i dialogen med NNPF. I neste kapittel vil vi derfor tydeliggjøre hvilke forventninger samfunnet har til hvordan politiet skal utøve sin rolle, det vil si, hvilke normer og verdier som skal være styrende for politirollen.