6 Virkeområde

6.1 Gjeldende rett

Virkeområdet til gjeldende lov er dagspresse, fjernsyn, radio og elektroniske medier.

Elektroniske medier ble omfattet av lovens virkeområde etter en lovendring i 2004, jf. Ot.prp. nr. 81 (2003-2004). Selv om elektroniske medier etter dette er formelt omfattet av lovens virkeområde, er det ikke fastsatt grenser for eierskap i slike medier, og loven gir ikke Medietilsynet hjemmel til å gripe inn mot erverv i elektroniske medier. I praksis innebar utvidelsen av virkeområdet derfor først og fremst at det ble en definert oppgave for tilsynet å holde oppsikt med utviklingen av et marked for elektroniske medier og eventuelle oppkjøp i dette markedet. I tillegg vil Medietilsynet legge vekt på eierskap i elektroniske medier i vurderingen av konsekvensene av erverv innenfor andre markeder.

6.2 Ekspertgruppens forslag og høringsnotatet

Ekspertgruppen foreslo å utvide lovens virkeområde noe i forhold til dagens lov, i hovedsak ved å samordne virkeområdet med virkeområdet til lov av 13. juni 2008 nr. 41 om redaksjonell fridom i media. Ekspertgruppen viste til at lov om redaksjonell fridom «har fokus på medier som anses sentrale for produksjon og formidling av nyhetsstoff og samfunnsdebatt»1 og at «Tilsvarende hensyn er viktige også for de formål medieeierskapsloven skal ivareta». Departementet sluttet seg i høringsnotatet til ekspertgruppens forslag om utvidelser, og viste til at medieeierskapsloven og loven om redaksjonell fridom i media utgjør gjensidig utfyllende virkemidler som skal fremme det samme settet av mediepolitiske mål.

Når det gjelder trykt presse innebar forslaget at også periodiske publikasjoner med lavere utgivelsesfrekvens enn dagspressen (minst to utgivelser per år) vil omfattes, forutsatt at de hovedsakelig driver journalistisk produksjon og formidling av nyheter, aktualitetsstoff og samfunnsdebatt.

Når det gjelder radio og fjernsyn ble det presisert at begrepene bare omfatter kringkasting, dvs. innhold som er ment eller egnet til å mottas direkte og samtidig av allmennheten. Det innebærer blant annet at auditive og audiovisuelle bestillingstjenester ikke anses som radio eller fjernsyn. Etter forslaget vil det fortsatt ikke sondres mellom de ulike typer programmer som sendes av kringkaster.

Når det gjelder elektroniske medier ble det, etter modell av lov om redaksjonell fridom i media, foreslått å presisere at det som omfattes er elektroniske massemedier, herunder audiovisuelle og auditive bestillingstjenester, som har tilsvarende formål og funksjon som dagspresse og andre periodiske publikasjoner, eller kringkasting. Forslaget innebar at uredigerte elektroniske medier som blogger og sosiale medier ikke ble omfattet, og at definisjonen av elektroniske medier i medieeierskapsloven ikke vil samsvare med AMT-direktivets definisjoner av audiovisuelle medie- og bestillingstjenester. Eksempelvis ville nettradio og lydpodcast kunne omfattes, mens tjenester som filmleie («klikkefilm») ikke ville omfattes.

Medieeierskapslovens virkeområde ble også foreslått avgrenset mot medier som har som hovedformål å drive med reklame eller markedsføring og medier som hovedsakelig er rettet mot medlemmer eller tilsatte i organisasjoner, foreninger etc. Unntaket vil typisk kunne omfatte trykte publikasjoner, men kan gjelde for alle typer medier.

6.3 Høringsinstansenes synspunkter

6.3.1 Elektroniske medier

Det er ulike oppfatninger blant høringsinstansene om lovens virkeområde, særlig når det gjelder elektroniske (digitale) medier. I hovedsak deler instansene seg også her i to grupper.

A-pressen mener generelt at lovens virkeområde må omfatte alle medier som har innflytelse på meningsdannelsen i samfunnet, uavhengig av om de er redaktørstyrt eller ikke, inkludert sosiale medier. A-pressen viser til at ytringsfriheten som prinsipp er medienøytralt, og mener at en begrensning av loven til redaktørstyrte medier ikke samsvarer med lovens formål. Loven bør likebehandle medietypene, slik at en unngår en særregulering og strengere regulering av redaktørstyrte medier. Derfor bør virkeområdet avspeile det som i høringsnotatet blir beskrevet som «de mediene som i praksis fungerer som kilder til nyhets- og aktualitetsstoff og som fora for (i vid forstand) politisk samfunnsdebatt». De viser også til at sosiale medier (som Facebook og Twitter) har direkte innvirkning på meningsdannelsen i samfunnet, blir benyttet av publikum som kilder for informasjon, og at slike «media-like» virksomheter konkurrerer direkte med de redaktørstyrte mediene om samme inntektsgrunnlag. A-pressen mener samtidig sterke hensyn taler for at de digitale mediene ikke blir regulert, og viser til at det er fare for at en for snever avgrensning vil innebære negativ forskjellsbehandling av redaktørstyrte medier, som vil svekke deres evne til å ivareta sitt samfunnsoppdrag digitalt. Rent praktisk er det også utfordringer med å finne adekvate målemetoder.

Fagpressen mener at loven ikke bør endres når det gjelder elektroniske medier, men at digitalt eierskap som i dag bør kunne trekkes inn i en helhetsvurdering, uten at det fastsettes grenser for slikt eierskap. Det relevante markedet må imidlertid også omfatte nye tjenester som Facebook, Twitter og andre som formidler nyhetsstoff og legger til rette for offentlig debatt.

Mediebedriftenes landsforening mener loven ikke bør endres til å omfatte eierskap i elektroniske medier, men at dette som i dag bør kunne trekkes inn i en helhetsvurdering uten egne grenser for eierskap. MBL mener det relevante markedet også må omfatte nye tjenester som Facebook, Twitter og andre. MBL viser til at slike medier fyller minst de fire første kriteriene i ekspertgruppens liste over kriterier for om medier inngår i samme marked. MBL mener loven må ta hensyn til dette, også fordi disse kanalene henter inntekter i direkte konkurranse med de tradisjonelle meningsbærende mediene.

Schibsted Media Group mener det elektroniske mediemarkedet i utgangspunktet ikke bør lovreguleres, og viser til at det er vanskelig å definere totalmarkedet og like vanskelig å bli enige om hvordan meningspåvirkningen faktisk fungerer. En regulering vil ifølge Schibsted skape betydelige problemer for aktørene. Dersom det elektroniske markedet likevel skal lovreguleres, mener Schibsted alle meningsdannende aktører bør fanges opp av totalmarkedet. Forslaget til virkeområde definerer derfor meningsmangfoldet i mediemarkedet for snevert, i og med at tunge internasjonale aktører, sosiale medier, digitale nisjeprodukter og hele fagpressen blir holdt utenfor. Schibsted viser bl.a. til at den offentlige samtale og meningsdannelse i stor grad har beveget seg over til ulike typer sosiale medier, og at den foreslåtte avgrensningen innebærer at tunge utenlandske aktører kan bygge opp en sterk posisjon i Norge uten å omfattes av loven.

Telenor mener det er problematisk å regulere det elektroniske markedet fordi flere av de dominerende aktørene er utenlandske og ikke vil omfattes av reguleringen, noe som bl.a. kan føre til konkurransevridninger til ulempe for norske aktører. Dersom elektroniske medier skal reguleres, bør det verken fastsettes egne eierskapsgrenser for slike medier, eller innføres en regulering der elektroniske medier tilordnes andre medier. I stedet bør det vurderes hvordan konkrete oppkjøp påpirker konkurransesituasjonen og ytringsfriheten i det enkelte tilfelle. Dersom elektroniske medier blir omfattet, støtter Telenor departementet i at definisjonen i medieeierskapsloven ikke bør tilsvare definisjonen av audiovisuelle medie- og bestillingstjenester som definert i AMT-direktivet.

Konkurransetilsynet har for så vidt ikke innvendinger til forslaget til virkeområde, men peker på at det i dagens digitale virkelighet kan være utfordrende å skille klart mellom redaktørstyrt journalistisk innhold og medier for formidling av dette, og annen innholdsproduksjon og formidling. Konkurransetilsynet peker også på at sosiale medier representerer en betydelig og viktig kanal for mangfold og ytringsmuligheter.

Norsk Redaktørforening har i utgangspunktet ikke innvendinger til forslaget om virkeområde, og mener det kan virke naturlig å ta utgangspunkt i definisjonen fra lov om redaksjonell fridom i media, noe som vil gi lovmessig konsistens i avgrensningen av de journalistiske mediene. Men Redaktørforeningen setter spørsmålstegn ved avgrensningen og målingen av markedsmakt særlig på det digitale markedet. Redaktørforeningen viser til at utviklingen av digitale nettsteder og tjenester (typisk Google og Facebook) forrykker den tradisjonelle balansen, og at det i framtiden vil kunne være nettjenester med betydelig innvirkning på norsk meningsdannelse, og med stor markedsmakt, som ikke er redaktørstyrte. Disse vil ikke være innenfor lovens virkeområde.

Medietilsynet støtter forslagene til utvidelse av lovens virkeområde, og ser positivt på å samordne virkeområdet med lov om redaksjonell fridom i media. Medietilsynet er også enig i at lovens virkeområde i forhold til elektroniske medier avgrenses til elektroniske massemedier som har tilsvarende formål og funksjon som dagspresse/periodiske publikasjoner eller kringkasting. Videre støttes forslaget om å avgrense virkeområdet til de redaktørstyrte og redigerte mediene, noe som innebærer at det trekkes et skille mot blogger og sosiale medier. Medietilsynet støtter også forslaget om å legge til grunn en annen definisjon av elektroniske medier enn AMT-direktivet, slik at underholdningstjenester på nett, f.eks. filmleie, ikke blir omfattet.

Berner Gruppen støtter forslaget og mener tiden for lengst er inne til at også elektroniske medier inkluderes i medieeierskapsloven – på linje med andre medieplattformer. Berner Gruppen viser til at de tradisjonelle mediehusene har bygd opp de sterkeste posisjonene også på nett.

Norsk Journalistlag støtter forslaget om å samordne virkeområdet med lov om redaksjonell fridom i media, og mener dette sikrer de journalistiske medienes demokratiske funksjon som kanal for informasjon og meningsdannelse. Norsk Journalistlag støtter også departementets prinsipielle tilnærming til regulering av eierskap i de elektroniske mediene, men anser det mer praktisk og i tråd med medieutviklingen og åpne for et nytt fjerde marked framfor å regne elektroniske medier inn i dagens markeder.

Familie og Medier støtter forslaget til avgrensning av virkeområde.

6.3.2 Fagpresse

Fagpressen mener fagblader, tidsskrifter og magasiner både på papir og i elektronisk utgave bør telles med når eierprosentene skal utregnes. Fagpressen viser til at denne delen av norsk presse blir stadig viktigere nyhets- og aktualitetsmessig, siden pressen generelt har færre spesialister enn tidligere. Fagpressen viser også til at fagpressen er blitt inkludert i loven om redaksjonell fridom i media.

Norsk Journalistlag stiller spørsmål ved om fag- og ukepressen fremdeles bør holdes helt utenfor reglene om eierskapsbegrensninger, men mener at dersom fagpressen skal reguleres bør den defineres som et eget marked.

Schibsted Media Group er kritiske til at fagpressen holdes utenfor lovens virkeområde. Schibsted viser bla. til at fagpressen arbeider iht. redaktørplakaten, at svært viktige samfunnsdebatter foregår her, og at tidsskrifter og aviser får stadig flere likhetstrekk ettersom hurtige digitale medier tar over mer av dagspressedebatten.

6.3.3 Trykt skrift

Medietilsynet mener ut i fra lovens formål at kravet til antall årlige utgivelser for periodiske publikasjoner bør settes høyere enn to utgaver per år, slik at publikasjonene har en mer reell dagsordenfunksjon.

6.3.4 Kringkasting

Altibox ønsker en avklaring av definisjonen på kringkasting, og viser til at Altibox leverer IPTV, en distribusjonsform som teknisk skiller seg fra kringkasting, men som er innenfor kringkastingsbegrepet slik dette er definert i høringsnotatet (jf. pkt. 2.2.3.) Altibox ønsker også en tydeligere avgrensing av hva som omfattes av loven. Ved å introdusere inndeling i trykt skrift, kringkasting og elektroniske medier risikerer man en anstrengende sammenlikning av innhold, plattform og distribusjonsform. Det bør presiseres at en slik inndeling er ment å dekke ytringsmessige konsekvenser, gitt lovens formål.

Egmont er kritisk til at forslaget i praksis legger opp til en vesentlig mer omfattende regulering av kringkasting enn alle andre medier (trykte og elektroniske), ved at også ren underholdning er inkludert. Egmont mener begrunnelsen for dette er mangelfull, og like gjerne kunne benyttes om underholdningssegmentet innenfor trykte og elektroniske medier. Egmont viser til at det bare finnes én privat norskspråklig nyhetskringkaster i Norge, og at forslaget i verste fall svekker muligheten for et bærekraftig tilbud av privatfinansierte norskspråklige nyheter og aktualitetssendinger på TV.

Medietilsynet støtter forslaget til presisering av virkeområdet for kringkasting.

Mediebedriftenes landsforening er kritisk til at underholdningstjenester skal regnes inn i kringkastingsmarkedet, og viser til at en slik avgrensning kan føre til konkurransevridning og hindre nødvendig konsolidering innenfor rene underholdningsmedier på tv-kringkastingsområdet, mens aktørene innenfor trykte og elektroniske medier ikke er underlagt slik regulering.

Norsk Journalistlag er enig i at kringkasting fortsatt skal omfattes, uten en nærmere sondring mellom de ulike typer programmene som sendes av en kringkaster.

6.4 Departementets vurdering

6.4.1 Elektroniske medier

6.4.1.1 Spørsmålet om elektroniske medier bør omfattes av loven

Mange av høringsinstansene er skeptiske både til at eierskap i elektroniske medier skal reguleres i loven2, og til departementets forslag om avgrensning av virkeområdet i forhold til elektroniske medier.

Når det gjelder spørsmålet om eierskap i elektroniske medier i det hele tatt bør reguleres, mener departementet at det er flere grunner som tilsier det. Svært mange henter i dag nyheter fra aviser og andre medier på nett. Som ekspertgruppens gjennomgang av mediebruk viser, er nettmedier nå av de mediene som brukes oftest og mest, og en av de aller viktigste nyhetskildene.

TNS Gallup gjennomfører årlig en undersøkelse av hva folk anser som sin viktigste kilde til nyheter. I 2010-undersøkelsen svarte 54 prosent at de er helt/litt enig i at Internett er viktigste kilde til nyheter.3

Figur 6.1 viser medieutviklingen fra 1960-20124, og illustrerer økningen av bruken av Internett fra midten av 1990-tallet og mobilt innhold fra 2005. Figuren viser også at bruken av TV og radio har holdt seg forholdsvis stabilt i perioden, mens oppslutningen om papiravisene har falt.

Figur 6.2 viser daglig dekning for papir og nettaviser,5 og illustrer tydelig hvordan papiravisenes dekning synker samtidig som nettavisene får stadig større oppslutning.

Figur 6.3 viser utviklingen i oppslutning om avisen VG på henholdsvis papir, nett og mobil.6 Figuren illustrerer en sterk vekst på nett fra første halvdel av 1990-tallet, en tilsvarende reduksjon av oppslutningen til papiravisen fra 1995, og en stor vekst på mobil i 2012.

Utviklingen i mediebruk de senere årene viser at tradisjonelle opplag, seer- og lyttertall alene ikke lenger gir et riktig bilde av styrkeforholdet eller nedslagsfeltet til de ulike aktørene. Dette illustreres av statistikken for oppslutningen om VG på papir, nett og mobil i figur 6.3. Departementet opprettholder derfor forslaget om at medieeierskapsloven bør regulere eierskap i elektroniske medier, herunder gi hjemmel for inngrep i erverv i slike medier og trekke elektronisk mediebruk inn ved beregning av markedsandeler etter loven.

6.4.1.2 Avgrensning av lovens virkeområde for elektroniske medier

Flere av de høringsinstansene som ikke ønsker regulering av eierskap i elektroniske medier, går subsidiært inn for at dersom slike medier likevel skal reguleres, må virkeområdet være betydelig videre enn foreslått av departementet i høringen. Disse legger stor vekt på de konkurransemessige konsekvensene av medieeierskapsloven, og argumenterer med at de nasjonale aktørene deltar i et internasjonalt marked, bl.a. sammen med ikke-redaksjonelle aktører som Google og Facebook. De nasjonale aktørene bør ifølge disse tillates å vokse, fordi det vil gjøre dem bedre i stand til å konkurrere med de store internasjonale aktørene, noe som i neste omgang vil sikre det økonomiske grunnlaget for produksjon av journalistikk. Flere framhever også de sosiale og ikke-redaktørstyrte medienes økende betydning for den offentlige samtalen og formidling av informasjon og ytringer, og mener virkeområdet bør omfatte alle medier som har betydning for meningsdannelsen i samfunnet.

Etter departementets vurdering er dette relevante argumenter. Ytringsfrihetens prinsipielle medienøytralitet kan isolert sett tilsi at alle medier som bidrar i samfunnsdebatten bør omfattes av reguleringen, inkludert sosiale medier, søkemotorer osv. Tilsvarende kan prinsipielle argumenter om likebehandling og like konkurransevilkår tale for at alternativet er at elektroniske medier ikke reguleres av loven i det hele tatt.

Etter departementets vurdering vil imidlertid en slik tilnærming til avgrensningen av virkeområdet i praksis ikke fremme medieeierskapslovens formål.

1. For det første vil det å inkludere sosiale medier, globale søkemotorer osv i lovens virkeområde reise betydelige – og kanskje uoverstigelige – regulatoriske og håndhevingsmessige utfordringer. Dette er etter departementets vurdering ikke et realistisk alternativ. Dersom man så skulle akseptere et premiss om at man av prinsipielle grunner enten må regulere «alt» eller «ingenting», vil man i praksis ikke ha mulighet for å regulere eierskap i elektroniske medier, uansett hvor sentrale slike medier måtte bli som nasjonale nyhetskilder og debattfora. Antakelig ville et slikt premiss kunne lamme de fleste forsøk på nasjonal regulering av næringer som er utsatt for sterk internasjonal konkurranse.

2. For det andre kan det etter departementets vurdering ikke være tvilsomt at det fortsatt er de nasjonale redaksjonelle massemediene som er de klart viktigste produsentene og kildene til redaksjonelt innhold om norsk politikk, norske samfunnsforhold og norsk politisk debatt. Se nærmere om dette nedenfor.

3. For det tredje legger departementet til grunn at dersom alle elektroniske medier (inkl. internasjonale sosiale medier, søkemotorer osv) skulle omfattes av virkeområdet, ville det totalmarkedet som eierskapsgrensene beregnes med utgangspunkt i, bli dramatisk større. Den praktiske konsekvensen ville i så fall kunne bli at man åpner for betydelig større eierkonsentrasjon innenfor de mediene som i praksis er mest sentrale for det allmenne demokratiske ordskiftet i Norge. Departementet mener at dette ville motvirke medieeierskapslovens formål.

Særlig om sosiale mediers betydning for nyhetsformidling og samfunnsdebatt

Departementet er enig i at sosiale medier som Facebook og Twitter har fått en betydning som debattfora, og vil kunne få økt betydning framover. Sosiale medier og søkemotorer kan også fungere som nyhetskilder, men dette vil etter departementets vurdering i hovedsak enten dreie seg om materiale som ikke er journalistisk/publisistisk bearbeidet, eller videreformidling av journalistisk materiale fra de redigerte massemediene.

Internasjonale undersøkelser viser at mye av nyhetsdelingen på nett skjer via sosiale medier som Facebook, Twitter og MySpace. I denne sammenheng kan det likevel være mest naturlig å se Internett som en distribusjonsplattform for innhold fra andre kilder (inkl. aviser, TV og radio). Mediestøtteutvalget (NOU 2010: 14) fikk utført en undersøkelse av hvor nyhetene blir produsert, og kom fram til at det er riksavisene som i størst grad produserer originale nyheter som blir sitert av andre medier. Dette stemmer med resultatene fra tilsvarende danske undersøkelser som ble gjennomført i 1999 og 2008. Nettaviser preges i større grad av gjenbruk og korte siteringer av byråstoff og andre nettaviser. Ingen av undersøkelsene trekker (naturlig nok) fram sosiale medier som originale nyhetsprodusenter av betydning.

Sosiale medier gir nye arenaer for diskusjon og samfunnsdebatt, men gjennomslagskraften til ytringer i sosiale medier vil gjerne være avhengig av at ytringene gjengis, diskuteres og følges opp ved journalistisk bearbeidelse i de redigerte massemediene. Å ytre seg på Twitter gir ikke den samme gjennomslagskraften som å ytre seg i Dagsrevyen eller i VG, eller som når en ytring fra sosiale medier gjengis i redigerte massemedier. Det er derfor fremdeles de redigerte massemediene som har den viktigste funksjonen når det gjelder nyhetsformidling, kritisk journalistikk, dagsordensetting og samfunnsdebatt. Og det er de norske redigerte massemediene som har, og bruker, ressurser på å produsere journalistikk (inkl. kritisk og undersøkende journalistikk) om norsk politikk og norske samfunnsspørsmål.

Mulige konsekvenser av eierkonsentrasjon innenfor sosiale medier

Som nevnt over skal loven både legge til rette for innholdsmangfold i mediene og sikre mot eierposisjoner som kan misbrukes og utnyttes for å fremme egen politisk eller økonomisk agenda. Selv om debatter på sosiale medier modereres i ulik grad, og selv om det finnes eksempler på utestengning fra sosiale medier, vil medier som er brukerstyrt – dvs. ikke basert på journalistisk bearbeidet og redigert innhold – bare i liten grad gi eierne noen praktisk mulighet til å påvirke opinionen.

Gjennomslagskraften til sosiale medier vil som nevnt også langt på vei avhenge av videre gjengivelse i de redigerte massemediene. Departementet viser i denne sammenheng også til uttalelsen om sosiale mediers betydning fra Europarådets ministerkomité om beskyttelse av medias rolle i et demokrati i relasjon til mediekonsentrasjon:7

«Conscious of the opportunities offered by the development of new communication services and of phenomena such as multimedia, alternative media, community media and consumer-generated content on the Internet, but aware also that their opinion-shaping impact is often dependent upon their content being carried in or reported by mainstream media.»

Kulturdepartementet legger derfor til grunn at risikoen for negative konsekvenser for mediemangfold og ytringsfrihet er langt mindre ved eierkonsentrasjon innenfor sosiale medier mv enn ved konsentrasjon innenfor de redigerte massemediene.

Mulige konsekvenser for norske mediers konkurranseevne

Eierskapsregulering er en inngripende form for næringsregulering som etter departementets vurdering bør begrenses til de områdene og aktørene som er mest sentrale. Konsekvensen av, og kostnaden ved en slik tilnærming er at ulike aktører vil være underlagt ulike rettslige rammeverk, noe som kan påvirke aktørenes konkurranseevne.

Departementet er oppmerksom på at norsk mediebransje står overfor store utfordringer, bl.a. knyttet til utvikling av bærekraftige forretningsmodeller på digitale plattformer. Og et regelverk som legger så snevre rammer for norske medievirksomheter at det undergraver det økonomiske driftsgrunnlaget for journalistikk, vil ikke fremme lovformålet. Departementet kan imidlertid ikke se at høringsinstansene har sannsynliggjort at forslaget vil få slike konsekvenser.

Samspill med andre mediepolitiske virkemidler

Reguleringen av eierskap i media er ett av flere virkemidler på området som virker sammen for å ivareta de samme målsetningene. Mediestøtten og lisensfinansieringen av NRK bidrar til å gi økonomisk grunnlag for et mangfold av medievirksomheter i Norge. Medieeierskapsloven bidrar til et tilsvarende mangfold også i medieeiermiljøer, mens loven om redaksjonell fridom i media sikrer at disse eiermiljøene ikke overprøver redaktørene i den daglige redigeringen. Dette legger til rette for at mangfoldet av medievirksomheter også kan fungere som reelt uavhengige informasjonskilder og stemmer i offentligheten.

Felles for alle disse virkemidlene er at de er rettet mot de norske redigerte, journalistiske massemediene. Årsaken er at det er denne delen av mediesektoren som er ansett å ha en spesiell demokratisk samfunnsrolle. F.eks. er det slike vurderinger som ligger bak når Kulturdepartementet har gått inn for å utvide pressestøtten til å omfatte elektroniske medier, men fortsatt avgrenset til de redigerte, journalistiske nyhets- og aktualitetsmediene.8 De samme argumentene tilsier etter departementets vurdering at også medieeierskapslovens virkeområde fortsatt bør avgrenses til de redigerte, journalistiske massemediene.

Konklusjon

Departementet opprettholder derfor forslaget om at lovens virkeområde i forhold til elektroniske medier avgrenses til «elektroniske massemedier som har tilsvarende formål og funksjon som» de tradisjonelle massemediene. Loven vil dermed omfatte medier som driver journalistisk produksjon og formidling av et bredt spekter av nyheter, aktualitetsstoff og samfunnsdebatt. Formidlingstjenester, f.eks. sosiale medier og søkemotorer, eller rene distribusjonskanaler, f.eks. kabelselskaper og nettleverandører, bør ikke omfattes.

Forslaget innebærer at medieeierskapslovens virkeområde på dette punktet ikke vil samsvare med AMT direktivets definisjoner av audiovisuelle medie- og bestillingstjenester. AMT-direktivet omfatter eksempelvis tjenester som filmleie («klikkefilm») som er en type underholdningstjeneste det ikke er naturlig at blir underlagt medieeierskapslovens virkeområde.

6.4.2 Fagpresse

Departementet er enig med de av høringsinstansene som peker på at også fagpressepublikasjoner ofte har en viktig funksjon som informasjonskilde og for samfunnsdebatten innenfor sine felt. Departementet legger likevel avgjørende vekt på at det viktigste sett ut fra lovens formål er å regulere de mediene som er sentrale for den brede, allmenne samfunnsdebatten.

I tillegg legger departementet, i likhet med ekspertgruppen, vekt på at eierkonsentrasjon innenfor fagpressen i praksis er en lite relevant problemstilling. Det er grunn til å tro at dette også vil være situasjonen i tiden framover.

Som nevnt over er eierskapsregler en inngripende form for næringsregulering som bør begrenses til de områdene som er mest sentrale. Etter departementets vurdering foreligger det ikke tilstrekkelig tungtveiende grunner for å utvide lovens virkeområde til å omfatte fagpressen.

6.4.3 Trykt skrift

Når det gjelder trykt skrift viser departementet til Medietilsynets uttalelse om at to utgivelser per år kan være for lavt til at slike publikasjoner bør regnes med i markedet. Departementet er enig i at en publikasjon med en såpass lav utgivelsesfrekvens normalt ikke vil kunne ha en reell funksjon som nyhetskilde mv. Departementet ser likevel ikke grunn til å nedfelle et krav om et visst årlig antall utgivelser i selve loven. Departementet foreslår i stedet å overlate den nærmere fastsettelsen av kravet til utgivelseshyppighet til forvaltningspraksis, på bakgrunn av lovens formål.

6.4.4 Kringkasting

I høringsnotatet gikk departementet ikke inn for å skille mellom ulike typer av innhold ved fastsettelse av markedsandeler for kringkasting. I høringen har enkelte argumentert for at dette i praksis vil innebære en forskjellsbehandling i og med at rene underholdningstjenester vil være omfattet av kringkastingsmarkedene, men ikke av et marked for «dagsaviser og andre periodiske publikasjoner».

De aller fleste medier vil inneholde en blanding av nyhets- og aktualitetsstoff og mer underholdningspreget stoff. Den nærmere innholdsmiksen vil variere både mellom mediemarkedene og innenfor det enkelte mediemarked.

Departementet mener derfor at det ville være svært vanskelig å praktisere et strengt skille mellom nyhets- og aktualitetsstoff. Dette gjelder alle mediemarkedene.

Departementet viser også til at kringkastingskanaler kan være viktige som nyhetskilder, selv om kanalens innhold totalt sett har en overvekt av mer underholdningspreget stoff. Uansett innholdsmiks kan man normalt også anta at den generelle oppslutningen om en TV-kanal vil være retningsgivende for kanalens posisjon som nyhetskilde sett i forhold til andre mediekanaler.

Ut fra den tankegangen som ligger bak avgrensningen mot ukepressen i markedet for «dagsaviser og andre periodiske publikasjoner», kunne det likevel argumenteres for at (mer eller mindre) rene underholdningskanaler bør utelates fra kringkastingsmarkedet. Departementet støtter imidlertid her ekspertgruppens vurdering om at et slikt skille vil kunne virke som et insentiv for kringkastere til å redusere nyhets- og aktualitetsstoffet. Dette ville være uheldig ut fra de overordnede politiske målene på medieområdet.

På denne bakgrunn opprettholder departementet forslaget om lovens virkeområde for kringkasting.