4 Andre lovendringsforslag
4.1 Overgangsregler for fremtidsfullmakter
Etter gjeldende rett er det ikke klart om det kan opprettes fullmakter som skal være i kraft etter at fullmaktsgiverens mentale kapasitet er blitt så redusert at han eller hun ikke lenger kan inngå rettslig bindende disposisjoner på de områder fullmakten gjelder. Når det gjelder økonomiske fullmakter, bestemmer avtaleloven § 22 at fullmakten mister sin virkning hvis fullmaktsgiveren blir umyndiggjort. Loven regulerer imidlertid ikke spørsmålet om hva som skjer med en fullmakt hvis fullmaktsgiveren bare rent faktisk mister handleevnen, uten formelt å bli fratatt den ved umyndiggjøring.
I Ot.prp. nr. 110 (2008-2009) side 139-140 beskrives gjeldende rett på følgende måte:
«Fullmakter på det økonomiske området er regulert i avtaleloven, jf. § 41. Lovens bestemmelser vil i praksis ofte være retningsgivende også for fullmakter i mer personlige forhold, jf. utredningen side 291. Avtaleloven § 22 bestemmer at fullmakter mister sin virkning hvis fullmaktsgiveren blir umyndiggjort. Tilsvarende bestemmes i de øvrige nordiske lands avtalelover. Lovene regulerer imidlertid ikke spørsmålet om hva som skjer med en fullmakt hvis fullmaktsgiveren bare rent faktisk mister handleevnen, uten formelt å bli fratatt den ved umyndiggjøring.
I Danmark og Finland anses det som sikker rett at fullmakter beholder sin virkning i slike tilfeller, se Svend Danielsen: Fremtidsfuldmagter – et nyt retsinstitut, jf. NOU 2004: 16 Vergemål side 393. I svensk rett antas det at fullmakter i de fleste tilfeller mister sin virkning når fullmaktsgiveren rent faktisk mister handleevnen, jf. SOU 2004: 112 punkt 6.1.4 side 476. I norsk rett er rettstilstanden ikke avklart, jf. NOU 2004: 16 Vergemål side 292.»
På denne bakgrunn er det i den nye vergemålsloven gitt regler om såkalte fremtidsfullmakter. Med fremtidsfullmakt menes etter lovens § 78 «en fullmakt til én eller flere personer om å representere fullmaktsgiveren etter at fullmaktsgiveren på grunn av sinnslidelse, herunder demens, eller alvorlig svekket helbred ikke lenger er i stand til å ivareta sine interesser innen de områdene som omfattes av fullmakten».
Som det fremgår, står «fremtidsfullmakter» som er opprettet eller opprettes før den nye vergemålsloven trer i kraft, i en usikker rettslig stilling. I høringsnotatet ble det som følge av dette reist spørsmål om det bør gis en overgangsbestemmelse i § 101 som går ut på at en fullmakt som oppfyller kravene til en fremtidsfullmakt i loven, men som er opprettet før lovens ikrafttredelse, skal ha de rettsvirkningene som følger av vergemålsloven fra den tid vergemålsloven trer i kraft. Den foreslåtte bestemmelsen skulle ifølge høringsnotatet gjelde selv om personen selv mister den rettslige handleevnen i mellomtiden. Den foreslåtte bestemmelsen sa ikke noe om fullmaktens eventuelle gyldighet før ikraftsettingen av den nye loven.
I høringsnotatet uttalte departementet:
«Departementet er noe i tvil om hensiktsmessigheten av en slik regel. Ulempen er blant annet at en slik regulering kan oppfattes som en oppfordring til å lage fremtidsfullmakter før disse bestemmelsene er trådt i kraft. Dette kan være uheldig, særlig fordi disse fullmaktenes gyldighet vil være usikker i tiden frem til de nye bestemmelsene om fremtidsfullmakter er trådt i kraft. På den annen side kan det fremstå som fornuftig at personer som allerede nå ønsker å regulere disse sidene ved livet, kan gjøre det – til tross for at virkningen av reguleringen kan ligge noe frem tid.»
Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Grenland overformynderi, Oslo overformynderi, Tinn overformynderi og Skedsmo kommune støtter den foreslåtte overgangsbestemmelsen. Det samme gjør Larvik overformynderi, Sandefjord overformynderi og Tønsberg overformynderi i en felles høringsuttalelse. I den sistnevnte uttalelsen heter det:
«Forslaget om at fremtidsfullmakter som er opprettet før lovens ikrafttreden skal ha rettsvirkninger fra loven ikrafttreden støttes. Overformynderiene er kjent med slike er opprettet, der formkravene i den nye vergemålsloven er fulgt, med håp og tillit til, at disse vil bli lagt til grunn på et senere tidspunkt.»
Fylkesmannen i Hedmark, Fylkesmannen i Vest-Agder og Bærum overformynderi går imot forslaget. Fylkesmannen i Vest-Agder uttaler:
«Fylkesmannen er av den oppfatning at det er de færreste som i praksis oppretter slike fullmakter. Erfaringsmessig utgjør ikke denne typen fullmakter et stort antall pr. i dag. Dette kan endre seg etter hvert som denne muligheten blir gjort kjent når den nye vergemålsloven trer i kraft. Fylkesmannen kan ikke se at det er behov for å innføre en bestemmelse som foreslått, med de eventuelle tolkningsproblemer som kan oppstå i tiden frem til den nye loven trer i kraft.»
Fylkesmannen i Rogaland uttaler at dersom det innføres en overgangsregel som foreslått i høringsbrevet, bør det fremkomme at fremtidsfullmakten er opprettet også med tanke på forventet lovendring.
Departementet har kommet til at det kan være hensiktsmessig med en overgangsregel som foreslått i høringsnotatet. I høringsnotatet ble det pekt på som et mothensyn at en slik regel kunne virke som en oppfordring til å opprette fremtidsfullmakter før ikrafttredelsen av loven, og at dette kunne være uheldig på grunn av den uavklarte rettstilstanden man vil stå overfor dersom fullmaktsgiveren faktisk mister den rettslige handleevnen før ikrafttredelsen av loven. Dette argumentet har imidlertid mindre vekt nå. I og med at det vil være kort tid mellom vedtakelsen av en endringslov og ikrafttredelsen av vergemålsloven, vil innføringen av en overgangsregel antakelig i seg selv i liten grad få betydning for omfanget av fremtidsfullmakter før ikrafttredelsen av loven. I hvert fall vil det være mindre praktisk at noen i denne perioden ikke bare oppretter en fremtidsfullmakt, men også mister sin rettslige handleevne. Etter det departementet er kjent med, er det uavhengig av overgangsregelen allerede opprettet en del fremtidsfullmakter. For disse fullmaktsgiverne vil det være en fordel med en overgangsregel som innebærer at man ikke må opprette en ny fremtidsfullmakt etter ikrafttredelsen av loven. Man kan heller ikke utelukke at dersom det ikke gis en overgangsregel, vil enkelte av disse fullmaktsgiverne ikke få med seg at fremtidsfullmakten må opprettes på nytt, slik at enkelte vil tro at fullmaktsforholdet er i orden uten at det er det.
Den foreslåtte overgangsregelen er tatt inn i § 101 som nytt nr. 5.
4.2 Overgangsregler for beslutninger etter tidligere lovgivning
I § 101 nr. 2 i den nye vergemålsloven er det gitt overgangsregler for beslutninger som er truffet etter lov 28. november 1898 om Umyndiggjørelse og lov 22. april 1927 nr. 3 om vergemål for umyndige. Disse lovene oppheves ved ikrafttredelsen av den nye vergemålsloven. Den nevnte overgangsregelen innebærer at beslutninger om vergemål som er truffet etter den tidligere lovgivningen beholder sin virkning selv om disse lovene oppheves og den nye loven trer i kraft.
Etter en fornyet vurdering har departementet kommet til at det kan være behov for en konkretisering av hva overgangsregelen innebærer. Det vil også være en pedagogisk fordel om det i loven kan tydeliggjøres i hvilken grad beslutninger etter tidligere lovgivning har gyldighet etter at den nye loven er satt i kraft.
Et viktig spørsmål som vil reise seg i forbindelse med ikrafttredelsen av loven, er om og på hvilken måte beslutninger om opprettelse av hjelpevergemål og umyndiggjøring fortsatt vil gjelde etter ikrafttredelsen. Den nye loven har ikke regler verken om hjelpevergemål eller umyndiggjøring, jf. punkt 3.2.1. Det ville være svært upraktisk om alle beslutninger om opprettelse av vergemål skulle falle bort, slik at det etter ikrafttredelsen av den nye loven må treffes nye beslutninger for enhver person som i dag har hjelpeverge eller er umyndiggjort. Departementet mener derfor at man bør ha en overgangsordning som innebærer at vergemål og hjelpevergemål som er opprettet etter tidligere lovgivning, fortsetter etter at den nye loven er trådt i kraft, men da med et innhold som er tilpasset reglene i den nye loven.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at en beslutning om hjelpevergemål skal fortsette å gjelde også etter at vergemålsloven 2010 er trådt i kraft, men da slik at hjelpevergemålet fra dette tidspunktet regnes som et vergemål uten fratakelse av den rettslige handleevnen etter den nye lovens regler om dette. Dette innebærer at beslutningen videreføres etter det regelsettet i den nye loven som er mest i samsvar med hjelpevergemål etter tidligere lovgivning. Hjelpevergemålets omfang følger av beslutningen om opprettelse av hjelpevergemålet, og dette bør være bestemmende også for vergemålets omfang etter den nye loven. Vergen vil dermed fortsette med det samme oppdraget som før. Utover dette vil det være den nye loven som gjelder. Dersom det er behov for å endre vergemålet, vil dette kunne skje etter den nye lovens regler.
Videre foreslås det at en dom om umyndiggjøring etter umyndiggjørelsesloven 1898 beholder sin virkning også etter ikrafttredelsen av den nye loven. Når det gjelder umyndiggjøring, foreslås det likevel en tidsbegrensning på tre år. Det er få personer som er umyndiggjort sammenliknet med antallet personer som har fått oppnevnt hjelpeverge. Videre er det et viktig prinsipp i den nye loven at vergemålet skal tilpasses den enkeltes behov. En tidsubegrenset videreføring av beslutninger om umyndiggjøring ville innebære at prinsippene i den nye loven ikke ville få betydning for dem som allerede er umyndiggjort. Vergemålsmyndigheten bør imidlertid gis noe tid til å få sørget for at det treffes nye vedtak om vergemål etter reglene i den nye loven, og departementet antar at tre år vil være tilstrekkelig.
Departementet foreslår at umyndiggjøringen ved ikrafttredelsen av den nye loven går over til å bli et vergemål med full fratakelse av den rettslige handleevnen etter den nye lovens regler om dette. Dette vil gjelde frem til det er truffet ny beslutning om vergemålets innhold, men uansett ikke i lenger tid enn tre år. For øvrig vil det være den nye lovens regler som gjelder. Dette innebærer blant annet at vergemålet kan endres etter reglene i § 63 annet ledd og § 75 fjerde ledd.
Videre ser departementet behov for en overgangsordning for forvaltningen av umyndiges finansielle eiendeler etter kapittel 6 i vergemålsloven 1927. Finansielle eiendeler som overstiger en beløpsgrense som er fastsatt i forskrift, forvaltes i dag av overformynderiet. Etter den nye loven skal finansielle eiendeler forvaltes av fylkesmannen etter reglene i kapittel 7, se punkt 4.3. Også etter den nye loven skal det fastsettes en beløpsgrense i forskrift, men det kan være aktuelt å sette denne grensen noe høyere enn dagens grense på 75.000 kroner, se Ot.prp. nr. 110 (2008-2009) side 114 annen spalte. Den nye loven § 49 første ledd tredje punktum gir fylkesmannen adgang til å beslutte at også midler som ligger under den fastsatte grensen skal forvaltes av fylkesmannen «når særlige grunner tilsier det». Det kan være hensiktsmessig at fylkesmannen får noe tid til å vurdere om det skal treffes slikt vedtak for eiendeler som i dag forvaltes av overformynderiet, men som etter en ny og høyere beløpsgrense ikke lenger skal forvaltes av vergemålsmyndighetene. Departementet foreslår at vergemålsmyndighetene fortsetter å forvalte midlene i ett år etter ikrafttredelsen av loven, med mindre fylkesmannen treffer vedtak om noe annet.
De nevnte overgangsreglene er tatt inn som nr. 2, 3 og 4 i § 101 i lovforslaget. Med den foreslåtte konkretiseringen av overgangsreglene kan nåværende § 101 nr. 2 utgå. Departementet viser i den forbindelse til at det kan fastsettes overgangsregler også i forskrift, jf. nåværende nr. 3 som i lovforslaget blir nytt nr. 7.
4.3 Finansiell forvaltning
I Ot.prp. nr. 110 (2008-2009) Om lov om vergemål side 105 flg. er spørsmålet om modell for fylkesmannens forvaltning av finansielle eiendeler på vergemålsområdet behandlet. Departementet foreslo i proposisjonen en ordning med forvaltning av midlene som innskudd i bank, se side 111-112.
Etter vergemålsloven 2010 skal fylkesmannen forvalte finansielle eiendeler som eies av mindreårige eller voksne personer under vergemål. En person som er satt under vergemål, men ikke fratatt rettslig handleevne, må likevel samtykke til slik forvaltning, forutsatt at personen er samtykkekompetent. I utgangspunktet er det bare midler over en viss beløpsgrense som skal forvaltes av fylkesmannen. De nevnte reglene følger av §§ 48 og 49 i loven.
I proposisjonen drøftet departementet alternative modeller for forvaltning av vergetrengendes midler. Departementet drøftet muligheten for forvaltning i offentlige fond og i private fond. Departementet kom til at offentlig forvaltning var å foretrekke fremfor privat fondsforvaltning. Det ble lagt til grunn at en offentlig fondsforvaltning vil gi best mulighet for kontroll og dermed redusert risiko. Departementet fant imidlertid ikke noe aktuelt alternativ for offentlig fondsforvaltning som kunne anvendes uten tilpasninger.
På bakgrunn av dette kom departementet til at forvaltning i bank ville være å anbefale. Departementet foreslo at finansielle eiendeler som skal forvaltes av fylkesmannen, skal plasseres som innskudd på individuelle konti i bank. Departementet foreslo videre at den sentrale vergemålsmyndigheten skal forhandle sentralt om innskuddsvilkårene på vegne av fylkesmannen og fastsette hvilke finansinstitusjoner som skal benyttes til innskuddsformål.
Denne løsningen ble vedtatt av Stortinget, jf. vergemålsloven 2010 § 51 første og annet ledd.
Departementet antok i proposisjonen at en ordning hvor midlene forvaltes som fellesmasse av et offentlig organ, også vil kunne være en hensiktsmessig løsning. Departementet mente imidlertid at det knytter seg flere usikkerhetsmomenter til hvorvidt en slik forvaltningsmodell vil være gjennomførbar. Departementet ga derfor uttrykk for at det ville være behov for å arbeide videre med dette alternativet, og at departementet eventuelt ville komme tilbake til Stortinget med forslag om en slik forvaltningsmodell.
Justis- og beredskapsdepartementet har på denne bakgrunn utredet spørsmålet om forvaltningsmodell videre. I denne forbindelse ble det i desember 2010 innhentet en vurdering fra firmaet Gabler Wassum AS.
Gabler Wassum AS ble bedt om å vurdere tre modeller: den nye vergemålslovens ordning med forvaltning i bank på individuelle konti, dagens modell for kommunal forvaltning av fellesmasse i overformynderiene og en modell med Folketrygdfondet som forvalter. Gabler Wassum AS vurderte det slik at i dagens marked var plassering i bank konkurransedyktig med en plassering i offentlig fond med en forsiktig forvaltning. Det ble imidlertid pekt på at historisk vurdert vil fondsforvaltning over tid være å foretrekke. Videre mente Gabler Wassum AS at dersom det gis en statsgaranti på innskutt beløp etter en fondsmodell, vil fondsmodellen komme enda sterkere ut sammenliknet med individuell forvaltning i bank. Av de to fondsmodellene mente Gabler Wassum AS at forvaltning av Folketrygdfondet vil gi best resultat.
Regjeringen oppnevnte på denne bakgrunn en arbeidsgruppe med deltakelse fra Finansdepartementet, Justisdepartementet og Folketrygdfondet med sikte på å utrede en konkret modell med Folketrygdfondet som forvalter.
Utredningen viste at en slik modell fremstår som gjennomførbar, men at modellen byr på utfordringer knyttet til valg av styringsmodell og risikoen ved plasseringene.
En viktig målsetning ved valg av forvaltningsmodell bør være at man kan tilby en kostnadseffektiv og god forvaltning av midlene. Videre bør man ha som målsetning at de vergetrengende gis samme behandling og avkastning uavhengig av hvor de bor. Det bør også være en målsetning at en person under vergemål (minst) skal oppnå en økonomisk nøytral avkastning, slik at personen ikke har økonomiske tap som følge av forvaltningen. Det kan imidlertid ikke være et mål at forvaltningsmodellen skal gi et betydelig bedre resultat enn andre former for forvaltning. Sist, men ikke minst, må det være en forutsetning at midlene plasseres med tilstrekkelig sikkerhet.
Departementet legger til grunn at man både ved en bankmodell med sentralt forhandlede innskuddsbetingelser og ved en offentlig fondsmodell med Folketrygdfondet som forvalter vil kunne oppnå en effektiv og god forvaltning av midlene. En offentlig fondsmodell med Folketrygdfondet som forvalter vil imidlertid medføre større styringsmessige utfordringer enn en bankmodell.
Forvaltning i regi av Folketrygdfondet ville innebære at midlene ble forvaltet samlet og likt. Eierne av midlene (de vergetrengende) vil imidlertid ha behov for utbetalinger til ulike tidspunkter. Dette innebærer at man rent faktisk vil få ulik avkastning av midlene. Ved fondsforvaltning vil tidspunktet for uttak av midler kunne ha større økonomisk betydning enn ved forvaltning i bank.
Departementet legger i den forbindelse vekt på at forvaltning i bank til betingelser som er forhandlet sentralt, under de rådende markedsforholdene må antas å være konkurransedyktig med forvaltning i offentlige fond med lav risiko.
Departementet legger videre vekt på at bankinnskudd klart vil gi best sikkerhet gjennom den alminnelige innskuddsgarantiordningen, jf. lov 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker, forsikringsselskapenes garantiordninger og offentlig administrasjon m.v. av finansinstitusjoner.
Basert på disse vurderingene er det etter departementets syn i dagens marked ikke tilstrekkelige grunner til å foreslå forvaltning i offentlig fond i stedet for vergemålslovens løsning med forvaltning i bank.
4.4 Forvaltning av sikkerhetsfondene
Kapittel 6 i gjeldende vergemålslov har regler om overformynderiets forvaltning av umyndiges midler. § 69 i loven bestemmer at dersom overformynderiet har fast formann, kan kommunen med stadfestelse av Kongen gjøre vedtak om at penger som skal forvaltes av overformynderiet, kan forvaltes som en felles formuesmasse.
Det følger av § 73 at det skal svares en avgift til et sikkerhetsfond av de midlene som er under fellesforvaltning. Disse sikkerhetsfondene forvaltes som en del av fellesmassen, jf. § 73 tredje ledd. Som det fremgår av punkt 4.3, innebærer kapittel 7 i den nye vergemålsloven at finansielle eiendeler som eies av personer under vergemål, og som skal forvaltes av fylkesmannen, skal plasseres som bankinnskudd på individuelle konti i bank. Dette innebærer at fellesmassene vil bli avviklet. Det oppstår da et spørsmål om hva som skal skje med sikkerhetsfondene. Så lenge fellesmassene er under avvikling, må sikkerhetsfondene bestå som dekningsgaranti for eventuelle tap under avviklingen.
I høringsnotatet omtalte departementet to alternative løsninger for perioden etter at fellesmassene er avviklet:
«For det første bør det vurderes om midlene i fondene bør deles ut til dem under vergemål som hadde sine midler i fellesmassen frem til tidspunktet for avvikling. En slik løsning vil imidlertid innebære at disse vergetrengende får en tilfeldig fordel. Midlene i sikkerhetsfondet er innbetalt av mange personer under vergemål gjennom en årrekke, og det er ikke nødvendigvis rimelig at en utdeling av fondets midler skal skje til dem som tilfeldigvis har midler i fellesmassen når denne avvikles. Det vil heller ikke være opplagt om midlene skulle fordeles likt eller fordeles ut fra antall år vedkommende hadde deltatt i ordningen.
En annen mulighet er å samle de nåværende sikkerhetsfondene i ett nasjonalt sikkerhetsfond for midler som forvaltes av fylkesmannen. Dette fondet vil kunne fungere som et erstatningsfond for eventuelle tap som oppstår når fylkesmannen forvalter midlene. Selv om risikoen for slike tap ikke er stor med den bankinnskuddsmodellen som er valgt i den nye loven, er tap likevel ikke helt utelukket. På denne måten vil midlene fortsatt brukes til det formålet som var tilsiktet ved innsamlingen av dem.
Departementet mener en videreføring av sikkerhetsfondene som ett nasjonalt sikkerhetsfond for midler som forvaltes av fylkesmannen vil være en god løsning, og ønsker høringsinstansenes syn på en slik ordning. Det er foreslått en bestemmelse om dette i den nye lovens § 101 nr. 4.»
Samtlige av de høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet, støtter forslaget. Dette gjelder: Fylkesmannen i Hedmark, Fylkesmannen i Møre og Romsdal, Fylkesmannen i Rogaland, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Fylkesmannen i Vestfold, Oslo kommune (Byrådsavdeling for finans og næring), Oslo overformynderi og Tinn overformynderi.
Departementet foreslår på denne bakgrunn en ny bestemmelse i vergemålsloven om at midlene i sikkerhetsfondene som er opparbeidet etter § 73 i 1927-loven, fra ikrafttredelsen av den nye vergemålsloven skal utgjøre et nasjonalt sikkerhetsfond når fellesmassene er avviklet, se forslaget til nytt nr. 6 i § 101. Det foreslås i bestemmelsen også en hjemmel til å gi forskrift med nærmere regler om sikkerhetsfondet.
Midlene kan etter departementets syn forvaltes som innskudd i bank. Departementet antar det kan være nødvendig å forvalte midlene inntil eventuelle krav fra tiden før ikrafttredelsen av den nye loven er foreldet. Etter noe tid antar departementet at det vil være behov for å foreta en fornyet vurdering av om det er hensiktsmessig å videreføre en ordning med sikkerhetsfond. Et vurderingstema i den forbindelse kan være om den valgte modellen for forvaltning i bank innebærer en risiko som på sikt skulle tilsi behov for en fortsatt ordning med sikkerhetsfond.
4.5 Kartlegging av eiendeler som eies av personer under vergemål – vergemålsloven § 54
Under arbeidet med ny vergemålslov ble det fremhevet at reglene om forvaltning av finansielle eiendeler hos fylkesmannen må sikre en effektiv rapportering, jf. NOU 2004: 16 Vergemål side 221-222 og Ot.prp. nr. 110 (2008-2009) side 120 flg.
Dagens regelverk inneholder få bestemmelser som sikrer en effektiv kartlegging og registrering av midler som tilhører personer som er eller skal settes under vergemål. Vergen har etter gjeldende vergemålslov § 43 plikt til å melde fra til overformynderiet dersom den mindreårige eller den umyndiggjorte har midler som skal forvaltes av overformynderiet. Skifteforvalteren er etter skifteloven § 39 annet ledd pålagt en meldeplikt til overformynderiet dersom en umyndig loddeier arver verdier som overstiger det beløp som følger av den til enhver tid gjeldende beløpsgrense for overformynderiets forvaltning. Det er også lagt til grunn at bankenes plikt til å gi overformynderiet opplysninger om umyndiges konti etter finansavtaleloven § 25 annet ledd bare gjelder dersom saldoen overstiger 75 000 kroner, som er dagens beløpsgrense. Se nærmere Ot.prp. nr. 110 (2008-2009) side 115-116.
I den nye vergemålsloven § 54 første ledd er det gitt hjemmel for å gi regler i forskrift om at når en mindreårig eller en person som er fratatt den rettslige handleevnen, tilføres eiendeler, skal offentlige forvaltningsorganer, finansinstitusjoner, fondsforvaltningsselskaper, verdipapirregistre og verge gi melding til fylkesmannen om dette. Videre er det i § 54 tredje ledd slått fast at vergen og fylkesmannen har rett til innsyn i ligning og selvangivelse for personer under vergemål og for personer som er begjært satt under vergemål, når slikt innsyn er nødvendig for at vergen og fylkesmannen skal kunne ivareta sine oppgaver etter loven.
I høringsnotatet uttalte departementet:
«På bakgrunn av drøftelsene i forarbeidene ser departementet behov for regler som i større grad enn i dag sikrer at fylkesmannen får tilstrekkelig tilgang til opplysninger om den samlede verdien av de finansielle eiendelene som skal forvaltes av fylkesmannen. Slike regler bør legge til rette for samfunnsmessig sett hensiktsmessige rapporteringsrutiner. I odelstingsproposisjonen legges det som utgangspunkt opp til at det kan gis regler om meldeplikt for de enkelte pliktsubjektene som er angitt i § 54 første ledd. En slik meldeplikt krever imidlertid en del tilleggsløsninger for å fange opp de tilfeller der personens samlede finansielle eiendeler har en verdi som overstiger beløpsgrensen, men der de forskjellige eiendelene er spredt på ulike institusjoner hvor verdien i hver enkelt institusjon ikke overstiger beløpsgrensen. Dette vil for eksempel være tilfelle dersom den enkelte har konti spredt i forskjellige banker, sparer i ulike fond eller liknende. En meldeplikt for hver enkelt institusjon vil også kunne føre til et ikke ubetydelig merarbeid for de ulike pliktsubjektene og for fylkesmannen som skal motta og behandle meldingene. Dersom hver enkelt institusjon skal gi melding til fylkesmannen, vil antallet meldinger kunne bli svært høyt.
Det vil etter departementets nærmere vurdering være mer hensiktsmessig med en ordning der man kan gjenbruke allerede innsamlede formuesopplysninger og der disse kan gis fra én kilde.»
Det kan etter dette være aktuelt å gi regler i forskrift om årlig rapportering av opplysninger om formue fra skattemyndighetene til fylkesmannen. Skattemyndighetene foretar en bred innsamling av opplysninger om formue, og det vil samfunnsmessig sett være ressurssparende å gjenbruke disse. Personvernmessige hensyn taler også for en slik løsning. En samlet rapportering fra én kilde reduserer omfanget av behandling av personopplysninger i samfunnet sammenlignet med en ordning der hver kilde rapporterer. I tillegg gir modellen økt trygghet for at opplysningene behandles på en sikker måte i samsvar med lovgivningen.
Et slikt system krever enkelte endringer i vergemålsloven § 54 tredje ledd. Departementet viste i høringsnotatet til at det klarhetskravet som følger av ligningsloven § 3-13 nr. 2 bokstav h, taler for at dersom det i en forskrift til vergemålsloven skal fastsettes regler om automatisk og uoppfordret utlevering av opplysninger, bør dette ha en tydelig lovhjemmel.
Departementet foreslo på bakgrunn av dette et nytt annet og tredje punktum i vergemålsloven § 54 tredje ledd. I annet punktum ble det foreslått en bestemmelse som fastslår meldeplikten for skattemyndighetene. Skattemyndighetene skulle etter forslaget gi melding til den sentrale vergemålsmyndigheten om mindreåriges finansielle eiendeler som skattemyndighetene har innhentet opplysninger om fra en tredjepart, når disse overstiger den grensen som følger av forskrift etter vergemålsloven § 49 første ledd første punktum. I tredje punktum ble det foreslått en bestemmelse som gir hjemmel for å gi nærmere regler om gjennomføringen av meldeplikten, blant annet om meldepliktens omfang.
Videre foreslo departementet i høringsnotatet en endring av vergemålsloven § 54 tredje ledd første punktum. Det følger av denne bestemmelsen at vergen og fylkesmannen har «rett til innsyn i ligning og selvangivelse» for personer under vergemål. I Ot.prp. nr. 110 (2008-2009) er det på side 121 lagt til grunn at rett til innsyn i «ligning» vil omfatte både «alminnelig» og «spesifisert» ligning, og at ligningene fremover (etter lovens vedtakelse) vil bli mer spesifiserte. Utviklingen har imidlertid gått i motsatt retning, slik at ligningen i dag er mindre spesifisert enn tidligere.
Forslaget er beskrevet slik i høringsnotatet:
«Departementet foreslår at vergen og fylkesmannen uten hinder av taushetsplikt skal ha rett til innsyn i «opplysninger hos skattemyndighetene», når slikt innsyn er nødvendig for at vergen og fylkesmannen skal kunne ivareta sine oppgaver etter vergemålsloven, jf. forslaget til endring i ny vergemålslov § 54 tredje ledd. Ved opprettelsen av vergemålet vil fylkesmannen være avhengig av å skaffe til veie en fullstendig oversikt over den vergetrengendes formuesforhold for å kunne vurdere behovet for vergemål og for å kunne tilpasse vergens mandat til dette behovet. Fylkesmannen kan også pålegge vergen å foreta en registrering og vurdering av eiendelene og gjelden til den som er under vergemål, jf. ny vergemålslov § 35 første ledd. Blant annet i denne sammenhengen vil vergen kunne ha behov for innsyn i opplysninger hos skattemyndighetene.
For vergen vil innsynsretten være begrenset til opplysninger om den personen vedkommende er verge for, og kun innenfor rammen av mandatet for vergeoppdraget.»
Vergemålsloven § 54 første ledd bestemmer som nevnt at Kongen kan gi regler i forskrift om at når en mindreårig eller en person som er fratatt den rettslige handleevnen, tilføres eiendeler, skal offentlige forvaltningsorganer, finansinstitusjoner mv. gi melding til fylkesmannen om dette. Den nåværende bestemmelsen omfatter ikke forsikringsselskaper og pensjonsforetak. For å legge til rette for at det kan gis regler som sikrer opplysninger om forsikrings- og erstatningsutbetalinger, som kan utgjøre høye beløp, ble det i høringsnotatet foreslått at forsikringsselskaper og pensjonsforetak føyes til i bestemmelsen.
Skedsmo kommune slutter seg til reglene om innsynsrett i § 54 tredje ledd. Utover dette har ingen av høringsinstansene uttalt seg spesielt om de foreslåtte endringene av § 54. Departementet foreslår en utforming av bestemmelsen i samsvar med forslaget i høringsnotatet og viser til begrunnelsen som ble gitt der.