Del 3
Omtale av særlige tema

7 Forenklingsarbeid, modernisering og økt gjennomføringskraft

Forslag til forenklingar og endringar i regelverket om arbeidsmarknadstiltak

Regjeringa jobbar aktivt med å forbetre kvaliteten i arbeidsmarknadstiltaka og å forenkle regelverket for tiltaka slik at dei kan bli lettare å ta i bruk. Arbeids- og sosialdepartementet sende 15. juni 2015 på høyring forslag til forenklingar og endringar i regelverket om arbeidsmarknadstiltak som følgjer opp forslaga om endringar i arbeidsmarknadstiltaka i meldingsdelen i Prop. 39 L (2014–2015) Endringer i arbeidsmiljøloven og sosialtjenesteloven. Departementet foreslår forenklingar både innanfor lønnstilskotsordningane, tiltak i skjerma verksemd og tilretteleggingsordningane. Saman med forenklingar i avklarings- og oppfølgingstiltaka som blei gjennomførte frå 1. januar 2015, vil forslaga i høyringsnotatet innebere ei betydeleg forenkling av strukturen og regelverket for arbeidsmarknadstiltaka, som gjer det lettare for NAV-rettleiarar, brukarar og arbeidsgivarar å få oversikt over den bistanden arbeids- og velferdsforvaltninga kan gi. Departementet tar sikte på at endringane iverksettast i 2016.

IKT-moderniseringa i Arbeids- og velferdsetaten

IKT-moderniseringsprogrammet i Arbeids- og velferdsetaten blei starta i 2012. Eit hovudmål med programmet er å sikre betre tenester for brukarane og auka effektivitet i sakshandsaminga.

Sakshandsamingsløysingane på ytingsområda skal endrast slik at brukar har tilgang til døgnopne sjølvbetjeningsløysingar som skal vareta den dialogen med brukar som ikkje krev fysisk oppmøte. Brukar skal finne all nødvendig informasjon om Arbeids- og velferdsetaten sine tenester og brukar sine eigne saker mot etaten på internett.

Kommunikasjonen mellom Arbeids- og velferdsetaten og arbeidsgjevarar skal så langt som mogleg støttast av elektroniske dialogløysingar og automatisert datautveksling.

For Arbeids- og velferdsetaten vil nye sakshandsamingsløysingar leggje til rette for ein betydeleg auke i saker som kan handsamast automatisk. Dette vil gje raskare sakshandsaming, auka likebehandling og auka kvalitet. Effektivisering av sakshandsaminga vil gjere det mogeleg å frigjere årsverk i Arbeids- og velferdsetaten sin saksbehandling av ytingar som kan omdisponerast til oppfølgingsarbeid for å få fleire i arbeid.

Prosjekt 1 i IKT-moderniseringa vert avslutta våren 2015. Prosjektet 1 vil levere systemstøtte, inkludert ein sjølvbetjeningsløysing for ny uføretrygd frå 1. januar 2015. I tillegg skal det blant anna utviklast sjølvbetjeningsløysingar for innsyn i eigen sak og dagpengar. Etter planen skal Prosjekt 2 og 3 gje ytterlegare forenkling og digitalisering av etaten sine tenester.

Det vil krevje justeringar av dagens regelverk for å leggje til rette for elektroniske dialogløysingar. Arbeids- og sosialdepartementet og Arbeids- og velferdsdirektoratet har satt i gang eit omfattande arbeid for å identifisere naudsynte endringar i regelverket slik at dette kan bli betre tilpassa elektroniske dialogløysingar og leggje til rette for automatisert behandling.

Velferdsordningene

Regjeringa følgjer opp ekspertgruppa (Vågeng-utvalget), og vil våren 2016 legge fram ei melding til Stortinget om korleis arbeids- og velferdsforvaltninga skal utviklast vidare. Meldinga vil også innehalde ei vurdering av systemet for sikring av inntekt med hovudvekt på AAP-ordninga. Meldinga skal ha ei tydeleg retning som legg vekt på målet om arbeid, brukerretta tenester og myndige NAV-kontor. Meldinga vil mellom anna drøfte korleis kontakta med arbeidsgivarar kan styrkast. Meldinga skal også drøfte spørsmål knytt til organisering av arbeids- og velferdsforvaltninga. Dette inkluderer at ein går gjennom NAV sine oppgåver og innretninga av partnarskapet mellom stat og kommune. Ytelsane i folketrygda skal innrettast på ein slik måte at det skal løne seg å stå i arbeid. Nivået på og lengda på perioda ein kan få sjukepengar skal ligge fast.

Modernisering av IKT-system i Arbeidstilsynet

Regjeringa foreslo i 2015 ei toårig satsing for å gjennomføre eit fornyings- og moderniseringsprosjekt for IKT-systema i Arbeidstilsynet. Hovudformålet er å utvikle IKT-systema slik at dei bidrar til å effektivisere ressursbruken og optimalisere Arbeidstilsynet si verksemd.

For best mogleg å kunne bidra til at alle arbeidstakarar i Noreg skal ha eit godt og trygt arbeidsmiljø, må Arbeidstilsynet ha IKT-system som bidrar til å effektivisere og kvalitetssikre etaten sitt tilsynsarbeid.

Nye IKT-system vil bidra til betre ressurseffektivitet, høgare fagleg kvalitet og resultere i auka kunnskap om kvar risikoen i arbeidsmiljøet er størst. Slik inneber satsinga ei vesentleg forbetring av etaten sine evner til å utføre pålagde oppgåver.

Arbeidstidsordningar

Arbeidslivet er meir samansett enn før, og ulike arbeidstakarar har ulike behov. Samstundes kan verksemdene ha behov som følge av drift utanfor vanleg dagtid og etter varierande etterspurnad. Regjeringa sitt forslag til endringar i arbeidsmiljøloven er vedteken av Stortinget og tråtte i kraft 1. juli 2015, jf. Prop. 48 L (2014–2015) og Innst. 207 L (2014–2015). Desse endringane opnar mellom anna opp for meir fleksibilitet, slik at det blir enklare å få på plass lokale avtaler om arbeidstid og enklare å disponere arbeidstida slik det passar den einskilde arbeidstakar og verksemd. Regjeringa har vidare satt ned eit arbeidstidsutval, som skal gå gjennom dei samla arbeidstidsreguleringane og vurdere desse mellom anna i forhold til produktivitet. Utvalet skal fullføre sitt arbeid innan utgangen av 2015.

Statens Pensjonskasse

I tillegg til daglig drift har innføring av nytt pensjonsregelverk for uføre frå 1. januar 2015 vert ei prioritert oppgåve for Statens pensjonskasse dei siste åra. Framover vil arbeidet med å leggje til rette for arbeidet med innføring av regelverk for yngre årskull vere ei høgt prioritert oppgåve. Målet er å sikre ei god og effektiv innføring av dei nye regelverka.

Andre tiltak som er satt i gong er oppgradering av SPK.no og arbeidet med å utvikle ein premieprosess som sikrar riktig faktura til rett tid basert på gjeldande standardar i marknaden.

Pensjonstrygda for sjømenn

Pensjonstrygda for sjømenn har gjennomført eit fornyingsprosjekt på IKT-området. Det nye systemet medfører ei modernisering og effektivisering av etaten. IKT- systemet er også tilrettelagd slik at det kan vidareutviklast for eit justert pensjonsregelverk i samband med den langsiktige tilpassinga til pensjonsreforma. Dei viktigaste tiltaka i prosjektet er internettbaserte sjølvbetjeningsløysingar for kundar og medlemer, samt nye støttesystem for både premie- og pensjonsprosessen. Det er utvikla ein arbeidsgivarportalen, der arbeidsgivarane kan innrapportere avgiftsoppgåver automatisk. Alle kundar rapporterer no fartstid elektronisk. Nytt system for pensjonsprosessen blei produksjonssett i mai 2014, og Pensjonstrygden for sjømenn starta utbetaling av pensjonane i eigen regi. Fornyingsprosjektet blei avslutta våren 2015.

8 Likestillingsomtale

Orientering om likestilling i verksemdene

Likestillingslova § 1 a, diskrimineringslova § 3 a og diskriminerings- og tilgjengelegheitslova § 3 pålegg statlege verksemder å arbeide, aktivt, målretta og planmessig for å betre likestilling og hindre diskriminering, både som offentleg myndigheit og som arbeidsgjevar. I tillegg til aktivitetsplikta, har statlege verksemder ei plikt til å greie ut om likestillingsarbeidet. Statlege verksemder som ikkje er pålagd å utarbeide årsmelding skal gi utgreiinga i årsbudsjettet. Det skal gjerast greie for planlagde og gjennomførte tiltak når det gjeld kjønn, funksjonsnedsetting, etnisk bakgrunn, religion o.a. Når det gjeld kjønn, skal det i tillegg gjerast greie for den faktiske tilstanden.

Arbeids- og sosialdepartementet

Tabell for tilstandsrapportering (kjønn)¹

Iverksette og planlagde likestillingstiltak på grunnlag av kjønn

1. oktober 2014 var det 200 tilsette i Arbeids- og sosialdepartementet (inkl. toppleiarane). Omlag 62 pst. av dei tilsette var kvinner. Fordelinga er den same for dei nyrekrutterte som for dei som sluttar.

Kjønnsperspektivet er ein del av departementets lokale lønnspolitikk. Departementet har eit særleg fokus på at kvinner og menn gis like moglegheiter for faglig utvikling, forfremjing, alternative karrierevegar og karriereutvikling til høgare stillingar.

Sett under eitt er gjennomsnittleg lønn for kvinner i departementet lågare enn for menn. Kvinnedelen er høgast i dei lågare stillingskategoriane. Tilstandsrapporteringa viser at på mellomleiarnivå var lønna i gjennomsnitt noko høgare for kvinner enn for menn i 2014. På saksbehandlarnivå er gjennomsnittslønna til menn og kvinner tilnærma lik sjølv om menn framleis har noko høgare lønn. Kvinnedelen i denne stillingsgruppa er høg og ligg på om lag 65 pst. Det er fleire menn enn kvinner i stillingsgruppa for alternativ karriereveg, og gjennomsnittslønna er noko høgare enn for menn. I stillingsgruppa konsulentar er det ei stor overvekt av kvinner som utgjer om lag 86 pst. Dei fleste av stillingene i denne gruppa er merkantile stillingar, og kvinner har ei lågare gjennomsnittlønn enn menn.

I departementet har kvinner generelt eit høgare sjukefråvær enn menn. Sett under eitt har utviklinga gått i retning av ein jamn nedgang i det totale legemeldte sjukefråværet.

Iverksette og planlagde likestillingstiltak på grunnlag av etnisk bakgrunn, religion o.a., og nedsett funksjonsevne

Departementet har i gjennomsnitt hatt 1–4 pst. tilsette med bakgrunn frå landgruppe to (Asia, Afrika, Latin-Amerika, Oseania unntatt Australia og New Zealand, og Europa utanfor EU). Ved utgangen av 2014 utgjorde delen tilsette frå denne landgruppa om lag 3 pst. Resultatet etter dei to åra med forsøk med moderat kvotering viser at moderat kvotering ikkje blei nytta, men tre personar i målgruppa blei tilsett utan kvotering. Å nå dei kvalifiserte søkjarane frå denne gruppa er krevjande. Departementet har etablert samarbeid med to nettstader som vender seg særleg til personar med innvandrarbakgrunn. Søkjarar med nedsett funksjonsevne blir innkalla til intervju dersom dei er kvalifisert. Å nå dei kvalifiserte søkjarane er ein utfordring. Departementet nyttar jobbportalen «Jobbressurs» for å nå målgruppa betre. Departementet er med i staten sitt traineeprogram for personar med høgare utdanning og nedsett funksjonsevne, og har rekruttert ein trainee. Departementet sin rekrutteringsstrategi blei ferdigstilt i 2013, og opplæring av leiarar og tillitsvalde i rekruttering av mangfald var eit av tiltaka i strategien. Det jobbast kontinuerleg med å auke rekrutteringskompetansen. Departementet har i eigen IA-plan satt mål for rekruttering frå målgruppa (delmål 2), og har som mål å ta imot IA-kandidatar. Det blir gjort i samarbeid med NAV sitt Arbeidslivssenter.

Arbeids- og velferdsetaten

Tabell for tilstandsrapportering (kjønn)¹

Iverksette og planlagde likestillingstiltak på grunnlag av kjønn

Arbeids- og velferdsetaten er ein kvinnedominert arbeidsplass der kvinnedelen er stabil på om lag 70 pst. Fordelinga er den same for dei nyrekrutterte som for dei som sluttar i etaten.

Kjønnsfordelinga er noko ulik mellom dei ulike einingane. Kvinnedelen er høgast i NAV-kontora (77,6 pst.), men nesten heilt jamn når ein ser på Arbeids- og velferdsdirektoratet (49,3 pst.). I dei lågare stillingskategoriane er kvinnedelen høgast. Kvinnedelen fell med aukande stillingsnivå. I toppleiargruppa er kvinnedelen på 48,8 pst. i 2014, ein auke frå 43,6 i 2013.

Det har ikkje blitt prioritert å gjere særskilte grep frå sentralt hald for å få fleire menn til å søkje stillingar i etaten, og verksemda har heller ikkje funne grunn til å vurdere særskilde tiltak retta mot menn for å hindre avgang. Tal for 2014 viser at kjønnsfordelinga mellom menn og kvinner som sluttar i etaten er tilnærma lik som kjønnsfordelinga av tilsette i verksemda.

Prinsippet om likelønn i Arbeids- og velferdsetaten skal takast vare på gjennom den lokale lønnspolitikken. Lønnsutviklinga i samanliknbare grupper skal vere uavhengig av etnisk bakgrunn, funksjonsevne, kjønn og alder. Gjennomsnittslønna til kvinner per år er høgare enn for menn i toppleiarkategorien og i kategorien kontorstillingar. For saksbehandlarar er det tilnærma lik gjennomsnittleg lønn per år. Sett under eitt er gjennomsnittleg lønnstrinn for kvinner i etaten lågare enn for menn. Lønnsforspranget til menn er størst ved høgare utdanning.

I samsvar med tilpassingsavtalen for Arbeids- og velferdsetaten skal arbeidsoppgåver som gir utvikling, auka kompetanse eller som på anna vis medverkar til å kvalifisere til forfremjing, fordelast slik at kvinner og menn får same grunnlaget for karriereutvikling.

Iverksette og planlagde likestillingstiltak på grunnlag av etnisk bakgrunn, religion o.a., og nedsett funksjonsevne

I tilpassingsavtalen for Arbeids- og velferdsetaten er partane einige om at etaten skal ha ein personalpolitikk som legg til rette for likestilling og mangfald knytt til etnisk bakgrunn, funksjonsevne, kjønn og alder.

Det er eit krav at minimum ein søkjar frå kvar av dei underrepresenterte gruppene (definert som innvandrarbakgrunn eller redusert funksjonsevne) blir kalla inn til intervju per stilling, dersom det finst kvalifiserte søkjarar. Søkjarar til stillingar blir i stillingsannonsar oppfordra til å opplyse om dei har innvandrarbakgrunn eller nedsett funksjonsevne. Det er per i dag uvisst i kor stor grad søkjarar opplyser om dette.

I etatens overordna handlingsplan for det interne IA-arbeidet for 2011–2013 var det satt mål om at fem pst. av dei nyrekrutterte skulle vere frå underrepresenterte grupper. For inneverande avtaleperiode er IA- arbeidet i etaten reorganisert gjennom lokale avtalar, og driftseiningane sett eigne mål ut frå lokale tilhøve.

Arbeids- og velferdsetaten er fast medlem i det statlege mangfaldsnettverket. Gjennom 2014 og 2015 har det vore arbeidd med planar for å sette fokus på rekruttering som best mogleg kan ivareta søkjarar uavhengig av nedsett funksjonsevne, innvandrarbakgrunn, alder, religion og seksuell legning (LHBT).

Tal frå SSB (per juni 2015) syner at det frå 2011 og fram til 2014 har vore ein auke i tilsette med innvandrarbakgrunn frå 7,4 pst. i 2011 til 9,3 pst. i 2014.

I 2014 vart det tilsett fire personar i målgruppa utan bruk av moderat kvotering. Fleire søkjarar opplyser om at dei ikkje ønskjer å bli tilsette på spesielle vilkår, men ut frå kvalifikasjonane sine.

Arbeids- og velferdsetaten har ikkje «behaldningstal» over tilsette med nedsett funksjonsevne. Tal på kor mange som er rekruttert er basert på manuell rapportering og er mangelfull. Likevel syner tala som vart rapportert at det i 2014 var 3,9 pst. av dei nyrekrutterte i etaten som hadde nedsett funksjonsevne. Dette er ei auke frå 2,8 pst. i 2013. Dei fleste vart rekruttert i Tjenestelinja.

Tala syner at det er ei større utfordring å få rekruttert personar med redusert funksjonsevne enn med innvandrarbakgrunn. Fleire driftseiningar rapporterer at dei ikkje har mottatt søknader frå denne gruppa, og at det er ei utfordring å tiltrekke seg søkjarar. Eksempel på tiltak som er sett i verk nokre stader er systematisk vurdering av IA-plassar ved rekruttering, og å auke rekrutteringskompetansen. I stillingsannonsane gir etaten informasjon om at Arbeids- og velferdsetaten er ei IA-verksemd og vil leggje til rette for søkjarar med redusert funksjonsevne.

Arbeids- og velferdsdirektoratet deltok med fire stillingar i statens traineeprogram for personar med høgare utdanning og nedsett funksjonsevne i 2014. To av traineeane har fått fast tilsetting i direktoratet.

Einingane i Arbeids- og velferdsetaten stiIler IA-plassar til disposisjon for personar som treng arbeidstrening, jf. formålet med jobbstrategien. I 2014 var det registrert til saman 241 IA-plassar i etaten. Dette er over ei dobling frå 2012.

IA-avtalens delmål 3 om å forlengje den gjennomsnittlege avgangsalderen er nådd i etaten. Gjennomsnittsalderen for avgang for tilsette over 50 år har auka jamt sidan 2010 og er på 62,2 år i 2014 mot 60,4 i 2009. Seniorsamtaler og seniorkurs er tiltak som meldes for å forlenge yrkesaktiviteten for tilsette over 50 år. Også gjennomsnittsalder ved avgang til AFP og uføre har auka, og var i 2014 på 64,9 år mot 64,8 år i 2013. Også her har det vore ein gradvis auke frå 2007.

Trygderetten

Tabell for tilstandsrapportering (kjønn)

Iverksette og planlagde likestillingstiltak på grunnlag av kjønn

Trygderetten er ei forholdsvis lita verksemd (70 tilsette). Trygderetten skil seg frå dei fleste statlege verksemdene ved at dei to største stillingsgruppene, dommarane og rettsfullmektigane, har høvesvis lik lønn og ein lønnsstige med ansiennitet som kriterium for lønnsplassering. For dei andre stillingsgruppene er det ikkje avdekka store lønnsmessige forskjellar innbyrdes basert på kjønn. Mellom Trygderetten sine saksbehandlarar og kontortilsette er det ein stor kvinnedel. Desse stillingsgruppene har hatt ei jamn lønnsutvikling dei seinare åra. Trygderetten arbeidar aktivt for at kvinner og menn i organisasjonen skal bli behandla uavhengig av kjønn. Lønsnivået innanfor dei ulike stillingskategoriane er det same for kvinner og menn og alle har same arbeidstid. Ved tilsettingar blir det i stillingsutlysingar lagt vekt på å understreke at arbeidsstaben skal spegle folkesetnaden både når det gjeld kjønn og kulturelt mangfald. Kvinner blir oppfordra til å søke dersom det er under 40 pst. kvinner i den aktuelle stillingskategorien.

Trygderetten er ei IA-bedrift. Ny avtale med NAV Arbeidslivsenter Oslo om inkluderande arbeidsliv vart inngått for perioden 2014–2018. Aktivitets- og resultatmål i den nye avtala er meir eller mindre uforandra frå tidlegare og vårt mål er at Trygderettens sjukefråvær ikkje skal vere høgare enn 5 pst. i perioden. Sjukefråvær er, med bakgrunn i sjukefråværsstatistikken, tema på alle verksemda sine møter i arbeidsmiljøutvalget (AMU). Rutinane for oppfølging av sjukemeldte er blitt revidert i henhold til gjeldande IA-avtale.

Iverksette og planlagde likestillingstiltak på grunnlag av etnisk bakgrunn, religion o.a., og nedsett funksjonsevne

I Trygderettens IA-avtale for perioden 2014–2018 er det satt som delmål at verksemda skal behalde medarbeidarar med redusert funksjonsevne, heilt eller delvis, fram til ordinær pensjonsalder, ved mellom anna å tilby tilrettelegging av det fysiske og psykososiale arbeidsmiljøet. Trygderetten har ikkje satt konkrete mål for rekruttering av personer med innvandrarbakgrunn. Dersom det er søkjarar på ledige stillingar med innvandrarbakgrunn, kallast alltid minst ein inn til intervju. For embetet som rettsmedlem og rettsfullmektigar må desse stillingane besettes av personar med norsk statsborgarskap.

Pensjonstrygda for sjømenn

Tabell for tilstandsrapportering (kjønn)¹

Iverksette og planlagde likestillingstiltak på grunnlag av kjønn

I Pensjonstrygda for sjømenn er kvinner i fleirtal og utgjer 83 pst. av dei tilsette. Det er overvekt av kvinner på alle nivå i verksemda. Dette gjeld også i leiinga der fire av fem er kvinner. Andelen kvinner har auka kvart år dei seinaste åra. I 2014 har aukinga vore særleg stor. Dette skuldast at ei betydeleg gruppe tilsette slutta siste år som følgje av ei større omstilling. Av desse var 60 pst. menn. Samstundes ble det gjort to nye rekrutteringar og begge desse var kvinner. Jamlege analysar av forholda i verksemda syner at det er små forskjellar mellom kvinner og menn si lønn, både totalt og i dei ulike stillingsgruppene i verksemda. Det er ikkje avdekka systematiske eller vesentlige kjønnsbaserte forskjellar i verksemda når det gjeld lønn eller andre forhold. Per 1. oktober 2014 er kvinners gjennomsnittlege lønn i verksemda noko høgare enn for menn.Verksemda ønskjer ei betre balanse mellom kjønna og vil sjå hen til dette ved nye rekrutteringar. Verksemda legg i sin personal- og lønspolitikk vekt på at kvinner og menn skal likebehandlast. Dei skal også ha like moglegheiter for utvikling av kompetanse, karriere og lønn. Ulike tiltak er knytt til stilling og funksjon, ikkje til kjønn.

Det legemeldte sjukefråværet har variert dei seinare åra, men jamt over har det vore høgare blant kvinner enn blant menn. Som IA-bedrift er det eit mål å stabilisere det totale sjukefråværet til under 4,5 pst. Dette har vore eit satsingsområde også i 2014. I tillegg til tilpassing og tilrettelegging har verksemda jobba med ulike tiltak, mellom anna helsetrim på arbeidsplassen. Det har i tillegg vore nytta bedriftsmassasje. Det legemelde sjukefråværet sank frå 6 pst. i 2013 til 2,5 pst. i 2014.

Iverksette og planlagde likestillingstiltak på grunnlag av etnisk bakgrunn, religion o.a., og nedsett funksjonsevne

Verksemda følgjer dei sentrale føringane for å utforme stillingsannonsar slik at ein oppmodar alle uansett etnisk bakgrunn, religion, kjønn og funksjonsevne om å søkje ledige stillingar. Kvalifiserte søkjarar blir automatisk inviterte til intervju. Verksemda har tilrettelagt kontora for tilsette og brukarar med funksjonsnedsetjingar.

Statens pensjonskasse

Tabell for tilstandsrapportering (kjønn)

Kommentar til tabellen. I kategorien saksbehandlarar ligg rådgjevarar, seniorrådgjevarar, førstekonsulentar, seniorkonsulentar og konsulentar.

Iverksette og planlagde likestillingstiltak på grunnlag av kjønn

Statens Pensjonskasse har eit balansert samansett personale med 57 pst. kvinner og 43 pst. menn. Statens pensjonskasse analyserer lønnsforholda jamleg. Desse viser at innanfor kvar stillingskode er menn og kvinner relativt likt lønna. Tala i tabellen viser likevel, når stillingsgrupper er sett saman (til dømes saksbehandlarar), at menn jamt over tener meir enn kvinner. Under lønsforhandlingar fokuserer verksemda på å følgje hovudtariffavtala ved å ikkje diskriminere medarbeidarar i permisjon og i deltidsstillingar. Det er likevel større skilnadar mellom kjønna når det kjem til tilsette i foreldrepermisjon. Som arbeidsgjevar legg vi vekt på å leggje til rette for at kvinner i stor grad skal kunne dele permisjonen med mannen.

Iverksette og planlagde likestillingstiltak på grunnlag av etnisk bakgrunn, religion o.a., og nedsett funksjonsevne

Statens pensjonskasse har vore IA-bedrift sidan 2002. Verksemda har satt aktivitetsmål når det gjeld personar med nedsett funksjonsevne, og skal halde fram med eksisterande praksis for tilrettelegging av arbeidsplassar og ta imot personar som har behov for utprøving av arbeids – og funksjonsevne i det ordinære arbeidsliv. Statens pensjonskasse skal tilby minst 11 praksisplassar/tiltaksplassar for personar som har behov for arbeidstrening. I 2014 hadde Statens pensjonskasse 13 personar med nedsett funksjonsevne på praksisplass. I 2014 hadde verksemda 58 tilsette med innvandrarbakgrunn, som utgjer 14 pst. av dei tilsette (talet var 12,3 pst. i 2013)

Arbeidstilsynet

Tabell for tilstandsrapportering (kjønn)

Iverksette og planlagde likestillingstiltak på grunnlag av kjønn

I 2014 rekrutterte verksemda totalt 64 nye tilsette i Arbeidstilsynet. Av desse var 31 menn og 33 kvinner, 48 pst. menn og 52 pst. kvinner. I 2013 var tilsvarande 34 pst. menn og 66 pst. kvinner. Arbeidstilsynet er framleis opptatt av å ha ein mest mogleg lik kjønnsbalanse, og rekrutteringa i år har bidratt positivt. Arbeidstilsynet vil rekruttere fleire kvinner i leiarstillingar. Kjønnsbalansen for toppleiarar i 2014 er i realiteten uendra med 58 pst. menn og 42 pst. kvinner. Arbeidstilsynet har ein god lønnsbalanse mellom kvinner og menn i samanliknbare stillingar. Verksemda tar regelmessig ut statistikk for å følgje utviklinga i kvar enkelt eining i etaten. I dei lokale lønnsforhandlingane har likelønn mellom kjønn stor prioritet. Arbeidstilsynet har ikkje talfesta intern rekruttering/forfremjing. Alle ledige stillingar blir kunngjort på etatens intranett, og er av denne årsaka godt synleg for alle. Der verksemda finn det mogleg, ifølgje verksemda si eige personalreglement, vert enkelte stillingar berre kunngjort internt for å gjere det mogleg for eigne tilsette å få nye utfordringar/forfremjingar. Verksemda har ikkje eigne kurs eller aktivitetar retta mot særskilde grupper ut frå eit likestillingsperspektiv. Arbeidstilsynet er ei IA-verksemd, og sjukefråværet vert følgt tett opp gjennom jamleg uttak av statistikkar som vert tatt opp i Arbeidstilsynet sitt arbeidsmiljøutval. Legemeldt sjukefråvær i perioden 1. oktober 2013–1. oktober 2014 var 2,8 pst. for menn og 4,2 pst. for kvinner, totalt 3,6 pst. For menn er det inga endring frå førre periode, mens det for kvinner er ei svak auke på 1,2 pst. I juni 2014 vart det vedtatt nye IA-mål for sjukefråvær i ny IA-periode 2014–2018: Det totale sjukefråværet i Arbeidstilsynet skal vere 5,0 pst. eller lågare innan utgangen av 2018.

Iverksette og planlagde likestillingstiltak på grunnlag av etnisk bakgrunn, religion o.a, og nedsett funksjonsevne

Når Arbeidstilsynet kunngjer ledige stillingar, oppmodar verksemda alltid personar med nedsett funksjonsevne til å søkje. Dersom dei som gir tilkjenne at dei har ei funksjonsnedsetting er kvalifisert til stillinga, inviterer verksemda alltid minst ein til intervju. Ei erfaring verksemda har gjort, er at det ikkje er mange som skriv i søknaden eller gir til kjenne i intervjuet at dei har ei funksjonsnedsetting. Sidan 2008 har Direktoratet for arbeidstilsynet deltatt i staten sitt traineeprogram for personar med høgare utdanning og nedsett funksjonsevne. Verksemda har hatt tre traineear sidan 2008. Den første har no fast jobb i direktoratet, og dei to andre har fått faste stillingar i annan statleg verksemd. Arbeidstilsynet har positiv erfaring med trainee-programmet. Arbeidstilsynet var framleis ein føregangsetat for rekruttering av personar under 30 år med nedsett funksjonsevne per 1. oktober 2014. Dette er ei ordning som gjeld for heile etaten, og ikkje berre for direktoratet. Det går fram av kunngjeringa for alle stillingar at etaten er med i ordninga, og søkjarar kan klikke på ei lenke for å få meir informasjon. Verksemda kunngjer òg stillingar på «Jobbressurs», som er ein jobbportal for personar med nedsett funksjonsevne. Erfaringar så langt viser at det ikkje er så lett å finne kvalifiserte kandidatar innanfor dei definerte rammene. I 2014 har verksemda hatt 12 personar med nedsett funksjonsevne i arbeidspraksis.

Petroleumstilsynet

Tabell for tilstandsrapportering (kjønn)

Iverksette og planlagde likestillingstiltak på grunnlag av kjønn

Arbeidet med å fremje likestilling mellom kjønna er forankra i Petroleumstilsynet sin personalpolitikk, og er ein integrert del av verksemda. I vurderinga av behov for nye medarbeidarar inngår ei analyse av samansetting av kjønn og alder. Både leiinga og dei tillitsvalde kan fremje saker om likestilling i møter med den andre parten. Likestilling vert fokusert i samsvar med verksemda si avtale om tilpassing. Petroleumstilsynet har ikkje identifisert spesielle utfordringar knytt til kjønn. I følgje ei intern undersøking om arbeidstilhøva og arbeidsmiljøet i etaten som vart gjennomført i mars 2015, vart det konkludert med at kjønn har lite å seie for opplevinga av arbeidstilhøva og arbeidsmiljøet i verksemda. Når det gjeld skilnadene i lønn for kvinner og menn med omsyn til «totalt i verksemda» og «saksbehandlarar» i tabellen, så gjer verksemda merksam på at Petroleumstilsynet er delt inn i ei fagavdeling med fleire fagområde og ei administrativ avdeling, der fleirtalet av dei tilsette er kvinner. Skilnadene i lønn mellom dei to grupperingane kjem av at kompetansekrava og etterspurnaden etter nye medarbeidarar i snitt er vesentleg høgare når det gjeld medarbeidarar i fagavdelinga enn i administrativ samanheng. Skilnadene i lønn mellom kvinner og menn med omsyn til toppleiarar og mellomleiarar er elles relativt liten. I snitt har mannlege medarbeidarar i verksemda høgare alder og lengre røynsle frå arbeidslivet.

Petroleumstilsynet rekrutterer i stor grad ingeniørar, og i 2014 var det stor konkurranse om denne type arbeidskraft i petroleumsnæringa. Det er i stor grad etterspurnaden etter kompetanse og kapasitet som styrer lønnsnivået i petroleumsnæringa. Innanfor ingeniørfaga gjer marknaden at det primære for fastsetting av lønn ved tilsetting, blir kvalifikasjonane søkjaren har. Seinare i lønnsutviklinga bidreg sentrale og lokale føringar for dei lokale forhandlingane til å betre den kvinnelege lønnsprofilen samanlikna med den mannlege. Dei lokale forhandlingane om lønn kunne ha vore et betre virkemiddel for auke av kvinnene si lønn, om meir av vurderinga av lønn fekk skje lokalt.

Iverksette og planlagde likestillingstiltak på grunnlag av etnisk bakgrunn, religion o.a, og nedsett funksjonsevne

Verksemda si målsetting er å ivareta og leggje til rette for medarbeidarar med særlege behov og nedsett funksjonsevne på ein god og omsorgsfull måte. Petroleumstilsynet sin strategi for rekruttering er å vera inkluderande med omsyn til søkjarar med annan etnisk bakgrunn, og søkjarar med nedsett funksjonsevne. Det var ingen søkjarar med nedsett funksjonsevne til dei utlyste stillingane i 2014. Alle kvalifiserte søkjarar med annan etnisk bakgrunn vert kalla inn til intervju, men ingen personar med innvandrarbakgrunn vart tilsett i 2014. I administrative stillingar kan verksemda leggje til rette for søkjarar med nedsett funksjonsevne. For medarbeidarar som skal arbeide på innretningar offshore og på petroleumsanlegg på land, er det krav om helseattest og tryggleikskurs. I slike stillingar er det difor vanskeleg å tilsette søkjarar med nedsett funksjonsevne. Lokala er renovert og utbygt til universell utforming. Det er ei målsetting å tilby minst ein praksisplass per år. Denne praksisplassen ønskjer verksemda primært å tilby personar med annan etnisk bakgrunn. I 2014 hadde verksemda ingen praksisplass, men deltok med ein fagstilling i staten sitt traineeprogram for personar med høgare utdanning og nedsett funksjonsevne.

9 Omtale av klima- og miljørelevante saker

Arbeidsmiljø- og sikkerheitsområdet – miljøprofil

Innleiing

Regjeringa sin klima- og miljøpolitikk byggjer på at alle samfunnssektorar har eit sjølvstendig ansvar for å legge miljøhensyn til grunn for aktivitetane sine og for å medverke til at dei nasjonale klima- og miljøpolitiske måla kan bli nådd. Vidare har sektorstyresmaktene ansvar for å gjennomføre tiltak innanfor eigne områder som er nødvendige for å kunne nå måla i klima- og miljøpolitikken. For omtale av Regjeringa sine samla klima- og miljørelevante saker, sjå Klima- og miljødepartementet sin fagproposisjon.

Arbeidsmiljø- og sikkerheitsmyndigheitene sin innsats har ein positiv og førebyggande effekt på det ytre miljøet. Vern av arbeidstakarar mot eksponering for helsefarlege kjemikaliar, som er eit av fokusområda for arbeidsmiljømyndigheitene, er med på å gje større kunnskap om og medvit knytt til bruk, oppbevaring og destruksjon av kjemikaliar. Substitusjonsprinsippet fører til at helsefarlege kjemikaliar blir bytta ut med mindre farlege produkt. Fokuset på støy som ein helseskadeleg faktor i arbeidslivet, gjer til at det generelle støynivået i og omkring verksemder blir redusert, samstundes blir det utvikla teknologi og materiale som vil føre til ein generell støyreduksjon. Generelt vil arbeidsmiljømyndigheitene sitt arbeid med å utvikle ein robust sikkerheitskultur, der det blir lagt vekt på ei systematisk oppfølging av helse, miljø og sikkerheit, føre til at verksemder blir betre rusta til å ivareta miljøutfordringane sine. Forskings- og utviklingsarbeid i arbeidslivet, anten det gjeld kjemikaliar, støy eller andre områder, vil kunne ha overføringsverdi til anna miljøarbeid.

Det vil likevel i einskilde tilfelle kunne oppstå motstridande interesser i forholdet mellom det å ville beskytte arbeidstakarane og det ytre miljøet. Særleg har ein sett dette i einskilde samanhengar der målretta miljøtiltak har ført til ein auka risiko for eksponering av arbeidstakarar. På same måte kan tiltak for vern av arbeidstakarar føre til auka utslepp til miljøet. Kjennskap til at det føreligg slike moglegheiter for motstridande interesser gjer at ei effektiv forvaltning krev ei god koordinering, der data både om helse og miljø blir innarbeidde i risikovurderingar og tiltak.

Petroleumstilsynet har gjennom si rolle som myndigheit for sikkerheit i petroleumsverksemda ein funksjon som mellom anna rettar seg direkte mot ivaretaking av det ytre miljøet. Petroleumstilsynet stiller gjennom sitt regelverk krav til robust utforming av utstyr og anlegg, som mellom anna inneber krav til barrierar mot ulykker og uønska hendingar som kan føre til akutt forureining. Macondo- og Montaraulykkene har tydeleg vist dei konsekvensane ei storulykke kan ha, også for det ytre miljøet, og dermed kor viktig det er å førebygge ulykker. Petroleumstilsynet bidrar i denne samanhengen både i forvaltningsplanarbeidet, i tilsyn retta mot oljeselskapa, og med å bringe fram ein oppdatert oversikt over risiko for akutte utslepp i petroleumsverksemda på norsk sokkel, som kan leggast til grunn for nødvendige betringstiltak. Petroleumstilsynet legg og vekt på samarbeid med andre land, og arbeider for at det blir lagt meir vekt på FoU og teknologiutvikling retta mot å hindre eller stanse akutte oljeutslepp til sjø.

Styresmaktene på arbeidsmiljø- og sikkerheitsområdet skal med dette medverke til å førebygge forureining til sjø og til luft frå petroleumsverksemda ved å bygge opp om dei nasjonale miljømåla og klimapolitikken. Petroleumstilsynet skal ut frå gjeldande regelverk føre tilsyn med verksemdene.

Miljøutfordringar i petroleumsverksemda

Omtalen av miljøutfordringane er avgrensa til:

• Førebygging av forureining ved å hindre akutte utslepp til sjø og luft, og å redusere regulære utslepp til sjø og luft

• Akutt handsaming av utslepp ved kjelda

Petroleumsverksemda er strengt regulert både når det gjeld forsvarleg forvaltning av ressursane og helse, miljø og sikkerheit. Rammene for petroleumsverksemda blir sette både gjennom lovar og forskrifter og gjennom forvaltningsplanane for havområda.

Aktørbildet på norsk sokkel er på den eine sida prega av mange små aktørar som ofte har avgrensa kapasitet, kunnskap og erfaring med å drive verksemd i samsvar med norsk regelverk, og på den andre sida ein stor og dominerande aktør i Statoil som eig og driv store delar av infrastrukturen på norsk sokkel. Dette gir utfordringar til korleis tilsynsmyndigheitene skal følgje opp verksemdene. Eit anna forhold er at ein stor og aukande del av norsk petroleumsverksemd er prega av marginal forteneste som følge av redusert produksjon og auka kostnader. På fleire områder ser Petroleumstilsynet at regelverkskrav og forsvarleg verksemd blir utfordra, mellom anna av eit auka press for å halde oppe produksjon og sysselsetting. Samstundes er aktiviteten i ferd med å flytte seg inn i meir miljøsårbare områder der det må leggast enda sterkare vekt på å prioritere førebyggande miljøsikkerheit.

Akutte utslepp

Uventa hendingar som kan oppstå ved leiting eller drift/operasjon, kan føre til akutte og utilsikta utslepp. Det er størst fare for miljøet knytt til dei store utsleppa av olje og gass ved til dømes ei ukontrollert utblåsing, brott på røyrleidningar eller ved kollisjon med fartøy. Uavhengig av storleik skal utslepp av olje og kjemikaliar som ein ikkje har utsleppsløyve for definerast som ei uønska hending, som systematisk skal førebyggast.

Petroleumstilsynet overvakar utviklinga av mellom anna risiko for ulykker som kan føre til akutte utslepp til sjø, inkludert storulykkerisiko. Hensiktene med dette arbeidet er å fange opp negative trendar tidleg nok til å handle proaktivt og målretta for å unngå storulykker i norsk petroleumsverksemd. Ein årleg rapport om denne risikoutviklinga, Risikonivå i norsk petroleumsvirksomhet (RNNP), tek utgangspunkt i eit omfattande datamateriale og dekkjer både hendingar, tilløp til hendingar, årsaker og barrierar. Status og trendar for akutte utslepp av råolje, andre oljer og kjemikaliar er henta frå RNNP 2014.

Råolje

I 2001–2014 har det vore ein tydeleg reduksjon i talet på akutte råoljeutslepp til sjø for norsk sokkel. Reduksjon i talet på akutte oljeutslepp har vore markert i perioden 2001–2004, medan nivået har flata ut i perioden 2004–2014, men har auka frå 2013–2014. I 2014 var det 29 akutte utslepp av råolje til sjø på norsk sokkel. I Nordsjøen var det 22 utslepp, i Norskehavet var det 4 og i Barentshavet var det 3 råoljeutslepp til sjø. Hovuddelen av desse utsleppa er plassert i den minste mengdekategorien, 0–10 tonn. Auken frå 2013–2014 skuldast hovudsakleg tre registrerte hendingar i Nordsjøen i utsleppskategorien 10–100 tonn.

Andre oljer (spillolje, diesel, fyringsolje 1–3 og andre oljer)

Mengda utslepp av andre oljer på norsk sokkel har vore svært varierande i perioden 2001–2013, med toppar i 2004, 2007 og 2013. I 2014 er den totale utsleppsmengda for norsk sokkel merkbart lågare enn i 2013, men ikkje signifikant lågare samanlikna med perioden 2001–2013. Talet på registrerte hendingar i 2014 er det lågaste i perioden, utan at det gir ein tilsvarande reduksjon i utsleppsmengda.

Kjemikaliar

Talet på akutte utslepp av kjemikaliar har vore varierande gjennom perioden. Frå 2013–2014 har det vore ei relativt stor auke i talet på utslepp, men utsleppa er i hovudsak i den lågaste utsleppskategorien (<0,05 m3).

Mengda utslepp av kjemikaliar i 2013 ligg litt under snittverdien for tidlegare år dersom ein ser bort frå dei høge utsleppsmengdene i 2003 og 2004. Årsaka til dei høge verdiane i 2003 og 2004 var at det i desse åra fann stad ein del store utslepp i Nordsjøen av kjemikaliar i den øvste mengdekategorien (> 1 m3). Utslippsmengda frå akutte kjemikalieutslepp aukar likevel frå 2013–2014, då verdien i 2014 ligg over gjennomsnittet for, og er signifikant høgare enn, perioden 2001–2013.

Regulære utslepp

Bruk av kjemikaliar er naudsynt for å sikre forsvarleg verksemd i petroleumsektoren, men representerer samstundes ei utfordring både med omsyn til det ytre miljøet, og til helse og arbeidsmiljø. Meir enn 99 pst. av alle miljøfarlege kjemikaliar er fjerna dei siste 15 åra. Utanom desse kjemikaliane er det framleis ei stor mengde ulike kjemikaliar i bruk i petroleumsverksemda. Moglege motstridande interesser når det gjeld sikkerheit og skjerming av arbeidstakarar og ytre miljø, gjer at det er naudsynt med ei god koordinering der aspekt knytte til både helse, sikkerheit og miljø blir integrerte i risikovurderingar og tiltak.

Dei tillatne, regulære utsleppa frå prosessar i olje-/gassindustrien omfattar kategoriar som olje, produsert vatn, kjemikaliar og andre organiske forbindelsar. Utslepp til luft, CO₂, Nox, nmVOC, CH₄ og SO₂, skjer i samband med energiproduksjon, fakling, brønntesting mv.

Regulære utslepp til sjø er i hovudsak knytte til produsert vatten, borekaks og restar av kjemikalar og sement frå boreoperasjonar. Alle desse utsleppa blir regulert nasjonalt gjennom utsleppsløyve med heimel i forureiningslova. Internasjonalt blir dei regulerte gjennom OSPAR-konvensjonen.

Særleg om utslepp av klimagassar til luft

Fokus på å redusere utslepp av klimagassar under normal drift fører til tekniske og operasjonelle endringar, som kan ha konsekvensar for tryggleiken og arbeidsmiljøet. Dette må fangast opp tidlig slik at eventuelle positive synergiar kan utnyttast, og eventuelle negative konsekvensar kan handterast utan unødige kostnader.

Det har til dømes vore aktuelt å vurdere konsekvensane av elektrifisering av eksisterande innretningar, CO₂-transport og injisering, kjemikalieeksponering knytt til CO₂-reinsing mv. Fokus på klimatiltak har også gitt bidrag til nye samarbeid mellom styresmakter, mellom anna i samband med ei mogleg utvikling av hav- og vindenergi og prosjektet Klimakur.

Omlag 90 pst. av dei totale CO₂-utsleppa frå petroleumsverksemda er relatert til kraftproduksjon, og om lag 10 pst. er knytte til fakling.

Miljødirektoratet har nyleg satt i gang eit arbeid for å få ei betre oversikt over utsleppa til luft frå petroleumsverksemda til havs, og førebelse resultat tyder på at utslepp frå kaldventilering og diffuse utslepp er meir omfattande enn tidligare antatt og ligg klart over grensene for utsleppsløyva. Vidare samarbeid mellom Petroleumstilsynet og Miljødirektoratet vil bidra til at det skjer reduksjonar i utsleppa som er til det beste for miljøet, og at desse skjer innanfor trygge rammer for sikkerheit og arbeidsmiljø.

Rapport om oppnådde resultat i 2014

For å syte for eit solid kunnskapsgrunnlag for arbeidet med førebygging av ulykker som kan føre til utslepp til det ytre miljøet gir Petroleumstilsynet kvart år ut rapporten RNNP-akutte utslipp (RNNP-AU). Dette arbeidet nyttar eksisterande data frå RNNP og frå Norsk olje og gass sitt rapporteringsverktøy Environmental Web-database (EPIM). Målet har vore å utvikle risikoindikatorar som kan nyttast for å overvake utviklinga av risiko for uønska hendingar i petroleumsverksemda til havs, som kan føre til akutt ureining til sjø. Den første rapporten blei gitt ut i november 2010, og sidan har det komme årlege publiseringar. Data frå rapporten for 2014 viser mellom anna at:

• Det har samla sett i perioden 2001–2014 vore ein tydeleg reduksjon i talet på akutte råoljeutslepp til sjø på norsk sokkel. Reduksjonen har funne stad samstundes med at talet på oljeproduserande innretningar har auka. For det store fleirtalet av akutte råoljeutslepp til sjø har den årlege utsleppsmengda vore gjennomgåande lågare i åra 2009–2013 enn tidlegare periode, medan utsleppsmengda for Nordsjøen hadde ei stor auke i 2014. Dette skuldast tre registrerte hendingar i utsleppskategorien 10–100 tonn.

Aktuelle tiltak og verkemiddel på kort og lang sikt for å løyse og førebygge miljøproblem

Dei mest sentrale tiltaka og verkemidla i Petroleumstilsynet sitt arbeid for å løyse og førebygge miljøproblem er:

• Vidareutvikling og forvaltning av HMS-regelverket slik at krav til teknologi, operasjonar og styring av verksemdene i petroleumssektoren bygger opp om dei nasjonale og regionale miljømåla og klimapolitikken.

• Oppdatering av standardar: Det er identifisert behov og utarbeida ein plan for revisjon av ei rad NORSOK standardar som krev engasjement, kompetanse og kapital frå næringa.

• Petroleumstilsynet vil vidareføre eit aktivt samarbeid med andre etatar i samband med utvikling og oppfølging av heilskaplege planar for forvaltning for Barentshavet, Norskehavet og Nordsjøen.

• Petroleumstilsynets innspel i høve til opning av områder i Barentshavet og ved Jan Mayen peikar på at før verksemd kan starte, må ei rekkje usikkerheits- og risikofaktorar utgreiast i høve til dei krava til å drive forsvarleg som regelverket stiller. Petroleumstilsynet har satt i gang ei rekke aktivitetar for å redusere denne uvissa. Det blir lagt spesielt vekt på utfordringar knytte til teknologiske og operasjonelle løysingar, beredskap, logistikk, personleg utstyr/klede, geografi, isforhold og tilgang på eigne innretningar og utstyr.

• Vidareutvikle og bruke resultata frå miljødelen av RNNP i regelverksarbeid, tilsyn og forvaltningsarbeid.

• Følgje opp selskapa si styring av sikkerheit og arbeidsmiljø ut frå ei risikobasert

• tilnærming og læring etter Deepwater Horizon-ulykka. Følgjande satsingsområder kan framhevast særskild fordi dei utgjer viktige bidrag for å førebygge hendingar og ulykker som kan leie til akutt forureining:

  • Risikostyring: Petroleumstilsynet fokuserer på behovet for at næringa revitaliserer måten storulykkerisiko vert styrt på. Det er mellom anna behov for å utvikle betre prosessar for styring av storulykkerisiko der handtering av usikkerheit blir gitt ein tydeleg plass, særskilt for å kunne analysere, vurdere og forstå risikoen knytte til større og mindre endringar på ein betre måte enn i dag. Petroleumstilsynet arbeider med å lage publikasjonar som kan bidra til betre forståing og praksis.

  • Risikostyring i særlege fasar: Petroleumstilsynet følgjer opp at næringa sikrar at utfordringar knytte til seinfasen, kostnadseffektiviseringsprosessar eller andre større omstillingsprosessar ikkje kjem i konflikt med fortsatt behov for å førebygge hendingar og ulykker.

  • Myndigheitene sine risikovurderingar: Erfaringar etter Deepwater Horizon-ulykka viser behovet for myndigheitene sine risikovurderingar, som er meir langsiktige og heilskapelege enn dei risikovurderingane som selskapa enkeltvis er pålagt å gjennomføre. Petroleumstilsynet arbeider derfor med å utvikle ein metode for å vurdere ulykkerisiko i eit samfunnsperspektiv på tvers av aktivitetar og selskap i større geografiske områder, for å forbetre etaten sine vurderingar i samband med prioritering av tilsyn, vidareutvikling av regelverk og vurderingar ved opning av nye områder for petroleumsverksemd mv.

  • Barrierestyring: Det er behov for at næringa utviklar ei meir heilskapleg og lik tilnærming til barrierestyring i petroleumsverksemda, som i større grad enn i dag ivaretek barrierekrava i regelverket. Petroleumstilsynet har publisert eit notat som presiserer krava til barrierar for å betre forståinga og etterlevinga med omsyn til barrierestyring.

  • Organisasjon og leiing: Det er behov for å vidareutvikle styringssystem, kultur og leiarskap, kompetanse, roller og ansvar.

  • Utblåsingssikring (BOP): Det vert arbeidd internasjonalt med å følge opp BOP-pålitelegheit, integritet og sårbarheit. To industriprosjekt er starta opp. Det eine prosjektet skal utvikle retningslinjer for å rapportere feil på BOP og ein database for innsamling og analyser av testar, medan det andre prosjektet skal utvikle standardar for testing av skjærventilen i BOP.

  • Innkapsling og oppsamling (capping and containrnent): Næringa arbeider med å utvikle effektive løysningar for raskast mogleg å stoppe og/eller avleie brønnstrømmen i tilfelle ei utblåsing under vatn. Subsea Well Response Project, som har deltakarar frå eit tjuetals operatørar på norsk sokkel, har utarbeidd detaljerte retningslinjer for deltakarane i gruppa som gjev anbefalingar om korleis ein innkapslingsoperasjon skal handterast. Det vart gjennomført ei større testing av denne retningslinja mot Statoil sin brønn i Barentshavet i 2014 med deltakarar også frå dei andre selskapa som er med i samarbeidsgruppa. Tilsvarande testing er også planlagt mot ein annan operatør i 2015.

10 Samfunnstryggleik og beredskap

Arbeids- og sosialdepartementet har eit overordna mål om å førebyggje uønska krisehendingar i eigen sektor, og på ein god måte vere i stand til å handsame og minske følgjene dersom dei like fullt skulle oppstå. Arbeidet tek utgangspunkt i krava, oppgåvene og prioriteringane i kongeleg resolusjon av 15. juni 2012, «instruks for departementenes arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap». Det omfattar å tryggje eigen beredskap, å vere budd på å delta i handsaminga av nasjonale kriser, å medverke til robuste og samordna system for beredskapsplanlegging og krisehandsaming i sektoren, samt å samordne arbeidet i eigen sektor med andre sektorar.

Arbeids- og sosialdepartementet har det overordna ansvaret for samfunnstryggleik og beredskap innanfor arbeids- og velferdsområdet og arbeidsmiljø- og tryggleikssområdet, under dette petroleumsverksemda. Ansvaret omfattar:

• Pensjonar og ytingar i Folketrygda, offentleg tenestepensjon o.a., også ved kriser eller katastrofer i fredstid og i krig.

• Førebyggjing og beredskap i petroleumsverksemda – både offshore og på nærare gjevne landanlegg med tilknytt røyrleidningsystem. Ansvaret omfattar både helse, miljø og tryggleik inkludert storulukkerisiko, samt tryggingstiltak og beredskap mot medvetne handlingar.

• Arbeidsmiljø- og tryggleik i arbeidsliv på land, – men her er ansvaret for storulukker plassert hos Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB).

• Å medverke til å dekkje samfunnet sitt behov for arbeidskraft ved kriser i fredstid og i krig.

Underliggjande etatar og andre tilknytte verksemder har eit sjølvstendig ansvar for at omsynet til samfunnstryggleik og beredskap er ein integrert del av arbeidet i eigen sektor og organisasjon. Oppgåver og tiltak på dette området blir prioritert innanfor etatane sine ordinære budsjett.

Arbeids- og velferdsetaten, Statens pensjonskasse og Pensjonstrygden for sjømenn administrerer arbeidsmarknadstiltak, ytingar, pensjonar og forsikringar. For å trygge tenestene er etatane avhengige av at IKT-systema deira verkar. Alle etatane har difor etablert ulike reserveløysingar for å adressere og redusere risikoen for IKT-svikt. Arbeids- og velferdsetaten betalar elles i stort omfang ut ytingar etter folketrygdlova, pensjonar for Statens pensjonskasse, samt ytingar til barnefamiliar under Barne-, likestillings-, og inkluderingsdepartementet sitt ansvarsområde. Dei er avhengig av sine banksamband for å få overført midlar til mottakarane sine kontoar, og har avtale med to bankar om dette. Det blir arbeidd med ei nærare oversikt over utfordringane ei svikt i betalingsformidlinga vil kunne gje for beredskapen. Det er etablert ei eiga utbetalingsløysing i Pensjonstrygden for sjømenn, og dei har fått på plass ei tilsvarande reserveløysing som Arbeids- og velferdsetaten.

Den tidlegare ordninga med kartlegging av samfunnsviktige verksemder og deira arbeidskraftsbehov ved kriser og krig vart oppheva ved Stortinget si endring av NAV-lova § 10. Arbeids- og sosialdepartementet er i dialog med Arbeids- og velferdsdirektoratet når det gjeld alternative måtar å organisere oppgåvene knytt til arbeidskraftsberedskap.

Det er ein ambisjon at norsk petroleumsverksemd skal vere leiande på helse, miljø og tryggleik. Petroleumslova pålegg operatør (oljeselskapa) eit sjølvstendig ansvar for beredskap mot fare- og ulukkesituasjonar, samt å sjå til at underentreprenørar m.v. møter krava til beredskap og tryggleikstiltak. Selskapa skal òg ha etablert eit system for eigenkontroll. Gjennom lovgjeving og tilsyn kan styresmaktene kontrollere at næringa tek hand om oppgåva på forsvarleg vis. Det er utvikla eit regelverk som stiller strenge krav til dei enkelte selskapa sin innsats, og Petroleumstilsynet fører tilsyn med næringa.

Store delar av det operative ansvaret for å førebyggje og handsame uønska hendingar er lagt til næringa. Styring av storulukkerisiko skal vere ein integrert del av selskapa sin aktivitet. Ved ei hending er operatør ansvarleg for å setje i verk naudsynte tiltak og rapportere til Petroleumstilsynet. Petroleumstilsynet har ei beredskapsvaktordning som varslar vidare til andre involverte styresmakter og sikrar effektiv oppfølging av eige ansvarsområde ved krisesituasjonar. Dette omfattar formidling av informasjon til Arbeids- og sosialdepartementet.

For nærare omtale av arbeidsmiljø- og tryggleik i petroleumsverksemda, sjå resultatområde 4 Arbeidsmiljø- og tryggleik, samt programkategori 09.40 Arbeidsmiljø- og tryggleik, kap. 640 Arbeidstilsynet og kap. 642 Petroleumstilsynet.

Det blir arbeidd på ulike nivå med å betre oversikta over risiko- og sårbarheit (ROS) i sektoren. I 2013 og 2014 har departementet, i samarbeid med underliggjande etatar, utarbeidd eit overordna bilete av ulike risikotilhøve og korleis arbeidet med ROS blir følge opp i sektoren. Som ein del av dette arbeidet blei det i 2014 gjennomført ei undersøking hjå leiarar og beredskapstilsette. Undersøkinga viser at alle nytter ROS-analyser som bakgrunn i sitt førebyggjande beredskapsarbeid, sjølv om somme etatar arbeider meir aktivt med dette enn andre. Skilnadene speglar i stor grad etatane sitt varierande trugselbilete og ansvarsområde. Innan petroleumsverksemda har styresmaktene og partane i næringa saman utvikla eit trendmålingsverkty (Risikonivå i norsk petroleumsvirksomhet – RNNP) som gjev eit årleg bilete av risikoutviklinga i heile næringa. Petroleumstilsynet nyttar dette som eit grunnlag for å prioritere eiga oppfølging av aktørane og næringa generelt.

Arbeids- og sosialdepartementet har utvikla eit planverk for krisehandsaming som dekker dei ulike typane kriser som departementet kan bli involvert i. Dei siste åra har departementet teke del i to til tre øvingar årleg for å øve planverket, samt på kontakt med andre departement og underliggjande verksemder i ei krise. Systematisk evaluering av øvingane og oppfølging av reelle hendingar blir lagd til grunn for å styrkje krisehandsamingsevna i organisasjonen. Både Nasjonal sikkerhetsmyndighet og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har i første halvdel av 2015 ført tilsyn med høvesvis tryggleiks- og beredskapsarbeidet i Arbeids- og sosialdepartementet. Tilrådingane frå desse tilsyna vil bli følgd opp i det kontinuerlige førebyggjande beredskapsarbeidet til departementet.

11 Grunnbeløp, særtillegg og stønader

Grunnbeløpet er ein faktor som vert nytta til å fastsetje og berekne retten til og storleiken på mange ytingar etter folketrygdlova. Grunnbeløpet vert mellom anna nytta til å fastsetje opptening av alderspensjon, til opptening og berekning av pensjonsytingane frå folketrygda, til fastsetjing av inntektsgrenser for inntektsprøvde ytingar og til fastsetjing av det maksimale sjukepengegrunnlaget ein kan nytte ved berekning av sjukepengar. Grunnbeløpet vert regulert kvart år frå 1. mai. Frå 1. mai 2015 auka grunnbeløpet frå 88 370 kroner til 90 068 kroner. Dette er ein auke på 1,92 pst. Det gjennomsnittlege grunnbeløpet auka med 2,49 pst. frå 2014 til 2015.

Grunnbeløpet vert fastsett på grunnlag av venta lønnsauke i inneverande år, justert for eventuelle avvik mellom venta og faktisk lønnsauke dei siste to åra. I tråd med anslaget til Regjeringa som går fram av Revidert nasjonalbudsjett for 2015 vart det lagt til grunn ein lønnsauke på 2,7 pst. I trygdeoppgjeret for 2014 vart det lagt til grunn ein venta lønnsauke på 3,3 pst. Faktisk lønnsauke for 2014 vart i rapporten frå Det tekniske berekningsutvalet for inntektsoppgjørene anslått til 3,1 pst. Det er eit negativt avvik på 0,2 prosentpoeng for 2014. I trygdeoppgjeret for 2014 vart det lagt til grunn ein faktisk lønnsauke på 3,9 pst for 2013. Faktisk lønnsauke for 2013 er i rapporten frå Det tekniske berekningsutvalet berekna til 3,9 pst. Det er såleis ikkje avvik for 2013.

Den ordinære satsen for særtillegget er 100 pst. av grunnbeløpet. Frå 2011 er særtillegget til alderspensjonen erstatta av eit pensjonstillegg, sjå under.

a. Grunnbeløpet

Følgjande pensjonsytingar vert fastsette i høve til grunnbeløpet:

Frå 1. januar 2011 vart det innført fleksibelt uttak, levealdersjustering og ny regulering av alderspensjon. Nivået på alderspensjonen avheng difor av når pensjonen vert tatt ut. For alderspensjonistar tilsvarer fullt tillegg for ektemake 25 pst. av minste pensjonsnivå med høg sats, medan barnetillegg tilsvarer 20 pst. Minste pensjonsnivå høg sats er kr 175 739 frå 1. mai 2015.

b. Særtillegget

Særtillegg vert gitt til personar som får:

• overgangsstønad og pensjon til attlevande ektefelle etter kapittel 17,

• overgangsstønad eller pensjon til tidlegare familiepleiar etter kapittel 16 og

• pensjon til foreldrelaust barn etter kapittel 18

Særtillegget er først og fremst meint for dei som pga. alder eller av andre årsaker ikkje har tent opp tilleggspensjon. Særtillegget vert redusert eller fell bort i den utstrekning det vert gitt tilleggspensjon . Frå 2011 vart særtillegget for nye alderspensjonistar erstatta av eit pensjonstillegg.

c. Pensjonstillegget

Pensjonstillegget vert gitt til personar som får:

• alderspensjon etter kapittel 19

Pensjonstillegget vert fastsett med eit kronebeløp, medan særtillegget vert fastsett i pst. av grunnbeløpet. Dette er ei teknisk omlegging som ikkje har innverknad på storleiken på alderspensjonen. Pensjonstillegget vert utbetala dersom summen av grunnpensjonen og tilleggspensjonen er lågare enn minste pensjonsnivå etter § 19-8. Minste pensjonsnivå vert fastsett etter ulike satsar. Satsane avheng av sivilstatus og storleiken på ektemakens inntekt og pensjon.

Andre stønader som vert fastsette av Stortinget¹:

12 Standardiserte nøkkeltal for nettobudsjetterte verksemder – STAMI

Finansdepartementet har i samråd med aktuelle departement etablert nye prosedyrar for innrapportering av nettobudsjetterte verksemder sine kontantbehaldningar per 31. desember med verknad frå statsrekneskapen for 2010. Det blei i samband med budsjettproposisjonen for 2011 utarbeida tre standardtabellar med nøkkeltal:

Utgifter og inntekter etter art: Føremålet med tabellen er å vise verksemda sine brutto utgifter og inntekter ut frå kontantprinsippet og med inndeling etter art ut frå dei same prinsippa som gjeld for dei bruttobudsjetterte verksemdene (i heile kroner)

Inntekter etter inntektskjelde: Dei fleste nettobudsjetterte verksemdene har fleire inntektskjelder, og førermålet med tabell 2 er å gje ei oversikt over dei ulike inntektskjeldene (i heile kroner)

Andre inntekter enn basisløyvinga er i hovudsak forskingsbidrag. Instituttet sine inntekter frå bidragsforskinga (frå private kjelder og frå Noregs forskingsråd) utgjorde i 2014 om lag 12,5 pst. av instituttet sine totale inntekter. Inntektskjeldene er i all hovudsak offentlege midlar frå andre finansieringskjelder, hovudsakleg Noregs forskingsråd og andre forskingsfond.

Verksemda si kontantbehaldning per 31. desember i perioden 2012–2014 med spesifikasjon av føremålet kontantbehaldninga skal nyttast til (i heile kroner)

Utanom avsetningar til arbeidsgjevaravgift, feriepengar og arbeidsgjevar sine pensjonsinnskott, inneheld kontantbehaldninga konkrete utgiftsforpliktingar i form av forskotsinnbetalte forskingsbidrag i dei enkelte prosjekta, og del av tidlegare års løyving som i framtidige år vil gå med til anskaffing av vitskapeleg utstyr i tillegg til dekking av periodevise høgare kostnader, mellom anna også for NOA og den arbeidsmedisinske satsinga.

13 Ny rekommandasjon, International Labour Organization (ILO)

Rekommandasjon om overgangen fra uformell til formell økonomi

Den internasjonale arbeidsorganisasjonens generalkonferanse,

som er kalt sammen av styret i Det internasjonale arbeidsbyrået og har trådt sammen til sin 104. sesjon i Genève 1. juni 2015,

som erkjenner at den store utbredelsen av uformell økonomi i alle dens aspekter er en stor utfordring for arbeidstakernes rettigheter, herunder de grunnleggende prinsipper og rettigheter i arbeidslivet, og for sosial sikkerhet og anstendige arbeidsforhold, herunder utvikling og rettssikkerhet, og har negativ innvirkning på utviklingen av bærekraftige foretak, offentlige inntekter og myndigheters handlingsrom, særlig når det gjelder økonomisk og sosial politikk og miljøpolitikk, utvikling av velfungerende institusjoner og rettferdig konkurranse i nasjonale og internasjonale markeder,

som erkjenner at de fleste mennesker som går inn i den uformelle økonomien, ikke gjør det fordi de selv velger det, men som en følge av manglende muligheter i den formelle økonomien og fravær av andre måter å tjene til livets opphold på,

som minner om at mangelen på anstendige arbeidsforhold – manglende arbeidstakerrettigheter, fravær av tilfredsstillende muligheter til å finne kvalitetsarbeid, utilstrekkelig sosial beskyttelse og fravær av sosial dialog – er mest utpreget i den uformelle økonomien,

som erkjenner at manglende formalisering har flere årsaker, herunder styresett og strukturelle forhold, og at politiske virkemidler kan sette fart i overgangen til en formell økonomi, i en kontekst av sosial dialog,

som minner om Philadelphia-erklæringen, fra 1944, Den universelle menneskerettighetserklæringen, fra1948, ILOs erklæring om grunnleggende prinsipper og rettigheter i arbeidslivet og oppfølgeren til denne, fra 1998, og ILOs erklæring om sosial rettferdighet for en rettferdig globalisering, fra 2008,

som bekrefter relevansen til de åtte grunnleggende ILO-konvensjonene og andre relevante internasjonale arbeidsstandarder og FN-instrumenter som er ført opp i vedlegget,

som minner om resolusjonen og konklusjonene om anstendig arbeid og den uformelle økonomien, som ble vedtatt av Den internasjonale arbeidskonferansen på dens 90. sesjon i 2002, og andre relevante resolusjoner og konklusjoner som er ført opp i vedlegget,

som stadfester at overgangen fra uformell til formell økonomi er en forutsetning for å skape en inkluderende utvikling og gjøre anstendig arbeid for alle til en realitet,

som erkjenner behovet for at medlemmene snarest treffer hensiktsmessige tiltak for å muliggjøre en overgang fra den uformelle til den formelle økonomien for arbeidstakere og økonomiske enheter, samtidig som det sørges for at eksisterende utkomme blir opprettholdt og forbedret under overgangen,

som erkjenner at arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner spiller en viktig og aktiv rolle i tilretteleggingen av overgangen fra uformell til formell økonomi,

som har besluttet å vedta en del forslag vedrørende overgangen fra uformell til formell økonomi, som er punkt 5 på sesjonens dagsorden, og

som har bestemt at disse forslagene skal ta form av en rekommandasjon,

har i dag, 12. juni 2015, vedtatt følgende rekommandasjon, som kan kalles Rekommandasjon om overgangen fra uformell til formell økonomi, 2015.

I. Formål og omfang

1. Denne rekommandasjon gir medlemmene veiledning i hvordan de kan:

   1. tilrettelegge overgangen fra uformell til formell økonomi for arbeidstakere og økonomiske enheter, samtidig som arbeidstakernes grunnleggende rettigheter respekteres og det gis muligheter for sikker inntekt, underhold og entreprenørskap,

   2. legge forholdene til rette for å skape og opprettholde bærekraftige foretak og anstendige arbeidsplasser i den formelle økonomien og samordne politikken med hensyn til makroøkonomi, sysselsetting, sosial beskyttelse og andre sosiale tiltak,

   3. forebygge at jobber i den formelle økonomien beveger seg over i den uformelle økonomien.

2. For denne rekommandasjons formål skal begrepet «uformell økonomi»:

   1. omfatte all økonomisk virksomhet utført av arbeidstakere eller økonomiske enheter som ikke – juridisk eller i praksis – er omfattet, eller som i utilstrekkelig grad er omfattet, av formelle avtaler, og

   2. ikke omfatte ulovlig virksomhet, herunder særlig utføring av tjenester eller produksjon, salg, besittelse eller bruk av varer som er forbudt ved lov, herunder ulovlig framstilling av og handel med rusmidler, ulovlig produksjon av og handel med skytevåpen, handel med mennesker og hvitvasking av penger, som definert i de relevante internasjonale traktater.

3. For denne rekommandasjons formål skal «økonomiske enheter» i den uformelle økonomien omfatte:

   1. enheter som benytter seg av innleid arbeidskraft,

   2. enheter som er eid av privatpersoner som arbeider for egen regning, enten alene eller med hjelp fra familiemedlemmer, og

   3. kooperativer og sosiale og solidaritetsbaserte økonomiske enheter.

4. Denne rekommandasjon gjelder alle arbeidstakere og økonomiske enheter – herunder foretak, selvstendig næringsdrivende og husholdninger – i den uformelle økonomien, og særlig:

   1. aktører i den uformelle økonomien som eier og driver økonomiske enheter, herunder:

      1. de som driver for egen regning,

      2. arbeidsgivere, og

      3. medlemmer av kooperativer og sosiale og solidaritetsbaserte økonomiske

      4. enheter,

   2. familiemedlemmer som bidrar med sitt arbeid, enten de arbeider i økonomiske enheter i den formelle eller uformelle økonomien,

   3. arbeidstakere som har uformelle jobber i eller for formelle foretak, eller i eller for økonomiske enheter i den uformelle økonomien, herunder, men ikke begrenset til, personer som arbeider som underleverandører eller i leverandørkjeder, eller som er betalte arbeidstakere i private hjem, ansatt av husholdninger, og

   4. arbeidstakere i ikke anerkjente eller uregulerte arbeidsforhold.

5. Uformelt arbeid kan forekomme i alle sektorer av økonomien, både i det offentlige og private rom.

6. Når det gjelder bestemmelsene i numrene 2–5 ovenfor, bør den kompetente myndighet, gitt det store mangfoldet av uformell økonomi som eksisterer i medlemslandene, kartlegge den uformelle økonomiens natur og utbredelse, som beskrevet i denne rekommandasjon, og dens forhold til den formelle økonomien. I denne prosessen bør den kompetente myndighet gjøre bruk av trepartsmekanismer, med full deltakelse fra de mest representative arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene, som i sine rekker bør inkludere, i samsvar med nasjonal praksis, representanter for medlemskapsbaserte representative organisasjoner for arbeidstakere og økonomiske enheter i den uformelle økonomien.

II. Veiledende prinsipper

1. Når medlemmene utformer samordnede og integrerte strategier for å tilrettelegge overgangen til den formelle økonomien, bør de ta hensyn til følgende:

   1. mangfoldet av egenskaper, omstendigheter og behov som kjennetegner arbeidstakere og økonomiske enheter i den uformelle økonomien, og behovet for å finne skreddersydde tilnærminger til dette mangfoldet,

   2. spesifikke nasjonale forhold, lovgivning, politikk, praksis og prioriteringer for overgangen til den formelle økonomien,

   3. at det er mange forskjellige strategier som kan anvendes for å tilrettelegge overgangen til den formelle økonomien,

   4. behovet for sammenheng og samordning på tvers av et bredt spekter av politiske områder i tilretteleggingen av overgangen til den formelle økonomien,

   5. effektivt fremme av og vern om menneskerettighetene til alle som har sitt virke i den uformelle økonomien,

   6. realisering av anstendig arbeid for alle gjennom respekt for de grunnleggende prinsipper og rettigheter i arbeidslivet, både i lovgivning og i praksis,

   7. oppdaterte internasjonale arbeidsstandarder som gir veiledning på spesifikke områder av politikken (se vedlegg),

   8. fremme av likestilling mellom kjønnene og ikke-diskriminering,

   9. behovet for å vie spesiell oppmerksomhet til de som er særlig sårbare for den mest alvorlige mangelen på anstendige arbeidsforhold i den uformelle økonomien, herunder, men ikke begrenset til, kvinner, ungdom, migranter, eldre mennesker, urbefolkning og stammefolk, mennesker som lever med aids eller som er berørt av hiv eller aids, mennesker med funksjonshemninger, arbeidstakere i private hjem og selvbergingsbønder,

   10. bevaring og styrking, under overgangen til den formelle økonomien, av entreprenørskapspotensialet, kreativiteten, dynamismen, kompetansen og de innovative evnene til arbeidstakere og økonomiske enheter i den uformelle økonomien,

   11. behovet for en balansert tilnærming som kombinerer insentiver med tiltak for å sikre overholdelse av regelverket, og

   12. behovet for å forhindre og sanksjonere bevisst unngåelse eller uttreden av den formelle økonomien, med det formål å unngå beskatning og slippe å rette seg etter sosiale og arbeidslivsrelaterte lover og reguleringer.

III. Juridiske og politiske rammeverk

1. Medlemmene bør foreta en grundig vurdering og identifisering av faktorer, særegenheter, årsaker og omstendigheter som kjennetegner den uformelle økonomien i deres nasjonale kontekst, som kan tjene som grunnlag for utforming og iverksetting av lover og forskrifter, politikk og andre tiltak, med det formål å tilrettelegge overgangen til den formelle økonomien.

2. Medlemmene bør vedta, oppdatere og håndheve nasjonale lover og reguleringer eller andre tiltak, for å sikre at alle kategorier arbeidstakere og økonomiske enheter blir behørig dekket og beskyttet.

3. Medlemmene bør sørge for at et integrert politisk rammeverk for tilrettelegging av overgangen til den formelle økonomien er inkludert i nasjonale utviklingsstrategier eller utviklingsplaner, samt i strategier for reduksjon av fattigdom og i budsjetter, der det tas hensyn til hvilken rolle de ulike forvaltningsnivåer spiller, når det er behov for det.

4. Dette integrerte politiske rammeverket bør ta for seg:

   1. utvikling av strategier for en bærekraftig utvikling, bekjempelse av fattigdom og inkluderende vekst, samt generering av anstendige jobber i den formelle økonomien,

   2. etablering av et hensiktsmessig rammeverk for lovgivning og regulering,

   3. fremme av et formålstjenlig forretnings- og investeringsmiljø,

   4. respekt for og fremme og realisering av de grunnleggende prinsipper og rettigheter i arbeidslivet,

   5. organisering av og representasjon for arbeidsgivere og arbeidstakere, for å fremme sosial dialog,

   6. fremme av likeverd og avskaffelse av alle former for diskriminering og vold, herunder kjønnsbasert vold, i arbeidslivet,

   7. utvikling av entreprenørskap, mikroforetak, små og mellomstore foretak og andre former for forretningsmodeller og økonomiske enheter, f.eks. kooperativer og andre sosiale og solidaritetsbaserte økonomiske enheter,

   8. tilgang til utdanning, livslang læring og kompetanseutvikling,

   9. tilgang til finansielle tjenester, herunder gjennom et reguleringsrammeverk som bidrar til å skape en inkluderende finanssektor,

   10. tilgang til forretningstjenester,

   11. tilgang til markeder,

   12. tilgang til infrastruktur og teknologi,

   13. utvikling av en politikk for de enkelte sektorer,

   14. etablering av sosiale sikkerhetsgulv, der det ikke eksisterer slike, og en utvidelse av de sosiale sikkerhetsordningene til å dekke flere.

   15. arbeid med lokale utviklingsstrategier, både for by og land, herunder regulert tilgang til bruk av offentlige rom og regulert tilgang til offentlige naturressurser for selvberging,

   16. en effektiv politikk for helse og sikkerhet på arbeidsplassen,

   17. reelle og effektive arbeidstilsyn,

   18. inntektssikkerhet, herunder en hensiktsmessig politikk for fastsetting av minstelønn,

   19. effektiv tilgang til rettssystemet, og

   20. internasjonale samarbeidsmekanismer.

5. Når medlemmene utarbeider og iverksetter et integrert politisk rammeverk, bør de sørge for samordning på tvers av ulike myndighetsnivåer og samarbeid mellom de relevante organer og myndigheter, som f.eks. skattemyndigheter, sosialforsikringsinstitusjoner, arbeidstilsyn, tollmyndigheter, migrasjonsmyndigheter og arbeidsformidlingstjenester, avhengig av de nasjonale forhold.

6. Medlemmene bør erkjenne betydningen av at arbeidstakere og økonomiske enheter sikres muligheter til en stabil inntekt under overgangen til den formelle økonomien, ved å gi arbeidstakerne og de økonomiske enhetene anledning til å få eksisterende eiendom anerkjent, og ved å gi dem muligheten til å formalisere eiendomsrett og tilgang til land.

IV. Sysselsettingspolitikk

1. For å realisere målet om å skape kvalitetsjobber i den formelle økonomien, bør medlemmene utarbeide og iverksette en nasjonal sysselsettingspolitikk, i tråd med ILOs konvensjon om sysselsettingspolitikk, fra 1964 (nr. 122), og gjøre full sysselsetting med anstendige, produktive og fritt valgte arbeidsplasser til en sentral målsetting i sine nasjonale strategier eller planer for utvikling og vekst.

2. Medlemmene bør arbeide for å implementere et rammeverk for en helhetlig sysselsettingspolitikk, basert på trepartskonsultasjoner, som kan omfatte følgende elementer:

   1. en sysselsettingsfremmende makroøkonomisk politikk som stimulerer til økt etterspørsel, produktive investeringer og strukturendringer, fremmer bærekraftige foretak og tillit mellom næringslivets aktører, og bekjemper urettferdighet,

   2. en handels-, industri- og skattepolitikk og en sektor- og infrastrukturpolitikk som øker sysselsettingen, styrker produktiviteten og legger til rette for strukturelle endringsprosesser,

   3. en bedriftspolitikk som fremmer bærekraftige foretak og skaper vilkår for et gunstig klima, som tar hensyn til resolusjonen og konklusjonene om fremme av bærekraftige foretak vedtatt av Den internasjonale arbeidskonferansen på dens 96. sesjon i 2007, herunder støtte til mikroforetak, små og mellomstore foretak og entreprenørskap, og hensiktsmessig utformede, transparente og godt bekjentgjorte reguleringer, som legger til rette for formalisering og fremmer rettferdig konkurranse,

   4. en arbeidsmarkedspolitikk og arbeidsmarkedsinstitusjoner som hjelper lavinntektshusholdninger til å komme seg ut av fattigdom og få tilgang til fritt valgt arbeid, herunder en hensiktsmessig utformet lønnspolitikk som bl.a. inkluderer minstelønn, sosiale sikkerhetsordninger, herunder kontantytelser, offentlige sysselsettingsprogrammer og -garantier, samt et utvidet tilbud av arbeidsformidlingstjenester, som når ut til flere i den uformelle økonomien,

   5. en arbeidsinnvandringspolitikk som tar hensyn til arbeidsmarkedets behov, bidrar til anstendige arbeidsplasser og fremmer rettighetene til arbeidsinnvandrere,

   6. en politikk for utdanning og kompetanseutvikling som støtter livslang læring, reagerer på endrede behov i arbeidsmarkedet og ny teknologi, samt anerkjenner tidligere tilegnet kunnskap, f.eks. gjennom uformelle opplæringsordninger, for derigjennom å skape større muligheter til formell beskjeftigelse,

   7. omfattende aktiviseringstiltak for å lette overgangen fra skole til arbeid for unge mennesker, særlig de ressurssvake, f.eks. ungdomsgaranti-ordninger som gir tilgang til opplæring og kontinuerlig produktiv beskjeftigelse,

   8. tiltak som fremmer overgang fra arbeidsledighet eller uvirksomhet til arbeid, særlig for langtidsledige, kvinner og andre svakerestilte grupper, og

   9. relevante, tilgjengelige og oppdaterte systemer for arbeidsmarkedsinformasjon.

V. Rettigheter og sosial beskyttelse

1. Medlemmene bør treffe tiltak for å skape anstendige arbeidsplasser og respektere, fremme og realisere de grunnleggende prinsipper og rettigheter i arbeidslivet for de som er beskjeftiget i den uformelle økonomien, det vil si:

   1. foreningsfrihet og reell anerkjennelse av retten til kollektive forhandlinger,

   2. avskaffelse av alle former for tvangsarbeid,

   3. effektiv avskaffelse av barnearbeid, og

   4. avskaffelse av diskriminering i forbindelse med ansettelser og arbeid.

2. Medlemmene bør:

   1. treffe umiddelbare tiltak for å få bukt med utrygge og helseskadelige arbeidsforhold, som ofte kjennetegner arbeidsplasser i den uformelle økonomien, og

   2. fremme og utvide arbeidet for helse og sikkerhet i arbeidslivet til også å gjelde arbeidsgivere og arbeidstakere i den uformelle økonomien.

3. Under overgangen til den formelle økonomien bør medlemmene, i lovgivningen og i praksis, gradvis utvide sosiale sikkerhetsordninger, beskyttelsesordninger under svangerskap og fødsel, anstendige arbeidsforhold og en minstelønn som tar hensyn til arbeidstakernes behov og tar i betraktning relevante faktorer, herunder, men ikke begrenset til, levekostnadene og det generelle lønnsnivået i deres land, til å gjelde alle arbeidstakere i den uformelle økonomien.

4. I arbeidet med å bygge og opprettholde nasjonale sosiale sikkerhetsgulv innenfor rammen av deres sosiale sikkerhetssystem, og når de legger til rette for overgangen til den formelle økonomien, bør medlemmene vie spesiell oppmerksomhet til behovene til og forholdene for de som er beskjeftiget i den uformelle økonomien, og deres familier.

5. Under overgangen til den formelle økonomien bør medlemmene gradvis utvide sine sosiale forsikringsordninger til å omfatte også de som er beskjeftiget i den uformelle økonomien, og om nødvendig tilpasse administrative prosedyrer, ytelser og bidrag, i samsvar med deres økonomiske kapasitet.

6. Medlemmene bør fremme tilbud om og tilgang til økonomisk forsvarlig barneomsorg av god kvalitet og andre omsorgstjenester, for å fremme likestilling mellom kjønnene når det gjelder muligheter til sysselsetting og oppstart av egen virksomhet, og for å lette overgangen til den formelle økonomien.

VI. Insentiver og overholdelse og håndheving av lover og regler

1. Medlemmene bør treffe hensiktsmessige tiltak, herunder gjennom en kombinasjon av forebyggende tiltak, håndheving av lovverket og effektive sanksjoner, for å bekjempe unndragelse av skatt og sosiale avgifter og omgåelse av lover og forskrifter i arbeidslivet. Eventuelle insentiver bør knyttes til tilrettelegging av en effektiv og rask overgang fra den uformelle til den formelle økonomien.

2. Medlemmene bør redusere barrierene for en overgang til den formelle økonomien, der det er behov for det, og treffe tiltak for å støtte arbeid mot korrupsjon og fremme godt styresett.

3. Medlemmene bør gi insentiver til og øke fordelene ved en effektiv overgang til den formelle økonomien, herunder bedre tilgang til foretakstjenester, finanstjenester, infrastruktur, markeder, teknologi, utdanning og programmer for kompetanseutvikling, samt eiendomsrett.

4. Når det gjelder formalisering av mikroforetak og små økonomiske enheter, bør medlemmene:

   1. forenkle prosessen med å starte nye foretak ved å redusere registreringskostnadene og gjøre prosedyren kortere, og ved å forbedre tilgangen til tjenestene, f.eks. gjennom informasjons- og kommunikasjonsteknologi,

   2. redusere kostnadene til overholdelse av regelverket gjennom innføring av enklere skatte- og avgiftsberegninger og betalingsordninger,

   3. fremme tilgang til markedet for offentlige innkjøp, i samsvar med den nasjonale lovgivning, herunder arbeidslivets lover, gjennom tiltak som f.eks. tilpasning av innkjøpsprosedyrer og innkjøpsvolumer, tilbud om opplæring i og rådgivning om hvordan man deltar i offentlige anbud, og reservering av kvoter for disse økonomiske enhetene,

   4. forbedre tilgangen til inkluderende finansielle tjenester, som f.eks. kredittjenester, egenkapitaltjenester, betalingstjenester og forsikringstjenester, samt spare- og garantiordninger, som er skreddersydd for disse økonomiske enhetenes størrelse og behov,

   5. forbedre tilgangen til opplæring i hvordan man starter egen virksomhet, kompetanseutvikling og skreddersydde tjenester for forretningsutvikling, og

   6. forbedre tilgangen til sosiale sikkerhetsordninger.

5. Medlemmene bør få på plass hensiktsmessige mekanismer eller revurdere eksisterende mekanismer, for å sikre overholdelse av nasjonale lover og reguleringer, herunder, men ikke begrenset til, å sikre erkjennelse og opprettholdelse av arbeidsforhold, for å lette overgangen til den formelle økonomien.

6. Medlemmene bør ha et formålstjenlig og hensiktsmessig tilsynssystem, utvide arbeidstilsynet til å omfatte alle arbeidsplasser i den uformelle økonomien, for å beskytte arbeidstakerne, og gi de håndhevende organer veiledning, herunder i hvordan de skal ta opp arbeidsforhold i den uformelle økonomien.

7. Medlemmene bør treffe tiltak for å sikre effektiv tilgang til informasjon, hjelp til å overholde relevante lover og forskrifter og kompetanseutvikling for relevante aktører.

8. Medlemmene bør få på plass effektive og tilgjengelige klage- og ankeprosedyrer.

9. Medlemmene bør sørge for forebyggende og hensiktsmessige korrektive tiltak for å lette overgangen til den formelle økonomien, og sikre at de administrative, sivile og strafferettslige sanksjoner som nasjonale lover foreskriver for manglende overholdelse av regelverket, er hensiktsmessige og håndheves strengt.

VII. Foreningsfrihet, sosial dialog og arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonenes rolle

1. Medlemmene bør sørge for at aktører i den uformelle økonomien nyter godt av foreningsfrihet og retten til kollektive forhandlinger, herunder retten til å opprette og slutte seg til organisasjoner, foreninger og sammenslutninger etter eget valg, i samsvar med reglene i den aktuelle organisasjonen.

2. Medlemmene bør legge forholdene til rette, slik at arbeidsgivere og arbeidstakere kan utøve sin rett til å organisere seg og forhandle kollektivt, og til å delta i en sosial dialog i overgangen til den formelle økonomien.

3. Arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner bør utvide medlemskapstilbud og tjenester til også å omfatte arbeidstakere og økonomiske enheter i den uformelle økonomien, der dette er hensiktsmessig.

4. Når medlemmene utformer, iverksetter og evaluerer politikk og programmer som er av relevans for den uformelle økonomien, herunder for formaliseringen av den, bør de rådføre seg med og fremme aktiv deltakelse fra de mest representative arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene, som i sine rekker, i samsvar med nasjonal praksis, bør inkludere representanter for medlemskapsbaserte representative organisasjoner for arbeidstakere og økonomiske enheter i den uformelle økonomien.

5. Medlemmene og arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner kan be om bistand fra Det internasjonale arbeidsbyrået for å styrke kompetansen til de representative arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene, og kompetansen til arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner som representerer aktørene i den uformelle økonomien, der det eksisterer slike, slik at de bedre kan bistå arbeidstakere og økonomiske enheter i den uformelle økonomien, og slik bidra til å lette overgangen til den formelle økonomien.

VIII. Innsamling og overvåking av data

1. Medlemmene bør, i samråd med arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene, på regelmessig basis:

   1. der det er mulig og etter som det er hensiktsmessig, samle inn, analysere og videreformidle statistikk som kan deles opp etter kjønn, alder, arbeidssted og andre spesifikke sosioøkonomiske kjennetegn, over størrelsen på den uformelle økonomien og hvordan den er sammensatt, herunder hvor mange uformelle økonomiske enheter den består av, hvor mange arbeidstakere som er sysselsatt og i hvilke sektorer de er beskjeftiget, og

   2. følge med på og evaluere utviklingen i formaliseringsprosessen.

2. Når medlemmene utvikler eller reviderer begrepene, definisjonene og metodene de bruker i produksjonen av data, statistikk og indikatorer fra den uformelle økonomien, bør de ta i betraktning relevant veiledning fra Den internasjonale arbeidsorganisasjonen, særlig, når det er aktuelt, retningslinjene for en statistisk definisjon av uformell sysselsetting, vedtatt av den 17. internasjonale konferansen for arbeidsstatistikere i 2003, og senere oppdateringer av disse.

IX. Implementering

1. Medlemmene bør følge opp bestemmelsene i denne rekommandasjon, i samråd med de mest representative arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene, som i sine rekker, i samsvar med nasjonal praksis, bør inkludere representanter for medlemskapsbaserte representative organisasjoner for arbeidstakere og økonomiske enheter i den uformelle økonomien, gjennom ett eller flere av følgende virkemidler:

   1. nasjonale lover og reguleringer,

   2. kollektive avtaler,

   3. politikk og programmer,

   4. effektiv samordning mellom statlige organer og andre interessenter,

   5. institusjonell kompetansebygging og ressursmobilisering, og

   6. andre tiltak som er i samsvar med nasjonal lovgivning og praksis.

2. Medlemmene bør på regelmessig basis og på en hensiktsmessig måte vurdere effektiviteten i politikk og tiltak som settes i verk for å tilrettelegge overgangen til den formelle økonomien, i samråd med de mest representative arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene, som i sine rekker, i samsvar med nasjonal praksis, bør inkludere representanter for medlemskapsbaserte representative organisasjoner for arbeidstakere og økonomiske enheter i den uformelle økonomien.

3. Når medlemmene etablerer, utvikler, iverksetter og med jevne mellomrom går gjennom tiltakene for å tilrettelegge overgangen til den formelle økonomien, bør de ta hensyn til veiledningen som er gitt i de relevante instrumentene fra Den internasjonale arbeidsorganisasjonen og De forente nasjoner, som er ført opp på listen i vedlegget.

4. Ikke noe i denne rekommandasjon skal tolkes slik at det reduserer den beskyttelse som aktører i den uformelle økonomien er gitt gjennom andre instrumenter fra Den internasjonale arbeidsorganisasjonen.

5. Vedlegget kan revideres av styret i Det internasjonale arbeidsbyrået. Et slikt revidert vedlegg skal, så snart det er vedtatt av styret, erstatte det foregående vedlegget og formidles til medlemmene i Den internasjonale arbeidsorganisasjonen.

Vedlegg til rekommandasjon om overgang fra uformell til formell økonomi – Instrumenter fra Den internasjonale arbeidsorganisasjonen og De forente nasjoner, som er relevante for tilrettelegging av overgangen fra uformell til formell økonomi

Instrumenter fra Den internasjonale arbeidsorganisasjonen

Grunnleggende konvensjoner

• Konvensjon om tvangsarbeid, 1930 (nr. 29), og 2014-protokollen til Konvensjon om tvangsarbeid, 1930

• Konvensjon om foreningsfrihet og vern av organisasjonsretten, 1948 (nr. 87),

• Konvensjon om gjennomføring av prinsipper for organisasjonsretten og retten til å føre kollektive forhandlinger, 1949 (nr. 98)

• Konvensjon om lik lønn for mannlige og kvinnelige arbeidstakere for arbeid av lik verdi, 1951 (nr. 100)

• Konvensjon om avskaffelse av tvangsarbeid, 1957 (nr. 105)

• Konvensjon om diskriminering i sysselsetting og yrke, 1958 (nr. 111)

• Konvensjon om minstealder for adgang til sysselsetting, 1973 (nr. 138)

• Konvensjon om forbud mot og umiddelbare tiltak for å avskaffe de verste former for barnearbeid, 1999 (nr. 182)

Konvensjoner om god styring

• Konvensjon om arbeidstilsyn i industri og handel, 1947 (nr. 81)

• Konvensjon om sysselsettingspolitikk, 1964 (nr. 122)

• Konvensjon om arbeidstilsyn i jordbruket, 1969 (nr. 129)

• Konvensjon om trepartsrådslaging med sikte på å fremme gjennomføring av internasjonale standarder for arbeidslivet, 1976 (nr. 144)

Andre instrumenter

Foreningsfrihet, kollektive forhandlinger og industrielle relasjoner

• Konvensjon om organisasjoner av arbeidere i bygdene og disse organisasjoners rolle i den økonomiske og sosiale utvikling, 1975 (nr. 141)

• Konvensjon om fremme av kollektive forhandlinger, 1981 (nr. 154)

Like muligheter og lik behandling

• Konvensjon om like muligheter og lik behandling for kvinner og menn i arbeidslivet: arbeidstakere med familieforpliktelser, 1981 (nr. 156)

Sysselsettingspolitikk og forfremmelse

• Rekommandasjon om sysselsettingspolitikk, 1964 (nr. 122)

• Konvensjon om yrkesrettet attføring og sysselsetting (funksjonshemmede),1983 (nr. 159)

• Rekommandasjon om sysselsettingspolitikk (tilleggsbestemmelser), 1984 (nr.169)

• Konvensjon om privat arbeidsformidling, 1997 (nr. 181)

• Rekommandasjon om generelle betingelser for å fremme jobbskaping i små og mellomstore bedrifter, 1998 (nr. 189)

• Rekommandasjon om fremme av samvirkeforetak, 2002 (nr. 193)

• Rekommandasjon om ansettelsesforhold, 2006 (nr. 198)

Yrkesrettleiing og yrkesopplæring

• Konvensjon om yrkesrettleiing og yrkesopplæring som ledd i utviklingen av menneskelige ressurser, 1975 (nr. 142)

• Rekommandasjon om yrkesrettleiing og yrkesopplæring som ledd i utviklingen av menneskelige ressurser, 2004 (nr. 195)

Lønn

• Konvensjon om arbeidsklausuler i offentlige arbeidskontrakter, 1949 (nr. 94), og Rekommandasjon om arbeidsklausuler i offentlige arbeidskontrakter, 1949 (nr. 84)

• Konvensjon om fastsetting av minstelønn, 1970 (nr. 131), og Rekommandasjon om fastsetting av minstelønn spesielt med sikte på utviklingsland, 1970 (nr. 135)

Sikkerhet og helse i arbeidslivet

• Konvensjon om sikkerhet og helse i arbeidsmiljøet, 1981 (nr. 155)

• Konvensjon om sikkerhet og helse i landbruket, 2001 (nr. 184), og Rekommandasjon om sikkerhet og helse i landbruket, 2001 (nr. 192)

• Konvensjon om rammeverk til fremme av sikkerhet og helse i arbeidsmiljøet, 2006 (nr. 187)

Sosial sikkerhet

• Konvensjon om minstestandard for sosial sikkerhet, 1952 (nr. 102)

• Rekommandasjon om sosiale sikkerhetsgulv, 2012 (nr. 202)

Beskyttelse ved svangerskap og fødsel

• Konvensjon om mødrevern, 2000 (nr. 183)

Migrantarbeidere

• Konvensjon om arbeidssøkende inn- eller utvandrere (revidert), 1949 (nr. 97)

• Konvensjon om ut- og innvandring under forhold som innebærer misbruk og om fremme av likhet i muligheter og behandling for utenlandske arbeidstakere,1975 (nr. 143)

HIV og AIDS

• Rekommandasjon om HIV og AIDS og arbeidslivet, 2010 (nr. 200)

Urbefolkning og stammefolk

• Konvensjon om urbefolkninger og stammefolk i selvstendige stater, 1989 (nr. 169)

Spesifikke arbeidstakerkatgorier

• Konvensjon om hjemmearbeid, 1996 (nr. 177)

• Konvensjon om anstendig arbeid for arbeidstakere i private hjem, 2011 (nr. 189) og Rekommandasjon om anstendig arbeid for arbeidstakere i private hjem, 2011 (nr. 201)

Resolusjoner fra Den internasjonale arbeidskonferansen

• Resolusjon og konklusjoner om fremme av bærekraftige foretak, vedtatt av Den internasjonale arbeidskonferansen på dens 96. sesjon i 2007

• Resolusjon og konklusjoner om arbeidsledighetskrisen blant unge, vedtatt av Den internasjonale arbeidskonferansen på dens 101. sesjon i 2012

• Resolusjon og konklusjoner fra den andre periodiske diskusjonen om sysselsetting, vedtatt av Den internasjonale arbeidskonferansen på dens 103. sesjon i 2014

Instrumenter fra De forente nasjoner

• Den universelle menneskerettighetserklæringen, 1948

• Den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, 1966

• Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, 1966

• Den internasjonale konvensjonen om beskyttelse av rettighetene til alle gjestearbeidere og deres familiemedlemmer, 1990

14 Strategi mot arbeidslivskriminalitet

Regjeringen legger med dette fram en strategi for å styrke innsatsen mot arbeidslivskriminalitet. Regjeringen vil bekjempe arbeidslivskriminalitet og fremme seriøse og gode arbeidsforhold gjennom et bredt samarbeid mellom offentlige myndigheter og arbeidslivets parter om forebygging, kunnskapsdeling og håndheving. De enkelte tiltakene i denne strategien må ses i sammenheng med regjeringens samlede politikk mot økonomisk kriminalitet.

Innledning

Kriminalitet i arbeidslivet er en økende utfordring. De som driver systematisk i strid med lover og regler ødelegger for hele arbeidslivet. Konsekvensene er alvorlige for de enkelte arbeidstakere som berøres, for virksomhetene og bransjene og for samfunnet som helhet. Regjeringen vil styrke innsatsen for ryddige og seriøse arbeidsforhold og vil bekjempe kriminalitet i arbeidslivet. Skal vi lykkes er det nødvendig med bred mobilisering. Denne strategien for styrket innsats mot arbeidslivskriminalitet er derfor utarbeidet etter dialog med hovedorganisasjonene i arbeidslivet.

Strategien bygger på noen hovedområder:

Samarbeid med partene i arbeidslivet

Det er nødvendig med et bredt og vedvarende samarbeid i arbeidslivet for å bekjempe kriminalitet og useriøse arbeidsforhold. Regjeringen vil sette temaet på dagsorden i Kontaktutvalget.

Treparts bransjeprogrammer er en viktig samarbeidsplattform mellom myndighetene og partene i de bransjene hvor utfordringene er størst. Holdningsskapende arbeid er viktig for å mobilisere hele samfunnet til medeierskap i kampen mot kriminalitet og useriøse arbeidsforhold.

Kontroll og oppfølging

Felles operativ innsats mellom politiet, skatteetaten, Arbeidstilsynet, NAV og andre offentlige etater har vist seg å gi betydelige resultater i enkeltsaker. Denne type samarbeid skal styrkes og gjøres mer systematisk. Bedre deling av informasjon er nødvendig for å sikre effektiv oppfølging fra offentlige myndigheter. Det er viktig at anmeldelser følges opp og at de alvorlige sakene kommer opp for domstolene så raskt som mulig. Bedre kunnskap vil gjøre det mulig å målrette kontrollvirksomheten. Regjeringen ønsker å gjøre det vanskeligere å være useriøs, uten legge byrder på de virksomhetene som driver seriøst og som er opptatt av å følge lover og regler.

Innkjøp

Seriøse bestillere og leverandører har en nøkkelrolle for å hindre at kriminelle aktører får innpass i arbeidslivet. I forbindelse med arbeidet med Forenklingsutvalgets innstilling foreslås det å innføre en hjemmel i regelverket som åpner for å begrense antall underleverandører i bransjer hvor det er særlig store utfordringer. Det skal stilles krav om at leverandører til det offentlige som hovedregel skal ha lærlinger. Det gjennomføres et arbeid med å informere og veilede om hva som er «beste praksis» når det gjelder etterlevelse og oppfølging av forskriften om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter.

Kunnskap

Virksomhetenes og forbrukernes muligheter til å ta informerte valg må styrkes. Det må bli lettere å finne fram til de seriøse aktørene og vanskeligere for de useriøse aktørene å tilby sine tjenester. Tiltak som alt er satt i gang for å motvirke sosial dumping og useriøsitet i arbeidslivet skal evalueres. Samfunnets kunnskap om utbredelsen av arbeidslivskriminalitet må bli bedre.

Informasjon

Servicesentre for utenlandske arbeidstakere og nettbasert informasjon gir et godt utgangspunkt for å informere utenlandske arbeidstakere som søker arbeid i Norge. Det skal gjøres en samlet gjennomgang av informasjonstilbudet til utenlandske arbeidstakere og gjennomføres tiltak for å gjøre dette bedre kjent.

Internasjonalt samarbeid

Arbeidslivskriminalitet er grenseoverskridende. Styrket samarbeidet med tilsyns- og kontrollmyndigheter i andre land er viktig for å oppnå resultater. Norge vil delta aktivt i nye samarbeidsinitiativer i EU-regi og ta i bruk de mulighetene EØS-avtalen gir. EØS-midlene kan bidra til et slikt arbeid i de land som mottar slike midler, i henhold til Regjeringens europastrategi.

Utfordringene

Hva er arbeidslivskriminalitet?

Arbeidslivskriminalitet er:

Handlinger som bryter med norske lover om lønns- og arbeidsforhold, trygder, skatter og avgifter, gjerne utført organisert, som utnytter arbeidstakere eller virker konkurransevridende og undergraver samfunnsstrukturen.

Hvordan skjer arbeidslivskriminaliteten?

I mange tilfeller dreier det seg om kriminalitet i arbeidsforhold, som for eksempel alvorlige brudd på arbeidstidsbestemmelser og andre lønns- og arbeidsvilkår, arbeid uten arbeidstillatelse og manglende bokføring av inntekter. Erfaring viser at det også forekommer grov kriminalitet underdekke av å drive virksomhet, for eksempel gjennom fiktiv fakturering og hvitvasking av inntekter.

Et karakteristisk trekk ved arbeidslivskriminalitet er innslaget av multikriminalitet. Arbeidslivskriminalitet kjennetegnes ved et eller flere av følgende elementer:

• Skatte- og avgiftskriminalitet – overtredelse av ligningsloven, skattebetalingsloven og merverdiavgiftsloven

• Grove regnskaps- og bokføringsovertredelser – uriktige og mangelfulle regnskap og bruk av fiktiv/uriktig dokumentasjon.

• Korrupsjon.

• Utroskap – ulovlig tapping av selskaper.

• Konkurskriminalitet.

• Hvitvasking.

• Valutasmugling.

• Menneskehandel.

• Trygdesvindel – mottak av trygd samtidig som det arbeides svart

• Grove bedragerier – bestillingsbedragerier, fakturasvindler, bedragerier mot finansnæringen.

• Uriktige eller falske opplysninger og dokumentasjon til offentlig myndighet – herunder bruk av falsk identitet og registrering av uriktig informasjon i offentlige registre.

• Grove brudd på arbeidsmiljøloven.

• Utbytting av arbeidskraft i strid med lov og avtale.

• Overtredelse av utlendingsloven – bruk av ulovlig arbeidskraft.

Forholdet til sosial dumping

Arbeidslivskriminalitet handler om straffbare forhold, mens sosial dumping ikke nødvendigvis gjør det. Det vil i mange sammenhenger være sammenfall mellom sosial dumping/useriøse arbeidsforhold og brudd på ulike lover som regulerer arbeidslivet, men ikke alltid. Innsatsen mot sosial dumping favner stort sett videre enn tiltakene mot arbeidslivskriminalitet vil gjøre, samtidig som det kan være eksempler på kriminalitet i arbeidslivet som ikke går ut over arbeidstakerne. Sosial dumping og arbeidslivskriminalitet er derfor delvis overlappende.

Forholdet til økonomisk kriminalitet

Arbeidslivskriminalitet utgjør en del av den økonomiske kriminaliteten. Tiltakene mot arbeidslivskriminalitet vil også ha betydning for arbeidet mot økonomisk kriminalitet generelt. Tiltak nr. 4–8 i denne strategien er en del av regjeringens politikk for å forsterke innsatsen mot økonomisk kriminalitet. Regjeringen vil følge opp at innsats mot arbeidslivskriminalitet blir prioritert innenfor disse tiltakene. Regjeringen vil komme med ytterligere tiltak for å forsterke innsatsen mot økonomisk kriminalitet.

Omfanget av utfordringene

Det er bred enighet mellom aktører som Politiet, Skatteetaten, Arbeidstilsynet og partene om at utfordringene med kriminalitet i arbeidslivet er økende. Det viser seg imidlertid å være krevende å få en helhetlig oversikt over fenomenet arbeidslivskriminalitet. Det foreligger heller ingen sikre opplysninger om omfanget (jf. situasjonsbeskrivelse utarbeidet av politiet og en rekke offentlige kontrolletater). Erfaringene fra blant annet Arbeidstilsynets tilsynsinnsats er at det i enkelte deler av arbeidslivet foregår omfattende brudd på arbeidsmiljølovgivningen. Tilsynsmyndighetene ser at dette i økende grad står i sammenheng med brudd på annen lovgivning. Denne utviklingen har gått raskt, og har fått en rekke aktører til å advare mot at en sammensatt og organisert form for kriminalitet ser ut til å infisere deler av norsk arbeidsliv.

Utfordringer for lønnsdannelsen

Kriminalitet og useriøse forhold undergraver de verdiene som er grunnlaget for partssamarbeidet i norsk arbeidsliv. Holden-utvalget (NOU 2013:13), som i sin innstilling vurderte utfordringene for lønnsdannelsen i Norge, uttalte at det er nødvendig med ordninger for å motvirke sosial dumping og lavlønnskonkurranse i lang tid framover. Utvalget var ledet av professor Steinar Holden. Alle hovedorganisasjonene i arbeidslivet var representert i utvalget.

Utfordringer i arbeidsgiverkontrollen

Kontroll med arbeidsgivere gjennomføres i dag av flere ulike aktører. På skattesiden er ansvaret delt mellom Skatteetatens kontroll og de kommunale skatteoppkrevernes kontroll. Kontrollomfanget hos skatteoppkreverne er i stor grad avhengig av den enkelte kommunes prioriteringer. Mer enn 70 prosent av skatteoppkreverkontorene bruker mindre enn ett årsverk på arbeidsgiverkontroll, og 16 kommuner gjennomfører ikke arbeidsgiverkontroll i det hele tatt (2013). Manglende eller dårlig arbeidsgiverkontroll øker risikoen for konkurransevridning, hvor det seriøse næringslivet taper for de som velger å drive uredelig virksomhet. Vi kan også risikere at useriøse aktører i større grad velger å etablere virksomheten sin i kommuner der de vet at kontrolldekningen er lav.

Strategi mot arbeidslivskriminalitet – prioriterte områder og tiltak

Oversikt over tiltak

Samarbeid med partene i arbeidslivet

Strategisk samarbeid mot arbeidslivskriminalitet

Regjeringen vil samarbeide med partene i arbeidslivet om en bred og vedvarende innsats mot arbeidslivskriminalitet. Som en del av forberedelsene til strategien mot arbeidslivskriminalitet er det blitt holdt toppmøte med deltakere fra berørte myndighetsorganer og organisasjoner. Denne type samarbeid vil bli videreført og fulgt opp innenfor rammene av Regjeringens kontaktutvalg med partene i arbeidslivet, med vekt også på virkningene for lønnsdannelsen og norsk økonomi. Det skal holdes toppmøte om temaet i år med hovedtariffrevisjon, første gang i 2016.

Ansvar: Statsministerens kontor koordinerer

Videreutvikle treparts bransjesamarbeid i utsatte bransjer

I renhold, uteliv og for deler av transportbransjen er det i gang treparts bransjeprogram i samarbeid mellom myndighetene og partene. I bygge- og anleggsnæringen samarbeider myndighetene og partene om tiltak innen helse-, miljø og sikkerhet som har som mål å bidra til en skadefri næring. Gjennom disse samarbeidsflatene med partene i arbeidslivet vil også myndighetene vurdere videre oppfølging av forslag om tiltak som kommer fra partene, for å øke seriøsiteten i de aktuelle bransjene.

Ansvar: Arbeids- og sosialdepartementet

Kontroll og oppfølging

Arbeidslivskriminalitet innebærer som oftest brudd på ulike typer regelverk. Styrket samarbeid mellom flere offentlige etater er derfor vesentlig for å bekjempe denne type kriminalitet. I 2015 skal det gjennomføres flere felles tiltak mellom Arbeidstilsynet, Skatteetaten, Politiet, NAV Kontroll og andre offentlige etater. For å bekjempe arbeidslivskriminalitet må etatene kunne utveksle informasjon og samordne sine ressurser best mulig. Mange steder foregår det allerede et omfattende samarbeid mellom etatene. Dette skal settes i system og følges opp nasjonalt, regionalt og lokalt.

Regjeringen har foreslått reformer i skatte- og avgiftsforvaltningen. Overføring av arbeidsgiverkontrollen, som i dag utføres av de kommunale skatteoppkreverne, til Skatteetaten er et svært viktig tiltak i kampen mot svart økonomi, som vil gi mer korrekt fastsettelse av skatter og avgifter, øke etterlevelsen og dermed sikre skatteinntektene til fellesskapet.

Utvide det regionale og lokale samarbeidet mellom etatene

Det skal legges til rette for et utvidet praktisk operativt samarbeid på regionalt og lokalt nivå slik at dette blir mer forpliktende, og formaliseres for eksempel gjennom samarbeidsavtaler. Lokalt må etatene kunne handle raskt og gå sammen om tilsyn når det er behov. Departementene vil i tildelingsbrevene for 2015 be etatene om å legge til rette for utvidet operativt samarbeid på regionalt og lokalt nivå. Det skal gjennomføres en ekstern evaluering av hvordan det lokale samarbeidet mellom etatene fungerer. Utredningen skal foreligge i løpet av første halvår 2016.

Ansvar: Arbeids- og sosialdepartementet koordinerer

Nasjonalt tverretatlig analyse- og etterretningssenter

Det er viktig å legge til rette for at politiet og kontrolletatene kan utnytte etterretningsinformasjon samlet for å utvikle og gjennomføre en mer effektiv, slagkraftig og treffsikker kriminalitetsbekjempelse.

Politidirektoratet og Skattedirektoratet gis i oppdrag å utrede etablering av et nasjonalt tverretatlig analyse- og etterretningssenter for politiet og kontrolletatene, der blant annet Skatteetaten, NAV og Arbeidstilsynet vil inngå. Utredningen og etableringen skal skje i samarbeid med relevante kontrolletater og Riksadvokaten. Senteret skal utarbeide et løpende nasjonalt trusselbilde for felles strategiske tiltak innen økonomisk kriminalitet, herunder også arbeidslivskriminalitet, og utarbeide konkrete etterretningsrapporter som gir grunnlag for felles innsats mot kriminelle aktører og nettverk.

Senteret skal rapportere til Det sentrale samarbeidsforumet som fra 2015 består av Riksadvokaten, politidirektøren, økokrimsjefen, skattedirektøren og arbeids- og velferdsdirektøren. I tillegg vil direktøren for Arbeidstilsynet fra 2015 delta på møter i forumet. Samarbeidsforumet skal gjennom de deltakende etater treffe beslutninger om felles prioriteringer og koordinering av etatenes aktiviteter, slik at det blir en operativ oppfølging av rapportering fra det nasjonale analyse og etterretningssenteret.

Ansvar: Justis- og beredskapsdepartementet og Finansdepartementet

Styrket informasjonsdeling mellom kontrolletatene og mellom kontrolletatene og politiet

Informasjonsdeling er en av de viktigste premissene for å få til et effektivt tverretatlig samarbeid mellom kontrolletatene og politiet. Regjeringen vil legge til rette for en styrket informasjonsdeling i arbeidet med å forebygge og bekjempe økonomisk kriminalitet.

Politidirektoratet, i samarbeid med kontrolletatene, gis i oppdrag å opprette en tverretatlig arbeidsgruppe som skal utarbeide en nasjonal veileder for informasjonsdeling mellom kontrolletatene, og mellom kontrolletatene og politiet. Arbeidsgruppen skal videre kartlegge om det finnes svakheter i dagens regelverk som hindrer en effektiv kriminalitetsbekjempelse, herunder kort skissere forslag til eventuelle lovendringer.

Ansvar: Justis- og beredskapsdepartementet koordinerer

Mer effektiv sanksjonering av lovbrudd innen økonomisk kriminalitet

En effektiv sanksjonering av lovbrudd innen økonomisk kriminalitet er et viktig bidrag for å sikre etterlevelse av regelverket. Regjeringen ønsker et sanksjonssystem hvor risikoen for å bli tatt øker, samtidig som ressursene i kontrolletatene og politi- og påtalemyndighet utnyttes på en bedre måte.

Dersom sanksjoneringen av de mindre alvorlige lovbruddene «flyttes» fra straffesakskjeden til kontrollkjeden vil en kunne oppnå at flere lovbrudd sanksjoneres, at reaksjonen kommer raskere, og at politiressurser frigjøres og kan brukes til de mer alvorlige og komplekse sakene.

Regjeringen vil at handlingsrommet for bruk av administrative sanksjoner utnyttes effektivt, særlig innenfor skatte- og avgiftslovgivningen, regnskap- og bokføringslovgivningen og lovgivningen som regulerer trygde- og velferdsytelser.

Med sikte på å øke området for administrative sanksjoner skal allerede igangsatt arbeid gis prioritet. I tillegg skal det kartlegges om det er andre mindre alvorlige lovbrudd hvor det er mer hensiktsmessig å ilegge en administrativ sanksjon i stedet for en straffereaksjon. Nødvendige regelverksendringer vil deretter foreslås.

For å styrke rettssikkerheten ved ileggelse av administrative sanksjoner vil Regjeringen som ledd i oppfølgingen av NOU 2003: 15 Fra bot til bedring, legge fram forslag til et nytt kapittel i forvaltningsloven.

Ansvar: Justis- og beredskapsdepartementet, Finansdepartementet og Arbeids- og sosialdepartementet

Bokoordinatorer i politiet

Regjeringen vil styrke arbeidet mot konkurskriminalitet og konkursgjengangere, blant annet for en mer effektiv bekjempelse av kriminalitet knyttet til arbeidslivet.

Det skal etableres bokoordinatorer i de største politidistriktene etter mønster av «Oslomodellen». Politidirektoratet, sammen med Konkursrådet, gis i oppdrag å utarbeide en nasjonal standard for anmeldelser fra bostyrere og samarbeidsrutiner mellom politiet, bostyrerne og skifterettene med basis i erfaringene fra «Oslomodellen».

Ansvar: Justis- og beredskapsdepartementet

Næringslivskontakter i politidistriktene

Næringslivet og det sivile samfunn, blant annet partene i arbeidslivet, har i mange sammenhenger bedre mulighet enn politiet til å forebygge og redusere kriminalitet, ikke minst når det gjelder kriminalitet knyttet til arbeidslivet.

Det skal etableres næringslivskontakter i de «nye» politidistriktene etter mønster fra stillingen som næringslivskontakt ved Kripos. Næringslivskontaktene skal sikre et godt lokalt samarbeid mellom politiet, næringslivet, relevante organisasjoner og andre aktører i det sivile samfunn. Dette vil bidra både til proaktive og treffsikre tiltak i næringslivet og hos andre private aktører, og en kunnskapsbasert kriminalitetsbekjempelse i politiet.

Politidirektoratet gis i oppdrag å samordne innsatsen til de nye næringslivskontaktene med den etablerte næringslivskontakten ved Kripos.

Ansvar: Justis- og beredskapsdepartementet

Innkjøp

Det offentlige må gjennom sine anskaffelser gå foran i arbeidet med å fremme et seriøst arbeidsliv. Forskriften om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter gjennomfører ILO-konvensjon nr. 94 om arbeidsklausuler i offentlige arbeidskontrakter i norsk rett.

Innføre en hjemmel i regelverket for offentlige anskaffelser for å kunne begrense antallet kontraktsledd i bransjer der det er særskilte utfordringer

Regjeringen vil, i forbindelse med arbeidet med Forenklingsutvalgets innstilling, foreslå en hjemmel i regelverket for å kunne stille krav om maksimalt antall ledd i kontraktskjeden ved offentlige anskaffelser i bransjer der det er særskilte utfordringer. Det vil kunne gjøre det enklere å føre kontroll og ha kommunikasjon med de enkelte leddene i kjeden. En slik hjemmel gjennomføres i forskrift og endringen kan tre i kraft fra sommeren 2015. Forholdet til EØS-retten må avklares.

Ansvar: Nærings- og fiskeridepartementet

Innføre et krav i regelverket for offentlige anskaffelser om at virksomhetene har lærlinger på de områder hvor det er særlig behov

Det innføres en bestemmelse i regelverket for offentlige anskaffelser som pålegger oppdragsgivere å stille krav om bruk av lærlinger. Et slikt krav skal, som i dag, bare kunne stilles der det er et definert behov for læreplasser innenfor den aktuelle bransjen. Det skal angis i regelverket hvilke bransjer og/eller områder der det er et særlig behov for læreplasser. Krav om bruk av lærlinger skal gjelde likt for norske og utenlandske leverandører. Det presiseres at det ikke vil være tilstrekkelig at leverandøren bare er tilknyttet en lærlingordning. Leverandøren må ha en eller flere lærlinger i arbeid ved utførelsen av den aktuelle kontrakten. Flere endringer kan gjennomføres i forskrift i 2015, mens pålegget om å stille slike krav krever lovendring og gjennomføres i 2016. Forholdet til EØS-retten må avklares.

Ansvar: Nærings- og fiskeridepartementet og Kunnskapsdepartementet

Etablere ordning som gjør det lettere å kontrollere om leverandører er seriøse

Det må bli enklere for privatpersoner, det offentlige og bedrifter å kontrollere om leverandører er seriøse. Det skal startes et arbeid med sikte på å etablere en ordning som gjør det lettere å kontrollere om leverandører er seriøse. En slik ordning vil bli basert på nødvendige opplysninger fra relevante myndigheter og registre.

Ansvar: Nærings- og fiskeridepartementet

Veileder om beste praksis for etterlevelse av forskriften om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter

Regelverket om offentlige anskaffelser er viktig for å sette standarder i arbeidslivet og representerer et direkte virkemiddel overfor aktørene i markedet. Veiledning og utvikling av standarder for hva som er «beste praksis» er viktig for å gjøre det enkelt for virksomhetene å drive seriøst. DIFI (Direktoratet for forvaltning og IKT) utarbeider en veileder om beste praksis for etterlevelse av forskriften om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter. Veilederen vil foreligge i mars 2015.

Ansvar: Arbeids- og sosialdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet

Kunnskap

Veiledning og informasjon må i større grad rettes inn mot utenlandske arbeidstakere som er i Norge for kortere tid. De tiltak som er innført mot useriøse arbeidsforhold må evalueres.

Godkjenning av utenlandsk fagutdanning

Sentralt i kampen mot arbeidslivskriminalitet er bedre system for kontroll med fagkompetanse, for å kunne stille krav til godkjent kompetanse i for eksempel kontrakter eller ved anbud. Det er satt i gang et arbeid med å etablere en nasjonal godkjenningsordning for utenlandsk fagutdanning. Kunnskapsdepartementet vil få forslag til behandling tidlig i 2015.

Ansvar: Kunnskapsdepartementet

Videreutvikle ordningen med sentral godkjenning for foretak i bygge- og anleggsnæringen, og utrede mulige modeller for registre eller godkjenningsordninger som synliggjør om foretak følger regelverket

Det kan være en utfordring for private tiltakshavere og foretak i byggenæringen å finne lovlydige leverandører. Som et virkemiddel skal derfor ordningen med sentral godkjenning for foretak i bygge- og anleggsnæringen videreutvikles. Videre skal det utredes mulige modeller for registre eller godkjenningsordninger som synliggjør hvorvidt foretak følger regelverket.

Ansvar: Kommunal- og moderniseringsdepartementet

Forbedre id-kort-ordning (ordningen med HMS-kort) i bygg og renhold

Id-kortordningen (HMS-kort) skaper bedre oversikt over aktørene i bransjene, og dette bidrar til mer effektivt tilsyn. Det er satt i gang et arbeid med å videreutvikle ordningen med sikte på å legge til rette for sanntid-oppslag mot offentlige registre. Det skal også iverksettes tiltak for å motvirke misbruk av kortene.

Ansvar: Arbeids- og sosialdepartementet

Presisere byggherreforskriften – krav om elektroniske oversiktslister og fødselsnummer

Det skal presiseres i byggherreforskriften at oversiktslisten over alle som utfører arbeid på bygge- eller anleggsplassen skal føres elektronisk og inneholde fødselsnummer, i tråd med kravene til personallister etter bokføringsloven.

Ansvar: Arbeids- og sosialdepartementet

Evaluere tiltak som er satt i gang for å motvirke sosial dumping og useriøsitet i arbeidslivet

Regjeringen vil evaluere tiltakene mot uakseptable lønns- og arbeidsvilkår som hittil er satt i verk. En del av virkemidlene er nylig blitt evaluert. I løpet av 2014–2015 gjennomføres det en analyse av hvordan allmenngjøring virker på lønnsdannelsen og arbeidsmarkedet. Det er også satt i gang et flerårig forskningsprosjekt (2014–2018) om ulike tilknytningsformer i arbeidsmarkedet (faste ansettelser, midlertidig, innleie, entreprise mv.). I 2015 vil det settes i gang en evaluering av forskriften om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter (vedtatt i 2008), og ordningen med offentlig godkjenning av renholdsvirksomheter (vedtatt i 2012). Det samlede omfanget av tiltak skal vurderes på grunnlag av gjennomførte og planlagte evalueringer.

Ansvar: Arbeids- og sosialdepartementet

Kartlegge utleie av arbeidskraft

Det skal ses på behovet for bedre statistikk og kunnskap om utleie av arbeidskraft. Som grunnlag skal det redegjøres for de generelle utviklingstrekk som preger bemanningsbransjen. En utredning om hvordan likebehandlingsreglene i vikarbyrådirektivet etterleves gjennomføres i løpet av 2015. En slik utredning skal vurdere håndhevingen av likebehandlingsreglene og eventuelle behov for nye tiltak.

Ansvar: Arbeids- og sosialdepartementet

Kartlegge omfanget av den svarte økonomien

Skatteetaten vil kartlegge mulighetene for å beregne skattegapet i Norge. Gjennom en beregning av skattegapet vil det være mulig å si noe om omfanget til den svarte økonomien. Skatteetaten vil i dette arbeidet samarbeide og utveksle erfaringer med skatteadministrasjoner i Sverige, Danmark, Storbritannia som har lengre erfaringer med å kartlegge skattegapet og den svarte økonomien. Skatteetaten vil også være i dialog med relevante forskningsmiljøer. Bedre kunnskap om og forståelse av den svarte økonomien vil kunne gi gode innspill til myndighetens bekjempelse av økonomisk kriminalitet og arbeidslivskriminalitet.

Ansvar: Finansdepartementet

Informasjon

Utvide informasjonstilbudet til utenlandske arbeidstakere i Norge

Det skal gjøres en samlet gjennomgang av informasjonstilbudet til utenlandske arbeidstakere og gjennomføres tiltak for å gjøre dette bedre kjent. Det er en særlig utfordring å nå bedre fram til utsendte arbeidstakere. I samarbeid med kontrolletatene og Servicesentrene for utenlandske arbeidstakere skal det i løpet av 2015 kartlegges hvilke kontaktpunkter som kan benyttes for å nå frem med god og målrettet informasjon om den enkeltes rettigheter i norsk arbeidsliv og hvor man kan henvende seg.

Ansvar: Arbeids- og sosialdepartementet koordinerer

Internasjonalt samarbeid

Forsterke samarbeidet med tilsynsmyndigheter i andre land – oppfølging av EUs innsats mot arbeid som ikke innrapporteres til myndighetene

EU-kommisjonen vil i løpet av 2015 etablere en felles europeisk plattform for å styrke samarbeidet mellom arbeidstilsyn og andre håndhevingsmyndigheter i medlemslandene. Det er foreslått at EØS-landene kan delta som observatører i møtene.

Plattformen vil omfatte problemstillinger som er sentrale for norske kontroll- og tilsynsetater i deres arbeid for å bekjempe regelbrudd og kriminalitet i arbeidslivet. Regjeringen vil sikre at norske myndigheter aktivt følger opp denne saken.

Ansvar: Arbeids- og sosialdepartementet koordinerer

Gjennomføre håndhevingsdirektivet til utsendingsdirektivet i norsk rett

Håndhevingsdirektivet ble vedtatt i EU i mai 2014, og har til formål å sikre at arbeidstakere som er utsendt i forbindelse med tjenesteyting i andre medlemsland får den beskyttelsen de har krav på i henhold til utsendingsdirektivet.

Håndhevingsdirektivet faller inn under EØS-avtalen virkeområde og skal gjennomføres i norsk rett innen 18. juni 2016. Håndhevingsdirektivet fokuserer på styrket håndheving og samarbeid mellom kontrolletatene på tvers av landegrensene, og gir et klart signal om at omgåelser og lovbrudd er uakseptabelt. Direktivet bygger opp under regjeringens målsetting om å styrke myndighetssamarbeidet i kampen mot arbeidslivskriminalitet.

Ansvar: Arbeids- og sosialdepartementet

Oppfølging av tiltak som er varslet

Tiltakene som er omtalt over vil stå i nær sammenheng med og bli forsterket av en rekke tiltak som allerede er gjennomført eller som er foreslått i andre sammenhenger:

Skjerpet straffenivå i arbeidsmiljøloven og allmenngjøringsloven

Regjeringen har fremmet forslag om å heve strafferammene i arbeidsmiljøloven og allmenngjøringsloven og innføre et medvirkningsansvar for brudd på allmenngjøringsloven. Dette gir et tydelig signal om at straffenivået for lovbrudd bør økes, og at det i større grad bør idømmes fengselsstraff i saker der det foreligger straffskjerpende omstendigheter. Regjeringen har samtidig foreslått å fjerne straffeansvaret for kapitler i arbeidsmiljøloven hvor straff ikke er hensiktsmessig, der vil blant annet overtredelsesgebyr være et egnet virkemiddel.

Styrket operativt samarbeid mellom Arbeidstilsynet, Skatteetaten, Politiet og NAV

I statsbudsjettet for 2015 er det tildelt 8,3 mill. kroner hver til Arbeidstilsynet, Skatteetaten og Politiet for å utvikle felles operativ innsats. NAV Kontroll vil også inngå i dette arbeidet. Satsingen vil blant annet innebære felles innsatsgrupper og felles tilsyn som enklere kan avdekke ulovlige forhold.

Styrking av politiet

Politiets budsjett styrkes betydelig i statsbudsjettet 2015. Det vil settes av dedikerte ressurser til bekjempelse av økonomisk kriminalitet, og oppfølgingen av disse straffesakene vil på denne måten styrkes.