Prop. 100 L (2020–2021)

Endringer i velferdstjenestelovgivningen (samarbeid, samordning og barnekoordinator)

Til innholdsfortegnelse

10 Administrative og økonomiske konsekvenser

10.1 Innledning

Forslagene i proposisjonen innebærer en tydeliggjøring og harmonisering av samarbeidspliktene i de aktuelle sektorlovene. Departementene legger til grunn at dette kan føre til mer effektivt samarbeid i kommunene. I tillegg vil gode systemer og rutiner for samarbeid være ressursbesparende på sikt. Forslagene innebærer ikke endringer i hva som er vilkårene for å få tjenester eller i innholdet i tjenestene.

Utsatte barn og unge er en sårbar gruppe. Dersom regelverksendringene fører til bedre samarbeid og samordning av tjenestene, kan dette bidra til å forebygge helseutfordringer og utenforskap, samtidig som tjenestetilbudet til den enkelte blir bedre. I tillegg vil det avlaste familiene. Dette kan medføre at flere fullfører skolen, deltar i samfunnslivet og får en varig tilknytning til arbeidslivet. Dette vil igjen gi store gevinster for den enkelte og for samfunnet. Tidligere samfunnsøkonomiske beregninger har for eksempel anslått at en økning i gjennomføringen av videregående opplæring fra 70 til 80 prosent kan føre til at samfunnets kostnader reduseres med om lag 5,4 mrd. kr for hvert årskull.1 Forslagene antas samlet sett å være samfunnsøkonomisk lønnsomme.

Det er vanskelig å tallfeste administrative og økonomiske konsekvenser av samarbeid. Samarbeid foregår på mange ulike måter og organiseres ulikt. Samarbeid kan være tidkrevende. Særlig oppstarten med å utvikle systemer og rutiner for samarbeid, og med å utvikle en felles samarbeidskultur i kommunen, vil kunne kreve ressurser. Departementene vil imidlertid understreke at mangelen på gode systemer og rutiner antagelig er enda mer tidkrevende. Det krever også ressurser å finne frem til rette personer og til å avtale samarbeidsmøter der kanskje ikke alle relevante etater er til stede, slik at det blir behov for enda flere møter.

Enkelte forslag i denne proposisjonen innebærer oppgaveendringer for kommunen eller andre aktører. De fleste forslagene er imidlertid en tydeliggjøring eller presisering av dagens regler. Formålet med forslagene er først og fremst å tydeliggjøre kommunens eksisterende ansvar for å sørge for at velferdstjenestene samarbeider på tvers av sektorer, slik at den enkelte tjenestemottakeren får et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Endringene har som mål å gjøre reglene om samarbeid og samordning enklere og mer tilgjengelig for brukerne. Endringene som foreslås, legger til rette for at man kan finne gode løsninger lokalt slik at de ikke virker byråkratiserende. Det foreslås heller ikke særskilte dokumentasjonsplikter.

Departementene erfarer at dagens samarbeidsplikter i varierende grad etterleves av kommunene og andre som utfører tjenester. For enkelte kommuner og velferdstjenester vil forslagene innebære praksisendringer. Departementene legger til grunn at enkelte velferdstjenester kan få et administrativt og økonomisk merbehov som følge av manglende samarbeid i dag. For noen velferdstjenester og i enkelte kommuner kan dette merbehovet være betydelig, særlig i en første fase. Kommunene har i dag et ansvar for å sikre samordning mellom kommunale velferdstjenester og oppgaver. Samtidig har de fleste av velferdstjenestene plikt til å samarbeide etter dagens regler. Forslagene innebærer derfor hovedsakelig presiseringer og tydeliggjøringer av dagens regler. Departementene mener derfor at forslagene i all hovedsak kan gjennomføres innenfor gjeldende rammer.

Forslagene er særlig rettet mot barn og unge, og flere av forslagene gjelder i hovedsak kun denne gruppen. Dette gjelder forslag til endring i barnevernloven, barnehageloven og friskoleloven. Forslag til endring i opplæringssektoren ellers, helse- og omsorgstjenesten, familievernet, arbeids- og velferdsforvaltningen og krisesentertilbudet vil imidlertid også gjelde for voksne.

I barnehagen og skolen er et vanlig anslag at det til enhver tid er 15–25 prosent av barna og elevene som trenger særlige tilpasninger. Dette omfatter alt fra barn som trenger litt ekstra støtte i en kort periode til barn som trenger mye støtte over lengre tid. En del av disse barna vil ha behov for hjelp fra flere velferdstjenester. Et anslag over barn som trenger omfattende, varige og intensive individuelle tiltak i barnehage og skole, er 1–3 prosent av barn og unge.2 De fleste av disse barna har antagelig behov for tjenester fra flere sektorer.

I 2018 var det i underkant av 56 000 barn og unge fra 0–22 år som mottok hjelp av barnevernet. Ved utgangen av 2018 var 15 000 barn og unge med hjelp fra barnevernet plassert utenfor hjemmet.3 Departementene legger til grunn at barn og unge som er plassert i fosterhjem eller på institusjon, ofte vil ha særlig behov for tjenester og tiltak fra andre instanser. Om lag 75 prosent av barna i barnevernsinstitusjoner har minst én psykisk lidelse, og mange har flere lidelser samtidig, som angst, depresjon og alvorlige atferdsforstyrrelser. Videre viser undersøkelser at 51 prosent av barn plassert i fosterhjem (i alderen 6–12 år) fyller kriteriene for én eller flere psykiske lidelser. Det er ti ganger høyere enn blant norske skolebarn ellers. Dette innebærer at mange barn i fosterhjem og institusjon har omfattende behov for hjelp fra helse- og omsorgstjenesten, og at det derfor stilles store krav til samarbeid mellom velferdstjenestene i disse tilfellene.

Ifølge Folkehelseinstituttet vil mellom 16–22 prosent av den voksne befolkningen ha en psykisk lidelse i løpet av 12 måneder.4 Om lag 7 prosent av barn i førskole- og skolealder har symptomer som er forenlig med en psykisk lidelse. Forekomsten av psykiske plager er høyere i noen grupper, blant annet hos lavinntektsgrupper og innvandrere fra lav- og middelinntektsland, enn i den øvrige befolkningen.

De ti prosentene av barn og unge innen psykisk helsevern som trenger mest spesialisthelsetjenester, stod for vel 60 prosent av ressursbruken og 99 prosent av alle oppholdsdøgnene i 2016.5 Denne gruppen har stort behov for tjenester og tett oppfølging. Ofte kan problemene være sammensatte, og det gir ikke mening å forsøke å løse problemene hver for seg, eller ett av gangen. Spesialisthelsetjenesten må derfor samarbeide tett med de kommunale helse- og omsorgstjenestene og med skole, barnehage og andre kommunale aktører. Mange steder jobber man allerede godt med dette, men det er et klart potensial for å styrke samarbeidet rundt barn og unge.

Barn og voksne på krisesentre er sårbare grupper og har som regel behov for bistand fra flere velferdstjenester. I 2018 bodde det 1842 voksne og 1452 barn på krisesentre. For 88 prosent av barna som oppholdt seg på krisesentre, ble det opprettet kontakt med andre instanser før eller under oppholdet. Dette gjaldt 92 prosent av oppholdene til voksne beboere.

Det pågår flere prosesser for å styrke samarbeidet mellom velferdstjenestene. Dette vil ha positiv innvirkning på kommunenes forutsetninger for å tilpasse seg de foreslåtte endringene. Forslagene må derfor ses i sammenheng med øvrige tiltak for å styrke samarbeidet mellom velferdstjenestene. Som omtalt i innledningen arbeider direktoratene i 0–24-samarbeidet blant annet med å vurdere tiltak for bedre samordning, tilgjengelighet og tilpassing av de pedagogiske virkemidlene. Departementene mener at en tydeliggjøring og harmonisering av bestemmelsene om samarbeid vil bidra til å støtte opp under dette arbeidet.

Nedenfor følger en nærmere vurdering av de økonomiske og administrative konsekvensene av forslagene som innebærer oppgaveendringer for kommunene eller andre aktører, og de forslagene departementene mener kan føre til praksisendringer selv om det er en tydeliggjøring eller presisering av dagens regelverk. Av forslagene er det særlig barnekoordinatorordningen som vil medføre økte utgifter. Størrelsen på merutgiftene vil avhenge av hvordan ordningen utformes og hvordan kommunene velger å løse oppgaven. Når det gjelder de andre forslagene til regelverksendringer for å harmonisere og styrke samarbeidet mellom velferdstjenestene, vurderer departementene at disse ikke vil innebære vesentlige økonomiske og administrative konsekvenser for kommunene, fylkeskommunene eller andre aktører.

10.2 Høringsnotatets beskrivelse av konsekvensene av forslagene

10.2.1 Oppmerksomhetsplikt

Departementene foreslo å harmonisere bestemmelsene i de ulike lovene om oppmerksomhetsplikt, samt innføre en slik plikt i krisesenterloven. Formålet med forslaget er at velferdstjenestene skal være oppmerksomme på forhold som kan føre til tiltak fra sosialtjenesten og helse- og omsorgstjenesten. Departementene la til grunn at forslaget vil bidra til en forenkling av regelverket, og på denne måten ta bort en mulig barriere for samarbeid i dag. Slik sett innebærer ikke forslaget en ny oppgave for kommunen.

Krisesentertilbudet skal allerede i dag «gje brukarane støtte, rettleiing, hjelp til å ta kontakt med andre deler av tenesteapparatet», jf. § 2. Krisesenterstatistikken viser at krisesentrene samarbeider med blant annet arbeids- og velferdsforvaltningen og psykisk helsevern. Det ble derfor lagt til grunn at innføring av en plikt i krisesenterloven ikke vil medføre økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning for kommunene.

Videre foreslo departementene å endre bestemmelsene i opplæringsloven og friskoleloven om oppmerksomhetsplikt og opplysningsplikt til barneverntjenesten slik at plikten vil omfatte alle som utfører tjeneste eller arbeid etter disse lovene. Endringen innebærer blant annet at ansatte i skolefritidsordningen og leksehjelpordningen blir omfattet. Personer som utfører tjeneste eller arbeid etter opplæringsloven og friskoleloven, vil allerede ha en tilsvarende oppmerksomhetsplikt og opplysningsplikt til barneverntjenesten etter barnevernloven § 6-4 så lenge tjenesten eller arbeidet utføres for et forvaltningsorgan. På denne bakgrunn mente departementene at forslaget ikke vil innebære vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser.

10.2.2 Samarbeidsplikt i enkeltsaker

Departementene foreslo å harmonisere bestemmelsene om samarbeidsplikt i enkeltsaker. De fleste velferdstjenestene har etter dagens regler en plikt etter egen sektorlov til å samarbeide med andre velferdstjenester. En harmonisering av disse bestemmelsene vil derfor være presiseringer av dagens regelverk. Departementenes forslag vil samtidig føre til en forenkling av samarbeidsplikten og klargjøre velferdstjenestenes ansvar.

Skolefritidsordningen og pedagogisk-psykologisk tjeneste (PP-tjenesten) har ingen eksplisitt samarbeidsplikt etter opplæringsloven eller barnehageloven. Departementene foreslår å innføre samarbeidsplikter for skolefritidsordningen og PP-tjenesten. Departementene la til grunn at PP-tjenesten også i dag må samarbeide i enkeltsaker for å oppnå formålet sitt. PP-tjenesten skal hjelpe barn og unge med behov for særskilt tilrettelegging, for at disse skal kunne få et inkluderende likeverdig og tilpasset pedagogisk opplegg.

For skolefritidsordningen sin del vil samarbeidsplikten innebære en ny plikt. For barn med behov for særskilt tilrettelegging vil det imidlertid også i dag ofte være nødvendig at skolefritidsordningen samarbeider med andre velferdstjenester for at barnet skal få et godt og sammenhengende tilbud. Departementene la til grunn at de økonomiske og administrative konsekvensene av lovforslaget vil være begrenset for kommunen.

Når det gjelder opplæring spesielt organisert for voksne etter opplæringsloven kapittel 4A, er det i dag ikke bestemmelser om samarbeid med andre velferdstjenester. Departementene foreslo å lovfeste en slik plikt. Mange av disse deltakerne er nyankomne innvandrere som allerede har tett oppfølging gjennom introduksjonsprogrammet. Også for andre voksne deltakere kan opplæringen være ett av flere viktige tiltak for å kvalifisere den voksne til arbeid eller videre utdanning. Samarbeid er nødvendig for å oppnå formålene med opplæringen og for å gi et godt og sammenhengende tilbud. Slik sett følger samarbeidsplikten langt på vei indirekte av dagens regelverk.

Samarbeidsplikt er heller ikke regulert i integreringsloven. Departementene foreslo å lovfeste en slik plikt. Departementene la imidlertid til grunn at samarbeid er nødvendig allerede i dag for å oppnå formålene med introduksjonsprogrammet og for å gi et godt og sammenhengende tilbud. Kommunene samarbeider med andre velferdstjenester i dag og departementene la derfor til grunn at lovfesting av samarbeidsplikten ikke vil ha vesentlige økonomiske og administrative konsekvenser.

Barnehagen har i dag en plikt etter barnehageloven til å bistå sosialtjenesten og helse- og omsorgstjenesten, jf. lovens § 45. Forskrift om rammeplan for barnehagen gir barnehagestyrer en plikt til å sikre at barnehagen har innarbeidet rutiner for samarbeid med relevante institusjoner. Av bestemmelsen følger det underforstått at barnehagen skal samarbeide med andre velferdstjenester. Forslaget om å lovfeste en samarbeidsplikt vil derfor innebære en tydeliggjøring av samarbeidsplikten barnehagene har i dag.

Krisesentertilbudet må i dag samarbeide med andre velferdstjenester. Det følger av krisesenterloven en plikt for kommunen til samordning med andre velferdstjenester, jf. lovens § 4. I forarbeidene er samarbeid på tvers av profesjoner, faggrenser, instanser og forvaltningsnivå ansett som en forutsetning for at brukerne av et krisesentertilbud skal få den hjelpen de trenger.6 Videre skal krisesentertilbudet gi brukerne støtte, veiledning og hjelp til å ta kontakt med andre deler av tjenesteapparatet, jf. lovens § 2 andre ledd. Krisesentrene må derfor allerede i dag samarbeide i enkeltsaker for å oppfylle lovens formål og forutsetninger, og departementene anser derfor lovendringen som en tydeliggjøring av de pliktene krisesentrene alt har i dag.

Familievernkontorene har ikke noen lovpålagt samarbeidsplikt, men de driver allerede i dag med samarbeid knyttet til enkeltpersoner. Samarbeidsplikt i enkeltsaker vil kunne ha økonomiske og administrative konsekvenser, avhengig av hvor mange enkeltsaker som utløser slik plikt sammenliknet med bruken av slikt samarbeid i dag. Dette vil kunne føre til noe økt tidsbruk hos familievernkontorene, men det antas at økonomiske og administrative konsekvenser vil være begrenset.

Sosialtjenesteloven gir i dag sosialtjenesten en plikt til å samarbeide på individnivå når dette kan bidra til å løse dens egne oppgaver. NAV-loven inneholder en bestemmelse om samarbeid med brukeren og individuell plan. Lovendringsforslagene har som mål å bidra til større grad av samarbeid med andre velferdstjenester. Forslagene om tydeliggjøring og styrking av samarbeidsplikten på individnivå i sosialtjenesteloven og NAV-loven vil på kort sikt medføre et merbehov for administrative ressurser i arbeids- og velferdsforvaltningen. Merbehovet vil avhenge av i hvilken grad velferdstjenestene samarbeider etter dagens regelverk. På lengre sikt antas det å gi en gevinst å tilby raskere, bedre og samordnede tjenester for tjenestemottakere i arbeids- og velferdsforvaltningen.

Som det er redegjort for, eksisterer det allerede en rekke bestemmelser om samarbeid innenfor helse- og omsorgstjenestelovgivningen, både når det gjelder samarbeid i enkeltsaker og samarbeid utover oppfølgingen av konkrete pasienter eller brukere. Dagens regler skiller imidlertid ikke tydelig mellom samarbeid i enkeltsaker og samarbeid utover oppfølgingen av konkrete pasienter eller brukere. De foreslåtte endringene i samarbeidsplikter i enkeltsaker innenfor helse- og omsorgstjenesten innebar i all hovedsak en tydeliggjøring og videreføring av dagens regler. Departementene la derfor til grunn at forslagene ikke vil ha vesentlige administrative og økonomiske konsekvenser, og dermed kan gjennomføres innenfor gjeldende rammer.

10.2.3 Samarbeidsplikt utover oppfølgingen av konkrete personer

Departementene foreslo å tydeliggjøre velferdstjenestenes plikt til å samarbeide utover oppfølgingen av den enkelte tjenestemottakeren. Selv om dette ikke følger eksplisitt av ordlyden i alle dagens bestemmelser, er plikten til å samarbeide utover oppfølgingen av enkeltpersoner å regne som gjeldende rett etter barnevernloven, helse- og omsorgstjenesteloven, spesialisthelsetjenesteloven, opplæringsloven, friskoleloven, sosialtjenesteloven og krisesenterloven.

Departementene foreslo videre å utvide bestemmelsene slik at plikten til å samarbeide utover oppfølgingen av den enkelte tjenestemottakeren gjelder både når samarbeid er nødvendig for å løse egne oppgaver og når det er nødvendig for å løse andre velferdstjenesters lovpålagte oppgaver. Det ble foreslått at samarbeidsplikten ikke skal være avgrenset til å gjelde kommunale velferdstjenester. For å gi gode tjenester til innbyggerne er det nødvendig for den enkelte kommune at velferdstjenestene samarbeider på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer uavhengig av om det er for å oppnå formålet til velferdstjeneste A eller B. Denne utvidelsen kan innebære at velferdstjenestene i flere tilfeller må samarbeide med andre instanser, og kan derfor medføre merarbeid for velferdstjenestene. Plikten gjelder imidlertid for alle velferdstjenestene, og departementene antok derfor at det totale merarbeidet ikke vil være vesentlig.

Familievernkontorloven har i dag ikke en lovpålagt samarbeidsplikt, men det følger av familievernkontorloven § 1 andre ledd at familievernkontoret bør drive utadrettet virksomhet. At familieverntjenesten skal samarbeide med relevante kommunale velferdstjenester for å bidra til å forebygge vansker og konflikter i familien, har i flere år hatt stor oppmerksomhet.7 Flere kontorer har fast samarbeid med andre instanser som for eksempel barneverntjenesten eller helsestasjon.8 Plikten til å samarbeide utover oppfølgingen av konkrete brukere gjelder når samarbeid er nødvendig for at familievernkontoret eller de andre velferdstjenestene skal kunne tilby eller yte tjenester pålagt ved lov eller forskrift. Med disse avgrensningene av samarbeidsplikten, og det at kontorene allerede i dag driver med samarbeid med kommunale velferdstjenester, la departementene til grunn at denne samarbeidsplikten neppe vil få vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser for familievernkontorene.

Barnehagene har allerede plikt til å ha rutiner for å samarbeide med andre relevante instanser. Forslaget om en bestemmelse om plikt i barnehageloven til samarbeid utover oppfølgingen av konkrete barn vil derfor ikke ha vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser.

PP-tjenesten har både individ- og systemrettede arbeidsoppgaver etter dagens regulering. PP-tjenesten skal hjelpe barnehager og skoler med kompetanse- og organisasjonsutvikling slik at de tilrettelegger for barn og elever med særskilte behov. Som ledd i dette arbeidet er det nødvendig at PP-tjenesten allerede i dag samarbeider med andre velferdstjenester utover oppfølgingen av det enkelte barn eller ungdom.

For skolefritidsordningen vil plikten til å samarbeide med andre velferdstjenester utover oppfølgingen av konkrete elever innebære en ny plikt. Departementene viser til vurderingene under pkt. 10.2.2.

Når det gjelder opplæring til voksne etter opplæringsloven kapittel 4A, la departementene til grunn at lovfesting av samarbeidsplikt utover oppfølgingen av konkrete elever ikke har vesentlige økonomiske og administrative konsekvenser for kommunene. Slikt samarbeid er nødvendig også i dag for at hele den sammensatte gruppen voksne deltakere skal få det tilbudet de trenger for å kvalifisere seg til arbeid eller videre utdanning.

Departementene la til grunn at lovfesting av samarbeidsplikt utover oppfølgingen av konkrete deltakere ikke har vesentlige økonomiske og administrative konsekvenser for kommunene i introduksjonsprogrammet. Slikt samarbeid er i mange tilfeller nødvendig også i dag, for at hele den sammensatte gruppen deltakere skal få gode introduksjonsprogram.

Sosialtjenesteloven gir i dag sosialtjenesten en plikt til å samarbeide utover oppfølgingen av konkrete personer når dette kan bidra til å løse dens egne oppgaver. Det ble foreslått å utvide samarbeidsplikten til å omfatte tilfeller der dette kan bidra til å løse andre velferdstjenesters lovpålagte oppgaver. Forslaget ville etter departementenes syn medføre noe økt ressursbehov i arbeids- og velferdsforvaltningen, blant annet til møtevirksomhet med ulike samarbeidende etater, samt utarbeidelse av rutiner for samarbeid i den grad det ikke finnes i dag. På lengre sikt antok departementene at bedre samarbeid på systemnivå vil medføre en mer effektiv arbeids- og velferdsforvaltning.

Når det gjelder endringer i plikt til samarbeid utover oppfølgingen av konkrete pasienter eller brukere innenfor helse- og omsorgstjenesten, innebar forslagene langt på vei en tydeliggjøring og videreføring av dagens regler. Som nevnt eksisterer det allerede en rekke bestemmelser om samarbeid innenfor helse- og omsorgstjenestelovgivningen, både når det gjelder samarbeid i enkeltsaker og samarbeid utover oppfølgingen av konkrete pasienter eller brukere. Dagens regler er imidlertid ikke tydelig på når man snakker om samarbeid i enkeltsaker og samarbeid utover oppfølgingen av konkrete pasienter eller brukere. Lovforslagene tydeliggjør dette.

Forslaget om plikt til å samarbeide der hvor det er nødvendig for at en annen velferdstjeneste skal kunne ivareta sine oppgaver etter lov eller forskrift, innebærer til en viss grad en utvidelse. Departementene viste imidlertid til at helse- og omsorgstjenesten allerede i dag tar del i et omfattende samarbeid med andre velferdstjenester, og da spesielt samarbeid der hvor en pasient eller bruker, i tillegg til helse- og omsorgstjenester, samtidig mottar andre kommunale, fylkeskommunale og statlige velferdstjenester. Når det gjelder samarbeid mellom den statlige spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten, viste departementene også til at det i tillegg til de generelle reglene om samarbeid også eksisterer enkelte særordninger for slikt samarbeid. Dette gjelder for eksempel ordningen med lovpålagte samarbeidsavtaler mellom forvaltningsnivåene og også ordningen om gjensidig veiledningsplikt i henholdsvis spesialisthelsetjenesteloven § 6-3 og helse- og omsorgstjenesteloven § 5-11. For sistnevnte ordning fremgår det at plikten til å gi det andre forvaltningsnivået råd, veiledning og opplysninger oppstår når det er påkrevd for at det andre forvaltningsnivået skal kunne løse sine oppgaver etter lov og forskrift.

Departementene la etter dette til grunn at forslagene ikke ville ha vesentlige administrative og økonomiske konsekvenser sammenlignet med allerede eksisterende ordninger, og at de dermed kan gjennomføres innenfor gjeldende rammer.

10.2.4 Lovpålagte samarbeidsavtaler

Departementene foreslo en lovendring som innebærer at kommuner og helseforetak må utarbeide og inngå samarbeidsavtaler om tjenester til visse grupper av barn og unge. Dette vil innebære noe administrative og økonomiske kostnader for kommuner og helseforetak. Departementene viste til at alle kommuner og helseforetak allerede har inngått et omfattende sett av samarbeidsavtaler på de områder som i dag følger av gjeldende lovregulering. Ved utarbeidelse av en ny samarbeidsavtale om tjenester til barn og unge vil man kunne bygge på allerede etablerte rutiner og struktur for utarbeidelse, inngåelse og revidering av slike samarbeidsavtaler.

Departementene la derfor til grunn at de administrative og økonomiske kostnadene knyttet til en slik utvidelse av det allerede eksisterende avtaleverket, ikke vil være vesentlige, og dermed kan gjennomføres innenfor gjeldende rammer.

10.2.5 Samordningsplikt

Departementene foreslo å tydeliggjøre kommunens plikt til å samordne tjenestetilbudet til den enkelte. Forslaget innebærer at kommunen ved behov må avklare hvilken velferdstjeneste som skal samordne tjenestetilbudet, eksempelvis når dette er uklart eller det er uenighet mellom velferdstjenestene om hvem som skal samordne tilbudet. Formålet med forslaget var å klargjøre dette ansvaret slik at tjenestemottakere som har behov for samordnede tjenester, får et mer helhetlig tjenestetilbud og bedre oppfølging. For kommuner som i dag ikke samordner tjenestetilbudet til den enkelte i tilstrekkelig grad, kan forslaget medføre merutgifter på kort sikt. Samtidig vil den enkelte velferdstjeneste bruke mindre tid og ressurser dersom det tidlig avklares hvilken velferdstjeneste som har samordningsansvaret.

Departementene la til grunn at kommunen allerede har et overordnet ansvar etter kommuneloven til å sørge for at velferdstjenestene samarbeider og for at tjenestetilbudene til innbyggerne er samordnet. Dette gjelder også forslaget om at kommunen skal få ansvar for å samordne tjenestene opp mot tjenester fra private, fylkeskommunale og statlige velferdstjenester. Selv om dette ikke er eksplisitt uttrykt i regelverket i dag, er det ikke noe nytt at kommunene må ha dialog med disse velferdstjenestene for å gi innbyggerne et godt tjenestetilbud. Departementene viste til at kommunene selv står fritt til å benytte de strukturer for samarbeid og samordning mellom velferdstjenestene på kommunalt nivå som de finner hensiktsmessig.

Når det gjelder krisesentertilbudet, har kommunene allerede en samordningsplikt etter krisesenterloven § 4. Departementene la etter dette til grunn at forslaget ikke vil ha vesentlige administrative og økonomiske konsekvenser, og dermed kan gjennomføres innenfor gjeldende rammer.

10.2.6 Utvidelse av koordinatorordningen og lovfesting av barnekoordinator som del av Likeverdsreformen

I høringsnotatet foreslo departementene å lovfeste en ny barnekoordinatorordning for familier som har eller venter barn med alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne, og som vil ha behov for langvarige og sammensatte eller koordinerte helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester. Videre foreslo departementene å rettighetsfeste den gjeldende koordinatorordningen.

Når det gjaldt forslaget om å rettighetsfeste gjeldende koordinatorordning, som i dag er en pliktregulering, la departementene til grunn at dette i seg selv ikke ville ha store administrative eller økonomiske konsekvenser for kommunene og spesialisthelsetjenesten. Rettigheten ble foreslått lovfestet med de samme vilkår som følger av dagens pliktbestemmelser.

Når det gjaldt forslaget om å rettighetsfeste koordinator for familier som har eller venter barn med alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne, og som vil ha behov for langvarige og sammensatte eller koordinerte helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester, la departementene til grunn at dette er nytt og en utvidelse av dagens regelverk. Det ble vist til at selv om det kan legges til grunn at en stor andel av disse barna oppfyller vilkårene for å få tilbud om koordinator etter gjeldende ordning, betyr ikke dette at alle disse allerede har koordinator. Den nye ordningen er også ment å skulle treffe en litt annen målgruppe enn dagens koordinatorordning, blant annet ved at ordningen retter seg mot familier som har eller venter barn, med alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne, og som vil ha behov for langvarige og sammensatte eller koordinerte helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester. Ordningen skiller seg også fra dagens koordinatorordning ved at den gjelder før barnet er født.

Departementene la til grunn at de administrative og økonomiske konsekvensene ville være størst innenfor helse- og omsorgstjenesten, men at forslaget også kunne innebære noen administrative og økonomiske konsekvenser for andre velferdstjenester som får en tydeligere plikt til å samarbeide med barnekoordinator når et barn trenger helhetlige og samordnede tjenester, jf. proposisjonens forslag til samarbeids- og samordningsbestemmelser. Departementene tok forbehold om at forslagene først kan bli aktuelle å gjennomføre når det er budsjettmessig dekning for dem. Det ble videre påpekt at forslag som krever bevilgningsøkninger, ville bli fremmet for Stortinget i forbindelse med de årlige statsbudsjettene.

10.2.7 Regler om individuell plan

Retten til individuell plan gir en rett til å få utarbeidet en plan, samtidig som rettskrav på bestemte tjenester ikke følger av selve planen. Helse- og omsorgstjenesten, barneverntjenesten og arbeids- og velferdsforvaltningen har i dag regler om individuell plan.

Departementene viser til at de ikke har en fullstendig og detaljert oversikt over bruken av individuell plan fordelt på ulike aldersgrupper. Det finnes flere utredninger eller kartlegginger som indikerer at individuell plan er et godt verktøy for mange, samtidig som bruken av individuell plan er lavere enn man kunne forvente. Av Statistisk sentralbyrås rapport over kommunale helse- og omsorgstjenester for 20179 fremgår imidlertid at andelen med individuell plan økte noe i perioden 2009 til 2014. Ved utgangen av 2014 hadde 10 prosent av de som mottok helsetjenester i hjemmet eller praktisk bistand en slik plan. I 2017 har andelen gått litt tilbake, til 7 prosent. Andelen med individuell plan var høyest blant de med omfattende bistandsbehov (19 prosent), og lavest blant dem med minst behov for bistand (4 prosent).

Fra og med 2009 har kommunene registrert hvor mange som ikke har individuell plan fordi de ikke ønsker det, eller fordi det ikke er relevant, for eksempel fordi de bare har ett tiltak. I 2017 var det registrert at 3 prosent av mottakerne av helse- og omsorgstjenester ikke ønsket individuell plan, og at individuell plan ikke var relevant for 23 prosent av mottakerne.

Mottakere av helse- og omsorgstjenester som er under 67 år har individuell plan i større grad enn eldre mottakere i alderen 67 år og over. Mens 1 til 3 prosent av de eldre over 67 år har individuell plan, er det fra 8 til 35 prosent av mottakere under 67 år som er registrert med individuell plan, avhengig av bistandsbehov. Utover en slik inndeling i mottakere over eller under 67 år, finnes det ikke statistikk som mer detaljert viser andel med individuell plan knyttet til ulike aldersgrupper.

Departementene foreslo å endre bestemmelsen om individuell plan i barnevernloven fra å være en pliktbestemmelse til å bli en rettighetsbestemmelse med tilhørende klageadgang. Formålet med forslaget var ikke å utvide anvendelsesområdet for individuell plan, men at barnevernets bestemmelse om individuell plan harmoniseres med øvrige velferdstjenesters bestemmelser om individuell plan. Barnets rett til individuell plan vil dermed speile den plikten barneverntjenesten i dag har til å utarbeide individuell plan. Imidlertid kan innføringen av klageadgang også etter barnevernloven medføre en viss økning i klagesaker til statsforvalteren. Dette må imidlertid sees i sammenheng med at det allerede er klageadgang til statsforvalteren etter helselovginingen og arbeids- og velferdslovgivningen. Departementene la derfor til grunn at det samlet sett vil dreie seg om en relativt beskjeden økning i antall klagesaker. Økningen vil kun omfatte barn som ikke har slik klageadgang etter reglene om individuell plan etter helselovgivningen eller arbeids- og velferdslovgivningen. Dette vil for eksempel gjelde tilfeller hvor barnet primært har behov for langvarige og koordinerte tjenester og tiltak fra barnevernet og skolesektoren. For øvrig kan barn og foreldre som mener at barneverntjenesten ikke har oppfylt sin plikt til å yte individuell plan, også i dag henvende seg til statsforvalteren med utgangspunkt i statsforvalterens ansvar for å føre tilsyn med barneverntjenesten. Departementene antok derfor at innføringen av en klageadgang ikke vil medføre vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser for statsforvalterne.

Videre foreslo departementene å harmonisere vilkårene for når helsesektoren, arbeids- og velferdsforvaltningen og barneverntjenesten har plikt til å tilby individuell plan. Forslaget om å harmonisere vilkårene innebærer ikke nye plikter eller oppgaver for kommunen. Departementene la derfor til grunn at forslaget ikke medfører vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser.

Departementene foreslo også at medvirkningsplikten utvides til å gjelde for enkelte velferdstjenester som i dag ikke har slik medvirkningsplikt, herunder barnehager, skolefritidsordning, PP-tjenesten, introduksjonsprogrammet og krisesentertilbudet.

Når det gjelder krisesentertilbudet, fremgår det allerede av krisesenterloven at krisesentertilbudet kan inngå som ledd i samordningen av en individuell plan etter annen lovgivning.10 Departementene la til grunn at en medvirkningsplikt derfor ikke vil medføre merarbeid av betydning.

Når det gjelder barnehager, skolefritidsordningen og PP-tjenesten, la departementene til grunn at de samme argumentene som ved samarbeid om enkeltsaker, vil gjelde. Det vil si at velferdstjenestene allerede må samarbeide i dag om individuell plan fordi samarbeid implisitt har vært nødvendig for å oppnå formålene med velferdstjenestene eller gi gode og sammenhengende tilbud til den enkelte. En lovfestet medvirkningsplikt innebærer en tydeliggjøring av dette ansvaret. Når det gjelder forslaget om at kommunen får en plikt til å medvirke i arbeidet med individuell plan for deltakere i introduksjonsprogrammet, viser departementene til at kommunen også her har mye kontakt med og kunnskap om deltakerne. Hvis det settes i gang et arbeid med individuell plan etter et annet regelverk, kan introduksjonsprogrammet ha eller få tiltak som støtter opp om målene, noe som kan bidra til at introduksjonsprogrammet blir mer tilpasset den enkeltes behov.

Departementene la til grunn at en medvirkningsplikt for kommunene for deltakere i introduksjonsprogrammet ikke vil innebære vesentlig mer arbeid enn den tette oppfølgingen deltakerne skal få i dag.

10.2.8 Tilsyn

Departementene foreslo ingen endringer i tilsynshjemlene i helse- og omsorgstjenesteloven, spesialisthelsetjenesteloven, barnevernloven, barnehageloven, opplæringsloven, friskoleloven, krisesenterloven og familievernkontorloven. Tilsynsmyndighetene vil dermed kunne føre tilsyn med de foreslåtte bestemmelsene. Departementene foreslo at statsforvalteren får hjemmel for å føre tilsyn med bestemmelsene om samarbeid og samordning i sosialtjenesteloven og integreringsloven.

Departementene la til grunn at omfanget av tilsyn ikke vil øke som følge av forslagene. Formålet med endringene er blant annet å åpne for at statsforvalteren skal kunne velge samarbeid og samordning som tema for sine tilsyn, fremfor andre temaer, dersom risikoforholdene tilsier det. Departementene la derfor til grunn at forslaget om at statsforvalteren skal kunne føre tilsyn med de nye bestemmelsene om samarbeid og samordning, ikke vil ha vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser for statsforvalterne, og dermed kan gjennomføres innenfor gjeldende rammer.

10.3 Høringsuttalelsene

10.3.1 Om barnekoordinatorordningen

De fleste høringsinstansene som har uttalt seg til barnekoordinatorforslaget, har understreket at en slik ordning klart vil ha administrative og økonomiske konsekvenser. Dette er en ny oppgave som må fullfinansieres for kommunene. Flere understreker at dersom barnekoordinator skal bli det hjelpe- og koordineringsverktøyet man ønsker, så må kommunene tilføres nødvendige ressurser. Slik barnekoordinator er beskrevet, vil oppgavene være mer omfattende enn den ordinære koordinatorordningen. Flere understreker at oppgaven ikke kan pålegges ansatte i kommunen «på toppen av» eksisterende arbeidsoppgaver, men at kommunene må opprette nye stillinger som har dette som hovedoppgave. I motsatt fall vil man ikke klare å prioritere denne gruppen fremfor andre grupper. Flere viser også til at etablering av en barnekoordinatorordning vil ha administrative og økonomiske konsekvenser i form av implementering og opplæring av koordinatorer. Flere høringsinstanser påpeker at det allerede er vanskelig å rekruttere personer til den eksisterende koordinatorordningen, og at de er bekymret for at dette også vil være tilfelle med den nye barnekoordinatorordningen. Uten fullfinansiering av denne nye oppgaven vil det bli enda vanskeligere for kommunene å rekruttere personer til stillingene.

10.3.2 Øvrige forslag

I høringsbrevet ba departementene særskilt om høringsinstansenes vurdering av de økonomiske og administrative konsekvensene av forslagene.

En del instanser mener at det må tilføres ressurser for at forslagene skal få effekt i praksis. Dette gjelder blant andre flere arbeidstakerorganisasjoner, Likestillings- og diskrimineringsombudet, noen kommuner (kun 17 kommuner har sendt innspill) og to statsforvaltere. De fleste av disse omtaler ressurser ganske overordnet. Den norske legeforening skriver for eksempel at de er «bekymret over at behovet for nødvendige økonomiske og administrative ressurser er undervurdert dersom dette arbeidet skal få nødvendig effekt». Norsk sykepleierforbund skriver noe tilsvarende. Fellesorganisasjonen FO skriver at de er uenige med departementene i at styrket samarbeid ikke vil føre til vesentlig mer ressursbruk i velferdstjenestene sammenlignet med i dag. De mener at dersom tverrfaglig og tverretatlig samarbeid skal styrkes, er det nødvendig at de aktuelle tjenesteyterne får satt av tilstrekkelig tid til dialog, møter og avklaringer. Oslo kommune skriver blant annet at «[d]ersom det kreves at tjenestene skal sette av mer tid til oppfølging, vil det innebære en økt belastning på tjenesten. At det blir flere oppgaver å følge opp, tilsier at det vil føre til økte administrative og driftsmessige kostander, herunder opplæring av koordinatorer. I tillegg kan det være at systemer må tilpasses for å sikre at informasjon håndteres korrekt». KS skriver at de legger til grunn at lovkravene fullfinansieres, men utdyper ikke dette noe mer.

Det er en del som ikke omtaler økonomiske og administrative konsekvenser, blant andre Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, Norsk Pasientforening og flere andre bruker- og interesseorganisasjoner, enkelte arbeidstakerorganisasjoner, noen kommuner og tre av seks statsforvaltere som har levert høringssvar. Trondheim kommune skriver eksplisitt at forslagene «ikke vil føre til store administrative eller økonomiske konsekvenser», med unntak av innføring av barnekoordinator. Tilsvarende skriver Nordland fylkeskommune.

10.4 Departementenes vurdering

10.4.1 Om barnekoordinatorordningen og rettighetsfesting av gjeldende koordinatorordning

Departementene foreslår i kapittel 7 å lovfeste en ny barnekoordinatorordning for familier som har eller venter barn med alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne, og som vil ha behov for langvarige og sammensatte eller koordinerte helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester. Videre foreslås det å rettighetsfeste den gjeldende koordinatorordningen.

Når det gjelder forslaget om å rettighetsfeste gjeldende koordinatorordning, som i dag er en pliktregulering, legger departementene til grunn at dette i seg selv ikke vil ha store administrative eller økonomiske konsekvenser for kommunene og spesialisthelsetjenesten. Rettigheten foreslås lovfestet med de samme vilkår som følger av dagens pliktbestemmelser.

På den annen side må det legges til grunn at slik rettighetsfesting til en viss grad vil bidra til å styrke pasient- og brukerrettigheten sammenlignet med en utelukkende pliktregulering. Det er krevende å finne en fullstendig og detaljert oversikt over bruken av koordinator fordelt på ulike aldersgrupper og sett i forhold til hvilken type tjenester den enkelte mottar. Av Statistisk sentralbyrås rapport over kommunale helse- og omsorgstjenester for 201711 fremgår imidlertid at andelen som mottok helsetjenester i hjemmet og praktisk bistand, og som har koordinator, totalt varierte fra 7 til 21 prosent, avhengig av bistandsbehov og alder. Ved å lovfeste en eksplisitt rett må det antas at flere vil ønske å benytte seg av den eksisterende koordinatorordningen, samtidig som det blir enklere å klage og føre tilsyn med en slik individuell rettighet. Det vil også kunne medføre flere klagesaker knyttet til enkeltsaker som statsforvalteren må behandle. Det er imidlertid vanskelig å anslå konkret antall og omfang dette vil innebære, og dermed hvilke administrative og økonomiske konsekvenser rettighetsfestingen i seg selv vil innebære.

Forslaget vil altså gi prosessuelle rettigheter, men ikke nye materielle rettigheter. Departementene legger som nevnt til grunn at forslaget kan medføre en viss økning i klagesaker til statsforvalteren, men vi legger imidlertid til grunn at det samlet sett vil dreie seg om en relativt beskjeden økning i antall klagesaker. Forslaget antas derfor ikke å ha vesentlige økonomiske og administrative kostnader

Når det gjelder forslaget om å rettighetsfeste koordinator for familier som har eller venter barn med alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne, og som vil ha behov for langvarige og sammensatte eller koordinerte helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester, ble det i høringsnotatet understreket at dette vil være en ny oppgave for kommunene og en utvidelse av dagens regelverk.

Departementene mener høringsinnspillene understreker viktigheten av at kommunene får tilstrekkelig frihet til å velge hvordan de utfører den nye barnekoordinatorordningen. Flere høringsinstanser påpeker at det allerede er vanskelig å rekruttere personer til den eksisterende koordinatorordningen, og at de er bekymret for at dette også vil være tilfellet med den nye barnekoordinatorordningen. Uten en forutsigbar og god finansiering kan det bli vanskelig for kommunene å rekruttere og ansette personer inn i stillinger som skal ivareta ordningen.

Det kan legges til grunn at en stor andel av disse barna oppfyller vilkårene for å få tilbud om koordinator etter gjeldende ordning. Kommunene må derfor til en viss grad benytte eksisterende personell/koordinatorer som barnekoordinatorer. At de oppfyller vilkårene etter gjeldende ordning, betyr imidlertid ikke at alle disse allerede har koordinator.

Forslaget til lovregulering skal styrke denne gruppens rettigheter. I samarbeid med familien skal koordinator avlaste og gjøre hverdagen enklere for familien og barnet. Koordinator skal sørge for koordinering av det samlede tjenestetilbudet, ha oversikt over og aktivt bidra til nødvendig oppfølging av familien og barnet, at det gis nødvendig informasjon om tjenestetilbudet, at familien og barnet får nødvendig informasjon om andre velferdstjenester og relevante pasient- og brukerorganisasjoner, at familien og barnet gis veiledning i deres kontakt med disse og at det formidles kontakt eller henvisning videre til slike velferdstjenester eller organisasjoner og fremdrift i arbeidet med individuell plan.

Det er krevende å anslå eksakt hvor mange barn og familier som vil oppfylle vilkårene for å ha rett til barnekoordinator, og også krevende å anslå eksakt hvor mange av disse som vil ønske å benytte seg av ordningen. Tilsvarende er det også krevende å fremskaffe tall på hvor mange av disse som allerede benytter seg av eller vil komme til å benytte seg av den koordinatorordningen som allerede eksisterer.

I punkt 7.5.2. er det redegjort for situasjoner hvor alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne kan påvises før fødsel. Som det fremgår ble det i 2013 født omkring 59 000 barn, og det ble utført fosterdiagnostikk i omtrent 11 prosent av svangerskapene. Det ble påvist sykdom eller fosteravvik ved cirka 15 prosent av de fosterdiagnostiske undersøkelsene. Cirka 30 prosent av de gravide som fikk påvist avvik, valgte å avbryte svangerskapet. Av punkt 7.5.2 fremgår videre at om lag 2–3 prosent av alle nyfødte har et utviklingsavvik eller en form for medfødt sykdom eller skade (det finnes ikke sikre tall på hvor mange av disse som allerede var kjent/ventet som følge av fosterdiagnostikk). Ved årlig antall fødsler satt til 55 000 (som om lag tilsvarer antall fødte i 2018) vil dette utgjøre et sted mellom 1100–1650 barn årlig. Dette gjelder imidlertid all medfødt skade eller sykdom, og det sondres ikke mellom hva som i henhold til forslaget om barnekoordinator kan kategoriseres som «alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne». Å fremskaffe sikre tall på denne gruppens omfang vil forutsette et omfattende arbeid hvor man langt på vei vil måtte vurdere hver enkelt medfødt sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne konkret. I tillegg er det slik at den foreslåtte barnekoordinatorordningen innebærer at det må gjøres en konkret vurdering av hvilket tjenestebehov som oppstår hos det enkelte barn. Som redegjort for i punkt 7.5.2 vil det her kunne være stor variasjon fra barn til barn med samme skade, sykdom eller funksjonsnedsettelse. For barn med medfødte skader, sykdommer eller funksjonsnedsettelser er det også slik at behovet for koordinerte tjenester fra ulike velferdstjenester vil kunne variere forholdsvis mye. Enkelte barn har bare behov for helse- og omsorgstjenester, mens andre vil i tillegg ha omfattende behov for også andre velferdstjenester.

I tillegg til skader, sykdommer eller funksjonsnedsettelser som er medfødt, vil dette som nevnt i punkt 7.5.2 også kunne oppstå hos tidligere friske barn, for eksempel etter ulykker.

Departementene vil også understreke at den forslåtte barnekoordinatorordning også skal gjelde for barn som i dag har alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne med behov for langvarige og sammensatte eller koordinerte helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester. Ordningen skal med andre ord ikke begrenses til å gjelde barn som fødes etter ordningens ikraftsetting.

I forslaget er det lagt til grunn at den nye bestemmelsen skal gjelde for familier med barn eller som venter barn med alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne, og som derfor vil ha behov for langvarige og sammensatte eller koordinerte helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester. Departementene vurderer at denne gruppen med barn langt på vei overlapper med gruppen som registreres med omfattende bistandsbehov i Kommunalt pasientregister (KPR). Ifølge tall fra KPR var det i 2018 totalt 14.234 tjenestemottakere under 18 år, hvorav 30 prosent av mottakerne ble registrert med et omfattende bistandsbehov. Dette tilsvarer 4.327 barn og unge. Departementene legger til grunn at mange barn og unge med omfattende bistandsbehov vil kunne ha en rett til barnekoordinator.

Etter departementenes vurdering vil også en andel av barn med middels til stort bistandsbehov kunne ha behov for en barnekoordinator. Tall fra KPR viser at det var 4745 barn og unge under 18 år i denne kategorien. Nøyaktig hvor stor andel er usikkert, men dersom det legges til grunn at 30 prosent av barn og unge i denne kategorien vil ha behov for bistand fra en barnekoordinator, så vil dette i så fall utgjøre 1424 barn og unge under 18 år.

Barnekoordinator er en ny rettighet, men som nevnt vil mange i målgruppen allerede ha en koordinator. Samtidig er det slik at andelen med koordinator er lav, noe som også fremgår av statistikk fra KPR. For de med registrert omfattende bistandsbehov fremgår det at 37 prosent under 67 år hadde en koordinator. Tilsvarende tall for de med middels til stort bistandsbehov er 24 prosent. Videre er det lagt til grunn at barnekoordinators oppgaver er mer omfattende enn ordinær koordinator, samt at barnekoordinator kan gis også før barnet er født. Det presiseres derfor at barnekoordinator er en ny oppgave for kommunene. Samtidig er det slik at dersom kommunen oppnevner barnekoordinator til en familie/et barn som fra før har fått oppnevnt koordinator etter helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2, så vil dette frigjøre de ressursene som kommunen tidligere brukte til å gi koordinator til familien/barnet. Det er ikke meningen at et barn/en familie skal ha to koordinatorer. Det er imidlertid krevende å anslå sikkert for hvor mange tilfeller dette vil være situasjonen.

Det foreslås at retten til barnekoordinator skal gjelde til 18 år. Dersom det basert på tallene over legges til grunn at alle barn og unge mellom 0–18 år med omfattende bistandsbehov, og 30 prosent av barn og unge med middels til stort bistandsbehov, vil kunne omfattes av den nye rettigheten, vil dette utgjøre 5751 barn og unge. Nærmere bestemt

  • 4.327 barn og unge under 18 år med omfattende bistandsbehov

  • 1424 barn og unge under 18 år med middels til stort bistandsbehov (30 pst.).

Dersom det basert på tallene over derimot legges til grunn at 50 prosent av alle barn og unge mellom 0–18 år med omfattende bistandsbehov, og 15 prosent av alle barn og unge med middels til stort bistandsbehov, vil kunne omfattes av den nye rettigheten, vil dette utgjøre 2876 barn og unge. Nærmere bestemt

  • 2164 barn og unge under 18 år med omfattende bistandsbehov (50 pst.)

  • 712 barn og unge under 18 år med middels til stort bistandsbehov (15 pst.).

Bestemmelsen gir som nevnt barnekoordinatoren i oppgave å sørge for «koordinering av det samlede tjenestetilbudet», og «å ha oversikt over og bidra aktivt til å ivareta kommunens ansvar for nødvendig oppfølging og tilrettelegging for familien og barnet i form av tilbud om eller ytelse av helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester». Barnekoordinator skal videre sørge for at familien og barnet får nødvendig informasjon og helhetlig veiledning om helse- og omsorgstjenestetilbudet og andre velferdstjenester, at familien og barnet gis informasjon om relevante pasient- og brukerorganisasjoner, veiledning i deres kontakt med slike tjenester og organisasjoner, at det formidles kontakt eller henvisning videre til slike tjenester eller organisasjoner og fremdrift i arbeidet med individuell plan.

Barnekoordinators oppgaver overfor den enkelte barn/familie er dermed omfattende, og det er derfor viktig at koordinator har tid til å følge opp de familiene som har behov for koordinator. I høringen har mange påpekt at barnekoordinatoren derfor ikke kan ha for mange barn/familier samtidig. Departementene er enig i dette og legger til grunn at hver barnekoordinator ikke bør ha ansvar for et for stort antall barn/familier. Det legges ikke opp til at dette skal være en 1:1 tjeneste, men et rimelig anslag er at en koordinator i gjennomsnitt bør kunne følge opp et sted mellom 5 og 25 barn/familier.

Antallet vil naturlig nok kunne variere avhengig av det konkrete bistandsbehovet til det enkelte barn/den enkelte familie. Bistandsbehovet vil trolig også kunne variere over tid. For noen er behovet størst i starten, mens behovet deretter vil avta når tjenestene «er opp og går». For andre kan det tenkes at bistandsbehov vil være tilnærmet det samme hele tiden.

Beregningen av antall barnekoordinatorer det vil være behov for på nasjonalt nivå, vil avhenge av hvor mange barn/familier en barnekoordinator bør kunne ha på sin «liste». Dersom det legges til grunn at hver barnekoordinator bør kunne ha ansvar for 5 barn/familier, vil det gitt en brukergruppe på 5751 barn og unge, tilsvare et behov for om lag 1150 barnekoordinatorer nasjonalt. Dersom det legges til grunn at hver barnekoordinator bør kunne ha ansvar for 15 barn/familier, vil det gitt samme brukergruppe tilsvare et behov for om lag 380 barnekoordinatorer nasjonalt. Dersom det legges til grunn at en barnekoordinator bør kunne ha ansvar for 25 barn/familier, vil det tilsvare et behov for om lag 230 barnekoordinatorer nasjonalt.

Departementene legger til grunn at forslaget bidrar til avlastning for de aktuelle familiene, noe som igjen kan bidra til at de kan stå i jobb og delta i fritidsaktiviteter. Videre vil forslaget ha en likestillingsgevinst. Det er som oftest kvinner som påtar seg tunge omsorgsoppgaver av denne typen. I NOU 2011: 17 fremgår det at det er store kjønnsforskjeller i hvem som tar ut omsorgslønn. Kvinner utgjorde 82 pst. av mottakerne i 2010, omtrent det samme som i 1995. Forskning viser at det er en systematisk skjevhet i hvem som har hovedansvaret for pårørendearbeid i familien.

Merverdien for de aktuelle familiene vurderes som stor, da alternativet for mange i dag er å måtte gjøre denne jobben selv, på toppen av andre oppgaver, som eget arbeid, omsorg for andre søsken og hjemlige oppgaver som vask, matlaging og fritidsaktiviteter. Konsekvensen av dette blir at mange må ta i bruk permisjoner for å ivareta omsorgsoppgaver for familiemedlemmer, herunder koordinering av helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester som barnet har behov for. Noen kan også bli så syke av den totalbelastningen som er beskrevet ovenfor, at de blir sykmeldt.

Mange opplever forskjeller og kvalitet på tjenester basert på bostedskommune. Lovfesting av barnekoordinator som har oversikt over tilgjengelige tjenester, vil kunne bidra til en mer helhetlig praksis, og dermed forhindre at hvilke tjenester en får tilgang til er avhengig av den enkelte families sosioøkonomiske bakgrunn og utdanningsnivå.

Departementene legger til grunn at det for den kommunale helse- og omsorgstjenesten vil være hensiktsmessig og ressursbesparende å bygge videre på eksisterende koordinatorordning, herunder etablerte koordinerende enheter. Departementene vil presisere at forslagene ikke endrer på gjeldende vilkår for å få tilbud om eller motta ulike velferdstjenester. Dette skal vurderes ut fra gjeldende vilkår, og forslagene i denne proposisjonen er ikke ment å endre på dette. Den nye koordinatorordningen skal komme i tillegg til, og ikke i stedet for eksisterende koordinatorordning. Det er likevel ikke meningen at et barn/en familie skal ha to koordinatorer. Som nevnt vil det være slik at dersom kommunen oppnevner barnekoordinator til en familie/et barn som fra før har fått oppnevnt koordinator etter helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2, så vil dette frigjøre de ressursene som kommunen tidligere brukte til å gi koordinator til familien/barnet. Kommunene må derfor til en viss grad benytte eksisterende personell/koordinatorer som barnekoordinatorer. Det er imidlertid krevende å anslå sikkert for hvor mange tilfeller dette vil være situasjonen.

De administrative og økonomiske konsekvensene vil være størst innenfor helse- og omsorgstjenesten, men kan også innebære noen administrative og økonomiske konsekvenser for andre velferdstjenester som får en tydeligere plikt til å samarbeide med barnekoordinator når et barn trenger helhetlige og samordnede tjenester, jf. proposisjonens forslag til samarbeids- og samordningsbestemmelser.

Forslaget om å endre helse- og omsorgstjenesteloven § 7-3 slik at koordinerende enhet også får ansvar for oppnevning, opplæring og veiledning av barnekoordinator, i tillegg til koordinator som allerede følger av bestemmelsen, antas bare å ha begrensede økonomiske og administrative konsekvenser. Departementene viser til at begge koordinatorordningene pålegger flere likelydende plikter, og at mange av de som vil oppfylle vilkårene for å få tilbud om barnekoordinator, også vil oppfylle vilkårene for å få tilbud om koordinator etter den eksisterende ordningen. Departementene legger til grunn at de samme personene i mange situasjoner kan ha oppgaven både som koordinator eller barnekoordinator for ulike pasienter, brukere eller deres familier. Slik departementene vurderer det, vil det da være mest hensiktsmessig og ressursbesparende at ansvar for oppnevning, opplæring og veiledning av barnekoordinator legges til en allerede etablert enhet i kommunen, fremfor å opprette en ny ordning for disse koordinatorene.

Regjeringen vil komme tilbake med en vurdering av finansieringen i kommuneproposisjonen 2022. Departementene tar forbehold om at endringene først vil gjennomføres når det er budsjettmessig dekning for dem.

10.4.2 Øvrige forslag

Departementene viser til at det ikke er kommet nye vurderinger i høringen som tilsier at forslagene, unntatt barnekoordinator, vil ha vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser.

Den offentlige tannhelsetjenesten samarbeider allerede i dag i utstrakt grad med andre velferdstjenester. Forslaget om å lovfeste samarbeidsbestemmelser i tannhelsetjenesteloven som tilsvarer reglene i annen velferdslovgivning, vil derfor ha begrensede administrative og økonomiske konsekvenser.

Fotnoter

1.

Anslaget er satt innenfor et spenn på 1,1 til 8,8 mrd. kroner for hvert kull, avhengig av ulike forutsetninger på inntektssiden, Falch mfl. 2009. Kostnader av frafall i videregående opplæring. Senter for økonomisk forskning, NTNU.

2.

Nordahl T. mfl (2018): Inkluderende fellesskap for barn og unge. Ekspertgruppen for barn og unge med behov for særskilt tilrettelegging. Fagbokforlaget.

3.

https://www.ssb.no/statbank/table/11600/tableViewLayout1/

4.

Folkehelseinstituttet (2018). Psykisk helse i Norge

5.

Helsedirektoratet (2018). Pasientgrupper med omfattende tjenestebehov. Rapport IS-2739

6.

Ot.prp. nr. 96 (2008–2009) punkt 8.1.

7.

Se Barne- og familiedepartementets tildelingsbrev til Barne- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) for 2019, og tildelingsbrevene for 2017 og 2018.

8.

I årsrapporten fra Bufdir for 2018 ble det rapportert at 257 slike avtaler ble inngått.

9.

Statistisk sentralbyrå Rapporter 2018/26: Kommunale helse- og omsorgstjenester 2017, Statistikk om tjenester og tjenestemottakere, punkt 4.10, jf. tabell 4.10

10.

Krisesenterloven § 4 andre ledd.

11.

Statistisk sentralbyrå Rapporter 2018/26: Kommunale helse- og omsorgstjenester 2017, Statistikk om tjenester og tjenestemottakere, punkt 4.10, jf. tabell 4.11

Til dokumentets forside