Prop. 100 L (2020–2021)

Endringer i velferdstjenestelovgivningen (samarbeid, samordning og barnekoordinator)

Til innholdsfortegnelse

4 Taushetsplikt og behandling av personopplysninger

4.1 Gjeldende rett

4.1.1 Taushetsplikt

Alle som utfører tjenester eller arbeid innenfor velferdstjenestene som omfattes av denne proposisjonen, har en forvaltningsmessig taushetsplikt om opplysninger som gjelder noens «personlige forhold», jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1. NAV-loven, sosialtjenesteloven, helse- og omsorgstjenesteloven, spesialisthelsetjenesteloven, krisesenterloven og barnevernloven fastsetter en noe strengere taushetsplikt enn de alminnelige reglene i forvaltningsloven. Etter disse lovene gjelder taushetsplikten også opplysninger om fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted. Dette innebærer at taushetsplikten i utgangspunktet omfatter alle opplysninger som kan knyttes til bestemte personer. Samtykke er et sentralt grunnlag for å formidle opplysninger mellom velferdstjenester som yter tjenester til barn og unge. Selv om det ikke foreligger et samtykke, kan opplysninger gis til andre forvaltningsorganer når dette er nødvendig for å fremme avgiverorganets oppgaver, dersom ikke annet er fastlagt i særlov. Etter barnevernloven kan det også formidles opplysninger for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse, jf. § 6-7 tredje ledd. Det samme gjelder etter krisesenterloven § 5 tredje ledd.

Helsepersonell er i tillegg underlagt profesjonsmessig taushetsplikt om opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får kjennskap til som helsepersonell, jf. helsepersonelloven § 21. Det følger av helsepersonelloven § 22 at den som har krav på taushet, kan samtykke til at taushetsbelagte opplysninger gjøres kjent for andre. Samtykke til å oppheve taushetsplikten etter forvaltningsloven, eller andre grunnlag etter forvaltningsloven for å dele taushetsbelagte opplysninger, gjelder ikke for taushetsplikten etter helsepersonelloven. Dersom helsepersonell skal kunne dele taushetsbelagte opplysninger basert på samtykke, må det klart fremgå at samtykket gjelder opphevelse av personellets taushetsplikt etter helsepersonelloven. Etter helsepersonelloven finnes også enkelte unntak fra reglene om taushetsplikt som kan åpne for å dele taushetsbelagte opplysninger uavhengig av samtykke. For eksempel åpner § 23 nr. 4 for å gi taushetsbelagte opplysninger videre «når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre». Bestemmelsen gir ingen plikt til å dele opplysninger, og i tråd med forarbeidene tolkes den strengt.

Regelverket om taushetsplikt, opplysningsplikt og adgang til å formidle opplysninger setter skranker for i hvilke tilfeller opplysninger kan formidles og deles mellom velferdstjenestene. Dette gjelder både ved samarbeid på tvers av tjenesteområder eller nivåer i egen sektor og ved samarbeid på tvers av sektorene.

4.1.2 Behandling av personopplysninger

Lov 15. juni 2018 nr. 38 om behandling av personopplysninger gjennomfører EUs personvernforordning 2016/679 i norsk rett. Personopplysningsloven og personvernforordningen stiller krav til behandling av personopplysninger og gir rettigheter til de enkeltpersonene som personopplysningene omhandler.

Med personopplysninger menes alle opplysninger som kan knyttes til identifiserbare fysiske personer, for eksempel gjennom navn eller identifikasjonsnummer. Opplysninger om for eksempel etnisk opprinnelse og helseopplysninger anses å være særlige kategorier personopplysninger. Med behandling av personopplysninger menes alle typer innsamling, registrering, lagring mv. av personopplysninger.

Personopplysningsloven og personvernforordningen gjelder ved helt eller delvis automatisert behandling av personopplysninger og ved ikke-automatisert behandling av personopplysninger som inngår i eller skal inngå i et register, jf. personopplysningsloven § 2 første ledd.

Definisjonene av personopplysninger og behandling er tatt inn i forordningen artikkel 4, mens hva som er særlige kategorier personopplysninger følger av forordningen artikkel 9. Artikkel 10 i forordningen omhandler behandling av personopplysninger om straffedommer og lovovertredelser.

De grunnleggende prinsippene for behandling av personopplysninger følger av personvernforordningen artikkel 5. Det fremgår der blant annet at det ikke skal behandles flere eller andre opplysninger enn det som er nødvendig for de formålene som opplysningene samles inn for. Opplysningene skal være korrekte og oppdaterte, og skal ikke lagres lenger enn det som er nødvendig for formålene. Personopplysningene skal samles inn for spesifikke, uttrykkelig angitte og berettigede formål og ikke viderebehandles på en måte som er uforenlig med disse formålene. Viderebehandling for arkivformål i allmenhetens interesse, forsking og statistikk er likevel tillatt, jf. personvernforordningen artikkel 5 nr. 1 bokstav b. Opplysningene skal behandles på en måte som gjør at de grunnleggende prinsippene i personvernforordningen artikkel 5 etterleves. Den behandlingsansvarlige skal kunne påvise at de grunnleggende kravene overholdes.

Behandling av personopplysninger må, for å være lovlig, ha et rettslig grunnlag, jf. personvernforordningen artikkel 6. Artikkel 6 nr. 1 bokstav a åpner for behandling av personopplysninger etter samtykke fra den registrerte eller forelder eller foresatt til et barn. Videre er behandling av personopplysninger lovlig når den er nødvendig for å oppfylle en rettslig forpliktelse som påhviler den behandlingsansvarlige, jf. artikkel 6 nr. 1 bokstav c, og der behandlingen er nødvendig for å utføre en oppgave i allmennhetens interesse eller utøve offentlig myndighet som den behandlingsansvarlige er pålagt, jf. artikkel 6 nr. 1 bokstav e. For begge disse alternativene forutsettes det at det finnes et supplerende rettsgrunnlag i tjenestelovene som regulerer oppgavene, ettersom det stilles vilkår om at behandlingen er nødvendig for å oppfylle en rettslig forpliktelse.

Alle velferdstjenestene som er omtalt i denne proposisjonen, har lovpålagte oppgaver som innebærer at de behandler personopplysninger når de er i kontakt med barn og unge. Det er en forutsetning for å kunne vurdere om barn og unge har rett til forskjellige tjenester og for å kunne fatte vedtak om hjelpetiltak. For å kunne yte den hjelpen og bistanden som den enkelte har behov for, er tjenestene avhengig av å behandle personopplysninger, også særlige kategorier personopplysninger som nevnt i artikkel 9. I enkelte tilfeller kan det også være behov for å behandle opplysninger som nevnt i artikkel 10.

Den enkelte tjenestelov gir rettslig grunnlag for å behandle opplysninger etter forordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav c og e. Departementene viser til Prop. 56 LS (2017–2018) side 32–33, der det fremgår at lov- og forskriftsbestemmelser kan utgjøre supplerende rettsgrunnlag. Også vedtak fattet i medhold av lov eller forskrift omfattes, ettersom det også i disse tilfellene foreligger et lov- eller forskriftsgrunnlag. Til spørsmålet om hva det supplerende rettsgrunnlaget må inneholde, fremgår det av proposisjonen at:

[…] formålet med behandlingen skal være «fastsatt» («determined») i det aktuelle rettsgrunnlaget. At formålet skal være «fastsatt» i det supplerende rettsgrunnlaget, kan etter departementets vurdering ikke leses som at det supplerende rettsgrunnlaget må regulere behandling av personopplysninger uttrykkelig. Særlig i lys av den engelske språkversjonen («determined») synes meningen å være at behandlingsformålet skal være bestemt i det supplerende rettsgrunnlaget. Etter ordlyden synes det derfor å være tilstrekkelig at det supplerende rettsgrunnlaget pålegger den behandlingsansvarlige en rettslig forpliktelse som det er nødvendig å behandle personopplysninger for å oppfylle.

I en del tilfeller vil velferdstjenestene behandle særlige kategorier personopplysninger, for eksempel helseopplysninger. I forordningens artikkel 9 nr. 2 bokstav b og bokstav h, jf. nr. 3 åpnes det for adgang til å behandle særlige kategorier av personopplysninger som er aktuelle i forbindelse med ytelse av velferdstjenester. Det legges til grunn at opplysningene bare kan behandles under taushetsplikt. Kravet til klarhet i nasjonal lovgivning omtales i Prop. 56 LS (2017–2018) på side 40:

Forordningen gir ikke noe klart svar på hvor klart eller spesifikt nasjonale bestemmelser som åpner for behandling av særlige kategorier av personopplysninger, må være. Når de nevnte bestemmelsene i artikkel 9 nr. 2 krever et «grunnlag» for behandlingen, eller at behandlingen er «tillatt», kan de etter sin ordlyd neppe sies å stille et ubetinget krav om at det alltid må foreligge en helt uttrykkelig og spesifikk lovhjemmel. På samme måte som når det gjelder kravet om supplerende rettsgrunnlag etter artikkel 6 nr. 3, må det vurderes konkret om en bestemmelse er tilstrekkelig for en gitt behandling, jf. punkt 6.3.2 samt punkt 6.4 om kravene om rettsgrunnlag etter Grunnloven og EMK.

Det er den enkelte særlov som pålegger stat, fylkeskommune eller kommune en plikt til å yte velferdstjenester, som gir supplerende rettsgrunnlag for behandlingen av personopplysninger, der dette er nødvendig for å yte tjenesten.

For eksempel vil kommunen måtte behandle personopplysninger for å kunne tildele et barn støttekontakt. Det rettslige grunnlaget for kommunens behandling av opplysninger er i dette tilfellet personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav e, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav b, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-7 andre ledd. Et annet eksempel er barnevernets oppgave med å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid, jf. barnevernloven § 1-1. For å ivareta dette ansvaret er barnevernet pålagt en rekke oppgaver som forutsetter behandling av personopplysninger. For eksempel er barneverntjenesten avhengig av å behandle opplysninger når den tar stilling til om det skal iverksettes et frivillig hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4.

Videre må en kommune behandle personopplysninger for å kunne oppfylle sin plikt til å gi barn grunnskoleopplæring. Det rettslige grunnlaget for behandling av personopplysninger er i dette tilfelle personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav c og e, jf. opplæringsloven § 13-1. Rettsgrunnlaget suppleres med andre regler om plikter for kommune, og også av § 15-8 om samarbeid mellom tjenester. Kunnskapsdepartementet har for øvrig hatt på høring et forslag om å tydeliggjøre et supplerende rettsgrunnlag for behandling av personopplysninger etter opplæringsloven.

4.2 Høringsforslaget om endringer i integreringsloven

Høringsnotatet foreslo endringer i lov 4. juli 2003 nr. 80 om introduksjonsordning og norskopplæring for nyankomne innvandrere (introduksjonsloven) § 25 andre ledd om behandling av personopplysninger. Introduksjonsloven ble 1. januar 2021 erstattet av lov 6. november 2020 nr. 127 om integrering gjennom opplæring, utdanning og arbeid (integreringsloven). Introduksjonsloven § 25 er videreført i integreringsloven § 41.

Integreringsloven § 41 regulerer konkret at offentlige organer kan behandle personopplysninger, også personopplysninger nevnt i personvernforordningen artikkel 9 og 10, når det er nødvendig for å utføre oppgaver i forbindelse med tiltak for å gi asylsøkere kjennskap til norsk språk og samfunnsliv, tiltak for å gi innvandrere kunnskap og ferdigheter for å kunne delta i det norske samfunnslivet, gjennomføring av prøver for dokumentasjon av norskkunnskaper og samfunnskunnskap, bosetting av innvandrere og for utbetaling av tilskudd for de nevnte tiltakene.

Ved innføring av en samarbeidsplikt i integreringsloven (se punkt 5) må det etter integreringslovens systematikk gis rettsgrunnlag for behandling av personopplysninger i slike samarbeid, slik at den konkrete reguleringen omfatter samarbeidsoppgavene. Departementene foreslår derfor å innføre et nytt ledd i integreringsloven § 41, som gir hjemmel for behandling av personopplysninger for å utføre oppgaver i forbindelse med samarbeid med andre velferdstjenester for at deltakere i introduksjonsprogrammet skal få et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. § 41 utgjør et supplerende rettsgrunnlag til personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav e og artikkel 9 nr. 2 bokstav g. Deling av personopplysninger kan bare skje innenfor gjeldende regler om taushetsplikt.

4.3 Høringsuttalelsene

Om lag 20 av høringsinstansene har kommentarer knyttet til taushetspliktreglene. Mange påpeker at taushetspliktreglene er krevende, og at det er behov for bedre informasjon og mer opplæring på feltet. Flere, blant annet Statsforvalteren i Oslo og Viken, viser til at det omtalte forslaget om endringer i forvaltningslovens taushetspliktregler vil gi bedre rammer for samarbeidet. Dagens regler kan hindre nødvendig informasjonsutveksling og samarbeid i barnevernssaker, eksempelvis mellom barnevern, barnehage og skole. Brudd på bestemmelsene om taushetsplikt er straffbart, og det kan nok føre til at dagens regler om deling av taushetsbelagt informasjon blir tolket for strengt i praksis.

Arbeids- og velferdsdirektoratet uttaler at forståelsen av taushetsplikten, mulighetene og begrensningene den setter, er utfordrende. Det er avgjørende for god samhandling mellom velferdstjenestene at handlingsrommet i regelverket blir synliggjort og forstått hos de som skal praktisere samhandlingsplikten. Videre påpekes det at taushetsplikten etter sosialtjenesteloven er strengere enn etter forvaltningsloven.

Barneombudet viser til at de ved flere anledninger har gitt uttrykk for at bestemmelsene om opplysningsplikten til barnevernet bør tydeliggjøres og forenkles.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet understreker at taushetsplikt i for stor grad trekkes frem som et hinder for samarbeid mellom velferdssektorene. Tjenestene må ha god kunnskap om reglene om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt, slik at samarbeid kan foregå innenfor gjeldende rettslige rammer. Kompetansen i tjenestene om taushetspliktsreglene, herunder samtykke som grunnlag for samarbeid mellom velferdssektorer, bør styrkes. Videre påpekes utfordringer knyttet til samtykke, blant annet i forholdet mellom foreldre og barna deres. Samarbeid kan være svært hensiktsmessig også der det ikke gis samtykke. Anonyme drøftelser om et enkelt barn eller en enkelt ungdom kan være et viktig skritt på veien til å gi god hjelp. Tjenestene bør i langt større grad legge til rette for anonymt samarbeid.

Datatilsynet stiller spørsmål ved hvordan personvernregelverket skal ivaretas ved en eventuell samarbeidsplikt. De viser til at mange av de berørte offentlige instansene har vide hjemler for innsamling av personopplysninger, og de er bekymret for håndhevingen av personvernforordningens regler om blant annet formålsbegrensing, hvem som er øverste behandlingsansvarlig, og om hvordan de som berøres av en samarbeidsplikt, skal få oppfylt sin rett til informasjon, innsyn, korrigering og sletting.

Foreldreutvalget for grunnopplæringen uttaler at utveksling av informasjon kun bør skje etter foreldres samtykke. Gode rutiner for samtykke til informasjonsutveksling kan ivaretas og koordineres på tvers av tjenestene av en koordinator.

Lunner kommune skriver at ulike tolkninger av regelverket kan oppleves å være til hinder for tverrfaglig og tverretatlig samarbeid. Moss kommune påpeker at en utvidet adgang til å utlevere taushetsbelagte opplysninger som foreslått av forvaltningslovutvalget vil kunne utvide muligheten for samarbeid innenfor forvaltningen.

Oslo kommune fremhever at hensynene bak reglene om taushetsplikt er viktige og tungtveiende. Likevel kan reglene for taushetsplikt legge hindringer for et godt samarbeid mellom velferdstjenestene. Oslo kommune stiller derfor spørsmål ved om ikke reglene for taushetsplikt også burde blitt behandlet i dette høringsnotatet. Videre er det kommunens oppfatning at personvernreglene ikke er tilstrekkelig ivaretatt i høringsnotatet. Oslo kommune etterlyser en mer grundig drøfting av dette.

Justis- og beredskapsdepartementet skriver at det foreslås flere steder å innføre eller endre bestemmelser som fastsetter en lovfestet plikt til å gi opplysninger til andre tjenesteytere av eget tiltak, så langt taushetsplikten ikke er til hinder for dette. Den nærmere grensedragningen mellom taushetsplikten og opplysningsplikten i slike tilfeller bør vurderes nøye og kommenteres mer inngående i en eventuell lovproposisjon. Det bør også vurderes om opplysningsplikten skal gå foran taushetsplikten, enten generelt for de situasjonene som omfattes av opplysningsplikten, eller i enkelte bestemte situasjoner.

Advokatforeningen påpeker at det hersker en del usikkerhet knyttet til regelverket om taushetsplikt, unntakene fra taushetsplikt og opplysningsplikt, og de understreker derfor viktigheten av arbeidet med veilederen som skisseres i høringsnotatet. En slik veileder kan ifølge foreningen med fordel avklare samtykkespørsmål på vegne av barn, særlig når det anses tilstrekkelig med samtykke fra kun den ene forelderen.

4.4 Departementenes vurderinger

4.4.1 Taushetsplikten og forholdet til regler om samarbeid

Som omtalt over setter regelverk om taushetsplikt, opplysningsplikt og adgang til å formidle opplysninger, skranker for i hvilke tilfeller opplysninger kan formidles og deles mellom velferdstjenestene. Dette gjelder både ved samarbeid på tvers av tjenesteområder eller nivåer i egen sektor og ved samarbeid på tvers av sektorene. I denne proposisjonen foreslås det ikke endringer i taushetspliktregelverket.

En stor del av høringsuttalelsene til dette punktet gjelder forhold som ikke direkte berører lovforslagene i denne proposisjonen. Målet med forslagene i denne proposisjonen er å harmonisere og tydeliggjøre sektorlovenes regler om plikt til samarbeid mellom velferdstjenestene. Reglene om taushetsplikt endres ikke. Det vil fortsatt bare være opplysningsplikten til barneverntjenesten som går foran lovbestemt taushetsplikt, og denne gjelder bare i de tilfellene vilkårene for opplysningsplikt i særlovgivningen er oppfylt.

Taushetsplikten vil ofte få direkte betydning for muligheten til å samarbeide i enkeltsaker. I NOU 2019: 5 Ny forvaltningslov ble det foreslått å utvide adgangen til å dele opplysninger som er underlagt taushetsplikt etter forvaltningsloven. I gjeldende forvaltningslov finnes det ikke noen generell adgang for et forvaltningsorgan til å dele slike taushetsbelagte opplysninger for å ivareta mottakerorganets oppgaver. Utvalget foreslår blant annet en alminnelig bestemmelse om at det under gitte forutsetninger skal være adgang til å dele taushetsbelagte opplysninger med personer i andre forvaltningsorganer, så langt dette er nødvendig for å utføre avsender- eller mottakerorganets oppgaver. Justis- og beredskapsdepartementet sendte høsten 2020 på høring et forslag om utvidet adgang til å dele taushetsbelagte opplysninger mellom forvaltningsorganer.

Datatilsynet påpeker problemstillinger knyttet til prinsippet om formålsbegrensing ved deling av opplysninger. Dette er en problemstilling som blir drøftet i nevnte høringsnotat, hvor det foreslås endringer i forvaltningslovens regler om deling av taushetsbelagte opplysninger.

På oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet er det gjennomført en utredning om temaet taushetsplikt, opplysningsplikt og opplysningsrett innenfor det offentlige. Utredningen skal danne grunnlag for en veileder om hvordan regelverket om taushetsplikt, opplysningsplikt og opplysningsrett skal forstås og praktiseres på tvers av ulike sektorer. Den tar utgangspunkt i forvaltningsloven og sektorregelverket, blant annet for skolene, barnehagene, helse- og omsorgstjenesten, barnevernet, arbeids- og velferdsforvaltningen, politiet, kriminalomsorgen og utlendingsmyndighetene. Justis- og beredskapsdepartementet sendte 15. februar 2021 utkastet til veileder på høring.

4.4.2 Behandlingsgrunnlag for personopplysninger når velferdstjenester samarbeider om oppfølging av barn og unge

Samarbeid mellom velferdstjenester om oppfølging og behandlingstilbud for et enkelt barn eller en enkelt ung person forutsetter ofte at tjenestene må utveksle vurderinger om behov og tjenestetilbud. Bakgrunnen for forslagene i denne lovproposisjonen er at det er behov for mer samarbeid mellom de ulike tjenestene. Dette innebærer også at tjenestenes behov for å behandle personopplysninger vil kunne øke.

Etter personvernregelverket skal tjenestene ha et behandlingsgrunnlag når personopplysninger behandles automatisk eller skal inngå i et register. Behandlingsgrunnlaget vil normalt være forordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav c (rettslig forpliktelse) eller bokstav e (allmennhetens interesse eller utøve offentlig myndighet). Selv om samarbeidet mellom tjenestene bygger på samtykke og frivillighet fra foreldrene og barnets side, legger departementene til grunn at samtykke etter artikkel 6 nr. 1 i personvernforordningen ikke vil være egnet som behandlingsgrunnlag for den behandlingen av personopplysninger som forslagene i denne lovproposisjonen forutsetter.

Nedtegnelser som tjenestene gjør i en muntlig utveksling av opplysninger, faller inn under personvernregelverket. Slike nedtegnelser vil normalt inngå i en systematisert samling av opplysninger som tjenesten har om barnet eller pasienten, for eksempel pasientjournal, elevmappe eller barnevernmappe /(barnevernjournal). Den enkelte velferdstjenesten kan nedtegne opplysninger som er relevante og nødvendige for å kunne yte «sin» lovpålagte tjeneste. I et samarbeidsmøte mellom for eksempel skole, barnevern og helsesykepleier, vil skolen kunne nedtegne opplysninger som er nødvendige for at skolen skal kunne gi opplæring og oppfølging etter kravene i opplæringsloven § 13-1, barnevernstjenesten vil kunne nedtegne opplysninger som er nødvendige for å yte lovpålagte barneverntjenester etter barnevernloven § 3-2, og helsesykepleier vil kunne nedtegne opplysninger som er nødvendige for å yte tjenestene som er pålagt etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 andre ledd, jf. forskrift om helsestasjon- og skolehelsetjeneste og helsepersonelloven §§ 39 og 40. Nedtegnelser vil ha behandlingsgrunnlag i forordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav a, c eller e, eventuelt også artikkel 9 nr. 2, samt i de supplerende rettsgrunnlagene som gjelder for den enkelte velferdstjeneste. Dersom opplysningene er underlagt lovbestemt taushetsplikt, vil det rettslige grunnlaget for tilgang til opplysningene også være del av det supplerende rettsgrunnlaget.

Der en velferdstjeneste sender opplysninger til en annen velferdstjeneste, vil de samme kravene til relevans og formålsbestemthet gjelde som ved nedtegnelser av muntlig overleverte opplysninger. I disse tilfellene vil selve oversendelsen av opplysningene også innebære behandling av personopplysninger, som må ha et rettslig grunnlag. Der en tjeneste sender opplysninger til en annen, må det vurderes om opplysningene da behandles til et nytt formål, og om det nye formålet eventuelt er forenlig eller uforenlig med det opprinnelige formålet, jf. forordningen artikkel 5 nr. 1 bokstav b og artikkel 6 nr. 4. At skolen mottar og viderebehandler opplysninger (det vil si får kjennskap til og lagrer opplysninger i en elevmappe) om forholdene i et hjem, kan være nødvendig for at skolen skal kunne gi barnet den undervisningen og oppfølgingen som skolen har plikt til etter opplæringsloven.

Tjenestene må vurdere konkret om den tjenesten som mottar personopplysningene, vil viderebehandle opplysningene til et formål som ikke er uforenlig med det opprinnelige formålet som opplysningene ble innhentet for.

Målet med regelverksendringene som foreslås i denne lovproposisjonen, er å styrke velferdstjenestenes samarbeid for barn og unge med behov for et sammensatt tjenestetilbud. Samarbeidspliktene som foreslås i helse- og omsorgstjenesteloven, spesialisthelsetjenesteloven, barnevernloven, barnehageloven, opplæringsloven, friskoleloven, sosialtjenesteloven, NAV-loven, krisesenterloven, familievernkontorloven, integreringsloven og tannhelsetjenesteloven, vil sammen med lovbestemmelsene som gir supplerende rettsgrunnlag for opplysninger i den enkelte velferdstjeneste og relevante unntak fra taushetsplikten, gi supplerende rettsgrunnlag for oversendelse av opplysninger fra en velferdstjeneste til en annen.

Departementene vil videre påpeke at den enkelte tjenesten vil ha behandlingsansvaret, og dermed ansvar for å følge personvernregelverket for alle personopplysninger som de behandler, herunder opplysninger som de deler med eller mottar fra andre offentlige tjenester etter regelverket om samarbeid. Oppmerksomhet og kunnskap om plikten til å sikre god oppfølging av regelverket, også prinsippene for behandling av personopplysninger etter forordningen artikkel 5, er avgjørende for tilliten mellom tjenestene og brukerne. Deling av opplysninger gjør at prinsippene om dataminimering (innsamling av data skal avgrenses til det som er strengt nødvendig for å oppnå formålet) og riktighet (korrekte og om nødvendig oppdaterte) er svært sentrale.

4.4.3 Integreringsloven

Det er nødvendig å ha et rettsgrunnlag i integreringsloven for behandling av personopplysninger for å utføre oppgaver i forbindelse med samarbeid med andre velferdstjenester for at deltakere i introduksjonsprogrammet skal få et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Integreringsloven § 41 lister opp tilfellene der offentlige organer kan behandle personopplysninger. Det foreslås derfor et nytt ledd i integreringsloven § 41 om adgangen til å behandle personopplysninger når det er nødvendig for å samarbeide med andre tjenester.

4.4.4 Vurdering av personvernkonsekvenser

Lovforslagene om bedre samarbeid mellom velferdstjenester for barn og unge vil innebære at velferdstjenestene i mange tilfeller vil utveksle opplysninger om barn og unge, og at endringene dermed kan medføre noe økt behandling av personopplysninger. Dette kan være sensitive opplysninger, som for eksempel helseopplysninger eller opplysninger om vanskelige forhold i hjemmet. Hvor mange opplysninger som utveksles, og graden av sensitivitet vil variere i hvert konkret tilfelle. Økt behandling av opplysninger vil imidlertid bare skje mellom velferdstjenester som i henhold til eksisterende lovverk har et ansvar for å følge opp et barn eller en ung person.

Slik det er gjort rede for i kapittel 2, har en del barn og unge behov for et sammensatt tjenestetilbud som følge av for eksempel psykiske eller fysiske helseutfordringer, vanskelige hjemmeforhold eller andre psykososiale utfordringer. Det er en økende bekymring for at barn og unge som har behov for sammensatte tjenester, ikke får et tilstrekkelig helhetlig tjenestetilbud. Flere offentlige utredninger og tilsyn viser at de ulike velferdstjenestene i mange saker ikke samarbeider godt nok. Utredningene viser at barn, unge og deres foresatte formidler et tydelig ønske om at ulike aktører som tilbyr hjelp, må jobbe bedre sammen. For at utsatte barn og unge skal få et godt og helhetlig tjenestetilbud, må de ulike sektorene samarbeide godt.

Lovendringene som foreslås i denne proposisjonen har som mål å sikre at barn og unge får et helhetlig tjenestetilbud. Departementene viser til at forslagene til lovendringer vil legge til rette for økt behandling av personopplysninger, men mener dette er nødvendig for å nå målet om bedre velferdstjenester for barn og unge. Departementene mener den økte behandlingen vil innebære beskjedne personvernkonsekvenser.

4.5 Forslag til lovendringer

Departementene foreslår å endre integreringsloven § 41 slik at den gir et supplerende rettsgrunnlag for behandling av personopplysninger når det er nødvendig for å samarbeide med andre tjenester og delta i arbeid med individuell plan. Samarbeidsplikten omtales i kapittel 5 og plikten til å delta i arbeid med individuell plan i kapittel 8.

Til dokumentets forside