Prop. 104 L (2015–2016)

Lov om reservasjonssystemer for flyreiser mv.

Til innholdsfortegnelse

5 Forordningens hovedinnhold

I det følgende gjengis hovedinnholdet i de enkelte artiklene i forordning (EF) nr. 80/2009. For å lette fremstillingen omtales artiklene uten EØS-tilpasninger. Den fullstendige regelteksten følger som vedlegg i norsk oversettelse.

Artikkel 1 slår fast at forordningen gjelder for reservasjonssystemer som inneholder lufttransportprodukter, når de tilbys eller brukes i Fellesskapet. Videre heter det at forordningen også skal gjelde for jernbanetransportprodukter som er inkludert i lufttransportprodukter i hovedskjermbildet i et reservasjonssystem, når de tilbys eller brukes innenfor Fellesskapet.

Artikkel 2 inneholder definisjoner av begreper som brukes ellers i forordningen.

Artikkel 3 slår enkelt sagt fast at en systemleverandør – det vil si den som er ansvarlig for driften og markedsføringen av et reservasjonssystem – ikke skal knytte urimelige vilkår til en avtale med et deltakerselskap – det vil si et selskap som har avtale om distribusjon av sine transportprodukter gjennom et reservasjonssystem (kunde). Videre heter det at systemleverandøren plikter å behandle data fra deltakerselskapene like raskt og med samme omhu. Endelig sier artikkelen at systemleverandører skal offentliggjøre fly- og jernbaneselskapers eierandeler i systemleverandøren, eller en systemleverandørs eierandeler i fly- og jernbaneselskaper.

Artikkel 4 krever at en systemleverandør ikke skal reservere bestemte innleggings- eller behandlingsprosedyrer for en eller flere kunder (deltakerselskap).

Artikkel 5 forbyr forskjellsbehandling og partiskhet i måten skjermbildet i reservasjons-systemene bygges opp på. Rangeringskriterier skal ikke knyttes til transportørens identitet. Skjermbildet skal angi klart om en flygning utføres av et selskap som er underlagt driftsforbud etter europeiske regler.

Artikkel 6 forbyr systemleverandører å knytte urimelige vilkår til avtaler med abonnenter – typisk reisebyråer. De kan for eksempel ikke kreve at abonnenten skal la være å benytte konkurrerende systemer.

Artikkel 7 regulerer systemleverandørenes og deltakerselskapenes bruk og tilgangen til markedsføringsopplysninger mv. Bestemmelsen handler dels om likebehandling og dels om forbud mot å bruke slike opplysninger til å påvirke abonnentenes valg.

Artikkel 8 innebærer at EU-kommisjonen kan pålegge systemleverandører i Fellesskapet å behandle flyselskaper fra tredjeland på samme måte som systemleverandører i det aktuelle tredjelandet behandler flyselskaper fra Fellesskapet (gjensidighet).

Artikkel 9 pålegger deltakerselskaper og mellommenn å levere korrekte opplysninger til reservasjonssystemet.

Artikkel 10 krever at flyselskaper og jernbaneselskaper som eier en systemleverandør ikke har lov til å behandle andre systemleverandører mindre fordelaktig ved ikke å gi dem samme opplysninger, ved å gi dem opplysninger senere eller ved å gi opplysningene på mer byrdefulle vilkår.

Artikkel 11 gjør det klart at personopplysninger som innhentes til bruk i et reservasjonssystem bare skal benyttes til dette formålet og at behandlingen for øvrig skal skje i overensstemmelse med reglene i personopplysningsdirektivet 95/46/EF og flere andre vilkår som følger av artikkel 11.

Artikkel 12 krever at systemleverandørene hvert fjerde år legger frem en uavhengig revisjonsrapport om eierstruktur og styringsmodell. EU-kommisjonen kan i siste instans kreve at revisoren skal byttes ut.

Artikkel 13 åpner for at EU-kommisjonen kan gi pålegg til foretak som ikke etterlever forordningen. Eventuelle granskninger skal ta høyde for resultater av undersøkelser som har skjedd i medhold av de generelle konkurransereglene i EU-retten (artikkel 101 og 102 i TFEU).

Artikkel 14 gir EU-kommisjonen rett til å kreve alle opplysninger den trenger for å kunne ta stilling til om det foreligger brudd på forordningen – herunder særlige revisjoner.

Artikkel 15 gir EU-kommisjonen hjemmel til å pålegge foretak overtredelsesgebyr på inntil 10 prosent av foretakets årsomsetning dersom det ikke etterlever forordningens krav. I tillegg åpner bestemmelsen for at EU-kommisjonen ilegger overtredelsesgebyr eller tvangsmulkt på inntil 1 prosent av årsomsetningen dersom et foretak gir gale opplysninger eller ikke gir de opplysningene EU-kommisjonen har krav på i medhold av artikkel 14. Det påpekes at EU-kommisjonen skal legge vekt på overtredelsens alvorlighet og varighet. Reaksjonene etter artikkelen skal ikke regnes som strafferettslige. EU-domstolen kan prøve alle sider av saken den får seg forelagt.

Artikkel 16 inneholder prosedyreregler som gir rettigheter til foretak som undersøkes av EU-kommisjonen. Den gir foretaket rett til å fremme sitt syn på saken og innsyn i sakes dokumenter, og den taushetsbelegger opplysninger EU-kommisjonen mottar.

Artikkel 17 opphever forordning (EØF) nr. 2299/89.

Artikkel 18 pålegger EU-kommisjonen å følge med på om forordningen virker etter sin intensjon, og å utarbeide en rapport om anvendelsen av forordningen.

Artikkel 19 slår fast at forordningen trådte i kraft 29. mars 2009 i EU.