7 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget

Lovens tittel

Gjeldende lov inneholder uttrykket «edb-baserte». Det samme gjør den norske oversettelsen av den nye forordning (EF) nr. 80/2009. Uttrykket oppleves likevel som foreldet. Ingen reservasjonssystemer er i dag «ikke-elektroniske». Det foreslås derfor at man benytter en mer direkte og mindre alderdommelig tittel uten uttrykket «edb-baserte».

Til § 1

Bestemmelsen tilsvarer § 1 i gjeldende lov. Valget av lovteknikk er omtalt i punkt 6.2.

Første ledd inkorporerer forordningen i norsk rett. Løsningen innebærer at forordningen i sin helhet blir norsk rett med de begrensede tilpasningene som følger av måten forordningen tas inn i EØS-avtalen på. Disse tilpasningene fremgår av EØS-komiteens beslutning nr. 318/2015 av 11. desember 2015 som tar forordning (EF) nr. 80/2009 inn i EØS-avtalen. En uoffisiell norsk oversettelse av forordningen følger som vedlegg til proposisjonen. Innholdet i de enkelte bestemmelsene i forordningen er kort beskrevet i punkt 5.

Gjeldende reservasjonslov har en forskriftshjemmel i § 1 annet ledd. Denne hjemmelen er ikke lenger nødvendig som følge av at den nye forordningen ikke krever supplerende nasjonale bestemmelser om rollen til norske myndigheter. Se mer om dette i punkt 6.4.

Til § 2

Bestemmelsen tilsvarer et stykke på vei § 2 i gjeldende reservasjonslov.

Første ledd forutsetter at forordning (EF) nr. 80/2009 selv inneholder bestemmelser som gir EFTAs overvåkingsorgan og EFTA-domstolen hjemmel til å innhente opplysninger de trenger for å kunne utføre sine oppgaver etter forordningen. Hovedformålet med bestemmelsen er å gjøre det klart at bestemmelser om taushetsplikt i intern norsk rett ikke er til hinder for at norske borgere gir de opplysningene de pålegges å gi etter forordningen. Den klargjør forholdet mellom opplysningsplikt og taushetsplikt. Formuleringen i gjeldende lov som viser til forskrifter gitt i medhold av loven er ikke videreført fordi hjemmelen til å gi slike forskrifter ikke er videreført. Se merknadene til § 1.

Annet ledd er en videreføring av § 2 tredje ledd i gjeldende reservasjonslov. Bakgrunnen for denne bestemmelsen fremgår av Ot.prp. nr. 51 (1999–2000) siden 14-15. Den er formulert med tanke på de spesielle tilfellene der et norsk foretak har eiendom i et EU-land, og der EU-kommisjonen eller EU-domstolen retter sin rettsforfølgelse mot disse formuesgodene. I en slik situasjon må det norske foretaket ha anledning til å forsvare seg selv dersom det innebærer at man setter til side bestemmelser om taushetsplikt i norsk lovgivning. Tilsvarende rettsforfølgelse fra EU-organers side kan ikke rettes mot norske foretak i Norge, fordi Norge har tatt forbehold mot slik tvangsfullbyrdelse i en egen erklæring i sluttakten til EØS-avtalen.

Til § 3

Bestemmelsen tilsvarer § 5 i gjeldene reservasjonslov. Enkelte aspekter ved bestemmelsen er omtalt i punkt 6.3. De konstitusjonelle sidene ved gjennomføringen er beskrevet i Prop. 48 S (2015–2016). Innholdet i den underliggende artikkel 15 i forordningen er omtalt i punkt 5.

Overskriften er endret fordi bøte-terminologien ikke gir helt treffende assosiasjoner så lenge det dreier seg om administrative, og ikke strafferettslige, reaksjoner. I den grad forordningen åpner for bruk av tvangsmulkt (som i seg selv ikke er et treffende navn) er det ikke en gang tale om en sanksjon. Uttrykket «økonomisk reaksjon» er en mer presis betegnelse på det artikkel 15 i forordning (EF) nr. 80/2009 omfatter.

Det følger av artikkel 15 nr. 1 og 2 i forordningen hva maksimalt reaksjonsbeløp kan være. Under dette taket følger det av artikkel 15 nr. 3 at det ved utmålingen skal legges vekt på hvor alvorlig overtredelsen er og hvor lenge den har pågått. Av artikkel 15 nr. 5 fremgår det at EFTA-domstolen kan prøve alle sider av saker den får seg forelagt. Herunder kan den ilegge en strengere reaksjon enn EFTAs overvåkingsorgan har fastsatt.

Til § 4

Bestemmelsen er en ordrett videreføring av § 6 i gjeldene reservasjonslov.

Til § 5

Det foreslås at loven trer i kraft straks – dels for å innfri våre EØS-rettslige forpliktelser – og dels fordi ikrafttredelsen ikke krever fastsettelse av noen utfyllende forskrifter eller praktiske forberedelser.