6 Virksomhet og ansvar

6.1 Universiteters og høyskolers oppgaver

6.1.1 Dagens regler

Reglene om universiteters og høyskolers virksomhet kom inn lov om universiteter og høgskoler fra 1995. Senere er reglene videreført med enkelte endringer.

Universitets- og høyskolelovutvalget foreslo i NOU 2020: 3 endringer i paragrafen. Et bearbeidet forslag ble vedtatt av Stortinget i 2021 på bakgrunn av forslag i Prop. 111 L (2020–2021). Det ble gjort språklige endringer for å tydeliggjøre at paragrafen omhandler universitetenes og høyskolenes oppgaver og for å markere et tydeligere skille mellom institusjonenes formål og oppgaver.

Dagens regler om universiteters og høyskolers oppgaver går fram av universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 1-3. Paragrafen angir hva som er universiteters og høyskolers kjerneoppgaver. Disse er å tilby utdanning, forskning og formidling av høy kvalitet. I tillegg beskriver paragrafen de virkemidlene som institusjonene skal benytte for å fremme de målene som formålsparagrafen fastsetter. Institusjonene skal, i tillegg til etter- og videreutdanning, bidra til livslang læring. Dette begrepet er ment å få fram at læring skal skje hele livet. Institusjonene skal bidra til innovasjon i bred forstand, dvs. både i offentlig forvaltning og gjennom utvikling av nye løsninger på samfunnsproblemer. Institusjonenes omfattende samarbeidsplikt med andre aktører er også tydeliggjort i paragrafen.

Uhl. § 1-3 er et supplement til formålsparagrafen i uhl. § 1-1. Samlet gir disse to paragrafene det overordnede samfunnsoppdraget som universiteter og høyskoler skal ha.

6.1.2 Departementets vurdering

Departementet mener at det ikke er behov for ytterligere endringer i paragrafen om institusjonenes oppgaver enn dem som ble vedtatt på bakgrunn av Prop. 111 L (2020–2021).

6.1.3 Departementets forslag

Departementet foreslår å videreføre reglene i uhl. § 1-3 om universiteters og høyskolers oppgaver med enkelte språklige endringer, se forslaget til § 2-1.

6.2 Akademisk frihet og ansvar

6.2.1 Bakgrunn

6.2.1.1 Generelt

Akademisk frihet er i NOU 2006: 19 Akademisk frihet (Underdalutvalget) omtalt som en innarbeidet samlebetegnelse på ett sett nært beslektede ideer som har det til felles at de betoner tankefrihet og ytringsfrihet som grunnleggende for søking etter sann kunnskap og forståelse. Friheten knyttes dels til den enkelte institusjon, og forstås da som universitetets eller høyskolens rett til selvbestemmelse i faglige spørsmål. Den andre delen er knyttet til den enkelte akademikers faglige frihet.

Institusjonenes rett til selvbestemmelse i faglige spørsmål, det vil si den institusjonelle siden av den akademiske friheten, ble tatt inn i universitets- og høyskoleloven i 1989, etter å ha vært tradisjon i lang tid før det. Den individuelle akademiske friheten for ansatte i undervisnings- og forskningsstillinger ble lovfestet i 2007, etter forslag fra Underdalutvalget. Denne utredningen er fortsatt et viktig grunnlagsdokument for akademisk frihet. Prinsippet om individuell akademisk frihet var tidligere å anse som ulovfestet rett, og er sett på som en forutsetning for at institusjonene kunne utføre samfunnsoppdraget sitt.

Den akademiske ytringsfriheten er en måte å bruke den klassiske ytringsfriheten på. Ytringsfriheten er vernet i Grunnloven og i flere menneskerettskonvensjoner som Norge er bundet av. Konvensjonen som har størst praktisk betydning i norsk rett er den europeiske menneskerettskonvensjon, EMK. Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har i flere saker fremhevet at den akademiske ytringsfriheten er vernet av EMK artikkel 10.

Etter Grunnloven § 100 sjette ledd har staten plikt til å legge til rette for et opplyst offentlig ordskifte. Det er en viktig oppgave for akademia å formidle forskningsbasert kunnskap til befolkningen, og skape forståelse for at slik kunnskap også er resultat av forskning over lang tid og investeringer i kunnskapssamfunnet. Forventningene om akademias opplysningsrolle og bidrag til offentlig sannhetssøken ligger i Grunnloven § 100, sjette ledd. De framgår videre eksplisitt i universitets- og høyskoleloven § 1-1 bokstav c og § 1-3 bokstav c. Også Høyesterett har understreket at den frie akademiske meningsutveksling er en grunnleggende verdi, og en forutsetning for at universiteter og høyskoler skal kunne fylle sin oppgave i et demokratisk samfunn (Rt. 2011 s. 1011).

6.2.1.2 Internasjonalt

At universiteter og høyskoler ikke kan gis pålegg eller instrukser om innholdet i undervisning og forskning er en akademisk kjerneverdi og et grunnleggende prinsipp i et moderne samfunn. Individuell og institusjonell akademisk frihet er også verdiene som trekkes fram i Magna Charta Universitatum, som 18. september 1988 ble undertegnet av 388 rektorer og ledere fra universiteter i hele Europa, i anledning 900-årsjubiléet til Universitet i Bologna. Dette ble starten på Bologna-prosessen.

I 2020 sluttet Norge seg til en internasjonal erklæring om forskningsfrihet - Bonn Declaration on Freedom of Scientific Research. Erklæringen støtter akademisk frihet som et grunnleggende prinsipp i akademia, og sier blant annet at den enkelte har frihet til å velge metode og emne for forskning. Gjennom tilslutningen forplikter Norge seg til å arbeide aktivt for å beskytte den akademiske friheten. Som ledd i Bologna-prosessen ble det i november 2020 vedtatt et kommuniké med blant annet en felles definisjon av akademisk frihet for alle landene i det europeiske utdanningsområdet (EHEA). En egen uttalelse som utdyper og problematiserer akademisk frihet nærmere, ble vedtatt som et vedlegg til kommunikéet. Også gjennom disse vedtakene har Norge forpliktet seg til å fremme og beskytte akademisk frihet.

Norge har sluttet seg til de fleste tiltakene i det europeiske forskningsområdet (ERA). Norge har også lansert en nasjonal handlingsplan for oppfølging av disse. Deltagerne i ERA har forpliktet seg til aktiv beskyttelse av den akademiske friheten for all forskning i Europa, basert på Bonn-erklæringen. Tiltaket i ERA policy agenda for 2022–2024 skal utvikle en handlingsplan for akademisk frihet og utvikle retningslinjer for å håndtere utenlandsk innblanding i forskning og innovasjon, se European Research Area Policy Agenda (europa.eu).

Norske universiteter og høyskoler tar aktivt del i internasjonalt samarbeid innen høyere utdanning og forskning. Dette er viktig blant annet for å sikre kvalitet i virksomheten. Slikt akademisk samarbeid gir også utfordringer, blant annet knyttet til akademisk frihet og etiske problemstillinger.

6.2.1.3 Akademisk frihet og institusjonelt selvstyre

I Meld. St. 19 (2020–2021) Styring av statlige universiteter og høyskoler kapittel 3.2 drøftes autonomiprinsippet, og skillet mellom institusjonell akademisk frihet og institusjonelt selvstyre. Det påpekes at det er viktig å skille mellom akademisk frihet og det som kan kalles institusjonelt selvstyre, ettersom disse har til dels ulike begrunnelser og ulike følger.

Akademisk frihet viser direkte til den faglige kjernevirksomheten og omfatter de handlingene vitenskapelig ansatte utøver når de forsker, underviser og formidler. Den akademiske friheten innebærer altså frihet fra utilbørlig innblanding i faglige spørsmål fra staten, oppdragsgivere og andre eksterne pressgrupper. Men den innebærer også faglig frihet internt på institusjonene og setter skranker for hvordan ledelsen, administrasjonen og kollegaer kan opptre overfor den enkelte ansatte i faglige spørsmål. Det siste har vært et viktig punkt helt siden Wilhelm von Humboldts arbeid med universitetsreformer og utdanningspolitikk på begynnelsen av 1800-tallet. For Underdalutvalget (NOU 2006:19) var det en viktig begrunnelse for å pålegge institusjonene en plikt til å verne om den akademiske friheten. Dette innebærer i sin tur at også statlige myndigheter er forpliktet til å legge til rette for at universitetene og høyskolene blir i stand til å utøve denne lovpålagte plikten.

Universitetenes og høyskolenes institusjonelle selvstyre viser i denne sammenhengen til det handlingsrommet og den styringskapasiteten disse institusjonene har til å ta avgjørelser om alle sider ved egen virksomhet, inkludert institusjonell profil, faglig ledelse, organisering, økonomi, samarbeid med andre, osv. Det institusjonelle selvstyret for universiteter og høyskoler har to hovedbegrunnelser. Den ene er hensynet til den akademiske friheten, ettersom mange avgjørelser om kjernevirksomheten vil ha betydning for ivaretakelsen av akademisk frihet. Den andre hovedbegrunnelsen er felles med mange andre offentlige virksomheter, som sykehus, skoler og så videre, og går ut på at beslutninger skal delegeres til det organisatoriske nivået som sitter på kompetansen og er nærmest behovene ute i befolkningen., Norsk offentlig sektor har i mange tiår, og under skiftende regjeringer, blitt styrt ut fra tanken om at beslutninger så langt mulig skal tas på, det nivået som har best forutsetninger for å finne de beste løsningene, siden de kjenner best til egne behov og utfordringer. I forskning og høyere utdanning er det oftest universitetene og høyskolene som har denne posisjonen.

Oppsummert kan det sies at den akademiske friheten er lovfestet fordi den er en nødvendig betingelse for å utvikle en kunnskapsbase som samfunnet kan ha tillit til. Denne akademiske friheten er også med på å begrunne det institusjonelle selvstyret for universiteter og høyskoler. Når universiteter og høyskoler også gis institusjonelt selvstyre i spørsmål som ikke er av faglig art, eller har vesentlig betydning for den akademiske friheten, er det begrunnet med at selvstyre vil gi bedre måloppnåelse enn mer sentralisert styring.

Selv om den akademiske friheten er vidtgående, er den ikke absolutt. Forskere og undervisere er underlagt de samme lover og regler som andre, og for forskningen gjelder dessuten egne etiske regler og retningslinjer. Arbeidsgivers styringsrett overfor ansatte i vitenskapelige stillinger er riktignok avgrenset av bestemmelsene om akademisk frihet, men bare i faglige spørsmål, og den akademiske friheten gjelder innenfor rammene av stillingen og arbeidsavtalen. Det er med andre ord både mulig og ønskelig å forene den enkeltes akademiske frihet med god faglig ledelse på grunnplanet, strategisk planlegging på institusjonsnivå og statlig kunnskapspolitikk på nasjonalt nivå.

6.2.1.4 Åpen forskning

Åpenhet og delingskultur har blitt et fremtredende trekk ved samfunnet de siste årene, også innenfor forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid. Kunnskapsdeling har nytteverdi for hele befolkningen, ikke bare for de som har høyere utdanning. Åpen tilgang handlet først om formidlingen av og tilgangen til vitenskapelige publikasjoner, men i dag har også åpen tilgang til og deling av forskningsdata kommet til. Universitets- og høyskolelovutvalget mente at det inngår i universiteters og høyskolers samfunnsoppdrag å gjøre resultatene fra den faglige virksomheten tilgjengelige for dem som måtte ha nytte av det. Åpen forskning, det vil si forskning der forskningsresultater og –data blir tilgjengelige for offentligheten, er måten å få dette til på. Etter lovutvalgets vurdering vil krav om å publisere på en måte som gjør resultatene tilgjengelige for alle som kan tenkes å ha nytte av dem, være fullt forenlige med akademisk frihet og den enkelte forskers rett til å velge publiseringskanal.

Også ekspertutvalget for akademisk ytringsfrihet drøftet dette. Det å gjøre forskning tilgjengelig er en viktig forskningsetisk norm, og mente det er viktig at det pågående arbeidet med åpen forskning, og særlig åpen tilgang til forskning, videreføres.

Meld. St. 5 (2022–2023) Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2023–2032 slår fast at akademisk frihet er en viktig forutsetning for at offentligheten fortsatt skal ha høy tillit til forskning og høyere utdanning. Den tilliten kan forsknings- og utdanningsaktørene bare få gjennom kvalitet, etisk framferd og åpenhet. Regjeringen vil derfor sørge for at offentlig finansiert forskning er tilgjengelig og at alle høyere utdanningsinstitusjoner har ordninger for publisering med åpen tilgang. Dette vil, som universitets- og høyskolelovutvalget pekte på, være forenlig med akademisk frihet, og i tillegg bidra til å styrke grunnlaget for den akademiske friheten.

6.2.1.5 Universitets- og høyskolelovutvalgets forslag og oppfølging

Utvalgets kapittel 15 omhandlet akademisk frihet. Utvalget foreslo å videreføre innholdet i § 1-5 om faglig frihet og ansvar, med en presisering i bestemmelsens første ledd som skulle understreke at institusjonene også har et ansvar for å verne om de ansattes utøvelse av den akademiske friheten. Bakgrunnen var at hetsing og trakassering av faglig ansatte som ytrer seg i samfunnsdebatten er et økende problem, og institusjonenes ansvar for å verne om de ansattes utøvelse av den akademiske friheten bør komme klarere fram. Utvalget mente også at forslaget ville bidra til å beskytte den ansatte mot å bli utsatt for sanksjoner fra arbeidsgivers side i en situasjon der den ansatte har benyttet seg av sin akademiske ytringsfrihet og møtt motbør ledelsen opplever som ubehagelig.

Departementet omtalte akademisk frihet i Prop. 111 L (2020–2021), og sluttet seg til utvalgets forslag om å videreføre innholdet i § 1-5. Departementet sa seg også enig i at institusjonene har et ansvar for å verne om de ansattes utøvelse av den akademiske friheten. Etter departementets vurdering innebar ikke utvalgets forslag til presisering noen materiell endring, og foreslo derfor å ikke følge opp utvalgets forslag på det punktet. Videre uttalte departementet at det er trekk i samfunnsutviklingen, særlig i noen land, som kan vekke bekymring. Det er tendenser til polarisering i debatten om kunnskap, og akademisk frihet, uavhengighet, og kvalitetssikring blir stadig viktigere for å beholde høy tillit til forskningsbasert kunnskap i samfunnet. De akademiske grunnverdiene og lovbestemmelsene som beskytter den akademiske friheten ligger fast, men det er behov for å oppgradere politikken og systemene for å møte en ny tid, med nye medier, nye teknologier og nye utfordringer. Departementet uttalte at det ville ta disse spørsmålene med videre, blant annet i arbeidet med ny langtidsplan for forskning og høyere utdanning. Videre orienterte departementet om at det ville sette ned en ekspertgruppe med oppgave å utrede bestemte aspekter ved faglig frihet og ansvar. Ekspertutvalget for akademisk frihet ble oppnevnt i juli 2021 for å utrede problemstillinger knyttet til akademisk ytringsfrihet. Anine Kierulf ledet ekspertutvalget som la fram sin innstilling i mars 2022, se NOU 2022: 2 Akademisk ytringsfrihet (se omtale i punkt 2.3).

6.2.1.6 Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning 2023–2032

Meld. St. 5 (2022–2023) Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2023–2032 omhandler blant akademisk frihet og tillit til forskning, se kapittel 7. Der blir ekspertutvalgets utredning omtalt, blant annet heter det at «Kierulf-utvalgets rapport gir en grundig og dekkende drøfting av hva akademisk ytringsfrihet er, og hvordan den kan begrunnes.» I meldingen redegjøres det for utfordringene den akademiske ytringsfriheten står ovenfor i dag, blant annet knyttet til ytringsklimaet i samfunnet og internt i akademia, og hvordan ansvaret for akademisk ytringsfrihet og akademisk kvalitet er å forstå. Forslagene til endringer i universitets- og høyskoleloven ble omtalt uten at de ble tatt stilling til.

6.2.2 Dagens regler

Den akademiske friheten er lovfestet i universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 1-5. Her blir det slått fast at universiteter og høyskoler har en plikt til å fremme og verne akademisk frihet. Institusjonene har et ansvar for å sikre at undervisning, forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid holder et høyt faglig nivå, og utøves i overensstemmelse med anerkjente vitenskapelige, kunstfaglige, pedagogiske og etiske prinsipper. Akademisk frihet innebærer også at institusjonene ikke kan gis pålegg om læreinnholdet i undervisning og innholdet i forskningen eller i det kunstneriske og faglige utviklingsarbeidet utover de rammene som er fastsatt i eller med hjemmel i lov. Institusjonene kan heller ikke gis pålegg eller instruks om individuelle ansettelser eller utnevnelser.

Den enkelte ansatte ved universiteter og høyskoler har et selvstendig faglig ansvar for innhold og opplegg for undervisningen. Den enkelte ansatte har også rett til å velge emne og metode for sin forskning eller sitt utviklingsarbeid, innenfor de rammene som følger av ansettelsesforholdet eller særlige avtaler. Dette innebærer en begrensning i arbeidsgivers rett til å instruere ansatte i faglige spørsmål.

Den akademiske friheten innebærer også at institusjonene kan utforme sitt eget faglige og verdimessige grunnlag, innenfor rammer som følger av lov, og rammene som settes av plikten til å verne den akademiske friheten. Prinsippet om individuell akademisk frihet gjelder også for institusjonene som har et alternativt verdimessig eller faglig grunnlag. For den enkelte ansatte ved disse institusjonene kan det imidlertid være noen begrensninger i den akademiske friheten, for eksempel verdibegrunnede rammer for undervisningen. Begrensningene må være legitime og tydelig formidlet før ansettelse hvis den skal begrense den ansattes akademiske frihet.

Etter uhl. § 1-5 sjette ledd skal institusjonene sørge for åpenhet om resultater fra forskning eller faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid. De ansatte har rett til å offentliggjøre resultatene av forskningen. Styret ved institusjonene er gitt adgang til å vedta utsatt offentliggjøring når legitime hensyn tilsier det. Dette er først og fremst aktuelt ved kommersialisering, patentsøknader mv.

6.2.3 Forslaget fra ekspertgruppen for akademisk ytringsfrihet

Ekspertutvalget for akademisk ytringsfrihet foreslo i NOU 2022: 2, endringer i universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 1-5. Forslaget var begrunnet i at måten denne paragrafen verner akademisk ytringsfrihet på, og hvem som har ansvar for å ivareta den akademiske friheten og hvordan, burde komme tydeligere fram enn i dag.

Ekspertutvalget uttalte bl.a. at den akademiske ytringsfriheten nyter et sterkt vern etter Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10. Det er primært de faktiske, ikke de rettslige forhold som skaper utfordringene som ble beskrevet i utredningen. Ytringsfriheten er godt beskyttet, det er ytringsrommet som er under press. Utvalget pekte på at det derfor er begrenset hvilke effekter regelendringer kan få. Men når et lovverk allerede finnes på et område, mente utvalget at det er viktig at det er så presist som mulig. Dette har en side til lovens rettslige virkninger, men også til dens demokratiske forankring. Uklare regler er både rettslig og demokratisk uheldige. Utvalget påpekte at uklarheter er særlig uheldige på ytringsfriheten område. Hvis rommet for vernede ytringer er en sirkel der de rettslige ytringsgrensene definerer omkretsen, vil usikkerhet om disse grensene gjøre rommet for vernede ytringer uklar. Kan grensene forstås snevrere enn de er ment, vil ytringsrommet oppfattes som mindre enn det det egentlig er. Dermed kan folk holde tilbake ytringer som de lovlig kunne fremsatt, og offentligheten går glipp av disse ytringene.

Ekspertutvalgets forslag til endringer i uhl. § 1-5 hadde fire hovedmål:

1. Å tydeliggjøre det institusjonelle ansvar for ansatte og studenters akademiske frihet

2. Å presisere at det institusjonelle ansvaret innebærer å sørge for opplæring i og forutsetninger for at ansatte og studenter kan utøve akademisk frihet, inkludert akademisk ytringsfrihet

3. Å tydeliggjøre at den akademiske friheten fra eksterne instrukser og styring også gjelder formidlingsdelen av de akademiske oppgavene

4. Å løfte fram den individuelle retten til, og ansvar for, å drive akademisk formidling.

De foreslåtte endringene støttet seg dels på universitets- og høyskolelovutvalget forslag til endring i § 1-5 første ledd.

Ekspertutvalget viste til at det ikke er bare de ansatte som trenger vern for sin akademiske frihet og ytringsfrihet, det gjør også studentene. Ansatte og studenter utgjør sammen det akademiske fellesskap som er avhengig av akademisk frihet, og akademisk ytringsfrihet. I flere tilfeller vil de også forske og undervise sammen. Gruppene skiller seg imidlertid fra hverandre på noen sentrale punkter: studentene er under utdanning og opplæring, og de er i utgangspunktet ikke ansatte i arbeidsrettslig forstand.

Det individuelle formidlingsansvar en del av det arbeidsoppdrag de vitenskapelig ansatte har. Den individuelle friheten i forslag til nytt ledd om formidlingsarbeid gjelder derfor bare ansatte. De institusjonelle forpliktelsene til å ivareta de ansattes akademiske frihet og ytringsfrihet, det vil si forslag til tillegg i første ledd og nytt ledd om opplæringsansvar, bør derfor også omfatte studentene.

6.2.4 Høringsinstansenes syn

I alt 37 høringsinstanser uttalte seg om lovforslagene fra ekspertutvalget. To av disse tok ikke stilling til forslagene. 16 støttet forslagene fullt ut, mens 15 støttet deler av forslagene. Fire høringsinstanser gikk imot forslagene til endring i § 1-5.

Justis- og beredskapsdepartementet tok ikke stilling til forslagene, men kommenterte at det burde klargjøres hva som er nytt og hva som er lovfesting av gjeldende rett. Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse støttet intensjonen om å tydeliggjøre det institusjonelle ansvaret, og pekte på det positive i at det tydeliggjøres at studenter er en del av det akademiske fellesskapet. De nasjonale forskningsetiske komiteene støttet forslagene.

Av universitetene og høyskolene var det 18 som uttalte seg om forslagene. Av disse støttet åtte forslagene: Forsvaret/Forsvarets høgskole, Høgskolen Kristiania, Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter, OsloMet, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, Politihøgskolen, Universitetet i Sørøst-Norge og Universitetet i Tromsø. Sju institusjoner støttet deler av forslagene: Høgskolen i Østfold, Høgskulen på Vestlandet, Nord universitet, Steinerhøyskolen, Universitetet i Stavanger, Universitetet i Agder, og VID vitenskapelige høgskole.

Tre av institusjonene gikk imot, i hovedsak fordi endringene ble ansett som unødvendige. Norges teknisk-naturvitenskapeligeuniversitet mener det er unødvendig lovregulering, og ønsker ikke lovfesting av formidlingsansvar. Norges handelshøyskole og Norges musikkhøgskole og er også imot forslaget.

Andre høringsinstanser som støttet forslagene er Abelia, Akademiet for yngre forskere, Norges institusjon for menneskerettigheter, Norsk redaktørforening, Norsk studentunion, Stipendiatorganisasjonene i Norge og Studentunionen ved Høgskolen Kristiania og ved Handelshøyskolen BI. Følgende høringsinstanser støttet i hovedsak forslagene, men med noen merknader: Akademikerne,Den norske Forleggerforening,Den norske legeforening, Forskerforbundet, Norges forskningsråd, Studenttinget NTNU og Utdanningsforbundet. Kristian Gundersen uttalte at hensynet til å sikre den akademiske ytringsfriheten innad i akademia ikke er godt nok ivaretatt med disse forslagene, og at det også bør tas inn en formulering som i den irske universitetsloven. Forskerforbundet og Utdanningsforbundet mente at uttrykket akademisk ytringsfrihet ikke bør brukes.

Universitets- og høgskolerådet gikk imot forslagene til lovendring, da de vurderes som i hovedsak unødvendige. Videre påpeker de at formidling ikke bør reguleres som en egen oppgave.

6.2.5 Departementets vurdering

Departementet mener det er viktig å videreføre regler om akademisk frihet som i dag følger av nåværende § 1-5. Reguleringen av det grunnleggende prinsippet om akademisk frihet og vurderingene fra NOU 2006: 19 Akademisk frihet står seg godt også i dag.

Departementet vil her vurdere de tilleggene som ble foreslått av ekspertutvalget for akademisk ytringsfrihet. Ekspertutvalgets rapport gir, som omtalt i Meld. St. 5 (2022–2023) Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2023–2032, en grundig og dekkende drøfting av hva akademisk ytringsfrihet er, og hvordan den kan begrunnes. Rapporten er en nødvendig påminnelse om at akademisk ytringsfrihet for den enkelte forsker er helt avgjørende for at akademisk virksomhet kan ha den høye tilliten som den har i Norge i dag, og gir en god og balansert beskrivelse av hvilke utfordringer den akademiske ytringsfriheten står overfor.

Departementet viser til ekspertutvalgets vurdering av at det er begrenset hvilke effekter regelendringer kan få, og slutter seg til vurderingen av at når et lovverk allerede finnes på et område, så er det viktig at det er så presist som mulig. Departementet slutter seg til de fire hovedmålene som var ekspertutvalget hovedbegrunnelse, og drøfter her om det er behov for å lovregulere disse.

Ekspertutvalgets første forslag, om å presisere institusjonenes plikt til å ivareta de som utøver akademisk frihet, er delvis oppfølging av forslaget fra universitets- og høyskolelovutvalget. En prinsipiell forskjell er at ekspertutvalgets forslag også omfatter studenter. Begrunnelsen er at studentene utgjør en sentral del av det vitenskapelige fellesskapet og det overordnede institusjonelle ansvar for ansattes akademiske frihet bør derfor inkludere dem. Departementet er enig i dette og foreslår at dette tillegget tas inn i første ledd, jf. forslag til 2-2 første ledd første punktum.

Ekspertutvalgets andre forslag var å ta inn et nytt ledd i dagens regel, for å understreke institusjonenes ansvar for å lære opp ansatte og studenter i akademisk frihet og akademisk ytringsfrihet og for å skape rom for at akademisk frihet og akademisk ytringsfrihet kan skje i praksis. Ekspertutvalget begrunnet forslaget med at de gjennom sitt arbeid hadde fått et klart inntrykk av at selv grunntrekkene i akademisk frihet og ytringsfrihet ikke kan forutsettes kjent verken på ledelsesnivå eller blant universitetsansatte og studenter. Uten slik kunnskap er det vanskelig fullt ut å ivareta de lovpålagte oppgaver som følger av dagens lov § 1-3.

Med akademisk ytringsfrihet menes her ytringsfrihet brukt i akademisk øyemed i bred forstand, både innad i akademia, og i form av formidling og debatt utad. Grunnen til at denne friheten er understreket er at ansatte og studenter synes å ha et særlig behov for å forstå og trenes i denne delen av den akademiske friheten.

Denne delen av forslaget møtte størst motstand i høringen, om lag en tredel gikk imot eller var skeptiske. Hovedargumentet er at det ikke er behov for lovregulering, og andre virkemidler vurderes som mer hensiktsmessig. Norges handelshøyskole og Universitets- og høgskolerådet påpeker at det alt i dag er institusjonenes ansvar å sikre ansatte og studenter tilstrekkelig opplæring i og forutsetninger for utøvelse av akademisk frihet, akademisk ytringsfrihet inkludert. Steinerhøyskolen påpeker at det kan være en bedre løsning at det kommer retningslinjer og en veileder i akademisk ytringsfrihet. Høgskolen i Østfold peker på at det heller ikke er lovfestet at institusjonene skal gi ansatte den opplæring som er nødvendig for å oppfylle forsker- og undervisningsoppdrag.

Departementet har forståelse for argumentene om at lovregulering ikke er nødvendig virkemiddel på dette området. Som påpekt av blant annet Universitets- og høgskolerådet, så ligger et slikt opplærings- og tilretteleggingsansvaret alt i dag på institusjonene. Departementet mener at dette følger av første ledd i § 1-5 om institusjonenes ansvar for å fremme og verne akademisk frihet. I dette må det etter departementets vurdering også ligge at institusjonene har ansvar for å skape rom for at akademisk frihet og akademisk ytringsfrihet kan skje i praksis. Videre ligger det et ansvar på institusjonene for å ivareta dem som utsettes for ulovlige ytringer og trusler, eller for svært belastende og urimelig behandling blant annet i mediene.

Departementet vil videre vise til nevnte langtidsplan for forskning og høyere utdanning, som drøfter behovet for nødvendig opplæring i akademisk ytringsfrihet i punkt 7.2. Ett av regjeringens tiltak i langtidsplanen er å be alle universiteter, høyskoler, helseforetak og forskningsinstitutter som mottar statlige grunn- eller basisbevilgninger, om å verne om den akademiske ytringsfriheten til sine ansatte, tilby nødvendig opplæring i hva ytringsfriheten innebærer, og sikre at akademiske kvalitetsnormer ivaretas gjennom fagfellevurdering og levende debatt i fagmiljøene. Også Ytringsfrihetskommisjonen (NOU 2022: 9) har flere anbefalinger for å styrke ytringsfriheten i arbeidslivet, og anbefaler bl.a. at arbeidsgivere og ledere bør legge til rette for mer kunnskap, opplæring og trening i ytringsfrihet og forhold som påvirker denne. Departementet vil på denne bakgrunn ikke følge opp forslaget om å lovfeste et særskilt krav til opplæring på dette området.

Det tredje forslaget fra ekspertutvalget var å ta inn i dagens opplisting i § 1-5 at også innholdet i formidlingen er omfattet av den akademiske friheten, og skal være vernet mot pålegg og instrukser. VID vitenskapelige høgskole, Akademikerne,Den norske legeforening og Studenttingetved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet kommenterer dette forslaget konkret, og støtter det. Av de som er imot lovendringene generelt uttaler Norges handelshøyskole og Universitets- og høgskolerådet at det ikke er tilstrekkelig begrunnet at formidling skal skilles ut som en særlig lovforankret del av akademisk frihet. Etter departementets vurdering vil institusjonell akademisk frihet i innholdet i formidlingen kunne ha sammenheng med tillit til forskning, og vil derfor foreslå et slikt tillegg til § 1-5 tredje ledd.

Ekspertutvalget fjerde og siste forslag er et nytt ledd om rett til og faglig ansvar for å drive formidling (akademisk formidling i bred forstand). De påpekte et behov for å synliggjøre den individuelle formidlingsfriheten, på linje med undervisnings- og forskningsfrihetene som er regulert i § 1-5 fra før. Forslaget får fram at formidling er en individuell rett og et individuelt ansvar. Det skal sikre den individuelle akademiske ytringsretten til formidling. Det faglige ansvaret løftes fram for å tydeliggjøre hva slags ansvar for saklighet og sannhetssøken som følger med den formidlingsfriheten vitenskapelig ansatte har etter universitets- og høyskoleloven. Faglig ansvar har to sider. Vitenskapelig ansatte har for det første et ansvar for å drive sannhetssøken ved å forholde seg til de kvalitets-, etikk- og saklighetsnormer som gjelder på feltet deres. For det andre har de et ansvar for å bidra til at andre i fagfelleskapene holder seg til disse normene, for eksempel ved å bidra med fagfellevurderinger, fremsettelse av alternative hypoteser eller falsifisering, eller ved motargumenter og oppklaringer av faglige spørsmål de selv mener er feil eller unyansert belyst i offentlig formidling eller debatt.

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Norges musikkhøgskole, Norges handelshøyskole (NHH) og Universitets- og høgskolerådet (UHR) er imot forslaget. Høgskulen på Vestlandet mener det er unødvendig. NTNU og UHR ønsker ikke lovfesting av individuelt faglig ansvar for å drive formidling. NHH og UHR påpeker at konsekvensene av forslaget fremstår uklare, inkludert forholdet mellom individets og institusjonens ansvar for formidling. VID vitenskapelige høgskole støtter forslaget med en justert ordlyd. De mener det er bedre å bedre å formulere ansvaret som «faglig ansvar for formidlingen» og ikke som ansvar for å formidle. Dette vil være mer i tråd med hva som sies om det faglige ansvaret knyttet til undervisning og forskning.

Den norske legeforening er usikker på behovet, og mener at det er uklart hva det vil bety for den enkelte. Studenttinget ved NTNU ber om konsekvensvurdering, bl.a. for å se på hvordan en lovfesting vil påvirke «den som gir undervisning» (etter femte ledd), men som ikke har en vanlig vitenskapelig stilling slik som vitenskapelige assistenter, studenter som bidrar i undervisning osv. Akademikerne uttaler at en slik bestemmelse vil både ha fordeler og ulemper ved seg, ikke minst fordi den kan oppleves å sette strenge rammer for formidlingsretten selv om dette ikke er ekspertutvalgets intensjon. Den utadrettede formidlingen dette vektlegges for mye gjennom bestemmelsen. Selv om intensjonene med forslaget er godt, så kan det bli en overregulering. De ønsker å vente med dette til vi ser effekten av de øvrige lovforslagene.

Departementets vurdering er at formidling synes å ha et svakere fundament i dagens akademia enn de øvrige akademiske oppgavene. Departementet er enig med ekspertutvalgets vektlegging av at formidlingsoppdraget er godt begrunnet i et ytringsfrihetsperspektiv. Press mot forskeres ytringsfrihet oppstår ofte i forbindelse med formidlingsaktivitet. Synliggjøring av formidling i universitets- og høyskoleloven vil kunne bidra til å styrke og støtte akademisk ytring og formidling. Departementet foreslår å følge opp ekspertutvalgets forslag om en ny regel om formidlingsansvar i § 1-5, med en mindre justering i ordlyden.

Ekspertutvalget foreslår å gi § 1-5 ny overskrift, fra faglig til akademisk frihet og ansvar, slik at den bedre fanger opp bredden i det paragrafen regulerer. Den omhandle ikke bare den faglige frihet og ansvar, men de fleste aspekter av den akademiske frihet og ansvar – institusjonelt og individuelt, til undervisning, forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid og formidling. Dette vil gi en begrepsbruk som er i samsvar med vanlig omtale av denne paragrafen. Tilsvarende ordlydsendring vil departementet foreslå i § 1-1 i loven.

6.2.6 Departementets forslag

Departementet foreslår å videreføre reglene i uhl. § 1-5 om akademisk frihet, med noen tillegg:

• overskriften på paragrafen endres til «akademisk frihet og ansvar»

• det institusjonelle ansvaret for å verne ansattes og studenters utøvelse av akademiske frihet tydeliggjøres i første ledd

• det presiseres i tredje ledd ny bokstav c at den akademiske frihet fra eksterne instrukser og styring også gjelder formidlingsdelen av de akademiske oppgaver.

• den individuelle rett til, og faglig ansvar for å drive akademisk formidling reguleres i nytt sjette ledd

Se forslaget til § 2-2.

6.3 Norsk og samisk fagspråk

6.3.1 Dagens regler

Dagens universitets- og høyskolelov § 1-7 første ledd pålegger universiteter og høyskoler ansvar for vedlikehold og videreutvikling av norsk fagspråk. Regelen kom inn etter en lovendring i 2009. Bakgrunnen var basert på en økende forståelse av sektorens strategiske posisjon for å utvikle og holde levende et fullstendig vitenskapelig fagspråk på norsk. I Ot.prp. nr. 71 (2008–2009) er det lagt til grunn at ansvaret innebærer at institusjonene skal utarbeide individuelt tilpassede språkstrategier og bidra til at det blir utviklet termer både på bokmål og nynorsk, blant annet ved å sørge for at det utarbeides oppdaterte termlister med parallell terminologi. Institusjonene har også ansvar for å vise at vedlikehold og utvikling av norsk fagspråk er en del av institusjonenes ansvar etter § 2-1 bokstav a om undervisning, og for å medvirke til at det blir utviklet norskspråklige læremidler for høyere utdanning. Institusjonene skal også drive formidling på norsk.

Ansvaret for å utvikle og vedlikeholde norsk fagspråk skal ikke være til hinder for at institusjonene bruker og utvikler fremmedspråklig kompetanse, for eksempel engelsk, når det tjener et formål. Ett av momentene som nevnes i forarbeidene, er at norsk skal være det foretrukne språket dersom det ikke er bestemte grunner til at engelsk eller et annet fremmedspråk bør brukes i stedet.

Lov om universiteter og høgskoler fra 1995, som gjaldt de statlige institusjonene, hadde en regel om at undervisningsspråket til vanlig er norsk. I forarbeidene var det understreket at denne ikke var til hinder for at det kunne gjøres unntak fra hovedregelen. Det kunne være situasjoner der fagets innhold krevde unntak, eller at undervisningsmateriell, gjesteforelesere, undervisningens internasjonale profil eller andre forhold kunne gjøre det vanskelig å etterleve hovedregelen. Lovbestemmelsen om undervisningsspråket ble opphevet ved en revisjon av universitets- og høgskoleloven i 2002. Dette ble i Ot.prp. nr. 40 (2001–2002) begrunnet med ønsket om at institusjonene skulle bygge opp et fagtilbud på engelsk og eventuelt andre språk for å sikre internasjonalisering av norsk utdanning og forskning, og dagjeldende bestemmelse kunne være til hinder for dette. Det ble imidlertid understreket at det å styrke norsk språkkultur og bevare og videreutvikle norsk fagterminologi fortsatt skulle være en viktig oppgave for universiteter og høyskoler.

De årlige tildelingsbrevene til de statlige institusjonene har krav og forventninger til arbeidet med norsk som fagspråk. Ansvaret for norsk fagspråk er også tatt opp i tilskuddsbrevene til de private høyskolene.

Arbeidet med norsk fagspråk generelt er omtalt i punkt 3.2.2. Regelen i dagens universitets- og høyskolelov § 1-7 andre ledd om språk i eksamensoppgaver er omtalt i punkt 15.5.

Ansvaret for samisk fagspråk er tema i tildelingsbrevene til de tre institusjonene som er gitt særlig ansvar for samisk forskning og utdanning. Dette er Samisk høgskole, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet og Nord universitet. Samisk høgskole er en samiskspråklig forsknings- og utdanningsinstitusjon, og samisk språk, innovasjon og tradisjonell kunnskap står i sentrum for virksomheten ved høyskolen. Høgskolen har samisk som hovedspråk for administrasjon, undervisning, forskning og formidling. De tre institusjonene skal samarbeide og samordne arbeidet sitt.

6.3.2 Høringsforslaget

Departementet foreslo å videreføre uhl. § 1-7 første ledd i samsvar med tilrådingen fra universitets- og høyskolelovutvalget.

I høringsnotatet ble ansvaret for norsk som fagspråk drøftet. Departementet drøftet flere alternative tilnærminger til hvordan norsk fagspråk kunne løftes. Hurdalsplattformen slår fast at regjeringen vil «sørgje for at norsk språk blir løfta fram i høgare utdanning og forsking». Departementet foreslo ikke lovendringer i høringen og viste til at slik lovregulering ikke er et hensiktsmessig virkemiddel for å styrke arbeidet for norsk fagspråk innenfor høyere utdanning og forskning. Videre viste departementet til at dagens lovkrav er tilstrekkelig, og at gjeldende lovkrav kan tydeliggjøres og framheves i forarbeidene til ny lov, eventuelt supplert med andre pedagogiske virkemidler.

Gjeldende universitets- og høyskolelov regulerer ikke eksplisitt bruk av samisk som fagspråk. Etter sameloven § 1-5 er samisk og norsk likeverdige språk. Departementet foreslo å regulere ansvaret for samisk som fagspråk særskilt ved å ta inn i uhl. § 1-7 at institusjoner som har et særlig ansvar for samisk forskning og høyere utdanning, har ansvar for vedlikehold og videreutvikling av samisk fagspråk. Departementet understreket videre at alle institusjonene med samisk utdanning og forskning må være særlig oppmerksomme på utfordringer ved samisk som både forsknings- og undervisningsspråk, og at det må iverksettes tiltak for å støtte opp om samiske språk.

Departementet foreslo også å innføre en hjemmel for å kunne fastsette nærmere krav i forskrift til norsk og samisk som fagspråk. Forslaget hadde blant annet til hensikt å legge til rette for å kunne følge opp forslaget i NOU 2022: 2 om krav til sammendrag på norsk for doktorgradsavhandlinger på andre språk enn norsk.

6.3.3 Høringsinstansenes syn

Generelt

Det var i alt 49 høringsinstanser som uttalte seg om forslaget om norsk og samisk fagspråk. Dette var Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir), Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning, Språkrådet, Nynorsksenteret, Nordland fylkeskommune, Trøndelag fylkeskommune, Handelshøyskolen BI, Høgskolen i Molde, Høgskolen i Østfold, Høgskulen i Volda, Høgskulen på Vestlandet, Høyskolen Kristiania, Kriminalomsorgens høgskole- og utdanningssenter, Kunsthøgskolen i Oslo, MF vitenskapelig høyskole, NLA Høgskolen, Nord universitet, Norges handelshøyskole, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, OsloMet, Samisk høgskole, Universitetet i Agder, Universitetet i Oslo, Universitetet i Stavanger, Universitetet i Sørøst-Norge, Universitetet i Tromsø, VID vitenskapelige høgskole, Samisk faggruppe ved institutt for språk og kultur med flere, NMBUs klagenemnd, Abelia, Akademiet for yngre forskere, Akademikerne, Den norske Forleggerforening, Forskerforbundet, LO Norge, NHO, NITO, Noregs Mållag, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Norsk studentorganisasjon, Nynorsk forum, Nynorsk kultursentrum, Stiftelsen Norsk Folkemuseum, Studenttinget ved NTNU, Studentparlamentet UiT, Tekna, Universitets- og høgskolerådet, Utdanningsforbundet og Gunnar Skirbekk.

Høringen viste at det var bred enighet om at samisk fagspråk også bør nevnes i loven, og at det bør lovfestes at språkansvar også omfatter ansvar for samisk språk. Et flertall støttet at det ikke lovfestes mer eksplisitte krav til språk, men at nærmere regulering kan skje gjennom forskrift.

Om norsk fagspråk

OsloMet støttet dagens regulering av norsk fagspråk, og uttalte:

Å videreføre lovfesting av universiteter og høgskolers ansvar for utvikling og vedlikehold av norsk fagspråk er svært viktig for å sikre at norsk forblir et fullverdig vitenskapelig fagspråk også i fremtiden. Norsk er - og har lenge vært - under press i høyere utdanning og forskning. Å opprettholde og videreutvikle norsk som vitenskaps- og fagspråk, inkludert det å utvikle og oppdatere fagterminologier, har ringvirkninger i samfunnet langt utover den virksomheten som drives ved universiteter og høgskoler. Dette er således en del av de høyere utdanningsinstitusjonenes samfunnsmandat som må bringes videre.

NHO påpekte behovet for å styrke arbeidslivsrelevansen i utdanningene, og at de fleste studenter skal bruke norsk som arbeidsspråk når de kommer ut i arbeidslivet. Tekna viste til at det utdannes for få forskere med norskspråklig kompetanse, og at utenlandske stipendiater blant annet trenger bedre norsk språkopplæring. De påpekte videre at når andelen stipendiater med norsk som fagspråk synker, reduseres også arbeidslivsrelevansen.

Språkrådet hadde i tillegg noen forslag til endring i ordlyden i paragrafen, for å få ordlyden i overensstemmelse med lovteksten i språklova. Språkrådet viste til at siden språkloven er en rammelov, så bør særlovgivningen gjenspeile rammeloven.

Om samisk fagspråk

Vel 20 høringsinstanser uttalte seg om og støtter forslaget om å lovfeste ansvaret for samisk som fagspråk. Akademikerne gikk imot lovfesting fordi dette er ansvar som alt ligger til disse institusjonene gjennom tildelingsbrev og språkloven. Tekna mente konsekvensene av forslaget bør utredes bedre. HK-dir og Språkrådet støttet departementet i at det kan være hensiktsmessig å regulere ansvaret for samisk som fagspråk særskilt. Samisk høgskole påpekte at det er særlige utfordringer knyttet til å drifte en samiskspråklig utdanningsinstitusjon. De samiske språkene forvaltes akademisk av svært små og sårbare fagmiljøer, og det er behov for å støtte opp om tiltak som bidrar til utvikling av samisk fagspråk. Samisk høgskole ønsket derfor

at institusjonene som har et særlig ansvar for samisk høyere utdanning og forskning, herunder særlig samiskspråklig utdanning og forskning, blir tatt med i en dialog [med] KD om hva ansvaret som følger av § 1-7 vil innebære og hvordan vi som nasjon kan bygge kompetanse på området for å forvalte samisk fagspråk på best mulig måte. Videre ser vi også at det er behov for noen grensedragninger og vurderinger av hvordan dette ansvaret som følger forslaget til endring av UH-loven avgrenses mot statlige myndigheters overordnete ansvar for synliggjøring og utvikling av samiske språk.

Nord universitet, fylkeskommunene i Nordland og i Nord-Trøndelag, og Universitets- og høgskolerådet var opptatt av dialog om hvordan ansvaret for samisk fagspråk skal ivaretas. Universitet i Tromsø var positive til forslaget.

Om forslag til forskriftshjemmel

Det var delte meninger blant høringsinstansene om det å fastsette ytterligere krav i forskrift er veien å gå. Et flertall av høringsinstansene støttet innføring av en forskriftshjemmel.

Blant annet HK-dir, Språkrådet, Høgskolen i Østfold, NMBU, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Universitetet i Agder, Universitetet i Oslo, Akademikerne, Universitets- og høgskolerådet og Utdanningsforbundet var enige i at det er hensiktsmessig med hjemmel for forskrift, slik at det senere kan gis nærmere krav til fagspråk. NMBU uttalte at det er viktig å bruke en eventuell forskriftshjemmel med kløkt og vise retning i språkarbeidet, framfor detaljerte føringer.

OsloMet påpekte at ytterligere tiltak for å styrke norsk som fagspråk i stedet i stor grad bør vurderes og bestemmes ut fra institusjonenes egne fagporteføljer, også for å ikke utilsiktet innsnevre mulighetene til fagmiljøer som er avhengig av internasjonalt samarbeid, rekruttering og ekstrafinansiering.

Handelshøyskolen BI, Høyskolen Kristiania, VID vitenskapelige høgskole, Abelia og NHO støttet ikke forslaget om forskriftshjemmel, og påpekte at regler fastsatt i forskrift også er bestemmende for institusjonene, men mindre forutsigbart.

6.3.4 Departementets vurdering

6.3.4.1 Norsk fagspråk

Høringen viste at det fortsatt er behov for og ønskelig å regulere institusjonenes ansvar for norsk fagspråk. Departementet foreslår å videreføre dagens regel. Det var også tilslutning til departementets forslag om å ikke lovfeste de tilleggene om bruk av norsk fagspråk som var drøftet i notatet.

Språkrådet foreslo noen språklige endringer i lovteksten i § 1-7 om ansvar for fagspråk, for å bruke samme formuleringer i universitets- og høyskoleloven som i språkloven. Dette vil gi mindre rom for avvikende tolkninger om hva ansvaret innebærer, uten at det medfører materielle endringer. Flere høringsinstanser, inkludert Språkrådet, har etterspurt at det presiseres i loven at ansvaret for norsk fagspråk omfatter både bokmål og nynorsk. Dette er ikke ment å være en materiell endring.

Departementet legger til grunn at ansvaret for å bruke, utvikle og styrke norsk fagspråk består av følgende elementer: Individuelt tilpassede språkstrategier, terminologiarbeid og formidling. Blant annet disse momentene inngår i institusjonenes ansvar:

• Norsk eller samisk skal være hovedspråket ved norske universiteter og høyskoler. Engelsk eller andre fremmedspråk kan brukes når det tjener et formål, men ureflektert og automatisk bruk av fremmedspråk må unngås.

• Norsk eller samisk skal være det foretrukne språket dersom det ikke er bestemte grunner til at engelsk eller et annet fremmedspråk bør brukes i stedet.

• Institusjonen må utvikle terminologi på bokmål og nynorsk i takt med import av ny engelskspråklig terminologi.

• Institusjonene må gi studentene tilgang på termlister med parallell terminologi på engelsk og norsk, både bokmål og nynorsk.

• Institusjonene må tydeliggjøre at vedlikehold og videreutvikling av norsk fagspråk må være en forpliktende del av undervisningen.

• Ansvaret for norsk eller samisk fagspråk må reflekteres i rutiner og retningslinjer for faglig formidling i bred forstand, og for vitenskapelig og annen faglig publisering.

• Institusjonene må medvirke til at det blir utviklet norskspråklige læremidler for høyere utdanning.

• Institusjonene må gi nødvendig opplæring til ikke-norskspråklige ansatte, slik at de settes i stand til å undervise og formidle på norsk. Slik opplæring må inngå som en del av en gjennomtenkt og helhetlig strategi for internasjonal rekruttering.

Departementet har i tillegg fastsatt krav og forventninger til institusjonenes arbeid med norsk som fagspråk i de årlige tildelingsbrevene til de statlige institusjonene og i tilskuddsbrevene til de private høyskolene.

Departementet forventer at institusjonene arbeider med terminologi på en systematisk og langsiktig måte, og at de bidrar til utviklingen av Termportalen, en forskningsinfrastruktur under utvikling ved universitetet i Bergen i samarbeid med Språkrådet, for publisering og for tilgang og søk på tvers av termbaser og fag.

Universitets- og høgskolerådet har vedtatt en språkpolitisk plattform med anbefalte retningslinjer som institusjonene bør ta utgangspunkt i. Videre har Språkrådet utarbeidet en veiviser for språkvalg i universitets- og høyskolesektoren.

6.3.4.2 Samisk fagspråk

Departementet viser til at det er stor enighet blant høringsinstansene om at også ansvaret for samisk fagspråk bør få en plass i ny universitets- og høyskolelov. En slik lovfesting vil være i samsvar med den nye språklova. Dette vil innebære at samisk språk blir synlig i universitets- og høyskoleloven, og at norsk og samisk blir likestilt.

De samiske språkene som Norge har forpliktet seg til å beskytte gjennom Europarådets minoritetsspråkpakt, er nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk.

Formålet med språkloven er å styrke norsk språk og sikre at offentlige organ (inkludert universiteter og høyskoler) tar ansvar for å bruke, utvikle og styrke norsk språk. De skal også bruke, utvikle og styrke samiske språk slik det går fram av sameloven. Av de samiske språkene som blir og har være brukt i Norge, er nordsamisk klassifisert som et klart truet språk («definitely endangered language») i UNESCOs atlas over statusen til språk i verden. Lulesamisk og sørsamisk er definert som alvorlig truet språk. Østsamisk, pitesamisk og umesamisk er klassifiserte som utdødd i Norge.

En lovfesting som foreslått vil bidra til å løfte statusen for samiske språk og bidra til en synliggjøring av det viktige arbeidet som pågår med å styrke samiske språk som fagspråk.

Ansvaret for samisk fagspråk skal i prinsippet omfatte de samme oppgavene som ansvaret for norsk fagspråk, se omtale over. Samisk fagspråk står overfor større utfordringer enn norsk fagspråk. Det er færre språkbrukere, samisk fagterminologi er til dels dårlig utviklet, det er mangel på lærebøker i samisk, det er lite forskning som foregår på samisk og så videre. Videre utvikling av oppgaver og prioriteringer innenfor dette området må skje i tett samarbeid mellom institusjonene som er gitt et særskilt ansvar, se omtale i punkt 6.3.1. Arbeidet må også tilpasses situasjonen for de ulike samiske språkene.

Våren 2023 la regjeringen fram en stortingsmelding om samisk språk, kultur og samfunnsliv, med vekt på rekruttering og kompetanse i utdanningssystemet, se Meld. St. 13 (2022–2023) Samisk språk, kultur og samfunnsliv – Kompetanse og rekruttering i barnehage, grunnopplæring og høyere utdanning. Innenfor høyere utdanning er situasjonen for samisk språk og samisk lærerutdanning spesielt vektlagt, da det er behov for samiskkompetanse i en rekke sektorer. I meldingen skisserer regjeringen flere innsatsområder for å styrke situasjonen for samisk språk så utdanningsspiralen på området kan bli bærekraftig. Meldingens vekt på å styrke samisk språk på alle nivåer i utdanningen utfyller forslaget i denne proposisjonen om å ta inn i loven en bestemmelse samisk fagspråk. Regjeringen la samtidig fram Prop. 58 L (2022–2023) Endringer i sameloven (endringer i språkregler). Se også omtale i punkt 3.2.3.

6.3.4.3 Undervisningsspråk

Departementet er bekymret for en situasjon der en stadig økende andel av undervisningen foregår på engelsk. Det er i både studentenes og samfunnets interesse at studentene forberedes godt til et arbeidsliv som for de fleste er norsk. Læringsutbyttet vil oftest også bli bedre på morsmålet.

Lov om universiteter og høgskoler fra 1995 hadde en regel om at undervisningsspråket til vanlig skulle være norsk. Denne bestemmelsen ble tatt ut av loven i 2002. Begrunnelsen var en bekymring for at regelen om at undervisningsspråket til vanlig skal være norsk, «kunne være til hinder for at utdanningsinstitusjonene bygger opp fagtilbud på andre språk og ivaretar sitt ansvar for internasjonalisering av norsk utdanning og forskning.» I dag har pendelen svingt den andre veien, internasjonaliseringen er omfattende, og norsk taper terreng for engelsk (såkalt domenetap) innenfor både forskning og høyere utdanning. Dette domenetapet er noe departementet ser på med bekymring. Særlig bekymringsfull er den raske nedgangen i bruk av norsk som undervisningsspråk i senere år, noe som henger sammen med at det i mange fag også er for få læremidler på norsk. Se omtale i punkt 3.2.

Departementet foreslår derfor å gjeninnføre den tidligere bestemmelsen, med justert ordlyd, og slik gi et tydelig signal om at norsk fagspråk skal ha et særlig vern når det gjelder undervisning.

Tillegget om undervisningsspråk omfatter det muntlige språket som blir brukt i undervisning. Unntaket gir institusjonene handlingsrom til å gjøre faglig begrunnede vedtak om at undervisningsspråket skal være andre språk enn norsk eller samisk. Det kan både være behov for permanente unntak, for eksempel når studieenheten innebærer opplæring i fremmedspråk eller retter seg primært mot internasjonale studenter, og midlertidige unntak, for eksempel når det ikke er tilgang på norsk- eller samiskspråklige undervisere med den nødvendige fagkompetansen. En klar overvekt av undervisningen skal over tid gis på norsk eller samisk i studieenheter hvor det ikke er faglige grunner til å gi permanent unntak.

Samisk høgskole er en samiskspråklig høyere utdannings- og forskningsinstitusjon. Høgskolen skal være en tydelig samfunnsaktør når det gjelder å styrke og utvikle samisk språk og tradisjonskunnskap i et minoritets- og urfolksperspektiv. Samisk (nordsamisk) er arbeidsspråket i administrasjon og i undervisning. De to andre institusjonene med særlig ansvar for samisk (Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet og Nord universitet) er i en annen situasjon. Der er det bare deler av virksomheten som gjelder samisk. Nord universitet har nasjonalt ansvar for utdanning i lulesamisk og sørsamisk språk. Det er stor mangel på kompetanse i disse språkene, og det er derfor unntak fra å undervise på samisk etter rammeplan for samisk grunnskolelærerutdanning i lulesamisk og sørsamisk. Arbeidet for å styrke de samiske språkene ligger til disse institusjonene i dag, og de er omfattet av forslaget om å bruke, utvikle og styrke samisk språk. I det ligger også en plikt til å bruke samisk i undervisningen så langt det er mulig.

Ansvaret om å bruke, utvikle og styrke norsk og samisk fagspråk vil sette krav til bruk av norsk og samisk også i andre sammenhenger, for eksempel i møter og annet administrativt arbeid. Departementet legger til grunn at institusjonene i all hovedsak bruker norsk (bokmål og nynorsk, i samsvar med reglene i språkloven) eller samisk som administrasjonsspråk. Samisk høgskole skal bruke samisk som administrasjonsspråk.

6.3.4.4 Forslag til forskriftshjemmel

Et flertall av høringsinstansene var positive til at det tas inn en hjemmel i loven til å fastsette nærmere krav i forskrift, og departementet foreslår dette. Forskriftsregulering er noe mer fleksibelt, og det er rom for noe mer nyanser og unntak. Departementet vil komme tilbake til om det er behov for å fastsette forskrift på dette området. Utvalget for akademisk ytringsfrihet (NOU 2022: 2 Akademisk ytringsfrihet, se punkt 2.4) foreslo å forskriftsfeste krav om norsk sammendrag i alle doktorgradsavhandlinger. Departementet vil, blant annet i arbeidet med en handlingsplan for norsk fagspråk (se punkt 3.2) vurdere om det bør stilles krav til sammendrag på norsk eller samisk. Et eventuelt forslag til forskrift vil bli konsekvensvurdert og deretter sendt på høring til berørte instanser.

6.3.5 Departementets forslag

Departementet foreslår

• å videreføre reglene i uhl. § 1-7 om norsk fagspråk med enkelte språklige endringer, se forslaget til § 2-3 første ledd

• å innføre en regel om samisk fagspråk for de institusjonene som har et særskilt ansvar for samisk høyere utdanning og forskning, se forslaget til § 2-3 andre ledd

• å innføre krav om at undervisningsspråket som hovedregel er norsk eller samisk, se forslaget til § 2-3 tredje ledd

• en hjemmel for å gi forskrift om institusjonenes ansvar, se forslaget til § 2-3 fjerde ledd

6.4 Åpne forelesninger

6.4.1 Dagens regler

Universitets- og høyskoleloven(uhl.) § 3-8 andre ledd slår fast at forelesninger som hovedregel er offentlige. Styret kan likevel bestemme at visse forelesninger bare skal være for institusjonens studenter eller visse grupper av studenter, når forelesningenes art tilsier det eller det er fastsatt egenbetaling for det aktuelle fag eller studium.

Regelen om at forelesninger er åpne for alle, ble fastslått som et generelt prinsipp i lov om universiteter og vitenskapelige høgskoler fra 1989. Prinsippet var nedfelt også i de fleste tidligere lovene som gjaldt for enkeltinstitusjoner, blant annet i lov om Universitetet i Oslo fra 1955.

Unntakene fra hovedregelen har vært litt ulikt formulert. Unntaket for studier hvor det er fastsatt egenbetaling kom inn i 2005, da det ble gitt felles lov for statlige og private universiteter og høyskoler. Det andre unntaket i gjeldende paragraf, når forelesningenes art tilsier det, kom inn i lov om universiteter og høgskoler fra 1995. I universitetsloven fra 1989 var det unntak når særlige hensyn tilsa det, samme ordlyd som i tidligere lov om Universitetet i Oslo.

Begrunnelsen for denne regelen er, ifølge forarbeidene til 1995-loven, først og fremst at den som av faglig eller personlig interesse ønsker å følge slik undervisning, bør gis mulighet til det. NOU 1993: 24, som var grunnlaget for 1995-loven, viste også til at det er av offentlig interesse hva som undervises ved disse institusjoner. Kunnskapen skal ikke være et kommersielt gode som skal forbeholdes en avgrenset krets - studentene på vedkommende fag - men en samfunnsverdi som skal kunne nå flest mulig interesserte.

6.4.2 Universitets- og høyskolelovutvalgets forslag

Universitets- og høyskolelovutvalget foreslo å videreføre dagens § 3-8 andre ledd om offentlige forelesninger i ny § 8-2 om at forelesninger er offentlige. De forslo å videreføre gjeldende unntak, det vil si når forelesningens art tilsier det eller det er fastsatt egenbetaling.

Som begrunnelse viste utvalget til at dels er utdanning er et kollektivt gode som alle skal kunne ta del i, dels er det av offentlig interesse hva som undervises ved universiteter og høyskoler.

Utvalget viste til at unntaket om at institusjonene kan lukke forelesningene når forelesningens art tilsier det, særlig er aktuelt hvis hensikten er å ta hensyn til en tredjepart, slik som ved kliniske demonstrasjoner, eller hvis det som skal formidles, er taushetsbelagt. Å lukke forelesninger kan også være nødvendig når tilstrømningen til forelesningene er så stor at det er problematisk å skaffe store nok auditorier, eller der brannforskrifter eller andre fysiske utfordringer tilsier at det er nødvendig å begrense adgangen. Men institusjonen kan ikke stenge forelesningen med den begrunnelse at det er ønskelig for å holde nede eller redusere antallet privatister ved vedkommende studium fordi disse medfører en ekstra belastning på institusjonens eksamens- og kontrollapparat. Bestemmelsen gir også hjemmel for å kunne lukke forelesninger når det er fastsatt egenbetaling for faget eller studiet. Dette unntaket er tatt inn av hensyn til de private institusjonene.

Utvalget presiserte at denne paragrafen ikke skal forstås som en regel om valg av undervisningsform, eller en (indirekte) framheving av forelesninger som hovedundervisningsform.

Utvalget uttaler at med forelesning forstås her undervisning som hovedsakelig er basert på muntlig kommunikasjon – eventuelt supplert med audiovisuelle hjelpemidler – til en gruppe tilhørere, og hvor deltagernes egenaktivitet i undervisningssituasjonen som hovedregel er begrenset til enkeltspørsmål og kommentarer, eventuelt svar på spørsmål fra foreleser.

6.4.3 Høringsinstansenes syn

Ti av høringsinstansene uttalte seg om forslaget om å videreføre dagens § 3-8 andre ledd.

Av disse var Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Universitetet i Oslo, Universitetet i Sørøst-Norge ogSentre for fremragende utdanning(bioCEED, CELL, Matric, CCSE, Excited, iEARTH) imot videreføring av bestemmelsen.

Tre høringsinstanser støttet forslaget. Studentforeningen ved NHH støttet forslaget og institusjonenes mulighet og plikt til å lukke forelesninger. ME-foreningen og foreningen Seniorer for livslang læring støttet forslaget, og ba om at den også omfatter digitale forelesninger.

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet var mot denne paragrafen og viser til NOKUT som tilsynsorgan, og at tilsyn gjennom offentlig tilgjengelige forelesninger derfor ikke er så aktuelt lenger. Universitet i Oslo uttalte at bestemmelsen framstår som i utakt med dagens utdanningsvirkelighet. Begge påpekte at institusjonene tilgjengeliggjør undervisningsressurser for allmennheten som ledd i lovpålagt formidlingsansvar og ansvar for etter- og videreutdanning. Universitetet i Sørøst-Norge mente regelen er utdatert. Mye undervisning foregår digitalt, og i andre former enn forelesninger. Nye undervisnings- og læringsformer tilsier at det bør utredes nærmere hva prinsippet om offentlig forelesninger innebærer, og videre hva som ligger i begrepet «forelesning».

Sentre for fremragende utdanning uttalte at bestemmelsen i dag er overflødig og ikke stemmer med virkeligheten og undervisningens form og undervisernes rolle i moderne høyere utdanning.

Høgskolen i Østfold mente at regelen ikke er godt nok utredet sett opp mot digitalisering og problemstillinger knyttet til det. Høgskulen på Vestlandet ba om avklaring av om denne også gjelder nettforelesninger. Her er det blant annet personvernhensyn som må vurderes. NHO uttalte at i dag er andre og mer studentaktive undervisningsformer utbredt, og lovens vekt på forelesninger og krav om offentlighet har mindre relevans.

6.4.4 Departementets vurdering

Departementet har vurdert utvalgets forslag og høringsinnspillene, og vil på den bakgrunn foreslå å videreføre bestemmelsen. Flere av høringsinstansene peker på at regelen synes lite relevant i dag, og at den er vanskelig å avgrense på en fornuftig måte. Departementet har forståelse for synspunktene, men ser det som verdifullt å beholde den som markering av et åpenhetsprinsipp. Samtidig må den tilpasses en endret situasjon ved institusjonene, først og fremst i form av vesentlig høyere studenttall og en stor variasjon i undervisningsformene.

Departementet foreslår å endre ordlyden, fra et krav om at forelesningene skal være offentlige, til at de skal være åpne for allmenheten. Dette er ikke ment å endre innholdet.

Departementet legger til grunn at prinsippet om åpne forelesninger gjelder fysiske forelesninger. Andre undervisningsformer, fysiske eller digitale, og digitale forelesninger er ikke direkte omfattet. Regelen legger ikke føringer på hvilke undervisningsformer som brukes, det ligger til institusjonenes faglige frihet å bestemme det. Institusjonene kan, dersom det kan gjøres innenfor regelverket for blant annet personvern, også tilgjengeliggjøre digitale forelesninger og andre undervisningsformer. Dersom det er kombinerte forelesninger, det vil si at en fysisk forelesning også strømmes, gjelder kravet om åpne forelesninger bare den fysiske delen.

Utvalget foreslo å ta ut formuleringen «som hovedregel», og departementet er enig i det. Det innebærer ingen realitetsendring, da det er utformingen av unntaket i andre punktum som er avgjørende. Departementet foreslår å utvide unntaket noe, og foreslår å gå tilbake til slik ordlyden var fram til 1995. Det innebærer at institusjonen kan gjøre unntak når særlige hensyn tilsier det. Relevante, særlige hensyn vil blant annet være fysiske forhold som plass, og studentenes læringsmiljø. Videre vil hensynet til blant annet personvern og opphavsrettslige vurderinger tilsi at noen forelesninger bør, og i noen tilfeller må, være lukket. Det ligger et ansvar på institusjonen til å avveie hensynene mellom den enkeltes interesse i å følge forelesning uten å være tatt opp som student, og institusjonen og studentenes interesser. Institusjonene har et lovfestet ansvar for å ivareta studentenes læringsmiljø.

Det er videre behov for å videreføre unntaket for forelesninger i studier eller emner der det er fastsatt egenbetaling. Dette er først og fremst aktuelt for de private institusjonene. Unntaket vil også gjelde de studiene som det kan kreves egenbetaling for ved de statlige institusjonene etter forslaget til ny § 2-5. I dag gjelder dette etter- og videreutdanning og erfaringsbaserte masterstudier

Departementet legger til grunn at institusjonene ivaretar hensynet til kunnskap til offentligheten gjennom å ivareta sine formidlingsoppgave og gjennom etter- og videreutdanningstilbud.

Forslaget innebærer at det er institusjonen som kan avgjøre om det er behov for unntak fra hovedregelen om åpne forelesninger, og også hvilke nivå ved institusjonen som bør avgjøre dette. Departementet antar at det vil være hensiktsmessig at institusjonenes styre drøfter prinsipper eller retningslinjer for allmennhetens tilgang til forelesninger. Videre vil departementet påpeke at det er et ansvar for institusjonene å sikre at det er enkelt for interesserte å bli informert om hvilke forelesninger som er åpne og hvilke som er lukket.

6.4.5 Departementets forslag

Departementet foreslår å videreføre uhl. § 3-8 andre ledd om åpne forelesninger, med et utvidet unntak og enkelte språklige endringer, se forslaget til § 2-4.

6.5 Gratis høyere utdanning ved statlige universiteter og høyskoler

6.5.1 Dagens regler

Gratisprinsippet i den statlige delen av universitets- og høyskolesektoren er regulert i universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 7-1. Prinsippet ble lovfestet i 2005. Det ble da lagt til grunn både av Ryssdalutvalget i NOU 2003: 25, regjeringen i Ot.prp. nr. 79 (2003–2004) og komiteen på Stortinget i Innst. O. nr. 48 (2004–2005) at dette prinsippet allerede gjaldt som ulovfestet rett. Gratisprinsippet gjelder ikke for private universiteter og høyskoler. Men også for private institusjoner er det stilt krav om at både statstilskudd og egenbetaling skal komme studentene til gode, jf. uhl. § 8-3 fjerde ledd.

Universitets- og høyskolelovutvalget foreslo i NOU 2020: 3 noen språklige endringer i paragrafen. Departementet la fram et justert forslag i Prop. 111 L (2020–2021). Endringene ble vedtatt av Stortinget, og trådte i kraft 1. august 2022. De språklige endringene innebar ingen realitetsendring.

På bakgrunn av Stortingets behandling av Prop. 68 L (2022–2023) ble egenbetaling innført for borgere fra land utenfor EØS og Sveits m.m. Dette er omtalt i punkt 6.6.

I uhl. § 7-1 første ledd første punktum slås det fast at statlige universiteter og høyskoler ikke kan kreve egenbetaling fra studenter for ordinære utdanninger som fører fram til en grad eller yrkesutdanning.

Etter søknad kan departementet i særskilte tilfeller godkjenne unntak fra dette, jf. uhl. § 7-1 første ledd andre punktum. Departementet har sjelden brukt denne unntakshjemmelen og tolker den svært strengt. Departementet har tidligere uttalt at forhold det vil legge vekt på er samfunnsnytten, behovet for utdanningstilbudet, om det er et valgfritt tilbud og omfanget av egenbetalingen. Et annet moment er om institusjonen har alternativer til dispensasjonssøknaden slik at den kan tilpasse seg gjeldende regelverk.

Etter uhl. § 7-1 andre ledd kan departementet fastsette forskrift om universiteters og høyskolers adgang til å ta egenbetaling fra studenter og til å kreve betaling for andre utgifter i tilknytning til studiene. Dette er fastsatt av departementet i forskrift 15. desember 2005 om egenbetaling ved universiteter og høyskoler (egenbetalingsforskriften). Egenbetalingsforskriften har bestemmelser om både statlige og private institusjoner.

Hvilke utdanningstilbud statlige institusjoner kan kreve egenbetaling for er nærmere regulert i egenbetalingsforskriften § 3-2. Dette kan for eksempel være kursvirksomhet eller erfaringsbaserte utdanninger rettet mot personer som er i arbeid. Studieprogrammer, fag og emner eller kurs med egenbetaling skal ikke gå på bekostning av institusjonens statlig finansierte utdannings- og forskningsvirksomhet.

Med virkning fra 1. januar 2024 endres egenbetalingsforskriften § 3-2 slik at institusjonene får større fleksibilitet til å gjenbruke innhold fra det ordinære utdanningstilbudet. Dette gjelder både på bachelor- og masternivå, når de utvikler videreutdanningstilbud rettet mot personer i arbeidslivet i tilpassede tilbud til denne målgruppen. Departementet vil følge opp institusjonenes praksis gjennom blant annet krav om jevnlig rapportering for å sikre at gratisprinsippet for ordinære utdanninger ikke utfordres. Dette er nærmere omtalt i Meld. St. 14 (2022–2023) Utsyn over kompetansebehovet i Norge.

Gratisprinsippet er ikke absolutt. Institusjonene kan fastsette at studenter selv må dekke utgifter til læremidler, jf. egenbetalingsforskriften § 3-3. Læremidler kan være lærebøker, bærbar PC, kompendier, kopier, utskrifter, papir og lignende. Kostnader til livsopphold og reise til utdanningsstedet, også i utdanninger med praksis, må studentene i utgangspunktet dekke selv.

Det kan oppstå spørsmål om rekkevidden av gratisprinsippet som ikke er direkte regulert i regelverket, for eksempel om ekskursjoner som er en del av undervisningsopplegget. Departementet har som utgangspunkt lagt til grunn at ekskursjoner og studieturer som er en del av den obligatoriske opplæringen, skal være gratis. Dersom institusjonen tilbyr studieturer hvor studentene selv må betale utgifter, må deltagelse være frivillig. Institusjonene må da tilby et faglig fullgodt alternativ som ikke innebærer reise for dem som ikke ønsker å delta på studieturen.

Ved praksis i utdanningene med obligatorisk deltagelse for studentene må disse normalt dekke kostnader til reise og livsopphold. Dette gjelder også i de tilfellene der praksisstedet er på et annet sted enn der studentene normalt tar utdanningen. Et eksempel kan være når studentene er i praksisutdanning på et sykehus. Institusjonene kan imidlertid tilby studentene å dekke deler av kostnadene, for eksempel til reise eller bosted.

6.5.2 Departementets vurdering

Departementets mener at det ikke er behov for å foreslå endringer i reglene om egenbetaling i denne proposisjonen. Departementet foreslår imidlertid å formulere forskriftshjemmelen mer presis og avgrenset, slik at det framgår tydeligere i hvilke tilfeller departementet kan fastsette unntak.

Videre har departementet foreslått språklige endringer som ikke innebærer realitetsendringer. Departementet foreslår at bestemmelsen positivt skal angi hovedregelen om at høyere utdanning ved statlige universiteter og høyskoler skal være gratis, framfor et forbud mot egenbetaling, som gjelder like fullt.

6.5.3 Departementets forslag

Departementet foreslår å videreføre reglene i uhl. § 7-1 om egenbetaling med enkelte presiseringer og språklige endringer, se forslaget til § 2-5.

6.6 Egenbetaling for borgere fra land utenfor EØS og Sveits

6.6.1 Dagens regler

Ved Stortingets vedtak på bakgrunn av Prop. 68 L (2022–2023) ble det innført egenbetaling for borgere fra land utenfor EØS og Sveits m.m.

Universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 7-1 a første ledd første punktum innebærer at statlige institusjoner skal kreve egenbetaling fra studenter som er statsborgere i land utenfor EØS eller Sveits, med mindre disse er borgere som faller under unntak i uhl. § 7-1 a andre ledd.

Uhl. § 7-1 a første ledd andre punktum innebærer at egenbetalingen minst skal dekke institusjonens kostnader til utdanningen. Dette innebærer at alle direkte og indirekte kostnader til studietilbudet over tid blir dekket av egenbetalingen. Institusjonene kan beregne dette ved hjelp av en totalkostnadsmodell, for eksempel den såkalte TDI-modellen for etter- og videreutdanning som Universitets- og høgskolerådet har utarbeidet.

I uhl. § 7-1 a andre ledd er det fastsatt unntak for borgere og studenter som statlige institusjoner likevel ikke skal kreve egenbetaling fra etter § 7-1 a første ledd. Dette gjelder etter bokstav a for utenlandske borgere som etter internasjonale avtaler har rett til likebehandling med norske borgere. Etter bokstav b gjelder unntaket også for utenlandske borgere som kan ha rett til lån og stipend på samme vilkår som norske borgere etter utdanningsstøtteregelverket. Rett til likebehandling etter internasjonale avtaler følger av EØS-avtalen for EØS-borgere og visse av deres familiemedlemmer, av EFTA-konvensjonen for sveitsiske statsborgere, og av separasjonsavtalen mellom EFTA-landene og Storbritannia som følge av sistnevntes uttreden fra EU. Unntaket for studenter som har rett til lån og stipend på samme vilkår som norske borgere etter lov 3. juni 2005 om utdanningsstøtte og tilhørende forskrifter, innebærer at institusjonene ikke kan kreve egenbetaling fra studenter som oppfyller vilkårene i forskrift 15. april 2020 om utdanningsstøtte § 7. I hovedtrekk gir vilkårene rett til lån og stipend for studenter som har lovlig opphold i Norge og som

• har permanent oppholdstillatelse, oppholdstillatelse i Norge på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket, er gift med norsk statsborger og begge bor i Norge, eller er familiemedlem til en EØS-borger som har et annet oppholdsgrunnlag i Norge enn utdanning

• i minst 24 måneder har hatt sammenhengende fulltidsarbeid i Norge med oppholdstillatelse som arbeidstaker, og har vært bosatt i og betalt skatt til Norge

• i minst 36 måneder har vært bosatt i og vært i utdanning i Norge, og har bestått tilsvarende 3 års fulltidsutdanning uten offentlig støtte til utdanning

Utenlandske studenter som har fått innvilget søknad om lån og stipend fra Lånekassen, fyller disse vilkårene og dette kan legges til grunn av institusjonene. For søkere som ikke mottar lån og stipend, vil institusjonene måtte vurdere om vilkårene i forskrift om utdanningsstøtte § 7 kan være oppfylt. Institusjonenes vurdering av dette legges til grunn ved avgjørelsen om egenbetaling, men har ikke betydning ved en eventuell senere behandling av søknad om lån og stipend i Lånekassen.

Doktorgradsstudenter er også unntatt fra kravet om egenbetaling etter uhl. § 7-1 a andre ledd bokstav c. Studenter på slike program vil normalt enten være ansatt i stipendiatstilling ved institusjonen eller ansatt i annen virksomhet og være dekket av en avtale som gjerne innebærer ekstern finansiering til institusjonen.

Også tredjelandsstudenter som får utdanning gjennom oppdragsundervisning – for eksempel et utdanningstilbud som tilbys som oppdrag til en bedrift – faller utenfor, jf. også egenbetalingsforskriften §§ 1-1 og 1-2 bokstav d.

Til slutt skal institusjonene ikke kreve egenbetaling for studenter som er omfattet av et institusjonelt utvekslingssamarbeid, jf. uhl. § 7-1 a andre ledd bokstav d første punktum. Unntaket for utvekslingsstudenter som er på utveksling i Norge, inkluderer studenter som kommer etter avtaler inngått på nasjonalt nivå og som innebærer konkrete forpliktelser om antall innkommende studenter. Bokstav d a andre punktum åpner for at det i visse tilfeller likevel kan kreves egenbetaling også etter utvekslingsavtaler. Den enkelte institusjon har mulighet til å inngå avtaler om gjensidig egenbetaling, i tilfeller hvor det er ønskelig å unngå et asymmetrisk utvekslingssamarbeid mellom institusjonene. I enkelte tilfeller kan det ligge til grunn for utvekslingssamarbeidet at studenter fra en norsk institusjon må betale skolepenger ved utveksling til den utenlandske institusjonen. I disse tilfellene har institusjonen mulighet til å kreve egenbetaling av innkommende studenter. Institusjonene må i de tilfellene selv vurdere om det er ønskelig med egenbetaling for å sikre gjensidighet i utvekslingssamarbeidet og eventuelt størrelsen på egenbetalingen.

I uhl. § 7-1 a tredje ledd er det fastsatt at departementet i forskrift kan gjøre ytterligere unntak fra kravet om egenbetaling. Slike unntak vil bli fastsatt for studenter som kommer gjennom nasjonale samarbeidsprogrammer som for eksempel NORPART og NORHED, som er studieopphold organisert som en del av et nasjonalt finansiert samarbeidsprogram. Disse studentene skal unntas fra kravet om egenbetaling. Departementet kan også fastsette unntak for andre grupper. Se nærmere omtale i Prop. 68 L (2022–2023).

6.6.2 Departementets vurdering

Reglene ble innført i 2023. Bortsett fra en språklig endring og en forenkling mener departementet at det ikke er nødvendig å endre reglene. Uhl. § 7-1 tredje ledd inneholder en generell hjemmel for unntak fra paragrafens første ledd. I uhl. § 7-1 a tredje ledd er det presisert at det kan gis unntak for studenter som er omfattet av et nasjonalt finansiert samarbeidsprogram, og for andre grupper av studenter. Ettersom det er en generell hjemmel for å gjøre unntaket i forskrift, er det ikke nødvendig å nevne eksempel på hvilke grupper studenter unntaket kan gjelde for i loven. Derfor foreslår departementet å forenkle unntaket slik at det bare står at departementet kan gi forskrift om unntak fra første ledd.

6.6.3 Departementets forslag

Departementet foreslår å videreføre reglene i uhl. § 7-1 a om egenbetaling for borgere fra land utenfor EØS og Sveits m.m. med en mindre endring, se forslaget til § 2-6.

6.7 Særlig ansvar for enkelte institusjoner

6.7.1 Dagens regler

Universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 1-4 regulerer særlig ansvar for enkelte institusjoner. Deler av dagens § 1-4 ble opprinnelig tatt inn i lov om universiteter og høgskoler fra 1995 § 2 nr. 7 og § 18. De to paragrafene ble nedfelt samlet i § 1-4 i universitets- og høyskoleloven fra 2005. Det ble da også gjort noen tilføyelser i paragrafen. Den har deretter i hovedsak bestått uendret fram til i dag, bortsett fra mindre endringer i 2009 og i 2014, alle i paragrafens andre ledd.

Det følger av uhl. § 1-4 første ledd at universiteter og høyskoler har et særlig ansvar for grunnforskning og forskerutdanning innenfor områdene der de tildeler doktorgrad.

Uhl. § 1-4 andre ledd sier at Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet og Universitetet i Stavanger har et særskilt nasjonalt ansvar for å bygge opp, drive og vedlikeholde museer med vitenskapelige samlinger og publikumsutstillinger. Departementet kan gi nærmere forskrift om samarbeid og arbeidsdeling mellom universitetene på dette området.

Universitetene i Oslo, Bergen, Tromsø og Trondheim har over lang tid bygget opp vitenskapelige museer. Arkeologisk museum i Stavanger ble innlemmet i Universitetet i Stavanger fra 1. januar 2009. Uhl. § 1-4 andre ledd ble derfor endret i 2009 for at den skulle nevne Universitetet i Stavanger som ett av universitetene med ansvar for museum.

Departementet kan gi enkelte institusjoner et særskilt nasjonalt ansvar for forskning eller undervisning på bestemte fagområder, jf. uhl. § 1-4 tredje ledd. Departementet kan også gi enkelte institusjoner et særskilt nasjonalt ansvar for å bygge opp, drive og vedlikeholde forskningsbiblioteker, kunnskapsbanker og databaser. Det samme gjelder museer med vitenskapelige samlinger og publikumsutstillinger innenfor særskilte fagområder.

Uhl. § 1-4 fjerde ledd sier videre at departementet i samråd med en institusjon kan legge driften av en nasjonal fellesoppgave til institusjonen. Det kan skje uten at institusjonens egne styringsorganer har ansvaret for den faglige virksomheten.

6.7.2 Universitets- og høyskolelovutvalgets forslag

Universitets- og høyskolelovutvalget foreslo i NOU 2020: 3 å ikke videreføre regelen i uhl. § 1-4 første ledd om at universiteter og høyskoler har et særlig ansvar for grunnforskning og forskerutdanning innenfor de områdene der de tildeler doktorgrad. Utvalget foreslo å heller ikke videreføre regelen i uhl. § 1-4 tredje ledd om at departementet kan gi enkelte institusjoner et særskilt nasjonalt ansvar for forskning eller undervisning på bestemte fagområder, eller for å bygge opp forskningsbiblioteker mv.

Utvalget foreslo derimot å videreføre regelen i uhl. § 1-4 andre ledd om at nærmere angitte institusjoners særskilte nasjonale ansvar for å bygge opp, drive og vedlikeholde museer med vitenskapelig samlinger og publikumsutstillinger.

Utvalget foreslo også å videreføre regelen i uhl. § 1-4 fjerde ledd om at departementet i samråd med en institusjon kan legge driften av en nasjonal fellesoppgave til institusjonen, uten at institusjonens egne styringsorganer har ansvaret for den faglige virksomheten. Utvalget foreslo imidlertid at regelen ikke lenger skal begrenses til «nasjonale» oppgaver.

6.7.3 Høringsinstansenes syn

Det var 16 høringsinstanser som uttalte seg om forslagene. Av disse var det åtte som støttet forslagene, tre som ikke støttet og fem som uttalte seg uten å si om de støttet forslagene eller ikke.

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet og Universitetet i Oslo støttet utvalgets forslag. Den norske legeforening og De nasjonale forskningsetiske komiteene var uenige i forslaget om å ikke videreføre regelen om at universitetene og høyskolene har et særlig ansvar for grunnforskning og forskerutdanning innenfor områdene der de tildeler doktorgrad. Norges museumsforbund var uenige i forslaget om å ikke videreføre regulering av nasjonalt ansvar på bestemte fagområder.

De nasjonale forskningsetiske komiteene støttet å videreføre regelen om museumsansvar, men mener denne må skilles ut fra regelen om nasjonale oppgaver. Den norske veterinærforening uttalte at Norges miljø- og biovitenskapelige universitet også bør vurderes lagt inn i regelen sammen med de fem universitetene som i dag er nevnt der. Det begrunnes med at dette universitetet har historiske samlinger innenfor landbruksfag og veterinærmedisin som ikke finnes ved de andre institusjonene.

6.7.4 Departementets vurdering

6.7.4.1 Ansvar for grunnforskning, kunstnerisk utviklingsarbeid og forskerutdanning

For alle utdanninger er det krav om at fagmiljøet skal drive forskning eller kunstnerisk og faglig utviklingsarbeid, jf. studietilsynsforskriften § 2-3 femte ledd. Fagmiljøet skal kunne vise til dokumenterte resultater med en kvalitet og et omfang som er tilfredsstillende for studietilbudets innhold og nivå. Institusjonenes grunnforskning og forskerutdanning følger av institusjonenes egne strategier og prioriteringer, men også av regelverket for akkreditering av doktorgrader. Dette kan tale for at reglene i uhl. § 1-4 om at institusjonene har et særlig ansvar for grunnforskning og forskerutdanning kan oppheves, slik utvalget foreslo.

Departementet mener at reguleringen av ansvaret for forskerutdanning på områder der det tildeles doktorgrad, er overflødig fordi det ikke er mulig å tildele doktorgrad uten å ha en forskerutdanning. Departementet foreslår derfor å ikke videreføre denne reguleringen. Departementet understreker at dette ikke vil ha betydning for ansvaret institusjonene har for forskerutdanning på områder der det tildeles doktorgrad. Å ikke videreføre regelen i uhl. § 1-4 første ledd om forskerutdanning vil ikke innebære noen realitetsendring, men være en opprydding i og forenkling av regelverket.

Derimot mener departementet at reguleringen i uhl. § 1-4 første ledd om ansvar for grunnforskning bør videreføres, fordi grunnforskning ikke er nevnt noe annet sted i loven. Ettersom det kan tildeles doktorgrad også i kunstnerisk utviklingsarbeid, foreslår departementet dessuten å oppdatere lovteksten til å også omfatte institusjonenes ansvar for kunstnerisk utviklingsarbeid.

6.7.4.2 Særlig ansvar for museumsvirksomhet

Ettersom universitetene er statlige, er det ikke rettslig sett nødvendig med lovhjemmel for å pålegge oppgaver knyttet til museumsvirksomhet. Departementet er likevel enig med universitets- og høyskolelovutvalget i at uhl. § 1-4 andre ledd om enkelte institusjoners særlige ansvar for museumsvirksomhet bør videreføres. Universitetsmuseene forvalter blant annet statens eierskap til automatisk fredede kulturminner og har fått ansvar for å gi råd, vurdere dispensasjonssøknader, gjennomføre utgravinger, føre vitenskapelig dokumentasjon og konservere og innlemme gjenstander i samlinger etter kulturminneloven. Universitetsmuseenes virksomhet på det naturhistoriske området gir blant annet det vitenskapelige grunnlaget for Artsdatabankens publikasjoner som rødlistene for arter og naturtyper, for fremmedartlisten (tidligere kalt «svartelista») og for miljøforvaltningens oppfølging av naturmangfoldsloven. Departementet står ansvarlig for tilstanden til både bygningsmassene og innholdet, slik det går fram av to riksrevisjonsrapporter om sikring og bevaring av samlingene (2003 og 2008). Det har både nasjonal og internasjonal verdi å ivareta, bygge opp og forske på natur- og kulturhistoriske samlinger. Formidling til allmenheten med utgangspunkt i samlingene og forskningsresultater er også viktig. Videre har de tilpassede undervisningsopplegg for skoleklasser. Universitetsmuseene har høye besøkstall, både av lokalbefolkning og turister. De omfatter Naturhistorisk museum (UiO), Kulturhistorisk museum (UiO), Universitetsmuseet i Bergen (UiB), Vitenskapsmuseet (NTNU), Norge arktiske universitetsmuseum (UiT) og Arkeologisk museum (UiS).

Departementet foreslår å videreføre regelen om at de nevnte institusjonene skal bygge opp, drive og vedlikeholde museer med vitenskapelige samlinger og publikumsutstillinger. Departementet foreslår også å videreføre hjemmelen for departementet til å gi forskrift om samarbeid og samordning.

Samlingene Den norske veterinærforening viser til, er mer å regne som «bransjemuseer», og er noe annet enn universitetsmuseer. Departementet mener derfor at Norges miljø- og biovitenskapelige universitet ikke bør tas inn i loven.

6.7.4.3 Nasjonalt ansvar på bestemte fagområder mv.

Departementet foreslår å videreføre reglene om at departementet kan gi enkelte institusjoner et særskilt nasjonalt ansvar for forskning eller undervisning på bestemte fagområder, men foreslår å oppheve den tilsvarende regelen om forskningsbiblioteker, kunnskapsbanker og databaser osv.

Universitets- og høyskolelovutvalget mente det var unødvendig med en egen regel i loven om at departementet kan gi institusjoner et særskilt nasjonalt ansvar, jf. uhl. § 1-4 tredje ledd. Statlige universiteter og høyskoler kan i stedet gis et særlig ansvar gjennom andre styringsvirkemidler, for eksempel styringsdialog eller tildelinger over statsbudsjettet, og departementet er enig med utvalget at det som regel er mer hensiktsmessig å komme fram til løsninger sammen med institusjonene. Samtidig kan muligheten til å pålegge enkelte institusjoner et særskilt nasjonalt ansvar være ett av flere virkemidler for å opprettholde små fag. Å legge ned fag er i utgangspunktet universitetenes og høyskolenes ansvar. Det er oftest innenfor humaniora at det kan være aktuelt å legge ned små fag. Det dreier seg ofte om mindre språkfag eller spesialiserte kulturfag med få ansatte og få studenter. I noen tilfeller kan det være et nasjonalt behov for å oppretteholde et fag for eksempel av utenrikspolitiske eller andre årsaker, selv om institusjonen ikke ser seg tjent med å opprettholde det. Departementet foreslår derfor å videreføre reglene i uhl. § 1-4 tredje ledd om at departementet kan gi enkelte institusjoner et særskilt nasjonalt ansvar for forskning eller undervisning på bestemte fagområder.

Departementet følger ellers opp utvalgets forslag om å oppheve regelen i uhl. § 1-4 tredje ledd om at departementet kan gi enkelte institusjoner et særskilt nasjonalt ansvar for å bygge opp, drive og vedlikeholde forskningsbiblioteker, kunnskapsbanker og databaser og museer med vitenskapelige samlinger og publikumsutstillinger for særskilte fagområder.

6.7.4.4 Drift av nasjonale fellesoppgaver

Departementet har etablert fellesfunksjoner for universitets- og høyskolesektoren og organisert disse etter regelen i uhl. § 1-4 fjerde ledd. For eksempel var Bibliotek-Systemer AS (BIBSYS), Samordna opptak og Artsdatabanken tidligere organisert etter denne regelen. I dag er ingen virksomheter organisert etter uhl. § 1-4 fjerde ledd. Departementet mener likevel at det kan tenkes situasjoner der det er hensiktsmessig med slik organisering, for eksempel i oppstartsfasen for en ny og mindre virksomhet. Departementet foreslår derfor at regelen i uhl. § 1-4 fjerde ledd videreføres.

Regelen innebærer at en nasjonal fellesoppgave kan legges til et universitet eller en høyskole uten at styret får ansvar for den faglige virksomheten.

6.7.5 Departementets forslag

Departementet foreslår

• å ikke videreføre regelen i uhl. § 1-4 første ledd om at universiteter og høyskoler har et særlig ansvar for forskerutdanning innenfor de områdene der de tildeler doktorgrad

• å ikke videreføre regelen i uhl. § 1-4 tredje ledd om at departementet kan pålegge et særskilt ansvar for forskningsbiblioteker, kunnskapsbanker og databaser og museer med vitenskapelige samlinger og publikumsutstillinger for særskilte fagområder

• å ellers videreføre reglene i uhl. § 1-4 med enkelte oppdateringer og språklige endringer, se forslaget til § 2-7

6.8 Universiteters og høyskolers behandling av personopplysninger

6.8.1 Dagens regler

Universitetenes og høyskolenes adgang til å innhente og behandle personopplysninger er i dag regulert i universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 4-15. Denne kom inn i loven i 2018. Institusjonene kan behandle personopplysninger om søkere, studenter og doktorgradskandidater når formålet er å ivareta den registrertes rettigheter, eller når det er nødvendig for å utføre institusjonens oppgaver og plikter etter universitets- og høyskoleloven.

Videre kan institusjonene behandle opplysninger som er innhentet fra andre når det er nødvendig for formålet som nevnt over. Det gjelder opplysninger om navn, fødselsnummer, D-nummer og karakterer fra annen opplæring og utdanning. Opplysningene kan hentes fra offentlige myndigheter, offentlige systemer for vitnemål og statlige, fylkeskommunale og private utdanningsinstitusjoner.

Universiteter og høyskoler har hjemmel til å behandle opplysninger om helse, sosiale forhold og andre sensitive opplysninger, dersom studenten selv har gitt opplysningene eller samtykket til at institusjonene kan innhente disse. Typiske opplysninger som kan behandles, er for eksempel helseopplysninger i forbindelse med behov for tilrettelegging av eksamen eller undervisning, søknad om permisjon eller tilrettelegging ved graviditet og fødsel mv. Det er presisert at samtykke-kravet ikke gjelder når slike opplysninger er nødvendig for å behandle saker om skikkethet etter uhl. § 4-10 eller ved deling av opplysninger i saker som skal registreres i register for utestengte studenter etter uhl. § 4-12.

Etter uhl. § 4-15 fjerde ledd kan institusjonene benytte automatisert saksbehandling i sine studieadministrative systemer. Den personen som vedtaket retter seg mot, kan kreve at vedtaket overprøves manuelt av institusjonene.

Etter § 4-15 femte ledd kan institusjonene motta og behandle politiattester elektronisk i de tilfellene det er krav om at studenten leverer politiattest.

Etter § 4-15 sjette ledd kan departementet gi forskrift om behandling og registrering av personopplysninger i studieadministrative systemer. Denne hjemmelen er ikke benyttet i dag.

6.8.2 Universitets- og høyskolelovutvalgets forslag

Universitets- og høyskolelovutvalget foreslo i NOU 2020: 3 i all hovedsak å videreføre reglene om institusjonenes behandling av personopplysninger. Utvalget foreslo en endring i henvisningen til hvilke saker institusjonene kan behandle sensitive personopplysninger om studenten, uten at studenten selv har lagt fram opplysningene. Utvalget foreslo at dette gjelder for reglene om skikkethet, bruk av falske vitnemål, forstyrrende opptreden og grovt klanderverdig opptreden. Forslaget innebar en viss utvidelse av adgangen til å behandle sensitive opplysninger uten studentens samtykke.

6.8.3 Høringsinstansenes syn

Det var 16 høringsinstanser som ga innspill til universitets- og høyskolelovutvalgets forslag om å videreføre reglene for behandling av personopplysninger. De fleste støttet forslaget, eller hadde ingen merknader. Ingen var imot forslaget. Det var fire som hadde merknader til paragrafen om institusjonenes behandling av personopplysninger.

Universitetet i Oslo (UIO) mente at det ikke er behov for en lovhjemmel for at studieadministrative systemer som sådan kan behandle personopplysninger, men for å utføre nødvendige oppgaver. UIO foreslo derfor at «systemer» strykes fra lovteksten for å klargjøre dette.

Universitetet i Tromsø mente også det er et uheldig systemfokus som kan føre til utilsiktete avgrensninger i hvor opplysninger kan behandles dersom det er tvil om hva som er et studieadministrativt system.

Datatilsynet er skeptiske til en bestemmelse i ny lov som åpner for at institusjonene kan behandle sensitive personopplysninger «studenten selv har gitt», når det i tillegg i samme bestemmelse påpekes at samtykke er det lovlige behandlingsgrunnlaget. Datatilsynet pekte på at institusjonene ikke skal behandle opplysninger gitt uoppfordret av studenter uten at behandlingen er nødvendig og relevant for de angitte formålene. Videre mente Datatilsynet at formålsbeskrivelsen for behandling av personopplysninger er for generell dersom kapittel 2 i loven også skal tjene som det.

Unit – Direktoratet for IKT og fellestjenester i høyere utdanning og forskning foreslo å legge til «praksisveiledere og andre ansatte ved praksisstedene».

6.8.4 Departementets vurdering

Departementet støtter universitets- og høyskolelovutvalgets forslag om å videreføre innholdet i paragrafen, men mener det er behov for flere språklige og strukturelle endringer for at reguleringen skal bli tydeligere. Dette vil, sammen med de enkelte bestemmelsene i loven, utgjøre supplerende rettsgrunnlag for institusjonenes behandling av personopplysninger.

Departementet er enig i innspillene om at paragrafens tittel bør endres for å tydeliggjøre at det ikke er behandlingen i de studieadministrative systemene som reguleres i paragrafen, men nødvendig behandling av personopplysninger for å ivareta institusjonenes plikter og oppgaver etter loven. Det er opp til institusjonene å velge løsninger for digitale systemer, innenfor reglene for personvern og informasjonssikkerhet.

Paragrafen gir supplerende rettsgrunnlag for å behandle personopplysninger om søkere, studenter og doktorgradskandidater. Hva som er nødvendig for å ivareta den registrertes rettigheter eller å utføre institusjonenes oppgaver, utgjør rammen for hva institusjonene konkret kan behandle av opplysninger.

Departementet mener det ikke er nødvendig at praksisveiledere og andre ansatte ved praksisstedene tas inn i opplistingen, slik Unit foreslo. Institusjonenes grunnlag for å behandle opplysninger om praksisveiledere og ansatte ved praksisstedene vil være avtalen som inngås med praksisstedene.

Departementet er enig med Datatilsynet i at det er behov for å klargjøre bestemmelsen, og at ordet samtykke ikke bør brukes fordi det kan forveksles med samtykke som behandlingsgrunnlag etter personvernforordningen.

Departementet foreslår å justere nåværende regler for behandling av særlig kategori personopplysninger. Forslaget innebærer å ta inn i ny lov at det også kan behandles personopplysninger etter artikkel 9 og 10 i personvernforordningen, og hva som er vilkårene for slik behandling. Dette er en videreføring av gjeldende rett, med oppdatert ordlyd for å være i overensstemmelse med terminologien som brukes i nåværende personvernregelverk. Dette vil gi klarere regler, som er bedre i samsvar med personvernforordningen. Henvisningen til personvernforordningen tydeliggjør også at disse reglene utgjør rammen for hva institusjonene kan behandle. Artikkel 9 handler om det som kalles særlige kategorier av personopplysninger, i nåværende universitets- og høyskolelov kalt sensitive personopplysninger. Artikkel 10 regulerer opplysninger om straffedommer og lovovertredelser. Se nærmere omtale av personvernforordningen i punkt 3.2.8.

Departementet foreslår to alternative vilkår for bruk av personopplysninger som nevnt i personvernforordningen artikkel 9 og 10. For det første kan de behandles dersom det er nødvendig for å behandle saker etter lovforslaget §§ 12-1 til 12-7. Dette vil gjelde blant annet ved vurdering av en students skikkethet. For det andre kan slike opplysninger behandles dersom den registrerte selv har gitt opplysningene eller har gitt tillatelse til at de blir innhentet. Slik behandling er ofte nødvendig for eksempel ved søknader om tilrettelegging på grunn av helsemessige forhold.

Departementet vurderer det som mer hensiktsmessig at reglene om hvilke typer opplysninger som kan innhentes, og fra hvem, reguleres i forskrift i stedet for lov. Det samme gjelder regulering av automatisert saksbehandling. Departementet tar sikte på å videreføre innholdet i dagens regler i forskrift. Departementet foreslår å videreføre en hjemmel for departementet til å fastsette forskrift om institusjonenes behandling av personopplysninger. Departementet foreslår også å utvide forskriftshjemmelen slik at regler om hvilke typer opplysninger som kan innhentes, og fra hvem, kan flyttes fra lov til forskrift.

Universiteter og høyskoler vil etter forslaget ha supplerende rettsgrunnlag for å behandle personopplysningene i alle sammenhenger der dette er nødvendig for å utføre institusjonenes oppgaver etter loven. Dette vil blant annet innebære at de kan behandle i politiattester, så langt det er lovpålagt at søkere og studenter skal levere politiattester. Se punkt 16.2 om politiattest.

6.8.5 Departementets forslag

Departementet foreslår

• å videreføre reglene i uhl. 4-15 første ledd som gir generell hjemmel for institusjonene til å behandle personopplysninger så langt det er nødvendig for å ivareta en søker, student eller doktorgradskandidats rettigheter, eller for å utføre institusjonens oppgaver etter denne loven, se forslaget til § 2-8 første ledd første punktum

• å videreføre reglene i uhl. 4-15 tredje ledd om behandling av særlig kategori personopplysninger (helseopplysninger mv.) med enkelte justeringer, se forslaget til § 2-8 første ledd andre og tredje punktum

• å flytte reglene i uhl. § 4-15 andre og fjerde ledd om hvilke personopplysninger som kan registreres og om automatisert saksbehandling, til forskrift og presisere forskriftshjemmelen, se forslaget til § 2-8 andre ledd

• å videreføre reglene § 4-15 femte ledd i hovedsak, se forslagene til § 2-8 første ledd og § 12-2