4 Forskriftshjemmel om isolering og smittekarantene

4.1 Innledning

I dette kapittelet redegjøres det for gjeldende rett, lovforslaget som var på høring, høringsinstansenes syn på forslaget og departementets vurderinger og forslag om forskriftshjemmel om isolering og smittekarantene.

4.2 Gjeldende rett

4.2.1 Generelt

Smittevernloven er en generell lov og gjelder for alle smittsomme sykdommer. Loven gir både regler om ansvar og oppgaver for å forebygge smittsomme sykdommer i en normalsituasjon, og lovgrunnlag for å kunne håndtere nye og farlige smittestoffer vi ikke har kunnskap om.

Systemet i smittevernloven innebærer at loven gir flere utvidede fullmakter ved sykdommer som er definert som allmennfarlig smittsom sykdom. Legaldefinisjonen av allmennfarlig smittsom sykdom fremgår i § 1-3 nr. 3. De sykdommene som defineres som allmennfarlig smittsomme fastsettes i forskrift etter § 1-4, jf. forskrift 1. januar 1995 nr. 100 om allmennfarlige smittsomme sykdommer.

Ytterligere fullmakter etter loven trer inn når en situasjon defineres som et alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom, jf. § 1-3 nr. 4. Definisjonen er «et utbrudd eller fare for utbrudd som krever særlig omfattende tiltak», og Helsedirektoratet kan i tvilstilfelle avgjøre når det foreligger et alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom. Det skal mye til for at disse fullmaktene utløses, og hensynet til å beskytte samfunnet og forebygge mot smitte i en krisesituasjon begrunner de inngripende reglene og de vide fullmaktene. Loven stiller krav som skal sikre at tiltakene ikke er mer inngripende og ikke varer lenger enn nødvendig.

4.2.2 Formål

Det fremgår av smittevernloven § 1-1 første ledd at loven har som formål «å verne befolkningen mot smittsomme sykdommer ved å forebygge dem og motvirke at de overføres i befolkningen, samt motvirke at slike sykdommer føres inn i Norge eller føres ut av Norge til andre land». Vernet av befolkningen kan skje ved forebyggende smitteverntiltak, eksempelvis vaksinering, eller ved smitteverntiltak som motvirker spredning, eksempelvis isolering og innreisekarantene. Formålsbestemmelsen setter rammer for lovens hjemler til å kunne iverksette inngripende tiltak. I spesialmerknaden til § 1-1 i Ot.prp. nr. 91 (1992–93) fremgår følgende:

«Formålsbestemmelsen skal presisere at loven tar sikte på å skape et smidig og framtidsrettet lovgrunnlag for både den enkelte og samfunnets innsats mot smittsomme sykdommer. Samtidig skal formålsbestemmelsen tjene som rettesnor – og dermed som en begrensning – ved bruken av de fullmaktbestemmelser som foreslås i loven. En lov av denne art må nødvendigvis inneholde flere fullmaktsbestemmelser bl.a for å gi rettslig dekning for å gripe inn mot uforutsette sykdommer eller endringer i de epidemiologiske forhold som kan true folkehelsen. Bestemmelsen vil få særlig betydning som selvstendig kompetanseskranke ved utferdigelse av forskrifter med hjemmel i loven. Også utover dette vil formålsbestemmelsen ha en rettslig betydning ved at de øvrige bestemmelsene må tolkes i lys av lovens formål.»

Et annet formål med smittevernloven er å sikre at helsemyndighetene og andre myndigheter setter i verk nødvendige smitteverntiltak og samordner sin virksomhet i smittevernarbeidet jf. § 1-1 andre ledd. Tiltakene som iverksettes lokalt og nasjonalt av helsemyndigheter og andre myndigheter må virke sammen i en helhet, slik at tiltakene gir en samlet respons på den aktuelle situasjonen. Smittevernloven kapittel 7 regulerer ansvar og oppgaver i smittevernarbeidet.

Smittevernloven har også til formål å ivareta rettssikkerheten til den enkelte som blir omfattet av smitteverntiltak etter loven jf. § 1-1 tredje ledd. Ivaretakelse av den enkeltes rettssikkerhet er særlig aktuelt ved tvangstiltak etter lovens kapittel 5. Det fremgår i spesialmerknaden til § 1-1 i Ot.prp. nr. 91 (1992–93) Om lov om vern mot smittsomme sykdommer (smittevernloven), at en «slik presisering av rettssikkerheten som et obligatorisk hensyn vil særlig kunne få retningsgivende betydning ved utarbeidelse av forskrifter etter loven og ved avgjørelsen av enkeltsaker».

4.2.3 Befolkningsrettede smitteverntiltak

Befolkningsrettede tiltak etter smittevernloven kapittel 4 er aktuelt ved allmenfarlige smittsomme sykdommer som smitter ved direkte og indirekte kontakt, for eksempel ved vektorer som lopper og lus og ved dråpe- eller inhalasjonssmitte (luftbåren smitte). For å motvirke smitteoverføring i samfunnet, hvor mange mennesker møtes, vil kontaktreduserende tiltak som møteforbud, stenging av virksomhet, begrensning i kommunikasjon, isolering og smittesanering etter § 4-1 være aktuelt. Det vil også kunne være aktuelt å innføre innreisekarantene etter § 4-3 for å motvirke at smittsomme sykdommer føres inn i landet eller spres til andre land.

Smittevernloven har regler om isolering og andre begrensninger i bevegelsesfriheten som befolkningsrettede tiltak i smittevernloven kapittel 4 og som individrettede tiltak i kapittel 5. Formålet med tiltakene er å hindre spredning av smitte. De befolkningsrettede tiltakene retter seg mot en ubestemt krets personer, mens de individrettede tiltakene rettes mot bestemte personer. Reglene i kapittel 4 og 5 har dermed ulik innretning. Tiltak etter kapittel 4 gir ikke grunnlag for å bruke tvang, men kan straffesanksjoneres. Brudd på plikter etter § 5-1 for en person som er smittet med en allmennfarlig smittsom sykdom, kan ikke straffesanksjoners jf. § 8-1. Imidlertid kan det etter kapittel 5, i helt spesielle tilfeller, fattes vedtak om tvangstiltak. Tvangsvedtak kan overprøves, jf. § 5-9.

Karantene og isolering er begreper som i dagligtale ofte benyttes som synonymer. Begrepet karantene er historisk, fra fransk «quarantaine» og har grunnbetydning tidsrom på 40 dager. I smittevernloven er karantene et begrep som benyttes om tiltak landene iverksetter for å hindre spredning av sykdom over landegrensene (innreisekarantene). Isolering/isolasjon er begrepet som benyttes om restriksjoner i bevegelsesfriheten for smittede personer. Begrepet smittekarantene fremgår ikke av smittevernlovens ordlyd, men har blitt benyttet om restriksjoner i bevegelsesfriheten for personer som er antatt smittet som følge av nærkontakt med smittede eller antatt smittede personer.

Smittevernloven § 4-1 første ledd bokstav d gir kommunestyret hjemmel til å vedta «isolering av personer i geografisk avgrensede områder eller andre begrensninger i deres bevegelsesfrihet i opptil sju dager om gangen», når det er nødvendig for å forebygge en allmennfarlig smittsom sykdom eller for å motvirke at den blir overført. Definisjonen av en smittet person i smittevernloven § 1-3 nr. 2 er «en person som har eller etter en faglig vurdering antas å ha en smittsom sykdom». Formålet med å omfatte også antatt smittede personer er at disse personene må behandles på samme måte som smittede personer inntil det eventuelt kan bekreftes at de ikke er smittet.

I forarbeidene til smittevernloven (Ot.prp. nr. 91 (1992–93)) legges det til grunn at isolering som tiltak ikke bare er aktuelt for personer som er eller er mistenkt smittet, men også for personer som har vært i nærkontakt med en smittet person nettopp fordi disse også kan antas å være smittet. Disse personene kan derfor pålegges restriksjoner i bevegelsesfriheten fordi de er mistenkt smittet. Hvilke restriksjoner som er nødvendig vil måtte vurderes konkret utfra situasjonen og på hvilken måte det er nødvendig å forebygge eller motvirke spredning av sykdommen. Bestemmelsen åpner for «andre begrensninger i deres bevegelsesfrihet», og i lovens forarbeider står det at som alternativ til total isolering kan det f.eks. legges begrensninger på antall personer eller nærmere regulering av hvem som kan komme inn i eller ut av det smitteutsatte området.

Ordlyden «geografisk avgrenset område» i § 4-1 første ledd bokstav d kan enten forstås som at det handler om at personer skal holde seg innenfor et geografisk avgrenset område eller for personer som oppholder seg i et geografisk avgrenset område, slik forarbeidene trekker i retning av. Begrensningen «opptil sju dager» innebærer at dersom det er behov for å opprettholde et vedtak om isolering eller begrensninger i bevegelsesfriheten lenger, må det treffes nytt vedtak hver sjuende dag. Det er ikke satt noen begrensning for hvor mange ganger det kan gjøres et nytt vedtak, da det i praksis etter en tid vil være aktuelt å gå over til andre avløsende tiltak.

Etter smittevernloven § 4-1 andre ledd har Helsedirektoratet, ved «et alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom og når det er avgjørende å få satt tiltak i verk raskt for å motvirke overføring av sykdommen», adgang til å treffe vedtak som «nevnt i første ledd for hele landet eller for deler av landet». Det følger av dette at Helsedirektoratet kan fatte vedtak etter første ledd for geografiske avgrensede områder i «hele landet».

Departementet viser til at det ligger en viktig materiell kompetansebegrensning i at tiltaket må være «nødvendig» for alle områder vedtaket gjelder. Departementet viser også til at begrensningen i § 4-1 femte ledd og de grunnleggende kravene til at smitteverntiltak i § 1-5 rammer inn tiltakene både når det gjelder varighet og krav til medisinskfaglig begrunnelse, nødvendighet og forholdsmessighet (tjenlig etter en helhetsvurdering).

4.2.4 Grunnleggende krav til smitteverntiltak, og forholdet til Grunnloven og EMK

De grunnleggende kravene til smitteverntiltak fremgår av smittevernloven § 1-5 første ledd som lyder:

«Smitteverntiltak etter loven skal være basert på en klar medisinskfaglig begrunnelse, være nødvendig av hensyn til smittevernet og fremstå tjenlig etter en helhetsvurdering. Ved iverksettelse av smitteverntiltak skal det legges vekt på frivillig medvirkning fra den eller de tiltaket gjelder.»

Bestemmelsen er en lovfesting av kriterier som er lagt til grunn ved bruk av loven og supplerer vilkårene i bestemmelsene om smitteverntiltak. Smittevernloven forutsetter løpende justering av tiltakene etter hvert som situasjonen utvikler seg for å sikre at de grunnleggende kravene til enhver tid er oppfylt. Bestemmelsen inneholder blant annet krav til at det gjøres en proporsjonalitetsvurdering av tiltak etter loven, slik det er forutsatt i flere relevante menneskerettighetsbestemmelser.

Det tradisjonelle utgangspunktet for smitteverntiltak er at tiltakene skal baseres på frivillighet, og at tvangsbruk skal skje i så liten grad som mulig. Det er adgang til å gjøre unntak fra dette utgangspunktet dersom det er hjemmel til det.

Kravet om at smitteverntiltaket skal ha en klar medisinskfaglig begrunnelse innebærer at tiltaket må være basert på en faglig vurdering av smittemåte, forebygging og som et minimum må tiltaket være relevant for den aktuelle smittsomme sykdommen. Kravet skal imidlertid ikke tolkes for strengt, og det er ikke krav om vitenskapelig bevist effekt av tiltaket. Begrunnelsen må også sees i forhold til både grad av smittetrussel og hvor inngripende tiltaket er.

Kravet om at tiltaket må være nødvendig av hensyn til smittevernet innebærer at tiltaket blant annet må være egnet til å forebygge eller hindre smittespredning av den aktuelle sykdommen. Nødvendighetskravet fremgår også av andre bestemmelser i loven, for eksempel § 4-1.

Det følger av forarbeidene (NOU 1990: 2 Lov om vern mot smittsomme sykdommer (Smitteloven) s. 108) at ved valg av smitteverntiltak skal det tiltaket som er minst inngripende, men samtidig er tilstrekkelig effektivt, fortrinnsvis velges. Dette innebærer at tiltak som iverksettes for å håndtere utbrudd må tilpasses i takt med smittesituasjonen og ikke skal vare lenger enn nødvendig. Etter hvert som man får bedre kunnskap, vil det være mulig å tilpasse tiltakene i takt med utvikling av smittesituasjonen.

Videre må tiltaket fremstå tjenlig etter en helhetsvurdering. Kravet innebærer at tiltaket ikke skal medføre unødvendig ulempe eller skade for den eller de tiltaket retter seg mot. Nytten må altså veies opp mot belastningen tiltaket medfører.

De grunnleggende kravene til smitteverntiltak må vurderes ut fra den kunnskapen man har om situasjonen på det tidspunktet beslutninger fattes. Dette innebærer at de grunnleggende kravene må vurderes på nytt etter som kunnskapen og situasjonen endrer seg. Dette fremgår også av andre bestemmelser i loven, for eksempel § 4-1 femte ledd som angir en aktivitetsplikt etter hvert som nødvendigheten av et tiltak svekkes:

«Den som har satt i verk tiltaket, skal straks oppheve vedtaket eller begrense omfanget av det når det ikke lenger er nødvendig.»

Kravene i smittevernloven § 1-5 innebærer at det for alle smitteverntiltak som fastsettes med hjemmel i smittevernloven bl.a. må foretas forholdsmessighetsvurderinger som langt på vei sammenfaller med vurderinger som skal foretas etter Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8. Dette har også Høyesterett lagt til grunn.

Høyesterett har i HR-2022-718-A (Hyttekarantenedommen) bl.a. uttalt følgende om forholdet til Grunnloven og EMK:

«(137) Som jeg allerede har vært inne på, krever smittevernloven § 1-5 en forholdsmessighetsvurdering som langt på vei vil være den samme som en slik vurdering etter Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8. De momentene jeg har fremhevet under min drøftelse av smittevernloven § 1-5, må også være avgjørende ved vurderingen her. (…)

(139) Jeg har allerede pekt på at helsemyndighetene ikke foretok noen uttrykkelig vurdering av om bestemmelser i Grunnloven eller EMK kunne bli krenket. Det hadde utvilsomt vært ønskelig om myndighetene ved sin vurdering av situasjonen for hytteeierne i Sverige hadde redegjort for og vurdert de menneskerettslige kravene og spørsmålet om disse ble overholdt. Da FHI, med tilslutning fra Helsedirektoratet, i begynnelsen av november 2020 bygde sin anbefaling på at det ikke var «gunstig» å lempe på kravene om innreisekarantene, var det egnet til å skape tvil om konklusjonen bygde på en tilstrekkelig bred vurdering.

(140) Som jeg har fremhevet, kan det likevel ikke oppstilles noe krav om at myndighetene har foretatt en uttrykkelig vurdering av forholdet til Grunnloven og EMK, dersom det ved en etterfølgende domstolsprøving blir klarlagt at vilkårene for inngrep var oppfylt.

(141) Jeg ser det for øvrig som klart at myndighetene, selv om det ikke ble vist uttrykkelig til Grunnloven og EMK ved de vurderingene som ble foretatt, var kjent med og bygde på at det gjaldt krav om forholdsmessighet. Dette ble fremhevet allerede ved vedtakelsen av covid-19-forskriften 27. mars 2020. Prop. 130 L (2019–2020), som riktignok gjaldt andre tiltak enn innreisekarantene, inneholdt en relativt bred drøftelse av kravene til ivaretakelse av menneskerettslige forpliktelser. Til grunn for anbefalingen 26. oktober 2020 om å ta ut begrensningen til strengt nødvendig vedlikehold og innføre en 72 timersregel, lå blant annet en uttalelse fra FHI om at ‘[k]ravet om karantene etter opphold på egen fritidseiendom erfarer vi at oppleves som uforholdsmessig for mange’.»

4.2.5 Særlig fullmakt for Kongen

I smittevernloven § 7-12 er det gitt en særlig fullmakt for Kongen. Dersom det er fare for eller er et utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom som truer folkehelsen og det er nødvendig å sette inn tiltak raskt, kan Kongen fastsette forskrifter med lovs innhold og om nødvendig fravike gjeldende lovgivning. Det er et vilkår at det må være fare ved opphold, noe som innebærer at det ikke vil være tilstrekkelig tid til ordinær lovgivningsprosess. Det er forutsatt i forarbeidene at det er snever adgang til å benytte denne fullmakten og at den kun skal brukes i en alvorlig nasjonal krisesituasjon.

Det følger av bestemmelsens henvisning til beredskapsloven § 3 at forskrifter gitt i medhold av bestemmelsen skal meddeles Stortinget «snarest mulig» og at bestemmelsene i forskriftene «kan oppheves av … Stortinget». Ordningen etter beredskapsloven er at det må fremlegges lovforslag for Stortinget snarest mulig dersom bestemmelsene ikke er opphevet innen 30 dager.

4.3 Gjeldende rett i andre nordiske land

I Danmark reguleres smittevern av lov 2021-02-27 nr. 285 om epidemier m.v. (epidemiloven), som trådte i kraft den 1. mars 2021. I Sverige er smittevern regulert i Smittskyddslag (2004:168). Loven har også en tilhørende forskrift Smittskyddsförordning (2004:255). Under covid-19-pandemien ble det i tillegg til innført bestemmelser i lov (2021:4) om særskilte restriksjoner for å hindre spredning av sykdommen covid-19. I Finland reguleres smittevern i smittevernloven (Tartuntatautilaki 1227/2016).

Det er en del likheter mellom norsk smittevernlov og smittevernlovgivningen i dansk, svensk og finsk rett. På samme måte som norsk smittevernlov, har Danmark og Sverige inndelt smittsomme sykdommer etter tre alvorlighetsgrader (smittsom, allmennfarlig, og samfunnskritisk). I Finland skilles det mellom smittsom og allmennfarlig smittsom, i tillegg til sykdommer som krever overvåkningstiltak.

Regler om isolasjon kan brukes ved allmennfarlig smittsom sykdom i Danmark, Sverige og Finland. I Sverige kan karantenereglene bare brukes ved samfunnskritisk sykdom, i Finland ved allmennfarlig eller sykdom som med grunn kan mistenkes å være allmennfarlig. Danmarks smittevernlov inneholder ikke ordet karantene, men isolasjon (som kan benyttes ved allmennfarlig smittsom sykdom), og tolkes som tilsvarende det som etter norsk rett anses som karantene.

Etter svensk og finsk smittevernlov kan karantene pålegges personer som mistenkes å være smittet. Karantene gjennomføres på nærmere bestemt og egnet oppholdssted, eksempelvis i personens eget hjem. I Danmark kan isolasjon gjennomføres på egnet oppholdssted, fortrinnsvis i personens hjem, eller annet egnet sted hvis det er nødvendig, og kan pålegges personer som mistenkes å være smittet. I Sverige og Finland skal isolasjon som hovedregel gjennomføres i institusjon. I Sverige kan isolasjon bare pålegges smittede personer. I Finland kan smittede eller personer som med rimelig grunn antas å være smittet, isoleres.

Dansk og svensk rett har en forholdsmessighetsbestemmelse som er nokså lik den norske smittevernlovens § 1-5. I Norge og Sverige gjelder denne for alle smitteverntiltak. I Danmark gjelder forholdsmessighetsbestemmelsen for alle tiltak knyttet til enkeltpersoner. Finsk smittevernlov inneholder ikke en tilsvarende forholdsmessighetsbestemmelse, men det er et krav til at karantene og isolasjon er nødvendig for å hindre smittespredning.

4.4 Høringsforslaget

Departementet foreslo i høringsnotatet en hjemmel i smittevernloven § 4-3 a som gjør det mulig at Kongen, for å forebygge eller motvirke overføring av en allmennfarlig smittsom sykdom, kan gi forskrifter om isolering og smittekarantene. Forskrift om isolering kan omfatte smittede personer, jf. smittevernloven § 1-3 nr. 2, og forskrift om smittekarantene kan omfatte personer som har økt risiko for den smittsomme sykdommen etter nærkontakt med en smittet eller antatt smittet person, eller annen smittekilde. Departementet foreslo også at Kongen i forskrift kan fastsette andre begrensninger i bevegelsesfriheten for denne gruppen personer, og nærmere krav til undersøkelser i forbindelse med, eller til erstatning for isolering, smittekarantene eller begrensinger i bevegelsesfriheten. Det ble også foreslått vilkår om at forskrifter kun kan gis dersom det er et alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom, jf. § 1-3 nr. 4.

4.5 Høringsinstansenes syn

Høringsinstanser som blant annet Helsedirektoratet, Statens helsetilsyn, Statsforvalteren i Trøndelag, Forsvarets sanitet, Nasjonal behandlingstjeneste for CBRNE-medisin, Helse Sør-Øst RHF, Oslo Universitetssykehus HF, Sørlandet Sykehus HF, Lovisenberg Diakonale Sykehus, Norsk Sykepleierforbund, Tannhelsesekretærenes forbund, Legeforeningen og KS – kommunesektorens organisasjon, støtter forslaget om en forskriftshjemmel som gjør det mulig på nærmere vilkår å gi forskrifter om isolering og smittekarantene.

Helsedirektoratet uttaler blant annet at:

«Hensynet til trygg og forsvarlig beredskap i perioden fra 1. juli 2023, da de midlertidige bestemmelsene i smittevernloven og helseberedskapsloven opphører, og frem til arbeidet med revisjon av lovverket er fullført, blir dermed etter vår vurdering godt ivaretatt ved det fremlagte forslaget.»

Statens helsetilsyn uttaler:

«Helsetilsynet viser til kjente pandemi erfaringer fra mange land om at tidlige iverksatte smitteverntiltak er nødvendig for å få kontroll over smitteutbrudd, unngå overbelastning i helsetjenestene, og for å kunne verne om innbyggernes liv. Isolasjon av smittede personer og karantene for antatt smittede, har vist seg å være viktige tiltak for å få kontroll på smitteutbrudd.»

Sørlandet sykehus HF uttaler:

«Den foreslåtte endring av Smittevernloven er vel belyst og godt grunngitt. Erfaringer fra Covid-19 pandemien viser at disse tilleggene er nødvendige.»

Norsk Sykepleierforbund uttaler blant annet at:

«Smittevernloven mangler pr i dag muligheten til å kunne gi forskrifter om isolering, smittekarantene og andre begrensninger knyttet til bevegelsesfrihet. Dette var det behov for under covid-19 pandemien, og det vil fremover kunne oppstå tilsvarende behov ved andre pandemier med allmennfarlig sykdom. De foreslåtte endringer i Smittevernloven er godt begrunnet. Erfaringer fra Covid-19 pandemien viser at disse tilleggene er nødvendige i en permanent forskrift.»

Legeforeningen mener at anbefalinger, råd og personlig smitteveiledning i mange tilfeller vil gi bedre smittevern enn påbud, men ser at det kan være behov for den foreslåtte forskriftshjemmelen. Legeforeningen uttaler i den forbindelse at:

«Myndighetene har et ansvar for å sikre befolkningens liv og helse ved et alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom. I en slik situasjon kan smittekarantene og isolasjon være blant de tiltakene myndighetene må iverksette for å begrense smitten. Slike tiltak bør i så fall kunne settes i verk raskt for å være effektive. Under koronapandemien ble det klart at lovverket ikke var utformet på en måte som tilrettela for dette. Det resulterte i hastepregede lovgivningsprosesser som i liten grad ivaretok hensynet til demokratisk medvirkning. For å unngå en gjentakelse av dette, støtter Legeforeningen at det vedtas en permanent forskriftshjemmel som gjelder for alle allmennfarlige smittsomme sykdommer.»

Flere høringsinstanser som støtter forslaget har merknader til lovendringsforslaget. Det er blant annet kommet merknader til begrepsbruk, konsekvenser for barn og enkelte særlig utsatte grupper, forholdet mellom lokal og sentral myndighetsstyring og mulige konsekvenser av overtredelse av eventuelle forskriftsbestemmelser.

Folkehelseinstituttet (FHI) og Nasjonal behandlingstjeneste for CBRNE-medisin mener begrepet «smittekarantene» ikke bør benyttes, men kun «karantene». Nasjonal behandlingstjeneste for CBRNE-medisin uttaler at:

«Vi kan ikke se at «smittekarantene» gir «karantene» nytt innhold innenfor i smittevernloven. Det påpekes ganske riktig av høringsnotatet at begrepet smittekarantene ikke fremgår av smittevernlovens ordlyd, men har blitt benyttet om restriksjoner i bevegelsesfriheten for personer som er antatt smittet som følge av nærkontakt med smittede eller antatt smittede personer. CBRNE-senteret er kjent med at begrepet er benyttet, men finner at «karantene» er helt dekkende uten tilføyelse av «smitte».»

Høringsinstansene Helse Vest RHF og Helse Bergen HF er kritiske til bruken av begrepet «nærkontakt», og mener det bør tas ut av lovtekstens ordlyd. Helse Bergen HF uttaler i den forbindelse at:

«Definisjonen av nærkontakt etter gjeldende Covid-19-forskrift § 3 er laget spesifikt ut fra kunnskap om SARS CoV-2-viruset og hvordan dette viruset spres fra person til person. Denne nærkontaktdefinisjonen kan ikke overføres som generelt begrep knyttet til alle de forskjellige smittestoffene som i dag står på listen over allmenfarlig smittsom sykdom. I forslag til ny ordlyd bør det derfor være tilstrekkelig å vise til økt risiko for allmenfarlige smittsom sykdom, og nærkontaktbegrepet bør fjernes. Presis definisjon av hva økt risiko innebærer må konkretiseres spesielt for hver enkelt navngitte sykdom. Det er stor forskjell på hvordan blodbårne virus smitter fra person til person (Hivvirus og hepatitt-virus) sammenlignet med for eksempel kikhoste (pertussis).»

Høringsinstansene Helse Sør-Øst RHF og Legeforeningen mener at lovtekstens ordlyd «andre begrensninger» og «nærmere undersøkelser» er for vag og vid. Legeforeningen uttaler:

«Det er avgjørende at forskriftshjemmelen utformes på en måte som gir nødvendige, men ikke for vide, fullmakter. Legeforeningen mener omfanget av annet ledd, som åpner opp for «andre begrensninger i bevegelsesfriheten» og «nærmere krav til undersøkelser», er for vidt. Ytterligere inngripende tiltak må spesifiseres i bestemmelsen. Samtidig setter henvisningen til «personer som omfattes av første ledd», altså smittede og antatt smittede personer, en begrensning. Legeforeningen forstår forslaget dithen at hjemmelen ikke kan brukes til å vedta portforbud eller andre generelle begrensninger i befolkningens frihet.»

Barneombudet er positive til at barn og unge omtales særskilt i høringsforslaget, men mener at departementet bør vurdere om hensynet til barn bør fremheves ytterligere ved at det tas direkte inn i lovteksten. Barneombudet foreslår følgende formulering i § 4-3 a siste ledd:

«Forskriften skal ta særlig hensyn til hvordan tiltak kan ramme sårbare grupper, for eksempel barn og unge».

Statens helsetilsyn, Helse Midt-Norge RHF, Helse Sør-Øst RHF sitt regionale Brukerutvalg, Legeforeningen, og Nasjonalt senter for aldring og helse, trekker frem at isolering og smittekarantene kan være særlig inngripende, ikke bare for barn, men også andre særlig utsatte grupper, som utviklingshemmede, funksjonshemmede, eldre, og personer med psykiske lidelser. Statens helsetilsyn uttaler i den forbindelse at:

«Pandemien har også vist at isolasjon og smittekarantene kan være inngripende tiltak i folks privatliv, bevegelsesfrihet, for sårbare gruppers sosiale kontakt og ikke minst i barn og unges liv. Det er derfor viktig at det i loven gis tydelige vilkår for når det i forskrifts form kan iverksettes isolering og smittekarantene. Etter Helsetilsynets vurdering ivaretas disse hensyn i departementets lovforslag. Det kan kun gis forskrift om isolasjon og karantene dersom dette, etter en konkret medisinskfaglig vurdering, oppfyller vilkår i smittevernloven § 1-5, og bare ved «alvorlig utbrudd» av «en allmenfarlige smittsom sykdom», jf. smittevernlovens § 1-3 fjerde punkt. Dette innebærer at det etter lovforslaget, alltid må gjøres en konkret vurdering av om tiltaket er nødvendige, forholdsmessige og i samsvar med Grunnloven, menneskerettigheter og barnekonvensjonen.»

Nasjonalt senter for aldring og helse uttaler:

«Aldring og helse støtter en slik lovendring, men vil presisere at man i fremtidige situasjoner må søke å unngå unødig og langvarig isolasjon av sårbare grupper som eldre og personer med demens, både i eget hjem og på institusjon og personer med utviklingshemning. Vurderingene av om forholdsmessighet av tiltaket står i forhold til det målet som ønskes oppnådd ved tiltaket bør være grundigere enn ved Covid-19 pandemien. Vår erfaring var at sårbare grupper gjennom isolasjonstiltak ved siste pandemi opplevde forverring av sin situasjon og sine symptomer, kraftig redusert livskvalitet og enkelte også langvarige negative og helseskadelige effekter gjennom langvarig isolasjon, ensomhet og berøvelse av samvær med sine nære og kjente.»

Norsk sykepleierforbund uttaler:

«Forholdsmessighetsprinsippet burde i større grad vært løftet tydelig frem i forskriften, spesielt rettet mot barn/unge og andre sårbare grupper. Dette, og forslag til hvordan avbøtende tiltak skal iverksettes, bør få plass i den kommende helhetlige revisjonen av lovverk knyttet til smittevern og helseberedskap slik det er skissert i høringsnotatet.»

Høringsinstanser som Helse Vest RHF, Molde kommune, Norsk forening for medisinsk mikrobiologi og Norsk Industri, har ulike merknader til lovforslagets konsekvenser for lokale vurderinger. Molde kommune uttaler blant annet at:

«Lokale vurderinger og kjennskap til lokale forhold kan være avgjørende for en god håndtering. Sentrale forskrifter kan hindre hensiktsmessige lokale tilpasninger og smitteverntiltak.»

Høringsinstansene Legeforeningen, Hiv Norge og Norsk forening for medisinsk mikrobiologi har kommentert på muligheten til å straffesanksjonere brudd på eventuelle forskriftsbestemmelser. Legeforeningen uttaler at de «savner en prinsipiell vurdering av bruk av straff». Hiv Norge peker på at «det klart må skilles på tiltak som er straffesanksjonert, og tiltak som kan gjennomføres med fysisk tvang». Norsk forening for medisinsk mikrobiologi uttaler at:

«Vi er bekymret for at en trussel om straff vil kunne fungere mot sin hensikt. Det kan føre til at personer unngår å teste seg for å slippe isolasjon, eller at smittede unngår å oppgi hvem de har vært i nærkontakt med for at disse skal slippe å gå i karantene.»

Noen høringsinstanser, som FHI, Akershus universitetssykehus HF, og Bergen kommune, uttaler at det ikke er behov for en slik forskriftshjemmel, og støtter ikke forslaget. FHI uttaler blant annet at:

«Folkehelseinstituttet mener prinsipalt at en eventuell ny paragraf § 4-3 a som foreslått i høringsnotatet bør utredes og drøftes i sammenheng med hele resten av smittevernloven (særlig § 4-1 og kapittel 5) og helseberedskapsloven og etter at Koronautvalget har publisert sin rapport. De mulige negative sidene, rettssikkerhetsutfordringene, forholdet til straff og prosedyrene for klage mener vi er utilstrekkelig belyst i høringsnotatet. Forslaget bør derfor ikke fremmes for Stortinget nå.»

FHI uttaler videre:

«Vi har ikke noe kunnskap som tyder på at etterlevelsen av tiltak er forbedret, eller avhengig, av at tiltak er forskriftsfestet, med trussel om straff, i stedet for personlig smittevernveiledning, men heller ikke kunnskap om det motsatte. I utgangspunktet kan man anta at en spesifikk forskrift og trussel om straff vil bedre etterlevelsen ved at det oppleves som mer formelt og alvorlig. Likevel viser kunnskap og erfaring fra pandemien heller at tillit til myndighetene er den viktige faktoren for etterlevelse, og at i land med høy tillit til myndigheter har tiltak gitt som råd fungert like godt.»

Akershus universitetssykehus HF uttaler:

«I likhet med Folkehelseinstituttet (FHI) anser Ahus at anbefalinger, råd og personlig smittevernveiledning i utgangspunktet vil være tilstrekkelig for å håndtere de fleste smittesituasjoner. Ved alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom anses midlertidige forskriftshjemler i smittevernloven om isolering, smittekarantene og andre begrensinger å være tilstrekkelige. Erfaringen under covid-19 pandemien var at de midlertidige forskriftshjemlene kom på plass raskt når det var behov for det.»

Foreningen fritt vaksinevalg, Folkets koronakommisjon, Norgesdemokratene, Konservativt, Hammerfest KrF, Rødt Frogn, og Hvite Ørn Norge er sterkt kritiske til forslaget og mener det må forkastes. Norgesdemokratene mener forslaget vil føre til suverenitetsavståelse til WHO og uttaler:

«Norgesdemokratene ser for seg at eventuelle endringer i smittevernforskriften igjen blir brukt for å redusere menneskelige rettigheter, og at veien ut av ulike scenarier definert av WHO og myndighetene, blir en mer eller mindre tvungen vaksinering.»

Hammerfest KrF uttaler:

«Effektivisering av smitteverntiltak utenfor demokratiske prosesser er i praksis sentralisering av makt og utgjør en økt risiko for maktmisbruk og redusert frihet for folk flest.»

4.6 Departementets vurderinger og forslag

Departementet vurderer at det av beredskapshensyn er viktig at smittevernloven gir fullmakter som bidrar til forsvarlig håndtering av utfordringer som kan oppstå ved en epidemi eller pandemi. I en situasjon hvor tempoet, omfanget og kompleksiteten av en smittehendelse kan eskalere, er det avgjørende å ha et klart lovgrunnlag for at nødvendige tiltak kan iverksettes raskt.

Ved bekjempelse av farlige epidemier eller pandemier må isolering av smittede og karantenering av personer med økt risiko for å være smittet kunne gjennomføres svært raskt om det skal være til hjelp. I slike situasjoner vil det regelmessig heller ikke være mulig for helsetjenesten i den enkelte kommune å foreta den epidemiologiske vurderingen som er nødvendig. Det må derfor kunne være mulig for staten raskt å gripe inn og forskriftsfeste slike tiltak uavhengig av kommunegrenser og før situasjonen har utviklet seg til å bli et alvorlig utbrudd av allmenfarlig smittsom sykdom.

Vi har erfart under koronapandemien at tiltak som reduserer kontakt mellom mennesker er avgjørende for å hindre smittespredning i samfunnet. Tidlig oppdaging og isolering av smittede, og oppfølgning av nærkontakter av smittede for å hindre videre smitte, har vært blant de mest sentrale kontaktreduserende tiltakene for å holde koronapandemien under kontroll.

Relatert til andre kontaktreduserende smitteverntiltak som for eksempel møteforbud, antallsbegrensninger, stenging av virksomheter og innreisekarantene, er isolasjon av smittede og karantenering av personer med økt risiko for å være smittet helt grunnleggende. Effektive regler om isolasjon og karantenering gjør det mulig i større grad å målrette tiltakene mot de som er smittet eller mistenkt smittet. Departementet er av den oppfatning at for eksempel vedtak om antallsbegrensning på en konsert vil være lite effektivt dersom smittede ikke kan isoleres, og personer med økt risiko for å være smittet ikke kan settes i smittekarantene. I en slik situasjon kan det være nødvendig å innføre strengere tiltak knyttet til avstand, antall og stenging for å oppnå ønsket beskyttelsesnivå. Innreisekarantene, som det i dag er permanent lovhjemmel i smittevernloven for å innføre, vil også være mindre effektivt dersom smittede innenlands ikke kan isoleres og mulige smittede ikke kan settes i smittekarantene.

Departementet slutter seg til etatenes vurdering av at isolering og smittekarantene kan være sentrale og grunnleggende smitteverntiltak også ved alvorlige utbrudd av andre allmennfarlige smittsomme sykdommer enn covid-19.

Departementet vil derfor foreslå en forskriftshjemmel i smittevernloven som gjør det mulig at Kongen, for å forebygge eller motvirke overføring av en allmennfarlig smittsom sykdom, kan gi forskrifter om isolering og smittekarantene. På bakgrunn av høringen har departementet imidlertid sett at det er behov for noen presiseringer av innholdet i forskriftshjemmelens vilkår og begreper i lovproposisjonen.

Departementet er i utgangspunktet enige i at det historiske begrepet «karantene» er dekkende og at smittekarantene ikke tilfører noe nytt innholdsmessig. Begrepet smittekarantene er imidlertid, i likhet med begrepet innreisekarantene, allerede godt innarbeidet i befolkningen. Av pedagogiske grunner velger departementet derfor å benytte begrepet smittekarantene i lovforslaget.

Selv om isolering og smittekarantene etter sin art faller inn under smittevernloven § 4-1 første ledd bokstav d, har koronapandemien vist at det er lite effektivt å iverksette dette med krav om nytt vedtak hver sjuende dag.

Enkelte høringsinstanser, som for eksempel Molde kommune, har uttrykt bekymring for at sentrale forskrifter kan være til hinder for hensiktsmessige lokale tilpasninger. Departementet presiserer at kommunene etter loven allerede har hjemmel til å iverksette lokale tiltak etter smittevernloven § 4-1. Forslag til ny smittevernlov § 4-3 a, som i særskilte tilfeller gir Kongen hjemmel til å forskriftsfeste nasjonale smitteverntiltak, kommer i tillegg. Videre vil tiltak etter ny smittevernlov § 4-3 a kun være aktuelt ved ekstraordinære tilfeller der det er et alvorlig utbrudd av allmenfarlig smittsom sykdom med nasjonale konsekvenser. Etter departementets vurdering, er en forskriftshjemmel som gjør det mulig ved alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom å gi nasjonale forskrifter om isolering og smittekarantene, et helt nødvendig virkemiddel for å ha tilstrekkelig god beredskap for slike situasjoner. En slik hjemmel vil også harmonere bedre med de andre smitteverntiltakene som er hjemlet i loven, herunder gjeldende hjemmel til å gi forskrifter om innreisekarantene.

Helsedirektoratets erfaringer om usikkerhet i befolkningen knyttet til tiltak etter smittevernloven § 4-1 første ledd bokstav d, synliggjør også et behov for en tydelig forskriftshjemmel om isolering og smittekarantene, hvor personkretsen som påføres plikter klart fremgår.

I høringsnotatet foreslo departementet at hjemmelen også skal åpne for «andre begrensninger i bevegelsesfriheten» enn isolering og smittekarantene. Departementet foreslo også at forskriftshjemmelen skal tydeliggjøre muligheten for å fastsette nærmere krav til undersøkelser i forbindelse med, eller til erstatning for, isolering eller begrensninger i bevegelsesfriheten. Enkelte høringsinstanser, som Legeforeningen og Helse Sør-Øst RHF, har gitt uttrykk for at det ikke fremsto klart nok hvilke tiltak som kan iverksettes, og bekymring for at hjemmelen er for vid. Departementet presiserer at det med «andre begrensninger i bevegelsesfriheten» siktes til tiltak som er mindre inngripende enn isolering eller smittekarantene. Et eksempel kan være forskriftsbestemmelser om at en smittet person eller person med økt risiko for å være smittet ikke har lov til å besøke steder hvor mennesker med økt risiko for alvorlig sykdom oppholder seg, for eksempel sykehjem eller lignende.

Undersøkelser, som for eksempel testing, er viktig for å kunne oppdage smittede personer slik at disse kan isoleres og at eventuelle nærkontakter kan varsles. Hvilke undersøkelser som er aktuelle vil avhenge av hva slags type allmennfarlig smittsom sykdom det er et alvorlig utbrudd av. I tillegg vil muligheten til å gjøre undersøkelser også ha stor betydning for at innføring av mer inngripende og generelle tiltak kan unngås i størst mulig grad. Dette vil være av stor betydning både for den enkelte og for samfunnet som helhet. Departementet presiserer at det ikke er aktuelt med inngripende og uforholdsmessige undersøkelser, og viser til eksempelet med mulighet til å teste seg ut av smittekarantene. Eventuelle forskriftsbestemmelser vil kunne gjelde et stort antall mennesker, hvor det vil kunne være begrenset hva som er mulig for helse- og omsorgstjenesten å følge opp. Smittevernlovens kapittel 5 har egne regler om tvungen legeundersøkelse.

Forskriften må konkretisere hvilke plikter som skal pålegges personer som blir underlagt isolering eller smittekarantene. For eksempel kan det være at personen skal oppholde seg i eget hjem eller på annet egnet oppholdssted. Innholdet i pliktene skal være basert på en medisinskfaglig vurdering og vil justeres etter som man får ny kunnskap om sykdommen, utbredelsen og risiko. Tidsrommet som begrensningen gjelder for, må også fremgå av forskrift. Det konkrete tidsrommet vil bero på en medisinskfaglig vurdering av hvor lenge en person anses å være smitteførende.

Departementet har merket seg at enkelte høringsinstanser er negative til bruken av begrepet «nærkontakt» og at begrepet ikke er definert i loven. Vi mener imidlertid at begrepet er godt innarbeidet i befolkningen etter koronapandemien. Departementet vil likevel presisere at det nærmere innholdet i begrepet nærkontakt vil måtte presiseres i en eventuell forskrift.

Departementets lovforslag innebærer at det kan pålegges plikter i forskrift som vil gjøre inngrep i den enkeltes rettigheter etter Grunnloven og menneskerettighetene. Plikt til å isolere seg eller være i smittekarantene vil innebære inngrep i privatlivet og i bevegelsesfriheten. Det vises til omtalen under kapittel 3 av grunnlovfestede rettigheter og menneskerettigheter. For å kunne gjøre inngrep i rettighetene etter Grunnloven §§ 102 og 106 og EMK art 8 nr. 2 og tilleggsprotokoll 4 nr. 2 kreves en konkret vurdering. Departementet viser til at konsekvensene av å ikke innføre slike tiltak kan være svært alvorlige, både for samfunnet og den enkelte. Myndighetene plikter aktivt å beskytte retten til liv, og lovforslaget legger til rette for at myndighetene, om nødvendig, kan iverksette effektive smitteverntiltak for å beskytte innbyggernes liv. Departementet vurderer derfor at lovforslaget er i tråd med Grunnloven og menneskerettighetene, det vises for øvrig til omtale i kapittel 3.

Departementet er oppmerksom på at plikt til å isolere seg eller være i smittekarantene er inngrep som vil kunne være særlig inngripende for barn og unge. Flere høringsinstanser, som Barneombudet, Helse Midt-Norge RHF, Helse Sør-Øst RHF sitt regionale Brukerutvalg, Legeforeningen, Nasjonalt senter for aldring og helse og Statens helsetilsyn, har pekt på at dette er tiltak som også vil kunne være særlig inngripende for andre særlig utsatte grupper, eksempelvis personer med utviklingshemning, funksjonshemning, psykiske lidelser, og eldre. Departementet understreker at menneskerettighetene til alle personer og grupper, og særlig for de som bor på institusjon, skal ivaretas på en forsvarlig måte ved utarbeidelse av eventuelle forskrifter om isolering, smittekarantene og andre begrensninger i bevegelsesfriheten.

Videre skal myndighetene foreta en særskilt vurdering av hvilke konsekvenser slike forskrifter kan få for barn, herunder vurdering av barns rettigheter etter barnekonvensjonen og Grunnloven. Det innebærer at det vil kunne bli fastsatt mindre inngripende eller andre regler for barn, enn for voksne, ut fra en konkret vurdering av situasjonen. Det vil også kunne være aktuelt med mindre inngripende eller andre regler for personer som bor eller oppholder seg på institusjon, og personer som på grunn av fysiologiske eller psykiske årsaker ikke klarer å isolere eller karantenere seg selv.

Departementet finner det imidlertid ikke hensiktsmessig å presisere i lovteksten hvilke særlig utsatte grupper eventuelle forskriftsregler skal ta særlig hensyn til. Ved å konkret nevne enkelte grupper personer risikerer en at andre særlige utsatte grupper ikke hensyntas. Videre vil det ikke være mulig å forutse hvilke konkrete grupper som vil bli særlig berørt av tiltak ved fremtidige alvorlige utbrudd av allmennfarlige smittsomme sykdommer. Smittemåte og hvem som særlig vil kunne rammes av sykdommen vil kunne variere. Det kan for eksempel ikke utelukkes at en fremtidig allmennfarlig smittsom sykdom kan være særlig farlig for barn, men ikke for voksne.

Departementet vil understreke at dersom det er aktuelt å innføre tiltak med hjemmel i den foreslåtte forskriftshjemmelen, må det foretas en konkret vurdering av vilkårene i lovhjemmelen og kravene i smittevernloven § 1-5. Departementet er oppmerksom på høringsuttalelser om at vilkårene i § 1-5 ikke er klare nok, og vil i den forbindelse presisere at bestemmelsen skal gjennomgås ved revisjonen av regelverket. Vi vil likevel understreke at det etter gjeldende vilkår kreves at tiltaket både er nødvendig og forholdsmessig, herunder at tiltaket ikke er mer inngripende enn nødvendig og ikke varer lenger enn nødvendig. For eksempel vil dette kunne medføre at tiltak kun skal gjelde for deler av landet, dersom smittesituasjonen er lokal eller regional. Vurderingene etter denne bestemmelsen forutsetter at det er gjort en medisinskfaglig vurdering som tilsier at tiltaket vil kunne være et effektivt virkemiddel for å hindre spredning av en allmennfarlig smittsom sykdom. Vurderingene må blant annet baseres på sykdommens alvorlighet og smittsomhet og om isolering eller smittekarantene er effektive tiltak for å beskytte samfunnet.

Noen høringsinstanser, som for eksempel Folkehelseinstituttet og Akershus universitetssykehus HF, har uttalt at anbefalinger, råd og personlig smitteveiledning vil være tilstrekkelig ved et alvorlig utbrudd av allmennfaglig smittsom sykdom. Folkehelseinstituttet trekker særlig frem befolkningens tillit til myndighetene og etterlevelse av anbefalinger, og at trussel om straff vil kunne virke mot sin hensikt.

Departementet er enig i at befolkningens tillit til myndighetene er viktig, og at anbefalinger i de fleste tilfeller vil kunne være tilstrekkelig. Å ta utgangspunkt i at anbefalinger er hovedregelen er også i tråd med gjeldende rett. Det minst inngripende tiltaket skal vurderes først. Hvorvidt et smitteverntiltak skal gis som en anbefaling eller som en handlingsplikt i forskrift, må alltid vurderes i det konkrete tilfelle. Innbyggernes frivillige medvirkning skal være et moment i nødvendighetsvurderingen når tiltak iverksettes etter smittevernloven, jf. smittevernloven § 1-5.

Samtidig mener departementet at det av beredskapshensyn er nødvendig at det i ekstraordinære situasjoner skal være mulig å kunne gi nasjonale forskrifter om isolering og smittekarantene. En slik situasjon kan for eksempel inntre ved et alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom. Ved en allmennfarlig smittsom sykdom som for eksempel både smitter raskt og er svært dødelig, vil en rask iverksettelse av tiltak som isolering og smittekarantene kunne være helt nødvendig. Det at tiltakene etterleves raskt av så mange som mulig vil i slike tilfeller være viktigere enn individuell smittevernveiledning eller at det fattes individuelle vedtak etter smittevernloven kapittel 5. I en tenkt situasjon med anbefaling om isolering og smittekarantene, hvor det er lav etterlevelse og mange smittede i samfunnet, kan en konsekvens være at det blir nødvendig med strengere tiltak om møteforbud, stengning av virksomhet og begrensninger i kommunikasjon.

Departementet vurderer, i likhet med Helsedirektoratet, at hensynet til etterlevelse er avgjørende for håndteringen av et alvorlig utbrudd av en allmennfarlig smittsom sykdom, og at dette kan kreve rettsregler om isolering og karantene. Departementet viser til at covid-19-forskriftens bestemmelser under pandemien, som ga generelle handlingsplikter for en aktuell personkrets, virket etter sin hensikt. Forskriftsbestemmelsene ga klare føringer for den enkelte smittede, samtidig som selve ordningen var svært lite ressurskrevende å administrere. I en avveiing mellom den enkeltes rett til bevegelsesfrihet og behovet for å beskytte samfunnet mot spredning av smitte, mener departementet at slike generelle handlingsplikter vil være proporsjonale, forutsatt at personkretsen er basert på en medisinskfaglig vurdering og retter seg mot personer som har forhøyet risiko for å smitte andre.

Når det gjelder straff vil departementet understreke at straffebestemmelsen i dagens smittevernlov er generell og gjelder for brudd på flere bestemmelser i loven. Spørsmålet om straff knyttet til brudd på smittevernloven er prinsipielt. I forbindelse med den kommende revisjonen av smittevernloven vil departementet vurdere spørsmålet om straff knyttet til smittevern nærmere.

Departementet vil likevel peke på at vi ser at straff i smittevernsammenheng kan være krevende da det antatt viktigste virkemiddelet i smittevernet er befolkningens kunnskap og tillit til nødvendigheten av tiltak. Oppnåelse av frivillig medvirkning er viktig.

På den annen side vil bruk av straff i tilknytning til de smitteverntiltak som etter smittevernloven er lovhjemlede tiltak, kunne være nødvendig for å sette en tydelig grense for hvor grensen for det akseptable går. En straffemulighet kan være nødvendig for eksempel ved vedvarende eller alvorlige overtredelser av påbud eller forbud gitt av hensyn til smittevernet. Bruk av straff i slike tilfeller vil etter departementets vurdering ikke nødvendigvis skape et motsetningsforhold mellom det viktige tillitsskapende arbeidet som helsemyndighetene ellers må bygge hoveddelen av smittevernarbeidet på. Bruk av straff i tilknytning til smittevernlovens smitteverntiltak vil etter departementets vurdering med andre ord kunne ha en reell preventiv betydning.