3 Hovedpunkter i nåværende trygderettslov
3.1 Saklig virkeområde
Trygderetten behandler saker om individuelle rettigheter og plikter etter nærmere angitte trygde- og pensjonslover. Arbeidsområdet omfatter nesten alle trygde- og pensjonsordninger fastsatt ved lov, samt enkelte andre pensjonsordninger. Dette gjelder blant annet offentlig tjenestepensjonsordning i Kommunal Landspensjonskasse (KLP).
Behandlingen er bygget opp som en prosess mellom to parter. Det er to i utgangspunktet likestilte parter. Den ene er en privat part, den ankende part. Dette er en som berøres direkte av et vedtak som Trygderetten kan prøve, og som dermed har ankerett. Den andre parten, ankemotparten, er et forvaltningsorgan (f.eks. NAV Klageinstans) eller annen pensjonsordning.
Enkelte trygdesaker skal ikke behandles av Trygderetten. Dette gjelder blant annet tvister mellom arbeidsgiver og arbeidstaker eller mellom arbeidsgiver og Arbeids- og velferdsetaten om rettigheter og plikter i arbeidsgiverperioden. Slike tvister kan bringes inn for en egen ankenemnd, Ankenemnda for sykepenger i arbeidsgiverperioden, jf. folketrygdloven § 21-13. Trygderetten kan heller ikke prøve fastsettelse av pensjonsgivende inntekt og pensjonspoeng. Fastsettelsen foretas av likningsmyndighetene etter reglene i ligningsloven.
Trygderetten kan heller ikke prøve vedtak som treffes av Kongen eller et departement. Det er praktisk talt ingen enkeltvedtak av Kongen eller departementet som dette får betydning for.
Trygderetten har for øvrig antatt at den prejudisielt kan prøve lovligheten av forskrift som Kongen eller departementet gir, det vil si at Trygderetten tar stilling til om forskriften er gyldig før retten tar stilling til kravet i saken. Trygderetten har også antatt at den prejudisielt kan prøve grunnlovmessigheten av en lov.
3.2 Trygderettens organisasjon
Trygderetten skal ha en leder, nestleder og så mange faste medlemmer som Kongen bestemmer. Av de faste medlemmene skal minst ett være legekyndig og minst ett ha kyndighet i attføring. De faste medlemmene er embetsmenn. Leder, nestleder og minst ett juridisk kyndig rettsmedlem skal fylle vilkårene for å være høyesterettsdommer.
Rettsfullmektiger er åremålsstillinger for jurister tilsvarende dommerfullmektiger i tingrettene.
Kongen oppnevner for fire år av gangen et utvalg av legmedlemmer.
Videre skal Trygderetten ha så mange saksforberedere og andre tjenestemenn som anses nødvendig. Etter at ordningen med rettsfullmektiger ble innført, har det i liten grad vært behov for saksforberedere i Trygderetten.
Etter en omorganisering i 1997, er Trygderetten delt inn i fem avdelinger: En administrativ avdeling og fire fagavdelinger, som hver behandler alle typer saker.
3.3 Rettens sammensetning i den enkelte sak
Sammensetningen og antallet medlemmer av retten varierer etter sakens art og grad av tvil. Hovedregelen er at retten skal settes med to medlemmer. Et juridisk kyndig rettsmedlem skal være administrator. I tillegg settes saken etter rettens art med et annet juridisk kyndig medlem, et medisinsk kyndig medlem eller et attføringskyndig medlem.
Retten settes med tre medlemmer i saker der både et medisinsk kyndig og et attføringskyndig medlem bør delta. Det samme gjelder der retten opprinnelig var satt med to medlemmer, men det viser seg å være uenighet om resultatet.
I saker som reiser vanskelige retts- eller bevisspørsmål, kan retten settes med tre eller fem medlemmer. Inntil to medlemmer kan være legmedlemmer.
I sak hvor avgjørelsen antas å ville bli bestemmende for praksis på vedkommende felt, kan retten settes med sju medlemmer. Avgjørelsen om retten skal settes med sju medlemmer treffes av Trygderettens leder.
I Trygderettens praksis har femmedlemskjennelsene erstattet sjumedlemssammensetningen som den kjennelsesform som nyttes der meningen er at kjennelsen skal bli bestemmende for praksis på vedkommende felt, det vil si i saker av mer prinsipiell karakter.
3.4 Saksbehandling
3.4.1 Anke
En sak for Trygderetten startes ved at det erklæres anke. Fristen for anke er seks uker fra det tidspunktet vedkommende har mottatt skriftlig melding om vedtaket og om ankeadgang. Trygderetten, ankemotparten eller det forvaltningsorgan hvis vedtak det ankes over, kan i særlige tilfeller forlenge ankefristen. Dersom ankefristen oversittes, skal saken som utgangspunkt ikke behandles. Trygderetten eller ankemotparten kan likevel se bort fra at ankefristen er oversittet, når de finner at særlige grunner taler for det.
Anke skal settes frem for den institusjon som har truffet det påankede vedtaket. I saker som hører inn under Arbeids- og velferdsdirektoratet, settes anken frem for det lokale NAV-kontor. Dette gjelder de fleste sakene etter folketrygdloven.
Anken kan settes frem skriftlig eller muntlig. Dersom anken er satt frem muntlig, skal det organet som mottar anken, sørge for at anken settes opp skriftlig.
Vedtak truffet av Arbeids- og velferdsetaten kan først bringes inn for Trygderetten etter at klageadgangen etter folketrygdloven § 21-12, barnetrygdloven § 15 eller bestemmelser i andre lover er benyttet.
Hovedregelen er at det organ som har truffet det påankede vedtak er ankemotpart.
En anke har ikke oppsettende virkning. Det innebærer at vedtaket skal gjennomføres selv om parten anker. Når særlige grunner taler for det, kan likevel rettens administrator eller ankemotparten bestemme at oppsettende virkning skal gis.
3.4.2 Behandling hos ankemotparten
Ankemotparten skal ta det påankede vedtaket opp til ny prøving. Hvis den nye prøvingen ikke medfører at anken faller bort, skal ankemotparten utarbeide et såkalt oversendelsesbrev til Trygderetten. I oversendelsesbrevet skal ankemotparten gi en fremstilling av hva saken gjelder og angi de faktiske forhold den bygger på, partenes anførsler, merknader til den ankende parts anførsler og ankemotpartens begrunnelse og påstand.
Oversendelsesbrevet er av stor betydning for rettssikkerheten for den ankende part og for Trygderettens behandling av ankesaken. Den ankende part har som regel ikke saksdokumentene for hånden, bare vedtaket vedkommende har mottatt. Ved at oversendelsesbrevet gir en oversikt over hvordan ankemotparten har oppfattet saksforholdet, får vedkommende mulighet til å imøtegå denne fremstillingen.
Før saken blir sendt til Trygderetten, skal den ankende part få kopi av oversendelsesbrevet med frist til å komme med merknader.
3.4.3 Saksbehandlingen i Trygderetten
Forutsetningen for at en sak behandles i Trygderetten, er at saken hører inn under Trygderettens virkeområde og at vedkommende har ankerett, se punkt 3.1.
Det gjelder ingen andre begrensninger i ankeadgangen, slik som for eksempel krav til «ankegjenstandens verdi». Den ankende part skal ikke betale gebyr.
Trygderettens saksbehandling er skriftlig. Når særlige grunner taler for det, kan rettens administrator beslutte muntlig saksbehandling, noe i likhet med hovedforhandling i en sivil sak ved de alminnelige domstolene. Trygderetten praktiserer muntlig saksbehandling i et meget begrenset antall saker.
Ved utformingen av trygderettslovens saksbehandlingsregler, er det tatt i utgangspunkt i de fleste grunnprinsippene i sivilprosessen. Dette gjelder reglene om inhabilitet, hvor det er vist til domstolslovens regler om ugildhet. Videre er en rekke bestemmelser i tvisteloven gitt tilsvarende anvendelse, for eksempel om bevissikring m.m.
Trygderetten har et selvstendig ansvar for sakens opplysning. Retten kan innhente opplysninger på den måten den anser hensiktsmessig. Dette kan for eksempel skje ved at retten kan oppta forklaring av parten eller andre hvis det kan antas å være av betydning for saken.
Retten kan pålegge den private parten om å la seg undersøke eller intervjue av den lege eller sakkyndige som retten bestemmer. Partene har i utgangspunktet rett til innsyn i sakens dokumenter. Det finnes unntak, men det har knapt nok skjedd i Trygderettens praksis at den private part er nektet innsyn.
3.4.4 Trygderettens prøvingsadgang
Retten kan prøve alle sider ved saken, det vil si rettsanvendelsen, saksbehandlingen, faktum og det frie forvaltningsskjønn.
Den ankende part har som hovedregel bevisføringsplikten. Ved bevistvil gjelder et krav om alminnelig sannsynlighetsovervekt. Trygderetten praktiserer i all hovedsak samme rettskildebruk som domstolene.
Retten kan ved sin avgjørelse legge til grunn forhold som ikke er påberopt av partene. Retten kan gå utover partenes påstander, men bare hvis det er til gunst for den ankende part.
3.4.5 Avgjørelsen
Trygderettens avgjørelse treffes ved alminnelig flertall i grunngitt kjennelse. I praksis er avgjørelsen i hovedtrekk bygget opp som en dom.
Dersom retten finner det klart at anken ikke fører frem og avgjørelsen ikke får betydning utenfor den foreliggende sak, kan den avgjøre saken i en såkalt forenklet kjennelse. Avgjørelsen skal i et slikt tilfelle gi en kort beskrivelse av hva saken gjelder og en begrunnelse som angir de momenter som har vært avgjørende eller av særlig betydning for resultatet.
I motsetning til det som var tilfelle tidligere, gir Trygderetten i praksis nå alltid en selvstendig begrunnelse i kjennelsen.
Kjennelsen avsluttes med en «slutning». Avhengig av om den ankende part gis medhold eller ikke går avgjørelsen ut på at det påankede vedtaket omgjøres eller stadfestes. Dersom retten mener at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å treffe en realitetsavgjørelse, går slutningen ut på at vedtaket oppheves og saken hjemvises til ny behandling. Dersom retten finner at forutsetningene for at Trygderetten kan behandle saken ikke er til stede, skal saken avvises. Typisk gjelder dette i tilfeller hvor fristen for å anke til Trygderetten er oversittet.
3.4.6 Omkostninger ved anke
Ankebehandlingen i Trygderetten er gebyrfri. Hvis den ankende part åpenbart uten grunn har fremsatt eller opprettholdt anke, kan retten bestemme at vedkommende helt eller delvis skal bære de utgifter som anken har medført for Trygderetten og ankemotparten. Denne adgangen er visstnok bare blitt brukt i ett tilfelle.
Endres vedtaket til gunst, skal retten pålegge ankemotparten helt eller delvis å dekke de omkostninger den ankende part har hatt i forbindelse med saken.
Trygderetten kan innvilge den ankende part fri sakførsel etter reglene i rettshjelploven.
3.5 Overprøving av Trygderettens kjennelser
3.5.1 Innledning
Trygderettens kjennelser kan prøves på to måter. Den ordinære måten (rettsmiddelet) er søksmål. Den andre måten er gjenopptak. Søksmålsadgangen er lovfestet i trygderettsloven § 23. Ordningen med gjenopptak av Trygderettens kjennelser er ulovfestet, skapt gjennom Trygderettens egen praksis.
3.5.2 Domstolsbehandling
Begge parter har adgang til å reise søksmål. Dette skjer etter lovendring i 1987 direkte for lagmannsretten. Tvist i sak som hører under Trygderetten kan ikke bringes inn for domstolene før Trygderettens avgjørelse foreligger. Høyesterett har i Rt. 2001 s. 995 behandlet spørsmålet om hva det ligger i at domstolene kan prøve «lovligheten» av Trygderettens kjennelser. Høyesterett uttalte at domstolskontrollen gjaldt rettsanvendelsen, derunder rettsanvendelsesskjønn, det faktiske grunnlag for avgjørelsen og saksbehandlingen, men ikke forvaltningens frie skjønn, bortsett fra spørsmålet om myndighetsmisbruk. Domstolene har bare kompetanse til å avgjøre om Trygderettens kjennelse er gyldig, ikke også til å gi dom for det underliggende materielle kravet. Det betyr at det ikke er adgang til å treffe realitetsavgjørelse. Dette ble blant annet begrunnet med at Trygderetten gjennom sin faglige kompetanse har et bedre grunnlag enn domstolene for å treffe riktige avgjørelser.
3.5.3 Gjenopptak
Gjennom Trygderettens praksis er det utviklet en ordning som åpner for gjenopptak av tidligere avgjørelser av Trygderetten. Det innebærer at den tidligere saken kan behandles på nytt. Det er ingen lovgivning som regulerer gjenopptak, men ordningen er akseptert av de alminnelige domstolene.
Dersom grunnlaget for gjenopptak foreligger, vil den tidligere avgjørelsen kunne omgjøres. Gjenopptak/omgjøring kan bare skje til gunst for vedkommende private part.
Gjenopptak kan skje etter krav fra privat part og av Arbeids- og velferdsetaten eller annen aktuell pensjonsordning av eget tiltak.
Noe forenklet kan det sies at det må foreligge faktiske opplysninger eller feil ved det opprinnelige vedtaket som er egnet til å gi den private part medhold i hennes/hans opprinnelige krav. Dersom vilkårene for gjenopptak foreligger, medfører ikke det at det opprinnelige vedtaket automatisk blir omgjort, med den følge at vedkommende gis rett til den aktuelle ytelsen. Det må i tillegg foretas en selvstendig, konkret drøftelse av realiteten.