Prop. 14 L (2022–2023)

Endringer i arbeidsmiljøloven mv. (arbeidstakerbegrepet og arbeidsgiveransvar i konsern)

Til innholdsfortegnelse

8 Midlertidige arbeidstakeres rett til fast ansettelse etter tre eller fire år

8.1 Gjeldende rett

Det følger av arbeidsmiljøloven § 14-9 sjuende ledd at en arbeidstaker som har vært sammenhengende midlertidig ansatt etter bokstav a, bokstav b og tidligere bokstav f i en viss tid har rett til fast ansettelse. Bestemmelsen opererer med to ulike innslagstidspunkt for når rett til fast ansettelse inntrer, avhengig av grunnlaget for den midlertidige ansettelsen. Det er krav om fire års sammenhengende ansettelse når grunnlaget er arbeid av midlertidig karakter (bokstav a). For vikariater (bokstav b) og den tidligere adgangen til å ansette midlertidig på generelt grunnlag (bokstav f) er innslagstidspunktet tre år. Tilsvarende gjelder det en treårsregel for sammenhengende midlertidig ansettelse som er en kombinasjon av de tre nevnte grunnlagene.

8.2 Utvalgets forslag

Et samlet utvalg mener at sammenhengende midlertidig ansettelse bør gi rett til fast ansettelse etter en viss tid. Utvalget er imidlertid delt i synet på innslagstidspunkt og om dagens regulering bør endres.

Flertallet foreslår å endre arbeidsmiljøloven § 14-9 sjuende ledd slik at den blir en ren treårsregel, uavhengig av hvilket grunnlag den midlertidige ansettelsen bygger på.

Mindretallet mener det ikke er behov for en innstramming til en ren treårsregel og foreslår å videreføre dagens ordning.

8.3 Høringsuttalelsene

Arbeidstakerorganisasjonene støtter i all hovedsak flertallets forslag om å innføre en ren treårsregel for å oppnå stillingsvern ved sammenhengende midlertidig ansettelse. LO, Unio, Akademikerne, YS, Akademikerforbundet, NITO, Negotia, Delta, Forskerforbundet og Norsk Journalistlag fremhever særlig at en ren treårsregel vil styrke hovedregelen om fast ansettelse og gi midlertidig ansatte et bedre stillingsvern. Det vises til at midlertidig ansettelse i mer enn tre år tilsier at behovet i realiteten er fast. Videre fremheves det at ett innslagstidspunkt vil bidra til å skape forenkling. Det trekkes også frem at forslaget harmoniserer reglene i privat og i kommunal og statlig sektor ved at det blir samme grense etter arbeidsmiljøloven og statsansatteloven.

Arbeidsgiversiden er i all hovedsak imot forslaget. Dette inkluderer blant annet NHO, Virke, Spekter, Finans Norge og KA som ønsker å videreføre dagens regulering og støtter mindretallets forslag. Det vises til at forenklings- og harmoniseringshensyn ikke er tilstrekkelig til å begrunne en generell treårsregel. Flere fremhever at det ikke er holdepunkter eller funn i kunnskapsgrunnlaget som kan begrunne en innstramming fra fire til tre år. NHO viser også til at gjeldende fireårsregel for ansettelser etter bokstav a balanserer bedriftens behov for fleksibilitet og arbeidstakers behov for forutberegnelighet. Spekter fremhever at forslaget vil ramme prosjektansettelser og forskerstillinger med den konsekvens at prosjekter må avbrytes, blant annet fordi lovbestemte permisjoner og sykefravær teller med i beregningen av tiden som kvalifiserer for fast ansettelse.

KS støtter flertallets forslag og fremhever at en ren treårsregel vil være enklere å administrere og heller ikke ha store konsekvenser for kommunal sektor.

Helse Sør-Øst RHF støtter ikke flertallets forslag og viser blant annet til at forslaget kan få uheldige konsekvenser, spesielt for enkelte prosjektansettelser.

Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet støtter flertallets forslag. De viser til at et innslagspunkt etter tre år vil skape harmoni i regelverket.

Advokatforeningen tar ikke stilling til om det er riktig å ha en tre- eller fireårsregel, men anbefaler at begrunnelsen for en eventuell innstramming av den eksisterende fireårsregelen tydeliggjøres.

8.4 Departementets vurderinger og forslag

Hovedregelen om fast ansettelse er et grunnleggende prinsipp i norsk arbeidsliv. Arbeidsmiljøloven stiller derfor krav til når midlertidig ansettelse kan benyttes og hvor lenge et slikt ansettelsesforhold kan vare. En øvre grense for varigheten av en midlertidig ansettelse er viktig for å bygge opp under hovedregelen om fast ansettelse. Det er bred enighet om at en sammenhengende midlertidig ansettelse etter en viss tid skal gi rett til fast ansettelse og departementet deler dette synet.

Spørsmålet er hvilket innslagstidspunkt som skal være avgjørende og om det er behov for å gjøre endringer i dagens regulering.

Tidligere gjaldt det en ren fireårsregel for midlertidige ansettelser, jf. Ot.prp. nr. 49 (2004–2005) punkt 16.4.3. I forbindelse med innføringen av en generell adgang til midlertidig ansettelse (tidligere bokstav f) ble det under komitébehandlingen av lovforslaget foreslått en treårsregel for bokstav b og bokstav f, jf. Innst. 208 L (2014–2015) side 16. Med virkning fra 1. juli 2015 har bestemmelsen inneholdt to ulike innslagstidspunkt, avhengig av grunnlaget for den midlertidige ansettelsen. Fra 1. januar 2019 ble det presisert i ordlyden at en kombinasjon av de ulike grunnlagene gir rett til fast ansettelse etter tre år, jf. Prop. 73 L (2017–2018) side 37.

Departementet er av den oppfatning at det er mest hensiktsmessig om bestemmelsen opererer med ett innslagstidspunkt for når arbeidstaker har rett til fast ansettelse. Etter departementets syn foreligger det ikke tilstrekkelig tungtveiende grunner for at grunnlaget for den midlertidige ansettelsen skal være avgjørende for når en arbeidstaker oppnår stillingsvern. Det er ikke grunnlag for å differensiere mellom arbeid av midlertidig karakter og vikariater i denne sammenheng. Departementet har i denne vurderingen også vektlagt forenklingshensyn. Arbeidsmiljøloven er en brukerorientert lov og en bestemmelse med ett innslagstidspunkt vil være enklere å forstå og mer forutsigbar, både for arbeidstakere og arbeidsgivere.

Når det gjelder varigheten av det midlertidige ansettelsesforholdet er det grunnleggende utgangspunktet at en slik ansettelsesform kun skal benyttes ved særlige og tidsavgrensede behov. Midlertidige ansettelsesforhold bør ikke vare for lenge. Som et utgangspunkt vurderer departementet at tre års sammenhengende ansettelse gir uttrykk for et tilstrekkelig stabilt arbeidskraftsbehov, uavhengig av hvilket grunnlag den midlertidige ansettelsen er begrunnet i.

Ved innføringen av fireårsregelen i arbeidsmiljøloven i 2005 ble det i hovedsak vist til at det var naturlig å harmonisere med tilsvarende regel i dagjeldende tjenestemannslov. Departementet vurderte på det tidspunktet at fire år utgjorde en hensiktsmessig grense for hva som er akseptabel maksimal lengde på midlertidig ansettelse, jf. Ot.prp. nr. 49 (2004–2005) punkt 16.4.3. Utviklingen har siden den gang gått i retning av å styrke rettighetene til midlertidige arbeidstakere. Regjeringen har et uttalt mål om å styrke arbeidstakeres rettigheter i et arbeidsliv i endring, blant annet gjennom å fremme hele og faste stillinger. En innstramming av innslagstidspunktet til en ren treårsregel vil bidra til å styrke hovedregelen om fast ansettelse.

Departementet viser videre til at man ved revisjon av tjenestemannsregelverket gikk fra en ren fireårsregel til en ren treårsregel, jf. Prop. 94 L (2016–2017). Staten har tradisjonelt hatt en mer utstrakt bruk av midlertidige ansettelser enn privat og kommunal sektor. Etter departementets vurdering foreligger det etter dette ikke tungtveiende grunner for at man i privat og kommunal sektor skal tillate midlertidig ansettelse for en lengre periode enn i staten. Harmoniseringshensyn trekker også i retning av å innføre en ren treårsregel.

Departementet viser til at det er foreslått en ren treårsregel som innslagstidspunkt for fast ansettelse hos innleier for arbeidstakere innleid fra bemanningsforetak, jf. Prop. 131 L (2021–2022). Etter departementets syn fremstår det vilkårlig dersom innleide arbeidstakere i enkelte situasjoner vil kunne oppnå stillingsvern på et tidligere tidspunkt enn midlertidige arbeidstakere. Hensynet til et enhetlig regelverk taler dermed for at de to gruppene arbeidstakere bør likebehandles.

Enkelte høringsinstanser har pekt på at en ren treårsregel særlig vil kunne ramme prosjektansettelser og forskerstillinger, med den konsekvens at prosjekter må avbrytes. Det er i denne sammenheng vist til at dette blant annet skyldes at lovbestemte permisjoner og sykefravær teller med i beregningen av tiden som kvalifiserer for fast ansettelse.

Departementet utelukker ikke at det kan oppstå situasjoner hvor en ren treårsregel kan få betydning for langvarige prosjekter eller andre situasjoner hvor virksomheter, isolert sett, har behov for midlertidig ansettelse utover tre år. Departementet er likevel av den oppfatning at et arbeidskraftsbehov på mer enn tre år tilsier at behovet er relativt stabilt, også der man regner med lovlig fravær. Et stabilt arbeidskraftsbehov bør primært dekkes ved hjelp av faste stillinger. Det gjelder også prosjektansettelser som strekker seg utover tre år.

Departementet har heller ikke holdepunkter for at innføring av en ren treårsregel vil få store konsekvenser for virksomhetene. Det vises til at vikariater og kombinasjonsansettelser etter gjeldende rett allerede er omfattet av treårsregelen. For universitets- og høgskolesektoren suppleres reglene i arbeidsmiljøloven av universitets- og høgskoleloven, som blant annet har egne bestemmelser om åremålsansettelser og midlertidig ansettelser i forsker- og undervisningsstillinger.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at arbeidstaker får rett til fast ansettelse etter mer enn tre år sammenhengende ansettelse i en midlertidig stilling.

For øvrig understrekes det at forslaget ikke innebærer endringer i måten ansettelsestiden beregnes på.

Til forsiden