Prop. 156 L (2020–2021)

Lov om offentlige organers ansvar for bruk av tolk mv. (tolkeloven)

Til innholdsfortegnelse

10 Merknader til de enkelte lovbestemmelsene

Til § 1

Bestemmelsen regulerer formålet med tolkeloven.

Første ledd slår fast at formålet med loven er å bidra til å sikre rettssikkerhet og forsvarlig hjelp og tjeneste for personer som ikke kan kommunisere forsvarlig med offentlige organer uten tolk. I mange tilfeller vil bruk av tolk være avgjørende for å sikre god kommunikasjon, og dermed forebygge uriktige avgjørelser og misforståelser. Rettssikkerhetshensynet gjør seg særlig gjeldende der utfallet av en sak kan ha stor betydning for den enkeltes rettigheter og plikter, for eksempel i domstolene, utlendingsforvaltningen og politiet. Hensynet til barnets beste, jf. Grunnloven § 104, er også en del av rettssikkerhetsbegrepet og gjør seg blant annet gjeldende i barnevernet. Hensynet til å yte forsvarlig hjelp og tjeneste gjør seg gjeldende i flere sektorer, for eksempel innen helse- og omsorgssektoren, arbeids- og velferdsforvaltningen, barnehage og grunnopplæring og arbeid med integrering.

Samisk og norsk er likeverdige språk. Dette er slått fast i sameloven § 1-5. At samisk er likeverdig med norsk gjenspeiles også i reglene i sameloven om retten til å bruke samisk på viktige samfunnsområder innenfor forvaltningsområdet, som i kontakt med politi, domstoler og helsetjenester. I noen tilfeller kan retten til å bruke samisk, innebære at det må brukes tolk dersom ansatte i det offentlige organet ikke er samisktalende. Formålet med sameloven er å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe i Norge kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Formålet med sameloven går dermed lengre og er til dels et annet enn formålet med tolkeloven.

Andre ledd slår fast at lovens formål også er å bidra til å sikre at tolker holder en faglig forsvarlig standard. Hva som er faglig forsvarlig vil avhenge av det konkrete tolkeoppdraget og variere fra situasjon til situasjon. Denne delen av formålet understøttes særlig av kravet i § 7 om å bruke kvalifisert tolk, kravene til tolken i kapittel 3 i loven og reglene om reaksjoner mot tolker i kapittel 4 i loven.

Formålsbestemmelsen har ikke et selvstendig rettslig innhold, men kan gi retning ved tolkning av andre bestemmelser i loven. Se punkt 4.2.3.

Til § 2

Bestemmelsen regulerer lovens virkeområde.

I første ledd slås det fast at loven gjelder tolking til og fra norsk. Loven gjelder for tolking mellom norsk og samiske språk, inkludert nordsamisk, sørsamisk og lulesamisk. Samisk og norsk er likeverdige språk, jf. sameloven § 1-5. Formålet med sameloven går lengre og er til dels et annet enn formålet med tolkeloven. Dersom det må brukes tolk for å oppfylle rettighetene etter sameloven, vil tolkeloven gjelde for denne tolkingen.

Loven gjelder for tolking mellom norsk og andre språk. Loven gjelder også tolking mellom norsk tale og norsk tegnspråk. Dessuten gjelder loven tolking mellom norsk og andre lands tegnspråk og annen tolking i offentlige organers kommunikasjon med døve, hørselshemmede og døvblinde, som taktiltolking og skrivetolking.

Det følger av andre ledd at tolkeloven gjelder for offentlige organer som bestiller og bruker tolk i Norge. Dette innebærer at loven ikke vil gjelde for tolkeoppdrag utført på ambassader eller i tilfeller hvor det offentlige yter bistand i utlandet. Loven skal ikke gjelde på Svalbard og Jan Mayen. Offentlige organer som ikke har behov for tolk, omfattes ikke av loven. Loven gjelder også for tolker.

Tredje ledd presiserer hva som regnes som offentlig organ. Det er organer som omfattes av forvaltningsloven, i tillegg til domstolene og påtalemyndigheten. Helseforetak og politiet omfattes fullt ut av loven. I tredje ledd andre punktum slås det fast at også private rettssubjekter i visse tilfeller regnes som offentlige organer. Dette gjelder i saker hvor det private rettssubjektet treffer enkeltvedtak eller utfører tjenester på vegne av et offentlig organ. Det gjelder blant annet private som på oppdrag fra det offentlige bistår et offentlig organ, privatdrevne asylmottak og lignende. I tredje ledd tredje punktum slås det fast at private barnehager godkjent etter barnehageloven og private grunnskoler og videregående skoler godkjent etter opplæringsloven og friskoleloven, også omfattes. Hvilke virksomheter som er godkjenningspliktige etter barnehageloven, følger av barnehageloven § 6. Med private skoler som er godkjent etter opplæringsloven, siktes det til skoler godkjent etter opplæringsloven § 2-12 eller § 3-11. Grunnskoler og videregående skoler som er godkjent etter friskoleloven, er frittstående skoler (friskoler).

Se også punkt 4.3.4.

Til § 3

Bestemmelsen regulerer forholdet til annen lovgivning.

Bestemmelsen slår fast at tolkeloven gjelder med mindre annet er bestemt i eller i medhold av annen lov. Dette innebærer at det kan fastsettes både strengere og lempeligere regler i annen lov. I de fleste tilfeller vil tolkelovens regler supplere reglene i særlov og dermed utgjøre en minstestandard. Om reglene i særlov kommer i stedet for reglene i tolkeloven eller suppleres av reglene i tolkeloven, må bero på en konkret tolkning. Dersom det ut fra lovtekst, forarbeider og andre rettskilder er klart at en særlov er ment å gi uttømmende regler om bruk av tolk på det aktuelle området, vil reglene i særlov gjelde i stedet for de mer generelle reglene i tolkeloven.

Se også punkt 4.4.3.

Til § 4

Bestemmelsen regulerer forbud mot bruk av barn som tolk.

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av forvaltningsloven § 11 e. Anvendelsesområdet er utvidet sammenlignet med forvaltningsloven § 11 e ved at bestemmelsen også gjelder for offentlige organer som ikke omfattes av forvaltningsloven.

Første ledd slår fast at offentlige organer ikke skal bruke barn til tolking eller annen formidling av informasjon. Forbudet gjelder all formidling mellom et offentlig organ og personer som ikke har tilstrekkelige språkferdigheter til å kommunisere direkte med organet. Barn er alle personer under 18 år, og forbudet gjelder uavhengig av om barnet er i slekt med den private parten eller ikke. «Annen formidling av informasjon» omfatter både skriftlig og muntlig informasjon, inkludert å forklare eller formidle innholdet i et vedtak eller der man ønsker at barnet skal notere et budskap på vegne av organet og så formidle det muntlig i etterkant.

Forbudet omfatter ikke tilfeller der den private parten bruker barn som oversetter eller lignende i privat regi, for eksempel ved mottak av brev fra et offentlig organ.

Det offentlige organet har en selvstendig plikt til å sørge for at barn ikke blir benyttet som tolk. Dette gjelder både i planlagte og ikke planlagte samtaler. Forbudet bortfaller ikke ved samtykke fra barnet selv eller dets foresatte.

Andre ledd regulerer unntak fra forbudet mot bruk av barn som tolk. Unntak kan gjøres når det er nødvendig i nødssituasjoner eller i tilfeller der det ut fra hensynet til barnet og omstendighetene for øvrig må anses forsvarlig.

Unntaket ved nødssituasjoner kan komme til anvendelse ved for eksempel brann, trafikkulykker, kommunikasjon med helsevesenet eller for å forhindre alvorlige lovbrudd. Barn kan bare brukes som tolk i nødssituasjoner dersom det er nødvendig. Hvis det finnes andre alternativer for å videreformidle informasjonen i nødssituasjoner, skal barnet ikke brukes som tolk.

I vurderingen av om det ut fra hensynet til barnet og omstendighetene for øvrig må anses som forsvarlig å bruke et barn som tolk, må det tas hensyn til sakens art, hva alternativene er og forhold ved barnet. Ved kompleks informasjon, eller der situasjonen kan bli belastende for barnet, skal barn ikke brukes som tolk. Det er bare i mer trivielle og hverdagslige saker det kan være aktuelt å bruke barn som tolk etter dette unntaket. Dersom det er andre muligheter for tolking i den aktuelle situasjonen, vil det ikke være forsvarlig å bruke barnet til å videreformidle informasjon. I vurderingene av om dette unntaket kan benyttes, skal hensynet til barnet stå sentralt. Blant annet barnets alder og modenhet må tas i betraktning.

Se også punkt 4.5.4.

Til § 5

Bestemmelsen regulerer behandling av personopplysninger.

Bestemmelsen gir hjemmel for behandling av personopplysninger når det er nødvendig for å utføre oppgaver etter tolkeloven. Opplysningene som skal behandles, må være nødvendige for å oppnå formålet med loven. Dette skal tolkes strengt, i samsvar med personvernforordningen. Bestemmelsen gir ikke hjemmel for behandling av personopplysninger som kun er nyttige å ha. Når det er nødvendig for å oppnå formålet med loven, er det tillatt å behandle opplysninger om språk, som i noen tilfeller kan avsløre etnisk opprinnelse, jf. personvernforordningen artikkel 9.

Se også punkt 4.6.4.

Til § 6

Bestemmelsen regulerer offentlige organers ansvar for å bruke tolk.

Første ledd omhandler offentlige organers plikt til å bruke tolk. Hovedregelen er at offentlige organer skal bruke tolk når det følger av lov, jf. første punktum. For at en plikt til å bruke tolk skal anses for å følge av lov må bestemmelsen i den aktuelle særloven enten direkte angi eller klart forutsette at det foreligger en plikt til å bruke tolk for å oppfylle lovens bestemmelser. Domstolloven § 135 er et eksempel på en bestemmelse som direkte regulerer en plikt til å bruke tolk, mens pasient- og brukerrettighetsloven § 3-5 er et eksempel på en bestemmelse som klart forutsetter en slik plikt. Samelovens språkregler innebærer også at det kan være nødvendig å bruke tolk. Plikten som for noen tilfeller kan utledes av forvaltningens informasjons- og veiledningsplikt anses ikke klar nok til å innebære en plikt som følger av lov etter første punktum.

I tilfeller der plikt til å bruke tolk ikke er regulert i annen lov, skal offentlige organer bruke tolk når det er nødvendig for å ivareta hensynet til rettssikkerhet eller for å yte forsvarlig hjelp og tjeneste, jf. andre punktum. I vurderingen av om bruk av tolk er nødvendig, skal det blant annet legges vekt på om partene kan kommunisere forsvarlig uten tolk og på sakens alvorlighet og karakter, jf. tredje punktum. Disse forholdene glir over i hverandre og må vurderes konkret i den enkelte sak. Plikten vil typisk inntre i prosesser som leder fram til avgjørelser av inngripende karakter, situasjoner der det formidles viktig informasjon til eller fra enkeltpersoner og andre saker med stor betydning for den enkelte. En plikt til å bruke tolk etter § 6 første ledd andre punktum vil som regel ikke gjelde dersom partene kan kommunisere forsvarlig på norsk eller et annet språk, for eksempel engelsk. En plikt til å bruke tolk vil bare i særlige tilfeller gjelde i kontakt med minoritetsspråklige som har norsk statsborgerskap eller som har fullført norsk grunnopplæring eller annen utdanning på norsk, fordi de fleste vil ha gode nok norskferdigheter til at kommunikasjon på norsk anses forsvarlig.

Plikten til å bruke tolk skal ikke være til hinder for at nødetatene gjør det som må gjøres i en akutt nødssituasjon. Dersom det ikke er personer på stedet som kan hjelpe med å formidle viktig informasjon, kan det likevel være av avgjørende betydning at tolk tilkalles. Departementet viser til at fjerntolking via telefon er et godt alternativ i slike tilfeller.

Eksempler på typetilfeller der plikten til å bruke tolk inntrer etter tolkeloven § 6 første ledd andre punktum finnes i punkt 5.1.4.4.

Det følger av andre ledd at et offentlig organ bør vurdere å bruke tolk når det ellers er i kontakt med personer som ikke kan kommunisere med organet på norsk. Andre ledd legger i større grad opp til en subjektiv vurdering av behovet for tolk enn første ledd. Relevante momenter i vurderingen er blant annet hensynet til personen som ikke kan kommunisere på norsk, hensynet til en kostnadseffektiv og god forvaltning, sakens viktighet og sakens karakter.

Se også punkt 5.1.4.

Til § 7

Bestemmelsen regulerer krav om å bruke kvalifisert tolk.

Det følger av første ledd første punktum at et offentlig organ skal bruke kvalifisert tolk når organet har plikt til å bruke tolk etter § 6 første ledd andre punktum. Dette er den generelle plikten etter tolkeloven. Organet skal også bruke kvalifisert tolk når plikten til å bruke tolk er regulert i annen lov, dersom bruk av tolk er nødvendig for å ivareta hensynet til rettssikkerhet eller for å yte forsvarlig hjelp og tjeneste, jf. andre punktum. Hensynene er de samme som trekkes fram i formålet med tolkeloven og i den generelle plikten. Henvisningen til § 6 første ledd tredje punktum innebærer at vurderingen av om bruk av tolk er nødvendig er den samme etter de to bestemmelsene.

Andre ledd regulerer tilfeller der kravet om å bruke kvalifisert tolk kan fravikes. Kravet kan for det første fravikes når det ikke er forsvarlig å vente til en kvalifisert tolk er tilgjengelig. Dette unntaket kan for eksempel komme til anvendelse ved behov for tolking på sjeldne språk der det finnes få kvalifiserte tolker, eller der det vil medføre en uforholdsmessig forsinkelse å skaffe en kvalifisert tolk. En forsinkelse er ikke i seg selv uforholdsmessig. Den kan bli uforholdsmessig når den for eksempel kommer i konflikt med menneskerettslige forpliktelser, herunder i fengslingssaker der den siktede må framstilles for fengsling så raskt som mulig. Det vil ikke være rimelig å forlenge saksbehandlingstiden med flere uker eller måneder på grunn av mangel på kvalifisert tolk.

Kravet om å bruke kvalifisert tolk kan også fravikes når det er nødvendig i nødssituasjoner. Typiske situasjoner er trafikkulykker, akutte helsesituasjoner, brann og lignende. Kravet kan bare fravikes dersom det er nødvendig. Det må gjøres en konkret vurdering av hver enkelt situasjon, og det må vurderes hvor raskt kvalifisert tolk kan kontaktes.

Kravet kan til slutt fravikes når andre sterke grunner tilsier det. Dette unntaket kan for eksempel komme til anvendelse ved svært høye flyktningankomster fra en språkgruppe, som skaper høyt press på de kvalifiserte tolkene. For PST dekker dette unntaket situasjoner der kvalifiserte tolker ikke kan sikkerhetsklareres, for eksempel fordi de har statsborgerskap fra land som gjør sikkerhetsklarering umulig.

Formuleringen «andre sterke grunner» medfører at det skal mye til før kravet om kvalifisert tolk kan fravikes. Fjerntolking må alltid vurderes som alternativ for å få tak i kvalifisert tolk. I noen situasjoner kan det også være hensiktsmessig å bruke tolking via et tredjespråk, såkalt relétolking. Se mer om dette i punkt 5.2.4.4.

Tredje ledd definerer en kvalifisert tolk som en tolk som oppfyller kravene til å bli oppført i Nasjonalt tolkeregister, jf. § 17. Det er ikke krav om at tolken faktisk er oppført i registeret for å anses som kvalifisert. Den laveste kvalifikasjonskategorien i Nasjonalt tolkeregister er kategori E, der tolken har gjennomført kurs i tolkens ansvarsområde og enten bestått Tospråktesten eller er statsautorisert translatør eller fagoversetter. Se punkt 7.1 for de øvrige kvalifikasjonskategoriene.

Etter fjerde ledd kan departementet gi forskrift om godkjenning av tolker med yrkeskvalifikasjoner fra annen stat, jf. yrkeskvalifikasjonsloven.

Femte ledd regulerer dispensasjon fra kravet om å bruke kvalifisert tolk i en overgangsperiode. Dispensasjonen gjelder fram til 31. desember 2026, jf. første punktum. Fram til denne datoen kan det brukes ukvalifisert tolk også i tilfeller som er omfattet av kravet om å bruke kvalifisert tolk i første ledd. Det følger av andre punktum at Kongen kan gi forskrift om forlengelse av dispensasjonen. Dette vil være aktuelt dersom antallet kvalifiserte tolker ikke er tilstrekkelig ved utløpet av overgangsperioden.

Se også punkt 5.2.4.

Til § 8

Bestemmelsen regulerer bruk av fjerntolking.

Første ledd gir offentlige organer valget mellom å bruke fremmøtetolking eller fjerntolking. Fjerntolking innebærer at tolken eller en eller flere av samtalepartene ikke er samme sted. Valgfriheten innebærer at et organ kan bruke den tolkemetoden som det finner mest hensiktsmessig i de ulike tilfellene. Dette gjelder både i tilfeller der det foreligger plikt til å bruke tolk og når det ellers brukes tolk uten at det er en plikt.

I andre ledd oppstilles det noen krav ved bruk av fjerntolking. Offentlige organer skal sikre tilfredsstillende tekniske løsninger, opplæring av ansatte og ivaretakelse av personvernet.

De tekniske løsningene er tilfredsstillende når overføringen av lyd og bilde fungerer og ikke skaper problemer for brukerne. Løsninger for skjermtolking fungerer for eksempel ikke tilfredsstillende hvis bildet faller ut, lyden ikke er synkronisert med bildet eller personvernet ikke er ivaretatt.

Ansatte må læres opp i hvordan man gjennomfører en samtale ved hjelp av fjerntolking, hvordan de tekniske løsningene fungerer og hvilke særlige hensyn som må tas. Det kan for eksempel være behov for kortere setninger og lavere tempo enn ved fremmøtetolking. Personvernet ivaretas ikke når uvedkommende får tilgang til det som blir sagt i samtalen. Fjerntolking skal ikke foregå på offentlige steder, som på gater, kollektivtransport, biblioteker eller lignende, hvis det ikke er helt nødvendig.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om fjerntolking. Departementet vil vurdere forskriftsregulering ut fra utviklingen innen fjerntolking.

Se også punkt 5.3.4.

Til § 9

Bestemmelsen regulerer retningslinjer for bestilling og bruk av tolk.

Etter første ledd skal offentlige organer som jevnlig bruker tolk, ha retningslinjer for bestilling og bruk av tolk. Med «jevnlig» menes omtrent 50 tolkeoppdrag i året. En virksomhet som bruker tolk sjeldnere, kan isteden bruke de generelle retningslinjene utarbeidet av IMDi. Det er adgang til å utarbeide sektorvise retningslinjer som organer innenfor samme sektor kan bruke, noe som særlig kan være hensiktsmessig i større sektorer. Slike sektorvise retningslinjer kan tilpasses lokalt ved behov, for eksempel når ulike avdelinger har ulike typer saker.

Det følger av andre ledd at retningslinjene skal tilpasses organets størrelse, egenart, aktiviteter og risikoforhold. Det stilles ikke samme krav til et lite organ som bruker tolk én gang i uka som til store organer som bruker tolk ofte.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om innholdet i retningslinjene. Det er aktuelt å fastsette minimumskrav til retningslinjene.

Se også punkt 5.4.4.

Til § 10

Bestemmelsen regulerer krav om politiattest.

Etter første ledd skal tolker legge fram uttømmende og utvidet politiattest for å kunne utføre oppdrag for politiet, påtalemyndigheten, domstolene, utlendingsforvaltningen, kriminalomsorgen, Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker og fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker, jf. politiregisterloven § 41. Det samme gjelder for å kunne utføre oppdrag i straffesaker for konfliktrådet. Med utlendingsforvaltningen menes Utlendingsdirektoratet, Politiets utlendingsenhet og Utlendingsnemnda. Bestemmelsen innebærer ikke krav om framleggelse av politiattest ved ethvert tolkeoppdrag. Det er tilstrekkelig at politiattest framlegges for hver oppdragsgiver én gang. I utlendingsforvaltningen vil det være tilstrekkelig å legge fram attest for ett organ, slik at disse ses under ett ved vurderingen av om det er framlagt attest i forbindelse med tidligere oppdrag. Oppdragsgiver vurderer selv om, og eventuelt når, det er behov for å foreta fornyet vandelskontroll.

Andre ledd gir et unntak fra kravet om å legge fram politiattest. Framleggelse kan unnlates dersom situasjonen som begrunner tolkeoppdraget ikke tillater det, eller når andre sterke grunner tilsier det. Formuleringen «andre sterke grunner» medfører at det skal mye til før kravet om politiattest kan fravikes. Slike situasjoner kan for eksempel være akutte hendelser der politiet må avhøre en person raskt.

Etter tredje ledd er det oppdragsgiveren som vurderer om et eventuelt straffbart forhold har betydning for tolkens egnethet. Det er ingen automatikk i at tolken utelukkes fra oppdrag på grunn av anmerkninger på politiattesten. Mindre alvorlige lovbrudd, som ligger langt tilbake i tid, bør ikke nødvendigvis føre til at tolken utelukkes.

Se også punkt 5.5.4.

Til § 11

Bestemmelsen regulerer gebyr for manglende oppmøte.

Første ledd gir hjemmel for offentlige organer til å kreve at en person som ikke møter opp til planlagt samtale, betaler et gebyr. Det offentlige organet har ikke plikt til å kreve gebyr. Det er opp til organet om det skal kreves gebyr dersom vilkårene for det er oppfylt. Det kan bare kreves gebyr for manglende oppmøte til planlagte møter hvor tolk er bestilt etter § 6 første ledd andre punktum og andre ledd. Dette betyr at tolkeloven ikke gir hjemmel til å kreve gebyr ved manglende oppmøte dersom plikten til å bruke tolk følger av annen lov. Dersom det skal kreves gebyr i slike tilfeller, må den aktuelle loven åpne for det.

Andre ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om gebyret, inkludert om gebyrets størrelse og hvordan det skal fastsettes. Med hjemmel i denne bestemmelsen kan det blant annet fastsettes en øvre grense for gebyrets størrelse og krav til framgangsmåte, inkludert hva slags informasjon brukeren må få, før det kan ilegges gebyr.

Se også punkt 5.6.3.

Til § 12

Bestemmelsen regulerer tilsyn.

Første ledd slår fast at statlige og kommunale myndigheter som fører tilsyn med offentlige organer, også skal føre tilsyn med at organene oppfyller pliktene etter §§ 4 og 6 til 9. Bestemmelsen gir tilsynsmyndigheten hjemmel til å føre tilsyn med overholdelse av de nevnte reglene i tolkeloven med tilhørende forskriftsregler. Bruken av denne tilsynshjemmelen forutsetter at det finnes en myndighet som fører tilsyn med det offentlige organet. Forslaget gir ikke hjemmel for ethvert overordnet organ til å føre tilsyn med overholdelsen av tolkeloven.

Andre ledd første punktum slår fast at tilsynsmyndigheten kan kreve at et offentlig organ som den fører tilsyn med, uten hinder av taushetsplikt, gir de opplysningene som er nødvendige for å gjennomføre tilsyn etter første ledd. Hvilke opplysninger som er nødvendige, må vurderes konkret ut fra hvilke opplysninger tilsynsmyndigheten trenger for å vurdere om pliktene etter §§ 4 og 6 til 9 er overholdt. At retten til opplysninger gjelder uavhengig av taushetsplikt, betyr at tilsynsmyndigheten vil ha rett til opplysninger som er underlagt lovbestemt eller avtalebestemt taushetsplikt dersom det er nødvendig for å kunne gjennomføre tilsynet.

Andre ledd andre punktum slår fast at når bestemmelser i annen lovgivning begrenser tilsynsmyndighetens rett til innsyn i bestemte opplysninger, gjelder begrensningene tilsvarende for innsyn etter denne bestemmelsen.

Se også punkt 5.8.3.

Til § 13

Bestemmelsen regulerer pålegg.

Første ledd slår fast at tilsynsmyndigheten kan gi pålegg om å rette forhold som er i strid med kravene etter §§ 4 og 6 til 9. Andre ledd slår fast at det skal settes en frist for gjennomføring av pålegget. Med «tilsynsmyndigheten» siktes det til den kommunale eller statlige myndigheten som fører tilsyn med det aktuelle offentlige organet, jf. merknaden til § 12.

Se også punkt 5.8.3.

Til § 14

Bestemmelsen regulerer god tolkeskikk.

Bestemmelsen er en delvis kodifisering av de yrkesetiske retningslinjene for tolker. I første ledd etableres det et lovkrav om at tolken skal opptre i samsvar med god tolkeskikk. Hva som anses som god tolkeskikk defineres ikke uttømmende i bestemmelsen. Det presiseres at kravet blant annet innebærer at tolken skal ha tilstrekkelig tolkefaglig kompetanse for oppdraget, opptre upartisk, ikke misbruke informasjon tolken har fått kjennskap til gjennom tolking og at tolken må forsikre seg om at forholdene ligger til rette for forsvarlig utførelse av oppdraget.

I formuleringen «tilstrekkelig tolkefaglig kompetanse» ligger noe annet enn det å være kvalifisert etter § 7. Tolken skal ha tilstrekkelig kompetanse til å gjennomføre det enkelte oppdraget. Dersom tolken for eksempel skal brukes i et oppdrag der det er mye bruk av medisinske eller juridiske uttrykk, må tolken kunne formidle slike uttrykk på begge språk.

Tolken skal videre opptre upartisk. I dette ligger blant annet at egne holdninger og meninger ikke skal påvirke tolkingen og at tolken skal formidle innholdet i samtalen slik det formuleres av tolkebrukerne.

Tolker får tilgang til mye sensitiv informasjon. Det er viktig at tolkebrukerne kan ha tillit til at tolken ikke misbruker informasjon som framkommer i samtalene. Misbruk av informasjon kan både skje i forretningsmessig øyemed og i personlig øyemed.

Tolken må forsikre seg om at forholdene ligger til rette for forsvarlig utførelse av oppdraget. Hva som ligger i dette må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Hindringer kan for eksempel være lite tilfredsstillende lokaler, dårlige tekniske løsninger, eller manglende opplæring av den ansatte i organet som skal bruke tolk.

Det følger av andre ledd at departementet kan gi forskrift om hva som skal anses som god tolkeskikk. Gjennom forskrift vil kravet gis et mer presist innhold. Forskriftsregulering er blant annet nødvendig fordi § 21 gir mulighet for reaksjoner ved brudd på kravet om å opptre i samsvar med god tolkeskikk.

Se også punkt 6.1.4.

Til § 15

Bestemmelsen regulerer taushetsplikt for tolker.

Det følger av første ledd at reglene om taushetsplikt i forvaltningsloven §§ 13 til 13 e gjelder tilsvarende for tolker. Dette gjelder uavhengig av om det offentlige organet omfattes av forvaltningsloven. I særlovgivningen kan det fastsettes andre regler om tolkers taushetsplikt.

Forvaltningsloven § 13 regulerer at de som utfører arbeid eller tjeneste for et forvaltningsorgan, skal hindre at andre får kjennskap til det de i forbindelse med arbeidet får vite om noens personlige forhold eller tekniske innretninger og framgangsmåter. Personlige forhold er negativt avgrenset i forvaltningsloven § 13 andre ledd. Det omfatter ikke fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel eller arbeidssted, med mindre opplysningene røper et klientforhold eller annet som må anses som personlig.

Taushetsplikten gjelder også etter at tjenesten eller arbeidet er avsluttet, se forvaltningsloven § 13 siste ledd. Opplysninger kan ikke utnyttes i egen virksomhet eller tjeneste.

Forvaltningsloven §§ 13 a til 13 e regulerer ulike begrensninger i taushetsplikten, informasjon om taushetsplikt og opplysninger til bruk i forskning. Disse reglene gjelder også for tolker, men på grunn av tolkens rolle, vil bestemmelsene sjelden gi tolken adgang til å videreformidle taushetsbelagte opplysninger.

Etter andre ledd gjelder bestemmelser om taushetsplikt i andre lover tilsvarende for tolken når de kommer til anvendelse på det enkelte tolkeoppdraget. Slike bestemmelser finnes blant annet i domstolloven § 63a, straffegjennomføringsloven § 7, helse- og omsorgstjenesteloven § 12-1, spesialisthelsetjenesteloven § 6-1, barnevernloven § 6-7 og sosialtjenesteloven § 44. Hvis fagpersonen i samtalen er bundet av strengere taushetsplikt enn det som følger av første ledd, gjelder denne tilsvarende for tolken. Eksempler er helsepersonelloven §§ 21 flg. og politiloven § 24.

Det offentlige organet må etter tredje ledd sørge for at tolken gjøres kjent med taushetsplikten, og kan eventuelt kreve at tolken skriftlig bekrefter at innholdet i reglene om taushetsplikt er kjent. Tilsvarende regel finnes i forvaltningsloven § 13 c første ledd.

Det følger av fjerde ledd at materiale som inneholder taushetsbelagte opplysninger, skal oppbevares på en betryggende måte. Når et tolkeoppdrag er fullført, skal materialet leveres tilbake eller destrueres. Det er opp til oppdragsgiver å velge om materialet skal leveres tilbake eller destrueres.

Se også punkt 6.2.4.

Til § 16

Bestemmelsen regulerer habilitet for tolker.

Det følger av første ledd første punktum at en tolk ikke skal påta seg oppdrag hvis tolken er inhabil. Tolken er inhabil når det foreligger forhold som nevnt i forvaltningsloven § 6 første eller andre ledd, jf. første ledd andre punktum.

I forvaltningsloven § 6 første ledd listes det opp situasjoner der en offentlig tjenestemann er inhabil. Det er blant annet når tjenestemannen er part i saken eller i nær slekt med en part i saken, er eller har vært gift med en part, eller når vedkommende er verge eller fullmektig for en part i saken.

Etter forvaltningsloven § 6 andre ledd er en tjenestemann også inhabil når det foreligger «andre særegne forhold» som er egnet til å svekke tilliten til vedkommendes upartiskhet. Det skal legges vekt på om avgjørelsen i saken kan innebære en særlig fordel eller ulempe for tjenestemannen eller noen tjenestemannen har nær personlig tilknytning til.

En saksbehandler og en tolk har ulike roller i en sak. Selv om tolken ikke har direkte innflytelse på avgjørelsen, kan tolken påvirke informasjonen som formidles mellom partene på en slik måte at grunnlaget for avgjørelsen blir annerledes enn det ellers ville vært. Indirekte kan dermed tolken påvirke avgjørelsen. Hvis det foreligger forhold som nevnt i forvaltningsloven § 6 første ledd bokstav a til e mellom tolken og en av samtalepartene, er tolken inhabil. Om det foreligger andre særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten, jf. forvaltningsloven § 6 andre ledd, må vurderes konkret med utgangspunkt i sakens karakter og hvilken rolle tolken og den det tolkes for har i saken.

Det er tolken som etter andre ledd skal informere oppdragsgiveren om forhold som gjør, eller kan gjøre, tolken inhabil. Det er også tolken selv som tar stilling til sin egen habilitet, slik også tjenestemannen gjør etter forvaltningsloven § 8.

Det følger av tredje ledd at en inhabil tolk likevel kan ta oppdraget når det offentlige organet vurderer at det er nødvendig i nødssituasjoner eller at det ut fra omstendighetene må anses som forsvarlig. Unntakene gir rom for å fravike kravet når det er behov for det, men skal ikke praktiseres for vidt. Det er det offentlige organet som avgjør om situasjonen omfattes av unntakene.

For det første kan habilitetskravet fravikes når det offentlige organet vurderer at det er nødvendig i nødssituasjoner.

I nødssituasjoner kan situasjonen tilsi at informasjonsformidling ikke kan vente, for eksempel i kontakt med nødsentral, ambulanse eller sykehus i forbindelse med trafikkulykker, akutte og alvorlige sykdomstilfeller og brann. Nødssituasjoner kan også omfatte situasjoner der det er snakk om å redde vesentlige økonomiske interesser. Kravet kan bare fravikes dersom det er nødvendig. Skaderisikoen må veie tyngre enn risikoen ved å bruke en inhabil tolk.

Feil kommunikasjon kan i seg selv føre til tap av liv eller alvorlig helseskade. Det er derfor viktig at aktuelle offentlige organer tilrettelegger for akutte behov for tolketjenester. Det kan også være mulig med en alternativ løsning i den første akutte fasen, for deretter å skaffe en habil tolk i den videre kommunikasjonen.

Både i akutte og i andre situasjoner må det skilles mellom det som faktisk er tolking og en samtale der det gis informasjon, for eksempel mellom pårørende og ambulansepersonell. Det er naturlig at de som er til stede hjelper til med informasjon om hva som har skjedd og lignende uten at dette må anses som tolking.

For det andre kan habilitetskravet fravikes når det offentlige organet vurderer at det ut fra omstendighetene må anses forsvarlig. I saker der temaet er sensitivt, skal det mer til før en inhabil tolk kan brukes enn i saker som omhandler andre typer temaer. Bruk av inhabil tolk vil oftere være forsvarlig i mer hverdagslige situasjoner enn i saker som har stor betydning for den enkeltes rettigheter og plikter.

Se også punkt 6.3.4.

Til § 17

Bestemmelsen regulerer Nasjonalt tolkeregister.

Første ledd viser til at det skal være et nasjonalt register over kvalifiserte tolker for å øke bruken av kvalifiserte tolker i offentlig sektor. Bestemmelsen lovfester et register som allerede finnes, og tydeliggjør formålet med registeret og at registeret forvaltes av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet.

I andre ledd første punktum gis det hjemmel for Integrerings- og mangfoldsdirektoratet til å innhente personopplysninger om tolker fra Folkeregisteret og utlendingsmyndighetenes registre uten hinder av lovbestemt taushetsplikt når det er nødvendig for å oppnå formålet med registeret. I andre ledd andre punktum framgår det at direktoratet kan behandle opplysninger om etnisk opprinnelse når det er nødvendig for å oppnå formålet med registeret. Opplysninger om etnisk opprinnelse er en særlig kategori av personopplysninger etter personvernforordningen. Språk kan i visse tilfeller avsløre etnisk opprinnelse, og det gis derfor særlig hjemmel for å behandle slike opplysninger. Det framgår av andre ledd tredje punktum at opplysninger i registeret kan gjøres tilgjengelig for offentligheten. Dette gjelder kun opplysninger som ikke er underlagt taushetsplikt. Opplysninger om for eksempel fødsels- og personnummer vil ikke bli offentliggjort selv om disse opplysningene ikke er underlagt taushetsplikt.

Tredje ledd slår fast at vedtak om oppføring i registeret regnes som enkeltvedtak. Dette betyr at forvaltningslovens regler om enkeltvedtak gjelder for slike avgjørelser.

Fjerde ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om formelle krav for oppføring i Nasjonalt tolkeregister, hvilke språklige og tolkefaglige ferdigheter som kreves, tolkers opplysningsplikt, krav til forvaltningen av registeret og hvilke opplysninger som kan registreres.

Se også punkt 7.1.

Til § 18

Bestemmelsen regulerer bevilling som statsautorisert tolk.

I første ledd slås det fast at bevilling som statsautorisert tolk gis av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet. Kravene for å få bevilling er at tolken er myndig etter norsk lov og har bestått statsautorisasjonsprøven i tolking. Med myndig menes at tolken har fylt 18 år, og ikke helt eller delvis er fratatt den rettslige handleevnen.

Etter andre ledd gir bevillingen rett til å bruke tittelen statsautorisert tolk. Bevillingen gjelder for enkeltspråk, og tittelen skal ikke brukes om andre språk enn det som framgår av bevillingen. Tolker skal heller ikke bruke tittelen statsautorisert tolk ved skriftlige oversettelser.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om statsautorisasjonsordningen og om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner fra annen stat, jf. yrkeskvalifikasjonsloven. Forskriftsbestemmelser er blant annet aktuelt for å gi utfyllende regler om statsautorisasjonsprøven. Bevilling kan også gis til tolk med kvalifikasjoner fra en annen stat etter reglene i yrkeskvalifikasjonsloven med tilhørende forskrifter.

Se også punkt 7.3.4.

Til § 19

Bestemmelsen regulerer varsling om brudd på krav til god tolkeskikk, taushetsplikt og habilitet.

Etter første ledd kan enhver varsle Integrerings- og mangfoldsdirektoratet om tolker som ikke overholder kravene etter §§ 14 til 16. Det kan varsles om brudd på krav til god tolkeskikk, brudd på taushetsplikten og brudd på habilitetsreglene.

Andre ledd slår fast at Integrerings- og mangfoldsdirektoratet skal vurdere varsler som gjelder statsautoriserte tolker og tolker som er oppført i Nasjonalt tolkeregister. Bestemmelsen må ses i sammenheng med at reaksjonsmulighetene i §§ 20 og 21 er begrenset til statsautoriserte tolker og tolker som er oppført i Nasjonalt tolkeregister.

Tredje ledd første punktum gir Integrerings- og mangfoldsdirektoratet hjemmel til å kreve at offentlige organer, uten hinder av taushetsplikt, gir de opplysningene som er nødvendige for å kunne vurdere om tolken har brutt kravene etter §§ 14 til 16. Hvilke opplysninger som er nødvendige, må vurderes konkret ut fra hvilke opplysninger direktoratet trenger for å vurdere om kravene er brutt. At adgangen til å kreve opplysninger gjelder uavhengig av taushetsplikt, betyr at Integrerings- og mangfoldsdirektoratet vil ha rett til opplysninger som er underlagt lovbestemt eller avtalebestemt taushetsplikt dersom det er nødvendig for å gjennomføre vurderingen.

Tredje ledd andre punktum slår fast at når bestemmelser i annen lovgivning begrenser en tilsynsmyndighets rett til innsyn i bestemte opplysninger fra det offentlige organet, gjelder begrensningene også ved Integrerings- og mangfoldsdirektoratets innsyn. Med tilsynsmyndighet menes den myndigheten som fører tilsyn med det offentlige organets saksbehandling eller tjenesteytelse.

Se også punkt 7.2.4.

Til § 20

Bestemmelsen regulerer tilbakekall av bevilling som statsautorisert tolk.

Første ledd første punktum slår fast at bevilling som statsautorisert tolk skal kalles tilbake når kravene etter § 18 første ledd ikke lenger er oppfylt. Dette innebærer at bevillingen skal kalles tilbake dersom tolken helt eller delvis er fratatt den rettslige handleevnen. Det er Integrerings- og mangfoldsdirektoratet som har myndighet til å tilbakekalle bevillingen dersom vilkårene for tilbakekall er oppfylt. Første ledd andre punktum gir en skjønnsmessig adgang til å tilbakekalle bevillingen dersom tolken ikke overholder kravene etter §§ 14 til 16 om god tolkeskikk, taushetsplikt og habilitet. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet har ikke plikt til å tilbakekalle bevillingen i disse tilfellene, men må foreta en skjønnsmessig helhetsvurdering. Alvorlighetsgraden og hyppigheten av bruddene er viktige momenter.

Etter andre ledd første punktum kan bevillingen kalles tilbake midlertidig mens saken om endelig tilbakekall behandles. Etter andre ledd andre punktum kan tolker også utestenges midlertidig fra Nasjonalt tolkeregister for den tiden det tar å behandle saken. Gjennom midlertidig tilbakekall kan Integrerings- og mangfoldsdirektoratet hindre at tolker markedsfører seg og påtar seg nye oppdrag mens bruddene vurderes.

Det følger av tredje ledd at tilbakekall av bevilling som statsautorisert tolk regnes som enkeltvedtak. Dette innebærer at forvaltningslovens regler om blant annet klage gjelder ved tilbakekall. Tilbakekall krever ikke at noen har varslet om at tolken bryter kravene i tolkeloven, men det må foreligge gode grunner for å starte en slik sak.

Se også punkt 7.3.4.

Til § 21

Bestemmelsen regulerer advarsel til og utestenging av tolker fra Nasjonalt tolkeregister.

Første ledd slår fast at Integrerings- og mangfoldsdirektoratet kan gi advarsel til en tolk som er oppført i Nasjonalt tolkeregister som ikke overholder kravene etter §§ 14 til 16. Advarselen skal være skriftlig og inneholde en begrunnelse. Begrunnelsen skal være etterprøvbar og det skal framgå hvorfor tolken har fått advarsel.

Det følger av andre ledd at Integrerings- og mangfoldsdirektoratet kan utestenge tolken fra Nasjonalt tolkeregister dersom tolken har mottatt tre advarsler de siste fem årene eller dersom det foreligger vesentlige brudd på kravene etter §§ 14 til 16. Bestemmelsen gir en skjønnsmessig adgang til å utestenge tolken dersom vilkårene er oppfylt. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet må gjøre en helhetlig vurdering av om tolken bør utestenges. Utestengingen kan gjelde for en begrenset periode eller for alltid, avhengig av alvorlighetsgraden av bruddene og forholdene for øvrig.

Vilkåret om minst tre advarsler de siste fem årene, betyr at Integrerings- og mangfoldsdirektoratet ikke kan ta hensyn til advarsler som ligger mer enn fem år tilbake i tid. For å kunne utestenge tolken uten forutgående advarsler kreves det at det foreligger vesentlige brudd. Dette er brudd av en viss alvorlighet.

Det følger av tredje ledd at Integrerings- og mangfoldsdirektoratet kan utestenge tolken fra registeret for den tiden det tar å behandle saken. Midlertidig utestenging er bare aktuelt dersom det er gitt minst tre advarsler eller dersom bruddene er av en art som gjør at det er aktuelt å vurdere utestenging som reaksjon.

Fjerde ledd slår fast at avgjørelser om utestenging fra Nasjonalt tolkeregister regnes som enkeltvedtak. Dette innebærer at reglene i forvaltningsloven om blant annet klage kommer til anvendelse.

Se også punkt 7.2.4.

Til § 22

Bestemmelsen regulerer klagenemnd.

Første punktum gir departementet hjemmel til å gi forskrift om etablering av en klagenemnd for behandling av klager på vedtak om utestenging fra Nasjonalt tolkeregister og vedtak om tilbakekall av bevilling som statsautorisert tolk. Med hjemmel i denne bestemmelsen kan departementet opprette en nemnd som skal behandle klager på Integrerings- og mangfoldsdirektoratets vedtak etter §§ 20 og 21. Andre punktum gir hjemmel for å gi forskrift om nemndas sammensetning og saksbehandling.

Se også punkt 7.2.4 og 7.3.4.

Til § 23

Bestemmelsen regulerer ikrafttredelse av loven.

Bestemmelsen fastsetter at loven trer i kraft fra det tidspunktet Kongen bestemmer og at Kongen kan sette i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid.

Se også punkt 8.

Til 24

Bestemmelsen regulerer endringer i andre lover.

Bestemmelsen opphever forbudet mot bruk av barn som tolk i forvaltningsloven § 11 e. Forbud mot bruk av barn som tolk er regulert i tolkeloven § 4. Bestemmelsen opphever også kravet om politiattest for tolker i utlendingsloven § 86 a. Krav til politiattest for tolker i utlendingsforvaltningen er regulert i tolkeloven § 10. Videre oppheves integreringsloven §§ 45 og 46 andre ledd bokstav j som følge av at Nasjonalt tolkeregister reguleres i § 17.

Se også punkt 4.5.4, 5.5.4 og 7.1.

Til dokumentets forside