2 Bakgrunn

2.1 NOU 2014: 8 Tolking i offentlig sektor

Lovforslaget i denne proposisjonen følger opp NOU 2014: 8 Tolking i offentlig sektor – et spørsmål om rettssikkerhet og likeverd.

Tolkeutvalgets mandat var å utrede og fremme forslag til en samordnet, kvalitetssikret og effektiv organisering av tolking i offentlig sektor. Til sammen foreslo utvalget mer enn 70 tiltak for å bedre kvaliteten på området. Tolking for døve, hørselshemmede og døvblinde inngikk ikke i utvalgets mandat.

Utredningen inneholdt blant annet et forslag til en egen lov om offentlige myndigheters ansvar for bruk av tolk. Hensikten med lovforslaget i NOU 2014: 8 var å tydeliggjøre forvaltningsorganers ansvar for å bruke tolk.

NOU 2014: 8 dokumenterer at bruken av tolketjenester i forvaltningen i stor grad er usystematisk og at det er stor variasjon mellom ulike sektorer når det gjelder rammevilkår for tolkeoppdrag, for eksempel tolkenes timepris og lengde på oppdragene. Utvalget påpekte at tolkebruken i offentlig sektor er preget av underforbruk, manglende kvalitetskrav til tolker, for få kvalifiserte tolker og manglende bestillingsrutiner blant tolkebrukere.

Utvalget viser til at reguleringen av bruk av tolk er fragmentert og utydelig. I mange tilfeller framgår det ikke klart om det offentlige organet har en plikt til å bruke tolk. Det er i stor grad opp til det enkelte organ å vurdere når det er behov for tolk. Utvalgets utredning viser at regelverket tolkes ulikt og at dette går utover den enkeltes rettssikkerhet og kvaliteten på offentlige tjenester.

Videre viser utredningen at mellom 60 og 70 prosent av dem som tar oppdrag som tolk i offentlig sektor, er uten tolkefaglige kvalifikasjoner. Dette fører til økte kostnader for samfunnet, for eksempel i form av feil domsavsigelser, uriktige avgjørelser i forvaltningen, feilbehandling i helsetjenesten og lav effektivitet i saksbehandlingen. Utvalget uttalte at en hovedmålsetting må være at tolking i offentlig sektor skal bidra til å sikre rettssikkerhet og likebehandling.

Utvalget mente at det er viktig å tydeliggjøre forvaltningens plikt til å benytte tolk i gitte situasjoner. Tolkeutvalget foreslo derfor at plikten ble lovfestet. Videre foreslo utvalget at det skulle brukes kvalifisert tolk i de tilfeller hvor det foreligger en plikt til å bruke tolk.

En annen utfordring utvalget pekte på, er lav tillit til bruken av tolker i offentlig sektor. Dette skyldes blant annet omfattende bruk av ukvalifiserte tolker og manglende overholdelse av kravene til habilitet og taushetsplikt i tolkesektoren.

Utredningen ble overlevert regjeringen 14. september 2014. Den ble sendt på høring 5. desember 2014, med høringsfrist 31. mars 2015.

NOU 2014: 8 fikk jevnt over bred støtte og positiv mottakelse i de 83 høringssvarene som ble gitt. Flere høringsinstanser støttet forslagene i utredningen generelt og delte bekymringen om underforbruk av kvalifiserte tolker i forvaltningen. Forslaget om å innføre en egen lov om offentlige myndigheters ansvar for bruk av tolk, var det tiltaket som fikk mest støtte i høringen.

2.2 Tolking i offentlig sektor

2.2.1 Generelt

Markedet for tolking i offentlig sektor utgjorde omtrent 850 millioner kroner i 2019, ifølge beregninger fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi). Målt i kroner er kommunehelsetjenesten, domstolene, spesialisthelsetjenesten og politiet de største tolkebrukerne. I 2019 ble det gjennomført omtrent 720 000 oppdrag. Også ut fra antall oppdrag er kommunehelsetjenesten den største tolkebrukeren, med spesialisthelsetjenesten som nummer to.

Et tolkeoppdrag varierer fra noen få minutter til flere uker. Et typisk tolkeoppdrag finner sted i en kommune mellom klokka 10 og 14 og varer mindre enn 30 minutter. Det utføres ved hjelp av telefontolking og av en tolk uten dokumenterte tolkefaglige kvalifikasjoner som er bestilt gjennom en privat leverandør av tolketjenester.

Den vanligste måten virksomheter skaffer tolketjenester på er gjennom offentlige anskaffelser av tolketjenester. Offentlige anskaffelser innebærer at virksomheten etter en åpen konkurranse inngår en rammeavtale med en eller flere private tolkeformidlere om levering av tolketjenester for en viss periode. IMDi antar at rundt 60 prosent av tolkeoppdragene i offentlig sektor formidles gjennom rammeavtaler, og at denne innkjøpsformen øker.

Noen kommuner har etablert interne tolketjenester. I 2020 var det åtte kommuner med en slik tjeneste. Det er ulikt hvor i kommunestrukturen tolketjenesten er plassert, men funksjonen er i stor grad den samme; å dekke tolkebehovet i alle kommunale tjenester. Flertallet av disse kommunale tolkeformidlerne har ansatt tolker, men i ulikt omfang og stillingsprosenter. Alle har i tillegg tolker tilknyttet gjennom frilansavtaler.

Enkelte store statlige etater som Utlendingsdirektoratet, Tolkesentralen ved Oslo Universitetssykehus, Oslo tingrett og Politiets sikkerhetstjeneste har etablert ulike løsninger av egenregi. Organiseringen varierer, men felles er at de kjøper tolketjenestene direkte fra tolken og håndterer formidlingen selv. Formålet er å betjene virksomhetens tolkebehov. Samlet anslår IMDi at rundt en fjerdedel av tolkeoppdragene i offentlig sektor formidles gjennom kommunal og statlig egenregi.

Private leverandører av tolketjenester leverer flest tolkeoppdrag til offentlig sektor. I 2017 var deres andel på 72 prosent. Kommunale formidlere stod for 19 prosent av tolkeoppdragene og statlige etater med egen formidlerløsning stod for 9 prosent.

Målt i omsetning og kostnader til tolkebruk, står private leverandører for 50 prosent av markedet, kommunale formidlere for 21 prosent og statlige etater med eget register for 29 prosent.

Offentlige anskaffelser og egenregi er innkjøpsformer som egner seg for virksomheter med jevnlige tolkebehov. For virksomheter med mindre og kun sporadiske tolkebehov er det vanligere å kjøpe tolketjenester enten ved å ta direkte kontakt med en tolk eller en privat tolkeformidler uten rammeavtale. IMDi anslår at rundt fem prosent av alle tolkeoppdrag skaffes ved direkte kjøp fra tolk og rundt ti prosent ved direkte kjøp hos formidler.

2.2.2 Bruk av kvalifisert tolk

En kvalifisert tolk er en tolk som oppfyller kravene til oppføring i Nasjonalt tolkeregister, se punkt 5.2 og 7.1. I 2019 ble 38 prosent av alle oppdrag utført av kvalifiserte tolker, hvorav 24 prosent av høyt kvalifiserte og 14 prosent av lavere kvalifiserte tolker. 62 prosent av alle tolkeoppdrag ble utført av ukvalifiserte tolker.

En oversikt fra IMDi fra 2019 viser at statlige etater som har egen formidlerløsning bruker kvalifisert tolk i 98 prosent av sine tolkeoppdrag. Av tolkeoppdrag som formidles gjennom private leverandører er andelen oppdrag med kvalifiserte tolker kun 26 prosent, og andelen som formidles med ukvalifiserte tolker er på 74 prosent. De tilsvarende tallene for oppdrag formidlet gjennom kommunale tolkeformidlere er på henholdsvis 57 prosent kvalifiserte og 43 prosent ukvalifiserte. Virksomheters innkjøpsmetode spiller dermed en sentral rolle for bruken av kvalifiserte tolker.

Det er store variasjoner blant sektorer i kvalifikasjonsnivået på tolkene som brukes. På generelt grunnlag er bruken av høyt kvalifiserte tolker størst i justissektoren, herunder Utlendingsdirektoratet, Utlendingsnemnda og i enkelte domstoler. Flere av disse etatene har interne formidlingsløsninger for tolketjenester.

Motsetningsvis er kommunehelsetjenesten den sektoren med størst andel bruk av ukvalifiserte tolker. En beregning utført av Agenda Kaupang og Oslo Economics viser at omtrent 70 prosent av oppdragene i denne sektoren utføres av ukvalifiserte tolker. Det er også høy bruk av ukvalifiserte tolker innenfor barnevernet, asylmottak, i arbeidet med bosetting og kvalifisering av nyankomne innvandrere samt innen utdanning og oppvekst.

2.2.3 Tolkespråk

Hvert år blir det utført tolkeoppdrag i over hundre språk. Størstedelen av tolkeoppdragene utføres imidlertid på noen få språk og disse holder seg nokså stabile fra år til år. Arabisk har lenge vært det mest etterspurte språket i Norge. Omtrent en tredjedel av alle tolkeoppdrag i offentlig sektor blir utført mellom norsk og arabisk. I tillegg til arabisk var tigrinja, somali, polsk, tyrkisk, dari, persisk, sorani, vietnamesisk og russisk de ti mest etterspurte språkene i 2019. De 20 mest etterspurte språkene utgjorde til sammen 89 prosent av alle utførte tolkeoppdrag.

Hvilke språk det er behov for tolk i avhenger av flere faktorer, blant annet innvandrerbefolkningens sammensetning og den enkeltes norskkunnskaper. Behovet kan endre seg raskt, slik det gjorde ved de høye ankomstene høsten 2015. Det kan også være lokale forskjeller i språkbehov og variasjon mellom ulike offentlige sektorer. Som følge av dette kan det være en utfordring å kvalifisere riktig antall tolker til enhver tid i etterspurte språk. Likevel er det lite variasjon i hvilke språk som er mest etterspurt fra år til år. Videre går det fram av undersøkelser fra IMDi at kvalifiserte tolker har ledig kapasitet og at få har tolking som hovedinntekt. Dette kan tyde på at utfordringen med å sikre tilstrekkelig tilgang på kvalifiserte tolker i alle språk ikke bare handler om å kvalifisere nok tolker på alle språk.

2.2.4 Tolkemetoder

Fremmøtetolking innebærer at tolken og samtalepartene fysisk er samme sted. Dette har vært den vanligste tolkemetoden i Norge, med 57 prosent av oppdragene i 2019.

Fjerntolking er en annen tolkemetode. Begrepet fjerntolking er en samlebetegnelse på telefontolking og skjermtolking, som er tolkemetoder der tolken og samtalepartene er geografisk atskilt og kun har kontakt via lyd eller video. Fjerntolking er praktisk i et land som Norge, med store avstander og høye reisekostnader. Telefontolking er den mest brukte fjerntolkemetoden. I 2019 ble 42 prosent av tolkeoppdragene gjennomført med telefon, mens kun 1 prosent ble gjennomført med skjerm.

Med covid-19-pandemien har dette endret seg. Ifølge en undersøkelse fra IMDi opplevde mange tolker oppført i Nasjonalt tolkeregister, en nedgang i fremmøteoppdrag og en markant økning i telefon- og skjermtolking i 2020. Omtrent 47 prosent av tolkene opplevde å ha fått flere eller betydelig flere oppdrag på telefon, mens omtrent 30 prosent av tolkene opplevde å få flere eller betydelig flere oppdrag på skjerm. Tilbakemeldinger fra både tolkebrukere og tolker tyder på at denne trenden vil fortsette uavhengig av smittesituasjonen framover.

2.2.5 Tolkers tilknytning til arbeidslivet

Tolking er et yrke som preges av uforutsigbar oppdragsmengde. IMDi anslår at kun rundt fire prosent av tolkene i Nasjonalt tolkeregister er ansatt i en kommunal tolketjeneste i en fulltids- eller deltidsstilling. Øvrige kvalifiserte tolker er frilansere og jobber på oppdragsbasis. Timelønnen varierer fra mindre enn 150 til over 950 kroner per time.

For å sikre seg tilstrekkelig tilgang på oppdrag er det vanlig at tolker knytter seg til både tolkeformidlere, statlige etater og tolkebrukere som bestiller direkte. Ifølge Proba samfunnsanalyse (2019) får flest kvalifiserte tolker oppdrag gjennom private leverandører. Private leverandører blir etterfulgt av statlige etater og kommunale tolkeformidlere. Fire prosent av kvalifiserte tolker får en stor andel av oppdragene sine gjennom direktebestillinger.

Etterspørselen etter tolketjenester varierer mellom språk, sted i landet, sektor og fra år til år. For de fleste tolkene i Nasjonalt tolkeregister er tolking en bigeskjeft ved siden av andre jobber eller studier. Én av ti kvalifiserte tolker jobber fulltid som tolk, og kun 33 prosent av tolkene i Nasjonalt tolkeregister får 80 prosent eller mer av årsinntekten sin fra tolking.

2.2.6 Integrerings- og mangfoldsdirektoratets rolle på tolkefeltet

IMDi er nasjonal fagmyndighet for tolking i offentlig sektor. Denne rollen innebærer blant annet veiledning om bruk av tolk, bevillingsansvar for statsautorisasjon av tolker og system- og driftsansvar for Nasjonalt tolkeregister. IMDis ansvar på tolkefeltet beskrives i de årlige tildelingsbrevene fra Kunnskapsdepartementet.

Direktoratet skal bidra til at offentlig sektor får tilgang på kvalifiserte tolker, men den enkelte sektor må selv sørge for bestilling og bruk av tolk. IMDi skal kartlegge behov for tolk i ulike språk, og arbeide for en mer effektiv organisering av tolketjenester gjennom å bistå offentlige virksomheter med informasjon og veiledning. Som nasjonal fagmyndighet arbeider direktoratet med kartlegginger, kunnskapsutvikling og formidling av ny og relevant informasjon om tolkebehov og tolkebruk.

For å sikre at kvalifikasjonsordningene bidrar til å møte samfunnets behov for tolker i ulike språk, gir IMDi hvert år OsloMet i oppdrag å gjennomføre Tospråktesten, kurs i tolkens ansvarsområde (TAO) og autorisasjonsprøven i tolking for et antall kandidater og språk ut fra årlige bevilgninger. Direktoratet kartlegger også kapasitet og utviklingsmuligheter i kvalifiseringsordningene, og gir faglige innspill om hvordan behovene for kvalifiserte tolker i forvaltningen kan dekkes.

2.2.7 Kvalifisering av tolker og Nasjonalt tolkeregister

Tolkeutvalget framhever i NOU 2014: 8 at tolking er et krevende yrke med høye krav til språkferdigheter, konsentrasjon, etisk standard og spesifikke tolkefaglige ferdigheter. Utover solide tospråklige ferdigheter, må tolken ha spesifikke tolkeferdigheter, blant annet god hukommelse, høy konsentrasjonsevne og stresstoleranse. Videre må tolken ha kunnskap om yrkesetikken og grensene for sitt ansvarsområde, om sin funksjon i kommunikasjonen og innsikt i konteksten som danner rammen rundt samtalen. Tolkeutvalget vurderte at kompleksiteten i tolkerollen tilsier at alle som tolker i offentlig sektor ideelt sett bør ha tolkeutdanning og statsautorisasjon for å mestre oppgaven. Utvalget anbefalte derfor en profesjonalisering av tolkefunksjonen.

Nasjonalt tolkeregister driftes av IMDi og er et allment tilgjengelig innsynsregister over kvalifiserte tolker i Norge. I 2020 ble et nytt og oppgradert Nasjonalt tolkeregister lansert. Per 20. februar 2021 har registeret 1673 oppføringer i 74 språk. Noen av tolkene er oppført på flere språk, noe som innebærer at det i alt er 1381 personer oppført i registeret. 63 prosent av tolkene er høyt kvalifiserte og har enten bachelorgrad, statsautorisasjon eller grunnemne i tolking i offentlig sektor (kategori A-D), mens resterende 37 prosent befinner seg i registerets rekrutteringskategori (kategori E). Kun tolker som oppfyller kravene til oppføring i Nasjonalt tolkeregister, er definert som kvalifiserte tolker.

Det laveste kvalifikasjonskravet for oppføring i Nasjonalt tolkeregister er bestått tospråklig test (Tospråktesten) og gjennomført grunnleggende tolkeopplæring (TAO). Tospråktesten og TAO gjennomføres ved OsloMet – Storbyuniversitetet. Tospråktesten og TAO er et lavterskeltilbud og et virkemiddel for å raskt rekruttere nye tolker til Nasjonalt tolkeregister på laveste nivå, kategori E. Tospråktesten har krav om dokumenterte norskkunnskaper tilsvarende nivå B2 i Det felles europeiske rammeverket for språk. Tospråktesten fungerer også som opptaksprøve til både grunnemne og bachelor i tolking. Personer som ønsker å satse på en langvarig karriere som tolk, oppfordres til å ta tolkeutdanning.

OsloMet har tilbudt grunnemne i tolking i offentlig sektor siden 2007. Fra 2020 er det nasjonale kvalifiseringstilbudet styrket gjennom oppstart av grunnemne i tolking ved Høgskulen på Vestlandet (HVL), i samarbeid med Universitetet i Bergen (UiB). Grunnemnet er begge steder nett- og samlingsbasert og består av 30 studiepoeng fordelt på ett år. Målgruppen er personer som ønsker å ha tolking som yrke og som vil styrke sine faglige kvalifikasjoner gjennom utdanning. Tolker med grunnemne kvalifiserer for oppføring i kategori D.

Fra 2017 ble utdanningstilbudet ved OsloMet utvidet med et bachelorstudium i tolking. Studiet gir 180 studiepoeng og gjennomføres på deltid over fire år. Også bachelorgraden er nett- og samlingsbasert. Målgruppen er personer som ønsker å satse på en karriere som tolk, og som ønsker å investere i og tilegne seg profesjonell kompetanse på høyere nivå gjennom en bachelor i tolking. Tolker med bachelorgrad kvalifiserer for oppføring i kategori A og B i Nasjonalt tolkeregister.

Antall tolker som utdannes hvert år varierer per språk, men målet er å tilby kvalifisering på så mange språk som mulig. Fram til 2020 har det blitt gitt tilbud i grunnemnet i 57 språk og bachelor i tolking i offentlig sektor i 15 språk. Det har blitt gitt tilbud om utdanning i alle de 20 mest etterspurte tolkespråkene i offentlig sektor.

Autorisasjonsprøven i tolking er en omfattende kunnskaps- og ferdighetsprøve i tolking, der både språklige og tolkeetiske ferdigheter vurderes. Det kreves svært høy kompetanse både i tolkespråket og i norsk for å bestå prøven, på et nivå som tilsvarer minst C1 i Det felles europeiske rammeverket for språk. Prøven tester blant annet fagterminologi innenfor områder som helse, jus og samfunn, og det legges stor vekt på nøyaktighetsgrad i overføringen av informasjon mellom språkene. I tillegg eksamineres kandidatene i tolketeknikk og tolkeetikk. Statsautorisasjonsordningen skal gi tolkebrukerne en garanti om at de får profesjonelle tolketjenester av høy kvalitet. Tolker som består autorisasjonsprøven kan søke IMDi om bevilling som statsautorisert tolk. Med bevilling som statsautorisert tolk kan tolken bli oppført i en av de tre høyeste kvalifikasjonskategoriene i Nasjonalt tolkeregister: kategori C for statsautoriserte tolker uten tolkeutdanning, kategori B for statsautoriserte tolker med grunnemne i tolking og kategori A for statsautoriserte tolker med bachelor i tolking. Det finnes i dag statsautoriserte tolker i 40 språk.

2.3 Gjeldende regler om bruk av tolk

2.3.1 Lovgivning mv. om bruk av tolk

Lovgivningen om bruk av tolk i offentlig sektor er fragmentarisk. Som det framgår av oversikten i punkt 5.1.1, er offentlige organers ansvar for å bruke tolk regulert på flere måter i de ulike sektorene. Flere sektorer mangler regulering og forholder seg til den generelle plikten som kan utledes av reglene om informasjons- og veiledningsplikt i forvaltningsloven og det ulovfestede kravet om forsvarlig saksbehandling. Regelverket inneholder få bestemmelser om andre sider ved bruk av tolk, som kvalifikasjonskrav, retningslinjer og krav til tolken.

Det som finnes av lovgivning om bruk av tolk på de ulike områdene som foreslås regulert i tolkeloven, omtales i gjeldende rett i hvert delkapittel.

2.3.2 Internasjonal rett og lovverk i andre land

2.3.2.1 Innledning

I NOU 2014: 8 redegjøres det for tiltak som er iverksatt på tolkefeltet i EU, og det gis en nærmere omtale av tolkefeltet i Danmark, Finland, Island, Sverige, Australia og Storbritannia. Dette er land som det er aktuelt for Norge å sammenligne seg med når det gjelder tolking i offentlig sektor. På bakgrunn av NOU 2014: 8 og oppdatert informasjon, gis det i det følgende en oppsummering av gjeldende rett på tolkefeltet i EU, Sverige, Danmark og Finland.

2.3.2.2 EUs rettstolkingsdirektiv

EUs rettstolkingsdirektiv, direktiv 2010/64/EU, er et resultat av arbeidet med å harmonisere straffeprosessuelle rettigheter i EU. Formålet med direktivet er å skape gjensidig anerkjennelse av straffesystemene i medlemslandene samt øke tilliten mellom dem.

EUs rettstolkingsdirektiv er det første i en rekke foranstaltninger som skal fastsette felles EU-standarder i straffesaker. En rettferdig rettergang forutsetter at den mistenkte eller siktede forstår hva som blir sagt. Myndighetene plikter å informere om rettigheter og anklager på et språk den mistenkte eller siktede forstår. Dette betyr også at skriftlige dokumenter skal oversettes til et språk den mistenkte eller siktede behersker.

Ifølge rettstolkingsdirektivet skal tolking og oversetting i straffesaker være en gratis tjeneste i alle medlemslandene, jf. artikkel 4. Tolking og skriftlig oversettelse av alle dokumenter skal være av en kvalitet som sikrer retten til en rettferdig rettergang, se artikkel 5 nr. 1, jf. artikkel 2 nr. 8 og artikkel 3 nr. 9. Hensynet til at individer får utøve sine rettigheter på best mulig måte er gjennomgående i direktivet.

Et annet krav er at medlemslandene skal etablere registre over aktive tolker og oversettere, se artikkel 5 nr. 2. Registrene skal være lett tilgjengelig for tolkebrukerne, og ansatte i justissektoren skal få nødvendig opplæring i å kommunisere via tolk.

Direktivet setter minimumsstandarder for tolking i justissektoren i EU-landene, men det er opp til hvert medlemsland hvordan dette organiseres. Det åpnes også for bruk av teknologisk utstyr til tolkingen, som for eksempel video- eller telefonutstyr.

Strafferett er ikke en del av EØS-avtalen, og Norge er derfor ikke forpliktet til å implementere direktivet. Det er likevel grunn til å tro at direktivet kan bli lagt til grunn som beste praksis dersom Norge skulle bli klaget inn for Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i forbindelse med tolking i straffesaker.

2.3.2.3 Nordisk språkkonvensjon og Den europeiske pakten om regions- eller minoritetsspråk (språkpakten)

Den nordiske språkkonvensjon artikkel 2 forplikter de kontraherende stater (Norge, Danmark, Sverige, Finland og Island) til å jobbe for at en borger i en kontraherende stat etter behov skal kunne bruke sitt eget språk ved kontakt med myndigheter og andre offentlige organer i en annen kontraherende stat. Ved siden av domstolene gjelder dette særlig offentlige organer som helse-, sosial- og barnevernsmyndigheter samt arbeidsmarkeds-, skatte-, politi- og skolemyndigheter.

Samiske språk (nordsamisk, sørsamisk og lulesamisk), kvensk, romanés (språket til rom) og romani (språket til romanifolk/tatere) er definert som minoritetsspråk i Norge. Disse språkene er dermed beskyttet av den europeiske pakten om regions- eller minoritetsspråk (minoritetsspråkpakten). Nordsamisk er beskyttet under paktens del III. De øvrige språkene er beskyttet under paktens del II. Norge ratifiserte språkpakten i 1992 og den trådte i kraft i 1998. Det følger av artikkel 9 og 10 i språkpaktens del III at staten skal tilrettelegge for tolking og oversettelse i kommunikasjon med rettsmyndigheter, forvaltningsmyndigheter og offentlige tjenester. Plikten til å tilrettelegge etter både artikkel 9 og 10 gjelder innenfor forvaltningsområder hvor antallet innbyggere som benytter regions- eller minoritetsspråkene rettferdiggjør det.

2.3.2.4 Sverige

Ny forvaltningslov trådte i kraft i Sverige 1. juli 2018. Det følger av 13 § at en myndighet skal bruke tolk og sørge for oversettelser når myndigheten har kontakt med noen som ikke behersker svensk. SOU 2018:83 Att förstå och bli förstådd – ett reformerat regelverk för tolkar i talade språk ble overlevert regjeringen 11. desember 2018. Det var også en del av oppdraget å foreslå et fleksibelt, rettssikkert og effektivt system for å tilgodese samfunnets nåværende og framtidige behov for tolketjenester i talespråk. I utredningen foreslås det å innføre en ny tolkelov, blant annet med bestemmelser om valg av tolk, autorisasjon, tilsyn overfor både tolker og tolkeformidlere, god tolkeskikk og registrering av tolker og tolkeformidlere.

2.3.2.5 Danmark

I Danmark er det i utgangspunktet den enkelte myndighets ansvar å sikre at borgere får tilbudt tolk når det er behov, og sikre at tolken holder et tilfredsstillende nivå. Verken bruk av tolk eller krav til tolken er regulert i en generell lov. En plikt til å bruke tolk kan i enkelte tilfeller være fastsatt direkte i særlovgivningen eller i internasjonale konvensjoner som Danmark har tiltrådt.

2.3.2.6 Finland

Bruk av tolk i Finland reguleres blant annet i den finske forvaltningsloven. Det framgår der av 26 § at myndighetene skal sørge for tolking og oversettelse dersom en person ikke behersker språket som anvendes i kontakt med myndighetene.