15 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget

§ 1 Formål

Bestemmelsen angir lovens formål og gir føringer for skjønnsutøvelse, utforming av forskrifter i medhold av loven og fortolkning av lovteksten. Bestemmelsen er noe utvidet i forhold til formålet i taubanedirektivet, da lovens formål også skal sikre at en taubane ikke skal føre til skade på miljøet.

§ 2 Virkeområde

Bestemmelsen angir lovens saklige og stedlige virkeområde.

Bestemmelsen første ledd presiserer at loven skal gjelde for taubaner og all aktivitet knyttet til taubanevirksomhet. Begrepet all aktivitet må sees i sammenheng med § 1, der det framgår at loven har som formål å sikre at en taubane blir anlagt, bygget, drevet, vedlikeholdt og fjernet slik at taubanen ikke fører til skade på person, eiendom eller miljø.

Bestemmelsen må forstås slik at virkeområdet omfatter all aktivitet som har sammenheng med det å frakte personer og gods. All aktivitet omfatter derimot ikke aktivitet før og etter frakten, for eksempel nedfarten for personer i et skianlegg el.

Bestemmelsen er ment å omfatte samtlige kategorier av taubaner som omfattes av dagens taubanelov. Kabelbaner, som også er en kategori av taubaner, men som til nå er regulert av jernbaneloven, omfattes også av denne loven.

Taubane og taubanevirksomhet er for øvrig definert i § 3. I § 4 andre ledd bokstav a) framgår det for øvrig at departementet kan gi forskrifter om bestemmelser om definisjonen av taubane og taubanevirksomhet, samt helt eller delvis unntak fra loven. Unntakshjemmelen er blant annet begrunnet med at taubaner kan omfattes av tilsyn etter annet regelverk og den teknisk og kommersielle utviklingen på taubaneområdet, som kan nødvendiggjøre muligheten for å gjøre unntak fra virkeområdet, for eksempel når man ut fra risikobetraktninger anser det unødvendig å føre tilsyn med.

§ 3 Definisjoner

Bestemmelsen definerer hva som menes med taubane, taubanevirksomhet, taubaneulykke, alvorlig taubanehendelse og taubanehendelse.

Definisjonen av taubane bygger på definisjonen i Europaparlaments- og rådsdirektiv 2000/9/EF 20. mars 2000 om taubaneanlegg til persontransport (taubanedirektivet).

Definisjonen av taubanevirksomhet innebærer et nytt pliktsubjekt, da taubanevirksomheten blir ansvarlig for driften av taubanen. Det har blant annet den konsekvens at en eier av et taubaneanlegg, med flere taubaner, kan forsikre hele anlegget under ett, istedenfor å måtte forsikre hver enkel taubane. Taubanevirksomheten kan nå også etablere et sikkerhetsstyringssystem som omfatter alle taubanene i et større taubaneanlegg/skiheissystem.

Definisjonene av taubaneulykke, alvorlig taubanehendelse og taubanehendelse skal legges til grunn for bestemmelsene om varslings- og rapporteringsplikt i § 10 og § 11. Definisjonene bygger på samme klassifisering som i lov 3. juni 2005 nr. 34 om varsling, rapportering og undersøkelse av jernbaneulykker og jernbanehendelser (jernbaneundersøkelsesloven) § 5.

§ 4 Myndighet etter loven

Bestemmelsens første ledd presiserer at departementet er myndighet etter loven. Denne myndigheten kan delegeres til offentlig institusjon i tråd med alminnelige prinsipper for dette.

Bestemmelsens andre ledd presiserer hvilke saksområder som departementet kan gi forskrifter om. Opplistingen av hvilke saksområder som departementet kan gi forskrifter om skal anses å være uttømmende. I bokstav b) omtales fjerning av taubane. Dette skal inkludere retten til å unnta taubaner fra fjerning, for eksempel taubaner av kulturhistorisk betydning. I bokstav d) omtales godkjenning og akkreditering av virksomhet som skal utføre oppgaver av sikkerhetsmessig betydning, samt bruk av slik virksomhet. Slik bruk av særskilt kompetent ekstern virksomhet kan være viktig om tilsynsmyndigheten er i tvil om taubanens tekniske tilstand er i samsvar med særskilte lov- og forskriftskrav, for eksempel der en eldre taubane bygges om og det ikke lengre kan benyttes originale sikkerhetskomponenter eller der det gjennomføres gjennomgripende ettersyn og vedlikehold av gamle komponenter. I noen tilfeller vil det være nødvendig å sikre at utførende virksomhet har dokumentert kompetanse, for eksempel kan dette gjelde ved tester av materialtretthet. Det er bakgrunnen for en hjemmel til å kreve at slik virksomhet skal godkjennes av tilsynsmyndigheten eller være akkreditert.

Bestemmelsens tredje ledd presiserer at departementets myndighet etter første ledd kan delegeres til privat institusjon. Departementets myndighet etter annet ledd kan ikke delegeres til privat institusjon. Bestemmelsen er ment å videreføre taubaneloven § 1 a, som gir departementet kompetanse til å: «… overlate myndighet til å gi driftstillatelse, godkjenne planer, føre tilsyn m.m. … til en privat organisasjon».

Kapittel 2. Tillatelse og krav til virksomheten

§ 5 Taubanevirksomhetens ansvar

Bestemmelsen førsteledd er ment å videreføre prinsippet i gjeldende taubanelov om at taubanen skal drives på en sikker måte og i henhold til vilkårene som er satt for taubanen i lov og forskrift. Ansvaret for å sikre at taubanen drives på en sikker måte og for at vilkårene som er satt for taubanen i eller i medhold av loven er oppfylt ligger hos taubanevirksomheten.

Bestemmelsens andre ledd fastslår at taubanevirksomheten skal stanse driften av taubanen om hensynet til sikkerheten tilsier det. Kravet gjelder uavhengig av om årsaken skyldes teknisk svikt, personalmangel eller forhold utenfor taubanevirksomhetens kontroll, for eksempel værforhold.

§ 6 Krav om driftstillatelse

Bestemmelsens første ledd viderefører bestemmelse i gjeldende taubanelov § 1 om at en taubane ikke skal tas i bruk før driftstillatelse er gitt. Bestemmelsen skal sikre at taubanevirksomheten har dokumentert at taubanen tilfredsstiller de tekniske og driftsmessige kravene for anlegget, herunder har et sikkerhetsstyringssystem for å drive sikkert. Departementets myndighet til å gi driftstillatelse kan delegeres, jf. § 4.

§ 7 Plikt til sikkerhetsstyringssystem (internkontrollsystem)

Bestemmelsen oppstiller krav om at taubanevirksomheten skal etablere og implementere et sikkerhetsstyringssystem for å sikre og dokumentere at kravene i denne loven med forskrifter er oppfylt. Sikkerhetsstyringssystemet skal inneholde de nødvendige rutiner, blant annet for å sikre at personalet er opplært til de sikkerhetsmessige oppgaver de har, at vedlikeholdet av anlegget er forsvarlig og at driften forøvrig ivaretar sikkerheten ved taubanen.

Sikkerhetsstyringssystemet skal være tilpasset arten og omfanget av taubanevirksomheten. Det kan innebære at en liten taubanevirksomhet med begrenset drift kan ha et enkelt og mindre omfangsrikt system, mens en større og mer kompleks virksomhet må ha et mer omfattende system. Innføringen av et krav om at taubanevirksomhetene skal ha et sikkerhetsstyringssystem åpner for at tilsynet med taubaner kan utøves mer risikobasert enn før.

Det kan gis forskrifter om de nærmere krav til sikkerhetsstyringssystemet, jf. § 4 andre ledd bokstav c).

§ 8 Erstatnings- og forsikringsplikt

Bestemmelsens første ledd innebærer et lovfestet objektivt erstatningsansvar for skader forårsaket av taubaner.

Bestemmelsens andre ledd pålegger taubanevirksomheten å ha forsikring og sikkerhetsstillelse for erstatningsansvar som kan oppstå på grunn av virksomheten. Manglende sikkerhetsstillelse skal medføre tilbakekall av driftstillatelsen. Kravet om sikkerhetsstillelse gir brukeren av en taubane et bedre vern enn om taubanevirksomheten kun var pliktig til å tegne forsikring, da sikkerhetsstillelsen også vil omfatte skader som er unntatt fra forsikringsdekningen, for eksempel skader som er forsettlig forvoldt av en taubanevirksomhet. Kravet om sikkerhetsstillelse er i praksis en videreføring av dagens ordning. Plikten til å ha forsikring og sikkerhetsstillelse knyttes nå imidlertid til taubanevirksomheten, og ikke til den enkelte taubane. Det innebærer at en taubanevirksomhet med mer enn en taubane vil kunne tegne en samlet forsikring for alle sine taubaner.

Bestemmelsens tredje ledd pålegger forsikringsselskapet å varsle tilsynsmyndigheten om bortfall av sikkerhetsstillelsen, slik at tilsynsmyndigheten kan tilbakekalle taubanevirksomhetens driftstillatelse.

Det kan gis forskrifter om de nærmere krav til erstatnings- og forsikringsplikt, jf. § 4 andre ledd bokstav c).

Kapittel 3. Varslings-, rapporterings- og taushetsplikt

§ 9 Varslingsplikt

Bestemmelsens første ledd pålegger taubanevirksomheten en plikt til straks å varsle politiet om taubaneulykke med ikke ubetydelig personskade, da det er politiet har ansvaret for koordinering av redningsarbeid, skadestedsledelse, beslutte etterforskning mv.

Bestemmelsens andre ledd pålegger taubanevirksomheten en plikt til å varsle tilsynsmyndigheten om taubaneulykke eller alvorlig taubanehendelse.

Det er taubanevirksomheten, med dens ansatte, som har varslingsplikt etter første og andre ledd. Bestemmelsen bygger delvis på jernbaneundersøkelsesloven § 6 første og tredje ledd.

Det kan gis forskrifter om de nærmere krav til varslingsplikt, jf. § 4 andre ledd bokstav g).

§ 10 Rapporteringsplikt

Bestemmelsen pålegger taubanevirksomheten å rapportere opplysninger om taubaneulykker, alvorlige taubanehendelser og taubanehendelser til tilsynsmyndigheten. Bestemmelsen bygger delvis på jernbaneundersøkelsesloven § 8 om rapportering av opplysninger. Bestemmelsen må sees i sammenheng med varslingsplikten i § 9. Det er taubanevirksomheten, med dens ansatte, som har rapporteringsplikt, slik som i § 9.

Det kan gis forskrifter om de nærmere krav til rapporteringsplikt, jf. § 4 andre ledd bokstav g).

§ 11 Taushetsplikt

Bestemmelsen bygger på jernbaneundersøkelsesloven § 22 jf. § 17.

Bestemmelsens femte ledd presiserer at opplysninger tilsynsmyndigheten mottar i medhold av § 10 ikke kan brukes som bevis i en senere straffesak mot den som har gitt opplysningene. Formålet med denne bestemmelsen er å sikre økt rapporteringsvilje blant taubanevirksomhetene og deres ansatte. Bestemmelsen bygger på tilsvarende bestemmelse i jernbaneundersøkelsesloven.

Det kan gis forskrifter om de nærmere krav til taushetsplikt, jf. § 4 andre ledd bokstav g).

Kapittel 4. Tilsyn. Reaksjoner ved lovbrudd

§ 12 Tilsynsmyndighet

Bestemmelsen viderefører dels taubaneloven § 1 a og presiserer at departementet, eller den departementet delegerer oppgaven til, skal føre tilsyn med at loven med tilhørende forskrifter overholdes. Den som fører tilsyn benevnes i bestemmelsen, og de følgende bestemmelsene, som «tilsynsmyndigheten».

Departementets tilsynsmyndighet kan delegeres til offentlig eller privat organisasjon, jf. også § 4 første og tredje ledd.

§ 13 Tilsynsmyndighetens adgang til virksomheten

Bestemmelsen er ny, men en lignende bestemmelse finnes i arbeidsmiljøloven § 18-4. Formålet med denne bestemmelsen er å sikre at tilsynsmyndigheten har mulighet til å gjennomføre sitt tilsyn på en forsvarlig og uhindret måte. «Ethvert sted» vil normalt være selve taubanen, taubaneanlegget eller taubanevirksomheten samt andre områder som kan knyttes til taubaner. En representant for taubanevirksomheten skal ha rett til, og kan pålegges, å være tilstede under tilsynet. Unntak fra denne retten til representasjon er der tilsynsmyndigheten ønsker å intervjue arbeidstakere, der tilstedeværelsen ikke kan skje uten vesentlig ulempe eller der formålet med tilsynet kan settes i fare.

§ 14 Opplysningsplikt

Bestemmelsen innfører krav om at enhver som er underlagt tilsyn, uten hinder av taushetsplikt, skal legge fram de opplysninger som tilsynsmyndigheten mener er nødvendig for å kunne utføre tilsynet. Bestemmelsen gir rettsgrunnlag for generelt å kunne kreve inn opplysninger som er nødvendige for tilsynet. Det foreslås ingen begrensninger med henhold til hvilke opplysninger som kan kreves, forutsatt at de er nødvendige for tilsynsmyndighetens gjennomføring av tilsynet.

§ 15 Pålegg om korrigerende tiltak

Bestemmelsen gir tilsynsmyndigheten rett til å gi pålegg om korrigerende tiltak ved forhold i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av loven. Bestemmelsen innebærer også en hjemmel til å kreve at virksomheten identifiserer hva som skal til for å fjerne årsaken til avviket, slik at man kan få sette i verk effektive tiltak for å hindre gjentagelse. Ved utferdigelse av pålegg skal det settes en frist for oppfyllelse. Fristen for oppfyllelse av et pålegg om retting eller endring må tilpasses de forhold som kreves rettet. Pålegg om korrigerende tiltak skal forhåndsvarsles etter forvaltningsloven § 16. Pålegget er gjenstand for klage.

§ 16 Pålegg om stans eller opphør av bruk

Bestemmelsen er en videreføring av taubaneloven § 1 a siste ledd. Bestemmelsen gir tilsynsmyndigheten rett til å pålegge øyeblikkelig stans av driften helt eller delvis eller opphør av bruk med øyeblikkelig virkning, dersom det avdekkes forhold som kan medføre fare for helse, miljø eller sikkerhet. Slike pålegg kan gis uten forhåndsvarsel. Stoppordren må likevel bekreftes skriftlig i ettertid. Om nødvendig kan tilsynsmyndigheten kreve politiets bistand for gjennomføring av pålegg om stans eller opphør av bruk. Pålegg om øyeblikkelig stans er et enkeltvedtak som kan påklages.

§ 17 Tilbakekall av driftstillatelse

Bestemmelsens første ledd gir tilsynsmyndigheten rett til å trekke tilbake driftstillatelse ved brudd på vilkår eller krav som er satt for taubanen. Tilbakekall av driftstillatelsen vil være aktuelt å benytte der det er svikt i taubanevirksomhetens sikkerhetsstyring. Et slikt inngripende virkemiddel, som tilbakekall av driftstillatelse, bør normalt ikke skje før det er fastslått at bruk av mildere virkemidler ikke fører fram. For de tilfeller der det er sikkerhetskritiske mangler av mer operativ karakter, bør tilsynsmyndigheten som hovedregel velge stans, jf. § 16. Dette vil være et mindre inngripende virkemiddel fordi virksomheten beholder sin driftstillatelse og kan ta opp igjen driften når forholdene som utløser stans er utbedret.

Det kan gis forskrifter om de nærmere krav til tilbakekall av driftstillatelse, jf. § 4 andre ledd bokstav b).

§ 18 Tvangsmulkt

Bestemmelsens første ledd gir tilsynsmyndigheten rett til å fastsette en tvangsmulkt dersom et pålegg ikke er oppfylt innen fastsatt frist. Tvangsmulkt er et økonomisk virkemiddel for å tvinge fram oppfyllelse. Tvangsmulkten må varsles, og starter når den fastsatte fristen er utløpt og løper fram til pålegget er oppfylt. Det finnes ingen slik bestemmelse i gjeldende taubanelov, men i en rekke andre lover, som for eksempel arbeidsmiljøloven og produktkontrolloven.

Bestemmelsen andre ledd gir regler om beregning om tvangsmulktens størrelse. Det presiseres her at tvangsmulktens størrelse skal beregnes ut fra hvor viktig det er at pålegget blir gjennomført og hvilke kostnader det vil ha. Mulkten kan fastsettes skjønnsmessig til et beløp som løper per dag inntil den lovstridig virksomhet er opphørt eller pålegget er oppfylt.

Det kan gis forskrifter om tvangsmulkt, herunder hvordan den skal fastsettes, beregnes og frafalles, jf. § 4 andre ledd bokstav i). Denne hjemmel gir også adgang til å innføre standardiserte satser for tvangsmulkt.

§ 19 Overtredelsesgebyr

Bestemmelsens første ledd gir tilsynsmyndigheten rett til å ilegge overtredelsesgebyr til en taubanevirksomhet som overtrer bestemmelser gitt i eller i medhold av loven. Bestemmelse er ny i forhold til gjeldende taubanelov. Overtredelsesgebyret kan bare ilegges taubanevirksomheten og er uavhengig av skyld.

Overtredelsesgebyr forutsettes å være et alternativ til politianmeldelse og straff ved lovovertredelser, der de øvrige sanksjonsmidlene tilsynsmyndigheten har til rådighet er utilstrekkelige. Felles for sanksjonsmidler som tvangsmulkt, stans, tilbakekall av driftstillatelse og pålegg om korrigering, er at de i hovedsak kun egner seg som sanksjonsmidler, der lov- eller forskriftsovertredelsen fortsatt eksisterer. Der et alvorlig sikkerhetsbrudd blir utbedret før tilsynsmyndigheten kommer på tilsyn eller der gjentatte sikkerhetsbrudd avdekkes, vil de nevnte sanksjonsmidlene være lite anvendbare. I de fleste tilfeller vil det derfor kun være politianmeldelse som gjenstår som virkemiddel. I mange tilfeller kan imidlertid straff framstå som en unødig hard reaksjon. Dessuten antar departementet at etterforskning i slike tilfeller neppe vil bli prioritert eller at det vil ta lag tid før en reaksjon gis. Det framstår derfor å være et behov for et sanksjonsmiddel, som også kan benyttes der lov- eller forskriftsovertredelsen enkeltvis eller samlet er alvorlige, men ikke lengre foreligger.

Overtredelsesgebyr var en av flere sanksjonsformer som ble foreslått av Sanksjonsutvalget i NOU 2003: 15 – Fra bot til bedring. Sanksjonsutvalgets forslag er fulgt opp av Justis- og beredskapsdepartementet i Prop. 62 L (2015–2016) Endringer i forvaltningsloven mv. (administrative sanksjoner mv.) og Stortingets lovvedtak 64 (2015–2016).

Bestemmelsens andre ledd angir de bestemte vurderingsforhold som tilsynsmyndigheten skal særlig legge vekt på ved avgjørelse av om et overtredelsesgebyr skal ilegges, og når overtredelsesgebyrets størrelse skal fastsettes. Det gis her klare føringer om hvilke momenter tilsynsmyndigheten skal legge vekt på, samtidig som det gis tilstrekkelig fleksibilitet til å vurdere om overtredelsesgebyr er en egnet sanksjonsmåte.

Det kan gis forskrifter om overtredelsesgebyr, herunder hvordan den skal fastsettes, beregnes og frafalles, jf. § 4 andre ledd bokstav i).

§ 20 Straff

Bestemmelsens første ledd viderefører bestemmelsen i taubaneloven § 20 første ledd og jernbaneloven § 22 første ledd.

Bestemmelsens andre ledd viderefører bestemmelsen i jernbaneloven § 22 andre ledd, da det foreslås like regler for ruspåvirkning og pliktavhold på taubaneområdet som på jernbaneområdet. Det vises til tilsvarende bestemmelser også i vegtrafikkloven § 31, luftfartsloven § 14-12 og skipsfartsloven § 144.

Departementet har vurdert å utvide dagens straffebestemmelse i taubaneloven ved også å gjøre medvirkning straffbart. Det er imidlertid ikke funnet grunn til det, da den nye straffeloven av 2005 § 15 uttaler at: «Et straffebud rammer også den som medvirker til overtredelsen, når ikke annet er bestemt.».Bestemmelsen skal gjelde generelt, også for straffebestemmelser i særlovgivningen, herunder ny taubanelov. Ny straffelov trådte i kraft 15. september 2015 og innebærer at medvirkning til overtredelse av taubaneloven med tilhørende forskrifter er straffbart. Departementet har ikke funnet grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen i ny straffelov.

Kapittel 5. Ruspåvirkning, pliktavhold og testing av ruspåvirkning

§ 21 Ruspåvirkning

I forhold til dagens jernbanelov § 3 a, som også gjelder for kabelbaner, er overskriften endret slik at det framgår at den gjelder alle former for rus, og ikke kun for alkoholpåvirkning.

Bestemmelsen første ledd har også blitt justert ved at forbudet mot å utføre eller forsøke å utføre oppgaver knyttet til sikkerheten ved kabelbaner, som i dag følger av jernbaneloven § 3 a andre ledd andre punktum, er tatt inn sammen med forbudet mot å føre eller forsøke å føre taubaner. I forhold til kabelbaner innebærer dette at dagens forbud kommer klarere fram i loven enn i dag. Hva gjelder øvrige taubaner, vil bestemmelsen innføre et klart forbud mot å føre taubane eller utføre eller forsøke å utføre oppgaver knyttet til sikkerheten ved taubanen i ruspåvirket tilstand. Det kan gis forskrifter om hvem som omfattes av forbundet om ruspåvirkning, jf. § 4 andre ledd bokstav j).

Bestemmelsens andre ledd tilsvarer vegtrafikkloven § 22 tredje ledd første setning, som forutsetter at det fastsettes i forskrift hvilken konsentrasjon i blodet som må overstiges for at personen skal regnes som ruspåvirket fra annet berusende eller bedøvende middel. Departementet mener det er naturlig at de samme grensene, som gjelder i vegtrafikkloven (og jernbaneloven), legges til grunn også her gjennom at forskrift med hjemmel i vegtrafikkloven § 22 sjette ledd får tilsvarende anvendelse på taubaneområdet.

Bestemmelsens tredje ledd gjør et unntak fra første og andre ledd, ved at det presiseres at en person ikke skal regnes som påvirket, dersom personen har brukt legemiddel i tråd med de helse- og medisinske krav som er fastsatt i eller i medhold av loven, jf. tilsvarende regel er inntatt i luftfartsloven § 6-11 fjerde ledd og som også er foreslått inntatt for jernbaneområdet. I medhold av ny lov § 1-3 jernbaneloven § 1-3 første ledd e) foreslås det en hjemmel til departementet til å gi nærmere forskrifter om godkjenning og sertifisering av personell som skal utføre oppgaver av sikkerhetsmessig betydning samt bruk av slikt personell. Dette inkluderer blant annet krav til helse, fysisk og psykisk skikkethet og edruskap for fører av taubane og annet personell som skal utføre oppgaver knyttet til sikkerheten ved taubanen. Utgangspunktet etter disse reglene vil normalt være at det ikke er tillatt å bruke den typen legemidler som vil bli omfattet av andre ledd. Bestemmelsen er derfor først og fremst gitt for å skape klarhet i eventuelle unntakstilfeller, og antas å ha liten praktisk betydning.

Bestemmelsens fjerde ledd presiserer at villfarelse med hensyn til størrelsen av konsentrasjonen av annet berusende eller bedøvende middel ikke fritar for straff, slik som for alkoholkonsentrasjonen. Dette følger naturlig av at det kan fastsettes grenser for når en person skal anses påvirket av andre midler enn alkohol. Bestemmelsen tilsvarer vegtrafikkloven § 22 fjerde ledd.

§ 22 Pliktavhold

Bestemmelsens første ledd innfører et forbud for personell med oppgaver som kan påvirke sikkerheten på taubanen å bruke alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel i tjenestetiden. Bestemmelsen må anses som en videreføring av dagens bestemmelse i jernbaneloven § 3 b første ledd for kabelbaner, men som ny for andre taubaner. Bestemmelsen vil omfatte alt personell som har oppgaver som kan påvirke sikkerheten på taubanen. Det omfatter også personell som til daglig ikke har sikkerhetsmessige oppgaver, men som inngår i virksomhetens beredskap.

Bestemmelsens andre ledd presiserer at tjenestetiden omfatter tidsrommet fra den tid da personell i henhold til sine tjenesteplikter påbegynner sitt arbeid og til det avsluttes. Forbudet gjelder også i et tidsrom av åtte timer før tjenestetiden begynner. Også denne bestemmelsen skal anses som en videreføring av dagens bestemmelse i jernbaneloven § 3 b for kabelbaner, men som ny for andre taubaner.

Det kan gis forskrifter om hvem som omfattes av pliktmessig avhold, jf. § 4 andre ledd bokstav j).

§ 23 Testing av ruspåvirkning

Bestemmelsen tilsvarer vegtrafikkloven § 22 a og forslag til ny jernbanelov § 3 c om testing av ruspåvirkning. «Person» og «personen» er imidlertid benyttet for å få et kjønnsnøytralt begrep om den som omfattes av bestemmelsen. Videre er forslag til endringer i vegtrafikkloven og luftfartsloven om at også helsesekretær kan ta blodprøve og spyttprøve, tatt inn.

Det kan gis forskrifter om testing av ruspåvirkning, jf. § 4 andre ledd bokstav j).

Kapittel 6. Andre bestemmelser

§ 24 Gebyr

Bestemmelsen skal anses som en videreføring av taubaneloven § 1 a andre ledd.

Bestemmelsens første ledd gir hjemmel for departementet til å kreve gebyr for å behandle og for å inneha tillatelser o.l. etter denne lov eller forskrifter og for tilsyn. Bruk av begrepet «tillatelser o.l.», og ikke driftstillatelser, er brukt for å ha muligheten til å kreve gebyr for også andre myndighetstillatelser, blant annet sertifisering av personell.

Tilsyn må her forstås i vid forstand, der foruten etterlevelse av lovverket, blant annet lov- og forskriftsarbeid og analysearbeid, må inngå. Denne forståelsen er i tråd med definisjonen av tilsyn i Stortingsmelding nr. 17 (2002–2003) Om statlige tilsyn. Bestemmelsen er ment å sikre en videreføring av dagens gebyrpraksis. I denne bestemmelsen presiseres det også at gebyrene skal settes slik at de samlet ikke overstiger tilsynsmyndighetens kostnader med saksbehandlingen eller tilsynet, jf. Finansdepartementets retningslinjer R-112/2015.

Bestemmelsens andre ledd gir departementet rett til å kreve gebyr for å dekke kostnadene med godkjenning av virksomheter og godkjenning eller sertifisering av personell etter henholdsvis § 4 andre ledd bokstav d) og bokstav e), som for eksempel driftstillatelse.

Bestemmelsens tredje ledd presiserer at pålegg om gebyr er tvangsgrunnlag for utlegg og er en videreføring av dagens gebyrpraksis.

Bestemmelsen fjerde ledd gir hjemmel for å innføre en sektoravgift istedenfor årsgebyr for tilsyn, jf. Finansdepartementets retningslinjer R-112/2015.

Det kan gis forskrifter om gebyr, årsgebyr og sektoravgift, jf. § 4 andre ledd bokstav k). Forutsatt at forskrifter om gebyr mv. gir adgang for det, skal også enkeltvedtak kunne anvendes for pålegg om gebyr, for eksempel pålegg om gebyr for en ny type taubane som ikke lar seg klassifisere direkte i de ulike taubanekategoriene i en gebyrforskrift.

§ 25 Transportvilkår for rutegående taubane, tilbakehold mv.

Bestemmelsen viderefører jernbaneloven §§ 7 og 7 a i ny taubanelov, da kabelbaner nå foreslås regulert av taubaneloven. Bestemmelsen vil imidlertid være ny for andre taubaner. Bestemmelsen skal sikre at virksomheten fortsatt skal ha mulighet til å kreve tilleggsavgift ved manglende gyldig billett og til å holde tilbake personer som ikke betaler tilleggsavgift på stedet og som ikke gir kontrollør tilstrekkelige opplysninger om navn, adresse og fødselsdato. Bestemmelsen vil ha et meget begrenset virkeområde, da det er få taubaner som driver ordinær persontransport og som inngår i kollektivtransporttilbudet i fylket.

§ 26 Krav til naboeiendommer

Bestemmelsen viderefører jernbaneloven § 10 i ny taubanelov, da kabelbaner nå foreslås regulert av taubaneloven. Bestemmelsen vil imidlertid være ny for andre taubaner.

Bestemmelsens andre ledd gir taubanevirksomheten rett til å pålegge eieren av eller rettighetshaveren til en naboeiendom å fjerne trær og annen vegetasjon innenfor den 20-metersgrense som er nevnt i første ledd. Vilkåret er at hensynet til taubanens eller omgivelsenes sikkerhet krever det. Dersom ikke taubanens eller omgivelsenes sikkerhet krever dette, vil taubanevirksomheten ikke ha en slik rett. Hvis pålegget ikke følges, kan taubanevirksomheten selv fjerne vegetasjonen. Det vil være taubanevirksomheten som har ansvaret for å påse at pålegget oppfyller vilkåret.

Bestemmelsens tredje ledd gir eier eller rettighetshaver krav på vederlag etter skjønn for skader og ulemper som følger av tiltakene i andre ledd og for eventuelle utgifter knyttet til dette. Vederlaget skal fastsettes ved skjønn etter de samme regler og prinsipper som gjelder ved ekspropriasjon. Eier eller rettighetshaver har imidlertid ikke rett til vederlag når vegetasjon er plantet i strid med skriftlig varsel fra taubanevirksomheten. Taubanevirksomheten kan gi slikt varsel i de tilfeller det vil være grunnlag for å påby vegetasjon innenfor 20-metersgrensen fjernet etter andre ledd.

Det kan gis forskrifter om krav til naboeiendommer, jf. § 4 andre ledd bokstav l).

§ 27 Fjerning av taubane

Bestemmelsen dels viderefører og dels utvider innholdet i dagens forskrift om bygging og drift av taubaner og kabelbaner § 9.

Bestemmelsens første ledd presiserer at taubaner som ikke lengre er i drift skal fjernes. Dette for å sikre at de ikke fører til skade på person, eiendom eller unødvendig skade på omgivelsene.

Bestemmelsens tredje ledd gir departementets en rett, men ingen plikt, til å fjerne taubanen for taubanevirksomhetens eller eiers regning og risiko, dersom den ikke er fjernet innen en fastsatt frist. Utgiftene til fjerning er tvangsgrunnlag for utlegg.

Det kan gis forskrifter om de nærmere krav til fjerning, jf. § 4 andre ledd bokstav b).

§ 28 Ekspropriasjon

Bestemmelsens første ledd fastslår at departementet kan gi tillatelse til ekspropriasjon av nødvendig grunn og rettigheter for anleggelse av taubane. Bestemmelsen omfatter både ekspropriasjon av bruksrett og eiendomsrett. Hvorvidt det skal gis tillatelse til ekspropriasjon av bruks- eller eiendomsrett vil bero på en konkret vurdering av hva som er nødvendig i det enkelte tilfellet, herunder må ikke eventuell ekspropriasjonstillatelse omfatte større arealer enn det som er nødvendig for måloppnåelse.

Bestemmelsens annet ledd fastslår at reglene i oreigningslova og lov om vederlag ved oreigning av fast eigedom skal gjelde tilsvarende. Dette innebærer at vurderingene og saksbehandlingen som gjelder i forbindelse med ekspropriasjon etter disse lovene, også skal gjelde ved ekspropriasjon i medhold av taubaneloven. Det vises i denne sammenheng spesielt til interesseavveiningen som i henhold til oreigningslova § 2 annet ledd, kan begrunne ekspropriasjonsvedtak i det enkelte tilfellet. Tilsvarende interesseavveining må foretas ved ekspropriasjon etter taubaneloven.

Det skal betales vederlag eller erstatning i forbindelse med ekspropriasjonsinngrep etter taubaneloven. Vederlaget fastsettes på tilsvarende måte som ved ekspropriasjon etter oreigningslova.

Kapittel 7. Avsluttende bestemmelser

§ 29 Ikrafttredelse

Bestemmelsen presiserer at loven skal gjelder fra det tidspunktet Kongen bestemmer.

§ 30 Opphevelse og endringer i andre lover

Bestemmelsen presiserer at lov 14. juni 1912 nr. 1 om taugbaner og løipestrenger oppheves med ny lov.

Ny taubanelov vil innebære endring i lov 11. juni 1993 nr. 100 om anlegg og drift av jernbane, herunder sporvei, tunnelbane og forstadsbane med mer (jernbaneloven) § 12. Ved gjennomføring av taubanedirektivet, ble begrepet «delsystemer» tatt inn i jernbaneloven § 12. Da kabelbaner nå i sin helhet vil bli regulert av ny taubanelov, er det ikke lengre behov for å beholde begrepet i jernbaneloven § 12.

Ny taubanelov vil også innebære en endring i lov 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eigedom § 30 nr. 1. Henvisningen til lov av 14. juni 1912 nr. 1 om taugbaner og løipestrenger strykes, siden loven vil bli opphevet med ny lov og ny § 28 henviser til oreigningslova.

§ 31 Overgangsbestemmelser

Bestemmelsen presiserer at forskrifter og vedtak gitt i medhold av bestemmelser i lov av 14. juni 1912 nr. 1 om taugbaner og løipestrenger gjelder i den utstrekning de ikke strider mot loven her eller forskrifter fastsatt med hjemmel i lov.