3 Gjeldende rett

3.1 Yrkesskadeforsikringsloven

Arbeidsgivere plikter å tegne yrkesskadeforsikring for sine ansatte til dekning av yrkesskade og yrkessykdom, jf. lov 16. juni 1989 nr. 65 om yrkesskadeforsikring (yrkesskadeforsikringsloven) § 3. Yrkesskadeforsikringen gjelder direkte til fordel for den skadelidte, jf. § 5 første ledd. Etter § 4 første ledd skal yrkesskadeforsikring tegnes i et forsikringsselskap eller i en forsikringspool av solidarisk ansvarlige forsikringsselskaper. Det fremgår av samme bestemmelse fjerde ledd at de som tilbyr forsikring etter loven, må være tilsluttet en forening av slike forsikringsgivere (Yrkesskadeforsikringsforeningen). Etter Yrkesskadeforsikringsforeningens vedtekter § 1 er «alle forsikringsselskaper som tilbyr yrkesskadeforsikring etter § 4 i lov om yrkesskadeforsikring», medlemmer. I praksis er det tale om et automatisk, tvungent medlemskap. Medlemskapet innebærer en plikt til å delta i finansieringen av foreningens virksomhet i henhold til vedtektene, jf. Ot.prp. nr. 70 (1993–94) s. 30.

Det er i yrkesskadeforsikringsloven § 7 etablert en ordning for å sikre skadelidte erstatning i tilfeller der arbeidsgiveren ikke har tegnet forsikring eller forsikringen har opphørt å gjelde. Ordningen er organisert gjennom Yrkesskadeforsikringsforeningen. Det fremgår av avsnitt III i forskrift 13. oktober 1989 nr. 1041 til yrkesskadeforsikringsloven at når forsikringsgivere skal bære skaden i fellesskap etter yrkesskadeforsikringsloven § 7, er de ansvarlig alle for én og én for alle. Videre fremgår det av forskriften at skadesummen skal deles mellom dem i forhold til det premiebeløp for yrkesskadeforsikring som hver forsikringsgiver fikk i siste kalenderår. Ordningen dekker imidlertid ikke tilfeller der forsikringsselskapet går konkurs.

3.2 Finansforetaksloven

Konkurstilfeller dekkes i utgangspunktet av Garantiordningen for skadeforsikring, som er regulert i finansforetaksloven kapittel 20A, med utfyllende bestemmelser i forskrift 9. desember 2016 nr. 1502 (finansforetaksforskriften). Garantiordningen skal bidra til å sikre utbetaling av krav som følger av avtale om direkte skadeforsikring, til sikrede og skadet tredjeperson, jf. finansforetaksloven § 20A-1 annet ledd. Garantiordningen dekker ikke krav som gjelder en forsikret risiko som ikke består her i riket, jf. bestemmelsens tredje ledd. Garantiordningens formål er først og fremst å hindre tap hos privatpersoner og små- og mellomstore virksomheter. Det er i finansforetaksforskriften § 20A-1 tredje ledd angitt at bl.a. kredittforsikringer, energiforsikringer, luftfartsforsikringer og sjø- og næringslivsforsikringer for større virksomheter, ikke er dekket av garantiordningen. Garantiordningen dekker likevel ansvarsforsikring tegnet for å oppfylle pålegg gitt i eller i medhold av lov (tvungen ansvarsforsikring), jf. bestemmelsens fjerde ledd. Garantiordningen dekker ikke forsikringskrav utover 20 millioner kroner for hvert krav for hver sikret for hvert skadetilfelle, jf. bestemmelsens sjette ledd.

Om medlemskap i garantiordningen fastsetter finansforetaksloven § 20A-3 første ledd at forsikringsforetak som er gitt tillatelse til å drive direkte skadeforsikring her i riket, skal være medlem av garantiordningen. Videre følger det av bestemmelsens annet ledd at når et forsikringsforetak med hovedsete i annen EØS-stat driver direkte skadeforsikring gjennom filial etablert her i riket, skal filialen være medlem av garantiordningen. Norsk filial av skadeforsikringsforetak med hovedsete i annen EØS-stat er unntatt fra medlemsplikten dersom foretaket er medlem av en garantiordning i hjemlandet som i hovedsak dekker tilsvarende forsikringer som den norske garantiordningen, jf. finansforetaksforskriften § 20A-2 tredje ledd. I likhet med yrkesskadeforsikringsloven praktiseres ordningen slik at det er tale om en automatisk, tvungen ordning som ikke fordrer innmelding.

Medlemmenes ansvar overfor garantiordningen er maksimalt 1,5 prosent av medlemmets totale bruttopremie opptjent ved direkte skadeforsikring som omfattes av garantiordningen, de tre siste regnskapsårene før innkallingsåret, jf. finansforetaksloven § 20A-4 første ledd. Hvert medlem skal årlig avsette 1 prosent av beregningsgrunnlaget, jf. finansforetaksforskriften § 20A-4 annet ledd. Avsetningsplikten gjelder ikke for filialer av forsikringsforetak med hovedsete i annen EØS-stat, jf. finansforetaksforskriften § 20A-4 sjette ledd. Norske filialer av forsikringsforetak med hovedsete i annen EØS-stat skal imidlertid årlig rapportere brutto opptjent premie knyttet til forsikringer som dekkes av garantiordningen, til Finanstilsynet, jf. finansforetaksforskriften § 20A-7 første ledd.

Styret i garantiordningen treffer vedtak om innkalling av kapital fra medlemmene for å dekke utbetalinger fra, og omkostninger knyttet til, garantiordningen, jf. finansforetaksloven § 20A-5 første ledd. Styret avgjør hvordan garantiordningens midler skal benyttes for å hindre eller redusere tap for sikrede eller skadet tredjeperson og kan sette vilkår for utbetaling, jf. finansforetaksloven § 20A-6 første ledd. Garantiordningen trer inn i de sikredes krav mot forsikringsforetaket med samme prioritet i den utstrekning kravene dekkes gjennom garantiordningen, jf. bestemmelsens tredje ledd.

3.3 EU-/EØS-rett

Det er ikke gitt generelle felleseuropeiske regler om garantiordninger ved konkurs e.l. i forsikringsforetak. Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2025/1 av 27. november 2024 om fastsettelse av et rammeverk for gjenoppretting og avvikling av forsikrings- og gjenforsikringsselskaper og endring av direktiv 2002/47/EF, 2004/25/EF, 2007/36/EF, 2014/59/EU og (EU) 2017/1132 og forordning (EU) nr. 1094/2010, (EU) nr. 648/2012, (EU) nr. 806/2014 og (EU) 2017/1129 (IRRD) ble vedtatt og trådte i kraft i EU 28. januar 2025. Direktivet er foreløpig ikke tatt inn i EØS-avtalen. Direktivet harmoniserer nasjonal lovgivning om krisehåndtering for forsikringsforetak og gjenforsikringsforetak i medlemsstatene, men omfatter ikke regler om garantiordninger for forsikring.

Såfremt sekundærrettsaktene og EØS-avtalens forbud mot restriksjoner på de fire frihetene overholdes, står medlemslandene etter dette fritt til å velge hvilke garantiordninger de skal ha, og hvor mye disse skal dekke. En aktuell bestemmelse i denne sammenheng er artikkel 189 i Europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/138/EF av 25. november 2009 om adgang til å starte og utøve virksomhet innen forsikring og gjenforsikring (Solvens II-direktivet), som lyder:

«Vertsstaten kan kreve at skadeforsikringsforetak skal være medlem i og delta i ordninger som skal sikre utbetaling av erstatningskrav til forsikringstaker og skadelidt tredjemann, på samme vilkår som skadeforsikringsforetak som har fått tillatelse til å utøve virksomhet på deres territorium.»

Direktivet åpner med dette for at medlemsstaten kan pålegge forsikringsforetak en plikt til å være medlem i og delta i en garantiordning ved konkurs i forsikringsforetak. Foretak fra annen EØS-stat med filial her i riket har slik plikt i dag, jf. finansforetaksloven § 20A-3 annet ledd.

På trafikkforsikringsområdet, som gir regler om tvungen ansvarsforsikring for motorvogn, er det gitt felleseuropeiske regler om garantiordninger. Direktiv (EU) 2021/2118 om endringer i europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/103/EF om ansvarsforsikring for motorvogn og kontroll av påbudet om ansvarsforsikring (motorvognforsikringsdirektivet) inneholder blant annet krav til medlemsstatene om at de må ha en ordning som garanterer skadelidte erstatning ved insolvens i forsikringsselskapet til motorvognen som har voldt skaden. Direktivet er tatt inn i EØS-avtalen. Ved lov 20. juni 2025 nr. 80 ble det gjort endringer i bilansvarslova til gjennomføring av direktivet. Loven er foreløpig ikke satt i kraft.