6 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til det anbefalte forslaget i høringsnotatet om at en utvidelse av Garantiordningen for skadeforsikring vil være en bedre løsning enn å utvide ansvarsområdet for Yrkesskadeforsikringsforeningen. Det vises til at det da vil være flere forsikringsforetak å fordele ansvaret på, og at garantiordningen allerede er etablert og innrettet for å dekke krav ved konkurs. Yrkesskadeforsikringsforeningen vil dessuten bare kunne dekke krav på yrkesskadeforsikring. Som flere høringsinstanser viser til, kan det virke vilkårlig om bare krav på yrkesskadeforsikring dekkes ved konkurs i et foretak som har solgt skadeforsikring gjennom grensekryssende virksomhet i Norge. Av likebehandlingshensyn mener departementet at de samme typer skadeforsikring som i dag dekkes av garantiordningen ved konkurs i norske forsikringsforetak og i forsikringsforetak fra andre EØS-land med filialer i Norge, også skal dekkes når forsikringen er solgt gjennom grensekryssende virksomhet i Norge. Det vises til omtale i punkt 3.2 av hvilke forsikringer garantiordningen dekker i dag.

Forsikringsforetak som driver grensekryssende virksomhet, er ikke fysisk etablert i Norge, og dette kan gjøre det mer utfordrende å forholde seg til foretaket mht. inndriving av midler for å dekke utbetalinger fra, og omkostninger knyttet til, garantiordningen. Departementet viser til at dersom det utenlandske foretaket kun har solgt noen få forsikringer i Norge, bør arbeidsmengden for Finanstilsynet ved å kreve inn midlene vurderes opp mot verdien av bidraget. Departementet vil derfor, samtidig med at proposisjonen her legges frem, be Finanstilsynet vurdere å foreslå en endring i finansforetaksforskriften om at styret i garantiordningen kan velge å unnlate å kreve inn bidrag fra medlemmer hvis ansvar er under et gitt nivå. En slik mulighet vil lette arbeidet for Finanstilsynet med å følge opp de utenlandske foretakene som etter forslaget skal meldes inn i garantiordningen.

Flere høringsinstanser på arbeidstakersiden har pekt på at det er krevende for norske skadelidte å måtte gå til søksmål i utlandet dersom det utenlandske konkursboet ikke aksepterer kravet fra skadelidte. Departementet er enig i dette. Normalt kan søksmål mot forsikringsforetak anlegges ved saksøkerens alminnelige verneting, jf. tvisteloven § 4-5 niende ledd. Norske domstoler har imidlertid ikke kompetanse til å behandle søksmål fra de skadelidte mot et konkursrammet utenlandsk forsikringsforetak, jf. Høyesteretts avgjørelse i HR-2020-2175-A. Saken gjaldt søksmål mot Alphas konkursbo, og Høyesterett kom til at søksmål bare kunne anlegges i Danmark og ikke i Norge pga. jurisdiksjonsreglene i Lugano-konvensjonen.

Etter departementets vurdering er det behov for å utrede nærmere de spørsmålene som arbeidstakerorganisasjonene tar opp knyttet til godkjenning av krav og søksmålsadgang ved konkurs i forsikringsforetak som har solgt forsikring gjennom filial eller grensekryssende virksomhet i Norge. Departementet vil derfor, samtidig med at proposisjonen her legges frem, be Finanstilsynet utrede om det ved konkurs i et forsikringsforetak med hovedsete i annen EØS-stat som har solgt forsikring gjennom filial eller grensekryssende virksomhet i Norge, er mulig å pålegge Garantiordningen for skadeforsikring selv å kontrollere og godkjenne krav før utbetaling fra garantiordningen, og dermed legge til rette for at søksmål om kravet kan rettes mot garantiordningen. Det bør også utredes om det for krav som gjelder yrkesskadeforsikring, bør være Yrkesskadeforsikringsforeningen som kontrollerer og godkjenner kravet, slik at garantiordningen kan basere sitt vedtak om utbetaling av yrkesskadeforsikring på dette. Departementet vil gi Finanstilsynet i oppdrag å utrede disse spørsmålene og hvilke konsekvenser slike endringer vil ha, i et høringsnotat med sikte på å foreslå endringer i finansforetaksforskriften.

Til argumentet fra høringsinstansene på arbeidstakersiden om at valg av Yrkesskadeforsikringsforeningen som erstatningsorgan vil harmonere med Trafikkforsikringsforeningens rolle på trafikkforsikringsområdet, vil departementet vise til at disse områdene ikke kan sammenlignes. Grunnen til dette er at løsningen på trafikkforsikringsområdet bygger på felleseuropeiske regler der de skadelidte vil kunne kreve erstatning fra erstatningsorganet i sitt bostedsland, og erstatningsorganet så vil kunne kreve regress fra det tilsvarende erstatningsorganet i EØS-landet der det insolvente forsikringsselskapet er hjemmehørende. Det vil i praksis ikke være mulig å lage en tilsvarende løsning for yrkesskadeforsikring uten internasjonal regulering.

Departementet mener at det på noe sikt bør vurderes en mer omfattende omlegging av Garantiordningen for skadeforsikring, herunder om bidrag til ordningen bør forskutteres gjennom årlige bidrag og ikke kreves inn i etterkant, som i dag. En slik omlegging kan eventuelt skje som del av en fremtidig harmonisert EU-løsning.

Departementet foreslår etter dette en bestemmelse i finansforetaksloven om at forsikringsforetak med hovedsete i annen EØS-stat som driver direkte skadeforsikring gjennom grensekryssende virksomhet her i riket etter loven § 5-5, skal være medlem av garantiordningen for skadeforsikring. Det vises til forslag til finansforetaksloven § 20A-3 tredje ledd. Departementet foreslår også at § 20A-3 tas inn i oppregningen av de bestemmelser i finansforetaksloven som gjelder for finansforetak som driver grensekryssende virksomhet i Norge. Det vises til forslag til finansforetaksloven § 5-5 tredje ledd.

Departementet foreslår videre en presisering i finansforetaksloven § 20A-1 annet ledd i tråd med forslaget i høringsnotatet. Det vises til lovforslaget.