3 Endringer i dekningsansvaret for vergens godtgjøring og utgifter

3.1 Gjeldende rett

Vergemålsloven § 30 inneholder hovedreglene om godtgjøring til vergen og dekning av vergens nødvendige utgifter. Hovedregelen er at det er personen som har verge, som dekker godtgjøringen og utgiftene til vergen. Dersom personen som har verge, har inntekt og formue under fastsatte grenser, skal statsforvalteren dekke godtgjøringen og utgiftene, jf. vergemålsloven § 30 første ledd siste punktum. Bestemmelsen skiller ikke mellom voksne personer med verge og mindreårige som får oppnevnt verge. Bestemmelsen lyder slik:

§ 30 Godtgjøring for vergeoppdraget og dekning av utgifter

Vergen har krav på godtgjøring for arbeidet som verge og har rett til å få dekket nødvendige utgifter i forbindelse med vergeoppdraget. Er vergen forelder til, barn av eller ektefelle eller samboer til den som er under vergemål, kan det bare gis godtgjøring for arbeidet hvis særlige grunner taler for det. Godtgjøring og utgifter etter første og annet punktum dekkes av den som er under vergemål. Har han eller hun en inntekt og formue som er lavere enn de grenser som fastsettes av Kongen i forskrift, skal godtgjøringen og utgiftene likevel dekkes av statsforvalteren.

Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om satser for godtgjøring og utgiftsdekning etter første ledd og kan også fastsette hva som skal anses som særlige grunner etter første ledd annet punktum.

Beløpsgrensene for inntekt og formue er fastsatt i vergemålsforskriften § 19 og innebærer per i dag at statsforvalteren skal dekke godtgjøringen dersom personen som har verge har en formue på 50 000 kroner eller mindre (75 000 kroner eller mindre hvis personen er gift eller samboer), og har en inntekt lik eller lavere enn minste årlige ytelse etter folketrygdloven § 12-13 annet ledd (såkalt minsteytelse).

I tillegg er statsforvalteren gitt en viss adgang til, når hensynet til personens betalingsevne tilsier det, å beslutte at hele eller deler av godtgjøringen skal dekkes av også statsforvalteren. Dette gjelder i tilfeller der statsforvalteren ikke har plikt til å dekke godtgjøringen.

3.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet å endre unntakshjemmelen i vergemålsloven § 30 annet ledd slik at det i forskrift kan gjøres ytterligere unntak fra hovedregelen om at godtgjøring og utgifter til vergen skal dekkes av personen som har verge. Bakgrunnen er at hovedregelen i enkelte tilfeller kan gi uheldige utslag, også utenfor tilfellene der de nominelle grensene i vergemålsforskriften avgjør at statsforvalteren skal dekke utgiftene. Det er ulike grunner til at barn trenger en oppnevnt verge. For eksempel kan behovet oppstå fordi begge foreldrene er døde eller fratatt vergeansvaret. Dersom barnet har formue over formuesgrensen på 50 000 kroner, skal barnet etter hovedregelen selv dekke vergens godtgjøring og nødvendige utgifter. Selv om midlene barnet har mottatt, ikke er øremerket bestemte formål, vil de likevel ofte være ment å skulle dekke andre behov enn å betale for bistand fra verge. Midlene kan eksempelvis være erstatning barnet har mottatt for vold og overgrep i hjemmet (fra skadevolderen direkte eller gjennom statens ordning for voldserstatning), oppspart barnetrygd, livsforsikring, arv eller lignende. Alle barn må ha en verge, og barnet kan altså ikke velge bort bistanden dersom det er nødvendig å oppnevne en verge som vil ha krav på godtgjøring. Departementet la i høringsnotatet til grunn at det i en del tilfeller kan oppleves urimelig at barnet skal måtte bruke av egen formue for å betale for bistand fra oppnevnt verge.

Departementet forutsatte i høringsnotatet at den foreslåtte unntakshjemmelen kun skulle benyttes der hovedregelen åpenbart slår særlig urimelig ut for personer som har fått oppnevnt verge.

I tillegg foreslo departementet en språklig endring i bestemmelsens første ledd annet og tredje punktum, ved at formuleringen «den som er under vergemål» endres til «den som har verge», jf. omtale av behov for å modernisere lovens terminologi i Prop. 141 L (2021–2022) punkt 2.4.

3.3 Høringsinstansenes syn

Forslaget om å endre vergemålsloven § 30 annet ledd, slik at det i flere tilfeller enn i dag kan gjøres unntak fra hovedregelen om at godtgjøring og utgifter til vergen skal dekkes av personen som har verge, fikk bred støtte i høringen. Følgende høringsinstanser var positive til forslaget: Statens sivilrettsforvaltning, Statsforvalteren i Innlandet, Statsforvalteren i Nordland, Statsforvalteren i Rogaland, Statsforvalteren i Troms og Finnmark, Statsforvalteren i Trøndelag, Statsforvalteren i Vestfold og Telemark, Statsforvalteren i Vestland, Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus, Funksjonshemmedes fellesorganisasjon, Landsforeningen We Shall Overcome (WSO), Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU), Personskadeforbundet LTN, Profesjonelle Vergers Interesseorganisasjon (PVI), Morten Jørstad, Svein Helge Løvland og Tor-Even Heltorp.

Det er imidlertid flere som mener at statsforvalteren bør kunne dekke vergekostnadene i flere tilfeller enn det som er foreslått nå. For eksempel mener Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) og Landsforeningen We Shall Overcome (WSO) at utgiftene til vergemål ikke burde dekkes av den som har behov for bistand. Disse høringsinstansene viser til FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) artikkel 12 (3) og CRPD-komiteens uttalelse nr. 1 fra 2014 om at oppfyllelse av forpliktelsen etter artikkel 12 (3) forutsetter at beslutningsstøtte skal være tilgjengelig til «nominal or no cost». Tor-Even Heltorp tar i sitt høringssvar til orde for en egenandelsmodell tilsvarende den som gjelder for betaling av offentlige helsetjenester.

Svært få av høringsuttalelsene berører forslaget om endring av ordlyden i vergemålsloven § 30 fra «den som er under vergemål» til «den som har verge». De som har uttalt seg, Statsforvalteren i Nordland, Statsforvalteren i Innlandet, Landsforeningen We Shall Overcome (WSO), Profesjonelle Vergers Interesseorganisasjon (PVI) og Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU), har vært positive.

3.4 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om å utvide adgangen til i forskrift å kunne gjøre unntak fra hovedregelen om at personen som har verge, skal betale for vergens godtgjøring og utgifter til vergens utførelse av oppdraget. Dagens hovedregel kan slå særlig uheldig ut eksempelvis for barn hvis foreldre er døde eller fratatt vergeansvaret. Der barnet har formue over grensen, for eksempel på grunn av at barnet har mottatt erstatning for vold og overgrep i hjemmet, barnetrygd eller livsforsikring som barnet forutsetningsvis bør bruke til annet enn å betale utgiftene til verge, vil det virke urimelig at barnet selv må betale for en oppnevnt verge. Det kan også være andre typetilfeller der beløpsgrensene i vergemålsforskriften § 19 kan slå særlig uheldig ut. Selv om det som et utgangspunkt må være tilstrekkelig at det kan gjøres unntak av hensyn til personens betalingsevne, kan det være formålstjenlig å åpne for at det i forskrift kan gjøres unntak på grunn av andre særskilte hensyn, for eksempel basert på formuens opprinnelse, personen som trenger verge sin livssituasjon eller lignende. Departementet foreslår at unntakshjemmelen begrenses til tilfeller der det vil virke åpenbart urimelig at personen selv må dekke kostnadene.

Når det gjelder uttalelsene til Landsforeningen We Shall Overcome, Norsk Forbund for Utviklingshemmede og Tor-Even Heltorp om at utgiftene til vergemål ikke bør dekkes av personen som har verge, men heller dekkes av det offentlige fullt ut (eventuelt med unntak av en egenandel), viser departementet til at spørsmålet om dekningsansvaret ble grundig vurdert i forarbeidene til vergemålsloven, jf. Ot.prp. nr. 110 (2008–2009) punkt 6.5.4. Departementet vurderte den gang etter en totalvurdering at det ikke er urimelig at personen med verge som hovedregel betaler for vergens bistand, men unntak ble gjort for personer som ikke har tilstrekkelige midler. Norge skal etter CRPD art. 12 (3) «treffe hensiktsmessige tiltak for å gi mennesker med nedsatt funksjonsevne tilgang til den støtte de kan trenge for å kunne utøve sin rettslige handleevne». Departementet legger til grunn at statens forpliktelse til å sørge for tilgang til støtte er oppfylt selv om utgangspunktet etter vergemålsloven er at personen som trenger støtte, selv dekker vergens godtgjøring. CRPD-komiteens uttalelser i komiteens generelle kommentarer til konvensjonen nr. 1 2014 viser at komiteen heller ikke mener at konvensjonen krever at støtte av denne typen skal tilbys uten betaling. Etter departementets vurdering bør ordningen med egenbetaling som utgangspunkt opprettholdes, med den tilpasningen som foreslås i denne proposisjonen. Det vises til drøftelsen i Ot.prp. nr. 110 (2008–2009) punkt 6.5.4.