4 Endring i kompetansen til å ta imot søksmål om begrensninger i rettslig handleevne
4.1 Gjeldende rett
Begrensninger i rettslig handleevne besluttes av retten, jf. vergemålsloven § 68 første ledd. Det følger av vergemålsloven § 69 første ledd at statsforvalteren, i tillegg til de personene som er nevnt i § 56 første ledd bokstav a, b og d, kan reise sak. Når statsforvalteren har begjært begrensning i den rettslige handleevnen, har statsforvalteren også kompetanse til å anke rettens avgjørelse, jf. § 73 andre ledd. I disse sakene utøver statsforvalteren partsstillingen på vegne av staten. Sysselmesteren på Svalbard regnes i denne sammenheng som «statsforvalter», jf. vergemålsloven § 4.
Justis- og beredskapsdepartementet har, i samråd med Statsministerens kontor og Regjeringsadvokaten, fastsatt at statsforvalteren i saker for tingretten og lagmannsretten vurderer om statsforvalteren selv skal prosedere saken eller om det skal benyttes ekstern prosessfullmektig, jf. brev 15. juli 2013 (saksnr. 13/3463). I saker for Høyesterett eller Den europeiske menneskerettighetsdomstolen skal Regjeringsadvokaten tre inn som prosessfullmektig.
Krav om endring eller opphevelse av dom om begrensinger i rettslig handleevne avgjøres ved nytt søksmål, jf. § 75 fjerde ledd. I disse sakene har ikke statsforvalteren kompetanse til å ta imot søksmål etter vergemålsloven, og det er derfor staten v/Justis- og beredskapsdepartementet som er rett saksøkt og formelt utøver partsstillingen, jf. tvisteloven § 2-5 og domstolloven § 191. I praksis forkynnes stevningene i slike saker oftest for statsforvalteren, som orienterer Statens sivilrettsforvaltning og som igjen ber Justis- og beredskapsdepartementet, som rett saksøkt, om å ta stilling til hvordan saken skal håndteres. Den praktiske hovedregelen er at departementet gir statsforvalteren fullmakt til å håndtere saken på vegne av staten.
Statsforvalteren kan i nærmere bestemte tilfeller bestemme at det ikke lenger skal gjelde begrensninger i den rettslige handleevnen, jf. § 63 annet ledd annet punktum. Utenfor disse situasjonene må statsforvalteren også anlegge søksmål for å ta initiativ til å endre eller oppheve begrensningen i den rettslige handleevnen.
4.2 Forslaget i høringsnotatet
Departementet foreslo i høringsnotatet en endring i vergemålsloven § 75 fjerde ledd som innebærer at søksmål med krav om endring eller opphevelse av dom om begrensninger i rettslig handleevne, reises mot staten ved statsforvalteren, istedenfor staten ved Justis- og beredskapsdepartementet.
Departementet viste blant annet til at det er statsforvalteren som har den nødvendige kjennskapen og kunnskapen til å håndtere saken på vegne av staten. Videre kan statsforvalteren selv fremme sak om begrensninger i rettslig handleevne. Statsforvalteren er også gitt en viss kompetanse til å oppheve disse begrensningene, jf. vergemålsloven § 63 annet ledd annet punktum.
4.3 Høringsinstansenes syn
Forslaget har fått bred støtte i høringen. Nasjonalforeningen for folkehelsen, Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU), Profesjonelle Vergers Interesseorganisasjon (PVI), Statsforvalteren i Innlandet, Statsforvalteren i Rogaland, Statsforvalteren i Vestfold og Telemark og Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus støtter forslaget. Ingen høringsinstanser har uttalt seg negativt til forslaget. Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) og Profesjonelle Vergers Interesseorganisasjon (PVI) har pekt på at departementet har behov for kunnskap om aktuelle saker, blant annet for å kunne vurdere hvordan statens interesser på best mulig vis kan ivaretas og fange opp saker som reiser prinsipielle spørsmål mv.
4.4 Departementets vurdering
Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om at statsforvalteren får formell kompetanse til å ta imot og utøve partsstillingen i søksmål med krav om endring eller opphevelse av dom om begrensninger i rettslig handleevne.
Departementet viser til at søksmål om endring eller opphevelse av dom om begrensninger i rettslig handleevne, jf. vergemålsloven § 75 fjerde ledd, ikke skiller seg vesentlig fra de typer saker som statsforvalteren allerede utøver partsstillingen i, jf. vergemålsloven §§ 68 og 69. At departementet skal delegere til statsforvalteren i den enkelte sak å ivareta statens interesser, er lite effektivt.
Når det gjelder innspillene om at departementet har behov for kunnskap om aktuelle saker, viser departementet til at som ansvarlig departement på området, og uavhengig av en delegering, beholder departementet kompetansen til å styre statens prosesstandpunkt i alle saker. Departementet har generell instruksjonsmyndighet over vergemålsmyndigheten.