5 Forslag om å presisere bruken av hensynssoner

5.1 Gjeldende rett

Hensynssoner er først og fremst et virkemiddel i kommuneplanens arealdel for å kunne vise viktige hensyn og interesser uavhengig av de fastsatte arealformålene. Hensynssoner i kommuneplanens arealdel, jf. pbl. § 11-8, skal legges til grunn for videre regulering, enkeltsaksbehandling og oppfølging med hjemmel i sektorlovverket. Intensjonen er at hensynssoner på kommuneplannivå skal legge premisser for og innarbeides i reguleringsplaner gjennom arealformål og bestemmelser.

I tillegg er hensynssoner brukt som forankring for å angi ulike virkemidler, som f.eks. rettslige bindinger etter andre lover. Videre kan hensynssoner også brukes for å angi hvilke rettslig bindende arealplaner som fortsatt skal gjelde uendret, jf. pbl. § 11-8 tredje ledd bokstav f. Ved bruk av hensynssone hvor gjeldende reguleringsplan fortsatt skal gjelde uendret, skal kommunen vurdere om de aktuelle reguleringsplanene er i samsvar med nasjonale og regionale interesser. Forutsetningen for å kunne bruke nevnte sone i kommuneplanens arealdel, er at arealformålene, som er regulert i området sonen omfatter, er i samsvar med kommuneplanens arealdel. Hensikten med denne hensynssonen er å synliggjøre at reguleringsplanen med dens arealformål og bestemmelser, anses som en del av arealdelen til kommuneplanen, jf. pbl. § 1-5 andre ledd.

I utgangspunktet er ikke hensynssoner tenkt å ha noen selvstendig funksjon på reguleringsplannivå, med mindre det er fastsatt rettslig bindende bestemmelser til sonen. Pbl. § 12-6 andre punktum slår imidlertid fast at hensynssoner «[…] kan videreføres i reguleringsplan eller innarbeides i arealformål og bestemmelser som ivaretar formålet med hensynssonen.» Dette omfatter da også hensynssone der gjeldende reguleringsplan fortsatt skal gjelde uendret i kommuneplanens arealdel, jf. pbl. § 11-8 tredje ledd bokstav f.

I Ot.prp. nr. 32 (2007–2008) side 221 heter det at hensynssonen i § 11-8 tredje ledd bokstav f, «[…] gjør det mulig å markere entydig i kommuneplanen i hvilke områder gjeldende reguleringsplan fortsatt skal gjelde.» Det taler for at denne hensynssonen kun er ment å brukes i kommuneplanens arealdel, men i og med at det i § 12-6 ikke er gjort unntak for bruk av sonen i reguleringsplan, må det konkluderes med at bestemmelsen kan brukes for begge reguleringsplantyper, det vil si for både områderegulering og detaljregulering.

Reguleringsplan har to nivåer – områderegulering og detaljregulering. En områderegulering kan sammenlignes med en kommunedelplan. Detaljregulering er det mest detaljerte reguleringsplannivået og bør kun brukes for mindre områder.

I prinsippet kan hensynssoner brukes i reguleringsplan til å fastsette at en annen reguleringsplan skal gjelde uendret inne i den første reguleringsplanen, men departementet understreker at dette kan føre til en uhensiktsmessig komplisering av den rettslige plansituasjonen, som igjen er vanskelig å håndtere ved behandling av søknader om tiltak.

Det finnes eksempler på at det i en detaljregulering blir benyttet hensynssoner som viser at gjeldende detaljregulering fortsatt skal gjelde uendret. Bakgrunnen for bruken av hensynssonen på denne måten i reguleringsplan, kan f.eks. være at kommunen ikke ønsker å ta opp tidligere avgjorte konfliktfylte planspørsmål på nytt ved behandlingen av den nye planen. Et annet eksempel er at man ikke ønsker å foreta noen ny vurdering av arealbruken i området, siden planen er ny og ikke i strid med statlig planretningslinjer eller bestemmelser, eller regionale planer.

Bruk av hensynssone om uendret bruk av reguleringsplan i reguleringsplan fører til at man får et uoversiktlig lappeteppe av planer som gjelder innenfor samme areal. Dette skaper store tekniske utfordringer når byggesaksbehandlingen skal forenkles ved hjelp av digitalisering og systemer med mer automatisk regelsjekk som er under utvikling i regi av Direktoratet for byggkvalitet i samarbeid med blant annet Kartverket og departementet.

5.2 Høringsforslaget

I høringsnotatet foreslo departementet å forenkle ordningen slik at hensysnssoner for uendret bruk fortsatt skal kunne brukes i en områderegulering, men ikke i forbindelse med detaljregulering. Departementet la derfor frem forslag til nytt andre ledd i pbl. § 12-6, om at hensynsone, hvor gjeldende reguleringsplan skal gjelde uendret, jf. § 11-8 tredje ledd bokstav f, ikke kan brukes i detaljregulering.

5.3 Merknader fra høringsinstansene

43 høringsinstanser har uttalt seg om forslaget. Alle uttalelsene er positive og støtter forslaget, med unntak av Bane NOR og Trondheim kommune. Statens vegvesen Vegdirektoratet, Statsforvalteren i Rogaland, Bergen kommune og Norkart AS anbefalte at den aktuelle hensynssonen heller ikke skal kunne brukes ved områderegulering.

Følgende høringsinstanser støtter forslaget uten å ha særskilte merknader:

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), Fiskeridirektoratet, Miljødirektoratet, Statsforvalteren i Innlandet, Innlandet fylkeskommune, Rogaland Fylkeskommune, Troms og Finnmark fylkeskommune, Vestfold og Telemark fylkeskommune, Viken Fylkeskommune, Askøy kommune, Halden kommune, Kristiansand kommune, Nittedal kommune, Stavanger kommune, Tvedestrand kommune, Ulstein kommune, Arkitektbedriftene i Norge (AiN), Huseierne, Kommunesektorens organisasjon (KS), Oslofjordens Friluftsråd, Samarbeidsrådet for Sunnhordaland, Utmarkskommunenes sammenslutning og Vellenes Fellesorganisasjon (VFO).

Høringsinstanser som støtter forslaget

Direktoratet for mineralforvaltning begrunner sin støtte til forslaget med at det innenfor et reguleringsområde kun bør gjelde én reguleringsplan.

Statsforvalteren i Vestland ser forslaget i det vesentlige som en lovteknisk presisering og kan ikke helt se den praktiske virkningen for detaljregulering.

Agder fylkeskommune, Boligprodusentene og Vinje kommune mener at endringen vil gjøre det enklere å holde oversikt over hvilke planer som gjelder for et område. Vinje kommune tilføyer at dette er positivt for en eventuell fremtidig digitalisering og automatisering av byggesaksbehandlingen. NBBL og OBOS har tilsvarende merknader.

Bærum kommune vurderer endringen som klargjørende for bruken av hensynssone, og vil bidra til en mer oversiktlig planstruktur som er enklere å forholde seg til for borgerne.

Flekkefjord kommune mener endringen vil innebære en forenkling av saksbehandlingen.

Advokatforeningen er enig med departementet i at man på detaljreguleringsnivå bør avgrense planområdet, fremfor å la andre planer gjelde i sin helhet innenfor detaljreguleringens avgrensning.

Friluftsrådenes Landsforbund (FL) oppfatter at forslaget er en opprydding i uklare forhold, men forutsetter at lovendringen ikke innebærer noen svekkelse av de hensyn som hensynssonene i opprinnelige planer var ment å skulle ivareta.

Norsk Eiendom mener det er positivt om den rettslige plansituasjonen blir mindre komplisert, og at det med dette tilrettelegges for mer automatisering i behandlingen av byggetiltak. Samtidig er Norsk Eiendom bekymret dersom dette vil føre til omkamper med planinitiativtaker og ber departementet se nærmere på innvirkningen på utbyggingsavtaleforhandlinger før departementet tar stilling til dette.

Norsk Kommunalteknisk Forening (NKF) støtter endringen, men registrerer likevel at det kan være behov for dette verktøyet som et ledd i å gjennomføre planer, særlig i tilfeller hvor man må erverve midlertidige rettigheter, eksempelvis brakkerigger o.l. i veiprosjekter.

Høringsinstanser som støtter forslaget, men mener hensynssonen kun skal kunne anvendes i kommuneplanens arealdel

Statens vegvesen Vegdirektoratet foreslår at endringen også bør gjelde for områderegulering, fordi det ikke er etablert en klar definisjon som skiller plantypene fra hverandre. Statens Vegvesen ser at begrepene brukes relativt fritt av de ulike aktører, og at det er glidende overganger, og skriver videre:

«I departementets begrunnelse for ikke å ta med områderegulering vises det til at områderegulering er mer overordnet enn detaljregulering. I praksis kan utformingen av reguleringsplaner være helt lik uavhengig av om det betegnes som områderegulering eller detaljregulering. Det bør derfor være de samme reglene som gjelder for planinnholdet i de to plantypene.

Det vises ellers til KMD sin nylig utgitte lovkommentar til pbl. § 11-8 f) der det understrekes sterkt at vurderingen om en reguleringsplan skal videreføres eller ikke, er en kommuneplanvurdering. Dette taler for at det bør gjelde de samme reglene for å bruke hensynssone § 11-8 f) om videreføring av reguleringsplaner både for områderegulering og detaljregulering. Det vil gjøre det enklere å holde oversikt over hva som er gjeldende plan dersom bruken begrenses noe.»

Statsforvalteren i Rogaland mener forslaget er en nyttig presisering. Bruken av slike hensynssoner kan føre til en svært brokete plansituasjon med mange planer som utfyller hverandre og som er vedtatt til ulik tid etter ulikt regelverk. Å måtte forholde seg til eldre reguleringsplaner som er vedtatt etter tidligere regelverk, er tidvis en komplisert og tidkrevende øvelse, og kommunene bør oppfordres til å oppdatere sitt planverk. Etter statsforvalterens syn kan det derfor stilles spørsmål ved om det i det hele tatt er ønskelig å ha denne hensynssonen tilgjengelig på reguleringsplannivå, uavhengig av om det er en område- eller detaljreguleringsplan. Statsforvalteren mener at denne typen hensynssoner burde vært forbeholdt kommuneplanens arealdel, som det ser ut til å ha vært forutsatt i forarbeidene til pbl. § 11-8 tredje ledd bokstav f. Statsforvalteren skriver:

«Fylkesmannen vil i denne sammenhengen også understreke at eldre reguleringsplaner etter vår erfaring er en av de større utfordringene ved byggesaksbehandling i kommunene og klagebehandling hos Fylkesmannen i dag. Planen kan være av dårlig kvalitet, vanskelige å tolke, og er ofte lite egnet som grunnlag for digital/automatisert byggesaksbehandling. De generer også ofte krav om flere dispensasjoner, siden eldre planer i mange tilfeller ikke vil være tilpasset et moderne utbyggingsmønster eller borgernes forventninger til boligstørrelse m.m. Etter vårt syn bør det vurderes om det også kan være andre lovendringer som kan gi insentiver til kommunene for å få oppdatert eller opphevet eldre reguleringsplaner. En mulighet kan kanskje være å kreve en grundigere vurdering av eldre planer når kommunen utarbeider planstrategi, og/eller sette en tidsbegrensning på hvilke reguleringsplaner som kan videreføres slik at de aller eldste planene over tid vil foreldes. Vi viser også til at dispensasjonsstatistikken illustrerer problemet, ved at 80 % av dispensasjonssøknadene gjelder forhold i kommunale arealplaner, jf. pkt. 4.2.6 i høringsnotatet.»

Bergen kommune ber departementet om å la endringen også omfatter områderegulering.

Norkart AS har i sin høringsuttalelse uttalt at hensynssone, hvor gjeldende reguleringsplan skal gjelde uendret, jf. § 11-8 tredje ledd bokstav f, ikke bør kunne brukes i reguleringsplan som sådan. Norkart AS begrunner dette med at en detaljeringssone i en reguleringsplan er enbetydende med at den eldre planen virker fullt ut innenfor detaljeringssonen og at dette dessuten skaper et hull i planen i kommunens planregister.

Høringsinstanser som ikke støtter forslaget

Bane NOR bemerker at det ved utarbeidelse av reguleringsplaner for ny nasjonal infrastruktur er et stort behov for arealer til «midlertidig bygge- og anleggsområder» jf. pbl. § 12-7 nr. 1, som ikke vil inngå i den endelige traséen. Jernbaneprosjekter har ofte svært omfangsrike planer med traséer over flere kilometer, som delvis erstatter et stort antall eldre planer. Langs jernbanetraséen er det hensiktsmessig å kombinere midlertidige bygge- og anleggsområder med en hensynssone om at gjeldende reguleringsplan langs jernbanen fortsatt skal gjelde. Når Bane NOR regulerer bare mindre arealer i tilgrensende planer, er det vanskelig å sikre at bestemmelsene i de gjeldende tilgrensende reguleringsplanene videreføres. Endringer kan føre til at planene blir fragmenterte og vanskelige å forstå. Bane NOR vil kunne få et betydelig merarbeid med å oppdatere planer i områder der vi ikke har noen interesser utover tilgangen til bygge- og anleggsområder i en midlertidig periode. Bane NOR mener derfor at den foreslåtte endringen av pbl. § 12-6 kan skape et unødvendig merarbeid ved regulering av ny nasjonal infrastruktur, noe som kan fordyre og forsinke allerede store prosjekter.

Trondheim kommune mener hensynssonen i pbl. § 11-8 tredje ledd bokstav f er en hensiktsmessig og nødvendig hensynssone, også i reguleringsplaner. Hensynssonen brukes hovedsakelig i reguleringsplaner for vegtiltak. For eksempel kan den brukes dersom det skal etableres fortau langs en eksisterende veg. Hensynssonen brukes da for det arealet som skal benyttes til midlertidig rigg- og anleggsområde. Dette området er typisk regulert til boligformål i gjeldende reguleringsplan, og det er knyttet detaljerte bestemmelser til formålet om bebyggelse og bruk av dette og det tilstøtende arealet. Planene kan være fra ulike tidsperioder og dermed være vedtatt med hjemmel i ulike (plan- og) bygningslover. I slike tilfeller er det Trondheim kommunes oppfatning at det er hensiktsmessig at det er en hjemmel i plan- og bygningsloven som gir mulighet til å vedta at arealet midlertidig kan brukes til rigg- og anleggsområde, og at det, når anlegget står ferdig, kan brukes som forutsatt før den nye reguleringsplanen blir vedtatt. Alternativet i slike tilfeller er at man i vegplanen må avgjøre hvilket arealformål og hvilke bestemmelser som skal gjelde for den smale stripen langs vegen. Bestemmelsene vil i mange tilfeller måtte være avvikende fra gjeldende reguleringsplan, fordi bestemmelsene i gjeldende reguleringsplaner som regel er vedtatt etter tidligere (plan- og) bygningslover og det ikke er hjemmel til å vedta de samme bestemmelsene i dag. Når det gjelder departementets forslag til ulike regler for område- og detaljreguleringsplaner, er det Trondheim kommunes oppfatning at dette er både uhensiktsmessig og unødvendig. Bruk av hensynssonen er like nødvendig og hensiktsmessig ved begge plantyper.

5.4 Departementets vurdering

Det kan stilles spørsmål ved om hensynssonen i pbl. § 11-8 tredje ledd bokstav f var ment å skulle kunne brukes på reguleringsplannivå. Departementet ser det derfor som hensiktsmessig å presisere dette ved en lovendring. Erfaring viser at det kan oppstå usikkerhet om hvilke planer som faktisk gjelder innen et planområde. Departementet er av den oppfatning at utfordringene spesielt er store ved bruk av hensynssonen i detaljregulering.

Spørsmålet om hensynssonen kun bør brukes i kommuneplanens arealdel

Etter departementets vurdering har Statens vegvesen Vegdirektoratet, Statsforvalteren i Rogaland, Bergen kommune og Norkart AS pekt på flere gode argumenter for at hensynssonen verken skal kunne anvendes i områderegulering eller detaljregulering. Det pekes på at forarbeidene forutsatte at sonen ikke skulle brukes i reguleringsplan, og at det i praksis kan være vanskelig å gjennomføre eldre reguleringsplaner i byggesaker. Videre trekkes utfordringene med håndteringen av forholdet mellom planer som skal gjelde for samme areal i kommunale digitale planregistre, frem som en utfordring.

Departementet er enig i at forarbeidene til pbl. § 11-8 tredje ledd bokstav f, ikke er gjenspeilet i § 12-6. Departementet vil bemerke at forslaget delvis vil rette opp denne uoverensstemmelsen. Det er i denne sammenheng grunn til å vise til at eldre reguleringsplaner er gyldige til de oppheves gjennom eget vedtak etter pbl. § 12-14.

Betydningen av hensynssone hvor gjeldende reguleringsplan fortsatt skal gjelde, må ses i sammenheng med lovens § 1-5 andre ledd. Hensynssonen markerer på plankartet det som allerede følger av pbl. § 1-5 andre ledd. I praksis betyr det at både den nye og eldre planen gjelder for samme geografiske område. Det er kun ved motstrid at ny plan vil gjelde foran eldre plan, med mindre annet er bestemt. Dette kan da være bestemt i egen bestemmelse til den nye planen, eller det kan være slik at den nye planen innebærer en endring av den tidligere planen.

Man kan deretter spørre om det er grunn til å innsnevre bruken av hensynssonen til å kunne anvendes i områderegulering og ikke i detaljregulering, ikke minst når arealformålene og mulighetene for å gi bestemmelser i områderegulering og detaljregulering er like. Praksis viser også at mange områdereguleringer i all hovedsak er like detaljerte som detaljreguleringer. Dette er et forhold som bl.a. er kritisert i EVAPLAN, jf, punkt 6.2. Dette er nærmere omtalt i kapittel 15 og 16 i boken Plan- og bygningsloven – fungerer loven etter intensjonene? ved Gro Sandkjær Hanssen og Nils Aarsæther (red.), Universitetsforlaget 2018. Departementet vil påpeke at områderegulering «… primært er en planform som kan utarbeides av kommunen etter krav i kommuneplanens arealdel, eller der kommunen etter omstendighetene finner at det er behov for å utarbeide slik reguleringsplan for et område for å ivareta vernehensyn eller for å tilrettelegge og legge rammer for videre planlegging, utvikling og bygging.», jf. Ot.prp. nr. 32 (2007–2008). Detaljregulering brukes for å følge opp og konkretisere overordnet arealbruk i kommuneplanens arealdel eller områderegulering.

Områderegulering er av overordnet karakter, og omfatter et geografisk område som er større enn en detaljregulering. Departementet mener det derfor er grunnlag for å skille bruken av hensynssonen i de to reguleringsplantypene. I en detaljregulering vil det være fragmenterende å markere at en annen reguleringsplan gjelder i sin helhet innenfor førstnevnte plan. Etter departementets mening vil forholdet kunne løses bedre både rettslig og teknisk sett ved at plangrensen til en detaljregulering trekkes slik at den ikke omfatter en eldre reguleringsplan, eller at formål og bestemmelser i tidligere plan tas inn i ny plan.

Departementet er bl.a. fra arbeidet med utvikling av digitale plan- og byggesaksprosesser, godt kjent med utfordringene med håndtering av forholdet mellom planer som gjelder for samme geografiske område i kommunenes digitale planregistre. Utfordringene er spesielt store i de tilfellene kommunene ikke har oppdatert sine digitale planregistre. Det kan bl.a. skyldes organiseringen av arbeidsdelingen og kompetansen i de aktuelle kommunene.

Nasjonal produktspesifikasjon for arealplan og digitalt planregister del 4 inneholder den konseptuelle modellen av det digitale planregisteret. I denne modellen er det en kodeliste som håndterer relasjonene mellom arealplaner som dekker de samme geografiske arealene. I praksis er det en forutsetning at nasjonal produktspesifikasjon for arealplan og digitalt planregister følges på dette punktet for at digitale planer skal kunne ha nødvendig samvirkningsevne med andre datasett, jf. omtalen av SOSI foran i punkt 4.1.

Departementet vil på sikt vurdere om det er behov for å presistere og ev. forenkle bestemmelsen i § 1-5, og samtidig endre bruken av hensynssonen til kun å komme til anvendelse i kommuneplanens areadel. Departementet er imidlertid fortsatt av den oppfatning at det ikke er grunn til at forslaget også skal gjelde for områderegulering, det vil si for reguleringsplaner generelt, på nåværende tidspunkt.

Forslagets betydning for utbyggingsavtaler

Norsk Eiendom har uttrykt bekymring for at forslaget vil føre til omkamper med planinitiativtakere og utbyggingsavtaler.

Departementet vil bemerke at inngåtte utbyggingsavtaler som hovedregel vil være knyttet til en vedtatt arealplan. Dette følger av pbl. § 17-1. En utbyggingsavtale har til hensikt å gjennomføre kommunale arealplaner. Utbyggingsavtaler ligger i grenseland mellom offentlig og privat rett. Lovreglene tar utgangspunkt i at avtalene ikke er vedtak, og at utbygger, som ved andre avtaler, binder seg ved sitt samtykke. Avtalene kan heller ikke påklages. Samtidig inngås utbyggingsavtaler under utøvelse av offentlig myndighet, for å sikre oppfyllelse av rekkefølgebestemmelser gitt i arealplan ved gjennomføringen av denne. På den andre siden vil en utbyggingsavtale ikke være en formell sperre for kommunen til å omregulere området avtalen gjelder, selv om omreguleringen går imot avtalen. I et slikt tilfelle må det i stedet vurderes om det kan kreves erstatning for brudd på avtalen. Departementet viser her til artikkel av Knut Fredrik Rasmussen om utbyggingsavtaler i Tidsskrift for eiendomsrett 2007 side 333.

Henssynssone hvor gjeldende regulering fortsatt skal gjelde etter pbl. § 11-8 tredje ledd bokstav f, innebærer kun en markering av rettsreglene som allerede følger av lovens § 1-5 andre ledd, om at ny plan gjelder foran eldre plan. Videre vil en reguleringsplan være gjeldende selv om det vedtas en ny plan, forutsatt at det ikke er motstrid mellom ny og eldre plan.

Der det er knyttet en utbyggingsavtale til en eldre plan, vil avtalen i utgangspunktet fortsatt være gyldig. Dersom en privat initiativtaker fremmer et planforslag som kan hindre gjennomføringen av avtalen, vil avtalen måtte reforhandles.

Departementet er av den oppfatning at utfordringen Norsk eiendom tar opp, er uavhengig av om det foreligger en markering av en gjeldende arealplan i plankartet til en nyere arealplan. Dette fordi det ikke er noe forbud mot å endre eller oppheve arealplaner det er knyttet utbyggingsavtaler til. Man vil ikke kunne unngå omkamper med private initiativtakere dersom det fremmes en detaljregulering som vil hindre gjennomføringen av f.eks. en områderegulering som utbyggingsavtalen er knyttet til. Det vises til nevnte artikkel i Tidsskrift for eiendomsrett 2007 side 333.

Forholdet til bestemmelsesområde for midlertidig bygge- og anleggsområde

Norsk Kommunalteknisk Forening (NKF), Bane NOR og Trondheim kommune mener det er behov for bruk av hensynssone hvor gjeldende reguleringsplan skal gjelde i detaljregulering. Dette for å kunne erverve midlertidig rettigheter i forbindelse med ulike brakkerigger og anlegg som ledd i blant annet veibane og annen utbygging.

Departementet viser til at bruk av hensynssonen forutsetter at gjeldende reguleringsplan fortsatt skal gjelde uendret i sin helhet, se ordlyden i plan- og bygningsloven § 11-8 tredje ledd bokstav f.

Planmyndigheten kan sikre seg slike rettigheter som nevnt av Norsk Kommunalteknisk Forening (NKF), Bane NOR og Trondheim kommune, ved å vedta bestemmelsesområder for midlertidig bygge- og anleggsområder med hjemmel i pbl. § 12-7 nr. 1. Et bestemmelsesområde for midlertidig bygge- og anleggsområder, brukes når ulike områder skal bygges ut, for å kunne regulere arealer som trengs for plassering av f.eks. rigg, og midlertidig massedeponering f.eks. ved behov for midlertidig arealbeslag ved utbygging langs en infrastrukturtrasé.

Departementet vil videre bemerke at bestemmelsesområdet alltid skal være knyttet til arealplanen det er vedtatt sammen med, og det må eksistere et underliggende arealformål jf. innledningen til pbl. § 12-7. Bestemmelsesområdet vil begrense råderetten over dette området i en avgrenset periode. Bruken av bestemmelsesområder for midlertidig bygge- og anleggsområder, er særlig aktuelt for utbygging av veg og jernbane. Bestemmelsesområdet er rettslig sett, en midlertidig endring av reguleringsplanen der bruken endres for en angitt periode.

For at grunneier eller annen rettighetshaver skal ha mulighet til å ivareta sine interesser, er det viktig at saksbehandlingsreglene følges, også når området skal tilbakeføres til tidligere bruk. Innholdet i bestemmelsene til bestemmelsesområdet må derfor angi når det enkelte bestemmelsesområdet for midlertidige bygge- og anleggsområder opphører. Angitt tidspunkt kan enten være en konkret dato eller være knyttet opp mot et tidspunkt etter anleggsslutt. Dette midlertidige området og dets bestemmelser vil gjelde foran bestemmelser gitt i den underliggende planen i den perioden området er i bruk som bygge- og anleggsområde.

Departementet er av den oppfatning at bestemmelsesområde for midlertidig bygge- og anleggsområder sikrer rettighetene i anleggsperioden på en tilstrekkelig måte. Bruken av bestemmelsen er ikke avhengig av om det er fastsatt hensynssone hvor gjeldende reguleringsplan fortsatt skal gjelde helt og uendret.

Departementet finner etter dette å videreføre forslaget i høringsnotatet.