3 Gjennomføring av forordningene
3.1 Gjeldende rett
Offentliggjøringsforordningen og taksonomiforordningen innfører regler på et område som til nå i hovedsak ikke har vært regulert i norsk rett.
Lov 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap m.v. (regnskapsloven) stiller krav om at store foretak skal redegjøre for miljørelaterte forhold, men det er ikke konkrete krav om hvordan informasjonen skal presenteres eller om klassifisering av foretakets aktiviteter. Det følger av regnskapsloven § 3-3 c (slik bestemmelsen er vedtatt endret ved Stortingets lovvedtak 87 (2020–2021) 25. mars 2021) at store foretak, i årsberetningen eller i annet offentlig tilgjengelig dokument, skal utarbeide en redegjørelse om samfunnsansvar som minst omhandler miljø, sosiale forhold, arbeidsmiljø, likestilling og ikke-diskriminering, overholdelse av menneskerettigheter og bekjempelse av korrupsjon og bestikkelser. Opplysningene skal gis i det omfang som er nødvendig for å forstå foretakets utvikling, resultat og stilling og konsekvenser av foretakets virksomhet. Redegjørelsesplikten etter regnskapsloven § 3-3 c gjelder for «store foretak», slik de er definert i regnskapsloven § 1-5. Plikten omfatter blant annet alle allmennaksjeselskaper, foretak som har utstedt noterte aksjer, egenkapitalbevis eller rentepapirer og banker, uavhengig av størrelse.
Bestemmelsen i regnskapsloven § 3-3 c gjennomfører regnskapsdirektivet artikkel 19a og 29a i norsk rett. Regnskapsdirektivet artikkel 19a fastsetter at denne plikten gjelder for store foretak av allmenn interesse, forutsatt at foretaket har mer enn 500 ansatte. Tilsvarende fastsetter artikkel 29a at plikten gjelder for foretak av allmenn interesse som er morselskap i et stort konsern, forutsatt at konsernet har mer enn 500 ansatte. Artikkel 3 nr. 4 i regnskapsdirektivet fastsetter at med «store foretak» menes foretak som på balansedagen oppfyller minst to av tre følgende kriterier:
balansesum: 20 mill. euro;
netto omsetning: 40 mill. euro;
gjennomsnittlig antall ansatte i regnskapsåret: 250 årsverk
Foretak av allmenn interesse er definert som foretak som har utstedt omsettelige verdipapirer som er opptatt til handel på et regulert marked i et EØS-land, kredittinstitusjoner og forsikringsforetak. Redegjørelsesplikten etter regnskapsdirektivet artikkel 29a gjelder for foretak av allmenn interesse som er morselskap i konsern og hvor konsernet oppfyller de samme kriteriene om størrelse og antall ansatte som i artikkel 19a. Kravet om redegjørelse etter regnskapsloven § 3-3 c retter seg mot flere foretak enn det som følger direkte av direktivbestemmelsene. Det er redegjort nærmere for regnskapsloven § 3-3 c i avsnitt 3.7 i Prop. 66 LS (2020–2021).
Videre gir lov 9. januar 2009 nr. 2 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår mv. (markedsføringsloven) rammer for kontroll med markedsføring, handelspraksis og avtalevilkår i forbrukerforhold, og stiller krav til god forretningsskikk mellom næringsdrivende. Reglene er bransjenøytrale, og flere av markedsføringslovens bestemmelser kan komme til anvendelse der finansielle produkter markedsføres mot forbrukere med bruk av påstander om bærekraft. Det følger av loven § 3 at påstander brukt i markedsføring, må kunne dokumenteres. Loven §§ 6 og 7 fastsetter forbud mot urimelig og villedende markedsføring. Ved vurderingen av om markedsføringen er villedende, tas det utgangspunkt i helhetsinntrykket. Både utsagn og visuelle virkemidler som bilder, lyder, symboler, fargevalg og lignende vil etter en helhetsvurdering kunne gi et inntrykk av at produktet eller virksomheten har bærekraftsmessige fortrinn. Forbudet omfatter både påstander knyttet til produkter og påstander knyttet til virksomheten, herunder påstander om miljø- eller etikkengasjement som benyttes i profilering og merkevarebygging. Påstander om bærekraft mv. som ikke kan dokumenteres, anses som villedende. Forbrukertilsynet har utarbeidet en egen veiledning for bruk av bærekraftpåstander i markedsføring. Veiledningen er tilgjengelig på Forbrukertilsynets nettside.
3.2 Lovstruktur
3.2.1 Forventet EØS-rett
EØS-relevante forordninger må etter EØS-avtalen gjøres til en del av norsk rett som de er, det vil si at de skal gjennomføres i nasjonal rett ord for ord. Forordninger vil derfor alltid innebære fullharmonisering av selve regelverket, selv om reglene kan gi en del nasjonal handlefrihet.
3.2.2 Finanstilsynets forslag
Finanstilsynet foreslår at opplysningskravene og rapporteringspliktene som fremgår av forordningene, gjennomføres i en ny lov om opplysninger om bærekraft. Tilsynet peker på at det kan skape en bedre oversikt over og harmonisering av reglene på området. Etter tilsynets vurdering vil en ny lov også reflektere den økte samfunnsmessige betydningen av slik informasjon og tydeliggjøre sammenhengen mellom de ulike opplysningskravene og rapporteringspliktene.
Begge forordningene er foreslått gjennomført ved henvisning (inkorporasjon) i den nye loven. Fremtidig regelverk som vedtas innenfor dette området, bør etter tilsynets vurdering gjennomføres i den nye loven med forskrifter. Selv om forordningene gjennomføres gjennom henvisninger, mener Finanstilsynet det er hensiktsmessig å tydeliggjøre anvendelsesområdet slik at det er konsistent med definisjoner i øvrig norsk regelverk. Tilsynet mener derfor det er behov for å fastsette regler om forordningenes anvendelsesområde i tillegg til rene henvisningsbestemmelser.
Finanstilsynet har også vurdert å ta inn henvisningstekster i de enkelte sektorlovene som gjelder på området, det vil si verdipapirhandelloven, verdipapirfondloven, forsikringsvirksomhetsloven mv., men mener det fremstår som lite hensiktsmessig, bl.a. fordi det kan være krevende å vedlikeholde. Finanstilsynet viser i høringsnotatet til at det kan være hensiktsmessig med henvisninger fra sektorlovene til den nye loven, særlig når det gjelder krav til opplysninger før avtaleinngåelse og i periodiske rapporter, men foreslår ikke konkrete lovendringer.
Finanstilsynet viser til at aktørene som omfattes av forordningene, trenger opplysninger fra selskapene de har investert i for å etterleve opplysningskravene, og at denne informasjonen må fremgå av selskapenes finansielle rapportering. Det er derfor en nær sammenheng mellom opplysningene som skal gis etter forordningene, og redegjørelsen om samfunnsansvar som «store foretak» etter regnskapsloven § 3-3 c må gi i årsberetningen eller i annet offentlig tilgjengelig dokument. Finanstilsynet mener derfor at det bør vurderes å flytte regnskapsloven § 3-3 c til den nye loven, eventuelt om regnskapsloven § 3-3 c bør tillegges en henvisning til den nye loven.
3.2.3 Høringsinstansenes syn
Et flertall av høringsinstansene støtter forslaget om å gjennomføre forordningene i en ny lov. Næringslivets hovedorganisasjon (NHO) støtter også forslaget, men mener at bærekraftsbegrepet strekker seg lengre enn til de forholdene loven vil gjelde, og at loven derfor bør ha en tittel som dekker f.eks. «finans». Etter NHOs vurdering bør regnskapsloven § 3-3 c ikke flyttes til den nye loven. Folketrygdfondet og Norske finansanalytikeres forening mener også at plikten til å redegjøre for samfunnsansvar fortsatt bør fremkomme av regnskapsloven.
Pensjonskasseforeningen mener at bestemmelsen med fordel kan inkorporeres i en egen bærekraftslov. Regnskap Norge støtter forslaget om å flytte bestemmelsen til den nye loven for å samle regelverket om bærekraftsrapportering på ett sted, og tror at flyttingen vil medføre en forbedring av kvaliteten på rapporteringen.
Revisorforeningen mener det er uklart om det er hensiktsmessig å gjennomføre de to forordningene i samme lov, ettersom virkeområdet og intensjonen bak er såpass ulik. Revisorforeningen viser til at offentliggjøringsforordningen gjelder for definerte finansmarkedsdeltagere og finansrådgivere i møte med kunder, mens taksonomiforordningen også vil gjelde alle andre foretak som er pliktige til å rapportere ikke-finansiell informasjon. Revisorforeningen foreslår derfor at forordningene gjennomføres i to lover.
Forbrukerrådet mener at den nye loven om opplysninger om bærekraft i så stor grad som mulig bør beskrive fullt ut hvilke krav som gjelder, og ikke kun inneholde henvisninger til de to EU-forordningene i tillegg til innledende paragrafer om anvendelsesområdet.
3.2.4 Departementets vurdering
Departementet er enig med Finanstilsynet i at de to forordningene bør gjennomføres i en ny lov. Den innbyrdes sammenhengen mellom forordningene tilsier at de bør ses og anvendes i sammenheng, og å samle kravene i en ny lov vil bidra til et oversiktlig regelverk. Blant annet gjelder forordningene delvis de samme foretakene (finansmarkedsdeltagere som definert i offentliggjøringsforordningen), flere av bestemmelsene viser til bestemmelser i den andre forordningen, og begge forordningene er fastsatt som ledd i en helhetlig innsats for å legge til rette for bærekraftige investeringer. Det fremgår for øvrig av den formelle tittelen til taksonomiforordningen at den supplerer offentliggjøringsforordningen.
Departementet deler NHOs vurdering av at lovtittelen i Finanstilsynets forslag («lov om opplysninger om bærekraft») favner noe videre enn det som reguleres av de to forordningene. Departementet foreslår derfor at den nye loven kalles «lov om offentliggjøring av bærekraftsinformasjon i finanssektoren og et rammeverk for bærekraftige investeringer». Denne tittelen er mer informativ og dekkende for innholdet i forordningene. En mer presis tittel kan også være en fordel hvis og når det skal gjennomføres flere bærekraftsrelaterte EU-rettsakter i andre sektorer.
Departementet er videre enig med Finanstilsynet i at det er en nær sammenheng mellom opplysningene som skal gis etter forordningene, og redegjørelsen om samfunnsansvar som «store foretak» skal gi etter regnskapsloven § 3-3 c. Blant annet innebærer taksonomiforordningen artikkel 8 nr. 1 at foretak som plikter å offentliggjøre en ikke-finansiell redegjørelse etter regnskapsdirektivet artikkel 19a eller 29a, skal inkludere ytterligere informasjon i redegjørelsen. Regnskapsdirektivet artikkel 19a og 29a er gjennomført i regnskapsloven § 3-3 c.
Årsberetningen som redegjørelsen normalt gis i, er en sentral del av den pliktige finansielle rapporteringen etter regnskapsloven. Dette taler mot å flytte bestemmelsen i regnskapsloven § 3-3 c til den nye loven. I tillegg har Kommisjonen lagt frem forslag om endringer i regnskapsdirektivet, se nærmere omtale i avsnitt 3.3.1.2, og det vil kunne bli aktuelt å endre den norske gjennomføringsbestemmelsen dersom direktivbestemmelsene endres i tråd med forslaget. Siden departementet ikke kan se at det har fremkommet tungtveiende argumenter for å flytte bestemmelsen til den nye loven på nåværende tidspunkt, foreslås ikke dette nå.
I Kommisjonens forslag til endringer i regnskapsdirektivet er det lagt opp til en tett kobling mellom bærekraftinformasjonen som foretak skal inkludere i sin selskapsrapportering, og bestemmelsene i forordningene som departementet foreslår å gjennomføre i denne proposisjonen. Etter departementets vurdering vil det være naturlig å vurdere spørsmålet på nytt i forbindelse med nasjonal gjennomføring av eventuelle endringer i regnskapsdirektivet.
Departementet foreslår heller ikke omfattende henvisninger fra sektorlovgivningen til den nye loven, siden en konsekvent tilnærming ville innebære et stort antall henvisninger og neppe bidra til bedre oversikt over reglene. Departementet legger til grunn at foretakene uansett vil gjøre seg kjent med bestemmelsene i den nye loven og forordningene.
3.3 Virkeområde og definisjoner
3.3.1 Forventet EØS-rett
3.3.1.1 Vedtatte EU-regler
Det følger av offentliggjøringsforordningen artikkel 1 at reglene gjelder for finansmarkedsdeltagere og finansrådgivere. Forordningen artikkel 2 nr. 1 definerer finansmarkedsdeltagere som:
Forsikringsforetak som tilbyr forsikringsbaserte investeringsprodukter
Verdipapirforetak som driver porteføljeforvaltning
Pensjonsforetak
Leverandører av pensjonsprodukter
Forvaltere av alternative investeringsfond (AIF-forvaltere)
Tilbydere av felleseuropeiske individuelle pensjonsprodukter (PEPP)
Forvaltere av europeiske venturekapitalfond (EuVECA-fond) og fond som investerer i samfunnsnyttige formål (EuSEF-fond)
Forvaltningsselskaper for verdipapirfond (UCITS-forvaltere)
Kredittinstitusjoner som yter porteføljeforvaltning
Offentliggjøringsforordningen artikkel 2 nr. 11 definerer finansrådgivere som:
Forsikringsformidlere som yter rådgivning om forsikringsbaserte investeringsprodukter
Forsikringsforetak som yter forsikringsrådgivning om forsikringsbaserte investeringsprodukter
Kredittinstitusjoner som yter investeringsrådgivning
Verdipapirforetak som yter investeringsrådgivning
AIF-forvaltere som yter investeringsrådgivning
UCITS-forvaltere som yter investeringsrådgivning
Definisjonsbestemmelsene i forordningen viser til forsikringsbaserte investeringsprodukter og pensjonsprodukter slik de er definert i PRIIPs-forordningen.1 Med investeringsrådgivning og forsikringsrådgivning menes etter forordningen investeringsrådgivning som definert i MiFID II, og forsikringsrådgivning som definert i forsikringsdistribusjonsdirektivet (IDD). PRIIPs-forordningen og IDD er ennå ikke gjennomført i norsk rett.
Offentliggjøringsforordningen artikkel 2 nr. 12 definerer hvilke finansielle produkter som tilbys av de nevnte aktørene, som omfattes av forordningen.
Taksonomiforordningen omfatter de samme finansmarkedsdeltagerne og finansielle produktene som offentliggjøringsforordningen, men ikke finansrådgivere. Definisjonene av finansmarkedsdeltagere og finansielle produkter i taksonomiforordningen følger av offentliggjøringsforordningen.
Taksonomiforordningen omfatter, jf. artikkel 8, også foretak som etter regnskapsdirektivet artikkel 19a eller 29a har plikt til å offentliggjøre ikke-finansiell informasjon om virksomheten. Disse foretakene skal etter taksonomiforordningen artikkel 8 inkludere informasjon i sin periodiske rapportering om hvilken tilknytning deres virksomhet har til bærekraftige økonomiske aktiviteter, slik de er definert i taksonomien.
Taksonomiforordningen omfatter også tiltak vedtatt av nasjonale myndigheter eller EU som stiller krav til finansmarkedsdeltagere eller utstedere i forbindelse med at finansielle produkter eller obligasjoner markedsføres som bærekraftige investeringer.
3.3.1.2 Kommisjonens forslag til endringer i regnskapsdirektivet
Kommisjonen la 21. april 2021 frem et forslag til et nytt direktiv om selskapsrapportering om klima- og bærekraftrelaterte forhold («Corporate Sustainability Reporting Directive», CSRD). Det foreslåtte direktivet endrer blant annet regnskapsdirektivet artikkel 19a og 29a, som angir virkeområdet for rapporteringsplikten etter taksonomiforordningen artikkel 8. Etter forslaget utvides plikten til å rapportere bærekraftsinformasjon etter regnskapsdirektivet artikkel 19a og 29a til å omfatte alle store foretak og alle morselskap i store konsern, og i tillegg alle foretak som har utstedt verdipapirer notert på regulerte markedsplasser i EØS, med unntak av mikroforetak. Mikroforetak er etter gjeldende regnskapsdirektiv artikkel 3 nr. 1 foretak som maksimalt overskrider én av disse grensene: balansesum på 350 000 euro, netto omsetning på 700 000 euro og antall ansatte tilsvarende 10 årsverk. Videre innebærer forslaget at noterte små- og mellomstore foretak først skal omfattes av den nye rapporteringsplikten tre år etter ikrafttredelsen av endringsdirektivet.
Kommisjonens forslag til endringer i direktivet artikkel 29a innebærer også en utvidelse av rapporteringsplikten for morselskap i konsern, ettersom plikten ikke bare skal gjelde for morselskap som er foretak av allmenn interesse. De foreslåtte endringene i regnskapsdirektivet artikkel 19a og 29a innebærer samlet at en betydelig større gruppe foretak vil bli omfattet av de to direktivbestemmelsene og dermed også av forpliktelsene etter taksonomiforordningen artikkel 8.
Kommisjonen foreslår i endringsdirektivet også å innføre krav om revisjon av bærekraftsrapporteringen, og digitalisering av informasjonen som rapporteres. Kravene om revisjon og digitalisering er foreslått å gjelde også for rapporteringen foretakene skal gjøre etter taksonomiforordningen artikkel 8. Etter Kommisjonens forslag skal de nye kravene gjelde fra 2023.
3.3.2 Finanstilsynets forslag
Etter Finanstilsynets vurdering vil det være hensiktsmessig å tydeliggjøre anvendelsesområdet slik at det er konsistent med definisjoner i øvrig norsk regelverk. Finanstilsynet mener derfor det er behov for å fastsette regler om dette i tillegg til rene henvisningsbestemmelser i den nye loven. Finanstilsynet foreslår en bestemmelse der forordningenes definisjoner av finansmarkedsdeltagere og finansrådgivere er omsatt til kjente begreper i norsk regelverk.
Finanstilsynet viser til at taksonomiforordningen artikkel 8 gjelder foretak som er omfattet av regnskapsdirektivet artikkel 19a og 29a, det vil si store foretak av allmenn interesse med mer enn 500 ansatte. Definisjonen av «store foretak» i direktivet avviker fra definisjonen av «store foretak» i regnskapsloven § 1-5, som omfatter allmennaksjeselskaper, regnskapspliktige som har aksjer mv. notert på børs mv., og andre regnskapspliktige dersom det er fastsatt i forskrift gitt av departementet. Finanstilsynet viser i høringsnotatet videre til at verken regnskapsdirektivet eller endringsdirektivet er gjennomført i norsk rett. Etter tilsynets vurdering vil imidlertid gjennomføring av direktivene ikke være til hinder for å videreføre definisjonen av «store foretak» i regnskapsloven § 1-5. Finanstilsynet foreslår likevel å bruke regnskapsdirektivets definisjon i den nye loven, det vil si at den etter forslaget skal gjelde for foretak som etter regnskapsdirektivet artikkel 19a og 29a har plikt til å offentliggjøre ikke-finansiell informasjon om virksomheten.
3.3.3 Høringsinstansenes syn
Finans Norge viser i sitt høringssvar til at Finanstilsynets foreslåtte definisjonsbestemmelse fastslår at loven bl.a. gjelder «forsikringsselskaper som er tilbyder av forsikringsbaserte investeringsprodukter» og «produsent av pensjonsprodukt», uten at det videre er definert hva et «forsikringsbasert investeringsprodukt» er, eller hva et «pensjonsprodukt» er. Finans Norge viser til at det i offentliggjøringsforordningen for disse begrepene er henvist til konkrete bestemmer i PRIIPs-forordningen som klargjør hvilke produkter som omfattes. Finans Norge ber om at det klargjøres at det er de samme definisjonene som gjelder i loven. Finans Norge mener det bør klargjøres hvordan avviket mellom definisjonen i regnskapsdirektivet og definisjonen i regnskapsloven § 1-5 skal håndteres. Det vil etter Finans Norges syn være «uheldig dersom det er ulike aktører som omfattes i de ulike reguleringene». Finans Norge uttaler også at «[d]ersom den norske definisjonen av store foretak videreføres som virkeområde for de ovennevnte forordningene bør det vurderes å innføre forenklede krav og/eller tilpassede rapporteringsløsninger for mindre aktører (små banker mv.) som omfattes av opplysningskravene i klassifiseringsforordningen».
Norges Rederiforbund uttaler følgende om anvendelsesområdet og store foretak:
«Den norske definisjonen av store foretak etter den norske regnskapsloven avviker fra definisjonene i de nevnte forordningene, og fra definisjonen av store foretak i EUs direktiv om rapportering av ikke-finansiell informasjon. Vi mener at det kan få uheldige konsekvenser. Vi anbefaler derfor at det klargjøres hvordan dette avviket fremover skal håndteres. Ikke minst i lys av at EUs direktiv om rapportering av ikke-finansiell informasjon (‘Non-Financial Reporting Directive’ – NFRD) også forventes å bli implementert i norsk lov. Vi ser det også som ønskelig at man vurderer forenklede krav eller tilpassede rapporteringsløsninger for mindre aktører som omfattes av rapporteringskravene.»
Kommunalbanken bemerker at opplysningskravet i taksonomiforordningen artikkel 8 vil innebære en betydelig administrativ byrde for de rapporteringspliktige foretakene, og at det derfor er grunn til å foreta en grundig vurdering av om nytten for brukerne av rapporteringen vil stå i et rimelig forhold til byrden til foretak som ikke må omfattes av dette rapporteringskravet basert på direktivets/forordningens minimumskrav. Videre uttaler Kommunalbanken at selv om detaljene rundt dette opplysningskravet ennå ikke er klare, vil et krav om å rapportere en slik «grønn brøk» for alle finansforetak, uavhengig av kundesegment og organisasjonens størrelse, innebære en betydelig administrativ byrde. For Kommunalbankens del vil et slikt krav være særlig vanskelig å imøtekomme også fordi deres lånekunder (offentlig sektor) ikke er pålagt tilsvarende rapporteringskrav.
Verdipapirforetakenes forbund (VPFF) viser til at verdipapirforetak som yter investeringsrådgivning, vil være omfattet av kravene i offentliggjøringsforordningen når de yter investeringsrådgivning i finansielle produkter som definert i forordningen artikkel 2 punkt 12. Definisjonen innebærer ifølge VPFF at kun et mindre antall verdipapirforetak vil falle inn under lovens anvendelsesområde i kraft av at de yter investeringsrådgivning, og at i praksis vil loven gjelde verdipapirforetak som yter investeringsråd etter UCITS-reglene. VPFF viser til at Finanstilsynet foreslår definisjoner som utdyper anvendelsesområdet, men at det ikke er tatt inn en definisjon av «finansielt produkt». VPFF mener at definisjonen av «finansielt produkt» bør tas inn i loven for å klargjøre anvendelsesområdet.
Samfunnsbedriftene bemerker at når virksomheter skal vurdere om de er omfattet av den nye loven, må de vurderes opp mot to direktiver (regnskapsdirektivet og endringsdirektivet til regnskapsdirektivet) som ikke er implementert i norsk lov. Samfunnsbedriftene forstår det slik at virkeområdet vil være begrenset til allmennaksjeselskaper og selskaper som er notert på norske eller utenlandske markedsplasser, og mener at det bør fremgå av lovteksten.
3.3.4 Departementets vurdering
I høringsnotatet foreslo Finanstilsynet at den nye loven skal inneholde en bestemmelse som definerer hvilke typer foretak som er å anse som finansmarkedsdeltagere eller finansrådgivere, og som dermed er omfattet av loven. Finansdepartementet vil bemerke at det er viktig med tilgjengelig informasjon om hvilke foretak som er omfattet av loven, men viser til at definisjonene følger direkte av offentliggjøringsforordningen og må tolkes i overensstemmelse med denne. Det vises til omtale av hvilke foretak som er omfattet av forordningene i avsnitt 3.3.1.1 ovenfor. Departementet foreslår en bestemmelse om lovens anvendelsesområde i § 1-1 hvor det fremgår at loven gjelder for finansmarkedsdeltagere og finansrådgivere nevnt i offentliggjøringsforordningen artikkel 2 (1) og artikkel 2 (11), samt for foretak som nevnt i taksonomiforordningen artikkel 8 nr. 1.
Flere høringsinstanser har bemerket at det er behov for å avklare forordningenes anvendelsesområde. Dette gjelder særlig anvendelsesområdet for forpliktelsene etter taksonomiforordningen artikkel 8 nr. 1, som omfatter foretak som er pliktige til å publisere ikke-finansiell informasjon etter artikkel 19a eller artikkel 29a i regnskapsdirektivet.
Redegjørelsesplikten etter regnskapsdirektivet artikkel 19a gjelder for «store foretak som er foretak av allmenn interesse, og som på balansedagen overskrider kriteriet om et gjennomsnittlig antall på 500 ansatte i løpet av regnskapsåret», jf. avsnitt 3.1 ovenfor. Redegjørelsesplikten etter regnskapsdirektivet artikkel 29a gjelder for foretak av allmenn interesse som er morselskap i konsern og hvor konsernet oppfyller de samme kriteriene om størrelse og antall ansatte som i artikkel 19a. Bestemmelsene i regnskapsdirektivet artikkel 19a og 29a fastsetter minimumskrav. Det innebærer at medlemslandene kan ha regler som er strengere eller mer omfattende enn det som følger av direktivet.
Regnskapsdirektivet er nylig gjennomført i norsk rett, jf. Stortingets lovvedtak 87 (2020–2021) 25. mars 2021 og Prop. 66 LS (2020–2021). Redegjørelsesplikten etter artikkel 19a og 29a er gjennomført i regnskapsloven § 3-3 c. Anvendelsesområdet for bestemmelsen i § 3-3 c er «store foretak», jf. regnskapsloven § 1-5, som omfatter:
allmennaksjeselskaper,
regnskapspliktige hvis aksjer, andeler, grunnfondsbevis eller obligasjoner noteres på børs, autorisert markedsplass eller tilsvarende regulert marked i utlandet, eller
andre regnskapspliktige dersom det er fastsatt i forskrift gitt av departementet
Begrepet «store foretak» etter regnskapsloven § 1-5 har altså et annet innhold enn begrepet «store foretak» etter regnskapsdirektivet, og omfatter flere foretak. Det innebærer også at redegjørelsesplikten etter regnskapsdirektivet artikkel 19a og 29a slik den er gjennomført i norsk rett, gjelder for en større gruppe foretak enn det som følger isolert av direktivbestemmelsene. Departementet legger til grunn at det er denne ulikheten mellom direktivbestemmelsene og den norske gjennomføringsbestemmelsen som skaper uklarhet og behovet for avklaring slik høringsinstansene har påpekt. Videre forstår departementet taksonomiforordningen artikkel 8 slik at den åpner for at medlemslandene kan la den nasjonale gjennomføringen av regnskapsdirektivet artikkel 19a og 29a være utslagsgivende for rapporteringsplikten etter taksonomiforordningen artikkel 8 nr. 1.
Offentliggjøringsforpliktelsen etter taksonomiforordningen artikkel 8 er omfattende, og oppfyllelse av forpliktelsen kan være ressurskrevende for foretakene. Forpliktelsen er derfor pålagt en begrenset gruppe store foretak. Kommisjonen skal fastsette utfyllende regler om innholdet og presentasjonen av opplysningene som skal offentliggjøres etter artikkel 8. Et forslag til slike regler ble sendt på høring 7. mai 2021, med frist 2. juni. Hvilken informasjon som skal offentliggjøres, og hvordan den skal presenteres, vil etter de foreslåtte reglene avhenge av om foretaket er et finansforetak eller et ikke-finansielt foretak. Videre vil kravene til finansforetaks rapportering variere etter type foretak. Kommisjonens utkast til utfyllende regler er utarbeidet med utgangspunkt i at de skal gjelde foretakene som er underlagt rapporteringskravet etter regnskapsdirektivet.
Bedre tilgang på informasjon om foretaks tilknytning til bærekraftig økonomiske aktiviteter slik de er definert etter taksonomien, vil etter departementets vurdering ha verdi for investorer, långivere og andre interessenter, og bidra til å oppfylle formålet med det nye regelverket. Verdien av denne informasjonen må likevel vurderes opp mot kostnadene ved rapportering for foretakene. Departementet viser i den forbindelse til at definisjonen av «store foretak» i regnskapsloven § 1-5 omfatter enkelte typer av foretak uavhengig av størrelse, herunder banker.
Det er relativt få norske foretak som oppfyller de gjeldende kriteriene om bl.a. minst 500 ansatte for rapporteringsplikt i regnskapsdirektivet artiklene 19a og 29a. Anslagsvis vil dette gjelde i underkant av 100 foretak. Hensynet til bedre tilgang på informasjon fra norske foretak tilsier etter departementets vurdering at det i utgangspunktet bør være en større gruppe foretak som underlegges rapporteringsplikten enn de som oppfyller kriteriene i regnskapsdirektivet. EU-kommisjonens foreslåtte endringsdirektiv (CSRD) kan imidlertid føre til at et betydelig større antall foretak uansett skal underlegges kravene i artikkel 8 i taksonomiforordningen. Kommisjonen har anslått at de foreslåtte endringene vil innebære at antallet foretak som underlegges rapporteringsplikt i EU, mer enn firedobles, fra 11 000 til i underkant av 50 000.
De foreslåtte endringene i regnskapsdirektivet tilsier etter departementets vurdering at en på nåværende tidspunkt ikke bør legge den bredere definisjonen av «store foretak» i regnskapsloven § 1-5 til grunn for rapporteringsplikten etter taksonomiforordningen. Departementet foreslår derfor at det kun skal være foretakene som oppfyller kriteriene i det gjeldende regnskapsdirektivet (bl.a. om minst 500 ansatte), som skal være underlagt krav om å offentliggjøre informasjon etter taksonomiforordningen artikkel 8 nr. 1. Som følge av dette, foreslår departementet at det i regnskapsloven § 3-3 c tas inn en bestemmelse om at foretak som nevnt i regnskapsdirektivet artiklene 19a og 29a, i tillegg skal gjøre rede for opplysninger som angitt i taksonomiforordningen artikkel 8. Etter departementets vurdering bør virkeområdet for rapporteringsplikten, og om den i Norge bør gjelde flere foretak enn det som følger av direktivbestemmelsene, vurderes på nytt i forbindelse med nasjonal gjennomføring av de ventede direktivendringene og i sammenheng med øvrige rapporteringsplikter som følger av det foreslåtte direktivet (CSRD).
3.4 Forskriftshjemler
3.4.1 Forventet EØS-rett
Begge forordningene skal utfylles av såkalte nivå 2-rettsakter fastsatt av Kommisjonen. For offentliggjøringsforordningen gjelder dette ufyllende regler om hvilken informasjon som skal offentliggjøres, og hvordan den skal presenteres. Kommisjonen er også gitt hjemmel til å fastsette utfyllende regler om standardinformasjon om hvordan investeringer fremmer miljømessige eller sosiale egenskaper. Taksonomiforordningen skal utfylles av nivå 2-rettsakter om tekniske kriterier og om rapporteringskrav for store foretak.
3.4.2 Finanstilsynets forslag
Finanstilsynet foreslår at departementet gis hjemler til å gi utfyllende regler til forordningene i forskrifter. Forskriftshjemlene er ment å dekke områder der EU-kommisjonen er gitt hjemmel for å fastsette utfyllende regler.
3.4.3 Høringsinstansenes syn
Forbrukertilsynet viser til at Kommisjonen kan fastsette utfyllende regler om markedsføring, og mener det bør presiseres at også forskriftshjemmelen åpner for å gi utfyllende regler om markedsføring.
3.4.4 Departementets vurdering
Når en forordning som er gjennomført ved inkorporasjon i lov, blir endret, må i utgangspunktet også senere endringer i forordningene gjennomføres i lov. Erfaringene så langt med forordninger av denne typen er at de kan bli endret nokså ofte. Ved senere mindre endringer i forordningene, som etter sin natur normalt ville vært gjennomført ved forskrift i norsk rett, kan det være behov for en forskriftshjemmel som tillater at endringer kan gjennomføres nasjonalt i forskrift. På denne bakgrunn foreslår departementet en forskriftshjemmel i inkorporasjonsbestemmelsene slik at mindre endringer i forordningene kan gjennomføres i norsk rett i forskrifts form.
Departementet forventer at utfyllende nivå 2-rettsakter fastsatt i medhold av forordningene vil innlemmes i EØS-avtalen. Disse utfyllende rettsaktene vil måtte gjennomføres i norsk rett. Departementet foreslår derfor hjemler for departementet til å fastsette utfyllende regler i forskrift som dekker områder der Kommisjonen er gitt hjemmel til å fastsette utfyllende regler.
Det vises til forslag til § 2-1 tredje ledd og § 3-1 tredje ledd.
3.5 Nasjonale valg
3.5.1 Forventet EØS-rett
Etter offentliggjøringsforordningen artikkel 16 kan nasjonale myndigheter beslutte at forordningen skal gjelde for leverandører av pensjonsprodukter som forvalter offentlige trygdeordninger. Det følger av artikkel 17 at reglene i forordningen ikke gjelder for forsikringsformidlere som yter råd om forsikringsbaserte investeringsprodukter, og heller ikke verdipapirforetak som yter investeringsrådgivning, dersom disse har færre enn tre ansatte. Nasjonale myndigheter kan imidlertid gjøre forordningen gjeldende også for slike foretak. Taksonomiforordningen inneholder ikke nasjonale valg.
3.5.2 Finanstilsynets forslag
Finanstilsynet viser til at pensjonsordningene i folketrygden og offentlig tjenestepensjon i Statens pensjonskasse (SPK) finansieres løpende over statsbudsjettet, og at offentliggjøringsforordningen ikke er relevant for disse ordningene. Tilsynet peker på at Statens pensjonskasse også administrerer Pensjonsordningen for apotekvirksomhet, som er en fondert ordning med tilhørende kapitalforvaltning. Tilsynet mener at forordningen kan være relevant for denne delen av SPKs virksomhet, men viser til at dette er et spørsmål som eventuelt bør vurderes av norske myndigheter på et bredere grunnlag. Etter Finanstilsynets vurdering vil offentliggjøringsforordningen, som er begrunnet i hensynet til investorbeskyttelse, ikke være relevant for forvaltningen av Statens pensjonsfond. Finanstilsynet legger til grunn at kommunale pensjonskasser ikke er å anse som offentlig forvaltet etter forordningen.
Finanstilsynet mener at kravene i offentliggjøringsforordningen også bør gjelde for verdipapirforetak og forsikringsformidlere med færre enn tre ansatte. Tilsynet skriver at reglene i forordningen har som formål å beskytte sluttinvestorer, herunder forbrukere, og forbedre informasjon som formidles til kundene. Etter tilsynets vurdering taler særlig forbrukerhensyn for at forordningens krav til opplysninger i avtaledokumentasjon også gjøres gjeldende for små foretak med færre enn tre ansatte. Finanstilsynet legger til grunn at informasjonen som skal publiseres på foretakenes nettsider og i periodiske rapporter, i stor grad vil være informasjon som allerede er utarbeidet av tilbyder av produktet. Etter Finanstilsynets oppfatning vil kravene i forordningen derfor ikke være særlig byrdefulle for små foretak.
3.5.3 Høringsinstansenes syn
Folketrygdfondet registrerer at offentliggjøringsforordningen ikke vil komme til anvendelse for deres virksomhet og forvaltning. Forbrukerrådet mener man bør benytte muligheten i offentliggjøringsforordningen til å la forordningen også gjelde for pensjonsleverandører som forvalter offentlige trygdeordninger, uten å peke på konkrete ordninger. Framtiden i våre hender mener at Statens pensjonsfond bør omfattes av krav om å rapportere og offentliggjøre i tråd med forordningene.
Forbrukertilsynet, Norges Bank og Norsk Industri støtter forslaget om at kravene i offentliggjøringsforordningen også bør gjelde for verdipapirforetak og forsikringsformidlere med færre enn tre ansatte. Forbrukertilsynet peker på hensynet til forbrukerbeskyttelse, og viser til at forslaget vil bidra til at forbrukere kan ta informerte valg. Forbrukerrådet ser ikke tungtveiende grunner for at foretak med færre enn tre ansatte skal underlegges kravene, og viser til at det i liten grad finnes slike spesialiserte foretak i Norge.
3.5.4 Departementets vurdering
Departementet deler Finanstilsynets vurdering om at kravene i offentliggjøringsforordningen ikke er relevante for pensjonsordningene i folketrygden, offentlig tjenestepensjon i SPK eller Statens pensjonsfond. Departementet finner heller ikke at kravene i forordningen vil være relevante for SPKs forvaltning av Pensjonsordningen for apotekvirksomhet. Ordningen er lovpålagt,2 og opplysningene som aktørene skal gi etter forordningen, vil derfor ikke kunne påvirke sluttinvestorenes valg av pensjonsleverandør. Det kan ikke utelukkes at det på et senere tidspunkt vil være aktører som forvalter offentlige trygdeordninger som bør underlegges krav om å offentliggjøre opplysninger i tråd med forordningen. Departementet foreslår derfor en forskriftshjemmel slik at departementet kan underlegge pensjonsleverandører som forvalter offentlige trygdeordninger, kravene i forordningen.
Etter departementets vurdering bør ikke nivået på forbrukerbeskyttelse avhenge av størrelsen på foretaket som tilbyr finansielle produkter og tjenester. Hensynet til å beskytte forbrukere bør veie tungt, og tilsier etter departementets vurdering at også foretak med færre enn tre ansatte bør underlegges kravene i offentliggjøringsforordningen. Per 31. desember 2020 var det 6 norske verdipapirforetak med færre enn tre ansatte. På samme tidspunkt var det 32 forsikringsformidlingsforetak som var registrert hos Finanstilsynet, og som hadde opplyst å ha færre enn tre ansatte.
Som Finanstilsynet peker på i høringsnotatet, vil informasjonen som foretakene pålegges å offentliggjøre, i mange tilfeller allerede være utarbeidet av tilbyder av produktet. Dette begrenser de økonomiske og administrative konsekvensene for mindre foretak. Det foreslås derfor at taksonomiforordningen også gjøres gjeldende for mindre foretak, jf. artikkel 17. Departementet bør likevel kunne beslutte å unnta foretak med færre enn tre ansatte fra kravene, f.eks. hvis kravene i praksis skulle vise seg å by på særlige utfordringer for visse virksomheter, og det vurderes som hensiktsmessig og forsvarlig å gjøre unntak. Departementet foreslår derfor en forskriftshjemmel slik at departementet i konkrete tilfeller kan unnta foretak med færre enn tre ansatte fra kravene i offentliggjøringsforordningen. Det vises til forslag til § 3-1.
3.6 Tilsyn
3.6.1 Forventet EØS-rett
Etter offentliggjøringsforordningen artikkel 14 og fortalen nr. 11 skal nasjonale myndigheter sørge for at myndigheten som fører tilsyn med relevant sektorlovgivning, skal føre tilsyn med finansmarkedsdeltagere og finansrådgiveres overholdelse av kravene i forordningen.
Det følger av taksonomiforordningen artikkel 21 at nasjonale myndigheter skal sikre at tilsynsmyndigheten som er utpekt etter offentliggjøringsforordningen, også fører tilsyn med finansmarkedsdeltageres etterlevelse av kravene i artikel 5, 6 og 7 i taksonomiforordningen.
Begge forordningene stiller krav om at tilsynsmyndigheten skal ha nødvendige hjemler og tilsynsvirkemidler til å føre tilsyn med overholdelsen av kravene.
3.6.2 Finanstilsynets forslag
Finanstilsynet viser til at aktørene som omfattes av de to forordningene, allerede er under tilsyn av Finanstilsynet. Etter finanstilsynsloven § 3 skal tilsynet bl.a. «se til at de foretak som det har tilsyn med virker på hensiktsmessig og betryggende måte i samsvar med lov og bestemmelser gitt i medhold av lov samt med den hensikt som ligger til grunn for foretakenes opprettelse, dens formål og vedtekter». Finanstilsynet legger til grunn at tilsynsmessig oppfølging av opplysningskrav og rapporteringsplikter i henhold til de nye reglene vil ligge hos tilsynet, og at det ikke er behov for en eksplisitt tilsynshjemmel i den nye loven. Tilsynet med børsnoterte foretaks regnskapsrapportering kan etter Finanstilsynets vurdering tilsi at det tas inn en presisering av at Finanstilsynet har tilsyn med foretakenes overholdelse av loven, samt en henvisning til finanstilsynsloven og relevante bestemmelser om regnskapskontrollen.
Finanstilsynet viser videre til at dets hovedformål er å fremme finansiell stabilitet og velfungerende markeder, og at det også skal bidra til å beskytte brukerne av aktørenes tjenester. Finanstilsynet skriver deretter bl.a. følgende:
«Tilsynet med foretakenes overholdelse av kravene i forordningene vil, i likhet med tilsynsvirksomheten for øvrig, være risikobasert. Etter Finanstilsynets vurdering bør tilsynet med foretakenes overholdelse av de nye kravene være begrenset til en kontroll av at det er gitt opplysninger i tråd med kravene. En kvalitativ vurdering av de opplysninger foretakene gir om bærekraftig virksomhet, forutsetter ifølge Finanstilsynet annen kompetanse enn et finanstilsyn har. Tilsynsmessig oppfølging av for eksempel bruk av kriteriene for bidrag til oppnåelse av miljømål i klassifiseringsforordningen, bør etter Finanstilsynets vurdering derfor legges til andre etater.»
3.6.3 Høringsinstansenes syn
Etter Olje- og energidepartementets vurdering krever ikke taksonomiforordningen kvalitativt tilsyn med opplysningene som legges frem i tråd med kravene i forordningen. Forordningen synes etter departementets vurdering å legge opp til at kvalitativ etterprøving av de opplysninger som foretakene gir om bærekraftig virksomhet, skal ivaretas av aktørene gjennom kravene til transparens.
Forbrukertilsynet mener at aktivt tilsyn med etterlevelsen av forordningenes krav er nødvendig for å oppnå forordningenes formål om beskyttelse av sluttinvestorene, herunder forbrukerne. Forbrukertilsynet ser at det kan bli behov for å etablere samarbeid mellom Forbrukertilsynet, Finanstilsynet og eventuelle andre instanser som har regelverk som blir berørt av forslaget, for å sikre at det er klarhet om forholdet mellom de ulike tilsynsmyndighetenes tilsynskompetanse.
Miljødirektoratet oppfatter tilsynsbestemmelsene i forordningene slik at en nasjonalt skal sikre at ansvarlig myndighet skal føre kvalitativ kontroll med rapporteringen. Direktoratet viser til at kriteriene for hvorvidt økonomiske aktiviteter er miljømessig bærekraftige, er til dels svært tekniske og detaljerte, og at for å kunne kontrollere at rapporteringen er i samsvar med kravene, kreves det bred og omfattende klima- og miljøkunnskap. Denne kontrollfunksjonen forutsetter ifølge direktoratet en annen kompetanse enn det et finanstilsyn hittil har utøvd, og Miljødirektoratet mener at ansvaret ikke uten videre kan legges på Finanstilsynet alene.
Forbrukerrådet mener det er nødvendig at Finanstilsynet settes i stand til å føre kontroll med kvalitative vurderinger som foretakene gir i forbindelse med sin rapportering.
Industri Energi mener at norske myndigheter må sørge for at Finanstilsynet får tilstrekkelige midler til å løse de nye oppgaver de får som følge av forordningen.
Framtiden i våre hender mener det er avgjørende at Finanstilsynet har tilstrekkelig kapasitet og kompetanse til å utøve tilsynet, og trekker frem kompetanse om klima, karbonavtrykk og troverdighet i aktsomhetsvurderinger.
Etisk handel Norge viser til Etikkinformasjonsutvalgets forslag til åpenhetslov, hvor det foreslås at Forbrukertilsynet skal ha tilsyn med loven, og mener det bør være ett organ som har tilsyn med begge lover.
Norges Venturekapitalforening (NVCA) mener det må vurderes om tilsyn som er begrenset til kontroll av at det er gitt opplysninger i tråd med kravene, er i samsvar med tilsynskravet i forordningene. På grunn av kompleksiteten i regelverket og kompetansen som kreves for å sikre overholdelse, mener NVCA det bør vurderes om det skal fastsettes en egen klageordning slik at foretakene får en reell anledning til å komme med innspill mv.
Norges institusjon for menneskerettigheter er opptatt av at det føres tilsyn også med opplysningenes kvalitet, herunder ansvaret for å respektere menneskerettighetene.
3.6.4 Departementets vurdering
I Norge er Finanstilsynet tilsynsmyndighet etter sektorregelverkene som det vises til i offentliggjøringsforordningen. Det innebærer at det også er Finanstilsynet som skal føre tilsyn med etterlevelsen av forpliktelsene i taksonomiforordningen artikkel 5 til 7, som gjelder de samme sektorregelverkene. Ettersom taksonomiforordningen artikkel 8 også gjelder for foretak som ikke er å regne som finansmarkedsdeltagere, er det etter departementets vurdering hensiktsmessig å ta inn en presisering i loven om at Finanstilsynet har tilsyn med rapporteringspliktige foretaks etterlevelse av loven.
Taksonomiforordningen stiller ikke eksplisitte krav om formell verifisering av om hvorvidt aktiviteter er i samsvar med kriteriene som Kommisjonen skal fastsette, og departementet kan heller ikke se at det er krav til at tilsynsmyndigheten skal føre tilsyn med klassifiseringen av aktiviteter. Departementet legger derfor til grunn at forordningenes krav om tilsyn begrenser seg til kontroll med aktørenes offentliggjørings- og rapporteringsplikter.
Villedende informasjon fra finansmarkedsdeltagerne om bærekraftsegenskaper ved finansielle produkter, kan undergrave formålet med det nye regelverket og bidra til å svekke tilliten til finansmarkedene generelt. Det er derfor viktig med effektivt tilsyn med aktørenes etterlevelse av opplysnings- og rapporteringskravene i forordningene, herunder med kontroll av at foretakene har etablert retningslinjer og rutiner for etterlevelse av kravene og at det foreligger et dokumentert og faktabasert grunnlag for vurderinger av bærekraft. Som for andre tilsynsområder, legger departementet til grunn at Finanstilsynets tilsyn med etterlevelsen av den nye loven vil være risikobasert.
Forordningene innfører regler på et område som til nå ikke har vært regulert i norsk rett eller på EU/EØS-nivå. Det har derfor ikke blitt etablert praksis for tilsyn med finansmarkedsdeltagere og store foretaks etterlevelse av krav om rapportering om bærekraft. Forordningenes bestemmelser om tilsyn legger i seg selv få føringer for tilsynet med etterlevelsen av regelverket. Departementet legger imidlertid til grunn at det innenfor det europeiske tilsynssamarbeidet også på dette området vil være et mål å utvikle felles retningslinjer som skal bidra til enhetlig og effektiv tilsynspraksis i EØS, og at dette kan ha betydning for hvordan Finanstilsynet innretter tilsynsvirksomheten i Norge. Videre antar departementet at rammene for tilsyn kan endres som følge av Kommisjonens videre arbeid med regelverket, jf. at Kommisjonen skal legge frem en rapport i juni 2022 som bl.a. skal belyse behovet for nærmere bestemmelser om verifisering av at kriteriene blir overholdt, se avsnitt 4.2.4.
Informasjon som gis etter de to forordningene, kan bli benyttet i markedsføringsøyemed. Departementet antar at slik bruk av opplysninger om bærekraft kan omfattes av markedsføringslovens bestemmelser. At Finanstilsynet fører tilsyn med den nye loven og kan gripe inn ved manglende etterlevelse av den, påvirker ikke Forbrukertilsynets mulighet og ansvar for på selvstendig grunnlag å gripe inn ved overtredelser av markedsføringsloven. Som også Forbrukertilsynet viser til i sitt høringssvar, antar departementet likevel at det kan være behov for dialog mellom Finanstilsynet og Forbrukertilsynet for å avklare tilsynsmyndighetenes ansvar og oppfølging, herunder forholdet mellom myndighetenes kompetanse. Departementet antar også at det etter hvert, og i lys av utviklingen av krav til tilsynsmyndighetenes oppfølging av regelverket, kan være hensiktsmessig med dialog mellom Finanstilsynet og Miljødirektoratet.
3.7 Virkemidler og sanksjoner
3.7.1 Forventet EØS-rett
Offentliggjøringsforordningen inneholder ikke regler om tilsynsmessige virkemidler eller sanksjoner. Taksonomiforordningen artikkel 22 fastsetter at nasjonale myndigheter skal vedta regler om virkemidler og sanksjoner («measures and penalties») for overtredelse av artikkel 5, 6 og 7. Virkemidlene og sanksjonene skal være effektive, forholdsmessige og preventive.
3.7.2 Finanstilsynets forslag
Finanstilsynet legger til grunn at det har tilstrekkelige tilsynsmessige virkemidler etter finanstilsynsloven og sanksjonsmuligheter etter de enkelte sektorregelverkene til å oppfylle forordningens krav om virkemidler og sanksjoner. Finanstilsynet peker på at utgangspunktet i finanstilsynsloven og sektorregelverket er at tilsynets generelle tilsynsmessige tiltak er pålegg om retting og tilbakekall av tillatelse til å drive virksomhet. Videre vises det til at eksisterende sektorregelverk også inneholder regler om overtredelsesgebyr, og at regler om overtredelsesgebyr er foreslått også på nye områder. Finanstilsynet anfører at overtredelser av forordningens krav om at foretakene skal gi opplysninger, bør følges opp med de samme tiltakene som ved brudd på tilsvarende opplysningskrav i sektorregelverket.
3.7.3 Høringsinstansenes syn
Framtiden i våre hender bemerker at det er nærliggende å anta at det vil være en innkjøringsperiode hvor finansaktørene jobber med å tilpasse seg det nye regelverket, men at det er avgjørende at proporsjonale og preventive sanksjoner tas i bruk slik at Finanstilsynet bidrar til å sikre likebehandling og motvirker grønnvasking.
Miljødirektoratet uttaler at det bør vurderes om kompetanse knyttet til tiltak og straff for brudd på regelverket er tilstrekkelig regulert, jf. taksonomiforordningen artikkel 22.
3.7.4 Departementets vurdering
Departementet viser til at Finanstilsynet i egenskap av å være tilsynsmyndighet for foretakene som vil være omfattet av den nye loven, vil ha kompetanse til å anvende ulike virkemidler i medhold av finanstilsynsloven. Finanstilsynets kompetanse etter finanstilsynsloven omfatter blant annet rett til å kreve opplysninger og gi pålegg om retting og stans av virksomhet. Kompetansen til å pålegge retting, jf. finanstilsynsloven § 4 annet ledd nr. 7, gjelder ved ethvert lovbrudd og vil også kunne benyttes ved overtredelse av bestemmelser i den nye loven. Videre følger det av finanstilsynsloven § 10 første ledd at tillits- eller tjenestemenn i foretak som er under tilsyn fra Finanstilsynet og som forsettlig eller uaktsomt overtrer pålegg gitt med hjemmel i loven, kan straffes med bøter eller fengsel i inntil 1 år eller begge deler. Etter departementets oppfatning gir eksisterende bestemmelser i finanstilsynsloven hjemmel til virkemidler og sanksjoner som vil kunne benyttes ved brudd på bestemmelser i den nye loven, og som må anses å være effektive, forholdsmessige og preventive.
Høringsinstansene har vist til behovet for effektive sanksjoner. Departementet vil vurdere behovet for ytterligere regler om sanksjoner mv. når det er vunnet mer erfaring med den nye loven.