4 Gjeldende rett

4.1 Offentlige utvalg

Utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon eller av et departement for å utrede bestemte spørsmål er i utgangspunktet forvaltningsorganer, og forvaltningsloven, offentleglova og arkivlova gjelder for deres arbeid.

Et offentlig utvalg kan ikke pålegge noen å gi forklaring uten at det foreligger en særlig hjemmel for det. Den alminnelige organisasjons- og instruksjonsmyndigheten gir Kongen og departementet som oppnevner utvalget, adgang til å bestemme at utvalget kan kreve opplysninger av organer og tjenestemenn som hører under Kongens eller departementets instruksjonsmyndighet. Men dersom vedkommende er underlagt lov- eller forskriftsbestemt taushetsplikt, kan departemementet ikke gjøre unntak fra denne gjennom instruks.

Utvalget vil også i sitt arbeid måtte håndtere en stor mengde personopplysninger, blant annet helseopplysninger.

Nedenfor gis en kort beskrivelse av relevante lovbestemmelser om taushetsplikt, behandling av personopplysninger m.m.

4.2 Forvaltningsloven

Forvaltningslovens regler gjelder som nevnt for offentlig oppnevnte utvalg, inkludert lovens alminnelige regler om taushetsplikt. Det innebærer at alle som utfører arbeid for utvalget, plikter å bevare taushet når de gjennom sitt arbeid mottar opplysninger om «noens personlige forhold» jf. forvaltningsloven § 13 første ledd. Helseopplysninger knyttet til konkrete personer faller klart innenfor hva som regnes som «noens personlige forhold» etter denne bestemmelsen.

Taushetsplikten som gjelder for de som utfører arbeid eller tjeneste for et offentlig organ, gjelder også etter at vedkommende har avsluttet tjenesten eller arbeidet, jf. forvaltningsloven § 13 tredje ledd første punktum. Dette er nødvendig for at taushetspliktsreglene skal kunne oppfylle sitt formål.

Etter forvaltningslovens §§ 13 a til 13 e gjelder det flere unntak fra taushetsplikten. Forvaltningsloven § 13 a nr. 1 sier at taushetsplikten ikke skal være til hinder for at opplysningene gjøres kjent for dem som de direkte gjelder, og at taushetsplikten ikke gjelder i de tilfeller der den som har krav på taushet, samtykker.

Det fastslås i § 13 a nr. 2 at opplysninger ikke er undergitt taushetsplikt «når behovet for beskyttelse må anses varetatt ved at de gis i statistisk form eller ved at individualiserende kjennetegn utelates på annen måte». Etter § 13 a nr. 3 er ikke taushetsplikten til hinder for at opplysningene brukes dersom det ikke foreligger noen berettiget interesse for hemmelighold, som når opplysningene er alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelige andre steder.

Forvaltningsloven § 13 f regulerer forholdet mellom taushetsplikt i særlovgivningen og i forvaltningsloven og konflikten som kan oppstå mellom reglene om taushetsplikt og regler om rett eller plikt til å gi opplysninger.

Det fastslås i første ledd at dersom noen som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, er pålagt taushetsplikt ved bestemmelse i annen lov, forskrift eller instruks av hensyn til private interesser, gjelder §§ 13 til 13 e som utfyllende regler når ikke annet er bestemt i lov eller i medhold av lov. Det er antatt at dette også gjelder når taushetsplikt etter annen lov er pålagt av hensyn til offentlige interesser. I § 13 f andre ledd heter det at lovbestemt taushetsplikt i utgangspunktet går foran en rett eller plikt til å gi opplysninger. For at taushetsplikten skal vike, må bestemmelsen om å gi opplysninger fastsette eller klart forutsette det.

Rapporter utarbeidet av offentlig oppnevnte utvalg er ikke å anse som enkeltvedtak etter forvaltningsloven, og bestemmelsene i forvaltningsloven kapittel V og VI gjelder derfor i utgangspunkt ikke. Arbeidet til slike utvalg kan heller ikke normalt anses som et ledd i en sak som gjelder enkeltvedtak. I utgangspunktet gjelder derfor heller ikke forvaltningsloven kapittel IV.

Reglene i forvaltningsloven kapittel II om habilitet (§§ 6 flg) og kapittel III om alminnelige regler for saksbehandlingen vil derimot gjelde for offentlig oppnevnte utvalg.

4.3 Offentleglova

Når et offentlig oppnevnt utvalg er i arbeid, gjelder offentleglovas regler for utvalget. Det følger av offentleglova § 3 at saksdokumenter, journaler og lignende register for offentlige organ er åpne for innsyn dersom det ikke følger noe annet av lov eller forskrift.

Med dokumenter menes i loven «ei logisk avgrensa informasjonsmengd som er lagra på eit medium for seinare lesing, lytting, framsyning, overføring eller liknande», jf. forvaltningsloven § 4 første ledd. Det følger av § 4 andre ledd første punktum at saksdokumenter er «dokument som er komne inn til eller lagde fram for eit organ, eller som organet sjølv har oppretta, og som gjeld ansvarsområdet eller verksemda til organet.» Et dokument er etter andre punktum «oppretta når det er sendt ut av organet.» Dersom dette ikke skjer, skal dokumentet etter tredje punktum «reknast som oppretta når det er ferdigstilt».

Dette innebærer at skriftlige rapporter og lignende sendt til et offentlig oppnevnt utvalg vil være saksdokumenter som det kan kreves innsyn i. Opplysninger innhentet under forklaringer for et offentlig oppnevnt utvalg vil inngå i saksdokument dersom forklaringen er nedtegnet for senere lesning osv. i tråd med § 4 første ledd.

Det fremgår av offentleglova § 5 at innsyn i visse tilfeller kan utsettes selv om det foreligger saksdokumenter som i utgangspunktet er offentlige. Etter første ledd kan et offentlig organ i en bestemt sak fastsette at det først skal være innsyn på et senere tidspunkt enn det som følger av §§ 3 og 4, dersom det er grunn til å tro at dokumentene som foreligger, vil gi et direkte misvisende bilde av saken og at innsyn således kan skade klare samfunnmessige eller private interesser. Dette er strenge vilkår, og det vil nokså sjelden være aktuelt med utsatt innsyn på dette grunnlaget. Etter tredje ledd kan innsyn utsettes inntil et dokument har kommet frem til den det gjelder, eller innholdet i dokumentet har blitt offentliggjort i forbindelse med et arrangement, dersom vesentlige private eller offentlige hensyn tilsier det. Dette vil generelt dreie seg om nokså kortvarig utsettelse av innsyn.

Det følger av offentleglova § 13 første ledd at opplysninger underlagt taushetsplikt i lov eller i medhold av lov, er unntatt fra innsyn. Slik taushetsplikt kan følge av forvaltningsloven eller særlovgivningen. Hvilke taushetspliktbestemmelser som gjelder for et offentlig utvalg vil dermed ha betydning for dokumentoffentligheten. Dersom et utvalg er pålagt en strengere taushetsplikt enn den som følger av forvaltningsloven, vil den førstnevnte taushetsplikt være bestemmende for innsynsretten.

4.4 Personopplysningsloven og personvernforordningen

EUs forordning om personvern (2016/679) gjelder som norsk lov, jf. personopplysningsloven § 1. Forordningens generelle regler om behandling av personopplysninger, er hovedloven ved all behandling av helseopplysninger.

I artikkel 5 slås det fast at personopplysninger skal behandles på en lovlig, rettferdig og åpen måte. Et viktig element av dette er at behandlingen må ha et rettslig grunnlag. Behandlingen vil bare være lovlig dersom minst ett av de alternative vilkårene i artikkel 6 om behandlingens lovlighet er oppfylt (behandlingsgrunnlag). Blant annet gjelder dette dersom behandlingen er basert på samtykke (bokstav a) eller dersom behandlingen er nødvendig av hensyn til vesentlige samfunnsinteresser (bokstav e).

I noen tilfeller kreves det i tillegg nasjonal lovgivning (supplerende rettsgrunnlag), blant annet dersom behandlingsgrunnlaget er bokstav e.

Forordningen har i utgangspunktet et forbud mot å behandle helseopplysninger, jf. artikkel 9 om særlige kategorier opplysninger. Behandling av helseopplysninger er likevel lovlig dersom den registrerte har gitt et samtykke som er gyldig etter forordningen. Det samme gjelder også blant annet dersom (jf. artikkel 9 nr. 2 bokstav g-i):

• g) Behandlingen er nødvendig av hensyn til viktige allmenne interesser, på grunnlag av unionsretten eller medlemsstatenes nasjonale rett som skal stå i et rimelig forhold til det mål som søkes oppnådd, være forenlig med det grunnleggende innholdet i retten til vern av personopplysninger og sikre egnede og særlige tiltak for å verne den registrertes grunnleggende rettigheter og interesser.

• h) Behandlingen er nødvendig i forbindelse med forebyggende medisin eller arbeidsmedisin for å vurdere en arbeidstakers arbeidskapasitet, i forbindelse med medisinsk diagnostikk, yting av helse- eller sosialtjenester, behandling eller forvaltning av helse- eller sosialtjenester og -systemer på grunnlag av unionsretten eller medlemsstatenes nasjonale rett eller i henhold til en avtale med helsepersonell og med forbehold for vilkårene og garantiene nevnt i nr. 3.

• i) Behandlingen er nødvendig av allmenne folkehelsehensyn, f.eks. vern mot alvorlige grenseoverskridende helsetrusler eller for å sikre høye kvalitets- og sikkerhetsstandarder for helsetjenester og legemidler eller medisinsk utstyr, på grunnlag av unionsretten eller medlemsstatenes nasjonale rett der det fastsettes egnede og særlige tiltak for å verne den registrertes rettigheter og friheter, særlig taushetsplikt

4.5 Rundskriv G-4875 «Regler for granskingskommisjoner»

Det er et klart utgangspunkt at utvalget skal ha fokus på systemsvikt og hvordan lære av disse for å unngå slike hendelser i fremtiden. Det vil likevel kunne være aktuelt at enkeltpersoner intervjues av utvalget, og spørsmål om ansvarsforhold vil da kunne være tema. Det er derfor viktig at rettssikkerheten blir ivaretatt for disse personene.

I det daværende Justis- og politidepartementets rundskriv G-4875 fra 1975 er det gitt en nærmere veiledning om oppnevning av granskingskommisjoner og om de saksbehandlingsregler som må eller bør følges. Det som sies om selve oppnevningen av granskingskommisjoner retter seg særlig mot det departementet som i det enkelte tilfelle forbereder spørsmål om å nedsette en slik kommisjon. Det som sies om saksbehandlingsreglene og om forholdet til andre myndigheter, retter seg derimot særlig mot granskingskommisjonen selv.

Det uttales i rundskrivet at når det gjelder habilitetsreglene, bør alle som får sitt forhold gransket av kommisjonen, regnes som parter, ikke bare de som det på det aktuelle tidspunktet er spørsmål om å rette kritikk mot.

Det fremgår av rundskrivet at de personene det kan bli aktuelt å rette kritikk mot, bør sikres visse partsrettigheter under kommisjonens arbeid. Rundskrivet gir uttrykk for at en del hovedprinsipper for kontradiktorisk saksbehandling må følges av granskingskommisjoner oppnevnt av det offentlige. De som det er aktuelt å reise kritikk mot, må alltid få adgang til å forklare seg for kommisjonen. De må også gjøres kjent med beviser og påstander, og få anledning til å imøtegå disse.

Det forutsettes i rundskrivet at offentlige myndigheter vil samarbeide med en granskingskommisjon og gi opplysninger og dokumentasjon som kommisjonen ber om, så langt det kan skje uten hinder av taushetsplikten.