3 Gjeldende rett

3.1 Bakgrunn for gjeldende rett

Seksuell omgang med eller å foreta seksuelle handlinger med dyr, uavhengig av konsekvensene for dyret, ble gjort straffbart da dyrevelferdsloven ble vedtatt i 2009. Tidligere ville seksuell bruk av dyr kun være forbudt, dersom det kunne medføre fare for lidelse for dyret (Ot.prp. nr. 15 (2008–2009) Om lov om dyrevelferd pkt. 2.2.12.1).

Straffeloven regulerer ikke vold mot eller seksuell bruk av dyr. I forarbeidene til dyrevelferdsloven er det omtalt at straffeloven (1902) § 213 frem til 1972 hadde et forbud mot seksuell omgang mellom mennesker og dyr (Ot.prp. nr. 15 (2008–2009) pkt. 2.2.12.1). I forbindelse med revisjon av straffelovens (1902) bestemmelser om seksuallovbrudd i 2000, ble spørsmålet om et eget straffebud mot seksuell omgang med dyr vurdert. Daværende Justis- og politidepartementet uttalte i den forbindelse (Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) Om lov om endringer i straffeloven mv. (seksual­lovbrudd) pkt 13.2):

«Departementet mener at et særskilt forbud mot seksuelt misbruk av dyr ikke hører hjemme i straffeloven, og viser til begrunnelsen for å oppheve det tidligere forbudet. Departementet legger til at seksuell omgang mellom mennesker og dyr fortsatt er en handling som er uønsket sett fra samfunnets side. Så lenge begrunnelsen for dette var forankret i hensynet til moral og sedelighet, var det naturlig at forbudet var plassert i straffeloven. I dag er slike handlinger uønsket først og fremst av hensyn til dyret, som kan lide overlast. Derfor er det etter departementets syn systematisk riktig og mest hensiktsmessig at seksuell mishandling av dyr reguleres sammen med annen dyremishandling etter dyrevernloven. »

3.2 Gjeldende bestemmelser i dyrevelferdsloven med tilhørende forskrift

3.2.1 Dyrevelferdsloven § 14 Særskilte forbud

Dyrevelferdsloven § 14 lyder:

«§ 14. Særskilte forbud

Det er forbudt å:

1. utøve vold mot dyr,

2. hensette dyr i hjelpeløs tilstand,

3. ha seksuell omgang med eller foreta seksuelle handlinger med dyr, og

4. bruke levende dyr som fôr eller agn.»

Dyrevelferdsloven § 14 bokstav c fastsetter forbud mot å ha seksuell omgang med eller foreta seksuelle handlinger med dyr, og rammer selve handlingen mot dyret. Brudd på forbudet er straffbart, jf. dyrevelferdsloven § 37. Det følger av de alminnelige bestemmelsene i straffeloven at også medvirkning og forsøk er straffbart, jf. straffeloven §§ 15 og 16. Den som eksempelvis oppfordrer en annen til å begå et seksuelt overgrep mot dyr, kan etter omstendighetene straffes for medvirkning eller forsøk på medvirkning til overtredelse av dyrevelferdsloven § 37, jf. § 14 bokstav c. Å «offentlig oppfordre» noen til å iverksette en straffbar handling, for eksempel på et nettforum med mange brukere, er også straffbart, jf. straffeloven § 184 jf. § 10 andre ledd andre punktum (jf. også Ot.prp. nr. 90 (2023–2004) Om lov om straff (straffeloven) punkt 30.1).

Bestemmelsen i dyrevelferdsloven § 14 bokstav c rammer selve handlingen mot dyret, men rammer ikke i seg selv befatning med fremvisning av eller fremstilling av slike lovbrudd. Den som produserer en fremstilling av et reelt overgrep, kan derimot i enkelte tilfeller straffes for overtredelse av eller medvirkning til overtredelse av § 14 bokstav c. Bestemmelsen rammer imidlertid eksempelvis ikke det å være i besittelse av eller å dele slikt materiale. I forarbeidene til bestemmelsen vises det for øvrig til straffelovens pornografibestemmelser.

Kjerneområdet for dyrevelferdsloven § 14 bokstav c om forbud mot å ha seksuell omgang med eller foreta seksuelle handlinger med dyr, er menneskelig bruk av dyr for å oppnå egen seksuell tilfredsstillelse i en eller annen form. Det er imidlertid ikke et nødvendig vilkår at handlingen er seksuelt motivert. Det fremgår av forarbeidene til bestemmelsen at straffelovens bestemmelser om seksualforbrytelser og tolkningen av disse vil kunne gi veiledning når det gjelder vurderingen av om en handling faller inn under forbudet i dyrevelferdsloven § 14 bokstav c (Ot.prp. nr. 15 (2008–2009) pkt. 4.1). Forarbeidene legger også til grunn at et forbud mot seksuell omgang og andre seksuelle handlinger med dyr vil være i samsvar med en allmenn oppfatning om hvordan dyr bør behandles (Ot.prp. nr. 15 (2008–2009) pkt. 2.2.12.4). Seksuell bruk av dyr kan også ha negativ innvirkning på respekten for dyr, og det er påvist sammenheng mellom holdninger til dyr og behandling av dyr (Ot.prp. nr. 15 (2008–2009) pkt. 4.1). Forbudet fremmer derfor både god dyrevelferd og respekt for dyr, jf. § 1 (formål).

3.2.2 Dyrevelferdsloven § 3 Generelt om behandling av dyr og § 1 Formål

Dyrevelferdsloven § 3 lyder:

Ǥ 3. Generelt om behandling av dyr

Dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger.»

Bestemmelsen er en generell aktsomhetsnorm som representerer en videreføring av prinsippene i dyrevernloven av 1974 § 2 (Ot.prp. nr. 15 (2008–2009) pkt. 4.1). Bestemmelsen fastsetter at dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger. Bestemmelsen vil ha selvstendig betydning i tilfeller der lovens øvrige bestemmelser ikke dekker et konkret forhold. I tillegg vil den være førende for tolkning og anvendelse av lovens øvrige bestemmelser.

Egenverdi innebærer at dyr skal behandles forsvarlig og med respekt uavhengig av om de har noen økonomisk eller annen nytteverdi for mennesker, jf. Ot.prp. nr. 15 (2008–2009) pkt. 2.2.1.4. Loven rammer påkjenninger og belastninger som er unødige eller uakseptable og som kan unngås, og ikke enhver påkjenning og belastning. Det må ved vurderingen blant annet legges vekt på om påkjenningen er forårsaket av mennesker, hva som er formålet med å utsette dyr for slik påkjenning og om handlingen er allment akseptert.

Dyrevelferdsloven § 3 må ses i sammenheng med dyrevelferdsloven § 1 som fastsetter at formålet med dyrevelferdsloven er å fremme god dyrevelferd og respekt for dyr. Begrepet «respekt for dyr» er nytt sammenlignet med dyrevernloven av 1974. Av forarbeidene til bestemmelsen, Ot.prp. nr. 15 (2008–2009) pkt. 4.1, fremgår det:

«Menneskers respekt for dyr kan ha direkte betydning for dyrs velferd, eller indirekte betydning ved at uheldige holdninger i neste omgang kan bidra til dårlig behandling av dyr. Lovens formål om å fremme respekt for dyr skal ha en holdningsskapende effekt og skal primært nås gjennom tiltak som fremmer god dyrevelferd. Det å fremme respekt for dyr er et selvstendig hensyn selv om manglende respekt for dyret ikke nødvendigvis medfører redusert velferd. Ved tolkningen av begrepet respekt vil etiske betraktninger knyttet til hvordan dyr bør/ikke bør behandles bli vektlagt utover de rene velferdsbetraktninger.»

3.2.3 Dyrevelferdsloven § 26 Trening, fremvisning, underholdning

Dyrevelferdsloven § 26 lyder:

«§ 26. Trening, fremvisning, underholdning og konkurranser

Den som trener dyr og den som bruker dyr til fremvisning, underholdning og konkurranser samt arrangør for slike aktiviteter, skal påse at dyr:

1. er i stand til å gjennomføre aktiviteten uten å bli utmattet eller skadet,

2. ikke utsettes for eller er påvirket av midler eller behandling som kan gjøre aktiviteten dyrevelferdsmessig uforsvarlig,

3. ikke med hensikt påføres frykt, skade eller unødige påkjenninger og belastninger, og

4. ikke trenes til eller brukes i kamper mot andre dyr eller mot mennesker.

Kongen kan gi nærmere forskrifter om trening, fremvisning og konkurranser mv., herunder stille krav om særskilt tillatelse eller forby ulike former for slik aktivitet, forby bruk av visse dyrearter og forby visse former for midler og behandling.

Kongen kan gjøre unntak fra første ledd.»

Bestemmelsen var i hovedsak ny da dyrevelferdsloven ble vedtatt, men inneholder elementer fra dyrevernloven av 1974. Bestemmelsen regulerer trening av dyr og bruk av dyr til fremvisning, underholdning og konkurranser, og skal blant annet ivareta hensynet til dyret i den sammenheng. Bestemmelsen retter seg blant annet mot den som bruker dyr til fremvisning og underholdning, og arrangør for slike aktiviteter, jf. Ot.prp. nr. 15 (2008–2009) pkt. 4.2.

Første ledd bokstav a skal sikre at dyr er i stand til å gjennomføre aktiviteten uten å bli utmattet eller skadet. Bestemmelsen er ment å ramme de tilfeller der dyr utsettes for aktiviteter som ikke står i rimelig forhold til dyrets fysiske tilstand, og der det kan få påregnelige skader.

Bokstav b regulerer bruk av legemidler og andre substanser som tilføres dyret samt bruk av hjelpemidler eller kirurgiske inngrep som kan påvirke dyrets yteevne. Hjelpemidler kan for eksempel være midler som skremmer eller tvinger dyr, eller er smertevoldende. Hjelpemidler kan enten i seg selv eller ved uvettig bruk komme i strid med bestemmelsen.

Bokstav c retter seg mot aktiviteter, midler og metoder som benyttes i den hensikt å påføre dyr frykt, skade eller unødige påkjenninger og belastninger. Mange former for bruk av dyr til fremvisning og underholdning kan gi grader av frykt, skade eller annen lidelse som konsekvens.

Bokstav d fastslår at alle former for bruk av dyr i kamp mot andre dyr eller mot mennesker er forbudt. Aktiviteten er forbudt uavhengig av om den foregår mot betaling eller ikke, og uavhengig av om det er tilskuere eller ikke. Også trening i slik aktivitet rammes av forbudet. Andre ledd er en fullmaktsbestemmelse som gir hjemmel til nærmere regulering i forskrift. Tredje ledd er en fullmaktsbestemmelse som gir anledning til å gjøre unntak fra første ledd. Slike unntak kan gjøres både gjennom forskrift og i enkeltvedtak.

Forskrift 5. september 2016 nr. 1035 om dyrevelferd ved fremvisning av dyr gir utfyllende bestemmelser ved fremvisning av dyr. Formålet med forskriften er å ivareta god velferd og respekt for dyr som vises frem for et publikum, jf. § 1. Forskriftens virkeområde omfatter blant annet hold og bruk av pattedyr i sirkus og dyreparker og ved midlertidig fremvisning, og retter seg mot den ansvarlige for virksomheten, og enhver som steller, holder og bruker dyr i sirkus, dyreparker og midlertidig fremvisning.

Forskriften gjelder ikke for tilfeller der fremvisning ikke er hovedformålet, jf. § 2. Begrepet «midlertidig fremvisning» er definert i forskriften § 3 bokstav c, der det fremgår at dette omfatter tilfeller der dyr fremvises for publikum i en avgrenset periode utenfor sine vante omgivelser.

I § 6 fastsetter forskriften forbud mot visse typer fremvisning av dyr, herunder aktiviteter som innebærer fare for unødige påkjenninger og belastninger for dyrene, eksempelvis kamper mellom dyr og mellom mennesker og dyr, fremvisning av avliving av dyr og fremvisning av dyr i utstillingsvindu. Bestemmelsen har imidlertid ikke noe særskilt og eksplisitt forbud mot fremvisning av seksuell omgang med dyr eller seksuelle handlinger med dyr.

3.2.4 Dyrevelferdsloven § 37 Straff

Etter dyrevelferdsloven § 37 er, med noen unntak, overtredelser av bestemmelser gitt i eller i medhold av dyrevelferdsloven eller vedtak gitt i medhold av loven straffbare. Bestemmelsen fastsetter også strafferammen for slike overtredelser.

Skyldkravet etter dyrevelferdslovens bestemmelser er grov uaktsomhet eller forsett, jf. dyrevelferdsloven § 37 første ledd. Bestemmelsen retter seg mot den som utøver den forbudte handlingen (gjerningsbeskrivelsen). Medvirkning rammes etter straffeloven § 15. Forsøk rammes også, jf. straffeloven § 16.

Straffen for brudd på dyrevelferdsloven er bøter eller fengsel inntil 1 år eller begge deler, jf. dyrevelferdsloven § 37 første ledd. Grov overtredelse straffes med fengsel inntil 3 år, jf. § 37 andre ledd. Ved vurdering av om overtredelsen er grov, skal det særlig legges vekt på overtredelsens omfang og virkninger, og graden av utvist skyld.

Landbruks- og matdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet la i desember 2024 frem stortingsmelding Meld. St. 8 (2024–2025) Dyrevelferd. I forbindelse med meldingsarbeidet har Økokrim og Mattilsynet pekt på at brudd på dyrevelferdsloven er vanskelig å avdekke med tilgjengelige etterforskningsmetoder. Det er gitt innspill om at dersom strafferammen heves, kan det blant annet gi tilgang til etterforskningsmetoder som kan bidra til at flere slike regelbrudd avdekkes og straffeforfølges. Problemstillingen ble vurdert i arbeidet med stortingsmeldingen, og det går frem av meldingen at regjeringen vil utrede spørsmålet om en økning av strafferammen ved grove brudd på dyrevelferdsloven. Det foreslås ikke endring av strafferammen i dette endringsforslaget.

3.3 Gjeldende bestemmelser i straffeloven

3.3.1 Straffeloven § 317 Pornografi

I tillegg til bestemmelsene i dyrevelferdsloven, gjelder straffeloven § 317 om pornografi.

Straffeloven § 317 lyder:

«§ 317. Pornografi

Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som

• a. utgir, selger eller på annen måte søker å utbre pornografi,

• b. innfører pornografi med sikte på utbredelse,

• c. overlater pornografi til personer under 18 år, eller

• d. holder offentlig foredrag eller istandbringer offentlig forestilling eller utstilling med pornografisk innhold.

Med pornografi menes i denne paragrafen kjønnslige skildringer som virker støtende eller på annen måte er egnet til å virke menneskelig nedverdigende eller forrående, herunder kjønnslige skildringer hvor det gjøres bruk av lik, dyr, vold og tvang. Som pornografi regnes ikke kjønnslige skildringer som må anses forsvarlige ut fra et kunstnerisk, vitenskapelig, informativt eller lignende formål.

Den som uaktsomt foretar handling som nevnt i første ledd, straffes med bot eller fengsel inntil 6 måneder. På samme måte straffes den innehaver eller overordnede som forsettlig eller uaktsomt unnlater å hindre at det i en virksomhet blir foretatt handling som nevnt i første ledd.»

Straffeloven § 317 om pornografi rammer en rekke ulike måter å involvere seg i pornografisk materiale på. Bestemmelsen rammer i første ledd den som utgir, selger eller på annen måte søker å utbre pornografi, innfører pornografi med sikte på utbredelse, overlater pornografi til personer under 18 år, eller holder offentlig foredrag eller istandbringer offentlig forestilling eller utstilling med pornografisk innhold. Det har skjedd en utvikling i liberal retning i det alminnelige syn på fremstillinger av seksualitet. Dette har avspeilet seg i rekkevidden av straffebudet. Samtidig har befatning med materiale som viser seksuelle overgrep mot barn eller seksualiserer barn, blitt vurdert som mer alvorlig og er blant annet skilt ut i et eget straffebud i straffeloven § 311. Bestemmelsen fastsetter en lavere terskel for straff enn straffeloven § 317. Straffebudet i § 317 rammer ikke pornografi i en mer dagligspråklig betydning, men rammer visse grovere former for slikt materiale (Jacobsen, Karnov, lovkommentar straffeloven § 317, Note 1 nr. 1-2).

Begrepet pornografi er definert i straffeloven § 317 andre ledd:

«Med pornografi menes i denne paragrafen kjønnslige skildringer som virker støtende eller på annen måte er egnet til å virke menneskelig nedverdigende eller forrående, herunder kjønnslige skildringer hvor det gjøres bruk av lik, dyr, vold og tvang. Som pornografi regnes ikke kjønnslige skildringer som må anses forsvarlige ut fra et kunstnerisk, vitenskapelig, informativt eller lignende formål.»

Definisjonen av pornografi er medienøytral, i det den omfatter enhver kjønnslig skildring som oppfyller de øvrige vilkårene i definisjonen, uavhengig av valgt medium eller teknikk. For en nærmere gjennomgang av pornografidefinisjonen vises det til NOU 1997: 23 Seksuallovbrudd –Straffelovkommisjonens delutredning VI pkt. 4.8.2, Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) pkt 16.1.1 og Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) Om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 (siste delproposisjon – sluttføring av spesiell del og tilpasning av annen lovgivning) pkt 7.24.1.1, der det vises til en sentral avgjørelse fra Høyesterett om definisjonens rekkevidde (Norges Høyesterett Rt-2005-1628).

Av forarbeidene til straffeloven § 317 fremgår det at begrepet «støtende» er en rettslig standard som viser til samfunnets alminnelige moral- og rettsoppfatning (Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) pkt. 7.24.1.1). Den rettslige standarden i pornografibestemmelsen gir fleksibilitet til å tilpasse straffebestemmelsens rekkevidde til den generelle oppfatning og utvikling i samfunnet (Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) pkt. 7.24.1.5). Kjønnslige skildringer hvor det gjøres bruk av dyr er nevnt eksplisitt som eksempel på skildringer som vil rammes (Norges Høyesterett Rt-2005-1628/ HR-2005-1913-A).

Straffebudet om pornografi verner den kollektive interessen knyttet til å motvirke spredningen av materiale som kan virke støtende og seksuelt forrående. Det er altså ikke dyrevelferdshensyn som ligger til grunn for at «kjønnslige skildringer hvor det gjøres bruk av […] dyr» omfattes av bestemmelsen. Det har imidlertid vært omdiskutert i hvilken grad kjønnslige skildringer som kan virke støtende og seksuelt forrående bidrar til å øke omfanget av seksuelle krenkelser (Jacobsen, Karnov, lovkommentar straffeloven § 317, Note 1 nr. 4).

Straffeloven § 317 første ledd bokstav a rammer den som «utgir, selger eller på annen måte søker å utbre» pornografi som definert i § 317 andre ledd, herunder pornografi der det gjøres bruk av dyr. I lovkommentarene til bestemmelsen er det lagt til grunn at alternativet «søker å utbre» som utgangspunkt bare omfatter tilfeller der materialet forsøkes gjort tilgjengelig for et større antall personer, og ikke rammer en enkeltstående avhending eller lignende av pornografisk materiale. I juridisk litteratur er det imidlertid antatt at det for alternativene «utgir» og «selger» er tilstrekkelig med ett enkeltstående eksemplar. Straffebudet rammer de fleste former for distribusjon av pornografi, men rammer ikke for eksempel det å motta eller inneha slikt materiale (Jacobsen, Karnov, lovkommentar straffeloven § 317, Note 4 nr. 3).

Bokstav b rammer det å innføre pornografi med sikte på utbredelse. Alternativet innebærer at det ikke er nødvendig å vurdere i det enkelte tilfelle om importen kan straffes etter bokstav a om «å søke å utbre». Begrepet «import» rammer etter ordlyden både å transportere materialet over grensen selv, og å få slikt materiale tilsendt av andre fra utlandet. Alternativet er medienøytralt, og rammer også elektronisk innførsel med sikte på utbredelse. Import til eget forbruk rammes imidlertid ikke, jf. spredningsmomentet (Jacobsen, Karnov, lovkommentar straffeloven § 317, Note 5 nr. 1-3).

Bokstav c rammer det å overlate pornografi til personer under 18 år. Bestemmelsen forsterker barns rettsvern mot å bli eksponert for pornografisk materiale, og gjelder all form for distribusjon av pornografisk materiale til personer under 18 år, uavhengig av omfang og eventuelt vederlag (Jacobsen, Karnov, lovkommentar straffeloven § 317, Note 6 nr. 1).

Bokstav d rammer det å holde offentlig foredrag eller å istandbringe offentlig forestilling eller utstilling med pornografisk innhold. Alternativet må ses i sammenheng med straffeloven § 10 annet ledd om offentlig handling, og omfatter bare den som holder foredraget. Arrangør og andre tilretteleggere kan imidlertid rammes av bestemmelsen om medvirkning i straffeloven § 15 (Jacobsen, Karnov, lovkommentar straffeloven § 317, Note 7).

Straffeloven § 317 fastsetter dermed heller ikke forbud eksempelvis mot å teknisk produsere eller forsettlig skaffe seg tilgang til pornografi med dyr, og å være i besittelse av pornografi med voksne mennesker og dyr (dyrepornografi), dersom gjerningspersonen ikke samtidig «søker å utbre» materialet.

Straffen for forsettlige overtredelser er bot eller fengsel inntil 3 år, jf. straffeloven § 317 første ledd. Etter § 317 tredje ledd, er også uaktsomme overtredelser straffbare. Strafferammen er bot eller fengsel inntil 6 måneder.

Medvirkning er straffbart, jf. straffeloven 2005 § 15. Forsøk på forsettlig overtredelse av første ledd er straffbart, jf. straffeloven 2005 § 16. Forsøk på uaktsom overtredelse er ikke aktuelt, siden forsøksansvaret forutsetter at gjerningspersonen har forsett om å fullbyrde et lovbrudd (Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) pkt. 16.7).

3.3.2 Straffeloven §§ 310 og 311 Fremvisning og fremstilling av seksuelle overgrep mot barn eller som seksualiserer barn

Straffeloven §§ 310 og 311 gjelder fremvisning av seksuelle overgrep mot barn eller fremvisning som seksualiserer barn, og fremstillinger av seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer barn. Ved fremvisninger og produksjon og spredning av fremstillinger av seksuelle overgrep mot barn, innebærer selve fremvisningen og produksjonen og spredningen av fremstillingen også en ytterligere krenkelse mot barnet – som kommer i tillegg til selve overgrepet.

I likhet med barn vil dyr som regel ha liten eller ingen evne til å motsette seg seksuelle overgrepshandlinger. Dyr er heller ikke i stand til å rapportere om slike handlinger til noen som kan hjelpe. Det kan derfor være hensiktsmessig å se hen til straffeloven §§ 310 og 311 første og femte ledd, for å vurdere om liknende bestemmelser for dyr vil kunne gi dyr et sterkere vern mot seksuelle overgrep og ivareta respekten for dyr.

Straffeloven § 310 lyder:

«§ 310. Fremvisning av seksuelle overgrep mot barn eller fremvisning som seksualiserer barn

Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som overværer en fremvisning av seksuelle overgrep mot barn eller fremvisning som seksualiserer barn. Med barn menes person under 18 år.»

Bestemmelsen i straffeloven § 310 gjelder den som overværer en fremvisning av seksuelle overgrep mot barn eller annen seksualisert fremvisning av barn. Det vil si at bestemmelsen i hovedsak er ment å ramme publikum eller «kunden», eksempelvis kunder som kjøper seg tilgang til digital strømming av overgrep mot barn i sanntid (Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) pkt. 16.7). Bestemmelsen gjør at det ikke er nødvendig å vurdere forholdet etter den generelle regelen om medvirkning i straffeloven § 15 (Jacobsen, Karnov, lovkommentar straffeloven § 310, Note 1 nr. 1).

Med fremvisning menes særlig «live» fremvisninger av barn som deltar i seksuell omgang eller handling eller andre seksualiserte fremvisninger av barn. For at noe skal regnes som fremvisning i bestemmelsens forstand, må den være ment for et publikum utover den som selv organiserer eller tilrettelegger for fremvisningen, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) pkt. 16.7.

Begrepet «overværer» omfatter enhver som er til stede fysisk ved en «live» fremvisning, og som har mulighet til å bevitne overgrepet eller fremvisningen. Ordlyden omfatter også den som får slike fremvisninger direkte overført til seg gjennom elektronisk kommunikasjon, for eksempel direktestrømming av overgrepet. Det er ikke et krav at det ytes vederlag. Å kjøpe og se opptak av overgrepet omfattes derimot ikke av § 310, men kan rammes av straffeloven § 311 om fremstilling av seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer barn.

Den som for eksempel selv bestiller eller oppmuntrer til en voldtekt av et barn, eller passivt medvirker til det, kan rammes som medvirker til voldtekten etter straffeloven § 299 jf. § 15 (Jacobsen, Karnov, lovkommentar straffeloven § 310, Note 1 nr. 2).

Skyldkravet etter straffeloven § 310 er forsett, jf. straffeloven 2005 § 21. Brudd på bestemmelsen kan straffes med bot eller fengsel inntil 3 år.

Forsøk på overtredelse av straffeloven § 310 er straffbart, jf. straffeloven 2005 § 16. Den som for eksempel forsøker å logge seg på en nettside for tilgang til direktestrømming av overgrep, men som får problemer med å fullføre betalingen, vil dermed også kunne holdes straffansvarlig (Jacobsen, Karnov, lovkommentar straffeloven § 310, Note 1 nr. 5).

Medvirkning kan straffes, jf. straffeloven 2005 § 15. Den som utfører det aktuelle overgrepet, straffes imidlertid for dette og ikke for medvirkning til at noen overværer det. Den som derimot formidler informasjon om et nettsted der vedkommende vet det skjer direktestrømming av overgrep mot barn, vil medvirke til brudd på straffebudet dersom mottaker av informasjonen logger seg på og overværer overgrepet (Jacobsen, Karnov, lovkommentar straffeloven § 310, Note 1 nr. 4).

Etter omstendighetene kan det å overvære fremvisning av seksuelle overgrep mot barn eller fremvisning som seksualiserer barn, rammes som medvirkning til overtredelse av bestemmelsene som rammer selve overgrepet mot barnet. Det at overgrep er begått i nærvær av andre kan også medføre at det anses som grovt, eller det kan være et straffeskjerpende moment, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) pkt. 16.7.

Straffeloven § 311 lyder:

«§ 311. Fremstilling av seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer barn

Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som

1. produserer fremstilling av seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer barn,

2. utgir, tilbyr, selger, overlater til en annen, gjør tilgjengelig eller på annen måte søker å utbre fremstillinger som nevnt i bokstav a,

3. anskaffer, innfører eller besitter fremstillinger som nevnt i bokstav a, eller forsettlig skaffer seg tilgang til slikt materiale,

4. holder offentlig foredrag eller istandbringer offentlig forestilling eller utstilling av fremstillinger som nevnt i bokstav a, eller

5. forleder noen under 18 år til å la seg avbilde som ledd i kommersiell fremstilling av rørlige eller urørlige bilder med seksuelt innhold.

Med barn menes i denne paragrafen personer som er eller fremstår som under 18 år.

Den som uaktsomt foretar handling som nevnt i første ledd, straffes med bot eller fengsel inntil 6 måneder. På samme måte straffes den innehaver eller overordnede som forsettlig eller uaktsomt unnlater å hindre at det i en virksomhet blir foretatt handling som nevnt i første ledd.

Straffen kan falle bort for den som tar og besitter et bilde av en person mellom 16 og 18 år, dersom denne har gitt sitt samtykke og de to er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling.

Bestemmelsen rammer ikke fremstillinger som må anses forsvarlige ut fra et kunstnerisk, vitenskapelig, informativt eller lignende formål.»

Av forarbeidene til bestemmelsen fremgår det at bestemmelsen gjelder ulike befatningsmåter med fremstillinger av seksuelle overgrep mot barn eller fremstillinger som seksualiserer barn, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) pkt. 16.7. Straffebudet dekker befatning med overgrepsmateriale i den rekkefølgen det tidsmessig ofte skjer, og enkelte særlige former for involvering i slikt overgrepsmateriale.

Et felles vilkår for mange av alternativene er at de gjelder «fremstilling av seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer barn». Som «fremstilling» regnes eksempelvis fotografier og videoopptak, men det omfatter også tegninger og tekst, eksempelvis beskrivelser som er del av en nettprat («chat») (Jacobsen, Karnov, lovkommentar straffeloven § 311, Note 2 nr. 1-2). Fremstilling «av seksuelle overgrep» omfatter ifølge forarbeidene fremstillinger som viser handlinger som rammes av straffelovens bestemmelser om seksuallovbrudd, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) pkt. 7.20.1.

Første ledd bokstav a rammer den som produserer fremstilling av seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer barn. Uttrykket «produksjon» omfatter blant annet det å gjøre et videoopptak, sammenstilling av bilder, utforming av tekst og andre måter å skape den aktuelle typen «fremstilling» på (Jacobsen, Karnov, lovkommentar straffeloven § 311, Note 4 nr. 1).

Første ledd bokstav b rammer den som utgir, tilbyr, selger, overlater til en annen, gjør tilgjengelig eller på annen måte søker å utbre fremstilling av seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer barn. Samlet omfattes de fleste former for spredning av materiale, uavhengig av hvor mange det sendes til, og om det mottas vederlag for handlingen (Jacobsen, Karnov, lovkommentar straffeloven § 311, Note 5 nr. 1). «Gjør tilgjengelig» kan for eksempel ramme den som legger ut fremstilling av seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer barn på internett eller samlinger av pekere på internett til sider med slikt materiale (Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) pkt. 16.7).

Første ledd bokstav c rammer den som anskaffer, innfører eller besitter fremstilling av seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer barn. «Besitter» rammer den som har overgrepsmaterialer under sin kontroll, mer enn helt kortvarig (Jacobsen, Karnov, lovkommentar straffeloven § 311, Note 6 nr. 1). Bestemmelsen rammer også den som forsettlig skaffer seg tilgang til slikt materiale, men rammer da ikke den som uforvarende får tilgang til slike bilder, for eksempel ved feilnavigering på internett. Det at tilgangen til materialet har skjedd mot vederlag eller har skjedd planmessig eller systematisk, kan være eksempler på momenter som kan peke i retning av at tilgang til materialet har skjedd med forsett.

Første ledd bokstav d rammer den som holder offentlig foredrag eller istandbringer offentlig forestilling eller utstilling av fremstillinger som nevnt i bokstav a.

Første ledd bokstav e rammer den som forleder noen under 18 år til å la seg avbilde som ledd i kommersiell fremstilling av rørlige eller urørlige bilder med seksuelt innhold. Straffen for forsettlig overtredelse av første ledd i straffeloven § 311 er bot eller fengsel inntil 3 år. Uaktsom overtredelse straffes med bot eller fengsel inntil 6 måneder, med unntak for alternativet i bokstav c om å skaffe seg tilgang til slikt materiale. For dette alternativet kreves forsett. Forsettlig brudd på § 311 straffes i praksis som utgangspunkt med ubetinget fengsel, særlig i tilfeller der det enten er tale om produksjon, profittmotivert virksomhet eller befatning med materiale av et visst omfang. Medvirkning rammes også av straffebudet, jf. straffeloven § 15. Forsøk på brudd på straffebudet rammes, jf. straffeloven § 16 (Jacobsen, Karnov, lovkommentar straffeloven § 311, Note 1 nr. 4-6 og Note 3 nr. 1).