Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Prop. 35 L (2015–2016)

Endringer i energiloven (skille mellom nettvirksomhet og annen virksomhet mv.)

Til innholdsfortegnelse

4 Gjeldende rett

4.1 Selskapsmessig og funksjonelt skille

4.1.1 Nettforetak med over 100 000 kunder

Vertikalt integrert virksomhet er i energiloven definert som: «Virksomhet eller en gruppe av virksomheter som utøver produksjon eller omsetning av elektrisk energi i tillegg til overføring, omforming eller fordeling av elektrisk energi (nettvirksomhet). En gruppe av virksomheter omfattes dersom det foreligger kontroll mellom virksomheter i gruppen.» For nettselskap med mer enn 100 000 nettkunder som er del av en vertikalt integrert virksomhet, er det satt krav til organiseringen gjennom selskapsmessig og funksjonelt skille i energiloven §§ 4-6 og 4-7.

Selskapsmessig skille innebærer at nettvirksomhet og produksjons- eller omsetningsvirksomhet skilles ut i egne selskaper (selvstendige rettssubjekter). Videre stilles det krav til at nettvirksomhet ikke kan eie eller eies av enheter med virksomhet innenfor produksjon eller omsetning av elektrisk energi. Funksjonelt skille innebærer at personer i ledelsen i nettforetaket ikke kan delta i ledelsen i søsterselskap i konsernet. Morselskap eller kontrollerende eier har innflytelse over de økonomiske rammene til nettforetaket, men kan ellers ikke gi instrukser i den daglige driften eller om investeringsbeslutninger. Innholdet i kravene er nærmere beskrevet i Ot.prp. nr. 61 (2005–2006).

På side 31 i Ot.prp. nr. 61 (2005–2006) er det også redegjort nærmere for hva kravet til organisering som selvstendige rettssubjekter innebærer: «Nettvirksomheten og de konkurranseutsatte virksomhetene må være organisert som selvstendige rettssubjekter atskilt fra bakenforliggende eiere. Organisering som for eksempel aksjeselskap, statsforetak, ansvarlig selskap etter selskapsloven, IKS etter lov om interkommunale selskap eller samvirkeforetak oppfyller kravet. Kommunale eller fylkeskommunale foretak eller andre lag eller sammenslutninger organisert etter kommunelovgivningen utgjør imidlertid ikke egne rettssubjekter i forhold til de kommunale eierne. En slik organisering er ikke i tråd med verken gjeldende krav til selskapsmessig skille stilt i forbindelse med omorganisering mv. eller direktivets krav til rettslig uavhengighet.»

I nevnte proposisjon ble også reglene om selskapsmessig og funksjonelt skille i EUs andre elmarkedsdirektiv fra 2003 gjennomgått. Det andre elmarkedsdirektiv åpner for at medlemsstatene kan unnlate å stille krav om selskapsmessig og funksjonelt skille for distribusjonsnettselskaper med under 100 000 kunder. Kravene til skille på distribusjonsnettnivå er videreført i tredje elmarkedsdirektiv.

Departementet sendte i 2005 på høring et forslag om selskapsmessig og funksjonelt skille mellom nett og produksjon og omsetning av elektrisk energi, som gikk lenger enn kravene i andre elmarkedsdirektiv. Etter forslaget skulle departementet fastsette en nærmere grense på antall nettkunder som avgjorde hvilke selskap som skulle omfattes av kravene. Departementet foreslo primært at denne grensen skulle settes til virksomheter med flere enn 20 000 nettkunder, sekundært 10 000 nettkunder. Departementet foreslo også en hjemmel for departementet til å stille krav til at nettvirksomhet skal skilles fra annen virksomhet enn produksjon eller omsetning av elektrisk energi. Etter høringen falt departementet ned på dagens ordlyd i §§ 4-6 og 4-7.

4.1.2 NVEs praksis i saker om organisering

NVE har gjennom sin forvaltningspraksis utarbeidet nærmere krav til organiseringen for å hindre kryssubsidiering mellom nettvirksomhet på den ene siden og produksjons- og omsetningsvirksomhet på den andre. Adgangen til å stille konsesjonsvilkår om selskapsmessig skille for vertikalt integrert virksomhet er lovfestet i energiloven § 4-6 annet ledd, som videreførte tidligere praksis, jf. Ot.prp. nr. 61 (2005–2006) side 65. Det har ikke blitt stilt krav om funksjonelt skille som konsesjonsvilkår.

Det utløses konsesjonsplikt for elektriske anlegg og omsetning av elektrisk energi etter reglene i energiloven kapittel 3 og 4. Dette omfatter virksomhet innen produksjon, overføring, fordeling og omsetning av elektrisk energi. Konsesjon etter energiloven gis til bestemt person, selskap, lag, kommune eller fylkeskommune, jf. § 2-2 tredje ledd. Dersom en overdragelse av aksjer eller andeler i det selskapet som har konsesjon er å anse som en reell overføring av selskapets aktiva, må kjøperen ha konsesjon. En slik overdragelse antas å foreligge når et selskap erverver mer enn 90 prosent av aksjene eller andelene i et annet selskap, jf. Ot.prp. nr. 43 (1989–90) s. 87.

Omsetningskonsesjonsordningen har som formål å sikre en samfunnsmessig rasjonell kraftomsetning og nettvirksomhet gjennom å legge til rette for et effektivt kraftmarked og en effektiv drift, utnyttelse og utvikling av elektrisitetsnettet. Når et selskap søker om ny konsesjon i forbindelse med sammenslåinger, kjøp/oppkjøp, annet erverv eller etablering hvor nett og konkurranseutsatt virksomhet er involvert, kan NVE som vilkår for ny omsetningskonsesjon stille krav om selskapsmessig skille og organisering etter den såkalte konsernmodellen, jf. Ot.prp. nr. 56 (2000–2001) side 25. Konsernmodellen innebærer at nettvirksomheten og konkurranseutsatt virksomhet skilles ut i separate juridiske enheter (datterselskaper) underlagt et morselskap. Om det skal stilles slike krav blir vurdert fra sak til sak av NVE i forbindelse med konsesjonsbehandlingen.

I konsesjonsbehandlingen vurderer NVE om kravene til organisering vil være urimelig tyngende i forhold til de samfunnsøkonomiske gevinster man kan forvente ved en strukturendring, jf. Ot.prp. nr. 61 (2005–2006) side 19 hvor det uttales at: «I særskilte tilfeller er det gitt unntak. Det er blant annet unnlatt å stille krav for enkelte mindre selskaper. For små selskaper kan sammenslåinger mv. som medfører dannelsen av en større enhet anses som et skritt i riktig retning selv om både nett- og konkurranseutsatt virksomhet er involvert. Det har da blitt lagt vekt på rasjonaliseringsgevinstene, og det har ikke blitt stilt krav til at nett og konkurranseutsatt virksomhet må organiseres i separate juridiske enheter. Ved å unnlate å stille krav oppnås ikke målsetningen om skille mellom nett og konkurranseutsatt virksomhet fullt ut.»

Morselskapet kan ikke drive virksomhet innen produksjon eller omsetning av elektrisk energi. Konkrete vilkår er fastsatt i omsetningskonsesjonen for nettvirksomhet i konsernet for å bidra til økt selvstendighet for nettselskapet. Enkelte har også valgt å organisere nettvirksomhet og konkurranseutsatt virksomhet i egne virksomheter direkte underlagt eier, dvs. uten mellomliggende eierselskap i form av morselskap, holdingselskap o.l.

4.1.3 Regnskapsmessig skille

I forskrift om økonomisk og teknisk rapportering, inntektsramme for nettvirksomhet og tariffer av 11. mars 1999 nr. 302 (kontrollforskriften) er det satt krav til regnskapsmessig skille for alle nettselskap. Kravet innebærer at konsesjonæren skal oppdele virksomheten i selvstendige virksomhetsområder med separate budsjetter og regnskaper, og gi separat regnskapsinformasjon om virksomhetsområdene, jf. kontrollforskriften § 3-1. Direkte og indirekte interne overføringer av økonomiske midler mellom monopolvirksomhet og annen virksomhet som konsesjonæren driver skal fremgå av regnskapene. Rapporteringen skal gjøres på egne virksomhetsområder som skal inndeles i følgende kategorier: Kraftomsetning, kraftproduksjon, sentralnett, regionalnett, distribusjonsnett, tele og øvrig virksomhet.

4.2 Definisjon av transmisjonsnett

I forbindelse med gjennomføringen av det andre elmarkedsdirektivet fra 2003 la departementet til grunn at transmisjonsnett i direktivets forstand omfatter overføring av kraft på sentralnettsnivå. Det norske regional- og distribusjonsnettet ble ansett som distribusjonsnett i direktivets forstand, jf. Ot.prp. nr. 61 (2005–2006) side 20 og 31.

I det tredje elmarkedsdirektivet er transmisjon definert i artikkel 2 nr. 3 som «transport of electricity on the extra high-voltage and high voltage interconnected system with a view to its delivery to final customers or to distributors, but does not include supply». Begrepet er hovedsakelig definert ut fra nettkomponentenes fysiske og funksjonelle egenskaper. Det samme gjelder definisjonen av distribusjon i artikkel 2 nr. 5 som definerer distribusjon som «the transport of electricity on high-voltage, medium-voltage and low-voltage distribution systems with a view to its delivery to customers, but does not include supply». Kriteriet «interconnected system» i definisjonen av transmisjon forstås av departementet som at det er maskede nett som inngår i direktivets definisjon, slik at kundespesifikke anlegg ikke er omfattet av definisjonen av et transmisjonssystem.

Spenningsnivået er et sentralt element i definisjonene av både transmisjon og distribusjon, men er ikke konkretisert eller fastsatt med tall. I definisjonen av transmisjon inngår «extra high-voltage» og «high-voltage». I definisjonen av distribusjon inngår «high-voltage» og i tillegg «medium-voltage» og «low-voltage». Definisjonene overlapper hverandre ved at begge omfatter system for transport av elektrisk energi over «high-voltage».

Departementet har merket seg at det er store variasjoner mellom landene i EU når det gjelder hvordan grensen mellom transmisjonssystemet og distribusjonssystemet trekkes. Med utgangspunkt i direktivets generelle ordlyd må det enkelte land selv foreta den nærmere grensedragning mellom transmisjons- og distribusjonssystemet, ut fra direktivets definisjoner og med hensyn til nasjonale særtrekk ved det enkelte lands kraftsystem.

Sentralnettet i Norge består i hovedsak av 300 og 420 kV linjer og anlegg, og 132 kV i deler av landet der dette er høyeste spenningsnivå. Dagens sentralnett er fastsatt på grunnlag av funksjonelle kriterier om at sentralnettet skal være et landsomfattende og sammenhengende nett og sørge for sentrale utvekslingspunkter i alle regioner. Også den norske delen av utenlandsforbindelser inngår i sentralnettet. Sentralnettets utstrekning ble opprinnelig fastsatt av Statnett i 1997, med virkning fra 1. januar 1998. Flere klaget Statnetts avgjørelse inn til NVE, og deler av NVEs vedtak ble igjen påklaget til OED, som fattet vedtak i 1998. I 2001 tok NVE en rekke radialer inn i sentralnettet. Disse er i all hovedsak produksjonsradialer, men med noe tilknyttet forbruk. Etter forskriftsendringen i 2005 har NVE tatt enkelte av disse radialene ut ved enkeltvedtak. I 2003 ble all nedtransformering tatt inn i sentralnettet ved enkeltvedtak.

Etter energilovforskriften § 4-4 bokstav g kan NVE i enkeltvedtak avgjøre hvilke anlegg som skal inkluderes i sentralnettet.

4.3 Operatør av distribusjonssystem

Departementet har lagt til grunn at «distribusjonssystem» i direktivets forstand består av regional- og distribusjonsnettet, og at virksomheter med konsesjon i regional- og distribusjonsnettet er å anse som distribusjonssystemoperatør (DSO) i direktivets forstand. I Ot.prp. nr. 61 (2005–2006) uttales følgende følgende på side 20:

«Direktivet artikkel 15 stiller krav til selskapsmessig og funksjonelt skille for vertikalt integrerte virksomheter som i direktivet benevnes som «Distribution System Operators» (DSO). I det følgende vil DSO omtales som nettvirksomhet. Ut fra norske forhold omfatter dette virksomheter med distribusjons- eller regionalnett.»

Definisjonen av distribusjon videreføres i artikkel 2 i tredje elmarkedsdirektiv.

I kontrollforskriften § 1-3 defineres regionalnett som «overføringsnett mellom sentralnett og distribusjonsnett». I samme bestemmelse er distribusjonsnett definert som «overføringsnett med nominell spenning opp til og med 22 kV, med mindre annet er bestemt». Dette betyr at regionalnettet som hovedregel omfatter alle anlegg som ikke inngår i sentralnettet og med spenning høyere enn 22 kV. Regionalnett kan imidlertid også omfatte anlegg med lavere spenning enn 22 kV.

For nettanlegg med spenning opp til og med 22 kV er det som regel gitt områdekonsesjon etter energiloven § 3-2, med rett til å bygge, eie og drive nett innenfor et geografisk område. I de største byene har områdekonsesjonærer også tillatelse til bygging av kabelnett opp til 132 kV. Denne nettvirksomheten forsyner i hovedsak alminnelig forbruk.

4.4 Forvaltningslovens regler om omgjøring ved fastsettelse av inntektsrammer

NVE regulerer i dag nettselskapene økonomisk gjennom fastsettelse av årlig inntektsramme for hvert enkelt selskap, jf. kontrollforskriften § 7-2. Fastsettelsen av inntektsrammene bygger på et prinsipp om at nettselskapene over tid skal få dekket sine kostnader, samt gis en rimelig avkastning på investert kapital. Inntektsrammene innebærer at det settes et tak for hvert enkelt selskaps inntekt fra monopoltjenester (nettvirksomhet), jf. kontrollforskriften § 7-1. Inntektsrammen beregnes dels av det enkelte selskapets egne kostnader, og dels av en kostnadsnorm, hvor selskapets kostnadseffektivitet sammenlignes med andres. Den sammenliknende effektivitetsanalysen medfører at kostnadsdata fra andre nettselskaper har innvirkning på størrelsen på det enkelte selskaps inntektsrammer.

Selskapenes tekniske og økonomiske rapportering kvalitetssikres av NVE. For at selskapenes årlige tariffinntekter best mulig skal sammenfalle med tillatte inntekter, varsler NVE nettselskapene om estimert inntektsramme før inngangen av året. Endelig inntektsramme fastsettes etter utgangen av det enkelte år, når rente, kraftpris og inflasjon er kjent. Beregning av de årlige inntektsrammer forutsetter at NVE har et tilstrekkelig datagrunnlag fra alle nettselskapene.

Etter forvaltningsloven §§ 34 og 35 er vedtaksinstansens og klageinstansens muligheter til omgjøring av vedtak til skade for en part begrenset i tid. NVEs vedtak om inntektsramme kan i praksis, innenfor de rammene forvaltningsloven setter, ikke omgjøres til skade for en part, med mindre feilen er av en slik karakter at vedtaket er å anse som ugyldig. Dette innebærer at dersom NVE oppdager feil i datagrunnlaget etter at vedtak er fattet, vil nettselskapene beholde den opprinnelige inntektsrammen, selv om den i realiteten er for høy som følge av feilen. Samtidig er faktiske feil i et selskaps innrapporterte data, som ikke oppdages og korrigeres før inntektsrammen er fastsatt, en relevant klagegrunn for selskaper som blir påvirket av feilen. Forvaltningslovens bestemmelser om omgjøringsadgang gir derfor nettselskapene insentiver til å unnlate å påpeke faktiske eller mulige feil i datagrunnlag i forkant av at vedtak fattes. Etter departementets syn er en slik situasjon uheldig for nettkundene, ettersom høyere samlede inntektsrammer også medfører høyere tariffer samlet sett.

Til toppen
Til dokumentets forside