2 Bakgrunnen for lovforslaget

2.1 Et historisk tilbakeblikk

Forløperen til dagens stønader til aleneforeldre finnes i de Castbergske barnelover fra 1915. Disse skulle bedre de sosiale, juridiske og økonomiske rettighetene til ugifte mødre og barna deres. Lov om forsorg for barn, som var en av disse barnelovene, fastsatte et prinsipp om at kommunene skulle ha et minimumsansvar for barn som ikke mottok bidrag fra faren. Loven ble imidlertid lite brukt. Fem år senere, i 1920, ble det innført kommunal morstrygd i Oslo, noe som ble regnet som en sosialpolitisk nyskapning i internasjonal sammenheng. Trygden omfattet enker, ugifte, skilte og separerte mødre med mindreårige barn. Ytelsene ble satt lavt fordi det ble forutsatt at en del av forsørgelsen skulle skje ved eget arbeid. Fedrenes bidrag kom dessuten til fradrag i trygden. For å øke arbeidsinsentivene i ordningen, ble det satt et «fribeløp» for egen inntekt uten at trygden ble avkortet.

Gjennom vedtakelsen av lov om enkje- og morstrygd i 1964 påtok staten seg et begrenset ansvar for enker og ugifte mødre. Loven trådte i kraft 1. januar 1965. I forarbeidene til loven ble det gitt uttrykk for at enkene og de ugifte kvinnene skulle få økonomisk støtte fordi de på grunn av omsorgen for barn var ute av stand til å forsørge seg selv ved eget arbeid. Skilte og separerte mødre ble ikke omfattet av stønadsordningen, fordi det ble lagt til grunn at barnets far hadde forsørgeransvaret for disse.

Formålet med loven var å gjøre kvinnen i stand til å komme tilbake til arbeidslivet og bli selvforsørget. Trygden var behovsprøvd i den forstand at det var avgjørende for innvilgelse om og i hvilken grad kvinnen hadde muligheter for å ta inntektsgivende arbeid. Loven åpnet for å gi utdanningsstønad og stønad til tilsyn med barn, dersom utdanning eller arbeid gjorde det nødvendig å overlate tilsynet med barna til andre. Underholdsbidrag som en ugift mor hadde krav på, skulle gå til fradrag i sin helhet i ytelsene etter loven. Det var ingen øvre aldersgrense for barna. Begrunnelsen for dette var at retten til ytelser ikke skulle være avhengig av fastlåste kriterier som kunne gi uheldige utslag.

Lov om enkje- og morstrygd ble innlemmet i folketrygdloven av 1966 da den trådte i kraft i 1967. Stønaden kunne nå i prinsippet gis fra to måneder før fødsel og ut den måneden barnet fylte 10 år. Opprinnelig praksis var å innvilge stønad i et halvt år, men fra starten av 80-tallet var det en fast praksis for å innvilge stønaden inntil barnet var ti år om den enslige forelderen ikke var i arbeid. På dette tidspunktet var stønaden dermed blitt så generøs at alenemoren hadde et reelt valg om hvorvidt hun ville ta lønnet arbeid eller være hjemme og ta seg av barn og motta overgangsstønad, se NOU 2017: 6 Offentlig støtte til barnefamiliene, s. 189. Underholdsbidrag fra barnefaren medførte ikke reduksjon av ytelsen. Det ble imidlertid gitt bestemmelser om avkortning på grunnlag av arbeidsinntekt.

Økningen i antall separasjoner og skilsmisser skapte behov for en ny stønadslov. Tidligere måtte skilte og separerte forsørgere som ikke fikk tilstrekkelig underholdsbidrag, søke stønad etter lov om sosial omsorg. Da midlertidig lov om stønad til skilte og separerte ble vedtatt 17. desember 1971, fikk også skilte og separerte forsørgere lovfestet rett til ytelser. Reglene i midlertidig lov om stønad til skilte og separerte var i store trekk lik folketrygdlovens bestemmelser om ytelser til ugifte mødre. Loven ble innlemmet i folketrygdloven 1. januar 1981.

På bakgrunn av St.meld. nr. 35 (1994–95) Velferdsmeldingen ble det gjort omfattende endringer i stønadsordningen for enslig mor eller far fra 1. januar 1998. Hensikten var å bedre inntekten til de som hadde overgangsstønad som viktigste inntektskilde i en midlertidig periode, samt å stimulere aleneforeldre til selvforsørgelse og kvalifisering gjennom arbeid eller utdanning. Ytelsene til enslige foreldre skulle sikre inntekt i en overgangsperiode der omsorgen for små barn gjorde det vanskelig å forsørge seg selv ved eget arbeid. Et vesentlig hensyn var å sikre en god økonomi i barnets første leveår.

I tillegg mente regjeringen at lange stønadsperioder kunne vanskeliggjøre senere selvforsørgelse og stønadsperioden ble derfor redusert. En annen grunn til at stønadsperioden ble vesentlig redusert, var at en rekke familiepolitiske tiltak som ble gjennomført i årene forut for endringene i 1998, hadde bidratt til å gjøre det lettere å kombinere yrkesaktivitet med omsorg for små barn. Dette gjaldt forlenget foreldrepermisjon og tidskontoordning, økt barnehageutbygging, innføring av skole for seksåringer og etablering av skolefritidsordninger. Regjeringen mente at denne satsingen gjorde det mulig for enslige foreldre å gå ut i arbeidslivet også når barna var små, slik at den maksimale stønadstiden kunne kortes ned. Det ble imidlertid tatt hensyn til de som hadde barn med særlige omsorgsbehov.

Fra 1998 ble det også innført krav om yrkesrettet aktivitet som vilkår for å få overgangsstønad etter at barnet var fylt tre år. Dette skulle styrke aleneforeldres muligheter til selvforsørging og kvalifisering gjennom arbeid eller utdanning. I Ot.prp. nr. 8 (1996–97) Om lov om endringer i folketrygdloven og i enkelte andre lover (Oppfølging av Velferdsmeldingen) ble det foreslått at overgangsstønaden kunne gis inntil det yngste barnet begynner på skolen, men Stortinget vedtok en aldersgrense på åtte år. I tillegg var det mulighet for forlengelse i visse livssituasjoner, f.eks. der forelderen trengte utdanning for å komme i arbeid.

Fra 1. juli 1999 ble loven ytterligere endret, slik at stønad ikke kunne gis når den enslige moren eller faren levde i et ekteskapslignende forhold med en annen enn barnets far eller mor, og hadde gjort det i minst 12 av de siste 18 månedene, se Ot.prp. nr. 4 (1998–99) Om lov om endringer i folketrygdloven og i enkelte andre lover (samleproposisjon høsten 1998) punkt 6. Bakgrunnen for denne lovendringen var bl.a. å få like vilkår for rett til ytelser som enslig mor eller far både i folketrygdloven og i barnetrygdloven. I tillegg ble det lagt til grunn at samboerforhold var blitt såpass utbredt og allment akseptert, at det syntes mer naturlig å tilpasse stønadsordninger til faktisk familie- og samlivsmønster enn formelt ekteskap. Valget av samlivsform skulle ikke påvirkes av at den ene formen skulle gi bedre tilgang til offentlige stønadsformer enn andre.

Med virkning fra 1. januar 2012 ble aktivitetskravet for overgangsstønad ytterligere skjerpet, slik at aktivitetskravet nå gjaldt fra det yngste barnet fylte ett år, se Prop. 7 L (2011–2012) Endringar i folketrygdlova og enkelte andre lover (samleproposisjon hausten 2011). Endringen har sin bakgrunn i et av forslagene fra Velferds- og migrasjonsutvalget i NOU 2011: 7 Velferd og migrasjon – den norske modellens framtid. Utvalget stilte seg kritisk til stønader som subsidierte langvarig tilbaketrekning fra arbeidslivet for kvinner, og foreslo blant annet å innføre sterkere aktivitetskrav for mottakere av overgangsstønad. Utvalget viste til at en del innvandrergrupper hadde høyt forbruk av overgangsstønad, særlig kvinner fra Somalia, og at det var problematisk at man kunne motta overgangsstønad uten betingelser om arbeid eller utdanning. Det gjaldt ikke minst for mottakere som kjente det norske samfunnet dårlig og hadde svake norskferdigheter. Det ble også vist til at det ikke var urimelig å kreve aktivitet når det minste barnet fylte ett år, all den tid barnehagetilbudet nå var godt utbygd.

Med virkning fra 1. januar 2013 ble folketrygdloven § 15-6 endret, slik at varigheten på nye perioder med overgangsstønad i forbindelse med nytt barn, ble begrenset til perioden frem til barnet hadde rett til barnehageplass, se Prop. 13 L (2012–2013) Lov om endringar i folketrygdlova og einskilde andre lover (samleproposisjon).

For å hindre at enslige skulle kunne si opp et arbeidsforhold for å senere kunne ta utdanning med overgangsstønad, ble det samtidig innført vilkår om uforskyldt ledighet for rett til overgangsstønad, jf. folketrygdloven § 15-6 første ledd.

Fra 2016 ble det gjort endringer som særlig skulle underbygge formålet om å bli selvforsørget gjennom eget arbeid, se Prop. 115 L (2014–2015) Endringer i folketrygdloven mv. (stønader til enslig mor eller far og tilleggsstønader til tiltaksdeltakere). Det ble blant annet innført krav om at den konkrete utdanningen eller opplæringen må vurderes av Arbeids- og velferdsetaten som nødvendig og hensiktsmessig for å få stønadsmottakeren i arbeid, for at mottakeren skal kunne fylle aktivitetskravet ved å være under utdanning.

Kravet om aleneomsorg ble også skjerpet, slik at man fra første dag i et samboerforhold ikke lenger kunne regnes som å være alene om omsorgen. Det ble videre presisert at en enslig mor eller far som fikk nytt barn med samme partner, ikke lenger regnes som «enslig».

I 2022 avga EFTA-domstolen en rådgivende uttalelse (E-2/22) som konkluderte med at overgangsstønaden klassifiseres som en familieytelse etter Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 883/2004 av 29. april 2004 om koordinering av trygdeordninger (trygdeforordningen). EFTA-domstolens uttalelse ble stadfestet av Trygderetten i ankesak nr. 20/1763. Frem til da var det lagt til grunn at overgangsstønaden ikke var omfattet av trygdeforordningen og at det dermed heller ikke forelå adgang til eksport og rett til sammenlegging innenfor EØS-området. For å tilrettelegge for oppfyllelse av de EØS-rettslige forpliktelsene, ble det derfor gjort ytterligere endringer. På samme måte som når det gjelder de øvrige folketrygdytelsene som omfattes av trygdeforordningen, ble det etablert en folkerettsmarkør i § 15-1 a, som fastslår at reglene i kapittel 15 skal fravikes så langt det er nødvendig av hensyn til de relevante reglene i EØS-avtalens hoveddel, i trygdeforordningen, gjennomføringsforordningen og bi- og multilaterale trygdeavtaler, se folketrygdloven §§ 1-3 a og 1-3 b.

Samtidig ble varighetsbestemmelser som var knyttet til tidspunktet for når retten til barnehageplass inntrer, endret til tidspunktet barnet fyller 14 måneder. Den viktigste konsekvensen var likevel at kravet om opphold i Norge i folketrygdloven § 15-3 ble justert til også å gjelde EØS-området og at oppholdskravet må leses og tolkes i lys av trygdeforordningens regler om familieytelser. Det kan gi betydelige utfordringer for forvaltningen av ordningen, og innebærer dessuten potensielt vesentlige utvidelser når det gjelder hvem som kan få rett til stønadene gjennom familiens trygdedekning i Norge. Det vises til utførlig omtale av konsekvensene i Prop. 135 L (2022–2023) Endringer i folketrygdloven (synliggjøring av forpliktelser til trygdekoordinering for stønad til enslig mor eller far mv.), kapittel 4.

2.2 Vurderinger av behovet for en egen folketrygdytelse til aleneforeldre

2.2.1 Stønadsordningens bakgrunn

Stønad til enslig mor eller far ble innført i en tid da det var liten tilgang til organisert barnetilsyn og langt færre yrkesaktive kvinner enn nå. I dag må stønaden vurderes i lys av at det er tilnærmet full barnehagedekning, skolefritidsordning, og at det er innført en rekke andre økonomiske støtteordninger både til barnefamilier generelt og til personer som er alene om omsorgen for barn. Et prinsipielt spørsmål er derfor om det fortsatt er behov for en særskilt trygdeytelse til enslig mor eller far, eller om aleneforeldrenes særlige behov for praktisk og økonomisk hjelp må eller bør ivaretas gjennom de generelle støtteordningene.

Da ordningen ble innført var siktemålet først og fremst å sette unge, enslige mødre uten utdanning eller jobb i stand til å ta seg av barnet sitt, mer på linje med de mødrene som hadde en ektefelle som kunne forsørge dem.

I motsetning til da stønadene ble innført, er det i dag ikke uvanlig at barnets foreldre ikke bor sammen, uten at dette nødvendigvis er til hinder for at de er i arbeid. Det forventes dessuten at både kvinner og menn er i arbeid og bidrar til å forsørge familien, og at den forelderen som ikke har den daglige omsorgen for barnet, også bidrar til forsørgelse av barnet.

Innretningen på stønaden er gradvis forsøkt endret i tråd med samfunnsutviklingen, men hele ordningen bærer likevel fortsatt klart preg av å være etablert i en annen tid. Den betydelige satsningen på barnehageplasser, samt tilsynsordninger for skolebarn (SFO mv.), i kombinasjon med betydelige reduksjoner av foreldrebetalingen, gjør at det nå er tilrettelagt for at begge foreldre kan jobbe eller ta utdanning i en helt annen grad enn tidligere.

2.2.2 Mål om likestilt foreldreskap

Et annet viktig forhold er at det er et krav om at den enslige moren eller faren har «klart mer» av den daglige omsorgen enn den andre forelderen, for å få stønad, jf. folketrygdloven § 15-4 fjerde ledd. Det innebærer at overgangsstønaden kan føre til uønskede tilpasninger av samliv for å falle inn under gunstigere støtteordninger. Et mål for familiepolitikken er å sikre barn gode oppvekstvilkår uavhengig av familietype og foreldrenes relasjoner. Det at stønadene i folketrygdloven kapittel 15 er basert på foreldres samlivsstatus, er derfor utfordrende og kan bidra til å høyne konfliktnivået i forbindelse med samlivsbrudd.

Regelverket har også andre problematiske sider, som at vilkårene utfordrer målsetningen om at foreldrene med tanke på barnets beste skal dele på omsorgen for barn etter et samlivsbrudd, og dessuten vanskeliggjør avtaler om samvær og omsorg. Barnefamilieutvalget påpekte i NOU 2017: 6 Offentlig støtte til barnefamiliene nettopp disse uheldige sidene ved overgangsstønaden:

«Det er viktig å lage gode ordninger som kan bidra til at samlivsbrudd eller det at foreldre ikke bor sammen, ikke blir ødeleggende for barns økonomiske trygghet. Det er et mål for familiepolitikken å sikre barn gode oppvekstsvilkår uavhengig av familietype og foreldrenes relasjoner. Samtidig vil utvalget understreke at det er utfordrende å utforme støtteordninger basert på foreldres samlivsstatus. Slike ordninger avskjærer for eksempel par med barn fra å kunne motta støtte, ikke på bakgrunn av behov, men på bakgrunn av foreldrenes samlivsstatus. Det er problematisk med overføringsordninger som legger opp til at det vil lønne seg økonomisk for par med dårlig råd å skille lag. Endringene i samlivsformer og i hvordan par ordner omsorgen for barn etter et samlivsbrudd, gjør det også vanskelig å definere hvem som er enslig forsørger. Utvalget understreker at det generelt er ønskelig med overføringsordninger som i størst mulig grad er rettet inn mot eksisterende behov, og som ikke er basert på foreldres samboerstatus eller tidligere trygdeatferd.»

2.2.3 Endringer i familiemønster og tjenester til barnefamilier

Både endringen i familiemønsteret og i tjenestene til barnefamiliene tilsier at tiden nå er inne for å avvikle stønadene til enslig mor eller far, slik at aleneforeldres (eventuelle) behov for praktisk og økonomisk støtte ivaretas gjennom de generelle støtteordningene og av støtteordninger rettet mot barnefamilier og ikke kun aleneforeldre.

Om lag 40 prosent av mottakerne av overgangsstønaden har innvandrerbakgrunn. Blant de med innvandrerbakgrunn viser tall fra SSB for 2023 at rundt 80 prosent hadde innvandrerbakgrunn fra land utenfor EU/EØS. Overgangsstønaden kan føre til tregere integrering og mer passivitet ved at overgangsstønaden låser denne gruppen i lengre perioder til en stønad, slik at de i mindre grad deltar i arbeidslivet enn det de ville gjort uten stønad.

Velferds- og migrasjonsutvalget foreslo i NOU 2011: 7 Velferd og migrasjon – Den norske modellens framtid å dreie den offentlige innsatsen til barnefamilier fra kontantytelser til tjenester der dette er mulig. Også Barnefamilieutvalget hadde i NOU 2017: 6 Offentlig støtte til barnefamiliene flere forslag som innebærer å avvikle kontantytelser til barnefamiliene til fordel for tjenester. Utvalget foreslo blant annet å avvikle stønadene til enslige foreldre i folketrygdloven kapittel 15, med den begrunnelse at denne gruppens behov for økonomisk støtte bør dekkes på andre måter enn gjennom dagens ordning for stønader til enslig mor og far.

2.2.4 Innelåsning på trygd øker risikoen for lavinntekt

Enslige foreldre generelt er en gruppe som i større grad enn andre grupper i befolkningen har økonomiske og sosiale utfordringer. Omtrent hver fjerde enslige forelder har lavinntekt, noe som fører til at enslige foreldre er overrepresentert blant lavinntektshusstander. Det innebærer at også barna deres vil tilhøre en familie med lavinntekt. Lavinntekthusstander er av SSB definert som husholdninger der samlet inntekt etter skatt er mindre enn 60 prosent av medianinntekt etter skatt blant hele befolkningen. Inntekten er vektet etter EU-skalaen for antall barn og voksne i husholdningen.

Mottakere av overgangsstønad har større økonomiske utfordringer enn enslige foreldre sett under ett. Statistikk utarbeidet av SSB på oppdrag fra departementet viser at mottakere av overgangsstønad var noe overrepresentert blant personer med lavinntekt i 2023, sammenlignet med enslige foreldre totalt sett. Videre har en del av overgangsstønadsmottakerne en svak tilknytning til arbeidslivet. Overgangsstønaden kan derfor være viktig for gruppene som har svakere utsikter til å skaffe seg en jobb, få høy nok stillingsprosent og/eller høy nok timelønn. Samtidig er formålet med stønaden at mottakerne skal bli i stand til å forsørge seg selv ved eget arbeid. Generelt vil lengre perioder utenfor arbeidslivet, eller perioder med svak tilknytning, kunne redusere mulighetene for å komme i ordinært arbeid. Slik sett kan overgangsstønaden virke innelåsende ved at den tillater lengre perioder med deltidsarbeid eller deltidsstudier, og kan motvirke overgang til selvforsørgelse eller bidra til at det tar lengre tid før den enslige blir selvforsørget.

2.2.5 Utdanningsfinansiering

Av de som mottar overgangsstønad i dag, er det en større andel som kun har grunnskole som høyeste utdanning enn i befolkningen generelt. Det bidrar også til at det kan bli vanskelig å skaffe seg jobb. Rundt 40 prosent er innvandrere, og flere av disse har antakelig også svake norskkunnskaper. Lite utdanning og svake norskkunnskaper kan gjøre det mer utfordrende å skaffe seg en jobb. Derfor er det viktig at mange fortsatt får mulighet til å ta utdanning, spesielt videregående opplæring. Utdanning bør i utgangspunktet finansieres gjennom generelle finansieringsordninger, som i Statens lånekasse for utdanning. En styrking av den ordinære utdanningsfinansieringen, blant annet gjennom økning av satsen på barnestipendet, vil kunne bidra til at også flere enslige med aleneomsorg tar utdanning. I tillegg kan ordninger som «Jobbsjansen» styrkes, slik at flere innvandrerkvinner som står langt fra arbeidsmarkedet, får mulighet til å komme i jobb eller utdanning.

2.2.6 Utfordringer knyttet til vurdering og kontroll av vilkårene

Vurderingene av om vilkårene for rett til stønadene er til stede, forutsetter kontroll av svært private forhold, noe som også ble påpekt av Barnefamilieutvalget. For eksempel vil mottakerne miste retten til overgangsstønad dersom de inngår nytt samboerskap eller får nytt barn med samme partner. Arbeids- og velferdsetaten er her avhengig av å innhente svært personlig informasjon. Det utfordrer retten til og respekten for privatliv som følger av Grunnloven § 102 og artikkel 8 i den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Det er inngripende for den enkelte, gjør ordningen krevende å forvalte og øker risikoen for misbruk av ordningen.

Vilkårene for å få overgangsstønad er utfordrende å kontrollere og innebærer betydelig grad av manuell vurdering og skjønn. Mange unntak og særregler bidrar til å gjøre regelverket uoversiktlig og komplisert. I PROBA samfunnsanalyses rapport 2013-5, «Trygdesvindel i Norge. En kartlegging av fem stønadsordninger», ble fem trygdeytelser vurdert ut fra omfang eller potensial for trygdesvindel. Rapporten pekte på at overgangsstønaden trolig var den stønaden som det ble svindlet mest med av de fem stønadene som ble vurdert i rapporten.

Rapporten pekte videre på at det særlig var vilkårene om å være «enslig» med «aleneomsorg» som i realiteten ikke ble fulgt. Dette skjedde ved fiktive samlivsbrudd, unnlatelse av å melde fra ved nytt samboerskap og en ikke reell avtale om samvær med den andre parten. Dette er forhold som vanskelig kan overprøves. I rapporten ble det pekt på at omfanget av trygdesvindel var vanskelig å anslå, men det ble angitt et gjennomsnittlig anslag på 13 prosent av utbetalingene. Det er som nevnt i punkt 2.1, gjort regelverksendringer etter 2013, men de samme omgåelsesmulighetene som nevnt over, er fortsatt til stede i dagens ordning.

2.2.7 Administrative utfordringer knyttet til håndhevingen av EØS-reglene

Stønadene til enslig mor eller far i folketrygdloven kapittel 15 anses som familieytelser etter trygdeforordningen. En konsekvens av det er at man for EØS-borgere ikke kan stille krav om opphold i Norge for rett til stønadene. Dette kan gi omfattende administrative utfordringer for forvaltningen av stønadsordningen. Utfordringene skyldes at langt flere enn tidligere kan være stønadsberettigete gjennom andre familiemedlemmers trygdedekning i Norge, og at kontrollen av vilkårene for disse stønadene er svært krevende når stønadsmottakerne ikke oppholder seg i Norge. Dette er nærmere omtalt i Prop. 135 L (2022–2023) Endringer i folketrygdloven (synliggjøring av forpliktelser til trygdekoordinering for stønad til enslig mor eller far mv.), kapittel 4.

2.2.8 Enslige som ikke kan være i arbeid

Enslige med aleneomsorg for de yngste barna har begrenset mulighet til å ta utdanning eller være i jobb i barnets første leveår, både av hensyn til barnets omsorgsbehov, amming og fordi retten til barnehageplass ikke inntrer før etter at barnet er fylt ett år. Denne gruppen enslige vil kunne komme i en økonomisk vanskeligere situasjon ved en avvikling av overgangsstønaden, særlig dersom de ikke har krav på foreldrepenger. En annen gruppe som kan komme i en tilsvarende situasjon, er enslige med særlig tilsynskrevende barn, som på grunn av manglende tilsynsordninger, er forhindret fra å være i arbeid fordi de selv må være hjemme med barnet.

2.2.9 Andre støtteordninger til enslige foreldre og barnefamilier

I tiden etter at stønadene til enslige foreldre ble etablert er det utviklet en rekke støtteordninger for barnefamilier generelt og for enslige foreldre spesielt. Det generelle tjenestetilbudet for barnefamilier bidrar også til at det i mye større grad enn den gang, er tilrettelagt for at begge foreldre skal kunne være i arbeid og forsørge familien.

2.3 Om høringen

Høringsnotat med forslag til endringer i folketrygdloven kapittel 15 m.m. ble publisert 16. oktober 2025 på regjeringen.no, og samtidig sendt på høring til følgende høringsinstanser, med høringsfrist 17. november 2025:

• Departementene

• Statsministerens kontor

• Arbeids- og velferdsdirektoratet

• Barneombudet

• Barne- ungdoms og familiedirektoratet

• Integrerings- og mangfoldsdirektoratet

• Likestillings- og diskrimineringsombudet

• Trygderetten

• Universitetet i Bergen

• Universitetet i Oslo

• Universitetet i Tromsø

• Akademikerne

• Arbeidsgiverforeningen Spekter

• Fellesforbundet

• Hovedorganisasjonen Virke

• KS Kommunesektorens organisasjon

• Landsorganisasjonen i Norge

• NITO

• Næringslivets hovedorganisasjon – NHO

• Parat

• Samfunnsbedriftene

• Spekter

• Tekna

• Unio

• Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund

• Aleneforeldreforeningen

• Den norske Advokatforening

• Den Norske Dommerforening

• Foreningen 2 foreldre

• Juridisk rådgivning for kvinner (JURK)

• Jussbuss

• Jussformidlingen

• Mannsforum

• Norges kvinne- og familieforbund

• Norsk kvinnesaksforening

• Reform – ressurssenter for menn

Det er avgitt 37 høringssvar.

Følgende har svart at de ikke har merknader:

• Forsvarsdepartementet

• Kultur- og likestillingsdepartementet

• Justisdepartementet

I tillegg har en privatperson avgitt høringssvar uten merknader.

Følgende høringsinstanser har merknader til forslagene:

• Arbeids- og velferdsdirektoratet

• Barneombudet

• Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir)

• Aldri Alene

• Aleneforeldreforeningen

• Creo

• FAR – Foreningen for ansvarlige og rettferdige foreldreskap

• Fellesorganisasjonen FØL Norge (Foreningen for økt levestandard)

• Foreningen 2 foreldre (F2F)

• Juridisk rådgivning for kvinner

• KS Kommunesektorens organisasjon

• Mannsforum

• Norges institusjon for menneskerettigheter

• Norsk tjenestemannslag (NTL)

• Parat

• Redd Barna

• Rettspolitisk forening

• Samfunnsbedriftene

• Sanitetskvinnene

• 13 privatpersoner