Prop. 57 LS (2020–2021)

Endringer i finansforetaksloven mv. (verdipapirisering og kreditorhierarki) og samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 305/2019 av 13. desember 2019 om innlemmelse i EØS-avtalen av Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2017/2399

Til innholdsfortegnelse

4 Generelle krav til verdipapirisering

4.1 Innledning

Verdipapiriseringsforordningen består for det første av en generell del med krav som gjelder alle typer verdipapirisering. Disse kravene omtales i dette kapitlet. Den delen av forordningen som gjelder en standardisert type verdipapirisering, kalt STS (for «simple, transparent, and standardised»), omtales i kapittel 5. Verken dette kapitlet eller kapittel 5 omhandler lovforslag utover forslaget i kapittel 3 om å inkorporere forordningen i lov med tilhørende forskriftshjemler.

Forordningens generelle bestemmelser gjelder både tradisjonell og syntetisk verdipapirisering. Ved tradisjonell verdipapirisering vil eierskapet til den underliggende porteføljen bli overdratt til spesialforetaket, mens syntetisk verdipapirisering innebærer overføring av risiko, men ikke underliggende eksponeringer. De generelle kravene til verdipapirisering omhandler bl.a. «due diligence» for institusjonelle investorer, tilbakeholdelse av risiko («risk retention»), transparens, kredittgivningspraksis, restriksjoner på salg til forbrukere og forbud mot reverdipapirisering.

4.2 Krav til aktørene i en verdipapirisering

4.2.1 Forventet EØS-rett

4.2.1.1 Funksjoner og aktører

Forordningen definerer de ulike funksjonene og aktørene i en verdipapirisering, se også oversikten i avsnitt 2.2.3.5:

  • Opprinnelig långiver («original lender») er definert som det foretaket som enten selv eller gjennom tilknyttede foretak, direkte eller indirekte, inngikk de opprinnelige låneavtalene som verdipapiriseres, jf. artikkel 2 (20).

  • Verdipapiriserer («originator») er det foretaket som overfører låneporteføljen til spesialforetaket, jf. artikkel 2 (3) a.1

  • Administrasjonsforetaket («servicer») er definert som et foretak som forestår daglig forvaltning av en portefølje av ervervede fordringer eller de underliggende eksponeringer, jf. artikkel 2 (13). Rammene for administrasjonsforetak er nærmere omtalt i avsnitt 3.3.

  • Organiserende foretak («sponsor») er et foretak (annet enn verdipapiriserer) som etablerer og forvalter et ABCP-program eller en annen verdipapirisering ved å kjøpe eksponeringer fra tredjeparter, jf. artikkel 2 (5). Det organiserende foretak må enten være en kredittinstitusjon etter forordning (EU) 575/2013 eller et investeringsselskap etter direktiv 2014/65/EU.

  • Spesialforetaket («securitisation special purpose entity», SSPE) skal være etablert med det formål å gjennomføre verdipapiriseringen, og foretakets aktiviteter skal være begrenset til dette formålet, jf. artikkel 2 nr. 2. Spesialforetaket kan ikke være det samme foretaket som er verdipapiriserer eller organiserende foretak. Strukturen skal være utformet slik at den isolerer forpliktelsene til spesialforetaket fra forpliktelsene til verdipapiriserer.

Spesialforetaket kan for øvrig ikke være etablert i et tredjeland som er listet som en høyrisiko- eller ikke-samarbeidende jurisdiksjon av Financial Action Task Force (FATF), jf. forordningen artikkel 4. Spesialforetaket kan heller ikke etableres i et tredjeland som ikke har undertegnet en avtale med en EØS-stat som sikrer at myndighetene i tredjelandet overholder standarder i OECD-mønsteravtaler om skatt2 og effektiv utveksling av opplysninger om skatteforhold, herunder eventuelle multilaterale skatteavtaler.

Arbeidsgruppen peker på at det i de fleste tilfeller vil være én aktør, normalt en bank, som har rollen både som opprinnelig långiver, verdipapiriserer og administrasjonsforetak, eller organiserende foretak, i en verdipapirisering. Lånekundene vil derfor normalt kunne forholde seg til den banken de har tatt opp lånet i, også etter en verdipapirisering av lånene. Enkelte verdipapiriseringstransaksjoner kan imidlertid innebære at de ulike rollene ivaretas av ulike foretak. Flere av forordningens bestemmelser pålegger derfor plikter knyttet til én eller flere av de nevnte rollene.

4.2.1.2 Tilbakeholdelsesplikt

Gjeldende kapitalkravsregler for investeringer i verdipapiriserte porteføljer forutsetter at verdipapiriserer, organiserende foretak eller opprinnelig långiver har tilbakeholdt en økonomisk interesse («risk retention») i den verdipapiriserte porteføljen på minimum 5 prosent. Det har vært opp til banker og forsikringsforetak som investorer å påse at en verdipapirisering oppfyller dette kravet. Etter verdipapiriseringsforordningen gjelder kravet om tilbakeholdelse på fem prosent direkte for verdipapiriserer eller opprinnelig långiver, jf. artikkel 6.

Hensikten med tilbakeholdelseskravet er å bidra til at interessene til investorene og de som verdipapiriserer, er tilpasset hverandre. I forordningen er det angitt fem alternative metoder for å oppfylle tilbakeholdelseskravet på 5 prosent, bl.a. tilbakeholdelse av 5 prosent av nominell verdi av hver enkelt transje eller tilbakeholdelse av førstetapstransjen. EBA publiserte 31. juli 2018 et forslag til tekniske standarder som spesifiserer kravene til tilbakeholdelse av økonomisk interesse.3

4.2.1.3 Overføring av aktiva til spesialforetaket

Verdipapiriserer kan ikke overføre lån til spesialforetaket som antas å gi høyere tap på den verdipapiriserte porteføljen enn tapene på tilsvarende lån som beholdes på egen balanse, jf. artikkel 6. Denne vurderingen skal ta utgangspunkt i obligasjonens løpetid. Hvis obligasjonens løpetid er lengre enn fire år, skal fire år likevel ligge til grunn for vurderingen. Bestemmelsen er imidlertid ikke til hinder for at aktiva som ex ante har en høyere kredittrisikoprofil enn gjennomsnittet i låneporteføljen, kan overføres, hvis det gis nødvendig informasjon til potensielle investorer, jf. fortalens punkt 11.

4.2.1.4 Kriterier for å innvilge lån

Verdipapiriserer skal bruke de samme forsvarlige og veldefinerte kriteriene for innvilgelse av lån på de eksponeringer som skal verdipapiriseres, som foretaket bruker på ikke-verdipapiriserte eksponeringer, jf. artikkel 9. De samme kriteriene skal også brukes ved endring, fornyelse eller refinansiering av lån. Foretakene skal ha effektive systemer for å sørge for at de oppfyller disse kriteriene. Dersom verdipapiriserer har kjøpt porteføljen, skal det bekreftes at opprinnelig långiver har oppfylt kriteriene.

Verdipapirisering av boliglån som er gitt etter ikrafttredelsen av boligkredittdirektivet,4 kan ikke omfatte lån som er gitt uten at långiver har verifisert opplysningene som låntaker har gitt.

4.2.1.5 Transparenskrav

Verdipapiriserer og spesialforetaket skal gjøre informasjon om verdipapiriseringen tilgjengelig for investorer i obligasjonene, tilsynsmyndigheter og på forespørsel fra potensielle investorer, jf. artikkel 7. Bestemmelsen skal bl.a. bidra til at institusjonelle investorer gis tilgang til data som er nødvendig for å gjennomføre «due diligence», jf. fortalens punkt 13. Det skal bl.a. gis opplysninger om følgende:

  • Informasjon om den underliggende eksponeringen.

  • All underliggende dokumentasjon som er viktig for å forstå transaksjonen.

  • Sammendrag av transaksjonen, eller en oversikt over hovedtrekkene i verdipapiriseringen dersom det ikke foreligger et prospekt.

  • STS-notifikasjon dersom det er STS-verdipapirisering.

  • Investorrapporter som skal omhandle kredittkvalitet og utvikling i de underliggende eksponeringene.

  • Innsideinformasjon om verdipapiriseringen som verdipapiriserer, organiserende foretak eller spesialforetaket er forpliktet til å offentliggjøre i overensstemmelse med artikkel 17 i markedsmisbruksforordningen.5

  • Dersom markedsmisbruksforordningen artikkel 17 ikke kommer til anvendelse, informasjon om andre betydningsfulle hendelser.

Informasjonen om verdipapiriseringen skal gjøres tilgjengelig før prisfastsettelsen på obligasjonene, eller løpende gjennom obligasjonenes løpetid.

Foretakene som er involvert i verdipapiriseringen, kan avtale hvem av dem som skal oppfylle opplysningskravene. Opplysningene skal gjøres tilgjengelig ved hjelp av et verdipapiriseringsregister, se avsnitt 4.5. Hvis det ikke er etablert noe verdipapiriseringsregister, skal informasjon gjøres tilgjengelig på en nettside som oppfyller nærmere krav til datakontroll og sikkerhet. Kravet om tilgjengeliggjøring av informasjon gjelder bare ved verdipapiriseringer hvor det er prospektkrav etter prospektdirektivet.6

Opplysningskravene skal ligge innenfor det som følger av nasjonal rett og EØS-rett om taushetsplikt og behandling av personvernopplysninger. Kundeopplysninger kan bare gis i anonymisert eller aggregert form.

ESMA har utarbeidet utkast til utfyllende regler om bl.a. publiseringskrav og maler for rapportering av informasjon. Reglene ble publisert i EU-tidende i september 2020.7

4.2.1.6 Reverdipapirisering

Det er et forbud mot reverdipapirisering, jf. artikkel 8. Det vil si at den underliggende porteføljen ikke skal inneholde verdipapiriserte posisjoner. Formålet med forbudet er å gjøre transaksjonene mest mulig transparente. Forbudet gjelder ikke for reverdipapirisering som er utstedt før 1. januar 2019.

Det er ikke forbud mot reverdipapirisering som har «legitime formål». Å legge til rette for krisehåndtering eller avvikling av kredittinstitusjoner mv. vil f.eks. være et legitimt formål. Det vil også være et legitimt formål å ivareta investorenes interesser ved mislighold i en verdipapirisert portefølje. Slik bruk av verdipapiriserte posisjoner krever tillatelse fra nasjonale tilsynsmyndigheter, og tilsynsmyndighetene skal informere ESMA om slike tillatelser.

4.2.2 Arbeidsgruppens forslag

4.2.2.1 Funksjoner og aktører

Arbeidsgruppen peker på at forordningen ikke spesifiserer hvilke foretak som kan stå bak de underliggende eksponeringene som verdipapiriseres. Normalt vil de opprinnelige långiverne være banker, kredittforetak eller finansieringsforetak som er underlagt krav til konsesjon etter finansforetaksloven §§ 2-7, 2-8 og 2-9. I tillegg kan det være aktuelt for långivere som ikke har konsesjonsplikt, eksempelvis ved ytelse av selgerkreditt, jf. finansforetaksloven § 2-1 tredje ledd.

Også forsikringsforetak har adgang til å gi lån. Arbeidsgruppen viser til at utlånsvirksomheten til norske forsikringsforetak, som i hovedsak har bestått i boliglån, har vært begrenset de siste årene. Arbeidsgruppen peker videre på at det i kapitalkravsreglene for banker (CRR/CRD IV) er stilt en rekke krav til risikooverføring for at bankene ikke skal beregne kapitalkrav for en verdipapirisert portefølje av utlån, og at tilsvarende bestemmelser ikke er gitt i kapitalkravsreglene for forsikringsforetak (Solvens II). Arbeidsgruppen skriver at dette kan ha sammenheng med at det er banker som tradisjonelt har verdipapirisert sine låneporteføljer, og at fraværet av regler om dette for forsikringsforetak kan tilsi at det ikke har vært vurdert som aktuelt at forsikringsforetak skal drive med verdipapirisering av utlån. Arbeidsgruppen antyder at antakelsen styrkes ved at overføring av forsikringsrisiko til spesialforetak faktisk er regulert i Solvens II. Arbeidsgruppen viser til at uformell kontakt med arbeidsgrupper i EIOPA indikerer at forsikringsforetak i EØS ikke har verdipapirisert utlån. Arbeidsgruppen antar etter dette at verdipapirisering ikke er aktuelt for forsikringsforetak, og legger til grunn av forsikringsforetak ikke omfattes av forordningens regler om verdipapirisering av utlån.

Arbeidsgruppen viser for øvrig til at verdipapiriseringsforordningen ikke stiller krav til spesialforetakets selskapsform eller hvor det kan opprettes, utover det som følger av definisjonen i artikkel 2 (2). Det er presisert i definisjonen at spesialforetakets forpliktelser skal være atskilt fra verdipapiriserers forpliktelser. Kravet om atskillelse må etter arbeidsgruppens vurdering forstås som at opprinnelig långiver og verdipapiriserer ikke kan ha noen eierinteresser i spesialforetaket eller være representert i ledelse eller styrende organer. Arbeidsgruppen legger til grunn at spesialforetaket heller ikke kan ha navn eller varemerke som kan indikere bindinger mellom verdipapiriserer og spesialforetak. Arbeidsgruppens forståelse er at dette er i tråd med markedspraksis.

Arbeidsgruppen peker på at verken norsk selskapsrett eller norske regler om stiftelser og foreninger er tilpasset spesialforetak for verdipapirisering. I andre europeiske land, kanskje særlig i Luxembourg og Irland, er det etablert et marked for spesialforetak. Basert på referansegruppens innspill antar arbeidsgruppen at norske aktører som ønsker å verdipapirisere, vil benytte seg av slike utenlandske spesialforetak. Arbeidsgruppen legger til grunn at det ikke er behov for å vurdere selskapsrettslige regelendringer for å tilrettelegge for norske spesialforetak på nåværende tidspunkt.

Arbeidsgruppens forslag om unntak fra konsesjonsplikt for spesialforetak er omtalt i avsnitt 3.2, mens gruppens vurdering av administrasjonsforetakets rolle er omtalt i avsnitt 3.3. For at verdipapirisereren skal få reduserte kapitalkrav på den verdipapiriserte porteføljen, må det etter kapitalkravsreglene ha skjedd en vesentlig risikooverføring til spesialforetaket, det vil si at det ikke kan være økonomiske bindinger mellom spesialforetaket og verdipapiriserer. Dette er omtalt i kapittel 7.2.

4.2.2.2 Tilbakeholdelsesplikt

Arbeidsgruppen viser til at gjeldende bestemmelser i kapitalkravsregelverket om at banker mv. skal påse at krav til tilbakeholdelsesplikt er oppfylt, blir endret i forbindelse med endringene i kapitalkravsforordningen, se avsnitt 7.2. Arbeidsgruppen kan ikke se at dette krever endringer i andre bestemmelser i norsk rett.

4.2.2.3 Overføring av aktiva til spesialforetaket

Etter arbeidsgruppens vurdering er det ikke behov for andre endringer i norske regler ved inkorporasjon av forordningens artikkel 6 om overføring av aktiva til spesialforetaket.

Arbeidsgruppen viser til at finansforetaksloven § 12-27 krever at overdragelse av en forsikringsportefølje, låneportefølje eller annen fordringsmasse av vesentlig omfang må godkjennes av Finansdepartementet. Arbeidsgruppen legger til grunn at formålet med bestemmelsen er å ha myndighetskontroll med overdragelser av eiendeler i en størrelsesorden som i realiteten vil innebære en avvikling av konsesjonspliktig virksomhet, og finner støtte for dette i forarbeidene til de tidligere norske verdipapiriseringsreglene.8 I forarbeidende står det bl.a. at «Verdipapirisering vil i de fleste tilfeller neppe regnes som overdragelse av en vesentlig del av for eksempel en banks virksomhet». Etter arbeidsgruppens vurdering vil ikke overdragelse av låneporteføljer som skal verdipapiriseres, være en overdragelse av et slikt omfang at overdragelsen vil omfattes av finansforetaksloven § 12-27.

4.2.2.4 Kriterier for å innvilge lån

Arbeidsgruppens vurdering er at innføring av forordningens regler om kriterier for innvilgning av lån, ikke krever endringer i andre norske regler. Kravet om å verifisere opplysninger som låntaker har gitt til långiver, der boliglån er ytet etter ikrafttredelsen av boligkredittdirektivet, er allerede ivaretatt med regler i finansavtaleloven kapittel 3.

4.2.2.5 Transparenskrav

Arbeidsgruppens vurdering er at forordningens krav til informasjon ikke nødvendiggjør endringer i andre norske regler.

Arbeidsgruppen peker på at forordningens plikt til å registrere informasjonen i et verdipapiriseringsregister bare gjelder for verdipapiriseringer som er underlagt krav om prospekt etter prospektdirektivet. Direktivet er erstattet av EUs prospektforordning (forordning (EU) 2017/1129) som er gjennomført i norsk rett i verdipapirhandelloven § 7-1. Etter prospektforordningen kan nasjonale myndigheter fastsette unntak fra krav til EØS-prospekt ved offentlige tilbud der det samlede vederlaget er mindre enn et beløp på 8 millioner euro beregnet over en periode på 12 måneder. Et slikt unntak følger av verdipapirhandelloven § 7-3. I den grad andre EØS-staters prospektregler vil gjelde ved verdipapirisering av norske låneporteføljer, kan prospektplikt, og dermed plikten til å registrere verdipapiriseringen, foreligge ved et lavere beløp.

4.2.2.6 Reverdipapirisering

Arbeidsgruppen kan ikke se at forordningens forbud mot reverdipapirisering forutsetter endringer i gjeldende norsk rett.

4.3 Krav til profesjonelle investorer i verdipapiriserte porteføljer

4.3.1 Forventet EØS-rett

Forordningen artikkel 5 fastsetter plikter for institusjonelle investorer som investerer i verdipapiriseringsposisjoner. Som institusjonelle investorer regnes kredittinstitusjoner, forsikrings- og gjenforsikringsforetak,9 arbeidsmarkedsrelaterte pensjonskasser,10 AIF-forvaltere og forvaltningsselskap for verdipapirfond.11 Verdipapiriserer er ikke omfattet av disse bestemmelsene for posisjoner i egne verdipapiriseringer.

Investering i obligasjoner utstedt i verdipapiriseringer innebærer kredittrisiko, motpartsrisiko, modellrisiko, likviditetsrisiko, konsentrasjonsrisiko m.m. I fortalens punkt 9 er det lagt vekt på at det bør stilles krav til institusjonelle investorers gjennomgang av slike risikoer, også av hensyn til de institusjonelle investorenes kunder.

Forordningens artikkel 5 stiller krav til forutgående kontroll, «due diligence»-prosesser, risikovurdering og krav til løpende oppfølging av verdipapiriseringsposisjoner for institusjonelle investorer. I fortalen fremheves det at slike krav bidrar til å fremme tillit i verdipapiriseringsmarkedet. Forordningens krav innebærer at institusjonelle investorer skal kontrollere:

  • kvaliteten på utlånsprosedyrer og kriterier for innvilgelse av lån,

  • at verdipapiriserer tilbakeholder en vesentlig nettoøkonomisk interesse i samsvar med forordningens krav, og

  • at transparenskravene er oppfylt ved verdipapiriseringer som er prospektpliktige.12

Kravene innebærer at institusjonelle investorer må etterprøve at kravene til verdipapiriseringsprosessen er oppfylt. Kravene gjelder institusjonelle investorer uavhengig av om verdipapiriserer er etablert i EØS eller i et tredjeland.

Forordningen har krav til løpende oppfølging av verdipapiriseringsposisjonen. Institusjonelle investorer skal ha prosedyrer for å overvåke overholdelsen av forordningens krav til verdipapiriseringen og løpende gjennomføre stresstester av kontantstrømmer og eventuelle sikkerhetsstillelser for de underliggende eksponeringer. På forespørsel skal investorers prosedyrer og stresstester dokumenteres ovenfor tilsynsmyndighetene.

4.3.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen viser til at forordningens regler om at institusjonelle investorer skal foreta «due diligence» og løpende oppfølging av verdipapiriserte posisjoner, ikke kan fravikes i nasjonal lovgivning. Arbeidsgruppen mener at disse reglene vil være nyttige for å bidra til at verdipapiriserer oppfyller forordningens krav. Arbeidsgruppen peker på at det er viktig at institusjonelle investorer som forsikringsforetak og forvaltningsselskap handler i investorenes interesser og får plikt til å treffe nødvendige tiltak hvis verdipapiriseringen de har investert i, ikke lenger oppfyller forordningens krav. Innføring av plikter for institusjonelle investorer som investerer i verdipapiriserte posisjoner, medfører behov for oppfølging og tilsyn. Arbeidsgruppen legger til grunn at eksisterende regulering i tilstrekkelig grad gir Finanstilsynet kompetanse til å utføre disse oppgavene.

4.4 Salg til ikke-profesjonelle kunder (forbrukere)

4.4.1 Forventet EØS-rett

Utgangspunktet i fortalen til forordningen er at obligasjoner basert på verdipapiriserte lån ikke bør selges til forbrukere. Forordningens artikkel 3 inneholder imidlertid en bestemmelse om at obligasjoner kan selges til en forbruker, dersom følgende vilkår er oppfylt:

  • Selgeren skal gjennomføre en egnethetsvurdering etter MiFID II13 artikkel 25 (2), som er gjennomført i verdipapirhandelloven § 10-15 (1).

  • Basert på egnethetsvurderingen skal selgeren forsikre seg om at obligasjonen er «passende» for forbrukeren, og selgerens vurdering skal formidles skriftlig til forbrukeren.

Det er også begrensninger for hvor mye en forbruker kan investere i obligasjoner utstedt ved verdipapirisering av lån. Dersom den finansielle porteføljen til forbrukeren utgjør inntil 500 000 euro, skal selgeren påse at investeringer i verdipapiriseringer ikke overstiger 10 prosent av denne. Minimumsbeløp som investeres i én eller flere verdipapiriserte posisjoner, må være 10 000 euro.

Som forbruker regnes ikke-profesjonell kunde som definert i MiFID II artikkel 4 (1), som er gjennomført i verdipapirhandelloven § 10-7. Etter bestemmelsen er en ikke-profesjonell kunde enhver kunde som verken anses som profesjonell etter loven § 10-6 eller er omklassifisert til profesjonell (avstått fra beskyttelsen som forbruker) etter § 10-8. Etter verdipapirhandelloven § 10-6 er profesjonelle kunder bl.a. institusjonelle investorer, større foretak og myndigheter.

4.4.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen legger til grunn at obligasjoner utstedt etter verdipapirisering i de fleste tilfeller ikke vil være egnet for forbrukere. Arbeidsgruppen opplyser om at den har forstått det som at referansegruppen deler dette synet.

4.5 Verdipapiriseringsregistre

4.5.1 Forventet EØS-rett

Kapittel 3 i forordningen regulerer betingelser og prosedyrer for registrering av verdipapiriseringsregistre («securitisation repositories») hos den europeiske verdipapirtilsynsmyndigheten ESMA. I fortalens punkt 12 vises det til at for å øke transparensen i markedet, bør det etableres verdipapiriseringsregistre som samler relevant informasjon om de ulike verdipapiriseringsproduktene som er tilgjengelig for investorer, og da primært informasjon om de underliggende eksponeringene. Aktørene skal i registrene tilgjengeliggjøre obligatorisk informasjon etter transparenskravene i forordningen artikkel 7. Investorer skal kunne benytte registrene for innhenting av informasjon om verdipapiriseringsproduktet, og institusjonelle investorer kan bruke opplysningene i forbindelse med oppfyllelse av de plikter forordningen pålegger dem etter artikkel 5.

Som nevnt i avsnitt 4.2, er det bare verdipapiriseringer som er underlagt krav om prospekt etter prospektdirektivet, som skal registreres i et verdipapiriseringsregister. Forordningen har ikke krav til informasjon i tilfeller der utstedelsen ikke er prospektpliktig, men det er anledning til å fastsette nasjonale krav om dette.14

Etter forordningens artikkel 10 må et verdipapiriseringsregister:

  • være en juridisk person etablert i EØS

  • ha prosedyrer for å kontrollere at informasjonen som er gjort tilgjengelig i samsvar med kravene til transparens i artikkel 7, er fullstendig og konsistent, og

  • oppfylle bestemmelsene i artikkel 78, 79 og 80 (1)–(3), (5) og (6) om generelle krav, operasjonell pålitelighet og beskyttelse og registrering for transaksjonsregistre etter EMIR.15

Kommisjonen publiserte i september 2020 tekniske standarder med presisering til krav og innhold i søknader.16

Videre skal ESMA etter artikkel 10 behandle søknader om registrering som verdipapiriseringsregister. Dersom registeret allerede er registrert som et transaksjonsregister etter EMIR, eller etter direktivet om gjennomsiktighet ved verdipapirfinansieringstransaksjoner,17 kan det søkes om at registeret utvides til å omfatte rollen som verdipapiriseringsregister. ESMA skal etter artikkel 11 ha kontakt med nasjonale myndigheter i registerets hjemland. Senest 40 virkedager etter at søker har mottatt meddelelse om at fullstendig søknad er mottatt, skal ESMA ferdigbehandle søknaden. ESMA skal offentliggjøre en ajourført nettbasert liste over alle registrerte verdipapiriseringsregistre.

Tilgangen til opplysningene i verdipapiriseringsregistrene reguleres i artikkel 17. Bestemmelsen angir hvem som skal ha vederlagsfri tilgang til opplysningene, og omfatter bl.a. tilsynsmyndigheter og investorer. Kommisjonen har vedtatt utfyllende regler om hvordan informasjonen skal stilles til rådighet.18

ESMA skal etter artikkel 15 føre tilsyn med verdipapiriseringsregistre. Artikkel 61–68 samt 73 og 74 i EMIR vedrørende informasjonsinnhenting og stedlige tilsyn er gitt tilsvarende anvendelse for verdipapiriseringsregistre. Etter verdipapiriseringsforordningens artikkel 16 skal verdipapiriseringsregistre betale gebyrer som dekker de utgifter ESMA og relevante nasjonale tilsynsmyndigheter har i forbindelse med behandling av registreringssøknader og løpende tilsyn. Etter artikkel 14 kan ESMA ved overtredelser ilegge verdipapiriseringsregisteret gebyr i samsvar med EMIR artikkel 65–68. Det følger av verdipapiriseringsforordningens artikkel 15 at ESMA skal tilbakekalle tillatelse til registrering dersom den registrerte enhet gir uttrykkelig avkall på registreringen eller ikke benytter seg av den i en periode på seks måneder, registreringen er oppnådd på urettmessig vis, eller dersom foretaket ikke lenger oppfyller betingelsene for registrering.

4.5.2 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen viser til at reglene om verdipapiriseringsregistre har vesentlige likhetstrekk med reguleringen av transaksjonsregistre etter EMIR, som er gjennomført i norsk rett i verdipapirhandelloven § 17-1. Arbeidsgruppen peker på at drift av verdipapiriseringsregistre kjennetegnes av stordriftsfordeler, og at det derfor er nærliggende å anta at det i første omgang vil være eksisterende transaksjonsregistre som vil søke om utvidelse av sin virksomhet. Det er ingen norske transaksjonsregistre. Arbeidsgruppen legger derfor til grunn at reglene om verdipapiriseringsregistre vil ha begrenset relevans i Norge.

Arbeidsgruppen legger til grunn at kompetansen til å registrere et ev. norsk verdipapiriseringsregister ikke kan legges til ESMA, men til EFTAs overvåkningsorgan i henhold til ODA.19

Verdipapiriseringsforordningen er fremdeles ikke innlemmet i EØS-avtalen, og de nærmere tilpasningene til EØS-avtalens topillar-struktur er derfor ikke klare. Arbeidsgruppen forutsetter at det ved innlemmelse av forordningen i EØS-avtalen, vil bli tatt nødvendige forbehold knyttet til ESMAs rolle overfor Finanstilsynet og andre berørte norske institusjoner.

4.6 Høringsinstansenes syn

Statistisk sentralbyrå (SSB) viser til at hvis verdipapirisering får stort omfang, er det viktig for SSB å få tilgang til data slik at SSB kan fortsette å lage statistikk om de institusjonelle sektorenes gjelds- og fordringsutvikling. Det er da ifølge SSB en fordel om denne informasjonen kan hentes fra gjeldsinformasjonsforetak eller verdipapiriseringsregistre. Eventuelt mener SSB det må innføres en direkte rapportering fra spesialforetakene.

Høringsinstansene har for øvrig ikke hatt merknader til arbeidsgruppens vurderinger og forslag om generelle krav til verdipapirisering, annet enn det som fremgår i kapittel 3.

4.7 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til arbeidsgruppens vurdering av verdipapiriseringsforordningens generelle krav til alle typer verdipapirisering, og at det ikke er behov for å fastsette nasjonale regler for å supplere disse kravene.

Opprinnelig långiver av verdipapiriserte utlån er typisk banker, kredittforetak eller finansieringsforetak. Departementet antar i likhet med arbeidsgruppen at verdipapirisering ikke er aktuelt for forsikringsforetak på annen måte enn som investeringsobjekt. Departementet er også enig i at den naturlige tolkningen vil være at forsikringsforetak ikke omfattes av forordningens regler om verdipapirisering av utlån.

Slik departementet forstår verdipapiriseringsmarkedets virkemåte, vil det for norske aktører som ønsker å verdipapirisere, i realiteten bare være aktuelt å bruke spesialforetak som etableres i enkelte andre europeiske land, slik markedspraksis er også ellers i Europa. Departementet er derfor enig med arbeidsgruppen i at det ikke er behov for å vurdere selskapsrettslige regelendringer for å tilrettelegge for norske spesialforetak, i hvert fall ikke med det første.

Departementet slutter seg også til arbeidsgruppens vurdering om at det ikke er behov for nasjonale bestemmelser om overdragelse av låneporteføljer mv., og at overdragelser for verdipapiriseringsformål ikke vil omfattes av finansforetaksloven § 12-27, som krever at visse overdragelser av vesentlig omfang må godkjennes av Finansdepartementet. Som arbeidsgruppen peker på, har den nevnte lovbestemmelsen et formål som normalt ikke vil være relevant ved verdipapiriseringer.

Etter departementets vurdering er det ikke behov for nasjonale bestemmelser rettet verken mot profesjonelle investorer eller forbrukere, ettersom begge aspekter er godt dekket av forordningenes bestemmelser. Innføring av plikter for institusjonelle investorer krever imidlertid oppfølging og tilsyn, slik arbeidsgruppen peker på. Departementet er også enig med arbeidsgruppen i at obligasjoner og sertifikater utstedt etter verdipapirisering av lån, i de fleste tilfeller ikke vil være egnede investeringsprodukter for forbrukere.

Departementet legger i likhet med arbeidsgruppen til grunn at reglene om verdipapiriseringsregistre vil ha begrenset relevans i Norge. Som omtalt i avsnitt 3.3, mener departementet at administrasjonsforetaket bør ha plikt til å innrapportere verdipapiriserte utlån til gjeldsinformasjonsforetak i henhold til gjeldsinformasjonsloven. Det vil bl.a. bidra til fullstendig informasjon til statistikkformål og markedsovervåkning.

Fotnoter

1.

Arbeidsgruppen valgte å omtale «originator» som verdipapiriserer, fremfor f.eks. initierende foretak. Departementet bruker også betegnelsen verdipapiriserer i denne proposisjonen.

2.

OECDs mønsteravtale – dobbeltbeskatning og OECDs mønsteravtale for utveksling av opplysninger i skattesaker.

3.

EBA (2018). EBA Final Draft Regulatory Technical Standards – Specifying the requirements for originators, sponsors and original lenders relating to risk retention pursuant to Article 6(7) of Regulation (EU) 2017/2402 (EBA/RTS/2018/01).

4.

Direktiv 2014/17/EU.

5.

Forordning (EU) 596/2014.

6.

Direktiv 2003/71/EF.

7.

Delegert kommisjonsforordning (EU) 2020/1224 og 2020/1225.

8.

NOU 2001: 23 s. 35.

9.

Jf. direktiv 2009/138/EF art. 13 nr. 4.

10.

Jf. direktiv (EU) 2016/2341 art. 2.

11.

Jf. forordning (EU) 575/2013 art. 4 (1) nr. 2.

12.

Kravet til tilgjengeliggjøring gjelder bare når verdipapiriseringen er underlagt prospektplikt etter direktiv 2003/71/EF, se avsnitt 4.2.1.

13.

Direktiv 2014/65/EU.

14.

For eksempel har den britiske tilsynsmyndigheten FCA utarbeidet «Private securitisation notification template» for bruk i Storbritannia.

15.

Forordning (EU) 648/2012.

16.

Delegert kommisjonsforordning (EU) 2020/1228.

17.

Direktiv (EU) 2015/2365.

18.

Delegert kommisjonsforordning (EU) 2020/1229.

19.

Avtale om endring av avtalen mellom EFTA-statene om opprettelse av et overvåkningsorgan og en domstol ved tilføyelse av en ny artikkel 25a og en ny protokoll 8 til avtalen.

Til dokumentets forside