3 Samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning

3.1 Innledning

EØS-komiteen traff den 10. juli 2026 beslutning nr. 229/2026 om innlemmelse i EØS-avtalen protokoll 31 (om samarbeid om særlige områder utenfor de fire friheter) av forordning (EU) 2025/2643 om opprettelse av programmet for europeisk forsvarsindustri og en tiltaksramme for å sikre rettidig tilgjengelighet og forsyning av forsvarsprodukter («EDIP-forordningen»). Norge deltok i beslutningen med forbehold om Stortingets samtykke. Beslutningen blir da ikke bindende for Norge før forbeholdet er hevet, det vil si etter Stortinget har gitt sitt samtykke, jf. EØS-avtalen artikkel 103.

Departementet foreslår at Stortinget samtykker til godkjenning av EØS-komiteens beslutning om innlemmelse av EDIP-forordningen, jf. Grunnloven § 26 andre ledd.

Innlemmelse av EDIP-forordningen i EØS-avtalen protokoll 31 innebærer at ESA får myndighet til å fatte vedtak med direkte intern rettslig virkning for foretak i Norge. Nærmere bestemt gis ESA myndighet til å ilegge overtredelsesgebyr og tvangsmulkt overfor foretak etablert i Norge. I tillegg overføres myndighet til EFTA-domstolen ved at domstolen vil få kompetanse til å overprøve eventuelle sanksjoner ilagt av ESA.

3.2 Nærmere om innholdet i forordningen

3.2.1 Kapittel 1 – Alminnelige bestemmelser

Forordningens kapittel 1, artikkel 1 til og med artikkel 3, inneholder bestemmelser om virkeområde, definisjoner og de finansielle og budsjettmessige rammene for programmet.

Artikkel 1 angir rammen for forordningen og slår fast at forordningen etablerer

• det forvarsindustrielle programmet (EDIP),

• støtteinstrumentet for Ukraina (USI),

• det rettslige rammeverket for Europeiske forsvarsprosjekter av felles interesser (EDPCI),

• europeisk militær salgsmekanisme (EMS),

• det rettslige rammeverket for etablering av strukturer for europeiske forsvarsmateriellprogrammer (SEAP-er), og

• en rettslig ramme for forberedelsene på og håndteringen av konsekvensene av forsyningskriser på det indre markedet.

Artikkel 2 inneholder definisjoner av sentrale begreper og artikkel 3 angir de finansielle og budsjettmessige rammene for EDIP-programmet.

3.2.2 Kapittel 2 – Det forsvarsindustrielle programmet

Forordningens kapittel 2, artikkel 4 til og med artikkel 21, har bestemmelser om rammene for programmet.

Artikkel 4 beskriver målsetningene for EDIP. Programmet har som mål å øke den europeiske forsvarsteknologiske og forsvarsindustrielle basens (EDTIB) konkurranseevne, robusthet og beredskap ved å innlede og framskynde industriens tilpasning til de strukturelle endringene som den endrede sikkerhetssituasjonen medfører.

Artikkel 5 omtaler mulige ytterligere økonomiske midler som kan tilfalle EDIP, utover programmets budsjettramme.

Artikkel 6 omtaler reglene for alternativ, kombinert og kumulativ finansiering av tiltak innenfor programmet.

Artikkel 7 beskriver gjennomføring av og former for EU-finansiering av tiltak innenfor EDIP.

Artikkel 8 beskriver adgangen for deltagelse i programmet for assosierte tredjeland, det vil si EFTA-stater som er med i EØS.

Artikkel 9 gir vilkårene for hva som anses som støtteberettigede rettssubjekter etter forordningen. Finansiering under programmet er kun åpent for virksomheter som er etablert i EU eller i en EØS/EFTA-stat og som har sin ledelsesstruktur («executive management structure») i EU eller i en EØS/EFTA-stat. I tillegg må infrastruktur, anlegg, eiendeler og ressurser som tilhører støttemottaker, og som brukes for et støttet tiltak, befinne seg på en medlemsstats eller et assosiert lands territorium så lenge tiltaket varer.

Artikkel 10 gir en oversikt over hvilke tiltak som kan være støtteberettiget etter forordningen og avgrenser spesifikt mot visse tiltak som ikke kan motta finansiering. Hvilke tiltak som kan anses støtteberettiget er nærmere beskrevet i artikkel 11 til artikkel 13 og artikkel 35.

Artikkel 11 beskriver tiltak knyttet til støtte til felles anskaffelsestiltak, såkalte «common procurement actions». Felles anskaffelsestiltak forutsetter at minimum tre oppdragsgivere fra EUs medlemsland eller EØS/EFTA-statene går sammen om en anskaffelse. Landene kan da motta økonomisk støtte for å gjennomføre en flernasjonal anskaffelsesprosess. Minst to av de tre oppdragsgiverne må dessuten være fra EUs medlemsland, jf. artikkel 11 nr. 3 bokstav a.

Artikkel 12 beskriver støtte til tiltak for å styrke industrien, såkalte «industrial reinforcement actions» (IRA). Gjennom IRA kan man motta støtte til aktiviteter med sikte på raskere tilpasning til strukturelle endringer av produksjonskapasiteten for forsvarsprodukter.

Artikkel 13 gir en nærmere beskrivelse av hvilke støttetiltak, såkalte «supporting actions», som kan motta finansiering gjennom programmet. Eksempler på slike støtteaktiviteter er aktiviteter som har som mål å gi økt interoperabilitet, aktiviteter for å lette tilgangen til forsvarsmarkedet for små- og mellomstore bedrifter (SMB-er) og aktiviteter som støtter opp under tiltak som er støttet under artikkel 11 og artikkel 12.

Artikkel 14 etablerer et eget fond med formål om å opptre som en katalysator for å styrke verdikjedene i europeisk forsvarsindustri («Fond for å fremskynde omstillingen av forsvarsindustriens forsyningskjeder» (FAST)). FAST skal redusere risiko og framskynde investeringer for å øke produksjonskapasiteten til SMB-er i EU og i assosierte land (EØS/EFTA-statene). FAST skal videre bidra til å utløse privat kapital til de samme formålene.

Artikkel 15–17 gir beskrivelser av programmets mekanismer knyttet til anskaffelser med støtte fra Kommisjonen, forhåndskjøp av forsvarsprodukter og tilrettelegging for avtaksavtaler.

Artikkel 18 angir tildelingskriteriene for vurderingene av forslag til støtteberettigede tiltak. Evalueringen av alle forslag til tiltak skal særlig basere seg på et eller flere av følgende kriterier:

1. bidrag til konkurranseevnen,

2. bidrag til produksjonskapasitetens robusthet og geografiske spredning,

3. økt produksjonskapasitet,

4. økt interoperabilitet,

5. økt utskiftbarhet, og/eller

6. bidrag til redusert strategisk avhengighet.

I tillegg angir forordningen at forslag til felles anskaffelsestiltak og IRA skal vurderes opp mot egne tildelingskriterier, jf. artikkel 18 nr. 2 og nr. 3.

Artikkel 19–21 angir de nærmere bestemmelsene knyttet til vedtak om støtte (artikkel 19), Unionens økonomiske bidrag (artikkel 20) og bruken av arbeidsprogrammer for gjennomføring av programmet (artikkel 21).

3.2.3 Kapittel 3 – Støtteinstrumentet for Ukraina (USI)

Forordningens kapittel 3, artikkel 22 til og med artikkel 34, etablerer støtteinstrumentet for Ukraina (USI). USI skal bidra til å styrke samarbeidet mellom europeisk og ukrainsk forsvarsindustri gjennom etableringen av ny produksjonskapasitet og oppskalering av eksisterende kapasitet i Ukraina. Støtte gjennom USI kan ta form både som felles anskaffelser fra ukrainsk industri og støtte til samarbeid mellom ukrainsk og europeisk industri. Formålet er blant annet å bidra til en modernisering av ukrainsk forsvarsindustri i tråd med de kravene som stilles til Ukraina som et mulig framtidig medlem av EU.

Bare virksomheter lokalisert i EU-land eller i Ukraina kan motta støtte og delta i USI. Virksomheter etablert i EØS/EFTA-statene er unntatt fra deltagelse i instrumentet, jf. artikkel 26 nr. 1. Dette reflekteres også i EØS-komiteens beslutning. Lovforslaget i denne proposisjonen omfatter dermed ikke kapittel 3 i EDIP-forordningen.

3.2.4 Kapittel 4 – Europeiske forsvarsprosjekter av felles interesse (EDPCI)

Artikkel 35 i forordningens kapittel 4 slår fast at Europeiske forsvarsprosjekter av felles interesse («European Defence Projects of Common Interest» (EDPCI)) skal bestå av industrisamarbeidsprosjekter som tar sikte på å styrke EDTIBs konkurranseevne. Prosjektene skal samtidig bidra til utviklingen av medlemsstatenes militære kapabiliteter som er av kritisk betydning for Unionens sikkerhets- og forsvarsinteresser, jf. artikkel 35 nr. 1. Dette kan være prosjekter som støtter utviklingen av kapabiliteter innenfor alle domener. Artikkelen gir også en nærmere beskrivelse av hvilke kriterier som må være oppfylt for at et prosjekt skal være ansett som et EDPCI, jf. artikkel 35 nr. 2. Prosjektene skal ha en varighet utover programdelen av forordningen og skal videre bidra til å styrke samordningen av europeisk forsvarssamarbeid finansiert av EU. Minst fire av EUs medlemsland, assosierte land (EØS/EFTA-statene) og/eller Ukraina må gå sammen for å etablere en EDPCI som kan medfinansieres gjennom EDIP. En EDPCI kan beslutte å etablere en eller flere SEAP-er for å fremme samarbeidet ytterligere.

3.2.5 Kapittel 5 – Europeisk mekanisme for militære salg (EMS)

Forordningens kapittel 5, artikkel 36 til og med artikkel 39, etablerer rammeverket for en europeisk mekanisme for militære salg (EMS) av europeisk forsvarsprodukter. Mekanismen omfatter:

• etablering av en europeisk militær salgskatalog for forsvarsprodukter, inkludert produkter produsert for Ukraina, jf. artikkel 37,

• rammeverk for etablering, forvaltning og opprettholdelse av felles forsvarsindustrielle beredskapslagre, jf. artikkel 38, og

• forenkling av prosedyrene for felles anskaffelse av forsvarsprodukter, jf. artikkel 39.

Salgskatalogen for europeiske forsvarsprodukter skal forvaltes av Kommisjonen, etter råd fra Det europeiske forsvarsbyrået (EDA). Bidrag til katalogen er frivillig.

3.2.6 Kapittel 6 – Struktur for europeiske forsvarsmateriellprogrammer (SEAP)

Forordningens kapittel 6, artikkel 40 til og med artikkel 51, etablerer et rammeverk for etablering av strukturer for europeiske forsvarsmateriellprogrammer (SEAP-er). Formålet med en SEAP er å åpne for etableringen av en felles anskaffelsesorganisasjon for blant annet felles utvikling og anskaffelse av forsvarsprodukter, jf. artikkel 40. En SEAP skal ha minst tre medlemmer, hvorav minst to er medlemsstater i EU, jf. artikkel 41 nr. 1 bokstav d. I tillegg kan EØS/EFTA-statene og Ukraina delta i en SEAP, jf. artikkel 44 nr. bokstav b og c. En SEAP kan imidlertid kun ha sitt hovedsete i en medlemsstat i EU, jf. artikkel 43 nr. 3.

3.2.7 Kapittel 7 – Forsyningssikkerhet

Forordningens kapittel 7, artikkel 52 til og med artikkel 76, introduserer det regulatoriske rammeverket for forberedelsene på og håndteringen av konsekvensene av forsyningskriser på det indre markedet.

Artikkel 52 gir anvisning på tilfeller hvor offentlige oppdragsgivere i en medlemsstat kan benytte seg av muligheten til å endre rammeavtaler i forbindelse med en krise i henhold til direktiv 2009/81/EF.

Artikkel 53 angir tilfeller som rettferdiggjør bruk av anskaffelsesprosedyren konkurranse med forhandling uten forutgående kunngjøring i forbindelse med et forsvarssamarbeidsinitiativ i samsvar med artikkel 28 nr. 12 bokstav e i direktiv 2009/81/EF.

Artikkel 54 og artikkel 55 gir nærmere bestemmelser om framskynding av prosessen for utstedelse av tillatelse for å sikre rettidig tilgjengelighet og forsyning av kriserelevante produkter og om forenkling av kryssertifiseringsprosessen.

Artikkel 56 beskriver hvordan Kommisjonen skal gå frem for å kartlegge EUs forsvarsforsyningskjeder. Kartleggingen skal ta sikte på å analysere disse forsyningskjedenes styrker og svakheter og legge vekt på flaskehalser, jf. artikkel 56 nr. 1. Kommisjonens kartlegging skal gjennomføres regelmessig og skal bestå av følgende aktiviteter, jf. artikkel 56 nr. 2:

1. identifisering av relevante produksjonskapasiteter og forsyningskjeder for forsvarsprodukter («defence products»),

2. identifisering av kriserelevante produkter («crisis relevant products») og produksjonskapasiteter for disse,

3. aggregering, krysskontroll og vurdering av data innsamlet,

4. identifisering av indikatorer for tidlig varsling, og

5. identifisering av de viktigste leverandørene av kriserelevante produkter og deres produksjonskapasiteter.

Kommisjonen skal i samråd med organet for forsyningssikkerhet på forsvarsområdet utarbeide en ramme og en metode for å identifisere kriserelevante produkter. Formålet er å identifisere eksisterende flaskehalser for produksjon av kriserelevante produkter, kartlegge produksjonskapasitet for kriserelevante produkter og kartlegge forsyningskjedene for disse produktene, jf. artikkel 56 nr. 4. På bakgrunn av denne metodikken skal medlemsstatene identifisere relevante produksjonskapasiteter og forsyningskjeder på sitt territorium, jf. artikkel 56 nr. 5.

På bakgrunn av disse opplysningene fra medlemsstatene skal Kommisjonen, ved hjelp av en gjennomføringsrettsakt, utarbeide en liste over kriserelevante produkter som skal regelmessig oppdateres, jf. artikkel 56 nr. 9. Medlemsstatene får deretter en plikt til å identifisere de viktigste leverandørene av kriserelevante produkter som er etablert på deres territorium på bakgrunn av kriterier angitt i forordningen, jf. artikkel 56 nr. 12 og nr. 13. Kommisjonen skal dessuten utarbeide en liste over indikatorer for tidlig varsling med sikte på å identifisere faktorer som vil kunne forstyrre, svekke eller ha negativ innvirkning på forsyningen av kriserelevante produkter, jf. artikkel 56 nr. 11.

Artikkel 57 slår fast hvordan medlemsstatene og Kommisjonen i samarbeid skal overvåke produksjonskapasiteten som er nødvendig for forsyningen av kriserelevante produkter, med sikte på å identifisere mulige risikoer for forsyningen av disse produktene, jf. artikkel 57 nr. 1. Overvåkningen skal gjøres på bakgrunn av listen over indikatorer for tidlig varsling, jf. artikkel 57 nr. 1 bokstav a og b. Virksomheter som er identifisert som de viktigste leverandørene av kriserelevante produkter skal rapportere til medlemsstaten hvor de er etablert om forsyningsforstyrrelser som i vesentlig grad kan påvirke deres aktiviteter i forbindelse med produksjon av kriserelevante produkter, jf. artikkel 57 nr. 1 bokstav c.

Artikkel 58 gir rammene for hvordan stresstester kan gjennomføres, herunder ved simuleringer som skal ta sikte på å forutse potensielle forsyningskriser, som nevnt i artikkel 60, og forberede håndteringen av disse.

Artikkel 59 gir medlemsstater en rapporteringsplikt dersom de får kjennskap til at det foreligger en risiko for alvorlige forstyrrelser i forsyningen av et kriserelevant produkt, jf. artikkel 59 nr. 1. Artikkelen gir rammene for hvilke forebyggende tiltak Kommisjonen kan treffe når det foreligger en slik risiko, jf. artikkel 59 nr. 3.

Artikkel 60 angir vilkårene for når Rådet kan aktivere en forsyningskrisetilstand («supply-crisis state») jf. artikkel 60 nr. 1. En slik aktivering kan kun gjøres ved hjelp av en gjennomføringsrettsakt vedtatt med kvalifisert flertall, etter forslag fra Kommisjonen, jf. artikkel 60 nr. 3. Forsyningskrisetilstanden skal i første omgang ikke overstige tolv måneder og gjennomføringsrettsakten skal angi hvilke av tiltakene fastsatt i artikkel 62 og artikkel 63 som aktiveres.

Artikkel 61 beskriver EUs verktøykasse når en forsyningskrise er aktivert etter artikkel 60 og henviser videre til tiltakene fastsatt i artikkel 62 og artikkel 63.

Artikkel 62 slår fast at Kommisjonen kan, på nærmere vilkår, anmode om at en produsent av kriserelevante produkter som ikke er forsvarsprodukter, fremlegger opplysninger om sine produksjonskapabiliteter, sin produksjonskapasitet og aktuelle primære forstyrrelser.

Artikkel 63 gir Kommisjonen myndighet til, på nærmere vilkår, å rette en anmodning til virksomheter som produserer kriserelevante produkter som ikke er forsvarsprodukter, om å godta eller prioritere en gitt bestilling, jf. artikkel 63 nr. 2. En slik anmodning forutsetter samtykke fra staten hvor den berørte virksomheten har sitt produksjonsanlegg. Dersom produsenten godtar anmodningen, kan Kommisjonen ved hjelp av en gjennomføringsrettsakt vedta en prioritert anmodning, jf. artikkel 63 nr. 7.

Dersom produsenten avslår anmodningen kan Kommisjonen, ved hjelp av en gjennomføringsrettsakt, vedta en prioritert bestilling som pålegger produsenten å utføre bestillingen, jf. artikkel 63 nr. 9. En slik prioritert bestilling forutsetter forhåndssamtykke både fra staten hvor den berørte virksomheten har sitt produksjonsanlegg og fra staten hvor den berørte virksomheten har sin ledelsesstruktur. Produsenter som er omfattet av en prioritert anmodning eller en prioritert bestilling vil, på nærmere vilkår, ikke være ansvarlige for eventuelle kontraktsbrudd som følge av den prioriterte anmodningen eller prioriterte bestillingen, jf. artikkel 63 nr. 12.

Artikkel 64 angir vilkårene for når Rådet kan aktivere en sikkerhetsrelatert forsyningskrisetilstand («security-related supply-crisis state»). En slik aktivering kan kun gjøres ved hjelp av en gjennomføringsrettsakt vedtatt med kvalifisert flertall etter forslag fra Kommisjonen, jf. artikkel 60 nr. 4. Forsyningskrisetilstanden skal i første omgang ikke overstige tolv måneder og gjennomføringsrettsakten skal angi hvilke av tiltakene fastsatt i artikkel 65 til og med artikkel 71 som aktiveres.

Artikkel 65 gir Kommisjonen myndighet til å treffe tiltakene som fastsatt i artikkel 62 med hensyn til forsvarsprodukter.

Artikkel 66 gir Kommisjonen myndighet til, på nærmere vilkår, å rette en anmodning til virksomheter som produserer kriserelevante forsvarsprodukter, om å godta eller prioritere en gitt bestilling, jf. artikkel 66 nr. 2. En slik anmodning forutsetter samtykke fra staten hvor den berørte virksomheten har sitt produksjonsanlegg og fra staten hvor den berørte virksomheten har sin ledelsesstruktur.

Dersom produsenten godtar anmodningen kan Kommisjonen ved hjelp av en gjennomføringsrettsakt vedta en prioritert anmodning, jf. artikkel 66 nr. 6. En slik prioritert anmodning forutsetter forhåndssamtykke både fra staten hvor den berørte virksomheten har sitt produksjonsanlegg og fra staten hvor den berørte virksomheten har sin ledelsesstruktur. Produsenter som er omfattet av en prioritert anmodning vil, på nærmere vilkår, ikke være ansvarlige for eventuelle kontraktsbrudd som følge av den prioriterte anmodningen, jf. artikkel 66 nr. 8.

Artikkel 67 gir nærmere anvisning på betydningen av aktiveringen av en sikkerhetsrelatert forsyningskrisetilstand for reglene om overføring av forsvarsprodukter innenfor EU etter direktiv 2009/43/EF om forenkling av vilkårene for overføring av forsvarsrelaterte varer.

Artikkel 68 slår fast at støtte til enkelte innovasjonstiltak på forsvarsområdet skal anses som berettiget til støtte gjennom EDIP når Rådet har aktivert en sikkerhetsrelatert forsyningskrisetilstand.

Artikkel 69 gir nærmere anvisning på prioritering av sertifisering av kriserelevante forsvarsprodukter når en sikkerhetsrelatert forsyningskrisetilstand er aktivert.

Artikkel 70 beskriver bruken av unntaksbestemmelser i direktiv 92/43/EØF om vern av miljøet ved strafferettslige bestemmelser og direktiv 2000/60/EF om fastsettelse av rammer for fellesskapets vannpolitikk for å etablere nasjonale hurtigprosedyrer for utstedelse av tillatelser når en sikkerhetsrelatert forsyningskrisetilstand er aktivert.

Artikkel 71 gir nærmere anvisning på når en sikkerhetsrelatert forsyningskrisetilstand kan utgjøre grunnlag for at en stat kan beslutte å benytte eller oppfordre virksomheter til å benytte seg av unntakene fastsatt i artikkel 17 nr. 3 i direktiv 2003/88/EF om visse aspekt ved organisering av arbeidstid.

Artikkel 72 gir Kommisjonen, på nærmere vilkår, myndighet til å ilegge sanksjoner overfor virksomheter som bryter nærmere bestemte forpliktelser i artikkel 62, artikkel 63 og artikkel 66, jf. artikkel 72 nr. 1 bokstav a til d. For å ilegge sanksjoner kreves det at virksomheten har utvist forsett eller grov uaktsomhet.

Forordningens artikkel 72 nr. 1 bokstav c gir hjemmel til å ilegge tvangsmulkt dersom en virksomhet ikke oppfyller en forpliktelse om å prioritere produksjonen av kriserelevante produkter i henhold til artikkel 63 nr. 9, i samsvar med artikkel 63 nr. 18. Tvangsmulkten kan utgjøre opptil 1,5 % av den gjennomsnittlige daglige omsetningen i det foregående regnskapsåret. Tvangsmulkten regnes for hver virkedag med manglende overholdelse fra den datoen som er fastsatt i beslutningen der den prioriterte bestillingen ble utstedt. For virksomheter som faller inn under definisjonen av SMB-er kan tvangsmulkten maksimalt utgjøre 0,5 % av den gjennomsnittlige daglige omsetningen i det foregående regnskapsåret.

Forordningens artikkel 72 nr. 1 bokstav a gir hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr overfor virksomheter som forsettlig eller ved grov uaktsomhet gir uriktige, ufullstendige eller villedende opplysninger som svar på en anmodning framsatt i henhold til artikkel 62 nr. 1 eller ikke gir opplysningene innen fristen fastsatt i samsvar med artikkel 62 nr. 9. Gebyret kan utgjøre opptil 300 000 euro.

Forordningens artikkel 72 nr. 1 bokstav b gir hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr overfor virksomheter som forsettlig eller ved grov uaktsomhet ikke oppfyller forpliktelsen til å underrette Kommisjonen om en forpliktelse overfor et tredjeland, i henhold til artikkel 63 nr. 17 og artikkel 66 nr. 13. Gebyret kan utgjøre opptil 150 000 euro.

Forordningens artikkel 72 nr. 1 bokstav d gir hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr overfor virksomheter som forsettlig eller ved grov uaktsomhet ikke oppfyller forpliktelsen til å prioritere produksjonen av kriserelevante produkter, i henhold til artikkel 63 nr. 8 og artikkel 66 nr. 6, i samsvar med henholdsvis artikkel 63 nr. 18 og artikkel 66 nr. 12. Gebyret kan utgjøre opptil 150 000 euro.

Artikkel 73 til artikkel 75 gir nærmere regler om foreldelsesfrist og retten til å bli hørt ved ilegging av overtredelsesgebyr eller tvangsmulkt.

Artikkel 76 etablerer organet for forsyningssikkerhet på forsvarsområdet («Defence Security of Supply Board») bestående av representanter fra EUs medlemsstater, Kommisjonen, EUs høyrepresentant for utenriks- og sikkerhetspolitikk og Det europeiske forsvarsbyrået (EDA). Organet har som formål å koordinere EUs medlemsstater og tidlig identifisere mulige utfordringer knyttet til forsyningssikkerhet i forsvarsindustrien.

3.2.8 Kapittel 8 – Styring, evaluering og kontroll

Forordningens kapittel 8, artikkel 77 til og med artikkel 86, inneholder bestemmelser om styring, informasjonssikkerhet, fortrolighet og evaluering.

Artikkel 77 fastsetter at en komité etablert i henhold til EU-forordning (EU) 82/2011 om forbrukerrettigheter skal støtte Kommisjonens arbeid. Det europeiske forsvarsbyrået (EDA) skal oppfordres til å bidra med synspunkter og ekspertise som observatør i komiteen. EUs utenrikstjeneste (EEAS) skal også inviteres til å bistå komiteen i dens arbeid. Representanter fra Ukraina kan også inviteres til å delta på komiteens møter, men kan ikke være tilstede under drøftinger og avstemninger i komiteen.

Artikkel 78 slår fast at Kommisjonen skal inngå en finansieringsavtale med Ukraina om gjennomføring av tiltakene fastsatt i forordningen som gjelder Ukraina eller rettssubjekter etablert i Ukraina.

Artikkel 79 slår fast at gradert informasjon som utarbeides, håndteres, lagres, utveksles eller deles i henhold til EDIP-forordningen skal behandles i tråd med sikkerhetsreglene i Kommisjonsbeslutning (EU, Euratom) 2015/444. For SEAP-er hvor EØS/EFTA-stater eller Ukraina deltar, skal gradert informasjon sikres samme beskyttelsesnivå som følger av gjeldende avtale mellom EU-statene. Se punkt 5.2 for en nærmere beskrivelse av bestemmelsene for utveksling av sikkerhetsgradert informasjon mellom Norge og annen stat eller mellomstatlig organisasjon.

Artikkel 80 omhandler fortrolig informasjon og behandling av slike opplysninger og slår fast at drifts- og forretningshemmeligheter og annen sensitiv informasjon skal håndteres i tråd med EU-retten og nasjonal lovgivning.

Artikkel 81 omhandler beskyttelse av personopplysninger og slår fast at forordningen ikke berører medlemsstatenes forpliktelser etter personvernforordningene (forordning 2002/58/EF, forordning (EU) 2016/679 og forordning (EU) 2018/1725).

Artikkel 82 omhandler revisjon av brukte midler og hvilke regler som skal gjelde for revisjon. Revisjonsretten i EU skal kontrollere alle inntekter og utgifter i EU i samsvar med Traktaten om den europeiske unions virkemåte (TEUV).

Artikkel 83 gjelder assosierte tredjelands deltakelse i EDIP-programmet og mulighetene Revisjonsretten og Det europeiske kontor for bedrageribekjempelse (OLAF) har for innsyn og kontroll.

Artikkel 84 omhandler plikten mottaker av EDIP-midler har til å synliggjøre og offentliggjøre midlenes opphav.

Artikkel 85 angir Kommisjonens plikt til å overvåke EDIP-programmet og støtteinstrumentet for Ukraina. Artikkelen angir også en plikt til å utarbeide en evalueringsrapport om blant annet gjennomføringen og resultatene av tiltakene i forordningen senest innen 30. juni 2027.

Artikkel 86 fastsetter at forordningen trer i kraft dagen etter offentliggjøringen i Den europeiske unions tidende.

3.3 Om EØS-komiteens beslutning

EØS-komiteen traff den 10. juli 2026 beslutning nr. 229/2026 om innlemmelse i EØS-avtalen protokoll 31 (om samarbeid om særlige områder utenfor de fire friheter) av forordning (EU) 2025/2643 om opprettelse av programmet for europeisk forsvarsindustri og en tiltaksramme for å sikre rettidig tilgjengelighet og forsyning av forsvarsprodukter («EDIP-forordningen»).

EØS-komiteens beslutning om EØS/EFTA-statenes deltakelse i EDIP består av en fortale og tre artikler.

I fortalen slås det fast at EØS-avtalens protokoll 31 bør endres for å utvide samarbeidet mellom partene i EØS-avtalen til å også omfatte EDIP-forordningen. Videre slås det fast at EFTA-statene bør delta i aktivitetene som følger av EDIP-forordningen med virkning fra 1. januar 2026. Videre vises det til at EFTA-statene bør ha rett til å delta i aktiviteter som starter før denne beslutning trer i kraft, og at kostnadene som påløper kan anses som berettigede, forutsatt at beslutningen trer i kraft før det aktuelle tiltaket avsluttes.

I artikkel 1 fastsettes det at det legges til en paragraf 17 i artikkel 7 i protokoll 31 til EØS-avtalen, som åpner for EFTA-statenes deltakelse i EDIP. Det angis videre at EFTA-statene skal bidra finansielt til EDIP-programmet gjennom to ulike budsjettlinjer. Videre unntas Island og Liechtenstein fra deltakelse og økonomiske forpliktelser i forbindelse med programmet. Det fastsettes videre tilpasninger, slik at det i protokoll 31 inkluderes formuleringer om at EFTAs overvåkningsorgan skal kunne utøve den rollen som er gitt EU-kommisjonen i forordningen artikkel 72 ovenfor EFTA-statene. Videre fastsettes det at EFTA-domstolen skal utøve den rollen som defineres for EU-domstolen i artikkel 73 ovenfor EFTA-statene. Det fastsettes for øvrig at betegnelsen «medlemsstat(er)» og andre betegnelser i forordningen kapittel VII som viser til medlemsstatenes offentlige organer, skal, i tillegg til den betydningen de har i forordningen, også omfatte EFTA-statene og deres offentlige organer.

Artikkel 2 fastsetter at EØS-komitébeslutningen trer i kraft dagen etter at alle meddelelser etter EØS-avtalen artikkel 103 nr. 1 er inngitt. Videre at beslutningen får anvendelse fra den 1. januar 2026.

Artikkel 3 slår fast at beslutningen skal offentliggjøres i EØS-tillegget til Den europeiske unions tidende.

3.4 Vurdering av myndighetsoverføring

3.4.1 Utgangspunktet for vurderingene

Grunnloven kan sies å bygge på en forutsetning om at den myndigheten som den omhandler, i hvert fall i utgangspunktet, bare skal utøves av norske statsorganer, jf. St.prp. nr. 50 (1998–99) punkt 4.3.2.

Etter sikker konstitusjonell praksis kan Stortinget etter Grunnloven § 26 andre ledd med alminnelig flertall samtykke til myndighetsoverføring som er «lite inngripende». I jernbanebetenkningen (HR-2021-655-P) og ACER-dommen (HR-2023-2030-P) slutter Høyesterett seg til denne langvarige praksisen, og bekrefter at Stortinget kan samtykke til myndighetsoverføring som er «lite inngripende» med alminnelig flertall etter Grunnloven § 26 andre ledd.

Grunnlovens ordlyd gir ingen direkte veiledning for vurderingen av hva som utgjør «lite inngripende» myndighetsoverføring. Praksis, slik den er kommet til uttrykk i forbindelse med Stortingets behandling av tidligere saker, tar utgangspunkt i den enkelte kompetansebestemmelsen i Grunnloven som det er tale om å gripe inn i. Videre har det gjennom praksis blitt identifisert en rekke relevante momenter for vurderingen. I jernbanebetenkningen punkt 4 og i ACER-dommen avsnitt 221 slutter Høyesterett seg til følgende oppsummering av disse momentene, som er hentet fra en uttalelse fra Lovavdelingen fra 30. mai 2017 (JDLOV-2015-6464) punkt 2.4:

«Etter praksis er relevante momenter bl.a. den nærmere arten av myndigheten som overføres, omfanget av myndighetsoverføringen og i den forbindelse om overføringen gjelder et bestemt og avgrenset saksområde. Det har videre betydning om overføringen er basert på gjensidighet og likeverdig deltakelse. I praksis er det også lagt vekt på i hvilken grad norske myndigheter har mulighet til å avbøte uheldige virkninger av myndighetsoverføringen. Det må også legges vekt på arten av de samfunnsmessige og politiske interessene som berøres gjennom myndighetsoverføringen. I grensetilfeller kan Stortingets standpunkt i det enkelte tilfellet bli avgjørende for spørsmålet om Grunnloven § 26 kan brukes.»

Videre fremhevet Høyesterett i jernbanebetenkningen at den reelle samfunnsmessige betydningen må tillegges stor vekt, og uttalte i den for bindelse i punkt 4 på side 22 at:

«Den reelle samfunnsmessige betydningen av den konkrete myndighetsoverføringen må tillegges stor vekt (…). Dette må vurderes konkret ut fra hvilket samfunnsområde det dreier seg om, hvor avgrenset myndighet det gjelder, og om det i stor grad dreier seg om utøvelse av et faglig eller på annen måte avgrenset skjønn snarere enn å foreta brede samfunnsmessige avveininger. Hva slags muligheter norske myndigheter har til å gripe inn dersom det skulle vise seg at vedtaket har utilsiktede uheldige virkninger, vil også ha betydning.»

Denne forståelsen av Grunnlovens regler for myndighetsoverføring legges også til grunn i ACER-dommen avsnitt 222.

3.4.2 Særlig om prioriterte anmodninger og prioriterte bestillinger fra Kommisjonen

Departementet viser til redegjørelsen for innholdet i EDIP-forordningen i punkt 3.2.7 om forordningens regulatoriske deler knyttet til forsyningssikkerhet. Artikkel 63 nr. 7 og artikkel 66 nr. 6 gir Kommisjonen myndighet til å rette en prioritert anmodning mot produsenter av kriserelevante produkter. Artikkel 66 nr. 9 gir Kommisjonen myndighet til å vedta en prioritert bestilling som pålegger produsenten å utføre en spesifisert bestilling. Produsenter som er omfattet av en prioritert anmodning eller en prioritert bestilling vil, på nærmere vilkår, ikke være ansvarlige for eventuelle kontraktsbrudd som følge av den prioriterte anmodningen eller prioriterte bestillingen, jf. artikkel 63 nr. 12 og artikkel 66 nr. 8.

De aktuelle vedtakene skal gjøres i form av gjennomføringsrettsakter. Disse må først innlemmes i EØS-avtalen og deretter gjennomføres nasjonalt i forskrift for å få virkning overfor norske aktører. Kommisjonens fastsettelse av slike gjennomføringsrettsakter har derfor ikke i seg selv noen virkninger overfor norske foretak, og innebærer derfor ingen myndighetsoverføring.

3.4.3 Særlig om Det europeiske kontoret for bedrageribekjempelse (OLAF)

Det følger av artikkel 83 nr. 1 i EDIP-forordningen at Norge skal gi Det europeiske kontoret for bedrageri bekjempelse (OLAF) og Revisjonsretten («European Court of Auditors») de rettighetene og den tilgangen de trenger for å kunne utøve sin respektive myndighet fullt ut.

For OLAF innebærer dette retten til å foreta undersøkelser, herunder kontroll på stedet og inspeksjoner, som fastsatt i europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 883/2013. Etter forordningen artikkel 3 nr. 2 har OLAF blant annet kompetanse til å foreta kontroll og inspeksjon på stedet hos markedsaktører. Undersøkelsene skal fastslå om det i forbindelse med midler tildelt fra EU har forekommet bedrageri, korrupsjon eller annen ulovlig virksomhet som berører Unionens økonomiske interesser. Undersøkelsene kan resultere i en rapport med anbefalinger, som skal deles med medlemsstatene, jf. forordning (EU) 883/2013 artikkel 11 nr. 3. Artikkel 14 i samme forordning angir at det kan inngås administrative avtaler mellom OLAF og tredjeland om gjennomføringen av OLAFs inspeksjoner. For Revisjonsretten innebærer dette blant annet mulighet til å gjennomføre tilsyn i lokalene til fysiske eller juridiske personer som mottar utbetalinger, jf. Traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV) artikkel 287 nr. 3.

Bestemmelsen i EDIP-forordningen artikkel 83 nr. 1 tilsvarer bestemmelser som regulerer OLAF sin myndighet etter andre rettsakter som regulerer EU-programmer. Det pågår for tiden et arbeid i departementene for å se nærmere på forholdet mellom Norge og OLAF mer generelt, blant annet om det er behov for å inngå en avtale med OLAF, opprette et nasjonalt kontaktpunkt og hvordan OLAFs undersøkelser overfor norske aktører skal skje. Det vurderes også om det er behov for nærmere lov- eller forskriftsregulering av de beføyelsene OLAF gis overfor norske aktører. Det er ikke avklart om dette arbeidet vil lede til regelverksendringer, men utfallet vil også kunne få betydning for utøvelse av OLAFs kompetanse etter EDIP-forordningen. Det inngår også i arbeidet å vurdere i hvilken utstrekning denne typen bestemmelser innebærer myndighetsoverføring.

Uavhengig av utfallet av dette arbeidet, mener departementet at en eventuell myndighetsoverføring som ligger i forordningen artikkel 83 nr. 1 i denne konkrete saken, uansett vil være lite inngripende. Det vil antagelig kun være et mindre antall norske aktører som eventuelt vil tildeles midler gjennom EDIP-programmet i den korte gjenværende programperioden. I denne forbindelse vises det til at programdelen av forordningen er tidsavgrenset og kun varer ut 2027, jf. forordningen artikkel 3 nr. 1. Ved fornyelse av programperioden, vil myndighetsoverføringen også måtte vurderes på nytt.

3.4.4 Økonomiske sanksjoner

Som det fremgår av punkt 3.2.7 vil ESA etter EDIP-forordningen artikkel 72, på visse vilkår, få myndighet til å ilegge sanksjoner i form av overtredelsesgebyr eller tvangsmulkt ved brudd på plikter etter forordningen. Artikkelen gir ESA myndighet til å ilegge økonomiske sanksjoner overfor virksomheter som bryter nærmere bestemte forpliktelser i artikkel 62, artikkel 63 og artikkel 66, jf. artikkel 72 nr. 1 bokstav a til d. For å ilegges sanksjoner kreves det at virksomheten har utvist forsett eller grov uaktsomhet.

Etter bestemmelsen kan ESA ilegge tvangsmulkt dersom en virksomhet forsettlig eller grovt uaktsomt ikke oppfyller en forpliktelse om å prioritere produksjonen av kriserelevante produkter i henhold til artikkel 63. ESA gis også myndighet til å ilegge overtredelsesgebyr overfor virksomheter som gir uriktige, ufullstendige eller villedende opplysninger som svar på en anmodning framsatt i henhold til artikkel 62 nr. 1 (opptil 300 000 euro), som ikke oppfyller forpliktelsen til å underrette Kommisjonen om en forpliktelse overfor et tredjeland i henhold til artikkel 63 nr. 17 og artikkel 66 nr. 13 (opptil 150 000 euro), samt overfor virksomheter som ikke oppfyller forpliktelsen til å prioritere produksjonen av kriserelevante produkter i henhold til artikkel 63 nr. 8 og artikkel 66 nr. 6 (opptil 150 000 euro).

Ved vurderingen av om overføringen av myndighet til å ilegge økonomiske sanksjoner kan anses å være lite inngripende, vil det være relevant å se på arten og størrelsen av sanksjonene som kan ilegges. Når det gjelder arten av den myndigheten som overføres, er det for EDIP-forordningen snakk om overføringer av kompetanse til å ilegge økonomiske sanksjoner i form av overtredelsesgebyr og tvangsmulkt. Disse to formene for sanksjoner er av noe forskjellig karakter. Sanksjoner i form av overtredelsesgebyr har som formål å reagere på overtredelser begått tilbake i tid. Tvangsmulkt er et virkemiddel for å tvinge frem oppfyllelse av en forpliktelse og faller bort ved oppfyllelse. Ileggelse av både overtredelsesgebyr og tvangsmulkt etter forordningen krever subjektiv skyld i form av forsett eller grov uaktsomhet. Disse sanksjonene har et visst pønalt tilsnitt og overføring av slik myndighet er dermed av en viss inngripende karakter.

Størrelsen på et overtredelsesgebyr er maksimalt 300 000 euro, mens tvangsmulkt kan utgjøre opptil 1,5 % av den gjennomsnittlige daglige omsetningen i det foregående regnskapsåret for hver virkedag med manglende overholdelse. Avhengig av varigheten kan summen for tvangsmulkt dermed i prinsippet bli betydelig.

Lovavdelingen har i tidligere tolkningsuttalelser tatt stilling til betydningen av arten av og størrelsen på sanksjoner for vurderingen av om myndighetsoverføring er å anse som lite inngripende. I sin tolkningsuttalelse i anledning elektrisitetsforordningen, JDLOV-2004-5639, vurderte Lovavdelingen at et nivå på inntil én prosent av omsetningen var å anse som lite inngripende. Tilsvarende konklusjon kom Lovavdelingen til for så vidt gjaldt pediatriforordningen, JDLOV-2012-933, hvor nivået var inntil fem prosent for overtredelsesgebyr og 2,5 prosent for tvangsmulkt, samt i vurderingen av EASA, JDLOV-2009-7963, hvor nivået var inntil fire prosent for overtredelsesgebyr og 2,5 prosent for tvangsmulkt. Nivået på de økonomiske sanksjonene som kan ilegges etter EDIP-forordningen er innenfor det som i disse sakene ble ansett som lite inngripende. I tillegg kan overtredelsesgebyret maksimalt bli 300 000 euro. Dette begrenser ESAs skjønnsfrihet ved fastsettelsen av gebyret, i tillegg til hvor inngripende gebyret kan anses for å være.

I tillegg til størrelsen og arten av myndighetsoverføringen vil omfanget av myndighetsoverføringen, og om den gjelder et bestemt og avgrenset område, være sentral i vurderingen av om myndighetsoverføringen er lite inngripende. Alle de ovennevnte sakene gjaldt sanksjonshjemler med et begrenset anvendelsesområde. Gebyrene ville derfor bare kunne ilegges en snever krets av aktører og slik at det trolig sjelden vil være aktuelt å treffe vedtak om gebyr eller tvangsmulkt. Denne praksisen viser at myndighetsoverføringen i slike tilfeller kan anses som «lite inngripende», selv om overtredelsesgebyrene er av en viss inngripende karakter, jf. JDLOV-10039D punkt 3.6. Også etter 2014 har Stortinget brukt Grunnloven § 26 i sammenlignbare tilfeller i en rekke saker, se opplistingen i JDLOV-2025-3659 punkt 3.3.

Sanksjonshjemlene i EDIP-forordningen vil kun gjelde virksomheter som er involvert i produksjonen av kriserelevante produkter og har dermed et begrenset anvendelsesområde. Overføringen av myndighet til å ilegge sanksjoner gjelder derfor et bestemt og avgrenset saksområde, og det må forventes at det kun vil være aktuelt for et mindre antall aktører. Saken er derfor sammenlignbar med de tilfellene der Stortinget gjennomgående bruker Grunnloven § 26 andre ledd for å samtykke til overføring av myndighet til å ilegge sanksjoner.

Departementet legger også en viss vekt på at adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr eller tvangsmulkt forutsetter brudd på virksomhetenes opplysningsplikt etter artikkel 62, artikkel 63 nr. 17 og artikkel 66 nr. 13 eller plikten til å prioritere produksjon av kriserelevante produkter i henhold til artikkel 63 og artikkel 66. Vilkårene for at slike brudd skal oppstå er rammet inn på en måte som bidrar til at myndighetsoverføringen er vurdert til å være «lite inngripende».

Etter artikkel 63 er det et krav at den norske staten samtykker til at Kommisjonen kan be om opplysninger. Når det gjelder prioriterte anmodninger etter artikkel 63 og artikkel 66 forutsetter disse at den relevante virksomheten har akseptert prioriteringen. Forordningen etablerer med andre ord et regime hvor utgangspunktet er at virksomheten selv må samtykke til prioriteringen. Det er kun for kriserelevante produkter som ikke er forsvarsprodukter hvor Kommisjonen kan pålegge en prioritering, i form av en prioritert bestilling, i tilfellene hvor virksomheten ikke aksepterer anmodningen, jf. artikkel 63 nr. 9. Prioriteringer etter forordningen vil være betinget av samtykke fra staten hvor virksomheten produserer det aktuelle produktet, i tillegg til at det skal innhentes samtykke eller konsulteres med staten hvor den aktuelle virksomheten har sin ledelsesstruktur. Myndigheten til å ilegge overtredelsesgebyr ved brudd på et pålegg om prioritering, er dessuten ytterligere begrenset etter artikkel 63 nr. 18 og artikkel 66 nr. 12. Kommisjonen kan ikke ilegge overtredelsesgebyr dersom den økonomiske aktøren ikke er i stand til å utføre den prioriterte anmodningen eller den prioriterte bestillingen på grunn av utilstrekkelig produksjonskapabilitet eller produksjonskapasitet, eller av tekniske årsaker. Kommisjonen kan heller ikke ilegge overtredelsesgebyr dersom det å utføre eller fullføre bestillingen ville påføre den økonomiske aktøren en urimelig økonomisk byrde og særlige vanskeligheter, herunder betydelig risiko for driftskontinuiteten. Samlet sett er det på denne bakgrunn departementets syn at myndighetsoverføringen er «lite inngripende».

3.5 Vurdering av fordeler ved deltakelse i EDIP

Deltakelse i EDIP vil bidra til å støtte Ukrainas forsvarsevne, samt norsk og alliert evne til å videreføre og trappe opp den militære støtten til Ukraina. EDIP vil også bidra til å styrke europeisk forsvarsindustri og forsyningskjeder, og dermed også øke norsk og europeisk forsvarsevne. Deltakelse i EDIP-programmet er et viktig verktøy for å styrke satsing på kapasitet i norsk forsvarsindustri som er viktig for å kunne opprettholde og trappe opp den militære støtten til Ukraina. EDIP-forordningens regulatoriske del om forsyningssikkerhet vil bidra til å integrere norske og europeiske forsvarindustrielle verdikjeder ytterligere.