6 Økonomiske og administrative konsekvenser

6.1 Økonomiske og administrative konsekvenser for norske myndigheter

Norsk deltakelse i EDIP-programmet vil medføre kostnader i form av kontingent. EØS/EFTA-statenes finansielle bidrag til EDIP bestemmes i henhold til EØS-avtalen artikkel 82 nr. 1 bokstav a. Norges andel av totalbudsjettet vil i tråd med vanlig praksis for EU-programmer tilsvare Norges BNP-andel, for tiden 2,43 prosent. De samlede kontingentutgiftene ved Norges deltakelse i EDIP for perioden 2026–2028 er anslått til 29 millioner euro og vil dekkes innenfor Forsvarsdepartementets budsjett.

EDIP-forordningens regulatoriske deler knyttet til forsyningssikkerhet vil medføre enkelte administrative konsekvenser, og forutsetter at norske myndigheter oppretter et system for å overvåke produksjonskapasiteten og tilgjengeligheten knyttet til kriserelevante produkter i Norge. Blant annet vil det være opp til norske myndigheter å identifisere de viktigste leverandørene av kriserelevante produkter som er etablert på norsk territorium på bakgrunn av kriterier angitt i forordningen, jf. artikkel 56 nr. 12 og nr. 13. Norge vil også ha en rapporteringsplikt knyttet til risiko for forstyrrelser i forsyningen av et kriserelevant produkt, jf. artikkel 59 nr. 1. Departementet forutsetter at det ved oppfølging av loven vil måtte etableres mekanismer på tvers av relevante fagdepartementer for å etterleve forordningens krav til myndighetene. Utgiftene knyttet til arbeidet forutsettes dekket innenfor eksisterende budsjettrammer, da det ikke er forventet at en stor saksmengde vil treffe Norge som følge av forordningens krav til myndighetene. Arbeidet vil hovedsakelig treffe Forsvarsdepartementet som ansvarlig sektordepartement, men vil kunne kreve koordinering med Nærings- og fiskeridepartementet som har det overordnede ansvaret for forsyningssikkerhet, sivile verdikjeder og næringsberedskap.

Nærings- og fiskeridepartementet har blant annet ansvar for kartlegging av virksomheter og forsyningskjeder, informasjon om produksjonskapasitet, flaskehalser, samt vurderinger knyttet til forsyningsforstyrrelser og produksjonsevne. Forordningen legger opp til at nasjonale myndigheter skal identifisere de viktigste leverandørene av kriserelevante produkter, overvåke produksjonskapasitet og rapportere risiko for forsyningsforstyrrelser. Det nasjonale ansvaret for å følge opp arbeidet med forsyningssikkerhet som følger av forordningen tillegges Forsvarsdepartementet, men arbeidet vil måtte koordineres med Nærings- og fiskeridepartementet der behov oppstår, for eksempel når det påvirker verdikjeder utenfor etablert forsvarsindustri. Slike vurderinger må gjøres i fellesskap av Forsvarsdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet.

EDIP-forordningen artikkel 67 nr. 1 slår fast at Rådet kan fastsette en frist for behandling av søknader om overføringslisenser etter direktiv 2009/43/EF om forenkling av vilkårene for overføring av forsvarsrelaterte varer som ikke skal overstige to uker. Dersom Rådet fastsetter en saksbehandlingsfrist under to uker, kan dette medføre at disse sakene vil måtte behandles innenfor en kortere tidsramme enn det Direktoratet for eksportkontroll og sanksjoner (DEKSA) har kapasitet til med dagens ressurser. Departementet legger likevel til grunn at dette kun vil gjelde i en forsyningssikkerhetskrise og i et begrenset antall saker. Det legges til grunn at saksbehandlingen i disse konkrete sakene derfor kan håndteres innenfor gjeldende budsjettrammer. Dersom disse sakene skal prioriteres foran andre saker innenfor gjeldende budsjettrammer, vil det medføre lengre saksbehandlingstid på andre søknader om eksport.

6.2 Økonomiske og administrative konsekvenser for norsk næringsliv

Innlemmelse av EDIP-forordningen i norsk lov er en sentral forutsetning for norsk forsvarsindustris deltakelse i EDIP-programmet. Deltakelse i programmet er igjen en viktig forutsetning for å opprettholde like konkurransevilkår med forsvarsindustri lokalisert i EU. Deltakelse gir blant annet virksomhetene anledning til å søke om økonomisk støtte for å øke sin produksjonskapasitet av forsvarsmateriell. For relevant forsvarsindustri forventes dermed innlemmelse av EDIP-forordningen i norsk lovgiving å ha en positiv effekt. Bestemmelsene om forsyningssikkerhet i forordningens kapittel 7 vil medføre at utvalgte virksomheter i Norge vil kunne måtte dele informasjon med Kommisjonen og norske myndigheter når det kommer til produksjon og viktige forsyningsforstyrrelser.

Dersom Rådet aktiverer en krisesituasjon etter forordningens artikkel 60 eller artikkel 64, vil spesielt tiltakene knyttet til prioritering av kriserelevante produkter etter forordningen artikkel 63 og artikkel 66 kunne ha innvirkning på de økonomiske aktørene som er adressatene for Kommisjonens anmodninger eller bestillinger, samt for aktører som står i et kontraktsforhold til disse. Blant annet vil de kontraktspartene som blir nedprioritert ikke ha en rett til å påberope seg kontraktsbrudd overfor produsenten dersom prioriteringen er en konsekvens av en anmodning eller bestilling fra Kommisjonen. Disse aktørene vil dermed kunne få forsinkede leveranser med tilhørende kostnader som følge av vedtaket av Kommisjonen. Dersom andre aktører oppfatter at det er en risiko for at slike tiltak fra Kommisjonen kan finne sted, vil dette også kunne ha konsekvenser for etterspørselen produsenten får fra andre aktører.

Vilkårene for prioriterte anmodninger og prioriterte bestillinger er strengt definert og forutsetter at landet der virksomhetene er lokalisert godkjenner slike. Dersom virksomhetene opplever omfattende og vesentlige økonomiske tap som følge av endrede ordreprioriteringer, vil konsekvensene av dette måtte vurderes i hvert enkelt tilfelle, og sees opp mot forsyningssikkerhetskrisen som bakteppe. Etter forordningen skal virksomheter som aksepterer anmodning om prioritering etter artikkel 63 eller artikkel 66 gis en rettferdig og rimelig pris, som tar tilstrekkelig hensyn til den økonomiske aktørens alternativkostnader til å oppfylle den prioriterte bestillingen i forhold til den eksisterende kontraktsforpliktelsen, jf. artikkel 63 nr. 11 bokstav a og artikkel 66 nr. 7 bokstav a. På nærmere gitte vilkår vil virksomhetene heller ikke holdes ansvarlig for misligholdelse av kontraktsforpliktelser som følger av vedtak om prioritering, jf. artikkel 63 nr. 12 artikkel 66 nr. 8.

Dersom det blir satt en tidsfrist for behandlingen av søknader om overføringslisens i henhold til artikkel 67 nr. 1, kan dette føre til lengre saksbehandlingstid hos DEKSA for andre søknader om eksport.