6 Endringer i straffeprosessloven mv.

6.1 Generelt om behovet for tilpasning av straffeprosessloven mv.

Ikraftsetting av straffeloven 2005 nødvendiggjør betydelige endringer i straffeprosessloven. Enkelte slike tilpasninger ble foretatt i forbindelse med vedtakelsen, jf. straffeloven 2005 § 412 nr. 106. Det fremgår av Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 14.1 side 389 at departementet tok sikte på å gjøre øvrige tilpasninger i straffeprosessloven på et senere tidspunkt. Det er derfor fremdeles behov for å foreta en del konsekvensendringer og tekniske justeringer. Ikraftsetting av straffeloven 2005 aktualiserer dessuten enkelte mer prinsipielle spørsmål, blant annet knyttet til fordeling av påtalekompetanse og bruk av tvangsmidler.

Departementet foreslo i høringsnotatet punkt 4.3 side 31 flg. og forslag til lov om ikraftsetting av straffeloven 2005 § 4 nr. 85 en rekke endringer for å tilpasse straffeprosessloven til straffeloven 2005. I tillegg ble det foreslått visse endringer i annen lovgivning for å tilpasse denne til endringene i straffeprosessloven. På enkelte punkter var forslaget endret sammenliknet med det som er vedtatt ved straffeloven 2005 § 412 nr. 106 for å oppdatere bestemmelsene i lys av senere vedtatte, ikraftsatte endringer i de aktuelle bestemmelsene.

Forslagene i høringsnotatet om tilpasninger i straffeprosessloven mv. behandles i punktet her. Endringer som utelukkende består i en videreføring av tidligere vedtatte endringer, behandles i hovedsak i proposisjonen punkt 12.5. Departementet har i proposisjonen funnet det hensiktsmessig å skille ut endringene i straffeprosessloven i en egen paragraf i ikraftsettingsloven, jf. proposisjonen punkt 3.3 og lovforslaget § 5 om endringer i straffeprosessloven. Endringer i annen lovgivning som foretas som en konsekvens av endringene i straffeprosessloven fremgår av lovforslaget § 6 om endringer i andre lover.

6.2 Tilpasningsbehov som følge av at ordningen med påtalebegjæring opphører

6.2.1 Generelt

Straffeloven 1902 § 77 fastsetter at straffbare handlinger er «offentlig Paatale undergivet, medmindre noget modsat er bestemt». Bestemmelsen innebærer at påtalen som hovedregel er ubetinget offentlig. Fra dette utgangspunktet er det gjort en rekke unntak, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 4.1.5 side 59 og Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) side 392. Påtalen kan være betinget av begjæring fra den fornærmede, eller det kan være krav om at allmenne hensyn tilsier påtale. Det forekommer også at allmenne hensyn kreves i tillegg til påtalebegjæring fra fornærmede, eller som et alternativ til slik begjæring. Offentlig påtale kan dessuten i visse tilfeller være betinget av begjæring fra særskilt myndighet.

Ved ikraftsettingen av straffeloven 2005 vil de alminnelige reglene om påtale følge av en ny bestemmelse i straffeprosessloven § 62 a. Paragraf 62 a første ledd foreskriver at alle lovbrudd som hovedregel er undergitt ubetinget offentlig påtale. Ordningen med påtalebegjæring fra fornærmede som et formelt vilkår for strafforfølging er ikke videreført, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 4.1.5.4 side 62 flg. og Innst. O. nr. 72 (2004–2005) punkt 3.2 side 13. Derimot følger det av § 62 a annet ledd at påtalemyndigheten kan unnlate å forfølge handlinger med en strafferamme på to år eller lavere, hvis ikke allmenne hensyn tilsier påtale. Ved vurderingen av om allmenne hensyn foreligger, skal det blant annet legges vekt på momentene som fremgår av § 62 a annet ledd annet punktum, blant annet om fornærmede ønsker påtale. På denne måten kan fornærmede fortsatt øve innflytelse på påtalespørsmålet selv om ordningen med formell begjæring oppheves, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 4.1.5.4 side 63. Selv om ordlyden i § 62 a annet ledd annet punktum kunne tyde på det motsatte, er det ikke gjort endringer i ordningen med påtalebegjæring fra særskilt offentlig myndighet, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 14.5 side 392.

6.2.2 Høringsnotatet

6.2.2.1 Endringer i straffeprosessloven

I høringsnotatet foreslo departementet enkelte justeringer i straffeprosessloven som følge av den nye regelen om påtale i straffeprosessloven § 62 a. I høringsnotatet punkt 4.3.2.5.1 side 33-34 heter det:

«I samsvar med at ordningen med påtalebegjæring fra fornærmede er forlatt som formelt vilkår i straffeloven 2005, foreslår departementet at straffeprosessloven § 229 annet ledd oppheves, se departementets lovforslag § 4 om endringer i andre lover nr. 85. Straffeprosessloven § 72 annet ledd annet punktum gjelder tilbakekall av begjæring om påtale fra fornærmede. Departementet foreslår at annet ledd annet punktum oppheves, se departementets lovforslag § 4 nr. 85. Som konsekvens av at bestemmelsene om fornærmede i straffeprosessloven §§ 72 og 229 oppheves, utgår henvisningene til disse bestemmelsene i straffeprosessloven § 3 siste ledd.

I departementets lovforslag § 4 nr. 85 foreslår departementet en justering i straffeprosessloven § 236. Det følger blant annet av bestemmelsen at fornærmede skal spørres om han begjærer påtale første gang han eller hun avhøres. Departementet viser til at fornærmedes syn på påtalespørsmålet er relevant i vurderingen etter straffeprosessloven § 62 a annet ledd. Departementet foreslår derfor at § 236 første punktum utformes slik:

Første gang fornærmede blir avhørt, skal han spørres om sitt syn på om lovbruddet bør påtales.»

Om forholdet mellom reglene om påtalebegjæring fra fornærmede og muligheten for å reise privat straffesak uttales følgende på side 34 i høringsnotatet:

«Straffeprosessloven § 403 første ledd omhandler de tidsfrister som gjelder for fornærmedes adgang til å fremme privat straffesak etter straffeprosessloven § 402 første ledd nr. 1 eller 2. Bestemmelsen viser til fristregelen i straffeloven 1902 § 80 som ikke gjenfinnes i ny straffelov. Departementet går inn for å videreføre den gjeldende fristen, og foreslår at straffeprosessloven § 403 første ledd omformuleres slik at fristregelen fremgår direkte av bestemmelsen, se departementets lovforslag § 4 nr. 85.

Departementet viser til at det er nær sammenheng mellom de gjeldende reglene om påtalebegjæring fra fornærmede og adgangen til å gå til privat straffesak etter straffeprosessloven kapittel 28. Straffelovkommisjonen foreslo i delutredning VII punkt 7.9 side 188-190 å oppheve ordningen med private straffesaker. I Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) punkt 2.5 side 45 fremgår det at departementet tok sikte på at dette spørsmålet ville bli vurdert på et senere tidspunkt. Spørsmålet om adgangen til å gå til privat straffesak skal videreføres, reiser prinsipielle spørsmål som det ikke har vært anledning til å prioritere i forbindelse med ikraftsetting av straffeloven 2005. I lys av dette ser departementet ikke grunn til å fremme ytterligere forslag til endringer i straffeprosessloven kapittel 28 nå, utover justeringer i bestemmelser knyttet til ærekrenkelser og mortifikasjon, se lovforslaget § 4 nr. 85.»

Sistnevnte omtales nærmere i proposisjonen punkt 6.3.

I høringsnotatet punkt 4.3.2.5.1 side 34 reiste departementet også et spørsmål om det bør inntas bestemmelser i straffeprosessloven som svarer til straffeloven 1902 §§ 79 fjerde og femte ledd, 80 første ledd første og tredje punktum og 82 første og tredje ledd:

«Departementet reiser spørsmål om det ved ikraftsettingen av straffeloven 2005 bør inntas en bestemmelse i straffeprosessloven som svarer til straffeloven 1902 § 79 fjerde og femte ledd. Reglene fastsetter hvem som kan begjære påtale på vegne av staten, fylkeskommune, kommune mv. I lys av at det fortsatt eksisterer straffebud som inneholder krav om påtalebegjæring fra særskilt myndighet i lovgivningen, og uttalelsene om denne ordningen i Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) punkt 14.5 side 392, legger departementet til grunn at det fortsatt kan være behov for slike bestemmelser. Reglene i straffeloven 79 fjerde og femte ledd foreslås derfor videreført, og inntatt i straffeprosessloven ny § 81 a i tilpasset form. I straffeloven 1902 § 79 fjerde og femte ledd er det vist til første og tredje ledd i bestemmelsen. Disse henvisningene foreslås innarbeidet direkte i lovteksten. For øvrig kan det reises spørsmål om det også er behov for å videreføre straffeloven 1902 § 80 første ledd første og tredje punktum og § 82 første og tredje ledd. Departementet ber om høringsinstansenes syn på spørsmålene som er reist foran.»

6.2.2.2 Endringer i øvrig lovgivning

I høringsnotatet gikk departementet inn for å fjerne krav i spesiallovgivningen om påtalebegjæring fra fornærmede. Om dette heter det i høringsnotatet punkt 4.3.2.5.2 side 34-35:

«I samsvar med dette foreslås det at § 11 tredje ledd i lov 17. april 1970 nr. 21 om arbeidstakeroppfinnelser utgår, se departementets lovforslag § 4 om endringer i andre lover nr. 63. Departementet foreslår videre at § 62 annet ledd i lov 15. desember 1967 nr. 9 om patenter oppheves, se departementets lovforslag § 4 om endringer i andre lover nr. 60. Departementet foreslår tilsvarende opphevelse av § 49 første ledd i lov 9. januar 2009 nr. 1 om markedsføring, se departementets lovforslag § 4 om endringer i andre lover nr. 226. I departementets lovforslag § 4 om endringer i andre lover nr. 197 foreslår departementet også at lov 4. juli 2003 nr. 74 om hundehold § 28 annet ledd annet punktum oppheves. Også i lov 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk m.v. § 54 syvende ledd er henvisningen til fornærmedes begjæring foreslått fjernet, jf. departementets lovforslag § 4 nr. 42. Endringsforslagene er også omtalt i høringsnotatet punkt 4.4 om endringer i andre lover.»

Departementet pekte i samme punkt side 35 i høringsnotatet på at det i enkelte lover fremdeles finnes bestemmelser som angir at påtale er avhengig av allmenne hensyn, og fremholdt:

«(…) Hvor strafferammen er fengsel inntil 2 år kan bestemmelsen for alle praktiske formål utgå. I samsvar med dette foreslår departementet å oppheve § 39 b tredje ledd i lov 14. desember 1917 nr. 16 om erverv av vannfall mv., § 9 annet ledd i lov 8. juni 1984 nr. 55 om linjekonferanser m.v., § 28 første ledd annet punktum og annet ledd fjerde punktum i lov 4. juli 2003 nr. 74 om hundehold og § 33 annet ledd i lov 10. juni 2005 nr. 51 om statsborgerskap. Se departementets lovforslag § 4 og høringsnotatet punkt 4.4 om endringer i andre lover.

Også § 17-3 femte ledd i lov 29. juni 2007 nr. 75 om verdipapirhandel, § 11-6 tredje ledd i lov 25. november 2011 nr. 44 om verdipapirfond og § 108 niende ledd i lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket og deres opphold der, synes å kunne oppheves. Se høringsnotatet punkt 4.4 og departementets lovforslag § 4 om endringer i andre lover.»

I de tilfeller hvor offentlig påtale i en bestemmelse er betinget av påtalebegjæring fra et offentlig organ eller allmenne hensyn, ble det ikke foreslått endringer.

6.2.3 Høringsinstansenes syn

Oslo statsadvokatembeter uttaler seg generelt om den vedtatte regelen i straffeprosessloven § 62 a, som man anser som en forenkling sammenliknet med dagens regler. Samtidig fremholdes at bestemmelsen også har visse svakheter:

«Svakheten med forslaget er at spørsmålet om fornærmedes holdning til påtalespørsmålet nå bakes inn som en del av spørsmålet om allmenne hensyn foreligger. En ser fra vår side ikke bort fra at fornærmedes stillingtagen til påtale for de mer bagatellmessige lovovertredelser vil kunne være av betydning for vurderingen av om påtale i det hele tatt bør finne sted. Men når fornærmedes påtalebegjæring fjernes som et vilkår for påtalen, åpner dette for en klar forenkling av annet regelverk, bl.a. at fornærmede skal spørres om hun/han begjærer påtale og straff. Hvis fornærmedes påtalebegjæring forutsettes tatt med i vurderingen av om allmenne hensyn krever påtale, vil en slik forenkling vanskeliggjøres.

Slik strpl § 62a annet ledd er utformet, fremstår det som nødvendig at det gis noen overordnede påtalemessige føringer knyttet til utøvelsen av skjønnet for når påtale kan unnlates. Hvis ikke, risikerer man at unnlatt påtale vil kunne fremstå som den praktiske hovedregel for alle straffbare handlinger med strafferamme inntil 2 år.»

Også Kripos påpeker at det er en viss fare for at straffeprosessloven § 62 a kan bli vurdert forskjellig av ulike tjenestepersoner innen påtalemyndigheten, og mener at nærmere retningslinjer om praktiseringen av bestemmelsen kan være et godt tiltak for å sikre en mest mulig ensartet praksis. Kripos antar at slike retningslinjer bør utformes av riksadvokaten.

For øvrig har det kommet få merknader til forslagene i høringsnotatet om tilpasninger i straffeprosessloven og annen lovgivning til den nye bestemmelsen i straffeprosessloven § 62 a. I forlengelsen av forslaget om å oppheve straffeprosessloven § 229 annet ledd om at påtalemyndigheten skal spørre fornærmede om han begjærer påtale, mener Oslo statsadvokatembeter at det heller ikke er nødvendig å beholde § 229 tredje ledd. Bestemmelsen foreskriver at så lenge påtale ikke er begjært, tas bare etterforskningsskritt som ikke uten skade kan utsettes. Høringsinstansen fremholder at dersom § 229 tredje ledd beholdes, risikerer man at nødvendig straksetterforskning ikke igangsettes fordi man avventer fornærmedes holdning til påtalespørsmålet.

Helsedirektoratet peker på at det innenfor helsemyndighetene finnes etater som har ansvar for å gi profesjonsgodkjenninger, fører tilsyn med og kan tilbakekalle autorisasjon eller lisens for helsepersonell. I de tilfellene de nevnte etatene avdekker mulige straffbare handlinger som bør påtales, mener direktoratet det bør avklares hvordan påtalebegjæringen skal fremmes på en hensiktsmessig og effektiv måte.

Statens sivilrettsforvaltning viser til voldsoffererstatningsloven § 3, og ser det som hensiktsmessig å presisere i en merknad at selv om påtalebegjæring fra fornærmede ikke lenger er et krav, vil fornærmedes bistand til politiet fremdeles kunne ha betydning for vurderingen av en eventuell søknad om voldsoffererstatning.

Det er ingen høringsinstanser som har uttalt seg særskilt om forslagene til tilpasninger i spesiallovgivningen som følge av at ordningen med påtalebegjæring opphører.

6.2.4 Departementets vurdering

Straffeprosessloven § 62 a om påtale er allerede vedtatt som et ledd i prosessen med å fastsette straffeloven 2005. Formålet med proposisjonen her er å sette loven i kraft. Terskelen for å gjøre materielle endringer på det nåværende tidspunkt er høy. Departementet kan ikke se at innspillene i høringen foranlediger noen endring i § 62 a.

Hva gjelder forslagene om tilpasninger i andre bestemmelser i straffeprosessloven, har høringen i liten grad frembrakt innvendinger. Det samme gjelder forslagene om tilpasninger i spesiallovgivningen. Departementet fastholder på denne bakgrunn forslagene i høringsnotatet.

Departementet kan ikke se at man i tillegg til straffeprosessloven § 229 annet ledd også bør oppheve bestemmelsens tredje ledd, slik Oslo statsadvokatembeter fremholder. Når annet ledd oppheves, vil nåværende tredje ledd om adgang til å sette i gang etterforskningsskritt måtte leses i sammenheng med første ledd, som gjelder påtalebegjæring fra særskilt myndighet. Etter departementets syn vil det dermed fremgå av bestemmelsen som helhet at skranken mot å sette i gang etterforskningsskritt før det foreligger påtalebegjæring, knytter seg til begjæring fra særskilt myndighet. Departementet kan ikke se at bestemmelsen er til hinder for å igangsette straksetterforskning før man har kjennskap til fornærmedes holdning til påtalespørsmålet.

Departementet er videre av den oppfatning at det ikke er behov for å presisere at fornærmedes bistand til politiet kan ha betydning for vurderingen av om det skal tilkjennes voldsoffererstatning, selv om ordningen med påtalebegjæring fra fornærmede oppheves. Så vidt en kan se avhenger dette spørsmålet av en tolkning av voldsoffererstatningsloven, og det fremstår derfor som lite naturlig å omtale det i en merknad til straffeprosessloven § 62 a.

I høringsnotatet stilte departementet spørsmål om det bør inntas en tilpasset bestemmelse i straffeprosessloven § 81 a som svarer til straffeloven 1902 § 79 fjerde og femte ledd med tanke på tilfeller av påtalebegjæring fra offentlig myndighet. Det ble også reist spørsmål om det er behov for å videreføre straffeloven 1902 § 80 første ledd første og tredje punktum og § 82 første og tredje ledd. Ingen høringsinstanser har uttalt seg om disse spørsmålene.

Departementet registrerer at høringen ikke har frembrakt innvendinger til forslaget til straffeprosessloven ny § 81 a og viderefører forslaget i høringsnotatet. Hva gjelder departementets spørsmål om det også er behov for regler tilsvarende straffeloven 1902 §§ 80 første ledd første og tredje punktum og 82 første og tredje ledd, bemerker departementet at ingen høringsinstanser har uttalt seg om dette. En antar på denne bakgrunn at det ikke er behov for slike regler.

Se lovforslaget § 5 om endringer i straffeprosessloven og merknader til straffeprosessloven §§ 3, 62 a, 72, 81 a, 229, 236 og 403 i proposisjonen punkt 12.5. Når det gjelder endringene i spesiallovgivningen, se lovforslaget § 6 og merknadene til de aktuelle lovene der.

6.3 Tilpasninger som følge av at straffansvaret for ærekrenkelse og ordningen med mortifikasjon opphører

Straffeloven 1902 kapittel 23 gjelder ærekrenkelser. Paragraf 246 rammer den som rettsstridig i ord eller handling krenker en annens æresfølelse eller medvirker til dette. Paragraf 247 verner omdømmet, og forbyr å opptre på en måte som er egnet til å skade en persons gode navn og rykte eller utsette ham for hat, ringeakt eller tap av den for hans stilling eller næring fornødne tillit. Mortifikasjon vil si at en beskyldning erklæres «død og maktesløs», jf. straffeloven 1902 § 253 nr. 1. Krav om mortifikasjon behandles etter reglene i straffeprosessloven, jf. loven § 2 nr. 3.

Straffansvaret for ærekrenkelser er ikke videreført i straffeloven 2005, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 5.14.3.2 side 165 flg. Det samme gjelder for ordningen med mortifikasjon, jf. samme dokument punkt 5.14.3.4 side 167-168.

I høringsnotatet foreslo departementet enkelte justeringer i straffeprosessloven som følge av at straffansvaret for ærekrenkelser og ordningen med mortifikasjon ikke videreføres. Det ble samtidig understreket at bestemmelsene om ærekrenkelser og mortifikasjon er nært knyttet til ordningen med private straffesaker, jf. straffeprosessloven kapittel 28, men at det ikke var anledning til å foreta en vurdering av spørsmålet om videreføring av dette instituttet i forbindelse med ikraftsettingen av straffeloven 2005.

I høringsnotatet punkt 4.3.5 side 46-47 heter det:

«I samsvar med at straffansvaret for ærekrenkelser er forlatt foreslår departementet at bestemmelsene om ærekrenkelser i straffeprosessloven §§ 2 nr. 3, 273, 295, 315 annet ledd, 353 første ledd tredje punktum, 402 annet ledd, 407 og 409 annet ledd oppheves, se lovforslaget § 4 om endringer i andre lover nr. 85.

Departementet foreslår videre endringer i straffeprosessloven § 17 om rettens adgang til å utsette en straffesak. Annet ledd første og annet punktum regulerer ærekrenkelsessaker og foreslås opphevet. Det foreslås en mindre språklig justering i den generelle regelen i annet ledd tredje punktum.

I samsvar med at ordningen med mortifikasjon ikke videreføres går departementet inn for at straffeprosessloven §§ 35 tredje ledd og 38 annet ledd tredje punktum oppheves. Departementet foreslår videre at bestemmelsen om mortifikasjon tas ut av straffeprosessloven §§ 38 annet ledd fjerde punktum, 436 første ledd første punktum, 440 annet ledd første punktum og 453 annet ledd. Tilsvarende foreslår departementet at mortifikasjon tas ut av oppregningen i straffeprosessloven § 314 første ledd nr. 1.

Straffeprosessloven § 406 regulerer fornærmedes adgang til å overta saken og fortsette forfølgingen hvor påtalemyndigheten frafaller en allerede reist påtale. Som følge av forslaget om å oppheve § 402 annet ledd foreslås en mindre, teknisk justering i § 406 første ledd. Når straffansvaret for ærekrenkelser utgår foreslår departementet videre en omformulering av § 406 annet ledd, se lovforslaget § 4 nr. 85.

Straffeprosessloven § 423 gjelder anke fra saksøkte i alle andre private straffesaker enn ærekrenkelsessaker. Departementet foreslår at henvisningen til saker om ærekrenkelser utgår. Departementet går videre inn for at straffeprosessloven § 424 om anke i ærekrenkelsessaker oppheves. Som konsekvens av dette utgår også henvisningen til § 424 i straffeprosessloven § 425.»

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om forslagene om endringer i straffeprosessloven som følge av at straffansvaret for ærekrenkelser og ordningen med mortifikasjon opphører. Departementet fastholder forslagene i høringsnotatet, se lovforslaget § 5 om endringer i straffeprosessloven og spesialmerknader til endringene i straffeprosesslovens bestemmelser nevnt ovenfor i punkt 12.5 i proposisjonen.

6.4 Tilpasninger i reglene om påtalekompetanse

6.4.1 Generelt

I notat 19. mai 2014 til departementet har Riksadvokaten foreslått endringer i straffeprosesslovens regler om påtalekompetanse. I hovedsak tas det kun sikte på en teknisk revisjon for å tilpasse reglene til straffeloven 2005. På enkelte punkter drøfter Riksadvokaten likevel muligheten for en justering av kompetansefordelingen mellom de ulike nivåene i påtalemyndigheten.

Riksadvokatens notat er utarbeidet på grunnlag av en internhøring i påtalemyndigheten, og ble deretter sendt på alminnelig høring som vedlegg til departementets høringsnotat om ikraftsetting av straffeloven 2005, jf. punkt 2.2 i proposisjonen. Det overordnede inntrykket etter høringen er at Riksadvokatens forslag i all hovedsak får bred støtte.

Som utgangspunkt for forslaget skisserer Riksadvokaten i notatet punkt 3 side 4 flg. sentrale hensyn ved fordelingen av påtalekompetanse. Et første hensyn som nevnes, er at oppgavene i rimelig grad må fordeles på en måte som samsvarer med den hierarkiske oppbygningen av og bemanningen i etaten, noe som taler for at politiet må ha kompetanse til å avgjøre et betydelig antall saker. Når det gjelder hvilke saker som skal behandles på statsadvokat- og riksadvokatnivå, peker Riksadvokaten på at sakenes viktighet tradisjonelt har vært styrende. Hva som anses som viktige saker, har særlig vært knyttet til alvorlighetsgraden slik denne kommer til uttrykk i strafferammen. Andre hensyn som nevnes er mulige berøringspunkter med grunnlovsrettigheter, offentlig oppmerksomhet og utenrikspolitiske interesser, behovet for å sikre en uavhengig påtaleavgjørelse i visse sakstyper samt behovet for fagledelse gjennom enkeltsaksbehandling.

Den Norske Advokatforening uttaler seg i høringen om de overordnede hensyn ved fordelingen av påtalekompetanse. Foreningen understreker her at sakenes alvor først og fremst bør være det som styrer fordelingen. Oslo statsadvokatembeter fremhever på sin side at arbeidsfordelingen mellom de ulike nivåene i påtalemyndigheten er viktig, og at det kan vanskeliggjøre den høyere påtalemyndighets kontroll og veiledning av påtalemyndigheten i politiet dersom for mange enkeltsaker skal avgjøres høyt oppe i hierarkiet. Politijuristene ønsker på sin side en større generell drøftelse av statsadvokatenes fagledelse overfor påtalejuristene i politiet.

Enkelte høringsinstanser uttaler seg generelt om hensiktsmessigheten av å foreta endringer i reglene om påtalekompetanse i forbindelse med ikraftsettingen av straffeloven 2005. Herunder mener Oslo politidistrikt at de beste grunner taler for at man i størst mulig grad unngår realitetsendringer i denne omgang. Oslo statsadvokatembeter uttaler at man i og for seg hadde ønsket bedre tid til en grundig og prinsipiell gjennomgåelse av spørsmålene om plassering av påtalekompetanse, men tar til etterretning at dette ikke har latt seg gjøre.

Departementet har merket seg synspunktene, men mener i likhet med Riksadvokaten at det er hensiktsmessig å foreta visse begrensede justeringer i reglene om påtalekompetanse i forbindelse med ikraftsettingen av straffeloven 2005. En finner videre at Riksadvokaten har foretatt en forsvarlig avveining av de kryssende hensyn som gjør seg gjeldende. Størsteparten av endringene som foreslås av Riksadvokaten er en nødvendig konsekvens av den nye straffeloven. Også øvrige endringsforslag har i all hovedsak fått støtte i høringen. Hva gjelder andre og mer overordnede forslag som har fremkommet, finner departementet at disse må utstå og eventuelt vurderes i en annen sammenheng.

Riksadvokaten har ikke foreslått noen regulering av påtalekompetansen i saker som skal behandles etter straffeloven 1902 i den grad denne kommer til anvendelse etter ikraftsetting av straffeloven 2005, jf. straffeloven 2005 § 3. Departementet kan heller ikke for sin del se at det er behov for noen særskilt regulering av dette spørsmålet, som vil måtte finne sin løsning i praksis i lys av alminnelige tolkningsprinsipper.

6.4.2 Tiltalekompetanse

6.4.2.1 Riksadvokatens tiltalekompetanse

6.4.2.1.1 Gjeldende rett og straffeloven 2005

Riksadvokatens tiltalekompetanse fremgår av straffeprosessloven § 65. Det følger av bestemmelsen at med mindre Kongen i statsråd skal gjøre vedtaket, har riksadvokaten kompetanse når det gjelder forbrytelser som kan straffes med fengsel inntil 21 eller 30 år (nr. 1), forbrytelser mot straffeloven 1902 kapittel 8, 9 eller 10 eller §§ 135, 140, 142 og 144 (nr. 2) samt forbrytelser ved trykt skrift eller i kringskastingssending, unntatt forbrytelse mot straffeloven 1902 §§ 204 og 204 a (nr. 3).

Ved straffeloven 2005 § 412 nr. 106 er det tilføyd en ny nr. 4 i straffeprosessloven § 65. Etter den nye § 65 nr. 4 skal riksadvokaten ha tiltalekompetanse i «sak mot utlending som ikke er bosatt i Norge, jf. straffeloven § 5 tredje ledd. Dette gjelder likevel ikke når strafforfølgning her i landet finner sted i samsvar med overenskomst med fremmed stat om overføring av straffesaker.»

Bestemmelsen erstatter straffeloven 1902 § 13 første og tredje ledd, og innebærer at kompetansen til å beslutte påtale i disse sakene flyttes fra Kongen i statsråd til riksadvokaten, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 30.4 side 487.

Ikraftsetting av straffeloven 2005 gjør det dessuten nødvendig å justere henvisningene i straffeprosessloven § 65 til bestemmelser i straffeloven 1902.

6.4.2.1.2 Forslaget fra Riksadvokaten

Riksadvokaten legger i notatet punkt 4.2 side 6 flg. til grunn at straffeprosessloven § 65 nr. 1 om riksadvokatens tiltalekompetanse i hovedsak kan videreføres, men med enkelte tilpasninger.

Det er for det første foreslått å presisere i bestemmelsen at riksadvokatens kompetanse ikke gjelder i saker om forsøk på lovbrudd med 21 års strafferamme. Bakgrunnen for dette er at forsøk etter gjeldende rett skal straffes mildere enn fullbyrdet forbrytelse, jf. straffeloven 1902 § 51 første ledd. Noen tilsvarende regel finnes ikke i straffeloven 2005. Uten en tilpasning av bestemmelsen i straffeprosessloven § 65 nr. 1 vil dermed riksadvokatens eksklusive påtalekompetanse bli utvidet til å omfatte alle saker om forsøk på lovbrudd med 21 års strafferamme. Det kan her være snakk om et betydelig antall saker – særlig hva gjelder drapsforsøk.

Med hensyn til 30-årssakene antas i notatet at det er snakk om så få saker at det kan være grunn til at riksadvokaten også behandler forsøkssakene. For oversiktens skyld foreslås at 30-årssakene reguleres for seg i nr. 1, mens 21-årssakene reguleres i ny nr. 2, således:

«Riksadvokaten avgjør spørsmålet om tiltale når det gjelder:

• 1) lovbrudd som kan straffes med fengsel inntil 30 år,

• 2) lovbrudd som kan straffes med fengsel inntil 21 år, unntatt forsøk på en slik handling, (…)»

For det andre fremhever Riksadvokaten i notatet at det kan være grunn til å åpne for en viss fleksibilitet med hensyn til tiltalekompetansen. Det foreslås derfor at visse saker skal kunne «siles» ved at det overlates til statsadvokaten å treffe påtalevedtak. Ny bestemmelse i straffeprosessloven § 65 annet ledd skal etter forslaget lyde:

«I saker som omhandlet i første ledd nr. 2 kan riksadvokaten i den enkelte sak eller ved generell instruks overlate avgjørelsen av tiltalespørsmålet til statsadvokaten.»

Bakgrunnen er at en del saker hvor strafferammen på 21 års fengsel kommer til anvendelse, ikke reiser faktiske eller rettslige spørsmål av en annen karakter enn saker som hører under statsadvokatenes kompetanse. Særlig vises det til straffeloven 1902 § 195 annet ledd om kvalifiserte seksuelle overgrep mot barn under 14 år og § 162 om narkotikakriminalitet.

Straffeprosessloven § 65 nr. 2 (etter forslaget nr. 3) viser til bestemte kapitler og paragrafer i straffeloven 1902, og må derfor tilpasses ny straffelov. Riksadvokaten foreslår at bestemmelsen endres på følgende måte:

«(…) Henvisningen til straffeloven 1902 kapittel 8 og 9 svarer i det vesentlige til straffeloven 2005 kapittel 17, som det følgelig kan vises til. Straffeloven 1902 kapittel 10 videreføres ikke i den nye straffeloven. I stedet videreføres bestemmelsene som nye §§ 151 til 154 i et mer omfattende kapittel 19 i straffeloven 2005, og det kan følgelig vises til de aktuelle paragrafene i straffeprosessloven § 65 nr. 2. I den grad straffeloven 1902 §§ 135, 140, 142 og 144 videreføres, skjer det i straffeloven 2005 §§ 183 og 211, som det følgelig kan vises til. En har vurdert om tiltalekompetansen bør tilligge riksadvokaten også i alle saker etter kapittel 16 om folkemord, forbrytelse mot menneskeheten og krigsforbrytelse. Riksadvokaten vil uansett ha tiltalekompetansen for overtredelse av de fleste bestemmelser i kapitlet som følge av strafferammen. For øvrige overtredelser vil saken ofte ha særlig stor allmenn interesse, og skal da forelegges riksadvokaten etter påtaleinstruksen § 22-3. På denne bakgrunn er det ikke tilstrekkelig grunn til en utvidelse av området for riksadvokatens eksklusive kompetanse. Tilsvarende gjelder kapittel 18 om terrorhandlinger.»

Med hensyn til straffeprosessloven § 65 nr. 3 (etter forslaget nr. 4) om forbrytelser i trykt skrift eller kringkastingssending foreslår Riksadvokaten at henvisningene til straffeloven 1902 §§ 204 og 204 a erstattes med henvisninger til straffeloven 2005 §§ 310, 311, 317 og 318.

6.4.2.1.3 Høringsinstansenes syn

Det er forholdsvis få høringsinstanser som har uttalt seg særskilt om riksadvokatens tiltalekompetanse. Den Norske Advokatforening uttaler at en ikke har innvendinger eller kommentarer til justeringene som er foreslått i § 65 første ledd.

Oslo statsadvokatembeter kommenterer forslaget om å innta en regel i § 65 første ledd nr. 2 som unntar fra riksadvokatens kompetanse saker om forsøk på lovbrudd med strafferamme på 21 års fengsel:

«Det er ikke uten videre enkelt å se begrunnelsen for at det skal gå et skarpt skille mellom forsøk og fullburdet handling når det gjelder påtalekompetanse. De grunner som tilsier at saken skal avgjøres av riksadvokaten vil normalt ha gyldighet uavhengig om saken gjelder forsøk eller fullbyrdet handling. Under forutsetning at vi har oppfattet § 80 riktig, må det gjøres et generelt unntak i straffeprosessloven for forsøkshandlinger hvis dagens påtalepraksis skal videreføres. Under alle omstendigheter er Oslo statsadvokatembeter av den oppfatning at riksadvokaten bør beholde påtalekompetansen for forsøkshandlinger med strafferamme inntil 30 år.»

Den Norske Advokatforening er skeptisk til forslaget om at riksadvokaten skal kunne delegere tiltalekompetansen til statsadvokaten i saker som gjelder fullbyrdet lovbrudd med 21 års strafferamme. Det anføres at hjemmelen som er foreslått i § 65 annet ledd er for generell og i prinsippet åpner for at riksadvokaten kan delegere all myndighet nedover. Advokatforeningen mener at denne regelutformingen strider mot hensynet til klarhet, og at tiltalekompetansen bør avklares i lovs form. Av hensyn til behovet for en grundig behandling av påtalespørsmålet er foreningen dessuten tilbakeholden med å gi sin tilslutning til endringer som innebærer at saker som i utgangspunktet ligger til riksadvokaten, vil få en mindre grundig behandling. Det bør etter foreningens syn være tilstrekkelig med en delegasjonshjemmel som positivt oppregner hvilke lovbrudd som kan delegeres til statsadvokaten. Videre bør delegasjon etter høringsinstansens syn kun skje i enkelttilfeller og ikke ved generell instruks.

Også Oslo politidistrikt synes å være skeptisk til at påtalekompetanse skal kunne fremkomme av et generelt delegasjonsvedtak fra riksadvokaten og mener det er mer hensiktsmessig at den fremgår direkte av loven. Politidistriktet peker samtidig på at det ikke er noe i veien for at det gis instruks om at saker hvor underordnet myndighet har kompetanse, likevel skal sendes inn.

Det nasjonale statsadvokatembetet mener at regelen i § 65 nr. 3 (etter forslaget nr. 4) om at riksadvokaten har tiltalekompetanse ved forbrytelser ved trykt skrift eller i kringkastingssending, bør oppheves. I høringsuttalelsen heter det:

«Embetet foreslår i tillegg at regelen i nåværende strpl. § 65 nr. 3 (trykt skrift og kringkastingssending) bør oppheves. Den er laget for gårsdagens mediesituasjon. Den tar ikke hensyn til internett, sosiale medier, PC og smarttelefoner. Det er på internett herunder sosiale medier at veldig mye av kommunikasjonen skjer, også de kriminelle ytringer. Det blir da noe underlig å skille ut trykt skrift og kringkastingssending. Det vil bli en betydelig økt arbeidsmengde for Riksadvokatembetet å avgjøre påtalespørsmålet i alle saker vedrørende lovbrudd over internett. En anser derfor en slik løsning for å være lite praktisk og uønsket. Riksadvokaten har andre hjemler for å få tiltalebehandlet de prinsipielle saker de måtte ønske.»

6.4.2.1.4 Departementets vurdering

Departementet registrerer at det er få innvendinger til forslaget til justeringer i straffeprosessloven § 65 og slutter seg i hovedsak til Riksadvokatens forslag, jf. lovforslaget § 5 om endringer i straffeprosessloven.

Departementet slutter seg for det første til forslaget til utforming av straffeprosessloven § 65 første ledd nr. 1 om lovbrudd med strafferamme inntil 30 års fengsel. Hva gjelder presiseringen i ny første ledd nr. 2 om at forsøk på lovbrudd med 21 års strafferamme ikke skal påtaleavgjøres av riksadvokaten, understreker departementet at dette er en videreføring av gjeldende rett. En slik presisering er nødvendig for å unngå at antallet saker som skal behandles av riksadvokaten, økes betraktelig. Med hensyn til merknaden fra Oslo statsadvokatembeter kan departementet ikke se at det er behov for noe generelt unntak for forsøkshandlinger, hvilket heller ikke er foreslått av Riksadvokaten.

I Riksadvokatens notat er det foreslått at riksadvokaten skal kunne delegere tiltalekompetansen i 21-årssakene til statsadvokaten. Den Norske Advokatforening har i høringen gitt uttrykk for at den foreslåtte delegasjonshjemmelen er for generell. Departementet er enig med foreningen i at en for generell delegasjonshjemmel kan bidra til å undergrave utgangspunktet om at de mest alvorlige straffesakene bør avgjøres av høyeste nivå innen påtalemyndigheten. Samtidig kan saksmengde og andre forhold gjøre at det er ønskelig med en viss fleksibilitet. Departementet finner derfor at det bør være adgang til delegasjon, men i en noe mindre utstrekning enn det som følger av Riksadvokatens forslag. Etter departementets forslag skal delegasjonsadgangen kun gjelde enkeltsaker, slik at endringer i de generelle påtalereglene ikke skal kunne skje gjennom instruks fra riksadvokaten, jf. lovforslaget.

Hva gjelder henvisningsendringene i § 65 nr. 2 (etter forslaget nr. 3) har høringen ikke frembrakt innvendinger til Riksadvokatens forslag. Departementet følger opp forslaget. Når det gjelder forslaget fra Det nasjonale statsadvokatembetet om å oppheve regelen i § 65 første ledd nr. 3 (etter forslaget nr. 4) om lovbrudd forøvet ved trykt skrift eller i kringkastingssending, bemerker departementet at dette spørsmålet ligger utenfor det som kan tas opp i en ikraftsettingsomgang. Etter høringen har departementet blitt oppmerksom på en inkurie i § 65 nr. 4 (i lovforslaget i proposisjonen her nr. 5). Departementet legger til grunn at det også bør vises til straffeloven 2005 § 5 femte ledd.

6.4.2.2 Statsadvokatens tiltalekompetanse

6.4.2.2.1 Gjeldende rett og straffeloven 2005

Statsadvokatens tiltalekompetanse er negativt definert i straffeprosessloven § 66. Etter bestemmelsen skal statsadvokaten avgjøre tiltalespørsmålet i forbrytelsessaker «når det ikke hører under Kongen i statsråd, riksadvokaten eller politiet». Formuleringen innebærer at tiltalekompetansen tilligger statsadvokaten i alle forbrytelsessaker, med mindre annet er bestemt.

Straffeloven 2005 nødvendiggjør i prinsippet ingen endringer i straffeprosessloven § 66 om statsadvokatens tiltalekompetanse.

6.4.2.2.2 Forslaget fra Riksadvokaten

Riksadvokaten uttaler i notatet punkt 4.3 side 8 at tilnærmingen i straffeprosessloven § 66 kan videreføres. Det påpekes samtidig at det kan være grunn til å åpne for en viss grad av fleksibilitet, i form av en adgang til å delegere kompetanse til politiet. Riksadvokaten har vurdert om det bør åpnes for å delegere kompetansen til å ta ut tiltale i relativt enkle saker om grov narkotikaovertredelse, men finner etter den interne høringen ikke å ville foreslå dette.

Derimot foreslår Riksadvokaten å åpne for at det kan overlates til politiet å utferdige selve tiltalebeslutningen i saker der statsadvokaten har tiltalekompetansen. En forutsetning må etter Riksadvokatens syn være at statsadvokaten selv tar stilling til alle sider av spørsmålet om straffansvar og utformer fullstendig gjerningsbeskrivelse i sin påtegning til politiet. Forslaget er tidligere vurdert av en arbeidsgruppe i rapporten «Mål og arbeidsoppgaver i den høyere påtalemyndighet», og Riksadvokaten viser til arbeidsgruppens vurderinger og forslag til endring av påtaleinstruksen § 22-4. Det erkjennes at en slik ordning unektelig vil føre til at statsadvokatenes utøvelse av fagledelse på områder der politiet har den ordinære tiltalekompetansen, vil svekkes noe.

6.4.2.2.3 Høringsinstansenes syn

Den Norske Advokatforening slutter seg til forslaget om å kunne overlate til politiet å utferdige tiltalebeslutningen i saker hvor statsadvokaten har tiltalekompetanse, men fremhever at det bør legges til rette for at statsadvokaten fører kontroll med dokumentets innhold. Foreningen viser til medlemmenes erfaringer fra saker der statsadvokatene retter kritikk eller må veilede politijurister i hvordan tiltalebeslutningen formuleres og struktureres, og mener dette demonstrerer et generelt og regelmessig behov for kontroll.

Oslo statsadvokatembeter uttaler i sitt brev 12. mai 2014 til Riksadvokaten, som er vedlagt høringsuttalelsen:

«Et tiltak som ville ha stor betydning for statsadvokatene vil være muligheten til kun behandle de poster på en siktelse som hører under statsadvokatens påtalekompetanse. Riksadvokaten har allerede den adgangen, og ordningen synes å fungere godt. Dels vil statsadvokaten ta stilling til færre siktelsesposter, noe som i seg selv vil være effektivt. Det vil også bety en administrativ lettelse idet en normalt ikke vil ta ut en tiltale, men avgjøre de aktuelle poster på påtegningsarket. I og med at hele saken sendes inn, vil statsadvokaten beholde muligheten til å drive fagledelse.

Skal dette være mulig forutsettes det at påtaleinstruksen § 22-4 endres. Dette kan skje ved at statsadvokaten legges til opplistingen over hvem som kan overlate til andre å ta ut tiltalen, og at ordet ''statsadvokaten'' byttes ut med ''underordnet påtalemyndighet''.»

Politidirektoratet uttaler at en ikke har innvendinger mot forslaget, og antar at et eventuelt merarbeid for politiet vil begrenses i lys av BL-systemets funksjonalitet for å skrive ut tiltaler.

Vestoppland politidistrikt er på sin side i tvil om det er fornuftig å kunne overlate til politiet å utferdige tiltalebeslutningen. Politidistriktet kan ikke se at ressursbesparelsen som den foreslåtte endringen medfører, veier opp for ulempene ved å svekke statsadvokatens fagledelse. Videre uttales:

«Det må også presiseres at om en slik endring foretas ville dette medføre en ytterligere belastning på påtalemyndigheten i politiet, som må hensyntas rent teknisk og ressursmessig i videreutviklingen av politi- og påtalemyndighet. Det er viktig både for kvaliteten i straffesaksbehandlingen og ikke minst for å ivareta kompetansen i påtalemyndigheten. at det da sikres en bemanning og stabilitet i politidistriktenes påtalemyndighet som vil kunne ivareta et forhøyet produksjons- og kvalitetskrav.»

Om de ressursmessige konsekvensene av fordelingen av påtalekompetanse mellom statsadvokaten og politiet uttaler Oslo politidistrikt mer generelt:

«Et aktuelt tema er om kompetansen mellom politiet og statsadvokaten er avgrenset på riktig måte. Hvorvidt det er riktig at en utvidelse av politiets påtalekompetanse er noen merbelastning for politiet (slik det gjennomgående synes å bil forutsatt) kan diskuteres. Antagelig er det ikke lenger helt dekkende beskrivelse som gis i ot.prp. nr. 98 (2002-2003). I de senere år har det vært en merkbar endring i retning av at statsadvokatene ber om hyppigere og mer omfattende, til dels svært omfattende, skriftlige redegjørelser for saker som sendes inn. Når politiet tidligere har fått utvidet kompetanseområde har motivet vært at dette skal innebære mindre belastning både for både politi og statsadvokat.»

6.4.2.2.4 Departementets vurdering

Riksadvokaten foreslår i all hovedsak å videreføre ordningen med negativ avgrensning av statsadvokatens tiltalekompetanse, og departementet slutter seg til dette, jf. forslaget til § 66 i lovforslaget § 5 om endringer i straffeprosessloven.

Hva gjelder forslaget om å åpne for at politiet utferdiger tiltalebeslutningen i saker der statsadvokaten har tiltalekompetanse, utelukker departementet ikke at dette kan ha visse konsekvenser for utøvelsen av fagledelse overfor politiet. Samtidig er det behov for en fleksibel ordning som gir de ulike aktørene i påtalemyndigheten mulighet til å fordele arbeidet seg imellom på en mest mulig effektiv måte. Den tilsvarende regelen for kompetansefordelingen mellom riksadvokaten og statsadvokatene som i dag fremgår av påtaleinstruksen § 22-4, ser dessuten ut til å fungere tilfredsstillende. Departementet vil vurdere å foreta endringer i påtaleinstruksen for å gi statsadvokaten adgang til å overlate til politiet å utferdige tiltalebeslutning når statsadvokaten beslutter tiltale.

6.4.2.3 Politiets tiltalekompetanse

6.4.2.3.1 Gjeldende rett og straffeloven 2005

Politiets tiltalekompetanse reguleres av straffeprosessloven § 67. Bestemmelsens annet ledd legger kompetansen til politiet i forseelsessaker (bokstav a) samt ved forbrytelser der strafferammen ikke overstiger ett års fengsel, unntatt saker etter straffeloven 1902 kapittel 12 og §§ 176 annet ledd, 198 og 237 (bokstav b). Videre har politiet tiltalekompetanse ved en rekke særskilt oppregnede lovbrudd i straffeloven 1902 (bokstav c). Kompetansen omfatter saker etter straffeloven §§ 147 annet ledd annet punktum, jf. tredje ledd, 162 første ledd, jf. fjerde og femte ledd, 162 b første ledd, jf. tredje og fjerde ledd, 182 til 190, 227 første ledd første punktum, 228 første ledd, jf. 232, 228 annet ledd første straffalternativ, jf. 232, 229 første straffalternativ, jf. 232, 255, 257, 258, 260, 270, 271, 271 a, 286, 292 og 317 første, fjerde og sjette ledd. Til sist omfatter politiets tiltalekompetanse en del særskilt oppregnede overtredelser av spesiallovgivningen (bokstav d). Dette gjelder overtredelse av militær straffelov § 34 annet ledd annet straffalternativ, jf. tredje ledd, lov om toll og vareførsel § 16-7, merverdiavgiftsloven § 21-4, ligningsloven § 12-1, utlendingsloven § 108 tredje ledd, jf. sjette ledd, regnskapsloven § 8-5 første ledd første og tredje punktum, jf. tredje ledd første punktum og bokføringsloven § 15 første ledd første og tredje punktum, jf. tredje ledd første punktum.

Nærmere regler om hvem innen politiet som kan fatte vedtak om tiltale, fremgår av § 67 tredje ledd. Utgangspunktet etter første punktum er at politimesteren avgjør spørsmålet om tiltale i forbrytelsessaker som nevnt i annet ledd bokstav b til d. Politimesteren kan imidlertid – med samtykke fra førstestatsadvokaten – gi slik myndighet til andre tjenestemenn i påtalemyndigheten med juridisk embetseksamen eller master i rettsvitenskap, jf. tredje ledd annet punktum. Delegasjon skjer etter generelle retningslinjer gitt av riksadvokaten, se rundskriv nr. 4/2004 punkt II. Alle tjenestemenn innen påtalemyndigheten i politiet kan likevel utferdige forelegg i saker som nevnt i § 67 første ledd bokstav b og saker om overtredelse av straffeloven 1902 § 228 første ledd jf. § 232 jf. tredje punktum.

Ved straffeloven 2005 opphører skillet mellom forbrytelser og forseelser, og det er derfor behov for å endre regelen i straffeprosessloven § 67 annet ledd, som knytter politiets kompetanse til dette skillet. Videre er det nødvendig å foreta justeringer av henvisningene i § 67 til bestemmelser i straffeloven 1902.

6.4.2.3.2 Forslaget fra Riksadvokaten

Forslaget fra Riksadvokaten tar sikte på en stor grad av videreføring av dagens kompetanseregler, jf. notatet punkt 4.4 side 8 flg. Med hensyn til straffeprosessloven § 67 annet ledd bokstav a, som bestemmer at politiet har tiltalekompetanse i forseelsessaker, foreslår Riksadvokaten at bestemmelsen kan utgå. Bakgrunnen er ifølge Riksadvokaten at bokstav b, som legger tiltalekompetansen til politiet i de fleste saker der strafferammen ikke overstiger ett års fengsel, i praksis begrenser betydningen av bokstav a. Der bestemmelsen har betydning – altså ved lovbrudd som i dag er forseelser med høyere strafferamme enn fengsel i ett år, og som videreføres med slik høyere strafferamme – kan kompetansen i stedet angis særskilt i § 67 annet ledd bokstav b eller c.

Nåværende § 67 bokstav b, som legger kompetansen til politiet ved en strafferamme på fengsel i ett år eller mindre, skal etter forslaget videreføres. Det er imidlertid ikke nødvendig å beholde unntaket for saker som gjelder straffeloven 1902 kapittel 12, ettersom samtlige bestemmelser herfra som videreføres i ny straffelov, kan medføre fengsel i mer enn ett år. Unntakene for saker som gjelder straffeloven 1902 §§ 176 annet ledd, 198 og 237, foreslås erstattet med straffeloven 2005 §§ 367 annet ledd annet punktum og 313. Begrunnelsen er som følger (notatet side 9-10):

«(…) For så vidt gjelder bestemmelsene i § 176 annet ledd og § 237, er de unntatt politiets kompetanse på grunn av den nære sammenhengen med overtredelser som hører under statsadvokatens kompetanse. Bestemmelsen i § 176 annet ledd, som gjelder utgivelse av forfalskede penger mottatt i god tro, videreføres ikke som eget straffalternativ i den nye bestemmelsen i straffeloven 2005 § 367 om pengefalsk, der strafferammen er fengsel inntil 3 år for forsettlig overtredelse. Etter bestemmelsens annet ledd annet punktum straffes derimot uaktsom overtredelse med fengsel inntil l år. Det kan således være grunn til å unnta denne bestemmelsen fra politiets kompetanse. Nettopp tanken om at kompetansen som utgangspunkt bør tilligge samme nivå for uaktsomme og forsettlige overtredelser av en bestemmelse, har vært styrende for at § 237 om uaktsom legemsbeskadigelse er unntatt politiets kompetanse. Bestemmelsen videreføres ikke i den nye straffeloven. Om bestemmelsen i § 198 om samleie mellom søsken heter det i lovforarbeidene at slike saker «etter sin natur [er] så spesielle at departementet finner grunn til å la påtalekompetansen ligge hos statsadvokaten». Straffeloven 2005 § 313 om søskenincest viderefører straffansvaret for slike overtredelser, og strafferammen er fengsel inntil l år. Bestemmelsen bør formentlig unntas politiets kompetanse som etter gjeldende rett.»

Straffeprosessloven § 67 annet ledd nåværende bokstav c gir politiet tiltalekompetanse i saker som gjelder en rekke særskilt oppregnede straffebud. Riksadvokaten foreslår at henvisningene til lovbrudd som etter ny straffelov har en strafferamme på mer enn ett års fengsel, justeres slik:

• Straffeloven 1902 § 147 annet ledd annet punktum, jf. tredje ledd (innbrudd) erstattes med straffeloven 2005 § 268

• Straffeloven 1902 § 162 første ledd, jf. fjerde og femte ledd (narkotikalovbrudd) erstattes med straffeloven 2005 § 231

• Straffeloven 1902 § 162 b første ledd, jf. tredje og fjerde ledd (dopinglovbrudd) erstattes med straffeloven 2005 § 234

• Straffeloven 1902 §§ 182 til 190 (dokumentfalsk) erstattes med straffeloven 2005 §§ 361, 363 og 365

• Straffeloven 1902 § 255 (simpelt underslag) erstattes med straffeloven 2005 § 324

• Straffeloven 1902 § 257 (simpelt tyveri) erstattes med straffeloven 2005 § 321

• Straffeloven 1902 § 258 (grovt tyveri) erstattes med straffeloven 2005 § 322

• Straffeloven 1902 § 260 (brukstyveri av motorvogn) erstattes med straffeloven 2005 § 342

• Straffeloven 1902 § 270 (simpelt bedrageri) erstattes med straffeloven 2005 § 371

• Straffeloven 1902 § 271 (grovt bedrageri) erstattes med straffeloven 2005 § 372

• Straffeloven 1902 § 271 a (grovt uaktsomt bedrageri) erstattes med straffeloven 2005 § 374, jf. § 372

• Straffeloven 1902 § 286 (regnskapslovbrudd) erstattes med straffeloven 2005 §§ 392 og 393

• Straffeloven 1902 § 292 (grovt skadeverk) erstattes med straffeloven 2005 § 352

• Straffeloven 1902 § 317 første, fjerde og sjette ledd (heleri og hvitvasking) erstattes med straffeloven 2005 § 332, § 333 første ledd, § 335, jf. §§ 332 og 333 første ledd, § 337, § 338 første ledd, § 340, jf. §§ 337 og 338 første ledd

Med hensyn til henvisningene til straffebud om voldslovbrudd uttales:

«Det er noe mer tvilsomt hvordan bestemmelsens henvisninger til straffeloven 1902 § 228, jf. § 232, bør videreføres. Straffeloven 2005 viderefører ikke straffskjerpelsesregelen i § 232 i sin nåværende form. I stedet inngår skjerpelsesmomentene i vurderingen av om det foreligger grov kroppskrenkelse etter ny § 272. Ved denne vurderingen inngår også om kroppskrenkelsen har hatt døden til følge – hvilket får direkte betydning for subsumsjonen etter 1902-loven, jf. § 228 annet ledd annet straffalternativ. Det synes således ikke å være noen subsumsjon etter den nye loven som svarer til dagens henvisning til § 228 første ledd, jf. 232. Politiet bør ikke ha tiltalekompetanse i saker med dødsfølge, og det bør således ikke vises til straffeloven 2005 § 272. (Kroppskrenkelse etter straffeloven 2005 § 271 straffes med fengsel inntil l år, og politiet vil således ha kompetanse etter bestemmelsen allerede som følge av strafferammen.)

Henvisningen til § 229 første straffalternativ, jf. 232 om legemsbeskadigelse under særdeles skjerpende omstendigheter bør formentlig på bakgrunn av det ovenstående videreføres ved en henvisning til straffeloven 2005 § 273 om kroppsskade, mens det ikke bør henvises til § 274 om grov kroppsskade.»

Riksadvokaten viser samtidig til at det i internhøringen har vært tatt til orde for en ikke ubetydelig utvidelse av politiets tiltalekompetanse. En ønsker imidlertid ikke å foreslå slike utvidelser på det nåværende tidspunkt.

Ikraftsetting av straffeloven 2005 nødvendiggjør etter Riksadvokatens syn i utgangspunktet ingen endringer i straffeprosessloven § 67 annet ledd bokstav d, som gjelder politiets tiltalekompetanse i saker etter spesiallovgivningen. Som følge av forslaget om å oppheve gjeldende bokstav a om forseelsessaker er det imidlertid grunn til å angi i bokstav d lovbrudd som i dag er klassifisert som forseelser, men som kan medføre fengsel i mer enn ett år. Riksadvokaten foreslår derfor at alkoholloven § 10-1 annet ledd, jf. femte ledd, arbeidsmiljøloven § 19-1 annet ledd jf. § 19-7, kystvaktloven § 36 annet ledd, viltloven § 56 og lakse- og innlandsfiskloven § 49 legges til i opplistingen.

Det fremholdes videre i Riksadvokatens notat at straffeprosessloven § 67 tredje ledd må tilpasses forslaget til endringer i annet ledd. Bestemmelsen innebærer i dag at politijurister uten utvidet påtalekompetanse kan ta ut tiltale i forseelsessaker, jf. henvisningen til annet ledd bokstav b til d motsetningsvis. Når annet ledd bokstav a nå foreslås opphevet, foreslår Riksadvokaten samtidig å gjøre en realitetsendring i tredje ledd, slik at alle politijurister får kompetanse i ettårssakene etter gjeldende første ledd bokstav b (etter forslaget bokstav a). Henvisningen i tredje ledd siste punktum til straffeloven 1902 § 228 jf. 232 er det ifølge Riksadvokaten ikke aktuelt å videreføre, jf. det som er sitert ovenfor.

I straffeprosessloven § 67 fjerde ledd foreslår Riksadvokaten at henvisningene til straffeloven 1902 §§ 147, 257, 258, 260, 291, 391, 391 a og 228 første ledd erstattes med henvisninger til straffeloven 2005 §§ 268, 271, 321, 322, 323, 326, 334, 339, 342, 351, 352 tredje ledd og 373.

6.4.2.3.3 Høringsinstansenes syn

Oslo politidistrikt uttaler seg generelt om ansvarsfordelingen mellom påtalemyndigheten i politiet og statsadvokaten:

«Et aktuelt tema er om kompetansen mellom politiet og statsadvokaten er avgrenset på riktig måte. Hvorvidt det er riktig at en utvidelse av politiets påtalekompetanse er noen merbelastning for politiet (slik det gjennomgående synes å bil forutsatt) kan diskuteres. Antagelig er det ikke lenger helt dekkende beskrivelse som gis i ot.prp. nr. 98 (2002–2003). I de senere år har det vært en merkbar endring i retning av at statsadvokatene ber om hyppigere og mer omfattende, til dels svært omfattende, skriftlige redegjørelser for saker som sendes inn. Når politiet tidligere har fått utvidet kompetanseområde har motivet vært at dette skal innebære mindre belastning både for både politi og statsadvokat.»

Også Den Norske Advokatforening har mer generelle synspunkter:

«Straffeprosessloven § 67 er – med alle sine henvisninger – den bestemmelse som krever mest endringer som følge av ny straffelov. Riksadvokaten foreslår at dagens kompetanseregler i praksis i stor grad videreføres. En vil avvente å vurdere mer omfattende endringer i regelutformingen (for eksempel å knytte kompetansen til strafferamme) til man har gjort seg erfaring med de praktiske konsekvensene av den nye straffelovens ikrafttredelse, noe Advokatforeningen mener er et fornuftig ståsted.

(…)

Riksadvokaten nevner ellers en rekke straffebestemmelser som i internhøringen i påtalemyndigheten er foreslått tilføyd til politiets påtalekompetanse. Riksadvokaten finner ikke tilstrekkelig grunn til å foreslå disse utvidelsene av politiets tiltalekompetanse nå, men skriver at det kan være grunn til å komme tilbake til flere av forslagene på et senere tidspunkt.

Advokatforeningen kommenterer derfor heller ikke forslagene enkeltvis, men viser til vårt generelle ståsted som nevnt foran i merknadene til innledningen/punkt 3 om at hensynet til en grundig behandling av alvorlige saker etter vårt syn veier tyngst. Advokatforeningen mener derfor at man bør være varsom med å overføre påtalekompetanse som i dag ligger til statsadvokatene, til politiadvokatene. En har allerede delegert mange lovbruddskategorier av relativt høy alvorlighetsgrad til politiets påtalekompetanse.»

Politijuristene har enkelte synspunkter på bruken av begrepet «politiet» i straffeprosessloven § 67. Høringsinstansen påpeker at begrepet har ulik betydning forskjellige steder i straffeprosessloven, og at det ville være klargjørende om man ryddet opp i dette. Politijuristene mener dette kan gjøres i § 67 ved å spesifisere at man sikter til den integrerte påtalemyndigheten i politiet.

Når det gjelder mer konkrete spørsmål har ingen høringsinstanser uttalt seg om forslaget om å oppheve straffeprosessloven § 67 annet ledd bokstav a om tiltalekompetanse for politiet i forseelsessaker.

Hva gjelder § 67 annet ledd bokstav b (etter forslaget bokstav a) om kompetanse til politiet ved lovbrudd med strafferamme på ett års fengsel eller mindre, fremholder Oslo statsadvokatembeter i sitt brev til Riksadvokaten 12. mai 2014, som er lagt ved høringsuttalelsen, at grensen i stedet bør gå ved tre års fengsel. Forslaget begrunnes slik:

«Oslo statsadvokatembeter har gjennomgått straffeloven 2005 bestemmelse for bestemmelse med tanke på hvem som bør ha påtalekompetanse til å ta ut tiltale etter de enkelte straffebudene. Ut fra denne gjennomgangen, er det vår oppfatning at politiet bør gis påtalekompetanse for alle overtredelser som ikke kan medføre straff av fengsel i mer enn tre år. Politiet har i dag god kompetanse innenfor flere fagfelt, og etter vår syn kan kontrollen med politiets straffesaksbehandling i saker med strafferamme mellom ett og tre år like gjerne gjennomføres ved etterfølgende tilsyn og kvalitetskontroll – slik departementet forutsetter i sitt tildelingsbrev. Endelig vil statsadvokaten foreslå at det gis et generelt direktiv om at politiet må forelegge enkelte saker for statsadvokatene, for eksempel grov kroppskrenkelse med dødsfølge. De eventuelle ulemper med å gi politiet påtalekompetanse for alle saker med strafferamme inn til tre år, anses med det avhjulpet.»

Fra den generelle regelen om tiltalekompetanse for politiet i saker med strafferamme inntil tre års fengsel foreslår Oslo statsadvokatembeter at det gjøres unntak for visse sakstyper der kompetansen likevel skal tilligge statsadvokaten. Dette gjelder overtredelse av straffeloven 2005 §§ 155, 157, 171, 172, 183 til 185, 198, 211, kapittel 22, §§ 242 annet ledd, 261 første ledd, 269, 270, 280, 284 tredje ledd, 329, 330, 337 første ledd bokstav b, 352 tredje ledd annet punktum, 356, 367, 369, 387, 389 og 390.

I § 67 annet ledd bokstav c (etter forslaget bokstav b) opplistes en rekke straffebud med strafferamme over ett års fengsel, men hvor politiet likevel har tiltalekompetanse. Kripos, med tilslutning fra Politidirektoratet, uttaler at man er enig i opplistingen som er foreslått av Riksadvokaten. I tilknytning til sitt forslag om at grensen for politiets tiltalekompetanse som hovedregel bør gå ved tre års fengsel, mener Oslo statsadvokatembeter at kompetansen også bør omfatte visse lovbrudd med strafferamme på fengsel inntil seks år. Dette gjelder straffeloven 2005 §§ 233, 235, 272, 273, 322, 333, 338 første ledd, 352 første ledd, 372, 393, 405 og 409. Høringsinstansen fremholder at dette langt på vei er en videreføring av dagens kompetanseregler. Den Norske Advokatforening er på sin side enig med Riksadvokaten i at politiet ikke bør ha tiltalekompetanse i saker om grov kroppskrenkelse og grov kroppsskade etter straffeloven 2005 §§ 272 og 274. Politidirektoratet viser til forslaget til straffeloven 2005 § 189 a om grov ulovlig bevæpning på offentlig sted, og mener det bør vurderes om bestemmelsen skal med i opplistingen i § 67 annet ledd bokstav c (etter forslaget bokstav b).

Når det gjelder § 67 annet ledd bokstav d (etter forslaget bokstav c), som gjelder tiltalekompetanse ved overtredelser av spesiallovgivningen, foreslår Kripos, med tilslutning fra Politidirektoratet, at bestemmelsen også skal vise til matloven § 28, i alle fall i den utstrekning overtredelsen angår ulovlig befatning med narkotiske stoffer. Dersom man ikke vil legge alle overtredelser av matloven under politiets kompetanse, mener høringsinstansen at man i det minste bør tilføye en henvisning til «matloven av 19. desember 2003 § 28 jf. § 33 jf. Forskrift om såvarer av 13. september 1999 nr. 1052 jf § 28».

Politijuristene uttaler seg om kompetansefordelingen internt i politiet, jf. straffeprosessloven § 67 tredje ledd, og foreslår en løsning med flere trinnhøyder enn det man har i dag. Forslaget begrunnes i at tiltalekompetansen i større grad bør tildeles etter skikkethet og evne, og at det er behov for å tilrettelegge for karriereutvikling og kompetanseutvikling innad i politiet. Høringsinstansen mener videre at en ytterligere trinndeling vil forsterke påtalemyndighetens uavhengighet, fordi det vil gi den integrerte påtalemyndigheten større faktisk gjennomslagskraft i etterforskningen og saksbehandlingen. Politijuristene foreslår på denne bakgrunn en firenivås inndeling internt i politiet, hvor nivå 1 er politifullmektig, nivå 2 politiadvokat, nivå 3 politiadvokat med utvidet kompetanse og nivå 4 politiadvokat med særskilt kompetanse.

Oslo politidistrikt mener på sin side at det kan være spørsmål om tiden er moden for å diskutere om ordningen med delegert og utvidet påtalekompetanse bør opphøre. Det fremholdes at det antakelig ikke er noen risiko forbundet med å flytte tiltalekompetansen for de aktuelle sakene til politiet.

6.4.2.3.4 Departementets vurdering

Innledningsvis bemerker departementet at flere høringsinstanser har kommet med innspill som ligger utenfor rammen av saken her. Så vel Oslo politidistrikt som Politijuristene har generelle synspunkter som forutsetter en grundigere vurdering av kompetansefordelingen internt i politiet. Departementet har merket seg forslagene, men kan ikke se at proposisjonen her er et egnet sted for å foreta en slik vurdering. Det samme gjelder forslaget fra Politijuristene knyttet til betydningen av begrepet «politiet» i straffeprosessloven § 67.

Forslaget fra Riksadvokaten tar sikte på en stor grad av videreføring av dagens kompetanseregler, og departementet følger opp forslaget med enkelte lovtekniske justeringer. Se lovforslaget § 5 og merknadene til straffeprosessloven § 67 i punkt 12.5 i proposisjonen.

Riksadvokaten foreslår for det første å oppheve straffeprosessloven § 67 annet ledd bokstav a om politiets tiltalekompetanse i forseelsessaker. Departementet er enig i at dette er en naturlig konsekvens av at forseelsesbegrepet fjernes ved straffeloven 2005.

Departementet er videre enig med Riksadvokaten i at man bør videreføre regelen i § 67 annet ledd bokstav b (etter forslaget bokstav a) om at politiet har tiltalekompetanse i saker med strafferamme inntil ett års fengsel, samt unntakene fra denne slik disse er tilpasset straffeloven 2005 i Riksadvokatens forslag. En har merket seg Oslo statsadvokatembeters innspill om at grensen i stedet bør gå ved tre års fengsel, men finner ikke å kunne gå inn for et slikt forslag i forbindelse med ikraftsettingen. Det vises dessuten til den vurderingen som ble gjort av et tilsvarende forslag i Ot.prp. nr. 98 (2002–2003) punkt 3.4 side 19 flg.

Departementet er videre enig i de henvisningsendringene som Riksadvokaten har foreslått i § 67 annet ledd bokstav c (etter forslaget bokstav b), som i all hovedsak medfører en videreføring av gjeldende regler om politiets tiltalekompetanse. En er også enig i at tiltalekompetansen ikke bør tilligge politiet i saker om straffeloven 2005 §§ 272 og 274, ettersom bestemmelsene også omfatter saker med dødsfølge.

Departementet har merket seg innspillet fra Politidirektoratet om at det bør vurderes om den nye bestemmelsen i straffeloven 2005 § 189 a om grov ulovlig bevæpning på offentlig sted bør legges til i opplistingen i straffeprosessloven § 67 annet ledd bokstav c (etter forslaget bokstav b). Departementet viser til at § 189 a innebærer en videreføring av straffskjerpelsen i våpenloven § 33 annet ledd, som i dag har en strafferamme på fire års fengsel og hvor tiltalekompetansen følgelig tilligger statsadvokaten. Selv om strafferammen i § 189 a foreslås satt til fengsel inntil tre år, jf. proposisjonen punkt 4.3, kan departementet ikke se at det er grunnlag for en slik endring.

Riksadvokaten har ikke foreslått endringer i straffeprosessloven § 67 annet ledd bokstav d (etter forslaget bokstav c) om politiets tiltalekompetanse ved overtredelser av straffebud i spesiallovgivningen, utover at visse lovbrudd som i dag klassifiseres som forseelser, men som har en strafferamme på mer enn ett års fengsel, legges til i opplistingen. Departementet slutter seg til dette og går inn for at alkoholloven § 10-1 annet ledd, arbeidsmiljøloven § 19-1 annet ledd, kystvaktloven § 36 annet ledd, viltloven § 56 første ledd annet punktum og lakse- og innlandsfiskloven § 49 første ledd annet punktum legges til i opplistingen. Departementet har vurdert Kripos’ forslag om å legge til matloven § 28 i bestemmelsen, men finner det ikke hensiktsmessig å fremme forslag om dette i forbindelse med ikraftsettingen.

Med hensyn til spørsmålet om hvem innen politiet som kan ta ut tiltale, jf. straffeprosessloven § 67 tredje ledd, foreslår Riksadvokaten at alle politijurister skal ha slik kompetanse i saker med strafferamme inntil ett års fengsel mot i dag kun i forseelsessaker. Ingen høringsinstanser har hatt spesifikke innvendinger mot forslaget, og departementet slutter seg til dette. Når alle politijurister skal ha kompetanse i slike saker, kan departementet heller ikke se at det er behov for regelen i § 67 tredje ledd siste punktum om kompetanse til å utferdige forelegg. Det foreslås derfor at dette punktumet utgår.

Hva gjelder straffeprosessloven § 67 fjerde ledd annet punktum er departementet enig med Riksadvokaten i at henvisningene i bestemmelsen bør erstattes med henvisninger til straffeloven 2005 §§ 268, 271, 321, 322, 323, 326, 334, 339, 342, 351, 352 tredje ledd og 373. Departementet mener imidlertid at det ut fra dagens ordlyd i § 67 fjerde ledd også bør vises til straffeloven 2005 § 353 om mindre skadeverk, som svarer til 1902-loven § 391 første og annet ledd.

6.4.3 Henleggelseskompetanse

Etter gjeldende rett følger henleggelseskompetansen – med visse modifikasjoner – kompetansen til å ta ut tiltale. Det følger av påtaleinstruksen § 17-1 første ledd at dersom det ikke er grunnlag for å fortsette en påbegynt etterforsking, kan politiet beslutte å innstille forfølgningen. Når noen må anses som siktet i en sak hvor spørsmålet om tiltale hører under overordnet påtalemyndighet, skal imidlertid spørsmålet om å frafalle siktelsen eller om å henføre forholdet under et mildere straffebud som regel forelegges denne, jf. § 17-1 annet ledd første punktum. Riksadvokaten kan likevel beslutte å innstille forfølgningen mot en siktet selv om spørsmålet om tiltale hører under Kongen, jf. annet punktum.

Ifølge Riksadvokatensnotat tilsier ikraftsettingen av straffeloven 2005 ikke endringer i henleggelseskompetansen. Riksadvokaten ser heller ikke på annet grunnlag noe presserende behov for å endre kompetansefordelingen, jf. notatet punkt 5.1 side 12.

Av høringsinstansene er det kun Oslo statsadvokatembeter som har uttalt seg særskilt om spørsmålet om henleggelseskompetanse. Høringsinstansen fremholder i brev 12. mai 2014 til Riksadvokaten, som er sendt som vedlegg til høringsuttalelsen, at det ikke uten videre er nødvendig at den positive og negative påtalekompetansen skal følge hverandre. Det kan tenkes at kompetansen til å henlegge kan legges på et lavere trinn enn kompetansen til å ta ut tiltale. Reglene om klage vil sikre at overordnet påtalemyndighet kan omgjøre underordnedes henleggelser. Videre uttales:

«Vi foreslår at riksadvokaten gir føringer for hva som skal sendes statsadvokatene for henleggelse og hva som kan henlegges av politiet til tross for at noen har hatt siktet status. Videre bør det kunne gis føringer som gjør at underordnet påtalemyndighet kan henlegge eller nedsubsumere hvor det foreligger objektive holdepunkter for at den innledende siktelsen er feil. Det mest praktiske eksemplet er her narkotikasaker hvor stoffet veier mindre enn antatt og hvor dette er av avgjørende betydning for subsumsjonen.»

På bakgrunn av notatet fra Riksadvokaten og høringen kan departementet for sin del ikke se at det er behov for å gjøre endringer i reglene om henleggelseskompetanse, ut over eventuelle tilpasninger i påtaleinstruksen som følge av øvrige endringer i reglene om påtalekompetanse, jf. for øvrig punkt 6.10 om tilpasninger i påtaleinstruksen.

6.4.4 Ankekompetanse

Hovedregelen for ankekompetanse er at samme myndighet som har besluttet tiltale, også gjør vedtak om anke over dom, jf. straffeprosessloven § 68 første ledd. I § 68 annet ledd er det gjort enkelte unntak fra denne hovedregelen. For det første har riksadvokaten – og ikke Kongen i statsråd – ankekompetanse i saker som gjelder straffbare handlinger i tjenesten av embetsmenn og andre tjenestemenn tilsatt av Kongen. For det andre ligger ankekompetansen til statsadvokaten – og ikke til politiet – i saker der politiet har tatt ut tiltale etter § 67 annet ledd bokstav c eller d. Fra dette er det igjen gjort unntak for saker som gjelder straffeloven 1902 § 228 første ledd jf. § 232 om legemsfornærmelse under særdeles skjerpende omstendigheter, slik at politiet har ankekompetansen.

Riksadvokaten uttaler i notatet punkt 5.2 side 12-13 at bestemmelsen om ankekompetanse i straffeprosessloven § 68 i utgangspunktet ikke berøres av at straffeloven 2005 trer i kraft. Henvisningene i § 68 annet ledd må imidlertid justeres for å tilpasse bestemmelsen til endringer i reglene om tiltalekompetanse.

Med hensyn til regelen i § 68 annet ledd bokstav b om ankekompetanse i saker etter straffeloven 1902 § 228 første ledd jf. § 232 om legemsfornærmelse under særdeles skjerpende omstendigheter uttales:

«Straffeloven 2005 viderefører ikke § 232. I stedet inngår skjerpelsesmomentene i vurderingen av om det foreligger grov kroppskrenkelse etter ny § 272. Fordi ett av vurderingsmomentene etter bestemmelsen er om kroppskrenkelsen har hatt døden til følge, bør imidlertid ikke politiet ha tiltalekompetanse etter bestemmelsen, jf. punkt 4.4 ovenfor, og unntaket fra unntaket i § 68 annet ledd bokstav b vil dermed ikke lenger ha aktualitet.»

I saker der riksadvokaten overlater avgjørelsen av tiltalespørsmålet til statsadvokaten etter Riksadvokatens forslag til nytt annet ledd i straffeprosessloven § 65, jf. punkt 6.4.2.1 ovenfor, bør ankekompetansen etter Riksadvokatens mening følge tiltalekompetansen. Det fremholdes at dette er saker som, til tross for at den høye strafferammen kommer til anvendelse, ikke er av en karakter som krever riksadvokatens oppmerksomhet, ei heller på ankestadiet.

Det er ingen høringsinstanser som uttaler seg særskilt om reglene om ankekompetanse.

Departementet slutter seg til Riksadvokatens forslag om endringer i straffeprosessloven § 68 om ankekompetanse.

Som det fremgår av punkt 6.4.2.1 ovenfor, går departementet inn for en noe snevrere adgang til delegasjon av riksadvokatens tiltalekompetanse enn det som er foreslått i Riksadvokatens notat. Departementet er imidlertid enig med Riksadvokaten i at de delegerte sakenes karakter ikke tilsier at ankekompetansen bør ligge høyere enn på statsadvokatnivå. Hva gjelder saker om grov kroppskrenkelse etter straffeloven 2005 § 272, er departementet videre enig i at ankekompetansen ikke bør ligge til politiet når et av vurderingsmomentene etter bestemmelsen er om krenkelsen har hatt døden til følge.

6.4.5 Aktorkompetanse

Kompetansen til å føre aktorat i ulike typer straffesaker er regulert i straffeprosessloven § 76. Ifølge bestemmelsen første ledd skal saker ved Høyesterett føres av riksadvokaten selv eller overlates til en statsadvokat, en advokat med rett til å føre saker for Høyesterett eller en fullmektig ved riksadvokatembetet. Saker ved lagmannsrett og tingrett føres normalt av statsadvokat eller påtalejurist i politiet, jf. § 76 annet ledd.

Etter § 76 tredje ledd skal en sak ved tingrett eller lagmannsrett føres av statsadvokat dersom den gjelder forbrytelse som etter loven kan medføre fengsel i mer enn seks år samt dersom påtalemyndigheten vil påstå idømmelse av særreaksjon eller forvaring. Når særlige grunner foreligger, kan imidlertid en advokat, en polititjenestemann som tilhører påtalemyndigheten eller en fullmektig ved riksadvokatembetet føre slik sak, jf. tredje punktum. Beslutning om å overdra saken treffes som regel av den påtalemyndighet som har påtalekompetansen, men av riksadvokaten dersom det er snakk om å overdra en sak til en fullmektig ved embetet.

Riksadvokaten uttaler i notatet punkt 5.3 side 13 at spørsmålet om hvilket nivå i påtalemyndigheten som bør aktorere hvilke straffesaker, ikke er direkte berørt av ikraftsettingen av ny straffelov. Det foreslås således ikke endringer i aktorkompetansen.

Av høringsinstansene er det kun Oslo statsadvokatembeter som uttaler seg særskilt om reglene om aktorkompetanse. I brev 12. mai 2014 til Riksadvokaten, som er sendt som vedlegg til høringsuttalelsen, uttales:

«Straffeprosessloven skiller i dag på saker med strafferamme over og under 6 år. Strafferammen avgjør hvem som skal aktorere sakene, jf straffeprosessloven § 76. Denne innebærer at statsadvokaten skal aktorere alle saker med strafferamme over 6 år i ting- og lagmannsrett. Etter tredje ledd kan en politiadvokat oppnevnes dersom det foreligger ''særlige grunner''. Denne bestemmelsen benyttes hyppig innenfor visse sakskategorier. Slik bestemmelsen i dag praktiseres, kan det være delte meninger om lovens ordlyd reelt sett innebærer en skranke for å oppnevne politiadvokater.»

Høringsinstansen viser videre til tildelingsbrevet til den høyere påtalemyndighet og anvisninger der på hvordan statsadvokatene skal innrette sin virksomhet. Deretter heter det:

«Dagens påtaleregler, herunder regler om aktorering etter straffeprosessloven § 76 tredje ledd, oppleves langt på vei som en ''tvangstrøye'' ved at det er vanskelig å finne en hensiktsmessig balanse mellom våre virksomhetsområder. Dagens regelverk gir liten fleksibilitet og dermed mulighet for å styre vår virksomhet inn mot områder som fortjener større oppmerksomhet. Særlig gjelder dette fagledelse overfor politiet. Statsadvokatene i Oslo er av den oppfatning at departementets forutsetninger i tildelingsbrevet bedre vil oppfylles dersom statsadvokatene ble gitt større fleksibilitet med hensyn til hvilke saker vi skal aktorere.»

Oslo statsadvokatembeter fremholder at straffeloven 2005 medfører en økning i antall saker med strafferamme over seks års fengsel, og som derfor må aktoreres av statsadvokat. For å unngå dette fremmer høringsinstansen følgende forslag:

«Når straffeprosessloven § 76 tredje ledd i dag praktiseres med hyppige oppnevninger innenfor visse sakskategorier, samtidig som bestemmelsen legger begrensninger på vår mulighet til å rette virksomheten inn mot andre viktige områder, tilsier det en lovendring. Behovet for lovendring forsterkes når straffeloven 2005 innebærer en markant økning av antallet statsadvokataktorater.

Statsadvokatene i Oslo foreslår derfor at strpl § 76 tredje ledd om ''særlige grunner'' tas ut av lovteksten, eventuelt at hele leddet oppheves. Videre foreslår vi at det påtalenivået som fatter påtalevedtaket også gis kompetanse til å fatte beslutning om hvem som skal aktorere saken. Dette er en rettsteknisk klar og enkel regel, og vil langt på vei gjenspeile hvordan reglene om aktorering praktiseres i dag.»

Departementet er i utgangspunktet enig med Riksadvokaten i at ikraftsettingen av straffeloven 2005 ikke fremtvinger noen endringer i reglene om aktorkompetanse. I lys av høringsuttalelsen fra Oslo statsadvokatembeter mener departementet imidlertid at det kan være grunn til å introdusere en noe større grad av fleksibilitet i reglene. En går derfor inn for å justere vilkåret om «særlige grunner» i § 76 tredje ledd. Etter forslaget skal kompetansen kunne delegeres når det er grunn til det. Departementet legger til grunn at statsadvokatene, basert på de konkrete forhold, vil gjøre en vurdering av om det er forsvarlig og hensiktsmessig å delegere kompetansen.

6.4.6 Fullbyrdelseskompetanse

Etter straffeprosessloven § 455 første ledd første punktum gjør statsadvokaten vedtak om fullbyrding av dom i sak om forbrytelse. Beslutningen treffes likevel av politiet i sak hvor politiet har tatt ut tiltale etter § 67 annet ledd bokstav b til d, jf. annet punktum, samt i sak som er avgjort ved forelegg og i sak om forseelse, jf. tredje punktum.

Paragraf 455 første ledd fjerde punktum legger fullbyrdelseskompetansen til regionalt nivå i kriminalomsorgen hva gjelder dom som beslutter å fullbyrde subsidiær fengselsstraff etter straffeloven 1902 § 28 b første ledd bokstav a eller § 28 c fjerde ledd bokstav a, reststraff etter prøveløslatelse etter straffegjennomføringsloven § 44 annet ledd og fengselsstraff etter straffeloven 1902 § 54 nr. 2. Bestemmelsen fikk sin nåværende utforming ved lov 20. juni 2014 nr. 49, som trådte i kraft 1. juli samme år.

Riksadvokaten foreslår i notatet punkt 5.4 side 13 at § 455 første ledd første til tredje punktum endres som følger:

«Statsadvokaten gjør vedtak om fullbyrding av dom. Beslutningen treffes likevel av politiet i sak hvor politiet har tatt ut tiltale etter § 67 annet ledd. I sak avgjort ved forelegg treffes beslutningen av politiet.»

Forslaget antas ikke å innebære realitetsendringer ut over det som eventuelt skyldes underliggende endringer i fordelingen av tiltalekompetanse mellom politiet og statsadvokaten.

Det er ingen høringsinstanser som har uttalt seg særskilt om forslagene til endringer i straffeprosessloven § 455 første ledd.

Departementet slutter seg til de justeringer som er foreslått av Riksadvokaten i straffeprosessloven § 455 første ledd første til tredje punktum, jf. lovforslaget § 5 om endringer i straffeprosessloven. Endringene er nødvendige siden bestemmelsen i dag bygger på skillet mellom forbrytelser og forseelser, som opphører med straffeloven 2005.

Det er videre behov for å gjøre justeringer i § 455 første ledd fjerde punktum om kriminalomsorgens kompetanse til å beordre fullbyrding av subsidiær fengselsstraff. Henvisningene i bestemmelsen til straffeloven 1902 må erstattes med henvisninger til tilsvarende bestemmelser i straffeloven 2005.

Straffeloven 1902 § 28 b første ledd bokstav a gjelder vilkårsbrudd ved samfunnsstraff. Henvisningen til bestemmelsen kan erstattes med en henvisning til straffeloven 2005 § 52 første ledd bokstav a. Henvisningen til straffeloven 1902 § 28 c fjerde ledd bokstav a om vilkårsbrudd ved ungdomsstraff erstattes med en henvisning til straffeloven 2005 § 52 c første ledd bokstav a. Endelig foreslås henvisningen til straffeloven 1902 § 54 nr. 2 om vilkårsbrudd ved betinget dom erstattet med en henvisning til straffeloven 2005 § 39 annet ledd.

6.4.7 Kongen i statsråd sin rolle i behandlingen av den enkelte straffesak

Riksadvokaten forslår i sitt notat å oppheve adgangen for Kongen i statsråd – det vil si regjeringen – til å influere på behandlingen av den enkelte straffesak, jf. straffeprosessloven § 56 annet ledd og § 64. Det anføres i notatet at forslaget vil medføre en formalisering av gjeldende praksis for en politisk uavhengig påtalemyndighet. Riksadvokatens forslag har i all hovedsak fått bred støtte i høringen. Det har imidlertid fremkommet enkelte synspunkter om at spørsmålet neppe haster slik at det bør tas i denne omgang.

Forslaget om å frata Kongen i statsråd den formelle rollen i den enkelte straffesak reiser viktige og prinsipielle spørsmål om forholdet mellom påtalemyndigheten og politiske organer. Departementet ser at gode grunner kan tale for at påtalemyndigheten også formelt skal være politisk uavhengig. Etter departementets oppfatning tilsier imidlertid forslagets prinsipielle karakter at det neppe bør tas stilling til i en ikraftsettingsomgang. En vil derfor komme tilbake til forslaget på et mer passende tidspunkt.

6.4.8 Kort om påtalekompetanse i militære straffesaker

Tiltalekompetansen i saker etter militær straffelov reguleres av straffeprosessloven § 474. Riksadvokaten foreslår i notatet punkt 4.5 side 12 ingen materielle endringer i påtalekompetansen i militære straffesaker. Det foreslås imidlertid en teknisk tilpasning i bestemmelsen, ved at begrepene «forbrytelse» og «forseelse» erstattes med betegnelsen «lovbrudd» i tråd med terminologien i straffeloven 2005. I Riksadvokatens lovforslag er det videre gjort en justering for å ta høyde for at Kongen i statsråd ikke lenger skal ha en rolle i den enkelte straffesak, jf. punkt 6.4.7 foran.

I høringen er det kun Generaladvokaten som har uttalt seg om forslaget til endringer i straffeprosessloven § 474. Embetet tiltrer Riksadvokatens forslag. En ber samtidig om at det foretas en rettelse i påtaleinstruksen § 36-2:

«I lovutkastet er det foreslått endringer i påtaleinstruksen, herunder påtaleinstruksen § 36-2 første ledd første og annet punktum. Påtaleinstruksen § 36-2 første ledd kan etter sin ordlyd gi inntrykk av å innskrenke generaladvokatens og krigsadvokatenes påtalekompetanse i fredstid, som er gitt i straffeprosessloven § 474 første ledd. Dette er så vidt generaladvokaten kan forstå en utilsiktet inkurie, jf. vedlagt utkast til forskrift om endringer i påtaleinstruksen av 2. desember 1996, hvor det på side 4 fremkommer at en hadde til hensikt å gjenta ordlyden i straffeprosessloven § 474 første ledd. Ordningen har uten unntak vært praktisert i henhold til straffeprosessloven § 474 første ledd jf. straffeprosessloven § 67 annet ledd bokstav d. Generaladvokaten foreslår at departementet benytter anledningen til å rette påtaleinstruksen § 36-2 slik at den blir likelydende straffeprosessloven § 474 første ledd slik § 474 er foreslått av Riksadvokaten.»

Departementet slutter seg til forslaget til tekniske tilpasninger i straffeprosessloven § 474. Ettersom Riksadvokatens forslag om å frata Kongen i statsråd rollen i den enkelte straffesak ikke følges opp i denne omgang, utgår tilpasningene knyttet til dette forslaget. En har for øvrig merket seg Generaladvokatens innspill vedrørende påtaleinstruksen § 36-2. Departementet vil vurdere om det er behov for å gjøre endringer i bestemmelsen i forbindelse med øvrige justeringer i påtaleinstruksen som følge av ikraftsetting av straffeloven 2005, jf. også punkt 6.10 nedenfor.

6.5 Andre tilpasninger som følge av at skillet mellom forbrytelser og forseelser opphører

6.5.1 Generelt

Som det har fremgått ovenfor videreføres ikke skillet mellom forbrytelser og forseelser ved straffeloven 2005, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 4.1.3.3 side 56. Det er følgelig behov for å foreta tilpasninger i straffeprosessuelle bestemmelser. Dette gjelder særlig reglene om påtalekompetanse, som er behandlet særskilt i punkt 6.4 ovenfor. I det følgende behandles andre tilpasningsbehov i straffeprosessloven som følge av at skillet mellom forbrytelser og forseelser opphører.

6.5.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet fremholdes at begrepene «forbrytelse» og «forseelse» bør erstattes med «lovbrudd» der de ikke har spesielle rettsvirkninger knyttet til seg, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 4.2.2 side 66 og Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 14.4.4 side 391-392.

I tråd med dette foreslo departementet i høringsnotatet punkt 4.3.6.2 side 53-54 følgende:

«I tilfeller hvor begrepene «forbrytelse» og «forseelse» i straffeprosessloven ikke er tillagt spesielle rettsvirkninger, går departementet i tråd med terminologien i straffeloven 2005 inn for å erstatte disse betegnelsene med begrepet «lovbrudd». I samsvar med dette foreslår departementet i lovforslaget § 4 om endringer i andre lover nr. 85 at betegnelsen «forbrytelser eller forseelser» erstattes med «lovbrudd» i straffeprosessloven §§ 70 første ledd, 238 og 464.

Etter departementets syn kan også begrepet «forbrytelsen» erstattes med «lovbruddet» i straffeprosessloven § 275 annet ledd bokstav a, som fastsetter særlige frister for å avholde hovedforhandling i saker mot unge lovbrytere. Tilsvarende endring foreslås i § 352 annet ledd nr. 2 om adgangen til å gjennomføre ankeforhandling med lagrette i saker mot unge lovbrytere.

Straffeprosessloven § 3 første ledd nr. 5 åpner for å fremme «krav om forbrytelse av arverett etter § 73 i arveloven 3. mars 1972 nr. 5» i en straffesak. Arveloven § 73 regulerer bortfall av arverett etter en straffbar handling mot arvelater. I samsvar med terminologien i arveloven § 73 tredje ledd foreslår departementet at begrepet «forbrytelse» erstattes med «tap» i straffeprosessloven § 3.

Straffeprosessloven § 130 a første ledd om anonym vitneførsel inneholder betegnelsen «slik forbrytelse» tre steder. Uttrykket viser her til oppregningen av straffebud som fremgår av leddet. Departementet foreslår at begrepet erstattes med «slikt lovbrudd». I § 130 a første ledd bokstav a er uttrykket «en alvorlig forbrytelse som krenker livet, helsen eller friheten» benyttet. Departementet foreslår at dette erstattes med «et alvorlig lovbrudd som krenker livet, helsen eller friheten». Tilsvarende går departementet inn for at begrepet «en alvorlig forbrytelse» erstattes med «et alvorlig lovbrudd» i straffeprosessloven §§ § 242 a første ledd bokstav a, 292 a første ledd bokstav a og 398 fjerde ledd.

Enkelte bestemmelser i straffeprosessloven gjelder «forbrytelse eller forseelse mot sedeligheten». I disse bestemmelsene synes det mest hensiktsmessig å omformulere regelen. I samsvar med dette foreslår departementet at straffeprosessloven § 234 endres slik:

Avhør av vitne under 16 år i sedelighetssaker bør fortrinnsvis begjæres foretatt etter reglene i § 239.

Tilsvarende foreslår departementet at straffeprosessloven § 239 første ledd første punktum skrives om slik:

Ved avhør av et vitne under 16 år eller et vitne med psykisk utviklingshemming eller tilsvarende funksjonssvikt i en sedelighetssak, skal dommeren ta imot forklaringen utenfor rettsmøte, når han finner det ønskelig av hensyn til vitnet eller av andre grunner.

Betegnelsen «sak om forbrytelse eller forseelse mot sedelighet» er også benyttet i straffeprosessloven § 298. Departementet foreslår at betegnelsen erstattes med «sedelighetssak». I paragraf 480 som gjelder militære straffesaker foreslår departementet at uttrykket «forbrytelse mot» erstattes av begrepet «overtredelse av».»

6.5.3 Høringsinstansenes syn

Det er få høringsinstanser som har uttalt seg om forslagene til begrepsendringer som følge av at skillet mellom forbrytelser og forseelser opphører.

Borgarting lagmannsrett kommenterer forslaget om å endre begrepsbruken i straffeprosessloven §§ 234, 239 første ledd første punktum og 298 slik at bestemmelsene refererer til «sedelighetssaker». Høringsinstansen foreslår en alternativ formulering:

«Lagmannsretten foreslår at man i stedet endrer til ''i saker om seksuallovbrudd''. Vår begrunnelse er at ''Seksuallovbrudd'' er brukt som tittel i kapittel 26 i straffeloven av 2005. Ved lovrevisjonen i 2000 ble tittelen i kapittel 19 i straffeloven av 1902 også endret, til ''Seksualforbrytelser''. Når det nå er behov for å endre terminologien i §§ 234, 239 og 298, bør en ikke vende tilbake til en ordbruk som forlot straffeloven for ca. 15 år siden.»

Også Politihøgskolen uttaler seg om begrepsendringene i straffeprosessloven §§ 234 og 239 første ledd første punktum:

«Siden bestemmelsene om dommeravhør ikke er absolutt tvingende i noen av de nevnte bestemmelsene, har det også mindre betydning hvordan avgrensningen formuleres. Politihøgskolen finner likevel grunn til å bemerke at begrepet «sedelighetssak» som departementet foreslår brukt i bestemmelsene, ikke er entydig. Det kan betyd overtredelse av alle bestemmelser i straffelovens kapittel 26 om seksuallovbrudd, men da ville det vel være vel så opplysende å formulere bestemmelsen slik:

«Ved avhør av et vitne under 16 år i sak om seksuallovbrudd ... ».

Slik bestemmelsen er foreslått formulert av departementet, kan det f.eks. bli tvil om presumsjonen om dommeravhør kommer til anvendelse på overtredelse av § 317, l. ledd bokstav a og b, og § 318. Slik Politihøgskolen ser det, fremstår det f.eks. som noe kunstig å si at en forretningsdrivende som etterforskes for å ha blader med eksplisitt seksualiserte bilder utstilt for lett synlig, er siktet i en «sedelighetssak».

Det er heller ikke helt uproblematisk at man i en lovtekst bruker et begrep som egentlig betegner det stikk motsatte av hva det er ment å beskrive. I følge ordbøkene er jo «sedelighet» et begrep som betegner en moralsk, anstendig, ærbar livsførsel og tenkemåte. Det som belegges med straff i kap. 26, er jo «usedeligheten». Og selv om det var en uttalt målsetting ved utarbeidingen av ny straffelov å fjerne fremmedgjørende formuleringer, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-3004) side 35, er det kanskje «folkeliggjøringen» drevet noe langt i departementets forslag.»

6.5.4 Departementets vurdering

Departementet registrerer at det ikke har kommet merknader i høringen til forslagene til begrepsendringer i straffeprosessloven som følge av at skillet mellom forbrytelser og forseelser opphører, ut over innspillene knyttet til bruken av begrepet «sedelighet». Med en justering for sistnevnte fastholder departementet forslagene slik de fremgår av høringsnotatet, jf. lovforslaget § 5 om endringer i straffeprosessloven og merknader til §§ 3 nr. 5, 70, 130 a, 234, 238, 239, 242 a, 275, 292 a, 298, 352, 398, 464 og 480 i proposisjonen punkt 12.5.

6.6 Andre begrepsendringer

Straffeloven 2005 benytter på enkelte punkter en annen terminologi enn straffeloven 1902. Det er derfor behov for å gjøre visse endringer i straffeprosessloven for å tilpasse loven til denne nye terminologien. Begrepsendringer som følge av at skillet mellom forbrytelser og forseelser ikke opprettholdes, er omtalt i punkt 6.4 og 6.5 ovenfor.

I høringsnotatet punkt 4.3.6.3 side 54-55 uttaler departementet følgende:

«I straffeloven 2005 er det benyttet ny terminologi. Begrepene «legeme eller helbred» er erstattet med «kropp eller helse», jf. straffeloven 2005 § 273 og Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) punkt 6.2.3.1 side 172-173. I tråd med terminologien i den nye straffeloven foreslår departementet at begrepene «legeme eller helbred» erstattes med «kropp eller helse» i straffeprosessloven § 107 a første ledd bokstav c, se lovforslaget § 4 om endringer i andre lover nr. 85. Departementets lovforslag avviker på dette punktet fra forslaget om endring av straffeprosessloven § 107 a i straffeloven 2005 § 412, blant annet fordi bestemmelsen er omredigert ved senere lovendringer.

I straffeloven 2005 er betegnelsen «falsk» forklaring erstattet med «uriktig» forklaring, jf. straffeloven 2005 § 221 og Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) punkt 3.2 side 83. I samsvar med den nye terminologien foreslår departementet at betegnelsen «falsk forklaring» erstattes med «uriktig forklaring» i straffeprosessloven §§ 22, 128 første ledd og 391 første ledd nr. 1, jf. lovforslaget § 4 om endringer i andre lover nr. 85.»

Det er ingen høringsinstanser som har uttalt seg om de nevnte begrepsendringene. Departementet fastholder på denne bakgrunn forslaget slik det fremgår av høringsnotatet, se lovforslaget § 5 og merknadene til endringene i straffeprosessloven §§ 22, 107 a, 128 og 391 i punkt 12.5 i proposisjonen.

6.7 Tilpasninger i straffeprosessloven fjerde del om tvangsmidler

6.7.1 Generelt

Straffeprosessloven fjerde del omhandler bruk av tvangsmidler i en straffesak. Adgangen til tvangsmiddelbruk er for en stor del betinget av strafferammen for det aktuelle lovbruddet, eventuelt av at straffebudet er særskilt oppregnet i tvangsmiddelbestemmelsen. For at straffeloven 2005 skal kunne tre i kraft, er det nødvendig å foreta justeringer i tvangsmiddelbestemmelsene – særlig ved at henvisninger til straffeloven 1902 erstattes med henvisninger til korresponderende bestemmelser i straffeloven 2005. På grunn av det store antallet henvisninger i tvangsmiddelbestemmelsene, er disse skilt ut til egen behandling i punktet her. I tillegg til henvisningsendringer behandles i punktet her også andre tilpasninger som bør gjøres i reglene om tvangsmidler i forbindelse med ikraftsettingen.

Ved straffeloven 2005 § 412 nr. 106 er det vedtatt enkelte endringer i straffeprosessloven fjerde del, blant annet ved at det er fastsatt nye bestemmelser i straffeprosessloven §§ 173 a, 214 a og 214 b. I høringsnotatet ble det foreslått ytterligere justeringer, jf. punkt 4.3.3.2 side 36 flg.

Om terskelen for å gjøre justeringer i straffeprosessloven som følge av nye strafferammer heter det i punkt 4.3.3.1 side 36:

«Departementet legger til grunn at terskelen for å foreta eventuelle justeringer i straffeprosessloven som følge av de nye strafferammene, bør ligge relativt høyt i forbindelse med ikraftsettingen av straffeloven 2005. Erfaringene med den nye straffeloven vil imidlertid kunne lede til at det er naturlig å gjøre justeringer på et senere tidspunkt. (…)»

I det følgende vurderes hvilke endringer som bør foretas i straffeprosessloven fjerde del i forbindelse med ikraftsettingen av straffeloven 2005. Departementet gjør for ordens skyld oppmerksom på at de nye henvisningene til straffeloven 2005 ikke er til hinder for bruk av tvangsmidler i saker som gjelder overtredelse av straffeloven 1902 der denne kommer til anvendelse, og som etter gjeldende rett kan gi adgang til tvangsmiddelbruk.

6.7.2 Pågripelse og fengsling

6.7.2.1 Høringsnotatet

I høringsnotatet punkt 4.3.3.2.1 side 36 flg. foreslo departementet justeringer i enkelte bestemmelser i straffeprosessloven kapittel 14 om pågripelse og fengsling.

Henvisningene i § 171 annet ledd til straffeloven 1902 § 39 om tvungent psykisk helsevern og § 39 a om tvungen omsorg ble foreslått erstattet med henvisninger til henholdsvis § 62 og § 63 i straffeloven 2005.

Videre ble det reist spørsmål om det bør foretas ytterligere justeringer i § 171 som følge av ikraftsettingen av ny straffelov:

«(…) Bestemmelsen angir i første ledd krav om skjellig grunn til mistanke om en eller flere handlinger som kan medføre høyere straff enn fengsel i seks måneder. Departementet har vurdert strafferammene i straffeloven 2005 opp mot terskelen i § 171. Ved ikraftsettingen av ny straffelov vil straffeprosessloven § 171 få et justert virkeområde. Blant annet vil mindre tyveri (naskeri etter straffeloven 1902 § 391 a) falle utenfor. Slike overtredelser skal etter straffeloven 2005 § 323 straffes med bot. Strafferammen for naskeri etter straffeloven 1902 ble hevet ved lov 28. juni 2002 nr. 55, med sikte på å utvide privatpersoners adgang til å pågripe naskere, jf. straffeprosessloven § 171 jf. § 176 første ledd annet punktum. Da straffeloven 2005 ble forberedt fant ikke departementet grunn til å reversere denne adgangen, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) punkt 8.3.3 side 283. Departementet foreslo derfor å innta en hjemmel for pågripelse ved mistanke om overtredelse av straffeloven 2005 § 323 i straffeprosessloven § 171. Det kan imidlertid synes som om dette ved en inkurie ikke ble tatt med i lovforslaget. I lys av dette foreslår departementet nå å innta en slik hjemmel i straffeprosessloven § 171, se lovutkastet § 4 nr. 85. For øvrig kan departementet for sin del ikke se at det er behov for tilpasninger med utgangspunkt i strafferammekravet i straffeprosessloven § 171.

Departementet vil for ordens skyld nevne at straffeloven 2005 § 80 første ledd bokstav b om forsøk fører til en viss utvidelse av virkeområdet til § 171. Etter gjeldende rett skal forsøk straffes mildere, jf. straffeloven 1902 § 51. Det er lagt til grunn at ved vurderingen av om strafferammekravet i § 171 er oppfylt, vil maksimalstraffen i en bestemmelse ved et forsøk ikke kunne benyttes, jf. Bjerke, Keiserud, Sæther, Straffeprosessloven kommentarutgave, bind I side 621. I de bestemmelsene hvor det uttrykkelig fremgår at forsøkshandlinger også er omfattet, kan tvangsmidlet benyttes selv om forsøkshandlingen ikke oppfyller kravet til strafferamme, se for eksempel straffeprosessloven § 172. Straffeloven 2005 § 80 første ledd bokstav b, viderefører straffnedsettelsesregelen i gjeldende § 51 første ledd annet alternativ, jf. Ot.prp.nr. 90 (2003-2004) punkt 30.1 side 470. Regelen om at forsøk alltid skal straffes mildere er ikke videreført, jf. Ot.prp.nr. 90 (2003-2004) punkt 27.3.4.2 side 370. Bestemmelsen innebærer at det vil være noen flere handlinger som nå vil tilfredsstille terskelen i straffeprosessloven § 171. Departementet kan imidlertid for sin del ikke se at bestemmelsene om forsøk i straffeloven 2005 medfører behov for tilpasninger knyttet til straffeprosessloven § 171.»

I høringsnotatet ble det også foreslått enkelte justeringer i straffeprosessloven § 172 om såkalt rettshåndhevelsesarrest. I tråd med terminologien i straffeloven 2005 foreslo departementet at betegnelsen «forbrytelse» i § 172 bokstav a erstattes med «lovbrudd». Etter en gjennomgåelse av strafferammene i straffeloven 2005 for å avdekke mulige uheldige konsekvenser, fant en imidlertid ikke grunn til å foreslå justeringer vedrørende strafferammekravet i § 172 bokstav a.

I § 172 bokstav b ble begrepet «forbrytelse» foreslått erstattet av formuleringen «overtredelse av». Den gjeldende oppregningen av straffebud ble foreslått erstattet med henvisninger til straffeloven 2005 § 272 om grov kroppskrenkelse og § 274 om grov kroppsskade.

Med hensyn til § 172 tredje punktum om forhøyelse av maksimumsstraffen ved gjentakelse eller sammenstøt – samt de tilsvarende bestemmelsene i § 186 a tredje ledd bokstav a annet punktum og bokstav b annet punktum – ble det uttalt i punkt 4.3.3.2.1 side 38:

«Det er videre spørsmål om det bør gjøres endringer i § 172 tredje punktum og § 186 a tredje ledd bokstav a annet punktum og bokstav b annet punktum. I disse bestemmelsene er det fastsatt at forhøyelse av maksimumsstraffen på grunn av gjentakelse eller sammenstøt av forbrytelser ikke kommer i betraktning. I straffeloven 2005 § 79 er det vedtatt en bestemmelse som inneholder generelle straffskjerpende sidestrafferammer for sammenstøt av lovbrudd, gjentakelse og organisert kriminell virksomhet. Bestemmelsen viderefører gjeldende straffelov §§ 60 a, 61 og 62 med ikke uvesentlige endringer, jf. Ot.prp.nr. 90 (2003-2004) punkt 30.1 side 469. Etter § 79 første ledd bokstav a og b skal forhøyelse av lengstestraffen bare få betydning for lovbestemmelser som har bestemt at den forhøyde lengstestraff skal tillegges rettslig virkning. I tråd med dette foreslår departementet at straffeprosessloven § 172 tredje punktum og § 186 a tredje ledd bokstav a annet punktum og bokstav b annet punktum, oppheves, jf. lovforslaget § 4 nr. 85.»

I straffeprosessloven § 188 foreslo departementet at henvisningen i annet ledd tredje punktum til straffeloven 1902 § 39 a om tvungen omsorg erstattes med en henvisning til straffeloven 2005 § 63.

6.7.2.2 Høringsinstansenes syn

I høringen har Den Norske Advokatforening kommentert spørsmålet om fortsatt adgang til pågripelse ved mistanke om mindre tyveri (naskeri) etter straffeloven 2005 § 323:

«I straffeloven av 2005 skal overtredelse av naskeribestemmelsen bare straffes med bøter. Likevel foreslår departementet på side 37 at mistanke om naskeri skal være pågripelsesgrunnlag etter strpl. § 171. Advokatforeningen kan ikke se at det er dokumentert behov for at et ethvert lite enkelttilfelle av naskeri skal være tilstrekkelig pågripelsesgrunnlag. Det er i mange tilfelle en overreaksjon mot unge lovovertredere som stjeler en sjokolade e.l. Dette har også en side mot prioritering av politiets begrensete ressurser. Det må kreves noe mer, f.eks. gjentakelse eller større verdigjenstand, slik at man er over i tyveribestemmelsen. Videre vises til at formålet er å gi grunnlag for privatpersoner til å pågripe. Dette er uheldig, særlig i slike situasjoner hvor det ikke skal mye til før inngrep blir uforholdsmessig.»

Kripos, med tilslutning fra Politidirektoratet, påpeker på sin side at straffeloven 1902 § 391 a ikke bare omfatter naskeri, men også mindre alvorlige tilfeller av underslag, heleri og bedrageri. Høringsinstansen mener at det kan være like sterke grunner for å pågripe ved mistanke om slike lovbrudd og foreslår derfor at man i straffeprosessloven § 171 annet ledd tilføyer en henvisning til straffeloven 2005 §§ 326, 334, 339 og 373. Alternativt peker Kripos på at man kan beholde dagens strafferammer for de nevnte lovbrudd.

6.7.2.3 Departementets vurdering

Av forslagene i høringsnotatet til endringer i straffeprosesslovens regler om pågripelse og fengsling er det kun spørsmålet om pågripelse ved mistanke om mindre tyveri (naskeri) som er kommentert av høringsinstansene. Etter lovendring 28. juni 2002 nr. 55 tilfredsstiller strafferammen for naskeri etter straffeloven 1902 § 391 a terskelen for pågripelse. Det synes klart forutsatt at pågripelsesadgangen skal opprettholdes ved ikraftsetting av straffeloven 2005, jf. følgende uttalelse i Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 8.3.3 side 283:

«(…) Departementet mener det ikke er grunn til å reversere privatpersoners adgang til å pågripe naskere, og viser til drøftelsen av spørsmålet i Ot.prp. nr. 66 (2001-2002) kapittel 18, side 126-127. En nedsettelse av strafferammen for naskeri vil imidlertid, uten endringer i straffeprosesslovens regler om pågripelse, føre til at straffeprosessloven ikke lenger vil hjemle adgang til pågripelse som nevnt. Departementet mener dette bør løses ved å endre straffeprosesslovens pågripelsesbestemmelse, ved å føye til et nytt annet ledd som hjemler pågripelse også ved mistanke om overtredelse av straffeloven 2005 § 323, se forslaget til endring av straffeprosessloven § 171, 1. ledd.»

Endringen synes likevel i sin tid å være utelatt i lovforslaget – formentlig ved en inkurie. Departementet kan ikke se at spørsmålet står i noen vesentlig annen stilling i dag og opprettholder på denne bakgrunn forslaget om en uttrykkelig hjemmel for pågripelse ved mistanke om mindre tyveri etter straffeloven 2005 § 323, jf. forslaget til endring av straffeprosessloven § 171 i lovforslaget § 5 om endringer i straffeprosessloven, som svarer til forslaget i høringsnotatet.

Hva gjelder Kripos’ innspill vedrørende lovbruddene som er nevnt i straffeloven 1902 § 391 a siste ledd, er departementet i og for seg enig i at gjeldende rett gir adgang til pågripelse også her. Begrunnelsen som er gitt i Ot.prp. nr. 66 (2001–2002) punkt 18 for utvidelse av pågripelsesadgangen ved naskeri, synes imidlertid ikke å strekke seg så langt som til å gjelde de øvrige lovbruddene som omhandles i § 391 a. Det samme gjelder uttalelsene i Ot.prp. nr. 22 (2008–2009). En kan derfor ikke se at det i denne omgang er grunn til gi adgang til pågripelse etter straffeprosessloven § 171 ved mindre underslag, heleri, hvitvasking og bedrageri.

Med hensyn til øvrige endringsforslag har høringen ikke frembrakt innvendinger. Departementet fastholder på denne bakgrunn forslagene slik de fremgår av høringsnotatet, jf. lovforslaget § 5 om endringer i straffeprosessloven og merknader til endringene i straffeprosessloven §§ 171, 172, 186 a og 188 i proposisjonen punkt 12.5.

6.7.3 Ransaking

6.7.3.1 Høringsnotatet

I høringsnotatet punkt 4.3.3.2.2 side 38 flg. foreslo departementet tilpasninger i straffeprosesslovens regler om ransaking. Det ble foreslått at henvisningen i straffeprosessloven § 196 til straffeloven 1902 §§ 44 og 46 skulle erstattes med en henvisning til straffeloven 2005 § 20 første ledd. Straffeprosessloven § 199 a annet ledd ble videre foreslått opphevet, da bestemmelsen viser til straffeloven 1902 § 339 nr. 1, som ikke er videreført i straffeloven 2005.

Straffeprosessloven § 200 a gjelder ransaking uten underretning (såkalt hemmelig ransaking). Etter bestemmelsen kan metoden for det første benyttes i saker med strafferamme på ti års fengsel eller mer. I høringsnotatet uttalte departementet at en har vurdert strafferammene i straffeloven 2005 opp mot dette strafferammekravet, men ikke kunnet se at terskelen gir grunn til justeringer.

Etter § 200 a kan ransaking uten underretning for det andre benyttes i etterforskning av visse særskilt oppregnede straffebud. Om henvisningsendringer i bestemmelsen uttales i høringsnotatet:

«Straffeprosessloven § 200 a viser til en rekke paragrafer i straffeloven 1902 som på nærmere vilkår gir grunnlag for ransaking uten underretning. Departementet foreslår at henvisningene til straffeloven 1902 §§ 90, 91, 91 a, 94 jf. 90, erstattes med henvisninger til straffeloven 2005 §§ 123, 125, 121, 126 og 127 jf. 123, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) punkt 12.2.2 side 308 flg. I Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) punkt 7.10 side 141-142 fremgår det at gjeldende § 94 annet ledd ikke er videreført som sådan i straffeloven 2005, men det er vist til at handlingene vil kunne rammes av andre bestemmelser. I lys av dette reiser departementet spørsmål om det bør vises til ytterligere bestemmelser i straffeloven 2005 i straffeprosessloven § 200 a. Den sistnevnte problemstillingen vil kunne reises også med hensyn til andre bestemmelser som i dag henviser til straffeloven 1902 § 94 annet ledd, jf. nedenfor.

Ransaking kan videre iverksettes uten underretning ved mistanke om overtredelse av straffeloven 1902 § 104 a første ledd annet punktum, § 104 a annet ledd jf. første ledd annet punktum og § 147 d. Straffeloven 2005 § 128 første punktum viderefører gjeldende § 104 a første ledd første punktum, og de omstendigheter som er nevnt i § 104 a første ledd annet punktum tillegges vekt ved straffutmålingen, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) punkt 7.11.4.1 side 146. Straffeloven 2005 § 129 viderefører i hovedsak § 104 a annet ledd. Se Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) punkt 12.2.2 side 313-314. Straffeloven 1902 § 147 d og straffeloven 2005 § 136 a om deltagelse i en terrororganisasjon ble føyd til ved lov 21. juni 2013 nr. 85. Bestemmelsene er like, jf. Prop.131 L (2012-2013) punkt 14.4 side 90. På dette punktet har departementet i lovforslaget foreløpig lagt til grunn at det i straffeprosessloven § 200 a kan vises til straffeloven 2005 § 129 og § 136 a. Departementet ber imidlertid høringsinstansene vurdere om det i tillegg bør vises til straffeloven 2005 § 128. Den sistnevnte problemstillingen vil kunne reises også overfor andre bestemmelser som i dag henviser til straffeloven 1902 § 104 a første ledd annet punktum, jf. nedenfor.

Departementet foreslår videre at henvisningen i § 200 a til straffeloven 1902 § 162 erstattes med en henvisning til straffeloven 2005 § 231, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) punkt 16.4 side 409. Henvisningen til § 317 jf. § 162 foreslås erstattet med en henvisning til straffeloven 2005 § 332 jf. § 231 og § 337 jf. § 231. Se Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) punkt 16.8 side 454 flg. Departementet reiser her spørsmål om det i tillegg bør vises til straffeloven §§ 335 og 340 som gjelder uaktsomt heleri og hvitvasking, i lys av gjeldende § 317 sjette ledd, jf. lovforslaget § 4 nr. 85, hvor det sistnevnte er angitt med hakeparentes.»

Med hensyn til § 200 a første ledd annet punktum om betydningen av forhøyelse av maksimumsstraff ved gjentakelse eller sammenstøt, ble det foreslått at denne utgår som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 79.

I § 200 a tredje ledd fjerde punktum om hvor lenge underretning kan utsettes, foreslo departementet i høringsnotatet å erstatte henvisningen til straffeloven 1902 kapittel 8 og 9 med en henvisning til straffeloven 2005 kapittel 17. Det ble samtidig reist spørsmål om det også bør vises til straffeloven 2005 § 184, som svarer til 1902-loven § 95 annet ledd.

6.7.3.2 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har uttalt seg særskilt om forslaget til endringer i straffeprosessloven §§ 196 og 199 a.

Det er heller ingen høringsinstanser som har uttalt seg om straffebudene som er foreslått å erstatte henvisningene i straffeprosessloven § 200 a første ledd til straffeloven 1902 §§ 90, 91, 91a og 94 jf. 90. Hva gjelder spørsmålet om man bør innta flere straffebud til erstatning for dagens henvisning til straffeloven 1902 § 94, bemerker Politiets sikkerhetstjeneste at en ikke har erfaringer som tilsier henvisninger til andre bestemmelser.

Det er heller ingen høringsinstanser som har innvendinger til forslaget om å erstatte henvisningene til straffeloven 1902 §§ 104 a første ledd annet punktum, 104 a annet ledd jf. første ledd annet punktum og 147 d med henvisninger til straffeloven 2005 §§ 129 og 136 a. Riksadvokaten antar imidlertid at også en henvisning til § 128 bør med på grunn av lovbruddets karakter og slektskap med straffeloven 1902 § 104 a. Også Politidirektoratet mener det bør inntas en henvisning til § 128 og viser til at dette vil gi best sammenheng med henvisningen til straffeloven 2005 § 136 a. Det nasjonale statsadvokatembetet, Oslo statsadvokatembeter og Politiets sikkerhetstjeneste mener man i § 200 a bør vise til både straffeloven 2005 §§ 128 og 136. Sistnevnte høringsinstans viser til at disse sakstypene ofte dreier seg om personer eller miljøer som opererer i det skjulte, slik at muligheten for å nå frem med tradisjonelle etterforskningsmetoder er begrenset. Videre uttales:

«Straffeloven § 128 har flere paralleller til straffeloven § 129, hvilket tilsier at det også bør være anledning til å nytte samme tvangsmidler, hva enten det gjelder etterforsking av et lovbrudd som er begått eller det gjelder å avverge et lovbrudd en har grunn til å tro en eller flere kommer til å begå. Siden dagens bestemmelser i straffeprosessloven åpner for bruk av skjulte tvangsmidler ved mistanke om overtredelse av straffeloven § 104a første ledd annet punktum vil en, ved å unnlate å inkludere § 128, i realiteten snevre inn adgangen til å nytte skjulte tvangsmidler i etterforskingen av slike lovbrudd, uten at dette synes å være mer enn en utilsiktet konsekvens av at straffeloven § 104a første ledd annet punktum ikke videreføres i lovteksten til den nye lov § 128. Men som departementet er inne på vil omstendighetene nevnt i gjeldende § 104a første ledd annet punktum fremdeles tillegges vekt ved straffutmålingen ved overtredelse av § 128.

Også når det gjelder straffeloven § 136 er det grunn til å peke på sammenhengen mellom bestemmelsene. Mens straffeloven § 136a blant annet rammer rekruttering av medlemmer til en terrororganisasjon, rammer straffeloven § 136 blant annet den som rekrutterer noen til å begå en terrorhandling. Hensett sakens alvor og straffverdigheten av de ulike handlinger bør henvisningen i straffeprosessloven §§ 200a, 202c og 222d ikke begrenses til § 136a, men også omfatte § 136.»

Enkelte høringsinstanser uttaler seg om hvorvidt man i straffeprosessloven § 200 a første ledd bør vise til straffeloven 2005 §§ 335 og 340 om uaktsomt heleri og hvitvasking. Dette gjelder Riksadvokaten, som antar at det ikke er noe egentlig behov for en videreføring av henvisningen til straffeloven 1902 § 317 for så vidt gjelder uaktsom overtredelse. Heller ikke Den Norske Advokatforening mener det bør vises til de nevnte bestemmelsene, og uttaler:

«Advokatforeningen mener at det ikke bør henvises til straffeloven 2005 §§ 335 og 340 om uaktsomt heleri og hvitvasking. Dette innebærer neppe noen reell innskrenkning, idet det neppe er mange praktiske tilfeller av uaktsomme forgåelser av denne typen som vil være alvorlige nok til å tilfredsstille det skjerpede forholdsmessighetskravet som gjelder for iverksetting av skjulte etterforskningsmetoder. Behovet for å ramme de uaktsomme forgåelser er heller ikke dokumentert eller begrunnet.»

Politihøgskolen har generelle synspunkter på tvangsmiddelbestemmelsenes henvisninger til straffebud med ulike skyldformer:

«Selv om den nye straffeloven har lagt vekt på å få en mer enhetlig og logisk oppbygging og redigering, kan det synes som om det til en viss grad beror på tilfeldigheter hvorvidt forsettlig og uaktsomme overtredelser av den samme handlingsnorm er skilt ut i forskjellige paragrafer, eller «bare» fremgår av forskjellige ledd i samme paragraf. Når det i tvangsmiddelbestemmelsene viser til paragrafer kan en slik ulik redigering få betydning for tvangsmiddelbruken. Det er f.eks. ikke noen tvil om at også uaktsom narkotikaovertredelse vil gi grunnlag for kommunikasjonskontroll, jf. strpl. § 216a, jf. ny straffelov §§ 231 og 232. Når det derimot kommer til hemmelig ransaking i saker om heleri og hvitvasking, må det spesifikt vises til straffeloven §§ 335 og 340 for at tvangsmidlet kan brukes ved utaktsomhetsforgåelser.

Etter Politihøgskolens oppfatning disponerer straffelovens redigering her for utilsiktede og uheldige resultater. Det er flere veier ut av dette. Den mest ryddige ville være å gå gjennom straffeloven og sørge for en enhetlig redigering av forsettlig og uaktsomme overtredelser av den samme handlingsnorm. Dette er det trolig ikke tid til på det nåværende tidspunkt. Den andre mulighet er å ta standpunkt til om det er overtredelse av handlingsnormen, eller skylden (straffverdigheten) som skal være avgjørende for om et gitt tvangsmiddel kan brukes. Etter Politihøgskolens vurdering bør det være mistanke om overtredelse av handlingsnormen som er avgjørende for om et tvangsmiddel kan benyttes eller ikke. Tvangsmidler benyttes gjerne tidlig i en etterforskning hvor det er vanskelig å avgjøre handlingen er forsettlig eller uaktsom. Ofte vil skyldgraden først kunne avgjøres når etterforskningen er avsluttet. Det vil forenkle og være tidsbesparende om man på et tidlig tidspunkt i etterforskningen ikke må bevise at det mest sannsynlig foreligger en forsettlig handling.

Politihøgskolen foreslår derfor at man gjennomgår tvangsmiddelbestemmelsene på nytt og forsikrer seg om at både forsettlig og uaktsom overtredelse av den samme handlingsnorm, gir grunnlag for bruk at det aktuelle tvangsmiddel. Det følger av dette bl.a. at Politihøgskolen gir sin tilslutning til at straffeloven §§ 335 og 340 føyes til i strpl. § 200a.»

Også Kripos, med tilslutning fra Politidirektoratet, mener at § 200 a bør vise til bestemmelsene om uaktsomt narkotikaheleri og uaktsom hvitvasking av narkotikautbytte.

Med hensyn til straffeprosessloven § 200 a første ledd siste punktum er Kripos, med tilslutning fra Politidirektoratet, enig i at bestemmelsen kan sløyfes som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 79.

Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger til forslaget om å erstatte henvisningen i straffeprosessloven § 200 a tredje ledd til straffeloven 1902 kapittel 8 og 9 med en henvisning til straffeloven 2005 kapittel 17. Kripos, med tilslutning fra Politidirektoratet, uttaler at man ut fra lovteksten og de typiske handlinger som rammes av straffeloven 2005 § 184, ikke har erfaring med situasjoner der hemmelig ransaking vil være hensiktsmessig, og som gjør at man bør vise til denne bestemmelsen. Politiets sikkerhetstjeneste kan for sin del ikke se at det er grunnlag for å ta inn en henvisning til § 184. Det vises til at § 184 ikke omfattes av de bestemmelser som nevnes i første ledd eller har tilstrekkelig høy strafferamme til at tvangsmiddelet i utgangspunktet kan benyttes ved slik overtredelse.

Kripos, med tilslutning fra Politidirektoratet, uttaler seg om enkelte bestemmelser som ikke er omtalt i høringsnotatet. Om straffeprosessloven §§ 192 og 195 og adgangen til å foreta ransaking ved mistanke om mindre tyveri mv. heter det i høringsuttalelsen:

«Muligheten for å ransake hvor mistanken gjelder f. eks. naskeri (straffeloven 2005 § 323) er en problemstilling vi ikke kan se er berørt i høringsnotatet. For å iverksette ransaking, jfr. straffeprosessloven §§ 192 første ledd og 195 første ledd, kreves det som kjent mistanke om en straffbar handling som kan medføre frihetsstraff. For overtredelse av straffeloven 2005 § 323 er straffen bot. Selv om mistenkte samtykker, er det i beste fall tvilsomt om det er adgang til ransaking, jfr. Andenæs/Myhre side 313/314 og Bjerke m.fl. side 684. Dette kan skape betydelig problemer ved etterforskning av for eksempel butikktyverier. Det samme gjør seg gjeldende i forhold til mindre underslag, bedrageri og heleri. For å sette problemstillingen på spissen - selv om man ser at mistenkte tar en vare og putter den i lomma, vil man ikke ha hjemmel til å ransake vedkommende for å få tilbake varen. Det finnes flere måter å løse dette på. Man kan endre § 192 første ledd og 195 første ledd, slik at det blir tilstrekkelig at mistanken gjelder et «straffbart forhold», eller man kan i bestemmelsenes første punktum tilføye ''eller gjelder overtredelse av straffeloven §§ 326, 334, 339 eller 373''. Et tredje, og kanskje enklere alternativ, kan være at man beholder den strafferammen som tilsvarende lovbrudd har ifølge straffeloven 1902 § 391a.»

6.7.3.3 Departementets vurdering

Adgang til ransaking etter straffeprosessloven §§ 192 og 195 ved mistanke om naskeri foreligger i dag som følge av at strafferammen i straffeloven 1902 § 391 a tilfredsstiller bestemmelsenes vilkår om «frihetsstraff». Når den øvre strafferammen for mindre tyveri i straffeloven 2005 § 323 reduseres til bot, vil dette ikke lenger være tilfellet. I høringen har Kripos kommet med innspill om at det bør foretas endringer i straffeprosessloven §§ 192 og 195 for å opprettholde adgangen til ransaking ved mistanke om mindre tyveri mv. Departementet er enig i at gode grunner taler for at det fortsatt bør være slik adgang i tilfeller av mindre tyveri (straffeloven 2005 § 323). Departementet går imidlertid ikke inn for å tilføye ytterligere straffebud i straffeprosessloven §§ 192 og 195 som foreslått av Kripos. Det synes på dette punktet hensiktsmessig å ha samme regulering i straffeprosessloven § 171 og §§ 192 og 195.

Som det fremgår av punkt 6.7.2 ovenfor ble det i Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 8.3.3 side 283 forutsatt at adgangen til pågripelse etter straffeprosessloven § 171 ved mistanke om mindre tyveri ikke skulle forsvinne til tross for den reduserte strafferammen. Etter departementets syn bør det samme gjelde for adgangen til å foreta ransaking. Det vises til at inngangsvilkåret om «frihetsstraff» for ransaking er mindre strengt enn strafferammekravet ved pågripelse, som er «høyere straff enn fengsel i 6 måneder», jf. straffeprosessloven § 171 første ledd. Departementet antar dessuten at en adgang til å ransake vil være særlig praktisk for eksempel i etterforskningen av mindre butikktyverier. På denne bakgrunn foreslås å endre straffeprosessloven §§ 192 og 195 for å klargjøre at det fremdeles skal være adgang til ransaking ved mistanke om mindre tyveri etter straffeloven 2005 § 323.

I høringsnotatet er det foreslått en rekke henvisningsendringer i straffeprosessloven § 200 a om såkalt hemmelig ransaking. Departementet fastholder forslaget om å erstatte henvisningene til straffeloven 1902 §§ 90, 91, 91 a og 94 jf. 90 med henvisninger til straffeloven 2005 §§ 121, 123, 125, 126 og 127 jf. 123, og viser til at ingen høringsinstanser har hatt merknader til dette. Det samme gjelder forslaget om å erstatte henvisningene til straffeloven 1902 §§ 104 a første ledd annet punktum, 104 a annet ledd jf. første ledd annet punktum og 147 d med henvisninger til straffeloven 2005 §§ 129 og 136 a. I tilknytning til de sistnevnte bestemmelsene har flere høringsinstanser fremholdt at det også bør vises til straffeloven 2005 § 128. Departementet ser at det vil medføre en viss innsnevring av dagens adgang til tvangsmiddelbruk etter straffeprosessloven § 200 a dersom man ikke også viser til straffeloven 2005 § 128, og slutter seg til de høringsinstansene som går inn for en slik tilføyelse. Etter departementets oppfatning bør imidlertid adgangen begrenses til saker som gjelder § 128 første punktum. Bakgrunnen for dette er at annet punktum erstatter straffeloven 1902 § 133 om rekruttering til militær virksomhet for en fremmed stat, som ikke gir grunnlag for bruk av ransaking etter straffeprosessloven § 200 a.

I høringsnotat 12. juli 2012 om kriminalisering av forberedelse til terrorhandling, utvidet adgang til tvangsmiddelbruk mv. vises det til et forslag fra Politiets sikkerhetstjeneste om å utvide adgangen til å benytte tvangsmidler i saker om oppfordring, rekruttering og opplæring til terrorhandlinger etter straffeloven 1902 § 147 c. Bestemmelsen i § 147 c vil erstattes av straffeloven 2005 § 136. Som det fremgår av punkt 6.7.3.2 ovenfor, har flere høringsinstanser tatt til orde for å utvide adgangen til hemmelig ransaking etter straffeprosessloven § 200 a til å gjelde saker om straffeloven 2005 § 136. Forslaget tilsvarer i hovedsak det som er fremsatt i nevnte høringsnotat. Departementet tar sikte på å ta stilling til spørsmålet i forbindelse med den videre oppfølgingen av det nevnte høringsnotatet.

Departementet foreslo i høringsnotatet om ikraftsetting av straffeloven 2005 at henvisningen i straffeprosessloven § 200 a til straffeloven 1902 § 162 erstattes med en henvisning til ny straffelov § 231, samt at henvisningen til 1902-loven § 317 jf. § 162 erstattes med en henvisning til 2005-loven § 332 jf. § 231 og § 337 jf. § 231. Departementet følger opp dette. Det ble samtidig reist spørsmål om man også bør vise til §§ 335 og 340 om uaktsomt heleri og hvitvasking, i lys av straffeloven 1902 § 317 sjette ledd. Høringen har frembrakt ulike synspunkter på dette. Departementet har merket seg de ulike oppfatningene, men mener det er grunn til å inkludere bestemmelsene om uaktsomt narkotikaheleri og uaktsom hvitvasking av utbytte fra narkotikalovbrudd i oppregningen i straffeprosessloven § 200 a. Det vises til at dagens henvisning til straffeloven 1902 § 317 i sin helhet gjør at også uaktsomme overtredelser er omfattet av tvangsmiddeladgangen, slik at dette vil være best i tråd med gjeldende rett. For øvrig bemerker departementet at en ikke ser behov for å foreta ytterligere endringer i tvangsmiddelhjemlene knyttet til uaktsomme overtredelser nå.

I straffeprosessloven § 200 a tredje ledd fjerde punktum er det vist til straffeloven 1902 kapittel 8 og 9. Departementet viderefører forslaget i høringsnotatet om å erstatte denne henvisningen med en henvisning til straffeloven 2005 kapittel 17. En er videre enig med Kripos og Politiets sikkerhetstjeneste i at det ikke er behov for å vise til § 184, all den tid denne bestemmelsen ikke gir grunnlag for ransaking etter straffeprosessloven § 200 a første ledd.

For øvrig fastholder departementet forslagene til endringer i straffeprosessloven kapittel 15 slik de fremgår av høringsnotatet, jf. også lovforslaget § 5 og merknadene til endringene i straffeprosessloven §§ 192, 195, 196, 199 a og 200 a i proposisjonen punkt 12.5.

6.7.4 Skjult fjernsynsovervåking og teknisk sporing

6.7.4.1 Høringsnotatet

I høringsnotatet punkt 4.3.3.2.3 side 39-40 ble det foreslått justeringer i enkelte bestemmelser i straffeprosessloven kapittel 15 a om skjult fjernsynsovervåking og teknisk sporing.

Straffeprosessloven § 202 b gjelder teknisk sporing. Om behovet for endringer i denne bestemmelsen uttales i høringsnotatet:

«Straffeprosessloven § 202 b angir at teknisk peileutstyr kan benyttes i saker som angår handlinger som kan medføre straff av fengsel i fem år eller mer, eller som rammes av straffeloven §§ 90, 91, 91 a, 94 jf. 90, eller av 162 c. I likhet med straffeprosessloven § 200 a antar departementet at de første fire henvisningene kan byttes ut med straffeloven 2005 §§ 123, 125, 121, 126 og 127 jf. 123, se ovenfor. Departementet foreslår videre at henvisningen til straffeloven 1902 § 162 c erstattes med en henvisning til straffeloven 2005 § 198 jf. Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) punkt 12.2.5 side 349. Første ledd annet punktum utgår som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 79.»

Vedrørende straffeprosessloven § 202 c – som gjelder såkalt personnær teknisk sporing – uttalte departementet at en ikke fant grunn til å gjøre justeringer ut fra strafferammekravet på ti års fengsel eller mer. Henvisningene i § 202 c første ledd til straffeloven 1902 §§ 90, 91, 91 a og 94 jf. 90 ble foreslått erstattet på samme måte som i straffeprosessloven §§ 200 a og 202 b, jf. over. Henvisningene til §§ 104 a første ledd annet punktum, 104 a annet ledd jf. første ledd annet punktum og 147 d, ble foreslått erstattet med henvisninger til straffeloven 2005 §§ 129 og 136 a.

Henvisningen i straffeprosessloven § 202 c første ledd annet punktum til § 202 b første ledd annet punktum blir overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 79. Denne ble således foreslått tatt ut.

I § 202 c sjette ledd, som gjelder utsatt eller unnlatt underretning, er det vist til straffeloven 1902 kapittel 8 og 9. Departementet uttalte i høringsnotatet at det synes hensiktsmessig å erstatte denne henvisningen med en henvisning til straffeloven 2005 kapittel 17, og eventuelt også til straffeloven 2005 § 184, jf. begrunnelsen i punkt 6.7.3 ovenfor.

6.7.4.2 Høringsinstansenes syn

Oslo statsadvokatembeter fremholder at straffeloven 2005 §§ 128, 129 og 136 bør gi grunnlag for skjult fjernsynsovervåking og teknisk sporing etter straffeprosessloven §§ 202 a, 202 b og 202 c.

Det nasjonale statsadvokatembetet uttaler at en «støtter departementets forslag med den tilføyelse at 2005 § 136 også opptas i den særskilte oppregningen, som vårt forslag vedrørende ransaking uten underretning». I lys av strafferammen i § 136 synes uttalelsen å knytte seg til straffeprosessloven § 202 c. Også Politiets sikkerhetstjeneste uttaler seg om straffeprosessloven § 202 c, og mener man her også bør vise til §§ 128 og 136. På samme måte som for § 200 a kan Politiets sikkerhetstjeneste dessuten ikke se at det er grunn til å vise til straffeloven 2005 § 184 i straffeprosessloven § 202 c sjette ledd.

6.7.4.3 Departementets vurdering

I høringsnotatet foreslo departementet ingen endringer i straffeprosessloven § 202 a om skjult fjernsynsovervåking. Departementet kan heller ikke i lys av høringen se at det er behov for slike endringer, hensett til vilkårene i bestemmelsen.

Når det gjelder straffeprosessloven § 202 b om teknisk sporing, fastholder departementet i hovedsak forslaget i høringsnotatet. Til forskjell fra høringsnotatet foreslår departementet imidlertid å inkludere også straffeloven 2005 § 128 første punktum i opplistingen over lovbrudd som gir grunnlag for teknisk sporing, jf. også uttalelsen fra Oslo statsadvokatembeter. Departementet legger til grunn at dette vil gi best sammenheng med de øvrige tvangsmiddelhjemlene, der det er inntatt en henvisning til § 128 første punktum.

I straffeprosessloven § 202 c om såkalt personnær teknisk sporing fastholder departementet forslaget om å erstatte henvisningene til straffeloven 1902 §§ 90, 91, 91 a og 94 jf. 90 med henvisninger til straffeloven 2005 §§ 121, 123, 125, 126 og 127 jf. 123. Hva gjelder henvisningene til straffeloven 1902 § 104 a første ledd annet punktum og § 104 a annet ledd jf. første ledd annet punktum, foreslås at det i tillegg til straffeloven 2005 § 129 også vises til § 128 første punktum. Det vises til begrunnelsen i punkt 6.7.3 ovenfor. I høringen har det fremkommet synspunkter om at man – på samme måte som ved hemmelig ransaking etter straffeprosessloven § 200 a – bør vise til straffeloven 2005 § 136 i tillegg til § 136 a. Som det fremgår av punkt 6.7.3 vil departementet ta stilling til forslaget i forbindelse med oppfølgingen av høringsnotat 12. juli 2012 om kriminalisering av forberedelse til terrorhandling, utvidet adgang til tvangsmiddelbruk mv.

På samme måte som for straffeprosessloven § 200 a finner departementet ikke grunn til i § 202 c sjette ledd å vise til straffeloven 2005 § 184 i tillegg til kapittel 17. Det vises til begrunnelsen i punkt 6.7.3.

Det vises til departementets lovforslag § 5 og merknadene til §§ 202 b og 202 c i proposisjonen punkt 12.5.

6.7.5 Båndlegging av formuesgoder

6.7.5.1 Høringsnotatet

Hjemmelen for båndlegging av formuesgoder i straffeprosessloven § 202 d omtales slik i høringsnotatet punkt 4.3.3.2.4 side 40:

«Straffeprosessloven § 202 d om båndlegging av formuesgoder gjelder når det foreligger skjellig grunn til mistanke om overtredelse av eller forsøk på overtredelse av straffeloven 1902 § 147 a om terrorhandlinger eller 147 b om terrorfinansiering. Departementet foreslår at henvisningen kan erstattes med henvisninger til straffeloven 2005 §§ 131, 133, 134 og 135, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) punkt 12.2.3 side 314 flg. og Prop.131 L (2012-2013) punkt 14.4 side 90.»

6.7.5.2 Høringsinstansenes syn

I høringen er det kun Politiets sikkerhetstjeneste som har uttalt seg om forslaget til endringer i straffeprosessloven § 202 d. Høringsinstansen uttaler:

«Departementet har foreslått at henvisningene til straffeloven 1902 §§ 147a og 147b i straffeprosessloven § 202d erstattes med en henvisning til straffeloven 2005 §§ 131, 133, 134 og 135. PST gir sin tilslutning til dette, men vi vil samtidig anføre at båndleggingsinstituttet også bør kunne anvendes ved overtredelse av straffeloven 2005 § 136a. Økonomisk eller annen materiell støtte til en terrororganisasjon, som har tatt skritt for å realisere formålet med ulovlige midler, vil ofte være ensbetydende med terrorfinansiering, selv om bevistemaet etter de to bestemmelser ikke fullt ut overlapper hverandre. Formålet med straffeloven § 202d, som er å hindre at verdier blir brukt til terrorhandlinger, tilsier derfor at også § 136a bør omfattes av bestemmelsen om båndlegging av formuesgoder.»

6.7.5.3 Departementets vurdering

Departementet registrerer at høringen ikke har frembrakt innvendinger til forslaget om å erstatte henvisningene i straffeprosessloven § 202 d til straffeloven 1902 §§ 147 a og 147 b med henvisninger til straffeloven 2005 §§ 131, 133, 134 og 135. På denne bakgrunn fastholder en forslaget, jf. lovforslaget § 5 og merknaden til endringer i § 202 d i proposisjonen punkt 12.5.

Hva gjelder innspillet fra Politiets sikkerhetstjeneste om at det også bør vises til straffeloven 2005 § 136 a, finner departementet at det ikke er naturlig å ta stilling til dette i en ikraftsettingsomgang. Spørsmålet vil eventuelt måtte følges opp i en annen sammenheng.

6.7.6 Beslag og utleveringspålegg

6.7.6.1 Høringsnotatet

I høringsnotatet punkt 4.3.3.2.5 side 40-41 ble det foreslått justeringer i enkelte bestemmelser i straffeprosessloven kapittel 16 om beslag og utleveringspålegg. Om behovet for endringer i straffeprosessloven § 208 a om utsatt underretning ved beslag heter det:

«Etter straffeprosessloven § 208 a første ledd kan underretning om beslag utsettes ved mistanke om en handling eller forsøk på handling som kan medføre fengsel i mer enn seks måneder. Departementet kan for sin del ikke se at terskelen får uønskede konsekvenser når ny straffelov settes i kraft. Etter § 208 a annet ledd er det opp til påtalemyndigheten hvor lenge underretning om beslag skal utsettes i saker som gjelder overtredelse av straffeloven 1902 kapittel 8 eller 9. Henvisningen til kapittel 8 og 9 foreslås erstattet med en henvisning til straffeloven 2005 kapittel 17 og eventuelt § 184, jf. det som fremgår ovenfor om straffeprosessloven § 200 a tredje ledd. Første ledd annet punktum utgår i tråd med straffeloven 2005 § 79, jf. det som er sagt ovenfor om denne bestemmelsen.»

Med hensyn til straffeprosessloven §§ 210 b og 210 c om utleveringspålegg uttaler departementet:

«§ 210 b om utleveringspålegg gjelder for saker hvor strafferammen er fengsel i fem år eller mer, eller som rammes av straffeloven 1902 §§ 90, 91, 91 a og 94 jf. 90. Departementet foreslår at henvisningene erstattes på samme måte som de tilsvarende henvisningene i straffeprosessloven § 200 a, jf. foran. I lys av strafferammene i straffeloven 2005, kan departementet for sin del ikke se at det er behov for lovendringer knyttet til strafferammekravet for utleveringspålegg. Paragraf 210 b første ledd tredje punktum foreslås opphevet i tråd med straffeloven 2005 § 79.

§ 210 c gjelder utsatt underretning om utleveringspålegg etter § 210 b. I annet ledd vises det til straffeloven kapittel 8 og 9. I departementets lovforslag § 4 nr. 85 er henvisningen foreslått erstattet med en henvisning til straffeloven 2005 kapittel 17 og eventuelt § 184, i likhet med forslaget til endringer i straffeprosessloven § 200 a, se ovenfor.»

Videre ble det vist til at det ved straffeloven 2005 § 412 nr. 106 ble vedtatt en ny § 214 a i straffeprosessloven kapittel 16 om beslag og utleveringspålegg. Departementet foreslo i høringsnotatet en mindre justering i den vedtatte bestemmelsen, ved at ordet «legemskrenkelse» i første ledd første punktum erstattes med «kroppskrenkelse» i tråd med terminologien i ny straffelov.

6.7.6.2 Høringsinstansenes syn

Det er ingen høringsinstanser som har uttalt seg særskilt om forslagene til endringer i straffeprosessloven kapittel 16 om beslag og utleveringspålegg.

6.7.6.3 Departementets vurdering

Departementet registrerer at høringen ikke har frembrakt innvendinger til de foreslåtte endringene i straffeprosessloven kapittel 16 og fastholder på denne bakgrunn forslagene i høringsnotatet, se lovforslaget § 5 og merknader til endringene i §§ 208 a, 210 b, 210 c og 214 a i proposisjonen punkt 12.5.

I høringsnotatet ble det stilt spørsmål om man i straffeprosessloven § 208 a annet ledd bør vise til straffeloven 2005 § 184 i tillegg til kapittel 17. Det er ingen høringsinstanser som har uttalt seg om spørsmålet, og departementet legger til grunn at det ikke er behov for å innta en slik henvisning. Hva gjelder det tilsvarende spørsmålet for straffeprosessloven § 210 c annet ledd antar departementet at en henvisning til straffeloven 2005 § 184 ikke ville ha noen realitet, all den tid bestemmelsen ikke kan gi grunnlag for utleveringspålegg etter hovedregelen i straffeprosessloven § 210 b.

6.7.7 Kommunikasjonskontroll

6.7.7.1 Høringsnotatet

I høringsnotatet punkt 4.3.3.2.6 side 41-42 ble det foreslått justeringer i enkelte bestemmelser i straffeprosessloven kapittel 16 a om kommunikasjonskontroll.

Kommunikasjonsavlytting etter straffeprosessloven § 216 a kan foretas når det foreligger skjellig grunn til mistanke om en handling eller forsøk på handling som kan medføre fengsel i ti år eller mer (første ledd bokstav a), eller ved enkelte særskilt oppregnede straffebud (bokstav b). Om behovet for endringer i § 216 a uttaler departementet i høringsnotatet punkt 4.3.3.2.6 side 41:

«Departementet har vurdert strafferammene i straffeloven 2005 opp mot terskelen i § 216 a første ledd bokstav a, og finner for sin del ikke grunn til å foreslå endringer ut fra dette. I lovforslaget § 4 nr. 85 fremmer departementet forslag til justeringer av henvisninger i første ledd bokstav b. Departementet foreslår at henvisningene til straffebud i straffeloven 1902 erstattes med henvisninger til straffeloven 2005 §§ 123, 125, 121, 126, 127 jf. 123, 129, 136 a, 231, 332 jf. 231 og 337 jf. 231. Se omtalen av forslaget til nye henvisninger i straffeprosessloven § 200 a. Departementet ber om høringsinstansenes syn på om det også på dette punktet eventuelt bør vises til straffeloven 2005 §§ 335 og 340 ettersom straffeloven 1902 § 317 omfatter uaktsom overtredelse.

§ 216 a første ledd annet punktum foreslås opphevet som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 79. I tillegg foreslås henvisningene i § 216 annet ledd første punktum til straffeloven 1902 §§ 44 og 46 erstattet med en henvisning til straffeloven 2005 § 20 første ledd.»

Med hensyn til straffeprosessloven § 216 b, som gjelder annen kontroll av kommunikasjonsanlegg enn avlytting, kunne departementet ikke se at det var grunn til justeringer knyttet til strafferammekravet på fem års fengsel, jf. første ledd bokstav a. Om de særskilt oppregnede straffebudene i første ledd bokstav b ble det uttalt:

«Departementet foreslår at henvisningene i bokstav b for så vidt gjelder straffeloven 1902 §§ 90, 91, 91 a og 94 jf. 90, erstattes med henvisninger til straffeloven 2005 §§ 123, 125, 121, 126 og 127 jf. 123, jf. lovforslaget § 4 nr. 85.

Videre foreslås det at henvisningen til straffeloven 1902 § 145 annet ledd i straffeprosessloven § 216 b første ledd bokstav b utgår, og dermed ikke skal erstattes av en henvisning til straffeloven 2005 §§ 204 og 205 bokstav b. Straffeloven 2005 §§ 204 og 205 bokstav b omfatter handlinger som etter gjeldende rett rammes av § 145 annet ledd, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) punkt 16.2 side 403 flg. Disse to bestemmelsene er plassert i straffeloven 2005 kapittel 21 og vil etter ikraftsettingen være omfattet av henvisningen til kapittel 21 i straffeprosessloven § 216 b bokstav a.

Henvisningene i § 216 b bokstav b til straffeloven 1902 § 162 foreslås erstattet av en henvisning til straffeloven 2005 § 231. Henvisningene til straffeloven 1902 §§ 201 a og 204 a kan erstattes med henvisninger til straffeloven 2005 §§ 306 og 311, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) punkt 16.7 side 445 flg. Henvisningen til straffeloven 1902 §§ 162 og 162 c om narkotikaforbrytelser og organiserte kriminelle grupper kan byttes ut med en henvisning til straffeloven 2005 §§ 231 og 198. Departementet foreslår at henvisningen til § 317, jf. § 162 erstattes med en henvisning til straffeloven 2005 §§ 332 og 337 jf. 231. Departementet reiser spørsmål om det også bør vises til straffeloven §§ 335 og 340 som rammer uaktsomt heleri og hvitvasking. Henvisningen til straffeloven 1902 § 390 a foreslås videre erstattet med en henvisning til straffeloven 2005 § 266, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) punkt 16.5 side 424 flg.»

På samme måte som for § 216 a foreslo departementet at § 216 b første ledd annet punktum utgår som overflødig ved siden av straffeloven 2005 § 79.

Straffeprosessloven § 216 f første ledd tredje punktum og straffeprosessloven § 216 j første ledd annet punktum om henholdsvis tidsperioden for og underretning om kommunikasjonskontroll, viser til straffeloven 1902 kapittel 8 og 9. Departementet foreslo i høringsnotatet at henvisningene erstattes med henvisninger til straffeloven 2005 kapittel 17 og eventuelt også § 184.

6.7.7.2 Høringsinstansenes syn

På samme måte som for tvangsmidler omtalt i foregående punkter, ønsker enkelte høringsinstanser at opplistingen i straffeprosessloven § 216 a og § 216 b til lovbrudd som kan gi grunnlag for kommunikasjonskontroll, bør utvides. Oslo statsadvokatembeter mener det i § 216 a bør vises til straffeloven 2005 §§ 128, 136 og 157. Hva gjelder straffeprosessloven § 216 b, mener Oslo statsadvokatembeter at det bør vises til straffeloven 2005 § 128.

Også Det nasjonale statsadvokatembetet mener at oppregningen av straffebud i straffeprosessloven § 216 a bør omfatte straffeloven 2005 § 136. Embetet mener at slik tvangsmiddeladgang er helt nødvendig for å få opplyst saker som rammes av bestemmelsen, og viser særlig til § 136 bokstav b til d. Dette må ifølge embetet også kunne forsvares ut fra sakenes alvorlighetsgrad, bevisproblemer og kompleksitet.

Flere høringsinstanser uttaler seg også om hvorvidt det bør vises til §§ 335 og 340 vedrørende uaktsomt narkotikaheleri og uaktsom hvitvasking av narkotikautbytte. Den Norske Advokatforening mener at behovet for dette ikke er dokumentert eller begrunnet og uttaler:

«Advokatforeningen viser til den offentlige diskusjonen om innføring av kommunikasjonskontroll i sin tid. Den resulterte i myndighetenes forsikringer om at kommunikasjonskontroll bare skulle gjelde på svært begrensete områder som forbrytelser mot rikets sikkerhet og narkotika. Etter hvert er det blitt utvidet på flere og flere områder. Det kan alltid argumenteres med at hvert skritt er lite, men tilsammen er det blitt mye. Området bør derfor heller innskrenkes, her ved at man fjerner en kategori der skyldkravet er såpass lavt at alvorlighetsgraden ikke kan begrunne bruk av slike metoder. At dette i dag er gjeldende rett, synes mer å skyldes en lovteknisk tilfeldighet enn en gjennomtenkt konsekvensanalyse.

Det vises for øvrig til metodekontrollutvalgets arbeid i NOU 2009:15. Her forsøkte man blant annet å undersøke empirisk både behovet for bruk av KK i ulike sakstyper, og hvorvidt bruk av KK faktisk hadde hatt utslagsgivende betydning i de enkelte straffesaker. Det ble blant annet utført spørreundersøkelser rettet mot rettens aktører om hvilken bevismessig effekt kommunikasjonskontroll hadde hatt i saker aktørene hadde deltatt i, mv. Tanken var at man ikke skulle foreslå utvidelser dersom det ikke var et reelt behov for det, ut fra en kost/nyttetankegang. En slik tilnærming var nødvendig, idet man anerkjente at bruk av etterforskningsmetoder som KK faktisk utgjør et meget sterkt inngrep i grunnleggende sivile rettigheter – og ikke minst rammer mange andre enn de som er under mistanke, nemlig alle tredjemenn som kommuniserer med dem.

På samme måte mener Advokatforeningen at dersom departementet til tross for det ovenstående ønsker å videreføre en rettstilstand hvor et uaktsomt narkotikaheleri kan begrunne iverksettelse av kommunikasjonskontroll/øvrige aktuelle metoder, bør det først fremlegges empiri/tall som kan begrunne å videreføre dette. Har det vært anvendt slike metoder på slike tilfeller og har de i så fall kommet til nytte/oppklart saken?

Uaktsomt heleri/hvitvasking har etter dagens straffelov § 317 en strafferamme på 2 år. Det er langt fra det gjeldende strafferammekravet for å anvende KK, som i utgangspunktet er 10 år – med unntak for noen bestemmelser, herunder narkotikalovbrudd, jfr. straffeloven § 162. Metodekontrollutvalget vurderte til sammenligning – på bakgrunn av avviket fra dette alvorlighetskriteriet – hvorvidt adgangen til å bruke kommunikasjonskontroll i etterforskingen av simple narkotikaforbrytelser burde oppheves, jfr. utvalgets utredningen kap. 16.4.2. Utvalget skriver i nevnte avsnitt at det antar at bruk av KK i simple narkosaker lett vil bli ansett uforholdsmessig, jfr. strpl. § 170a, men etter en nærmere avveining går utvalget inn for å beholde adgangen. Metodekontrollutvalget konkluderer med at ''(n)år utvalget har kommet til at politiet fremdeles bør ha adgang til å bruke kommunikasjonskontroll i etterforskingen av slike saker, er dette fordi narkotikakriminalitet har flere av de kjennetegn som etter utvalgets oppfatning kan rettferdiggjøre bruk av skjulte tvangsmidler jf. utvalgets generelle vurderinger av dette i punkt 8.7. Det er en kriminalitetsform som offeret ikke kan forventes å bidra til oppklaring av, den forutsetter en viss organisasjon og profesjonalitet og den er ofte grenseoverskridende.'' En uaktsom narkotikaheler er neppe en del av en organisasjon eller preges av en slik profesjonalitet – da er han neppe uaktsom. Også disse resonnementene som er gjengitt, taler for at det ikke bør gis noen henvisning til straffeloven 2005 §§ 335 og 340 i de aktuelle bestemmelsene i straffeprosessloven.»

På samme måte antar Kontrollutvalget for kommunikasjonskontroll at det neppe er behov for å ta med uaktsomt narkotikaheleri og uaktsom hvitvasking av narkotikautbytte i oppregningen av straffebud i straffeprosessloven §§ 216 a og 216 b. Oslo statsadvokatembeter er på sin side av den oppfatning at det vil være hensiktsmessig med en henvisning til straffeloven 2005 §§ 335 og 340 og viser til at mistankegrunnlaget for subjektive forhold kan være uavklart på det tidspunkt kommunikasjonskontrollen iverksettes.

6.7.7.3 Departementets vurdering

Departementet følger i hovedsak opp høringsnotatets forslag til endringer i straffeprosessloven kapittel 16 a.

Departementet går inn for å endre henvisningene i straffeprosessloven § 216 a på samme måte som de tilsvarende henvisningene i § 200 a, jf. punkt 6.7.3 ovenfor. Se også lovforslaget § 5 og merknad til endringene i straffeprosessloven § 216 a. En har merket seg at enkelte høringsinstanser ønsker å innta henvisninger til straffeloven 2005 §§ 136 og 157, men finner det ikke naturlig å ta stilling til dette i denne omgang. Departementet har videre merket seg at enkelte høringsinstanser mener det ikke er behov for adgang til kommunikasjonskontroll ved mistanke om uaktsomt narkotikaheleri og uaktsom hvitvasking av narkotikautbytte. En viser til at formålet med proposisjonen her først og fremst er å videreføre gjeldende rett i størst mulig grad. På samme måte som for øvrige tvangsmiddelbestemmelser foreslås derfor også i § 216 a å vise til straffeloven 2005 §§ 335 og 340, jf. § 231.

Med hensyn til straffeprosessloven § 216 b første ledd bokstav b viderefører departementet forslagene til henvisningsendringer i høringsnotatet, men likevel slik at man også her inkluderer straffeloven 2005 § 128 første punktum – i tråd med begrunnelsen i punkt 6.7.4 ovenfor. På samme måte som i øvrige tvangsmiddelbestemmelser har man også inkludert henvisninger til straffeloven 2005 §§ 335 og 340, jf. § 231. Det vises til lovforslaget § 5 og merknad til endringer i straffeprosessloven § 216 b.

Når det gjelder forslagene til øvrige endringer registrerer departementet at høringen ikke har frembrakt innvendinger. En viderefører på denne bakgrunn disse endringsforslagene slik de fremgår av høringsnotatet. Hva gjelder Den Norske Advokatforenings ønske om ytterligere endringer i straffeprosessloven kapittel 16 a, bemerker departementet at det ikke er naturlig å ta stilling til dette i en ikraftsettingsomgang.

Se lovforslaget § 5 og merknadene til endringene i §§ 216 a, 216 b, 216 f og 216 j i proposisjonen punkt 12.5.

6.7.8 Annen avlytting av samtaler ved tekniske midler

Straffeprosessloven § 216 m om romavlytting ble behandlet i høringsnotatet punkt 4.3.3.2.7 side 42-43:

«Etter straffeprosessloven § 216 m kan det foretas romavlytting når det foreligger skjellig grunn til mistanke om overtredelse av straffeloven 1902 §§ 147 a første eller tredje ledd, 233, 268 annet ledd jf. 267, 162 tredje ledd jf. § 60 a eller § 233 jf. § 132 a. Departementet foreslår at henvisningene erstattes med henvisninger til straffeloven 2005 §§ 131, 134, 275, 328, 232 annet ledd jf. § 79 bokstav c, § 275 jf. § 157 og § 275 jf. § 157, jf. lovforslaget § 4 nr. 85. Departementet antar at også § 275 jf. § 159 bør tas med i oppregningen, siden det etter gjeldende rett er vist til hele § 132 a. Henvisningen til straffeloven §§ 44 og 46 i § 216 m annet ledd bør byttes ut med en henvisning til straffeloven 2005 § 20 første ledd.»

Det er ingen høringsinstanser som har uttalt seg særskilt om forslagene til endringer i straffeprosessloven § 216 m om romavlytting. Departementet fastholder forslagene i høringsnotatet, jf. lovforslaget § 5 og merknad til endringene i straffeprosessloven § 216 m i proposisjonen punkt 12.5.

6.7.9 Sletting av opplysninger registrert i forbindelse med elektronisk kontroll

I straffeprosessloven § 216 n om sletting av opplysninger fra elektronisk kontroll foreslo departementet i høringsnotatet punkt 4.3.3.2.8 side 43 at henvisningen til straffeloven 1902 § 33 femte ledd erstattes av en henvisning til straffeloven 2005 § 57 femte ledd. Det er ingen høringsinstanser som har uttalt seg om forslaget, og departementet viderefører dette. Se for øvrig lovforslaget § 5 og merknad til endringen i straffeprosessloven § 216 n.

6.7.10 Bruk av tvangsmidler for å avverge alvorlig kriminalitet

6.7.10.1 Høringsnotatet

Straffeprosessloven § 222 d gir politiet adgang til å benytte tvangsmidler som nevnt i loven kapittel 15, 15 a, 16, 16 a og 16 b, for å avverge alvorlig kriminalitet. Med hensyn til kriminalitetskravet som er angitt i § 222 d første og annet ledd, uttaler departementet følgende i høringsnotatet punkt 4.3.3.2.9 side 43-44:

«(…) Etter første ledd bokstav a, kan politiet få tillatelse til å bruke enkelte tvangsmidler når det er rimelig grunn til å tro at noen kommer til å begå en handling som rammes av straffeloven 1902 § 147 a første eller tredje ledd. Departementet foreslår at henvisningen erstattes med en henvisning til straffeloven 2005 §§ 131 og 134. Etter bokstav b gjelder bruk av tvangsmidler i avvergende øyemed på samme vilkår for straffeloven 1902 §§ 233, 268 annet ledd jf. 267 eller 162 tredje ledd jf. 60 a. Henvisningene kan etter departementets syn byttes ut med henvisninger til straffeloven 2005 §§ 275, 328 og 232 annet ledd jf. § 79 bokstav c, se Ot.prp.nr. 22 (2008-2009) punkt 16.6 side 431, punkt 16.8 side 453 og punkt 16.4 side 410.

Etter straffeprosessloven § 222 d første ledd bokstav c kan politiet nytte avvergende tvangsmidler for straffeloven § 233 jf. 132 a. Departementet antar at henvisningen kan erstattes med straffeloven 2005 § 275 jf. § 157. Departementet legger i lys av gjeldende § 132 a til grunn at det også bør vises til straffeloven 2005 § 275 jf. § 159 (uaktsom motarbeiding av rettsvesenet) i § 222 d første ledd bokstav c.

Etter straffeprosessloven § 222 d annet ledd kan Politiets sikkerhetstjeneste på visse vilkår gis tillatelse til bruk av tvangsmidler i avvergende øyemed. Adgangen omfatter enkelte konkret oppregnede straffebud i annet ledd bokstav a til d. Det er ikke behov for endringer i annet ledd bokstav b.

§ 222 d annet ledd bokstav a viser til straffeloven 1902 §§ 83, 84, 86, 86 b, 88, 90, 91 a, kapittel 9, §§ 104 a første ledd annet punktum eller annet ledd jf. første ledd annet punktum, 147 a fjerde ledd, 147 b, 147 d, 152 a eller 153 a. Departementet foreslår at henvisningene erstattes med henvisninger til straffeloven 2005 §§ 111, 119, 123, 126, 113, 115, 117, 129, 136 a, 133, 135 og 142, jf. det som er sagt under omtalen av straffeprosessloven § 200 a og Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) punkt 12.2.2 side 300 flg. og punkt 12.2.3 side 317 flg.

Straffeprosessloven § 222 d annet ledd bokstav c viser til straffeloven 1902 §§ 148, 149, 150, 151, 151 a, 151 b, 152, 152 b, 153, 154, 154 a, 159. Straffeloven 2005 §§ 355 og 358 svarer med visse endringer til gjeldende §§ 148 og 149, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) punkt 16.9 side 459 flg. Departementet foreslår at henvisningene byttes ut i tråd med dette. Straffeloven 1902 § 151 foreslås erstattet med ny straffelov § 356. Gjeldende § 151 a bør etter departementets syn byttes ut med straffeloven 2005 § 139, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) punkt 12.2.3 side 321. Departementet reiser videre spørsmål om det bør vises til straffeloven §§ 140 og 194 som erstatning for henvisningen til straffeloven 1902 § 150, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) punkt 9.3.3.5 side 309 og Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) punkt 12.2.3 side 322 og punkt 12.2.5 side 347. I lovforslaget § 4 nr. 85 har departementet foreløpig lagt til grunn at det bør vises til disse to paragrafene. Straffeloven 1902 § 152 er ikke videreført i straffeloven 2005, men vil kunne fanges opp av andre straffebestemmelser, Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) punkt 4.13 side 128. Departementet ber høringsinstansene vurdere om det bør føyes til ytterligere henvisninger til straffeloven 2005 på dette punkt. Straffeloven 1902 § 152 b er i hovedsak videreført i straffeloven 2005 §§ 240 og 242, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) punkt 16.4 side 417-418, og disse bestemmelsene er derfor tatt med i forslaget til henvisninger i § 222 d annet ledd bokstav c.

Det synes videre som at straffeloven 1902 § 153 kan erstattes med ny straffelov § 239, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) punkt 16.4 side 415. Gjeldende § 154 er ikke videreført som selvstendig straffebud i straffeloven 2005, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) punkt 4.8.5.2 side 119 og punkt 16.4 side 416. Departementet antar at det på dette punktet kan vises til straffeloven 2005 § 238 som rammer grov smitteoverføring.

Som erstatning for straffeloven 1902 §§ 151 b og 159 foreslår departementet at det inntas en henvisning til straffeloven 2005 §§ 192, 241 og 357, se Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) punkt 12.2.5 side 347 og Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) punkt 16.4 side 418 og punkt 16.9 side 461. Straffeloven 1902 § 154 a er ikke videreført i den nye loven, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) punkt 4.13.2.3 side 129.

Straffeprosessloven § 222 d annet ledd bokstav d viser til gjeldende §§ 222, 223, 227, 229, 231 og 233. Departementet foreslår at henvisningen til straffeloven 1902 §§ 222 og 223 erstattes med henvisninger til straffeloven 2005 § 251 om tvang, § 253 om tvangsekteskap og § 254 om frihetsberøvelse, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) punkt 16.5 side 420.

Gjeldende § 227 om trusler er med enkelte endringer erstattet med §§ 263 og 264 i straffeloven 2005, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) punkt 16.5 side 423. Departementet foreslår at henvisningen til denne bestemmelsen i straffeprosessloven § 222 d annet ledd bokstav d erstattes med en henvisning til grunndeliktet i om trusler i straffeloven 2005 § 263. Henvisningen til straffeloven 1902 §§ 229, 231 og 233 kan etter departementets syn byttes ut med en henvisning til straffeloven 2005 §§ 273 og 275, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) punkt 16.6 side 428 og 429.»

I § 222 d tredje ledd tredje punktum – som angir skjerpede vilkår for bruk av romavlytting i avvergende øyemed – ble henvisningene til straffeloven 1902 §§ 90, 91, 91 a, 147 a og 152 a foreslått erstattet med henvisninger til straffeloven 2005 §§ 123, 125, 121, 126, 131, 133, 134 og 142.

6.7.10.2 Høringsinstansenes syn

Som for øvrige tvangsmiddelhjemler foreslår Det nasjonale statsadvokatembetet at straffeloven 2005 § 136 inntas i oppregningen i straffeprosessloven § 222 d annet ledd bokstav a. Politiets sikkerhetstjeneste mener – i likhet med for øvrige tvangsmiddelbestemmelser – at det bør vises til straffeloven 2005 §§ 128 og 136.

Politiets sikkerhetstjeneste har videre noen generelle synspunkter på adgangen til å unnlate underretning ved avvergende tvangsmiddelbruk etter straffeprosessloven § 222 d:

«PST skal som kjent forebygge og etterforske nærmere angitte lovbrudd og kan i den anledning nytte skjulte tvangsmidler i avvergende øyemed med hjemmel i straffeprosessloven § 222d. Prinsipalt tas det i dette høringssvar til orde for at PST bør ha muligheten til helt å unnlate underretning i de saker PST har anledning til å nytte tvangsmidler etter nevnte bestemmelse. Av hensyn til en mest mulig effektiv terrorbekjempelse anføres subsidiært at PST i alle fall bør ha denne mulighet der skjulte tvangsmidler har vært benyttet i etterforsking av terror- og terrorrelaterte overtredelser.

PSTs erfaringer med å etterforske ulike lovbrudd tilsier at en ikke alltid kommer så langt at det er grunnlag for å ta ut tiltale. Selv om en sak må henlegges på grunn av bevisets stilling, er det ikke ensbetydende med at mistanken eller bekymringen har bortfalt. Å ikke helt kunne unnlate å underrette om tvangsmidler vil i mange situasjoner kunne gå ut over PSTs mulighet for senere å iverksette etterforsking og avdekke forhold mot samme person/miljø, ved at personer/miljøer blir mer sikkerhetsbevisste og tilpasser adferd og kommunikasjon til den kunnskapen de får om PSTs metodebruk. Det vil også kunne vanskeliggjøre PSTs forebyggende virksomhet, ved at det gjøres kjent for personer/miljøer at de har vært etterforsket av PST for nærmere angitte lovbrudd. De hensyn som har begrunnet helt å unnlate underretning ved overtredelse av bestemmelser som i dag står i straffeloven 1902 kapittel 8 og 9 vil også kunne gjøre seg gjeldende for andre av de overtredelser PST har ansvar for. I slike tilfeller vil det også av hensyn til den konkrete etterforsking kunne være av stor betydning å unnlate underretning.

Begrunnelsen for å underrette om bruk av skjulte tvangsmidler er begrunnet i vektige rettssikkerhetshensyn, der hensynet til blant annet kontradiksjon står sentralt. Det kan anføres at de betenkeligheter som knytter seg til å utvide muligheten for helt å unnlate underretning i noen grad avhjelpes ved de rettssikkerhetsgarantier som allerede i dag følger av straffeprosesslovens regler om rettslig prøving av vilkår for bruk av skjulte tvangsmidler og oppnevning av forsvarer etter samme lov § 100a. I tillegg nevnes EOS-utvalgets tilsyn med også etterforskingen i PST, og den enkeltes mulighet til å klage til utvalget.»

6.7.10.3 Departementets vurdering

Departementet registrerer at høringen i liten grad har frembrakt innvendinger til høringsnotatets forslag om justeringer i straffeprosessloven § 222 d, og departementet fastholder forslagene. Det foreslås imidlertid at henvisningene i annet ledd bokstav a suppleres med en henvisning til straffeloven 2005 § 128 første punktum – på samme måte som for de øvrige tvangsmiddelbestemmelsene, jf. begrunnelsen i punkt 6.7.3 ovenfor.

Hva gjelder forslaget fra Politiets sikkerhetstjeneste om straffeloven 2005 § 136, bemerker departementet at høringsinstansen også i forbindelse med høringsnotatet 12. juli 2012 om kriminalisering av forberedelse til terrorhandling, utvidet adgang til tvangsmiddelbruk mv. har fremmet forslag om at straffeloven 1902 § 147 c skal inkluderes i bestemmelsene som kan gi grunnlag for tvangsmiddelbruk etter straffeprosessloven § 222 d annet ledd bokstav a og tredje ledd siste punktum. Straffeloven 2005 § 136 tilsvarer bestemmelsen i straffeloven 1902 § 147 c. Departementet finner det derfor mest naturlig å ta stilling til Politiets sikkerhetstjenestes forslag i forbindelse med den videre oppfølgingen av nevnte høringsnotat, jf. også punkt 6.7.3 ovenfor. Med hensyn til forslaget om å utvide adgangen til tvangsmiddelbruk i avvergende øyemed uten underretning finner departementet at dette ligger utenfor hva man kan ta stilling til i forbindelse med ikraftsettingen av straffeloven 2005.

Det vises for øvrig til lovforslaget § 5 og merknad til endringene i straffeprosessloven § 222 d i proposisjonen punkt 12.5.

6.7.11 Straffeprosessuelle tvangsmidler i utlendingssaker

Utlendingsloven § 106 gjelder pågripelse og fengsling i utlendingssaker. Bestemmelsens tredje ledd fjerde punktum gir straffeprosessloven §§ 174 til 191 tilsvarende anvendelse så langt de passer. I høringen viser Norsk organisasjon for asylsøkere til utredningen «Forholdet mellom straffeprosesslovens og utlendingslovens regler om fengsling og andre tvangsmidler», hvor det anbefales at bestemmelsen i utlendingsloven § 106 tredje ledd fjerde punktum oppheves. Organisasjonen uttaler:

«(…) En henvisning, med slike påfølgende endringer er en uheldig lovteknisk løsning, da spørsmålet om reglene «passer» i utlendingssaker ofte vil gjøre seg gjeldende. NOAS anbefaler at de prosessuelle reglene for frihetsberøvelse av utlendinger reguleres direkte i utlendingsloven.»

Departementet har merket seg innspillet, men mener at dette ligger utenfor hva man kan ta stilling til i forbindelse med ikraftsetting av straffeloven 2005.

6.8 Andre tilpasninger som følge av endrede strafferammer mv.

6.8.1 Høringsnotatet

Foruten reglene i straffeprosessloven fjerde del om tvangsmidler, er også en rekke andre prosessuelle regler knyttet til straffelovens bestemmelser. I forbindelse med utarbeidelsen av høringsnotatet søkte derfor departementet å kartlegge om det på bakgrunn av endringene i strafferammer i straffeloven 2005 er behov for endringer i øvrige bestemmelser i straffeprosessloven. Vurderingen fremgår av høringsnotatet punkt 4.3.3.3 side 44 flg.

Med hensyn til straffeprosessuelle virkninger av en øvre strafferamme på mer enn seks års fengsel uttalte departementet i høringsnotatet side 45:

«I straffeprosessloven går et viktig prosessuelt skille ved handlinger som kan straffes med fengsel i mer enn seks år. Departementet viser til straffeprosessloven §§ 76 tredje ledd (kompetanse til å utføre aktorat), 186 a tredje ledd bokstav a (isolasjon ved varetekt), 276 fjerde ledd første punktum (avgjørelseskompetanse for dommerfullmektiger), 321 tredje ledd (ankesiling), 332 første ledd (rettens sammensetning ved anker over straffespørsmålet), 333 første ledd (skriftlig behandling av anker) og 352 første ledd (ankeforhandling med lagrette).

Departementet har gjennomgått strafferammene i straffeloven 2005 med tanke på konsekvenser for reglene i straffeprosessloven som angir fengsel i mer enn seks år som det sentrale kriterium. For eksempel kan endringene i strafferammer føre til at flere saker må behandles med lagrette. Departementet kan for sin del ikke se at det som følge av straffeloven 2005 vil inntre prosessuelle virkninger som ikke kan aksepteres i lys av de prinsipielle endringer i ordningen med strafferammer som er foretatt i straffeloven 2005. Det foreslås dermed ikke justeringer i lys av dette nå. Dette betyr imidlertid ikke at departementet ikke kan komme tilbake til spørsmålet på et senere tidspunkt.»

Det ble videre vurdert hvorvidt det var behov for å gjøre endringer i andre bestemmelser som er betinget av at strafferammen overstiger et visst minimum. Med hensyn til straffeprosessloven § 276 – som gjelder rettens sammensetning ved hovedforhandling for tingrett – fant departementet ikke grunn til å foreslå endringer. Departementet fant heller ikke grunn til å foreslå tilpasninger med utgangspunkt i reguleringskriteriet «frihetsstraff» i straffeprosessloven §§ 157 (kroppslig undersøkelse) og 160 (fingeravtrykk og fotografi). Det samme gjaldt for endringer i straffeprosessloven § 248, som setter som betingelse for tilståelsesdom at den straffbare handlingen har en strafferamme på ti års fengsel eller lavere, samt § 393, som bestemmer at når strafferammen ikke er høyere enn fengsel i tre år, kan gjenåpning til skade for siktede bare finne sted på det grunnlag at siktede har gjort seg skyldig i straffbart forhold med hensyn til saken.

Med hensyn til bestemmelser som regulerer betydningen av forhøyelse av maksimumsstraff, foreslo departementet i tråd med tilsvarende endringer i andre bestemmelser at straffeprosessloven §§ 76 tredje ledd annet og siste punktum, 248 annet ledd, 276 fjerde ledd annet punktum, 321 tredje ledd annet punktum, 332 første ledd annet punktum og 333 første ledd annet punktum, utgår. Bakgrunnen for forslaget er at bestemmelsene blir overflødige ved siden av straffeloven 2005 § 79 bokstav a og b. Det ble videre foreslått en endring i ordlyden i straffeprosessloven § 352 tredje ledd:

«Etter straffeprosessloven § 352 tredje ledd skal forhøyelse av straffen som følge av gjentakelse, sammenstøt av forbrytelser eller anvendelsen av straffeloven § 60 a eller § 232 ikke komme i betraktning ved anvendelse av terskelen på fengsel i mer enn seks år, jf. første ledd i paragrafen. Straffeloven 2005 § 79 bokstav c gjelder forhøyelse av maksimumsstraffen som følge av organisert kriminalitet. Det følger av bokstav c annet ledd at det må angis særskilt dersom påslag som følge av organisert kriminalitet ikke skal tas i betraktning. Departementet foreslår at straffeprosessloven § 352 tredje ledd omformuleres slik:

Forhøyelse av maksimumsstraffen på grunn av anvendelsen av straffeloven § 79 bokstav c kommer ikke i betraktning.»

Endelig ble det i samme punkt i høringsnotatet foreslått enkelte rene henvisningsendringer i de omtalte bestemmelsene. I straffeprosessloven § 157 om kroppslig undersøkelse ble henvisningene i annet ledd første punktum til straffeloven 1902 §§ 44 og 46 foreslått erstattet med en henvisning til straffeloven 2005 § 20 første ledd. I straffeprosessloven § 352 – som gjelder ankeforhandling med lagrette – foreslo departementet at henvisningene til straffeloven 1902 kapittel 8 og 9 i annet ledd nr. 1 erstattes med en henvisning til straffeloven 2005 kapittel 17 og eventuelt § 184. Henvisningen i straffeprosessloven § 321 første ledd tredje punktum til straffeloven 1902 kapittel 3 a ble foreslått erstattet med en henvisning til straffeloven 2005 kapittel 4.

6.8.2 Høringsinstansenes syn

Oslo statsadvokatembeter uttaler seg om virkningen av at enkelte straffebud går fra å ha en strafferamme på seks års fengsel eller mindre, til å overstige denne grensen:

«Fra vår side vil vi likevel påpeke at straffeloven av 2005, når den trer i kraft, vil utløse til dels betydelige økonomiske konsekvenser. Årsaken er at loven hever strafferammen for flere typer lovbrudd til mer enn 6 år. Praktisk viktige eksempler i så måte er straffebudene om ''grov kroppsskade'' i straffeloven § 274 og ''grov mishandling i nære relasjoner'' i straffeloven § 283. Straffeprosessloven gir samtidig en ubetinget rett til ankebehandling med lagrette av saker med høyere strafferamme enn 6 års fengsel. Når volumet av denne typen saker øker, vil antallet ankesaker med lagrette øke proporsjonalt.

Straffeloven § 274, grov kroppsskade, er ment å dekke det som i dag omfattes av strl § 229 jf § 232, strl § 229 annet straffalternativ og strl § 229 tredje straffalternativ. Etter dagens lovgivning er det bare overtredelse av strl § 229 tredje straffalternativ som gir ubetinget ankeadgang og lagrettebehandling. Straffeloven § 283, grov mishandling i nære relasjoner straffes i dag etter strl § 219 annet ledd. Sistnevnte bestemmelse gir i dag ikke ubetinget rett til ankesaksbehandling. Typisk for begge disse forbrytelseskategoriene er at tiltalte normalt nekter straffeskyld og normalt også inngir anke dersom tingrettsbehandlingen leder til domfellelse.

For Oslo statsadvokatembeter vil endringen av strafferammen for kroppsskade medføre en økning i antallet såkalte ''6 års-saker'' med ca. 50 saker pr år. Tallet for saker om grov mishandling i nære relasjoner er mer usikkert, men vil ventelig ligge mellom 5-l0 saker pr år. En økning av antallet lagrettesaker med mellom 50 og 60 saker representerer en økning i forhold til dagens antall med ca 30 %. En slik saksøkning vil for Oslo statsadvokatembeter få store kapasitetsmessige og økonomiske konsekvenser. Disse konsekvensene er ikke berørt i Ot prop 22(2008-2009) kap 15. De økonomiske og administrative konsekvensene ble imidlertid vurdert da strafferammene i strl § 229 annet straffalternativ og strl § 219 annet ledd ble foreslått endret i 2010. Vi viser om dette til Inst. 314 L (2009-2010) pkt 1.4.1:

Flertallet viser til brev fra justisministeren til Stortingets presidentskap datert 23. april 2010 hvor det blir redegjort for at tre av lovforslagene, som går ut på å heve den øvre strafferammen fra 6 til 8 år, vil medføre økonomiske og administrative konsekvenser som ikke er nærmere omtalt i proposisjonen. Flertallet merker seg at det særlig er lagmannsrettene som eventuelt vil bli berørt, og at en kan se for seg en betydelig økning i antall saker dersom lovforslaget følges opp: Forslaget om å heve den øvre strafferammen fra 6 til 8 år medfører at de aktuelle sakene skal behandles av lagrette, jf. straffeprosessloven § 352 første ledd. Videre vil en heving av strafferammene medføre ubetinget ankeadgang, jf. straffeprosessloven § 321 tredje ledd, at slike saker heller ikke kan behandles av dommerfullmektiger, jf. straffeprosessloven § 276 fjerde ledd, og at saken normalt skal føres av en statsadvokat, jf. straffeprosessloven § 76 tredje ledd. Slik flertallet vurderer det, vil de økonomiske og administrative konsekvensene av økte strafferammer i § 219 annet ledd og § 229 annet straffalternativ gi merutgifter, særlig for domstolen, som ikke lar seg dekke innenfor gjeldende budsjettrammer. Dette ville innebære at forslag til lov om endringer i straffeloven 1902 mv. ikke kan tre i kraft straks.

Som følge av dette ble ikke de aktuelle straffebestemmelsene skjerpet ved lovendringen i 2010.

De praktiske konsekvensene av økte strafferammer vil nå slå inn med full tyngde for førsteinstansdomstolene med krav til at flere saker må gå med embetsdommere, ankedomstolene som får flere saker som skal gå med lagrette og for påtalemyndigheten som i tråd med strpl § 76 tredje ledd får en økt aktoratbelastning. I tillegg vil en ubetinget rett til ankebehandling med lagrette av denne type saker medføre en økt belastning for fornærmede.

Når straffeloven av 2005 med de skjerpede strafferammer nå skal tre i kraft, er det nødvendig at både Den høyere påtalemyndighet som skal aktorere sakene og lagmannsrettene som skal pådømme sakene settes i stand til dette gjennom en økt ressurstilførsel. For Oslo statsadvokatembeter vil en økt saksmengde på 50 aktorater for to rettsinstanser medføre en merbelastning på minst 200 rettsdager pr år (to rettsdager pr sak i to instanser). I tillegg kommer tid til forberedelse og etterarbeid. Legger en til grunn at den enkelte statsadvokat, for å kunne utføre alle øvrige forventede arbeidsoppgaver, ikke bør avvikle mer enn ca 50 rettsdager pr år, representerer det økte sakstilfanget i seg selv et behov for ytterligere 4 statsadvokatårsverk ved dette embetet kun.»

Også Borgarting lagmannsrett uttaler seg om konsekvensene av strafferammeøkningen i straffeloven 2005 § 274 om grov kroppsskade:

«Vi antar at det fremover vil bli tatt ut tiltale i atskillig flere saker etter § 274 enn tilfellet har vært til nå etter §§ 229 tredje ledd og 231 i loven av 1902. I ankeomgangen er dette saker som skal behandles med lagrette, se straffeprosessloven § 321 tredje ledd. Oslo statsadvokatembeter har nå orientert oss om at det fra dette embetet forventes ankesaker hit i størrelse ca. 50 saker pr. år med tiltale etter § 274. Tallet må holdes opp mot vår prognose de siste årene om en samlet forventet innkomst av 150 lagrettesaker. Således er vi fra dette statsadvokatembetet stilt i utsikt en økning av disse ankesakene med ca. 30 %. Det må dessuten ses hen til at den tiltalte i slike saker ofte vil være varetektsfengslet, slik at disse ankesakene vil ha prioritet etter straffeprosessloven § 275 annet ledd. Slår statsadvokatembetets prognose til, vil lagmannsretten trenge tilført betydelige ressurser, blant annet vil vi ha behov for flere lagrettesaler.»

Den Norske Advokatforening fremholder på sin side at det ikke bør foretas noen innskrenkning i saksområdet for lagrettebehandling, og viser for øvrig til sin høringsuttalelse til Juryutvalgets utredning NOU 2011: 13. Foreningen uttaler: «Høyere strafferammer minker ikke behovet for den beste rettssikkerhetsmessige løsningen – snarere tvert imot».

6.8.3 Departementets vurdering

I punkt 6.7 ovenfor drøfter departementet behovet for endringer i straffeprosessloven fjerde del om tvangsmidler, blant annet som følge av endrede strafferammer i straffeloven 2005. I punktet her behandles enkelte andre prosessuelle konsekvenser av de endrede strafferammene.

I høringsnotatet uttalte departementet at en ikke kunne se at endrede strafferammer i straffeloven 2005 vil medføre prosessuelle virkninger som ikke kan aksepteres. I lys av høringen finner departementet likevel grunn til å foreta visse justeringer i noen av bestemmelsene som knytter rettsvirkninger til strafferammen. Dette gjelder straffeprosessloven § 276 fjerde ledd om dommerfullmektigkompetanse og § 321 tredje ledd om ankesiling, som begge trekker en grense ved lovbrudd med mer enn seks års strafferamme. De nevnte reglene fastslår at en ved beregningen av strafferammen skal se bort fra forhøyelse på grunn av sammenstøt av lovbrudd eller anvendelse av straffeloven 1902 § 232. Dette systemet medfører at reglene om dommerfullmektigkompetanse og ankesiling for lovbrudd som har strafferamme inntil seks år, kommer til anvendelse ved lovbrudd hvor det i realiteten kan idømmes høyere straff. For eksempel har dommerfullmektiger kompetanse til å behandle saker om legemsbeskadigelse etter straffeloven 1902 § 229 hvor strafferammen er forhøyet inntil ni års fengsel fordi det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter, jf. 232 første punktum. Likeledes skal en benytte regelen om ankesiling for saker med en lavere strafferamme.

Etter straffeloven 2005 vil tilsvarende saker subsumeres under § 274 om grov kroppsskade. Departementet foreslår at det i straffeprosessloven §§ 276 fjerde ledd og 321 tredje ledd gjøres unntak for saker om overtredelse av straffeloven 2005 § 274 første ledd. Når det gjelder § 352 om lagrette foreslår departementet i proposisjonen her ingen endringer, men viser til omtalen av Juryutvalget i punkt 11 i proposisjonen. For øvrig fastholdes synspunktene i høringsnotatet knyttet til tilpasninger som følge av endrede strafferammer.

Hva gjelder henvisningsendringer samt endringer som følge av regelen om forhøyelse av maksimumsstraff i straffeloven 2005 § 79, fastholder departementet forslagene i høringsnotatet. Hensett til strafferammekravet i straffeprosessloven § 352 første ledd synes det unødvendig å vise til straffeloven 2005 § 184 i bestemmelsens annet ledd nr. 1. Det vises til lovforslaget § 5 om endringer i straffeprosessloven og merknader til endringer i straffeprosessloven §§ 76, 157, 248, 276, 321, 332, 333 og 352.

6.9 Andre henvisningsendringer

6.9.1 Generelt

Straffeprosessloven viser i stor utstrekning til bestemmelser i straffeloven 1902. Når straffeloven 2005 skal tre i kraft, er det nødvendig å erstatte disse henvisningene med henvisninger til bestemmelser i straffeloven 2005. Enkelte slike justeringer er allerede gjort, jf. straffeloven 2005 § 412 nr. 106. Ytterligere henvisningsendringer foreslås i proposisjonen her.

En del henvisningsendringer er behandlet i de foregående punktene i proposisjonen i forbindelse med andre endringer i de aktuelle bestemmelser. Resterende henvisningsendringer behandles i punktet her.

6.9.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet punkt 4.3.6.1 side 47 flg. behandlet departementet henvisninger i straffeprosessloven til straffeloven 1902 som ikke tematisk hører hjemme under noen av de andre punktene i høringsnotatet. Det fremgår her blant annet:

«Departementet foreslår i lovforslaget § 4 nr. 85 endringer i straffeprosessloven § 3. I § 3 første ledd nr. 7 vises det til straffeloven 1902 § 222 annet ledd om tvangsekteskap. Departementet foreslår at henvisningen erstattes med en henvisning til straffeloven 2005 § 253, som svarer til gjeldende § 222 med enkelte presiseringer, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) punkt 16.5 side 420.

Straffeprosessloven § 3 annet ledd viser til lov 22. mai 1902 nr. 11 om den almindelige borgerlige Straffelovs ikrafttræden § 10. De deler av denne bestemmelsen som fortsatt antas å ha betydning, er innarbeidet i lov 4. mars 1983 nr. 3 om statens tjenestemenn § 15 a, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) punkt 16.13 side 478 og 494. Departementet går inn for at § 3 annet ledd oppdateres i tråd med dette. I tillegg foreslås en justering i § 3 fjerde ledd, se høringsnotatet punkt 4.3.2.

Straffeprosessloven § 40 tredje ledd viser til straffeloven 1902 § 63 annet ledd. I lys av uttalelsene i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) punkt 30.1 side 469 reiser departementet spørsmål om henvisningen kan endres til straffeloven 2005 § 79 bokstav a.

Straffeprosessloven § 49 første ledd bestemmer at det kan treffes en felles avgjørelse hvor en person er idømt straff ved forskjellige dommer, uten at straffeloven 1902 § 54 nr. 3 eller § 64 er iakttatt. Straffeloven § 54 nr. 3 om vilkårsbrudd ved betinget dom er videreført i ny straffelov § 39 tredje ledd, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) punkt 30.1 side 440 flg. Straffeloven 2005 § 82 viderefører i hovedsak gjeldende straffelov § 64 om etterskuddsdom. Nytt er at det etter § 82 som hovedregel skal avsies tilleggsdom og ikke fellesdom, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) punkt 30.1 side 472 flg. Etter departementets syn bør henvisningene i straffeprosessloven § 49 erstattes med henvisninger til straffeloven 2005 § 39 tredje ledd og § 82.

Straffeprosessloven § 100 b første ledd gjelder krav på forsvarer i saker om besøksforbud i eget hjem og i saker hvor grunnlaget for besøksforbudet er mulig overtredelse av straffeloven 1902 § 219 om mishandling i nære relasjoner. I straffeloven 2005 er § 219 videreført i § 282 (mishandling) og § 283 (grov mishandling) med enkelte endringer, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) punkt 16.6 side 433 og 434. Departementet foreslår at henvisningen til § 219 byttes ut med en henvisning til straffeloven 2005 § 282. Departementet har vurdert om det i tillegg bør vises til § 283. Departementet antar at det er tilstrekkelig å vise til grunndeliktet, ettersom de grovere tilfellene også vil oppfylle vilkårene for overtredelse av den mildere § 282.

Flere bestemmelser i straffeprosessloven inneholder en henvisning til utilregnelighetsreglene i straffeloven 1902 § 44 og § 46. Straffeloven 2005 § 20 første ledd bokstav b-d svarer innholdsmessig til gjeldende straffelov § 44, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) punkt 30.1 side 423. Utilregnelighet som følge av lav alder (15 år), er videreført i § 20 første ledd bokstav a.

I lovforslaget § 4 nr. 85 foreslår departementet at henvisningen til straffeloven 1902 §§ 44 og 46 i straffeprosessloven § 157 annet ledd erstattes med en henvisning til straffeloven 2005 § 20 første ledd.

Straffeprosessloven § 84 første ledd gjelder partsrettigheter for siktede personer som «er i en tilstand som nevnt i straffeloven § 44». Departementet foreslår å erstatte henvisningen til straffeloven 1902 § 44 med en henvisning til straffeloven 2005 § 20 første ledd bokstav b til d. Tilsvarende justering foreslås i straffeprosessloven § 94 annet ledd annet punktum og § 96 sjette ledd om valg av forsvarer.

Departementet foreslår videre at henvisningen til straffeloven 1902 § 44 byttes ut med en henvisning til straffeloven 2005 § 20 første ledd bokstav b-d i straffeprosessloven § 251. Paragraf 251 viser også til straffeloven 1902 § 39 om overføring til tvungent psykisk helsevern og § 39 a om tvungen omsorg. Straffeloven §§ 39 og 39 a er i hovedsak videreført i ny straffelov §§ 62 og 63, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) punkt 30.1 side 458 flg. Departementet går inn for at henvisningene erstattes i samsvar med dette.

Det er også vist til straffeloven 1902 §§ 39 og 39 a i straffeprosessloven § 2 nr. 1, § 147 a og 391 nr. 3 annet punktum. Etter departementets syn bør også disse henvisningene erstattes med henvisninger til straffeloven 2005 §§ 62 og 63, se lovforslaget § 4 nr. 85.

Straffeprosessloven § 165 viser til straffeloven 1902 §§ 39, 39 a og 39 b. I ny straffelov er § 39 b videreført i straffeloven § 65, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) punkt 30.1 side 460. Henvisningene foreslås erstattet med henvisinger til straffeloven 2005 §§ 62, 63 og 65.

Straffeprosessloven §§ 61 c tredje ledd, 106 a tredje ledd, 107 i tredje ledd og 170 annet ledd viser til straffeloven § 121 om brudd på taushetsplikt. Departementet foreslår å erstatte henvisningene i disse paragrafene med henvisninger til straffeloven 2005 § 209, se Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) punkt 16.2 side 406. Departementet legger her til at straffeprosessloven § 61 c oppheves når lov 21. juni 2013 nr. 82 om endringer i politiregisterloven mv. trer i kraft.»

Det ble også foreslått en rekke andre henvisningsendringer i straffeprosessloven § 107 a om rett til bistandsadvokat. Forslaget var noe justert sammenliknet med straffeloven 2005 § 412 nr. 106, for å ta høyde for senere endringer i bestemmelsen og for å justere henvisninger, jf. høringsnotatet side 49-50:

«Fornærmede har for det første krav på bistandsadvokat i saker om overtredelse av straffeloven §§ 192-197, § 199 og § 200 annet og tredje ledd. Departementet viser til at enkelte av bestemmelsene i kapittelet om seksuallovbrudd har fått en noe annen oppbygging i ny straffelov enn etter gjeldende lov. Se Ot.prp.nr. 22 (2008-2009) punkt 16.7 side 438-450. Departementet foreslår at henvisningene til disse sakstypene byttes ut med henvisninger til straffeloven 2005 §§ 291, 294, 295, 296, 299, 302, 312, 314 og 304.

Henvisningen til straffeloven 1902 § 219 om mishandling i nære relasjoner foreslås endret til straffeloven 2005 § 282. Departementet foreslår videre at ny straffelov § 253 erstatter straffeloven 1902 § 222 annet ledd om tvangsekteskap. Henvisningen til gjeldende § 224 om menneskehandel kan erstattes med straffeloven 2005 § 257, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) punkt 16.5 side 421.

I straffeloven 2005 er straffeloven 1902 § 342 første ledd bokstav b og c videreført i § 168, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) punkt 12.2.4 side 335-336. Straffeprosessloven § 107 a viser til saker om overtredelse av straffeloven § 342 første ledd bokstav b, jf. § 33 og § 342 første ledd bokstav c, jf. straffeprosessloven § 222 a. Departementet foreslår at de nevnte henvisningene forenkles noe, slik at det vises til straffeloven 2005 § 168. Det er ikke tilsiktet realitetsendringer.

I straffeprosessloven § 107 a første ledd bokstav b, foreslår departementet at det vises til straffeloven 2005 § 284, som erstatter bestemmelser i lov 15. desember 1995 nr. 74 om forbud mot kjønnslemlestelse, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) punkt 16.6 side 435. Departementet foreslår at det kun vises til § 284, som er grunndeliktet for kjønnslemlestelse. Det følger av systemet at fornærmede også vil ha krav på bistandsadvokat etter straffeprosessloven § 107 a første ledd bokstav b i saker som gjelder grov kjønnslemlestelse omhandlet i straffeloven 2005 § 285.

I tillegg til oppregningen av straffebud i første ledd, foreslår departementet at straffeprosessloven § 107 a fjerde ledd justeres slik at henvisningen til straffeloven § 33 tredje ledd og § 219 byttes ut med henholdsvis straffeloven 2005 § 57 tredje ledd og § 282.»

Det ble videre foreslått en rekke endringer i straffeprosessloven § 130 a om anonym vitneførsel for å erstatte henvisningene i bestemmelsen til straffeloven 1902 med henvisninger til tilsvarende straffebud i straffeloven 2005. I høringsnotatet side 50-52 heter det:

«Straffeprosessloven § 130 a første ledd bestemmer at anonym vitneførsel kan tillates i saker om «forsøk på» overtredelse av de angitte bestemmelsene i straffeloven 1902, og ved «forsøk på eller medvirkning til» overtredelse av straffeloven 2005 §§ 101 til 107, som trådte i kraft 7. mars 2008. I lys av den generelle bestemmelsen i straffeloven 2005 §§ 15 om medvirkning, reiser departementet spørsmål om det kan være grunn til å ta ut henvisningen til medvirkning i straffeprosessloven 130 a første ledd. Departementet reiser også spørsmål om angivelsen «forbund om eller tilskynding til eller overordnedes ansvar for slik forbrytelse» i tilknytning til straffeloven §§ 108 til 109 bør utgå.

Departementet foreslår foreløpig at angivelsen «forbund om eller tilskynding til eller overordnedes ansvar for slik forbrytelse» i tilknytning til straffeloven §§ 108 til 109 kan utgå, da presiseringen fremkommer av straffebudene selv. Departementet har i lovforslaget § 4 nr. 85 foreløpig lagt til grunn at det ikke er nødvendig å presisere at medvirkning omfattes av § 130 a.

Når det gjelder de enkelte straffebud det er vist til i § 130 a første ledd, må disse justeres slik at henvisningene til straffebud i straffeloven 1902 erstattes med henvisninger til relevante straffebud i straffeloven 2005.

Anonym vitneførsel er for det første tillatt i saker om overtredelse av straffeloven 1902 § 132 a om motarbeiding av rettsvesenet. I straffeloven 2005 er straffebudet videreført i §§ 157 (vanlig), 158 (grov) og 159 (grovt uaktsom), jf. Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) punkt 12.2.4 side 330 flg. Departementet foreslår å erstatte dagens henvisning med en henvisning til straffeloven 2005 § 157 og § 159.

Videre er overtredelser av straffeloven 1902 § 147 a om terror omfattet av oppregningen i straffeprosessloven § 130 a første ledd. Departementet foreslår at henvisningen til straffeloven 1902 § 147 a erstattes med en henvisning til straffeloven 2005 §§ 131, 133 og 134.

Departementet foreslår videre at henvisningen i § 130 a til straffeloven 1902 § 151 a om kapring av skip eller luftfartøy erstattes med en henvisning til straffeloven 2005 § 139. Straffebudet er videreført med små realitetsendringer, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) punkt 12.2.3 side 321. Alkoholloven § 10-1 tredje ledd er videreført i straffeloven 2005 § 233, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) punkt 16.4 side 411. Departementet foreslår at henvisningen i straffeprosessloven § 130 a til alkoholloven § 10-1, byttes ut i samsvar med dette.

Etter straffeprosessloven § 130 a kan anonym vitneførsel besluttes i alvorlige narkotikasaker, jf. straffeloven 1902 § 162 annet og tredje ledd. Straffeloven 2005 § 232 første og annet ledd svarer til straffeloven § 162 annet og tredje ledd, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) punkt 16.4 side 410. Ingen realitetsendringer var tilsiktet ved utformingen av bestemmelsen. Departementet går inn for at henvisningen til narkotikasakene i straffeprosessloven § 130 a erstattes i samsvar med dette.

Anonym vitneførsel kan videre tillates i saker som rammes av straffeloven 1902 § 192 om voldtekt. Departementet foreslår at det i straffeprosessloven § 130 a vises til straffeloven 2005 §§ 291 og 294.

Straffeprosessloven § 130 a omfatter også overtredelser av straffeloven 1902 § 224 om menneskehandel. Departementet foreslår at henvisningen byttes ut med straffeloven 2005 § 257.

Anonym vitneførsel kan også besluttes i saker som gjelder overtredelse av straffeloven 1902 §§ 229 tredje straffalternativ og 231. Straffeloven 2005 § 274 første ledd angir når en kroppsskade er grov, og viderefører straffeloven 1902 §§ 229 annet og tredje straffalternativ og § 232, Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) side 429. § 274 annet ledd viderefører straffeloven 1902 § 231, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) punkt 16.6 side 431. Slik straffeloven 2005 § 274 lyder, synes det mest hensiktsmessig å henvise til hele paragrafen i straffeprosessloven 130 a. Dette innebærer at saker om overtredelser av straffeloven 1902 § 229 annet straffalternativ, blir omfattet av adgangen til å beslutte anonym vitneførsel.

Straffeprosessloven § 130 a omfatter også saker som gjelder forsettlig drap, jf. straffeloven 1902 § 233. Straffeloven 2005 § 275 viderefører straffeloven 1902 § 233, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) punkt 16.6 side 431. Departementet foreslår at henvisningen justeres i tråd med dette.

Straffeloven 2005 § 330 om utpressing erstatter straffeloven 1902 § 266, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) punkt 16.8 side 453 flg. Departementet foreslår at henvisningen til gjeldende § 266 byttes ut med en henvisning til straffeloven 2005 § 330.

Oppregningen i straffeloven § 130 a omfatter ran, jf. straffeloven 1902 § 268 jf. § 267. Ran rammes av § 327 (vanlig) og § 328 (grov) i ny straffelov. Departementet foreslår at den nåværende henvisningen byttes ut med en henvisning til straffeloven 2005 § 327.

Straffeprosessloven § 130 a åpner videre for anonym vitneførsel i saker som gjelder overtredelse av straffeloven 1902 § 317 jf. § 162 annet og tredje ledd og § 317 jf. § 268 jf. § 267. Departementet foreslår at henvisningene til disse bestemmelsene erstattes av henvisninger til henholdsvis straffeloven 2005 §§ 332 og 337 jf. § 232 første og annet ledd og §§ 332 og 337 jf. § 327. I lys av at straffeloven 1902 § 317 i sjette ledd inneholder en bestemmelse om uaktsom overtredelse, ber departementet om høringsinstansenes syn på om det på dette punktet også bør vises til straffeloven 2005 §§ 335 og 340 om uaktsomt heleri og hvitvasking.»

Om andre tilpasningsbehov heter det videre på side 52-53 i høringsnotatet:

«I lovforslaget § 4 nr. 85 foreslår departementet at henvisningen til straffeloven 1902 § 342 i straffeprosessloven § 222 a femte ledd femte punktum, erstattes med en henvisning til straffeloven 2005 § 168. Se Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) punkt 12.2.4 side 335-336.

Straffeprosessloven § 353 gjelder forening av saker der noen forhold skal behandles med lagrette. Annet ledd nr. 1 bestemmer at hele saken skal behandles med meddomsrett når ankesaken omfatter spørsmål om overtredelse av straffeloven kapittel 8 eller 9 eller lov 18. august 1914 nr. 3 om forsvarshemmeligheter.

Når det gjelder henvisningen i § 353 til straffeloven 2005 kapittel 17, bemerker departementet at kapittel 17 er ment å avløse straffeloven 1902 kapittel 8 og 9. Departementet reiser imidlertid spørsmål om det er tilstrekkelig å erstatte henvisningen til gjeldende kapittel 8 og 9 med straffeloven 2005 kapittel 17, eller om det bør inntas ytterligere henvisninger. Departementet peker blant annet på at enkelte bestemmelser som i dag er inntatt i straffeloven kapittel 8, er tatt med i andre kapitler enn kapittel 17 i den nye straffeloven. Dette gjelder for eksempel straffeloven 2005 § 184 om ordenskrenkelse rettet mot en fremmed stat, se Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) punkt 12.2.5 side 342 flg. Departementet har i lovforslaget foreløpig lagt til grunn at det bør vises til straffeloven 2005 kapittel 17.

Når det gjelder henvisningen i § 353 til lov 18. august 1914 nr. 3 om forsvarshemmeligheter, så bemerker departementet at denne loven oppheves ved ny straffelov, jf. departementets lovforslag § 2 om opphevelse av enkelte lover som viderefører straffeloven 2005 § 412 nr. 5a. Lov om forsvarshemmeligheter § 1 er videreført i lov 20. mars 1998 nr. 10 om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven) ny § 18 a jf.§ 31 fjerde ledd. Paragraf 4 er delvis videreført i straffeloven § 2005 § 121 om straff for ulovlig etterretning mot statshemmeligheter, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) punkt 7.13.3 side 151-152. I brev 23. april 2014 vedlagt dette høringsnotatet foreslår Forsvarsdepartementet å videreføre lov om forsvarshemmeligheter § 3 nr. 1 og 3 i to bestemmelser som foreslås tatt inn i sikkerhetsloven, se høringsnotatet punkt 4.2.2. Forslagene gjelder ulovlig kartlegging av skjermingsverdig objekt, militært anlegg eller område, og ulovlig kartlegging av enkelte dybdedata. Departementet foreslår at henvisningen i straffeprosessloven § 353 til lov om forsvarshemmeligheter erstattes av en henvisning til straffeloven 2005 § 121 og sikkerhetsloven § 18 a, jf. § 31 fjerde ledd [og eventuelt ny §§ X og X i sikkerhetsloven], se lovforslaget § 4 om endringer i andre lover nr. 85.

Straffeprosessloven § 409 gir regler for offentlige straffesaker anvendelse i private straffesaker. Etter tredje ledd gjelder straffeloven § 78 når fornærmede ikke er prosessdyktig. Straffeloven § 78 er ikke videreført i straffeloven 2005, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) side 64. Det synes egnet å henvise til straffeprosessloven § 93 g som erstatning for henvisningen i § 409 til straffeloven 1902 § 78. Videre foreslår departementet å erstatte henvisningen til straffeloven 1902 § 44 med en henvisning til straffeloven 2005 § 20 første ledd bokstav b til d, se lovforslaget § 4 nr. 85 hvor disse endringsforslagene er reflektert.»

6.9.3 Høringsinstansenes syn

Kripos, med tilslutning fra Politidirektoratet, uttaler seg om endringen i straffeprosessloven § 40 tredje ledd. De nevnte høringsinstansene mener at straffeloven 2005 § 79 bokstav a, som det i høringsnotatet er foreslått vist til, ikke omhandler den situasjonen som er beskrevet i straffeloven 1902 § 63 annet ledd, som det i dag vises til i straffeprosessloven § 40 tredje ledd. Høringsinstansene foreslår derfor at § 40 tredje ledd kun pålegger retten å angi hvilke handlinger som isolert sett ville ha medført bot.

Også Riksadvokaten fraråder at henvisningen i straffeprosessloven § 40 tredje ledd til straffeloven 1902 § 63 annet ledd erstattes med en henvisning til straffeloven 2005 § 79 bokstav a, da henvisningen etter høringsinstansens syn ikke er treffende.

Enkelte høringsinstanser ønsker at adgangen til anonym vitneførsel etter straffeprosessloven § 130 a skal utvides. Det nasjonale statsadvokatembetet uttaler:

«Det er embetets oppfatning at de bestemmelser som kan begrunne anonym vitneførsel bør utvides til også å gjelde de bestemmelser som kan gi grunnlag for kommunikasjonskontroll. Det er en mangel ved bestemmelsen at ikke flere av terrorbestemmelsene og straffebestemmelsene vedrørende rikets sikkerhet med videre i 1902 lovens kapittel 8 og 9 er med. En hensiktsmessig tilnærming kan da være å ta med alle bestemmelsene som gjelder terror (2005lovens kap. 18) eller er i 1902 kapittel 8 og 9 og som enten har l0 års strafferamme eller er nevnt i strpl. § 216a første ledd litra b.»

Også Oslo statsadvokatembeter mener adgangen til kommunikasjonskontroll og anonym vitneførsel i større grad bør harmoniseres. Høringsinstansen fremhever at det langt på vei er de samme hensyn som tilsier denne type skjult etterforskning som anonym vitneførsel, og at dette prosessteknisk vil medføre en betydelig forenkling opp mot taushetspliktreglene i straffeprosessloven § 216 i.

På samme måte mener også Politiets sikkerhetstjeneste at adgangen til anonym vitneførsel etter straffeprosessloven § 130 a bør omfatte flere straffebud. Høringsinstansen uttaler:

«I forslaget til endringer i straffeprosessloven § 130a er dagens henvisning til straffeloven § 147a foreslått erstattet av nye bestemmelser som tilsvarer dagens bestemmelse. PST mener det bør vurderes om ikke muligheten for anonym vitneførsel også bør gjelde overtredelse av straffeloven 2005 §§ 135 til 136a. I likhet med etterforsking av saker for mulig overtredelse av gjeldende § 147a vil etterforskingen av slike saker ofte rette seg mot lukkede miljøer med streng indre selvjustis, der det kan være vanskelig for sentrale vitner, som kanskje har gått ut av miljøet, å stå frem. Ikke sjelden dreier det seg om voldsorienterte miljøer, som ut fra en religiøs eller ideologisk overbevisning er villig til å ta i bruk vold som virkemiddel, og der terskelen for faktisk å ty til vold kan være redusert av ulike årsaker. En utvidet mulighet for anonym vitneførsel vil kunne bidra til en mer effektiv kriminalitetsbekjempelse også for terrorrelaterte handlinger fordi en, ved hjelp av vitner, lykkes med å få oppklart og pådømt saker. Det er all grunn til å anta at dette vil kunne ha en forebyggende effekt. Trolig vil en utvidelse av muligheten for anonym vitneførsel også kunne gjøre det enklere for personer å tre ut av ulike miljøer.»

Kripos, med tilslutning fra Politidirektoratet, uttaler seg om henvisningen i straffeprosessloven § 130 a til straffeloven 1902 § 317 jf. § 162. Den nye henvisningen må etter høringsinstansens syn også omfatte straffeloven 2005 §§ 332 jf. 231, 335 jf. 231, 337 jf. 231 og 340 jf. 231. Riksadvokaten antar på sin side at det ikke er viktig å fange opp uaktsomhetstilfellene med tanke på anonym vitneførsel. Samtidig fremholdes at det i denne omgang er nærliggende å satse på størst mulig grad av videreføring av gjeldende rett.

Det er også flere høringsinstanser som uttaler seg om den lovtekniske utformingen av straffeprosessloven § 130 a. Oslo statsadvokatembeter mener at ordlyden innledningsvis i bestemmelsen bør endres til «overtredelser eller forsøk på overtredelser av…», slik at forsøksalternativet kan fjernes under senere henvisninger. Kripos, med tilslutning fra Politidirektoratet, mener at henvisningen til medvirkning i første ledd kan utgå, jf. straffeloven 2005 § 15. Høringsinstansen er videre enig i at angivelsen «eller ved forbund om eller tilskynding til eller overordnedes ansvar for slik forbrytelse» i tilknytning til straffeloven 2005 §§ 108 og 109 kan sløyfes, ettersom dette fremgår av ordlyden i de nevnte bestemmelsene. Riksadvokaten uttaler at embetets tolkning av reglene tilsier at en henvisning til medvirkning i straffeprosessloven § 130 a er unødvendig, men at erfaringene med praktiseringen av bestemmelsen kan tilsi at dette av pedagogiske hensyn likevel nevnes særskilt. Det samme gjelder henvisningen til «forbund om eller tilskynding til eller overordnedes ansvar for slik forbrytelse».

Den rettsmedisinske kommisjon kommenterer endringene i straffeprosessloven § 147 a. Kommisjonen påpeker at rettspsykiatrisk sakkyndige har en perifer rolle i gjennomføringen av særreaksjoner som nevnt i straffeloven 2005 §§ 62 og 63, og uttaler:

«Etter lovendringen som trådte i kraft 1. januar 2002, er de sakkyndige i praksis kun involvert i den initiale sakkyndige utredningen av den mistenkte lovbryteren samt sakkyndige utredninger ved tidsmessige milepæler for overprøving av særreaksjonene. Stort sett alle andre aspekt ved planlegging, gjennomføring, opprettholdelse eller opphør av en av de to særreaksjonene, har Sentral fagenhet for tvungen omsorg og det regionale helseforetaket ansvar for.

Ved dom til tvungent psykisk helsevern, er Nasjonal koordineringsenhet for dom til tvungent psykisk helsevern gitt en sentral rolle for koordinering av gjennomføringen av særreaksjonen dom til tvungent psykisk helsevern. Koordineringsenheten fungerer som et bindeledd mellom påtalemyndighet og de regionale helseforetakene.

Kommisjonen vil av den grunn anbefale at det i ny strl.§ 147 a inntas at påtalemyndigheten også varsler enhetene Nasjonal koordineringsenhet for dom til tvungent psykisk helsevern og Sentral fagenhet for tvungen omsorg ved henholdsvis dom til tvungent psykisk helsevern og dom til tvungen omsorg. Dette kan erstatte strl. § 147 a andre punktum, der det i dag tillegges de sakkyndige å varsle. Dette skjer antagelig ikke i praksis.»

Med hensyn til henvisningen i straffeprosessloven § 353 synes Riksadvokaten å fremholde at det i denne omgang er mest nærliggende å satse på en størst mulig grad av videreføring av gjeldende rett.

6.9.4 Departementets vurdering

Departementet registrerer at langt de fleste henvisningsendringene som ble foreslått i høringsnotatet, ikke har frembrakt innvendinger. En fastholder i all hovedsak forslaget slik det fremgår av høringsnotatet, jf. punkt 6.9.2 ovenfor. På bakgrunn av høringen finner departementet likevel grunn til å kommentere enkelte av forslagene noe nærmere.

I høringsnotatet stilte departementet spørsmål om henvisningen i straffeprosessloven § 40 tredje ledd til straffeloven 1902 § 63 annet ledd kan erstattes med en henvisning til straffeloven 2005 § 79 bokstav a. Kripos, med tilslutning fra Politidirektoratet, og Riksadvokaten har i høringen uttrykt skepsis til en slik løsning. Departementet har merket seg innspillene, og går inn for at man i stedet for å erstatte henvisningen i straffeprosessloven § 40 tredje ledd, inkorporerer innholdet i straffeloven 1902 § 63 annet ledd i denne bestemmelsen. Straffeprosessloven § 40 tredje ledd foreslås etter dette å lyde:

«Har retten, hvor noen av lovbruddene skulle ha medført frihetsstraff, og andre lovbrudd skulle ha medført bøter, unnlatt å idømme sistnevnte og i stedet betraktet de aktuelle lovbruddene som skjerpende omstendigheter, skal det opplyses hvilken eller hvilke straffbare handlinger retten har betraktet som skjerpende omstendigheter.»

I høringsnotatet stilte departementet spørsmål om det kan være grunn til å ta ut henvisningen til medvirkning i straffeprosessloven § 130 a. Det ble også stilt spørsmål om angivelsen «forbund om eller tilskynding til eller overordnedes ansvar for slik forbrytelse» i tilknytning til straffeloven 2005 §§ 108 til 109 bør utgå. Av høringsinstansene som har uttalt seg mener Kripos at henvisningene kan utgå, mens Riksadvokaten mener de bør beholdes av pedagogiske grunner. Etter departementets syn er det grunn til å gi bestemmelsen i § 130 a en så enkel utforming som mulig – også av pedagogiske hensyn. En viderefører derfor forslaget i høringsnotatet om å ta ut de to henvisningene.

Oslo statsadvokatembeter har foreslått en ytterligere lovteknisk forenkling i § 130 a, ved at forsøk nevnes innledningsvis i bestemmelsen. Departementet er enig i at dette vil gi bestemmelsen en enklere utforming og følger opp høringsinstansens forslag.

Det ble i høringsnotatet også stilt spørsmål om § 130 a bør inneholde henvisninger til bestemmelsene i straffeloven 2005 om uaktsomt narkotikaheleri og uaktsom hvitvasking av narkotikautbytte. I lys av høringen mener departementet at det er grunn til å innta slike henvisninger, og viser til at dette er best i samsvar med gjeldende rett. Tilsvarende løsning er dessuten valgt for henvisninger i tvangsmiddelbestemmelsene i straffeprosessloven fjerde del, jf. punkt 6.7 ovenfor.

Flere høringsinstanser har uttrykt ønske om at adgangen til anonym vitneførsel etter straffeprosessloven § 130 a bør utvides til å gjelde flere straffebud enn i dag. Departementet har merket seg forslagene, men mener det ikke er naturlig å ta stilling til disse i en ikraftsettingsomgang. Det samme gjelder forslaget fra Den rettsmedisinske kommisjon om å innta i straffeprosessloven § 147 a at påtalemyndigheten også skal varsle Nasjonal koordineringsenhet for dom til tvungent psykisk helsevern og Sentral fagenhet for tvungen omsorg.

Når det gjelder henvisningen i straffeprosessloven § 353 annet ledd nr. 1 til straffeloven 1902 kapittel 8 og 9 finner departementet at det er best i samsvar med gjeldende rett å erstatte denne med henvisninger til straffeloven 2005 kapittel 17 og § 184.

Spørsmålet om å vise til eventuelle nye bestemmelser i sikkerhetsloven om forbud mot luftfotografering og opptak av dybdedata, bortfaller, siden disse spørsmålene ikke behandles i proposisjonen her, jf. proposisjonen punkt 2.4.

Det vises for øvrig til lovforslaget § 5 om endringer i straffeprosessloven og merknader til endringer i de enkelte bestemmelsene i proposisjonen punkt 12.5. De aktuelle bestemmelsene er §§ 2, 3, 40, 49, 84, 94, 96, 100 b, 106 a, 107 a, 107 i, 130 a, 147 a, 157, 165, 170, 222 a, 251, 353, 391 og 409.

6.10 Tilpasninger i påtaleinstruksen

Påtaleinstruksen henviser på en rekke punkter til straffeprosesslovens regler. Det er således nødvendig å foreta tilpasninger i påtaleinstruksen til de foreslåtte endringene i straffeprosessloven.

I departementets høringsnotat punkt 5.2 side 87 flg. er det redegjort for behovet for endringer i påtaleinstruksen av hensyn til ikraftsettingen av straffeloven 2005. Videre er det i Riksadvokatens notat punkt 6 side 13-14 vist til en rekke bestemmelser i påtaleinstruksen som må tilpasses forslaget om endringer i reglene om påtalekompetanse.

Enkelte høringsinstanser har hatt synspunkter på spørsmål knyttet til påtaleinstruksen. Departementet tar sikte på å foreta de nødvendige endringene i påtaleinstruksen slik at de kan tre i kraft til samme tid som lovendringene foreslått i proposisjonen her, og vil ta stilling til høringsinstansenes innspill i den forbindelse.