4 Lovens formål, virkeområde mv.

4.1 Formål

4.1.1 Gjeldende rett

Viltlovens formålsbestemmelse beskriver overordnede rammer for forvaltningen av viltet og viltets leveområder. Det følger av viltloven § 1 første ledd at viltet og viltets leveområder skal forvaltes i samsvar med naturmangfoldloven og slik at naturens produktivitet og artsrikdom bevares. Etter første ledd er det hensynet til bevaring og vern som står sentralt. Det følger videre av viltloven § 1 andre ledd at innenfor denne ramme kan viltproduksjonen høstes til gode for landbruksnæring og friluftsliv.

Tidligere jaktlover fra 1899 og 1951 hadde ikke egne formålsbestemmelser. Det var først i forbindelse med vedtakelsen av gjeldende viltlov i 1981 at det ble introdusert en egen formålsbestemmelse, hvor det fremgikk at viltet og viltets leveområder skal forvaltes slik at naturens produktivitet og artsrikdom bevares. I forarbeidene til viltloven, Ot.prp. nr. 9 (1980–81) s. 45, ble det vist til at det «i viltforvaltningen, som i annen forvaltning av fornybare ressurser, er det overskuddet som kan fordeles, mens kapitalen, produksjonsevnen i naturen, skal bevares». I forbindelse med Stortingets behandling, Innst. O. nr. 50 (1980–81) s. 1-2, uttalte flertallet i komitéen at de ønsket en bestemmelse som generelt la vekt på bevaring av naturens biologiske produksjon og viltets artsrikdom. Videre uttalte komitéen at eventuelle konflikter mellom de ulike interesser som knytter seg til viltet burde løses innenfor forsvarlige biologiske rammer.

Ved lovendring i 1983, lov 8. april 1983 nr. 17, ble formålsbestemmelsen utvidet med et nytt andre ledd. Lovendringen var ment å gjenspeile mindretallets merknader i forbindelse med vedtakelsen av viltloven i 1981. Mindretallet ønsket en understreking av landbruksnæringens interesser i formålsbestemmelsen. I forarbeidene til lovendringen, Ot.prp. nr. 28 (1982–83) s. 2, fremgår det at jakt og fangst som ledd i næring og fritid er helt sentrale elementer i dyrelivsforvaltningen.

Som en følge av vedtakelsen av naturmangfoldloven i 2009 ble flere bestemmelser flyttet fra viltloven til naturmangfoldloven. I tillegg ble viltlovens formålsbestemmelse endret ved at det ble lagt inn en kobling til naturmangfoldloven. Endringen er omtalt i Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) s. 123–125 og s. 477. Viltloven § 1 første ledd fikk følgende tillegg: «Viltet og viltets leveområder skal forvaltes i samsvar med naturmangfoldloven og slik at naturens produktivitet og artsrikdom bevares.» I forarbeidene ble det lagt til grunn at endringen ikke skulle innebære noen innholdsmessig endring. Formålsbestemmelsene i de to lovene må derfor ses i sammenheng.

Det følger av naturmangfoldloven § 1 at «lovens formål er at naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden, også som grunnlag for samisk kultur.» For viltet må formålsbestemmelsen i naturmangfoldloven også leses i sammenheng med forvaltningsmål for arter, jf. naturmangfoldloven § 5.

4.1.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementene i det vesentlige en videreføring av innholdet i viltloven § 1, men med visse justeringer.

Departementene foreslo i § 1 første ledd første punktum at «Loven har til formål å sikre en bærekraftig forvaltning av viltet, slik at naturens produktivitet og artsrikdom bevares og at dyrevelferden ivaretas». Departementene foreslo i § 1 første ledd andre punktum å videreføre henvisningen til naturmangfoldloven, og at det i tillegg henvises til dyrevelferdsloven, slik at «Viltet skal forvaltes i samsvar med naturmangfoldloven og dyrevelferdsloven».

I § 1 andre ledd foreslo departementene at «Innenfor denne ramme kan viltressursene høstes gjennom utøvelse av jakt og fangst, og reguleres gjennom felling og annen håndtering av vilt». Departementene foreslo å videreføre ordlyden «høstes», siden høstingsbegrepet er brukt over lang tid og anses godt innarbeidet, både i forvaltningen og av brukerne av regelverket.

Viltloven regulerer i dag også annen forvaltning av vilt enn gjennom jakt og fangst. Departementene foreslo derfor at det skulle tas inn i formålsbestemmelsen at det også er adgang til å regulere viltressursene innenfor rammene som følger av forslaget til § 1 første ledd. Tilføyelsen var ment å dekke de tilfellene hvor viltressursene reguleres gjennom lisensfelling, skadefelling og felling iverksatt av myndighetene med hjemmel i naturmangfoldloven § 18, og tar samtidig høyde for at loven også inneholder regler knyttet til annen håndtering av viltet.

Departementene foreslo å ikke videreføre ordlyden «viltets leveområder» i forslaget til formålsbestemmelse, siden reglene som gjelder vern av leveområder i dag følger av naturmangfoldloven. Departementene foreslo heller ikke å videreføre opplistingen som følger av viltloven § 1 andre ledd, hvor det fremgår at viltproduksjonen kan høstes til gode for «landbruksnæring og friluftsliv». Departementene mente det ikke er hensiktsmessig å liste opp ulike formål som grunnlag for høsting av viltressursene, men at det er mer naturlig å vise til at høsting kan skje gjennom utøvelse av jakt og fangst.

4.1.3 Høringsinstansenes syn

Departementet har mottatt nærmere 40 høringsinnspill til forslaget. Flere høringsinstanser, herunder Bergen kommune, Bjerkreim kommune, Kvinnherad kommune, Lund kommune, Sokndal kommune og Utmarksavdelinga Vest AS, gir uttrykk for at de støtter forslaget til formålsbestemmelse.

Forslag om å synliggjøre hensynet til dyrevelferd og å ta inn en henvisning til dyrevelferdsloven i formålsbestemmelsen støttes av Fredrikstad kommune, Oslo kommune, Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus, Økokrim, NOAH – for dyrs rettigheter og Mattilsynet.

Flere høringsinstanser, herunder Aremark kommune, Bjerkreim kommune, Indre Østfold kommune, Kvinnherad kommune, Lund kommune, Sokndal kommune, Utmarksavdelinga Vest AS og Skogkurs, mener formålsbestemmelsen bør utvides til også å nevne sanking. Bjerkreim kommune, Lund kommune og Sokndal kommune skriver:

Det er viktig at sanking behandles mer omfattende enn i forslaget, da det også har betydning for bærekraftig forvaltning og dyrevelferd, ved at sanking utført på en feilaktig måte kan stresse dyr unødig.

En rekke høringsinstanser, blant disse Agder fylkeskommune, Innlandet fylkeskommune, Norges Jeger- og Fiskerforbund, Norges Skogeierforbund, Norsk institutt for naturforskning, Statskog SF, Stiftelsen Norsk Hjortesenter, Villreinnemnda for Forollhogna og Villreinrådet, mener begrepet «viltets leveområder» må videreføres i lovens formålsbestemmelse. Norges Jeger- og Fiskerforbund skriver følgende:

Bestandsforvaltning og forvaltning av leveområdene henger nøye sammen, og det vil være nyttig og riktig at en bærekraftig forvaltning av både viltet og viltets leveområder inngår i formålsparagrafen. Det er en sterk sammenheng mellom leveområder og et mål om å bevare naturens produktivitet og artsrikdom. Målet kan oppnås først og fremst gjennom tiltak rettet mot leveområdet, ikke viltbestandene.

Villreinrådet skriver:

Spesielt når det gjelder villrein så henger ivaretagelse av leveområdene uløselig sammen med ivaretakelse av bestandene. Å splitte dette i formålet gjennom å peke på at naturmangfoldloven er en vernelov mens viltloven skal være en ressurslov, vitner om manglende innsikt i både kunnskapsgrunnlaget rundt villrein og hvordan lovformålet vil kunne påvirke den forvaltningsmessige utøvelsen av lovverket.

Flere høringsinstanser mener formålsbestemmelsen bør inneholde konkrete hensyn eller formål som skal fremheves i lovens formålsbestemmelse. Finnmark fylkeskommune og Sametinget peker på at hensynet til samisk kulturutøvelse må ivaretas og gjennomføres i loven, i formålsbestemmelsen og i underliggende paragrafer. Norges Bondelag ønsker at det legges til at loven også skal fremme og videreutvikle jakt- og fangstkulturen i Norge, og at den gjeldende ordlyden om at viltproduksjonen kan høstes til gode for landbruksnæring og friluftsliv bør videreføres i den nye viltressursloven. Norsk Bonde- og Småbrukarlag foreslår en tilføyelse om at jakt ikke må fortrenge beitebruk og annen matproduksjon i utmarka. Rådet for dyreetikk peker også på at det å frarøve ville dyr livet trenger en etisk rettferdiggjørelse, og at et høringsnotat til ny lov burde reflektere grundigere over hvorfor vi mennesker går på jakt, og hvilke formål som lar seg etisk forsvare.

Rådet for dyreetikk mener også at en «bærekraftig forvaltning av viltet» må forstås i lys av dagens økologiske situasjon som for mange viltarters del er sterkt preget av menneskeskapte miljøendringer og marginalisering av mange viltlevende dyrearter.

Stiftelsen Norsk Hjortesenter foreslår at grunneiers forvalteransvar bør synliggjøres og tas inn i formålsbestemmelsen eller i høringsforslaget § 29.

BirdLife Norge mener begrepet «viltressurser» bør erstattes med «viltet», og at begrepet «forvaltning» bør erstattes med «vern og bruk».

Naturvernforbundet mener formålsparagrafen må endres og skriver:

Den er i alt for stor grad basert på å omdefinere naturen til en ressurs og verdiskaper for særinteresser på bekostning av fellesskapets og samfunnets eierskap til arter, natur og andre naturgoder.

Naturvernforbundet støtter at «landbruksinteresser og friluftsliv» tas ut, men er kritisk til begrepet bærekraftig, og at fangst er tatt med som en del av formålet.

Norges Miljøvernforbund mener formålsbestemmelsen bør slå fast at ingen viltlevende dyr som er truet, sterkt truet eller kritisk truet skal kunne jaktes på.

NOAH – for dyrs rettigheter viser til det gjeldende fredningsprinsippet i Norge, og at prinsippet bør gjenspeiles i formålsbestemmelsen. NOAH – for dyrs rettigheter skriver:

Jakt og felling er unntak fra fredningsprinsippet, og kan følge av de enkelte paragrafer. Men det bør i en modernisert lov ikke fremheves som selve formålet med loven å tillate jakt m.m.

Mattilsynet mener formålet bør tilsvare formålet i dyrevelferdsloven, herunder «å fremme god dyrevelferd og respekt for dyr». Videre peker Mattilsynet på at begrepet «forvaltes» ikke passer i forbindelse med dyrevelferd, og anbefaler at det heller står «forvaltes i samsvar med naturmangfoldloven og håndteres og avlives i samsvar med dyrevelferdsloven».

4.1.4 Departementets vurderinger

En lov vil som oftest inneholde regler av ulik viktighet sett i lys av den enkelte lovs formål. Alle elementer i loven kan derfor ikke gjenspeiles i formålsbestemmelsen. Departementet mener formålsbestemmelsen skal være kortfattet og overordnet, slik at brukerne lettere kan få oversikt over hva loven regulerer. Departementet opprettholder i all hovedsak innholdet i forslaget som ble sendt på høring, se lovforslaget § 1.

Departementet har i etterkant av høringen valgt å gjøre endringer i bestemmelsen. Høringsforslaget som bestod av to ledd, foreslås nå samlet i ett ledd. Forslaget innebærer ingen materielle endringer fra det som ble sendt på høring. Departementets forslag til formålsbestemmelse speiler det sentrale i lovforslaget – som er å sikre at forvaltning av viltressursene gjennom jakt, fangst, felling og annen håndtering av vilt skjer på en bærekraftig og forsvarlig måte.

Flere høringsinstanser ønsker å videreføre at loven også omfatter «viltets leveområder». Departementet vil peke på at det er naturmangfoldloven som i dag inneholder regler knyttet til blant annet områdevern og utvalgte naturtyper som vil ha en innvirkning på viltets leveområder. Lovforslaget inneholder heller ingen regler som er knyttet til arealforvaltning. Departementet mener derfor det vil bli misvisende å ta inn «viltets leveområder» i formålsbestemmelsen.

Det er flere høringsinstanser som mener at sanking også bør fremgå eksplisitt av formålsbestemmelsen. Departementet viser til at det fremgår av lovforslaget at høsting av viltressursene kan skje gjennom utøvelse av jakt og fangst, og reguleres gjennom felling og annen håndtering av vilt. Departementet legger til grunn at «annen håndtering av vilt» blant annet omfatter sanking av egg og dun. Sanking skiller seg fra jakt og fangst ved at en ikke trenger jegerprøve eller at en må betale jegeravgift. Sanking av egg fra viltarter er omfattet av begrepet «uttak», jf. naturmangfoldloven § 3 bokstav o, mens jakt og fangst faller inn under begrepet «høsting», jf. naturmangfoldloven § 3 bokstav g. Forslaget til ny viltressurslov inneholder få bestemmelser om sanking. Departementet mener det er hensiktsmessig å gå videre med høringsforslaget som bygger på at sanking og andre særregler i lovforslaget, ut over jakt, fangst og felling, omfattes av begrepet «annen håndtering av vilt».

Enkelte høringsinstanser ønsker at ulike formål eller hensyn som grunnlag for utøvelse av jakt og fangst bør fremgå av formålsbestemmelsen. I høringsnotatet er det vist til at det ikke er hensiktsmessig å liste opp ulike formål som grunnlag for høsting av viltressursene, men at det er mer naturlig å vise til at høsting kan skje gjennom utøvelse av jakt og fangst. Departementet mener en opplisting av ulike hensyn ikke er nødvendig å ha med, da det ikke er øvrige regler verken i viltloven eller i lovforslaget som stiller krav til grunnlaget for hvorfor en jeger ønsker å utøve jakt eller fangst. I tillegg vil en slik opplisting kunne medføre at formålsbestemmelsen blir svært detaljert. Departementet vil for øvrig peke på at høstingsbegrepet i naturmangfoldloven § 3 bokstav g er knyttet til friluftsliv og næring.

Departementet viser til innspillet fra Mattilsynet, der tilsynet foreslår justering av ordlyden i formålsbestemmelsen, slik at ordlyden knyttet til dyrevelferdsloven blir mer presis. Ordlyden i lovforslaget er noe endret sammenlignet med høringsforslaget, og gir en tydeligere kobling mellom høstings- og reguleringsformene og dyrevelferdsloven. Lovforslaget ivaretar etter departementets mening Mattilsynets høringsinnspill.

Departementet mener for øvrig at innspillene knyttet til bærekraftbegrepet og til hvilke viltarter som det kan drives jakt eller fangst på, er nært knyttet til de vurderingene som ligger til grunn for jakttidsforskriften. Høstingsbegrepet er et sentralt premiss for vurderinger rundt hvilke viltarter myndighetene åpner for høsting av gjennom jakt, fangst og sanking gjennom lovforslaget §§ 10 og 11 og jakttidsforskriften. Se nærmere omtale av høstingsbegrepet i punkt 6.2.1.

4.2 Virkeområde

4.2.1 Gjeldende rett

Viltloven § 2 andre ledd angir lovens geografiske virkeområde. Det følger av bestemmelsen at viltloven også gjelder i Norges økonomiske sone. Selv om det ikke uttrykkelig går frem av lovteksten, innebærer dette at viltloven gjelder på Norges fastland, inkludert vassdrag og innsjøer, og i norsk territorialfarvann, jf. Ot.prp. nr. 9 (1980–81) s. 46. Norsk territorialfarvann strekker seg ut til territorialgrensen som ligger tolv nautiske mil ut fra grunnlinjene, jf. lov 27. juni 2003 nr. 57 om Norges territorialfarvann og tilstøtende sone (territorialfarvannsloven) § 2. Grunnlinjene er fastsatt ved forskrift 14. juni 2002 nr. 625 om grunnlinjene for sjøterritoriet rundt Fastlands-Norge.

Viltloven gjelder også i Norges økonomiske sone. Begrunnelsen var å hindre jakt på fredet sjøfugl også utenfor territorialgrensen, og for å øke effekten av fredningstiltak for blant annet alke, jf. Ot.prp. nr. 9 (1980–81) s. 46. Den økonomiske sonen trekkes 200 nautiske mil fra de grunnlinjer som til enhver tid er fastsatt, men likevel ikke ut over midtlinjen i forhold til andre stater med mindre annet følger av overenskomst med vedkommende stat, jf. lov 17. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone (økonomiske soneloven) § 1.

Utgangspunktet om at alt vilt er fredet følger i dag av naturmangfoldloven § 15. Bestemmelsen gjelder i Norges økonomiske sone så langt den passer, jf. naturmangfoldloven § 2. Adgangen til å tillate høsting av vilt etter naturmangfoldloven § 16 gjelder også i Norges økonomiske sone så langt den passer, jf. naturmangfoldloven § 2.

Viltloven gjelder ikke på Svalbard, Jan Mayen, Bouvetøya, Peter I’s øy eller Dronning Mauds land. Lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard (Svalbardloven) § 2, lov 27. februar 1930 nr. 2 om Jan Mayen § 2, og lov 27. februar 1930 nr. 3 om Bouvet-øya, Peter I’s øy og Dronning Maud Land m.m. (bilandsloven) § 2 fastsetter at det er norsk privatrett, strafferett og den norske lovgivningen om rettspleien som gjelder for disse områdene, med mindre annet er bestemt. Dette omfatter ikke viltloven. For Svalbard er det gitt egne regler om blant annet jakt, fangst og felling av vilt i lov 15. juni 2001 nr. 79 om miljøvern på Svalbard (Svalbardmiljøloven) kapittel IV og i tilhørende forskrifter.

4.2.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsforslaget § 2 foreslo departementene å presisere at loven gjelder på norsk landterritorium, også innsjøer og vassdrag, i norsk territorialfarvann ved Fastlands-Norge og i Norges økonomiske sone ved Fastlands-Norge opprettet i medhold av lov 17. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone.

Departementene foreslo å videreføre at loven, som i dag, ikke får anvendelse på Svalbard, Jan Mayen eller i bilandene, eller i farvannet utenfor disse områdene.

4.2.3 Høringsinstansenes syn

Departementet har mottatt få høringsinnspill til forslaget om lovens virkeområde.

Mattilsynet trekker frem at loven ikke har en bestemmelse om saklig virkeområde. De skriver:

Lovutkastet mangler en bestemmelse om saklig virkeområde. Hva loven handler om, kommer fram av § 1, men det er ikke særlig tydelig. Vi anbefaler å utvide § 2 med en forklaring av dette. Det bør framgå klart hvilken del av det saklige virkeområdet som er særegent for loven.

Henvisningene til naturmangfoldloven og dyrevelferdsloven bør stå i bestemmelsen om saklig virkeområde.

4.2.4 Departementets vurderinger

Departementets forslag til bestemmelse om geografisk virkeområde fremgår av lovforslaget § 2. Departementet foreslår enkelte presiseringer sammenlignet med forslaget som ble sendt på høring.

I dag er viltlovens geografiske virkeområde ikke fullstendig angitt. Det er ikke nødvendig å angi at loven skal gjelde på norsk landterritorium eller i territorialfarvannet, fordi dette allerede følger av de rettslige utgangspunktene. Det må angis særskilt dersom loven skal gjelde i Norges økonomiske sone. Etter departementets vurdering er likevel den gjeldende angivelsen av det geografiske virkeområdet lite brukervennlig. Departementet mener derfor at det geografiske virkeområdet bør angis fullstendig i loven. Departementet foreslår i lovforslaget § 2 å presisere at loven gjelder på norsk landterritorium og i Norges territorialfarvann utenfor Fastlands-Norge. Forslaget er en tydeliggjøring av gjeldende rett, og medfører ingen materiell endring.

Hensynet til å hindre jakt på fredet sjøfugl ivaretas av naturmangfoldloven. Adgangen til å tillate høsting av vilt etter naturmangfoldloven § 16 gjelder også i Norges økonomiske sone så langt den passer. Etter departementets syn er det naturlig at lovforslaget også gjelder i den økonomiske sonen utenfor Fastlands-Norge, slik at eventuell jakt i dette området kan reguleres gjennom forslaget til ny lov. Det kan også være aktuelt å regulere annen håndtering av vilt i dette området gjennom forslaget til ny lov, som merking av sjøfugl. På denne bakgrunn foreslår departementet å videreføre innholdet i viltlovens virkeområde ved at lovforslaget gjelder i Norges økonomiske sone.

For Svalbard, Jan Mayen og bilandene er det enten gitt regler i lov om jakt, fangst og felling, eller forskriftshjemler om dette. Departementet kan ikke se behov for at bestemmelser i forslaget til lov skal gjelde i disse områdene, og det har heller ikke kommet høringsinnspill om behov for det. Departementet foreslår at loven, som i dag, ikke får anvendelse på Svalbard, Jan Mayen eller i bilandene, eller i farvannet utenfor disse områdene.

Departementet har merket seg Mattilsynets forslag om å innta et saklig virkeområde i bestemmelsen, samt begrunnelsen om at lovens formål ikke er tydelig nok på dette punkt. Etter lovforslaget § 1 har loven til formål å sikre en bærekraftig og forsvarlig forvaltning av viltressursene, i samsvar med naturmangfoldloven og dyrevelferdsloven. Departementet viser til at loven gjelder forvaltning av viltressurser gjennom jakt, fangst, felling og annen håndtering av vilt. Etter departementets vurdering er dette tilstrekkelig for å tydeliggjøre hva loven gjelder. Departementet vil også påpeke at viltressursloven regulerer et vidt omfang av bestemmelser om jakt, fangst og felling av vilt. Loven inneholder også andre reguleringer, for eksempel knyttet til sanking av egg og dun. Ved å lovfeste et saklig virkeområde i en så omfangsrik lov, risikerer man å lovfeste et saklig virkeområde som ikke favner hele spekteret av bestemmelser. Etter departementets mening vil det være uheldig.

4.3 Definisjoner

4.3.1 Gjeldende rett

Viltloven har i dag ingen egen bestemmelse om definisjoner. Begrepet «vilt» er imidlertid definert i viltloven § 2 første ledd. Det fremgår av bestemmelsen at med vilt menes «alle viltlevende landpattedyr og fugler, amfibier og krypdyr».

Naturmangfoldloven § 3 har en definisjonsbestemmelse om relevante begreper i naturmangfoldloven. I § 3 første ledd bokstav p defineres begrepet «vilt» som «naturlig viltlevende landpattedyr, fugler, krypdyr og amfibier».

I naturmangfoldloven § 3 bokstav g defineres begrepet «høsting» som «jakt, fangst, fiske og innsamling av planter eller plantedeler (medregnet bær og frukter) og sopp, i friluftsliv og næring». Videre i naturmangfoldloven § 3 bokstav o er begrepet «uttak» definert som «enhver form for avliving eller fjerning av hele eller deler av organismer fra naturen uansett formål».

Forskriftsverket til viltloven og naturmangfoldloven inneholder flere eksempler der sentrale viltfaglige begreper er definert. Viltforskriften § 1-4 har blant annet definisjoner av fallvilt, innfanging, utsetting, uttak, vilt og Viltfondet. Rovviltforskriften § 2 har blant annet definisjoner av rovvilt, kvotejakt, lisensfelling og betinget skadefelling. Utøvelsesforskriften § 3 inneholder definisjoner av begrepene storvilt, kvotejakt og lisensfelling.

Viltlovens viltbegrep har frem til 2015 blitt tolket og praktisert av forvaltningen i samsvar med ordlyden. Det vil si at alle viltlevende landpattedyr og fugler, amfibier og krypdyr, er omfattet. Dette er uavhengig av om det er viltlevende arter som lever eller kan leve i Norge. Som følge av rettspraksis er det i dag uklarheter knyttet til om viltbegrepet gjelder alle viltlevende arter eller om begrepet er avgrenset til å gjelde arter som lever eller kan leve i Norge.

I Borgarting lagmannsretts dom 20. januar 2015 (LB-2014-93257) var spørsmålet om papegøyer var å anse som vilt etter viltloven § 2 første ledd. Lagmannsretten mente at viltbegrepet ikke var klart definert, verken i loven eller i forarbeidene. Lagmannsretten uttalte:

Når bestemmelsene i viltloven også er straffesanksjonert, taler det for å tolke begrepet snevert og ikke lengre enn det lovens formål tilsier, når de hensyn som ligger bak forbud og regulering av denne type eksotiske arter til Norge ivaretas av andre regelsett. Lagmannsretten har kommet til at viltlovens definisjon av vilt omfatter alle dyr og fugler som lever eller kan leve vilt innenfor lovens virkeområde slik det er definert i viltloven § 2 annet ledd, men vil bemerke at regelverket ikke synes helt klart. Som nevnt innledningsvis er det på det rene at de papegøyene saken gjelder ikke kan overleve i vill tilstand her i landet.

Lagmannsretten la i den aktuelle straffesaken til grunn at viltbegrepet skulle tolkes innskrenkende, og begrenses til arter som lever eller kan leve vilt innenfor lovens virkeområde.

Ved fastsetting av viltforskriften 1. april 2020, ble Borgarting lagmannsretts innskrenkende tolkning av viltbegrepet lagt til grunn. I viltforskriften § 1-4 bokstav o er begrepet vilt definert som «naturlig viltlevende landpattedyr, fugler, krypdyr og amfibier, av arter som lever eller kan leve vilt innenfor forskriftens stedlige virkeområde».

Viltbegrepet i naturmangfoldloven § 3 bokstav p legger imidlertid ikke til grunn en innskrenkende tolkning av viltbegrepet. I forarbeidene til naturmangfoldloven, Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) s. 373, står det at definisjonen omfatter også ikke-norske arter når disse befinner seg innenfor lovens virkeområde.

Etter gjeldende rett omfatter naturmangfoldlovens viltbegrep også egg. Naturmangfoldloven § 15 første ledd første punktum sier at «høsting og annet uttak av naturlig viltlevende dyr skal følge av lov eller vedtak med hjemmel i lov». I forarbeidene til naturmangfoldloven § 15, Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) s. 385, er det lagt til grunn at «Første punktum innebærer også at uttak av egg og rogn må skje med hjemmel i lov». Forvaltningspraksis etter viltloven bygger også på denne forståelsen, selv om begrepet «egg» ikke er tatt med i viltdefinisjonen verken i viltloven eller i naturmangfoldloven. I forarbeidene til viltloven i Ot.prp. nr. 54 (1992–93) presiseres det for enkelte bestemmelser at begrepet «egg» er ment å omfatte både levende egg, råteegg (med dødt foster) og levende egg (uten foster).

4.3.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsforslaget § 3 foreslo departementene en egen bestemmelse om definisjoner. Departementene viste til at enkelte av begrepene allerede er definert i tilhørende forskriftsverk og i naturmangfoldloven og at hensynet til samordning gjør at det er behov for en egen definisjonsbestemmelse. Departementene mente det var hensiktsmessig å tydeliggjøre hvilke begreper som har samme betydning som annen lovgivning eller forskrifter, og der forslaget til definisjoner eventuelt avviker noe.

Departementene viste til at forslag til definisjonsbestemmelse tar utgangspunkt i hovedelementene i forslaget til ny lov, herunder at det er en lov om utøvelse av jakt, fangst og felling av vilt. Med felling mentes her lisensfelling og skadefelling med hjemmel i naturmangfoldloven § 18. Dette er sentrale begreper som departementene mente det var fordelaktig å definere i en egen bestemmelse. Departementenes forslag inneholdt definisjoner av «fangst», «jakt», «lisensfelling», «skadefelling» og «vilt».

Departementene foreslo at begrepet fangst skulle være «høsting av vilt ved bruk av felle som avliver viltet eller fanger viltet for avliving.»

Departementene foreslo at jakt skulle defineres som «høsting av vilt ved bruk av skytevåpen [med ladning av krutt] som avliver viltet, og den forutgående lokaliseringen av viltet og ettersøk og avliving av påskutt vilt.» Departementene viste til at definisjonen må ses i lys av høringsforslaget § 21 om jaktvåpen og ammunisjon som la opp til to alternativer.

Departementene foreslo at lisensfelling skulle defineres som «felling av et bestemt antall individer av en viltart med hjemmel i naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav b eller c, der kvoten er fastsatt av offentlig myndighet og det kreves at jegeren er registrert som lisensjeger i Jegerregisteret for å delta.» Forslaget bygget på definisjonen i rovviltforskriften § 2 bokstav g.

Departementene foreslo at skadefelling skulle defineres som «felling av ett eller flere bestemte individer av en viltart med hjemmel i naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav a, b, c eller g, og fjerde ledd.» Departementene viste til at en definisjon av begrepet skadefelling er nødvendig som grunnlag for forslaget om en ny bestemmelse om skadefelling, se høringsforslaget § 42.

I høringsnotatet viste departementene til at begrepet «vilt» er definert ulikt i viltloven, naturmangfoldloven og i viltforskriften. Departementene foreslo i høringsnotatet at begrepet vilt i viltressursloven skulle ta utgangspunkt i definisjonen i naturmangfoldloven § 3 p, men at det også skulle fremgå av definisjonen av viltbegrepet også omfatter krysninger av vilt med andre arter. Departementene viste til at forslaget innebar en endring av forståelsen av viltbegrepet som har vært lagt til grunn i rettspraksis og i viltforskriften, og at viltbegrepet i henhold til forslaget ikke lenger ville være begrenset til om arten lever eller kan bli naturlig viltlevende i Norge.

4.3.3 Høringsinstansenes syn

Departementet har mottatt i overkant av 160 høringsinnspill til definisjonsbestemmelsen. Av disse var om lag 130 likelydende uttalelser fra privatpersoner.

Flere høringsinstanser har ment at det er behov for ytterligere definisjoner i bestemmelsen. Kommunene Sokndal, Kvinnherad, Aremark og Indre Østfold, Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus og Skogkurs ønsker at «sanking» tas inn i bestemmelsen. Lesja kommune og Norges Skogeierforbund foreslår å endre bestemmelsen slik at offentlig ettersøk skilles fra jaktlig ettersøk, og at begrepene defineres i bestemmelsen. Utmarksavdelinga Vest AS ønsker at jakthundtrening også defineres. Bergen kommune ønsker at begrepet «felling» defineres.

Rådet for dyreetikk mener generelt at det er problematisk at dyr omtales som ressurser, i lys av at dyr anses for å ha en egenverdi. De viser videre til at mange uttrykk i loven tilslører handlingen som foretas, eksempelvis «høsting», «felling» og «uttak».

Til høringsforslaget § 3 bokstav a om «Fangst»:

Norges Jeger- og Fiskerforbund, Statskog SF og Meråker kommune ønsker å utvide definisjonen av fangst til å omfatte bestandsregulering, slik at fellebruk under lisensfelling og villsvinjakt omfattes. NOAH – for dyrs rettigheter er i utgangspunktet mot fellefangst, og ønsker at begrepet ikke skal inngå i bestemmelsen. Naturvernforbundet er av samme oppfatning, med unntak av feller for mink.

Til høringsforslaget § 3 bokstav b om «Jakt»:

Norges Jeger- og Fiskerforbund og Statskog SF peker på at jaktdefinisjonen sett i sammenheng med forslaget til § 12 om jegerprøve må forstås slik at hundeførere og andre som deltar i jakten uten å bære eller bruke våpen også må ha avlagt jegerprøve og betalt jegeravgift.

Til høringsforslagets § 3 bokstav c om «Lisensfelling» og bokstav d om «Skadefelling»:

NOAH – for dyrs rettigheter, Naturvernforbundet Nordre Follo, Utmarksavdelinga Vest AS og over 100 privatpersoner mener at «lisensfelling» og «skadefelling» ikke kan defineres i forslaget til ny lov, ettersom dette reguleres av naturmangfoldloven, og at disse begrepene derfor må fjernes fra bestemmelsen.

NOAH – for dyrs rettigheter og en rekke privatpersoner mener at lisensjakt kan være i strid med Bernkonvensjonen, og ønsker juridiske utredninger av dette før definisjonen kan lovfestes.

Mattilsynet vil at det ved lisens- og skadefelling presiseres at det involverer avliving av dyr, slik at dette kan knyttes til dyrevelferdsloven § 12 om avliving.

BirdLife Norge støtter skadefellingsdefinisjonen som konstaterer at skadefelling skal være individrettet. De er usikre på om fremmede arter er inkludert i viltbegrepet, og savner en definisjon av «skade».

Til høringsforslagets § 3 bokstav e om «Vilt»:

Økokrim støtter at viltdefinisjonen omfatter alle naturlig viltlevende arter som befinner seg innenfor lovens virkeområde, og foreslår en endring for å tilfredsstille klarhetskravet i strafferetten. Økokrim skriver:

Av hensyn til strafferettens klarhetskrav, bør det fremgå eksplisitt av bestemmelsens ordlyd at viltbegrepet også omfatter arter som ikke lever eller kan leve vilt i Norge, når disse befinner seg innenfor lovens virkeområde. Det er uheldig å foreta slike materielle endringer, uten at det reflekteres i ordlyden.

Økokrim ønsker også omtale om at regelverket vil få anvendelse når naturlig viltlevende dyr blir stanset i forbindelse med grensepassering til Norge. Økokrim mener det er viktig, slik departementene har lagt opp til, at viltbegrepet vil omfatte vilt i fangenskap, når arten etter sin natur er viltlevende.

Naturvernforbundet er uenig både med naturmangfoldlovens definisjon og forslaget, og mener vilt skal defineres som arter som kan høstes/jaktes når all faglig dokumentasjon tilsier at dette ikke er negativt for bestanden og etter solid faglig dokumentasjon.

Halden kommune, Mattilsynet og Oslo kommune foreslår mindre språklige justeringer. Oslo kommune mener at det i oppramsingen av hva som er vilt bør stå at krysninger med andre arter er «inkludert».

Kommunene Aremark og Indre Østfold mener viltdefinisjonen må endres, slik at det er krysninger mellom de artsgruppene som nevnes, og ikke andre artsgrupper. NOAH – for dyrs rettigheter mener det ikke er behov for å ta med krysninger med andre arter.

4.3.4 Departementets vurderinger

Departementet mener vurderingen av å definere begreper i loven beror på om det er et konkret behov for å avklare begrepets innhold. Dette kan for eksempel være fordi begrepet er sentralt for loven, fordi senere bestemmelser kan forenkles, eller fordi begrepets innhold kan tolkes på flere måter. Begrepene som er foreslått definert i lovforslaget § 3, er de som etter departementets syn er nødvendige å avklare for å sikre riktig forståelse.

Departementet mener det ikke er et konkret behov for å ta inn ytterligere begreper i lovforslaget, slik det er foreslått av blant annet Sokndal kommune, Kvinnherad kommune, Aremark kommune, Indre Østfold kommune og BirdLife Norge. Verken «sanking», «bestandsregulering», «skade» eller «ettersøk» er av en slik karakter at det er nødvendig med egne definisjoner, da innholdet etter departementets vurdering følger av de konkrete bestemmelsene i lovforslaget eller av naturmangfoldloven.

Departementet foreslår i all hovedsak å opprettholde forslaget som ble sendt på høring. Departementet har i etterkant av høringen kommet til at bestemmelsen bør struktureres noe annerledes. Departementet foreslår å starte med definisjonen av vilt, og deretter de ulike formene for uttak av vilt (jakt, fangst, lisensfelling og skadefelling), se lovforslaget § 3.

Begrepet «vilt» i forslaget til ny lov tar utgangspunkt i definisjonen av viltbegrepet i naturmangfoldloven, noe som sikrer bedre samordning mellom lovene. Departementet viser til at ordet «naturlig» er tatt inn i ordlyden til definisjon av vilt i naturmangfoldloven for å utelukke domestiserte arter som har rømt eller som er ute og beiter. Forslaget bygger på forarbeidene til naturmangfoldloven, Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) s. 373, om hva som menes med «naturlig viltlevende». Begrepet omfatter også individer som holdes i fangenskap av arter som finnes i viltlevende bestander. Departementet vil understreke at den samme forståelsen av begrepet «naturlig viltlevende» i naturmangfoldloven legges til grunn i forslaget til definisjon av vilt i lovforslaget § 3 bokstav a.

Dette innebærer at forståelsen av viltbegrepet ikke lenger er begrenset til om arten lever eller kan bli naturlig viltlevende i Norge. Definisjonen vil omfatte også ikke-norske arter når disse befinner seg innenfor lovens virkeområde. En slik forståelse av viltbegrepet gir viltmyndighetene de nødvendige reguleringsmuligheter for å ivareta blant annet dyrevelferd ved hold, og håndtering av eksotiske dyr ved rømming. Det ivaretar også muligheten for at virkemidlene i forslaget til ny lov kan anvendes til regulering og uttak av fremmede viltarter som kan skade naturmangfoldet.

Departementet registrerer at Økokrim mener at det bør fremgå eksplisitt av bestemmelsens ordlyd at viltbegrepet også omfatter arter som ikke lever eller kan leve vilt i Norge, når disse befinner seg innenfor lovens virkeområde. Departementet viste i høringsnotatet til at det var tilstrekkelig å omtale dette i forarbeidene, slik det også fremgår av forarbeidene til naturmangfoldloven. I lys av innspillet fra Økokrim, har departementet kommet til at det er grunn til å presisere denne forståelsen i lovforslaget. Departementet foreslår en tilføyelse i bestemmelsen, slik at det fremgår tydelig at definisjonen av vilt gjelder «uavhengig av om viltet lever eller kan leve vilt i Norge». Denne presiseringen innebærer ingen materiell endring. Definisjonen av vilt i naturmangfoldloven og i lovforslaget § 3 bokstav a har det samme innholdet uavhengig av denne presiseringen.

Departementet mener det ikke vil være hensiktsmessig å presisere at vilt kun omfatter «levende dyr» slik Mattilsynet foreslår, da loven også regulerer former for håndtering av dødt vilt (taksidermi).

Departementet er enig i innspillet fra Oslo kommune om en språklig justering av ordlyden til definisjonen av vilt, og foreslår at «inkludert» tas inn i siste delen av setningen. Departementet ser i etterkant av høringen at opplistingen av vilt i høringsforslaget ikke samsvarer fullt ut med den rekkefølgen av vilt som følger av opplistingen i naturmangfoldloven § 3 p. Dette er endret i lovforslaget § 3 bokstav a.

Departementet presiserer at viltbegrepet omfatter egg. Med egg menes egg fra viltarter (fugler, krypdyr og amfibier), uavhengig av om de er med foster, ubefruktet (uten foster) eller dødt (råteegg) og egg som er tømt for innhold.

Jakt er omfattet av høstingsbegrepet som følger av naturmangfoldloven § 3 bokstav g. Begrepet «jakt» er ikke definert i viltloven eller tilhørende forskrifter.

Forståelsen av begrepet jakt bygger på at det er tale om høsting av arter med fastsatt jakttid, at disse felles i lovlig jakttid og at det skjer med skytevåpen med ladning av krutt. Høyesterett har i Rt. 2009 s. 792 uttalt at jakten må sees som «et hele», og at «også det å ettersøke og finne viltet etter at det er skutt mot det, er en del av jakten, og det som foretas i denne forbindelse skjer i jaktøyemed». Begrepet jakt kan karakteriseres både ut ifra hvordan aktiviteten utøves og med utgangspunkt i den tidsmessige avgrensningen. Departementet mener en definisjon av begrepet jakt bør ta høyde for begge deler.

I høringsforslaget foreslo departementene at jakt defineres som «høsting av vilt ved bruk av skytevåpen [med ladning av krutt] som avliver viltet, og den forutgående lokaliseringen av viltet og ettersøk og avliving av påskutt vilt.» I høringsnotatet ble det foreslått to alternativer for regulering av tillatte skytevåpen under jakt – ett med krav om skytevåpen med ladning av krutt og ett der det ikke stilles krav om ladning av krutt. I lys av at departementet foreslår en teknologinøytral våpenbestemmelse uten krav om ladning av krutt, jf. lovforslaget § 24, er lovforslaget § 3 bokstav b endret tilsvarende.

Lovforslaget innebærer blant annet en lovfesting av innholdet av begrepet som Høyesterett har lagt til grunn i Rt. 2009 s. 792.

Departementet er enig med Norges Jeger- og Fiskerforbund og Statskog SF i at jaktdefinisjonen i forslaget, sett i sammenheng med høringsforslaget § 12, kan tolkes slik at det blir krav om jegerprøve også for drivere, apportører og hundeførere. Dette vil være en innstramming som ikke var tiltenkt. Et unntak for hundeførere og andre deltakere under jakten som ikke bærer våpen foreslås i en egen bestemmelse i lovforslagets kapittel 4, heller enn å endre definisjonsbestemmelsen.

Fangst er omfattet av høstingsbegrepet som følger av naturmangfoldloven § 3 bokstav g. Begrepet «fangst» er ikke definert i viltloven, men forståelsen av begrepet fremgår av viltloven § 24. Departementet har i lovforslaget § 3 bokstav c definert fangst som «høsting av vilt ved bruk av felle som avliver viltet eller fanger viltet for avliving».

Departementet har merket seg innspillet fra Norges Jeger- og Fiskerforbund, Statskog SF og Meråker kommune om endring av fangstdefinisjonen. Departementet viser til at fangst er en del av begrepet «høsting», jf. naturmangfoldloven § 3 bokstav g. Utøvelse av jakt og fangst er utgangspunktet for regulering av de høstbare viltbestandene. Tiltak knyttet til andre former for bestandsregulering som lisens- og skadefelling er ikke å anse som høsting. Departementet mener det vil bryte med det innarbeidede høstingsbegrepet og innretningen av lovforslaget dersom definisjonen av fangst utvides til å gjelde bestandsregulering som lisens- og skadefelling. Dette er ikke til hinder for at feller kan brukes som virkemiddel under lisensfelling og skadefelling, siden lovforslaget § 25 om fangst også gjelder for slik felling, jf. lovforslaget § 45 andre ledd og § 46 første ledd.

NOAH – for dyrs rettigheter med flere mener feller må forbys på generelt grunnlag, og at begrepet derfor ikke behøver å defineres. Departementet vil peke på at høringsforslaget tar utgangspunkt i en videreføring av viltloven § 24 om fangst, og at lovforslaget § 25 bygger på en videreføring av at bruk av feller i forbindelse med fangst er forbudt med mindre annet følger av lov eller forskrift. Som det fremgår innledningsvis, mener departementet at «fangst» er et sentralt begrep i loven som derfor bør defineres.

Departementet har i etterkant av høringen kommet til at fangstdefinisjonen bør presiseres noe, slik at det kommer klart frem at også etterfølgende avliving av levende fanget vilt omfattes av definisjonen. Definisjonen av fangst vil da få tillegget «og avliving av fanget vilt».

Lisensfelling er felling av en art som det ikke er åpnet for jakt på, for å begrense veksten og utbredelsen av bestanden av arten. Denne formen for felling benyttes i dag for bjørn, jerv og ulv. Se nærmere omtale av lisensfelling under punkt 11.2.

Lisensfelling er i rovviltforskriften § 2 bokstav g definert som «Felling av et bestemt antall individer av en viltart med hjemmel i naturmangfoldloven § 18 første ledd b og c, der kvoten er fastsatt av offentlig myndighet og det kreves at jegeren er registrert som lisensjeger i Jegerregisteret for å kunne delta».

I utøvelsesforskriften § 3 er lisensfelling definert som «Skademotivert felling av et bestemt antall individer av en viltart med hjemmel i naturmangfoldloven § 18, der kvoten er fastsatt av offentlig myndighet og det kreves at jegeren er registrert som lisensjeger i Jegerregisteret for å kunne delta». Denne definisjonen er noe utdatert, da lisensfelling av ulv i forvaltningsområdet for ulv (ulvesonen) siden 2018 har blitt tillatt for å ivareta «offentlige interesser av vesentlig betydning», med hjemmel i naturmangfoldloven § 18 første ledd c.

Departementet foreslår at lisensfelling defineres som «Felling av et bestemt antall individer av en viltart med hjemmel i naturmangfoldloven § 18, der kvoten er fastsatt av offentlig myndighet og det kreves at jegeren er registrert som lisensjeger i Jegerregisteret for å delta». Se lovforslaget § 3 bokstav d.

Forslaget ligner definisjonene i utøvelsesforskriften § 3 og i rovviltforskriften § 2 bokstav g. Forslaget viser til at fellingen er hjemlet i naturmangfoldloven § 18, uten å angi hvilke av alternativene i naturmangfoldloven § 18 første ledd fellingen er hjemlet i. Dette er ment å gjøre definisjonen mer overordnet og med det fleksibel.

Blant annet NOAH – for dyrs rettigheter og en rekke privatpersoner har ment at lisens- og skadefelling ikke kan defineres i loven, da dette springer ut av naturmangfoldloven. Departementet mener en definisjon av begrepet lisensfelling er nødvendig som grunnlag for forslaget om en ny bestemmelse om utøvelse av lisensfelling, se lovforslaget § 45. Dette vil bidra til å gjøre det klarere for brukerne av regelverket hva lovforslaget § 45 viser til og gjelder.

Begrepet lisensfelling kan omfatte både felling ved bruk av skytevåpen som avliver viltet, bruk av felle som avliver viltet eller fanger viltet for avliving og avlivingen. Tidsmessig omfatter lisensfelling selve avlivingen av viltet ved bruk av skytevåpen eller felle, men også den forutgående lokaliseringen av viltet og ettersøk og avliving av såret vilt.

Mattilsynet mener det bør presiseres at begrepet innebærer avliving, blant annet fordi begrepet lettere vil kunne knyttes til dyrevelferdsloven § 12 om avliving. Departementet mener det vil komplisere definisjonen dersom dette tas inn i ordlyden i lovbestemmelsen, og at en naturlig forståelse av begrepet «felling» innebærer at dette omfatter avliving. Departementets syn er derfor at det ikke er nødvendig at det presiseres i ordlyden at lisensfelling omfatter avliving.

NOAH – for dyrs rettigheter og en rekke privatpersoner mener lisensfelling kan være i strid med Bernkonvensjonen. Departementet vil understreke at det er reglene for gjennomføring av lisensfelling som reguleres i lovforslaget § 45. Hvorvidt lisensfelling faktisk kan finne sted, følger av naturmangfoldloven § 18 eller av forskrift i medhold av § 18. En vurdering av lovligheten av å tillate lisensfelling opp mot Norges folkerettslige forpliktelser etter Bernkonvensjonen faller derfor utenfor virkeområdet i forslaget til ny viltressurslov.

Skadefelling er et begrep som i stor grad benyttes om avliving av vilt for å avverge skade på avling, husdyr, tamrein, skog, fisk, vann eller annen eiendom, med hjemmel i naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav b. Begrepet benyttes også delvis på uttak av vilt som gjennomføres for å beskytte naturlig forekommende planter, dyr og økosystemer, jf. naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav a, for å ivareta allmenne helse- og sikkerhetshensyn eller andre offentlige interesser av vesentlig betydning, jf. naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav c, og uttak av fremmede organismer jf. naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav g. Skadefelling er nærmere omtalt under punkt 11.3.

For skadefelling av gaupe, bjørn, jerv og ulv brukes begrepet «betinget skadefelling». Dette begrepet er definert i rovviltforskriften § 2 bokstav a, som «Vedtak med hjemmel i naturmangfoldloven § 18 første ledd b om felling av enkeltindivider av rovvilt for å stanse eller forhindre skader på husdyr, tamrein eller annen eiendom som nevnt i loven § 18 første ledd b, der det på forhånd er fastsatt kvote og vilkår av overordnet myndighet». Utover dette er ikke skadefelling definert verken i naturmangfoldloven, viltloven eller i tilhørende forskrifter.

Departementet foreslår at skadefelling defineres som «Felling av ett eller flere bestemte individer av en viltart med hjemmel i naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav a, b, c eller g, og fjerde ledd.» Se lovforslaget § 3 bokstav e. En definisjon av begrepet skadefelling er nødvendig som grunnlag for forslaget om en ny bestemmelse om utøvelse av skadefelling, se lovforslaget § 46.

Definisjonen av skadefelling omfatter også felling av hjortevilt og bever for å avverge skade etter naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav b, som kommunen har tillatt med hjemmel i naturmangfoldloven § 18 fjerde ledd.

Vilt som avlives ved jakt, fangst eller ved lisensfelling, faller utenfor begrepet, selv om det å avverge eller begrense skade kan være en del av begrunnelsen for å tillate jakt, fangst eller lisensfelling av arten. Avliving av sykt og skadd vilt med hjemmel i dyrevelferdsloven, og felling i nødverge etter naturmangfoldloven § 17, faller også utenfor begrepet skadefelling.

Begrepet skadefelling kan omfatte både felling ved bruk av skytevåpen som avliver viltet, og bruk av felle som avliver viltet eller fanger viltet for avliving og avlivingen. Tidsmessig omfatter skadefelling selve avlivingen av viltet med skytevåpen eller felle, men også den forutgående lokaliseringen av viltet og ettersøk og avliving av såret vilt.

Når det gjelder innspillet fra Mattilsynet om at det bør presiseres at begrepet innebærer avliving av dyr, vises det til omtalen av dette i forbindelse med definisjonen av lisensfelling over.