9 Retten til jakt og fangst mv.

9.1 Grunneiers enerett til jakt og fangst

9.1.1 Gjeldende rett

Grunneiers enerett til jakt og fangst fremgår av viltloven § 27. Retten til jakt og fangst er ofte omtalt som en del av grunneierretten. Det følger av bestemmelsen at grunneierens enerett kan utøves med de innskrenkinger som er fastsatt i denne lov og i forskrifter gitt i medhold av loven.

Prinsippet om grunneiers enerett til jakt og fangst på egen eiendom kom inn i loven i sin nåværende form i jaktloven av 1899, og ble videreført i jaktloven av 1951 før det ble tatt inn i viltloven § 27.

Eiendomsrettens generelle utgangspunkt er at grunneier juridisk og faktisk kan disponere over sin egen eiendom. En grunneier kan være én eller flere personer. En grunneier kan også i enkelte tilfeller være et aksjeselskap. I deler av Norge er staten grunneier. For store områder forvaltes da grunneierfunksjonen av Statskog SF. Det finnes også andre typer grunneiere, som for eksempel bygdeallmenninger som eies av et bygdelag. I størstedelen av Finnmark (95%) er Finnmarkseiendommen (FeFo) grunneier.

Grunnloven § 105 fastsetter at det ved ekspropriasjon skal ytes full erstatning. Departementet viser til HR-2004-2115-A (Barns fiskerett), som gjaldt en bestemmelse om at barn under 16 år ble gitt rett til å fiske innlandsfisk med stang og håndsnøre i vassdrag, jf. lakse- og innlandsfiskeloven § 18. Spørsmålet i saken var om bestemmelsen utløste en plikt til erstatning overfor grunneierne etter Grunnloven § 105. Høyesterett viste til Rt. 1918 s. 403 (Konsesjonslov-dommen) og Rt. 1970 s. 67 (Strandlovdommen), og at det ved vurdering av om inngrep i en grunneiers rådighet gir rett til erstatning etter Grunnloven § 105 tradisjonelt skilles mellom inngrep som bare innebærer en rådighetsinnskrenkning og inngrep som fører til at rettigheter over eiendommen blir overført til andre. Høyesterett uttalte i avsnitt 42:

Som følge av den utviklingen som skjer i samfunnet, har det i fellesskapets interesse vært nødvendig ved lov å pålegge grunneiere ulike begrensninger i rådigheten over sine eiendommer. Det er på det rene at det i dag skal meget til før en slik rådighetsbegrensning vil utløse rett til erstatning etter Grunnloven.

Høyesterett kom i den aktuelle saken til at lakse- og innlandsfiskeloven § 18 ikke utløste erstatningsplikt til grunneierne etter Grunnloven § 105. Bestemmelsen om barns fiskerett var en innskrenkning i grunneiers råderett som grunneierne måtte tåle.

Den europeiske menneskerettskonvensjonen første tilleggsprotokoll artikkel 1 (TP 1-1) gjelder retten til å «nyte sin eiendom i fred.» Også etter Den europeiske menneskerettsdomstolens praksis er visse inngrep i eiendomsretten noe en grunneier må tåle. Det vises nærmere til omtalen i punkt 3.3.2.

Lovgivningen inneholder flere bestemmelser som innskrenker grunneiers enerett til jakt og fangst på sin eiendom. Et eksempel på innskrenkning av grunneiers enerett til jakt og fangst er forfølgningsretten i viltloven § 34. Det følger av bestemmelsen at en som sårer storvilt har rett til å forfølge og tilegne seg dyret også på grunn der en annen har jaktretten. Videre gjør viltloven §§ 32 og 33 innskrenkninger i grunneiers fysiske utnyttelse av sin eiendom når det gjelder retten til jakt og fangst på vei og mot vann. Viltloven § 28 inneholder innskrenkninger om hvordan en grunneier kan disponere sin enerett til jakt og fangst. Viltloven § 37 er et annet eksempel, der kommunen kan beslutte at en eiendom skal slås sammen med andre til et felles viltområde.

Lovgivningen inneholder også bestemmelser som gir klare rammer for jaktutøvelse. Bestemmelsene påvirker igjen grunneiers rett til jakt og fangst. Dette er for eksempel jakttidsforskriften, som gir rammer for hvilke arter og til hvilke tidspunkter jakt og fangst kan drives.

Grunneiers enerett til jakt og fangst innebærer også et utgangspunkt om grunneiers enerett til å disponere over jaktretten ved å overlate jaktretten til andre, eller å avstå fra jakt og fangst på sin eiendom. Det er også et sentralt prinsipp at frittlevende vilt er eierløst, og ikke en del av grunneiers eiendom.

9.1.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementene i all hovedsak å videreføre hovedregelen i viltloven § 27 om at grunneier har enerett til jakt og fangst. Regler om grunneiers enerett til jakt og fangst fulgte av høringsforslaget § 29.

9.1.3 Høringsinstansenes syn

Departementet har mottatt om lag 40 høringsinnspill til forslaget. Norges Bondelag og Norges Skogeierforbund støtter forslaget, men ønsker at ordlyden «innskrenkninger» beholdes. Norges Bondelag viser til at inngrep i grunneierretten rent faktisk er en innskrenkning av eiendomsretten og derfor bedre speiler de faktiske realiteter enn slik det kommer til uttrykk i høringsutkastet. Norsk Sau og Geit foreslår også å beholde ordlyden «innskrenkninger».

Flere høringsinstanser, blant annet Sokndal kommune, Kvinnherad kommune og Aremark kommune, mener grunneiers enerett til jakt og fangst også omfatter trening av hund på vilt. Disse høringsinstansene mener også at grunneieres enerett til jakt og fangst bør tydeliggjøres til å være en rett til høsting.

Flere høringsinstanser, blant annet Aktivt Rovdyrvern og Oslo kommune mener det bør komme tydeligere frem i loven at viltet er eierløst. Statskog SF viser til at det kan være naturlig å tydeliggjøre grunneierens forvaltningsansvar i sammenheng med bestemmelsen om retten til jakt og fangst.

Bardu kommune mener det bør konkretiseres at «grunneier» betyr rettighetshaver for å synliggjøre at flere enn én grunneier kan ha en rettighet. Norges Fjellstyresamband mener at det i loven gjennomgående bør benyttes «rettighetshaver» i stedet for «grunneier». Det vises til at retten til jakt og fangst i flere tilfeller ikke ligger til grunneier.

9.1.4 Departementets vurdering

Hovedinntrykket fra høringen er at det er bred støtte for å videreføre hovedregelen om grunneiers enerett til jakt og fangst, se lovforslaget § 33.

Departementet foreslo i høringsnotatet at grunneier har enerett til jakt og fangst «med mindre annet følger av lov eller forskrift i medhold av lov». Forslaget innebar en justering av ordlyden sammenlignet med viltloven § 27, der det står «innskrenkninger». Enkelte høringsinstanser er imot dette endringsforslaget. Departementet mener den foreslåtte ordlyden gir en mer presis angivelse av hva som i dag legges i begrepet innskrenkninger, og opprettholder høringsforslaget. Det presiseres at den oppdaterte ordlyden må anses som en språklig endring.

Flere høringsinstanser ønsker å tydeliggjøre i lovforslaget at retten til jakt og fangst er en høstingsrett. Departementet er enig med disse høringsinstansene i at retten til jakt og fangst må anses som en høstingsrett. I lovforslaget § 3 om definisjoner er begrepet «høsting» brukt, både i definisjonen av «jakt», jf. lovforslaget § 3 bokstav b, og i definisjonen av «fangst», jf. lovforslaget § 3 bokstav c, se punkt 5.3. Departementet mener derfor det ikke er nødvendig å ta inn høstingsbegrepet i lovforslaget § 33. Departementet viser også til at et av de gjennomgående grepene i forslaget som ble sendt på høring var en mer enhetlig begrepsbruk. Ett av begrepene som ble trukket frem var «retten til jakt og fangst». Dette uttrykket er benyttet gjennomgående i lovforslaget kapittel 6 Retten til jakt og fangst mv. Departementet mener det er hensiktsmessig å holde fast ved dette.

Enkelte høringsinstanser har trukket frem at loven bør klargjøre at viltet er eierløst. Departementet er enig i dette utgangspunktet. Viltet må anses som eierløst, uavhengig av regler om grunneierretten. Departementet mener utgangspunktet ligger fast, og at det ikke er behov for lovfesting av dette prinsippet. Når det gjelder trening av hund, vises det til at dette reguleres av andre bestemmelser. Se punkt 8.7 om bruk av hund under jakt og jakthundtrening.

Flere høringsinstanser har også tatt til orde for å inkludere bruksrettshaver i bestemmelsen. Departementet viser her til eiendomsrettens generelle utgangspunkt om at en grunneier er den som juridisk og faktisk kan disponere over sin egen eiendom. Eiendomsretten kan være stiftet på ulik vis. Departementet viser også til at grunneier fritt kan overlate retten til jakt og fangst til andre. Dette er nærmere omtalt i punkt 9.3. Departementet holder derfor fast ved at begrepet «grunneier» skal benyttes i bestemmelsen. Retten til jakt og fangst er en rett, men ikke en plikt for grunneieren til å utøve jakt og fangst.

Når det gjelder innspillet om å inkludere et forvalteransvar til retten til jakt og fangst, mener departementet at dette ikke naturlig hører hjemme i bestemmelsen. Departementet påpeker at retten til jakt og fangst også innebærer en rett til å ikke utøve jakt og fangst.

9.2 Rekkevidden av grunneiers enerett til jakt og fangst

9.2.1 Gjeldende rett

Viltloven §§ 32 og 33 har bestemmelser om rekkevidden av grunneiers enerett til jakt og fangst på eiendommen. I viltloven § 32 omtales grunneiers rett til jakt og fangst mot vann (elv, innsjø, hav og fjord) og i viltloven § 33 omtales grunneiers rett til jakt på vei, jernbane med videre.

Grunneiers jaktrett mot vann (elv, innsjø, hav og fjord) reguleres av viltloven § 32. Det fremgår av viltloven § 32 første punktum at grunneiers jaktrett på elv og innsjø går så langt som grunneiers eiendomsrett. Hvordan eiendomsretten trekkes mot elv og innsjø er regulert i vannressursloven § 13 første ledd og vassdragsloven §§ 2 til 6. I større innsjøer hvor det er et såkalt «fritt midtstykke», følger det av vannressursloven § 17 første punktum at midtstykket er statens eiendom. Dersom innsjøen ligger til en statsallmenning, følger det av vannressursloven § 17 andre punktum at midtstykket inngår i allmenningen.

Etter viltloven § 32 andre punktum har grunneier enerett til jakt og fangst mot hav og fjord så langt landet ligger tørt. Det betyr at grensen for jaktrett varierer med flo og fjære, uavhengig av hvor langt ut eiendomsretten går. Det følger videre av viltloven § 32 tredje punktum at «utenfor denne grense og på grunner og skjær som er overskylt ved alminnelig høyvann og ikke tillegger noen eiendom som kobbeveide, er jakt og fangst tillatt for norske statsborgere og alle som det siste året har vært og fortsatt er bosatt i Norge.» Direktoratet kan i enkelttilfelle gi utlendinger som ikke er bosatt i Norge adgang til slik jakt, jf. viltloven § 32 fjerde punktum.

Bestemmelsen innebærer at allmennheten, med visse begrensninger, i utgangspunktet har fri jaktrett på hav og fjord der landet ikke ligger tørt. Den frie jaktretten kan for eksempel benyttes ved å vasse eller ved bruk av båt eller flåte med de begrensninger som ellers gjelder, blant annet forbudet mot bruk av motorbåt, jf. viltloven § 21 andre ledd. Bestemmelsen må ses i sammenheng med viltlovens geografiske virkeområde i viltloven § 2, se punkt 4.2.1.

Hva som menes med grunner og skjær som tilligger noen eiendom som «kobbeveide» fremgår ikke av lovforarbeidene. Helge Christensen skriver på s. 128 i Lovgivningen om viltstell og jakt (1967): «Med kobbeveide forståes sel- eller kobbeskjær som fra gammelt av bevislig tilligger bestemt eiendom. Hjemmelen kan være alders tids bruk eller fredlysning i.h.t. Norske lov 5-12-15 (opphevet ved § 47 i jaktloven av 1899).»

Loven oppstiller en begrensning om at den frie jaktretten i hav og fjord gjelder «norske statsborgere og alle som det siste året har vært og fortsatt er bosatt i Norge». Etter jaktloven av 1951 gjaldt den frie jakten «enhver norsk borger», og ikke andre som var bosatt i landet (ikke norske borgere). Dette kom inn i dagens viltlov i 1981. I Ot.prp. nr. 9 (1980–81) s. 60 står det:

Departementet foreslår at jaktretten i hav og fjord utenfor der landet ligger tørt, bør tilligge ikke bare norske statsborgere, men alle som det siste året har vært og fortsatt er bosatt i Norge. Denne utvidelse er i tråd med blant annet reglene i Fjellovens § 32 om retten til jakt i statsallmenning og med fiskereglene i Finnmark. Grensen for grunneiers rett mot hav og fjord vil kunne variere med flo og fjære, slik forholdet også er i dag.

Viltloven § 33 første ledd regulerer grunneiers jaktrett på vei. I første ledd reguleres tre forskjellige situasjoner. Det følger av første ledd første punktum at en eier av vei med tilbehør ikke har rett til jakt og fangst på veien uten at han også eier tilstøtende grunn. Dette innebærer et utgangspunkt om at en eier av vei, for eksempel en grunneier eller et veilag, ikke har rett til å drive jakt og fangst på veien. Jakt på vei er bare tillatt dersom eier av vei også eier tilstøtende grunn. Hvis for eksempel et veilag eier veien og grunneier med tilstøtende eiendom er medlem i veilaget, så har den aktuelle grunneieren rett til jakt og fangst på veien. Det står videre i første ledd andre punktum at den som eier grunnen på begge sider av veien, har retten til jakt og fangst på veien selv om han ikke eier den. Dette innebærer at en grunneier har rett til jakt og fangst på vei som eies av andre, når veien for eksempel går gjennom grunneiers eiendom. I viltloven § 33 første ledd tredje punktum reguleres situasjonen der en vei danner grense mellom grunn som tilhører forskjellige eiere og ingen av dem eier veien. I slike tilfeller har hver av grunneierne rett til jakt og fangst på veien.

I viltloven § 33 første ledd omtales begrepet vei «med tilbehør». Hva som menes med vei med tilbehør er ikke nærmere omtalt i lovens forarbeider. Ved tolkning av begrepet er det relevant å se hen til veglovas veibegrep. I veglova § 1 andre ledd står det at vei også regnes som «opplagsplass, parkeringsplass, haldeplass, bru, ferjekai eller anna kai som står til beinveges samband med veg eller gate.» I forarbeidene til vegloven, Ot.prp. nr. 53 (1961–62) s. 56, står det at oppregningen i veglova § 1 andre ledd ikke kan anses som uttømmende. Det ble i forarbeidene ansett som selvsagt at banketter, grøfter, skjæringer, fyllinger, stikkrenner, rekkverk, vegmerker og signalinnretninger regnes som del av en vei. Det ble heller ikke funnet grunn til å særskilt nevne fortau og sykkelsti, selv om dette også må anses som en del av veien.

I viltloven § 33 andre ledd står det at reglene om jakt og fangst på vei også gjelder for jernbane, rørgate, gate for kraftledning og lignende anlegg.

Viltloven § 33 om grunneiers jaktrett på vei må ses i sammenheng med viltloven § 21 første ledd bokstav a, som er nærmere omtalt i punkt 8.8. Bestemmelsen inneholder et forbud mot å løse skudd på eller over offentlig vei eller jernbane under jakt.

9.2.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementene foreslo i høringsnotatet å samle bestemmelsene i viltloven om grunneiers rett til jakt og fangst ved vann og på vei med videre i én bestemmelse, se høringsforslaget § 30. Forslaget var i stor grad en videreføring av innholdet i viltloven § 32 og § 33, men med språklige endringer som hadde til hensikt å gjøre reglene tydeligere og kjønnsnøytrale.

Regler om grunneieres rett til jakt og fangst i elv og innsjø ble foreslått videreført i høringsforslaget § 30 første ledd.

Regler om grunneiers rett til jakt og fangst mot hav og fjord ble foreslått videreført i høringsforslaget § 30 andre ledd. Det ble også foreslått å fjerne begrensningen om at den frie jaktretten i hav og fjord, utenfor der landet ligger tørt, bare gjelder for norske statsborgere og alle som det siste året har vært og fortsatt er bosatt i Norge.

Regler for grunneiers rett til jakt på vei, jernbane med videre ble foreslått videreført i høringsforslaget § 30 tredje og fjerde rett. Det ble foreslått språklige omformuleringer for å tydeliggjøre hvilke situasjoner retten til jakt og fangst gjelder. Det ble også lagt til grunn i høringsnotatet at ordlyden «vei» skal forstås på samme måte som etter veglova § 1 andre ledd, jf. Ot.prp. nr. 53 (1961–62) nr. 56.

9.2.3 Høringsinstansenes syn

Det er få høringsinstanser som har uttalt seg om forslaget til bestemmelse om rekkevidden av grunneiers enerett til jakt og fangst. Norges Jeger- og Fiskerforbund støtter forslaget om å fjerne begrensningen om at den frie jaktretten i hav og fjord, utenfor der landet ligger tørt, bare gjelder norske statsborgere og andre som det siste året har vært eller er bosatt i Norge. NOAH – for dyrs rettigheter mener det ikke skal være rett til jakt og fangst på, ved eller over vei, selv om grunneier eier veien. Det vises til at det av hensyn til allemannsretten og sikkerhet ikke bør jaktes i nærheten av vei.

9.2.4 Departementets vurderinger

Departementet registrerer at det er få høringsinnspill til forslaget om å samle regler om grunneiers rett til jakt og fangst ved vann og på vei med videre i én bestemmelse. Departementet legger til grunn at forslagene til de språklige endringene er uproblematiske, og opprettholder forslaget som ble sendt på høring.

Departementet viser til at Norges Jeger- og Fiskerforbund støtter forslaget om å fjerne begrensningen om at retten til jakt og fangst i hav og fjord, utenfor der landet ligger tørt, bare skal gjelde norske statsborgere og andre som det siste året har vært eller er bosatt i Norge. Miljødirektoratet har opplyst at de ikke har mottatt søknader fra utenlandske borgere om å drive jakt og fangst i hav og fjord, jf. viltloven § 32 siste punktum. Det legges derfor til grunn at bestemmelsen er lite aktuell i praksis. Forslaget innebærer dermed et utgangspunkt om at allmennheten har rett til jakt og fangst i hav og fjord utenfor der landet ligger tørt.

NOAH – for dyrs rettigheter mener det ikke skal være rett til jakt og fangst på, ved eller over vei av hensyn til allemannsretten og sikkerhet. Departementet viser til at reglene om jakt og fangst i forbindelse med vei må anses som begrensninger i grunneierretten, nettopp av hensyn til sikkerhet. Bestemmelsen må også ses i sammenheng med lovforslaget § 21 om forsvarlig jakt- og fangstutøvelse, se punkt. 8.1. Etter bestemmelsen skal jakt og fangst utøves på en slik måte at det ikke oppstår fare for mennesker eller husdyr, eller skade på eiendom. Departementet mener derfor at hensynene til allemannsretten og sikkerhet er tilstrekkelig ivaretatt.

9.3 Grunneiers adgang til å overlate retten til jakt og fangst

9.3.1 Gjeldende rett

Viltloven § 28 omhandler grunneieres muligheter til å overlate jaktretten til andre. Reglene i bestemmelsen gjelder også for fangst, jf. viltloven § 28 syvende ledd.

Dersom grunneieren overlater «sin eiendom til noen annen til bruk, skal brukeren ha jaktretten med mindre annet er avtalt.» Dette følger av viltloven § 28 første ledd første punktum. I Ot.prp. nr. 9 (1980–81) s. 58 fremkommer det at bestemmelsen gjelder der en eiendom blir overlatt til noen annens besittelse og til total bruk. Det vises til at dette typisk vil være ved forpakting. I juridisk litteratur, ved Håvard H. Holdø i kommentarutgave til viltloven fra Juridika (bekreftet à jour per 7. desember 2024), står det om viltloven § 28 første ledd første punktum blant annet:

Med lovens begrep «overlate til bruk» menes at eiendommen er overlatt i noen annens besittelse og til total bruk, jf. Ot.prp. nr. 9 (1980–81) s. 58. I kjernen av bestemmelsen ligger forpaktning av en eiendom, jf. forpaktingslova (LOV-1965-06-25-1). I NOU 1974: 21 s. 96 kan det synes som om bestemmelsen kun gjelder ved forpaktning. Det fremkommer imidlertid av Ot.prp. nr. 9 (1980–81) s. 58 at bestemmelsen ikke er avgrenset til bare å gjelde forpaktning. Dette er også i samsvar med forståelsen av de tilsvarende bestemmelsene i jaktloven § 13, jf. Christensen, Viltstell og jakt s. 85, og jaktloven 1899 § 2, jf. Dok. nr. 8 1898 s. 83. Forutsatt at eiendommens totale bruk er overlatt til en leietaker eller fester, vil også utleie av hus med grunn og bortfeste, jf. tomtefesteloven (LOV-1996-12-20-106), omfattes av bestemmelsen.

Det følger videre av § 28 første ledd andre punktum at dersom grunneieren forbeholder seg jaktretten, kan jakt ikke drives på brukerens åker og eng i tiden fra og med 1. mars til og med 30. september.

I viltloven § 28 andre ledd første punktum fremgår det at jaktretten ikke kan skilles fra eiendommen for lengre enn ti år av gangen, uten når jaktretten følger bruksretten til eiendommen. Departementet legger til grunn at bestemmelsen tar sikte på situasjoner der jaktretten er etablert som en partiell bruksrett, for eksempel der bare jaktretten leies ut til andre. Tiårsfristen kan ses i sammenheng med jordlova § 12, som oppstiller en søknadsplikt hvis noen vil dele landbruks- og skogeiendommer. Bestemmelsen i jordlova gjelder også ved fradeling av bruksretter, for eksempel jaktretter. Viltloven § 28 andre ledd oppstiller således en strengere regel, siden det her ikke foreligger en søknadsplikt slik som det er ved deling.

I viltloven § 28 andre ledd andre punktum står det at det på jordskifte likevel kan bestemmes at jaktretten fortsatt skal være felles helt eller delvis. Regelen må ses i lys av at lov 21. juni 2013 nr. 100 om fastsetjing og endring av eigedoms- og rettshøve på fast eigedom m.m. (jordskiftelova) gir virkemidler for å omforme eiendommer eller rettigheter, se jordskiftelova kapittel 3. Der det kreves jordskifte, fastsettes rettighetene i jordskifteområdet. Deretter bruker jordskifteretten jordskiftevirkemidler som kan løse de utjenlige forholdene som er påberopt i saken. Jordskiftelova §§ 3-4 til 3-10 fastsetter bestemmelser om hvilke virkemidler som jordskifteretten kan benytte. Hvor jordskifteretten har tatt kravet til behandling, kan jordskifteretten også etter jordskiftelova §§ 3-11 og 3-12 omskipe og avskipe rettigheter i forbindelse med at det er reist jordskiftesak. En fraskilt jaktrett kan dermed føres tilbake til grunneiendommen. Forutsetningen er at det er nødvendig for å oppnå en tjenlig løsning og at den som har jaktretten ikke lider tap. Den jaktberettigede må kompenseres med enten grunn, rettigheter eller penger, se jordskiftelova §§ 3-18 til 3-20 som gir regler for innholdet i jordskifteløysinga.

Etter viltloven § 28 tredje ledd skal en avtale om særskilt bortleie av jaktrett være skriftlig. Gjelder avtalen for mer enn fem år, skal leier og utleier sørge for at melding om leieforholdet med opplysning om vilkårene straks blir sendt til kommunen.

I viltloven § 28 fjerde ledd står det at fremleie av jaktrett ikke kan finne sted uten samtykke fra den som har jaktretten etter § 27. Kongen kan gi nærmere regler om forbud mot fremleie av jaktrett, jf. viltloven § 28 femte ledd. Departementet viser til den nærmere bakgrunnen for bestemmelsen i Ot.prp. nr. 54 (1992–93) s. 20 og s. 26.

I viltloven § 28 sjette ledd står det presisert at også grunneier er ansvarlig for økonomisk skade jakten volder brukeren, dersom grunneieren overlater til noen annen enn grunnens bruker å utøve jakten.

Viltloven § 41 første ledd om kontroll med betalt jegeravgift omtales i punkt 7.2.1.

9.3.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet § 31 foreslo departementene å videreføre deler av innholdet i viltloven § 28 og § 41 første ledd i én bestemmelse, men med språklige endringer. Enkelte deler av viltloven § 28 ble ikke foreslått videreført.

I høringsnotatet § 31 første ledd foreslo departementene å videreføre innholdet i viltloven § 28 første ledd første punktum, men med språklige endringer. Det ble foreslått å tydeliggjøre at bestemmelsen handler om totale bruksretter ved å bruke ordlyden «[…] overlater sin eiendom helt eller delvis til andre ved forpaktning, tomtefeste eller annen lignende leie […]». Viltloven § 28 første ledd andre punktum ble ikke foreslått videreført.

I høringsnotatet § 31 andre ledd foreslo departementene å videreføre innholdet i viltloven § 28 andre ledd første punktum, men med språklige endringer. Henvisningen til jordskifte i viltloven § 28 andre ledd andre punktum ble foreslått som et eget tredje ledd, men knyttet til både første ledd (totale bruksretter) og andre ledd (partielle bruksretter).

Reglene om fremleie i viltloven § 28 femte og sjette ledd ble foreslått samlet og videreført i høringsnotatet § 31 fjerde ledd, mens reglene om erstatningsansvar i viltloven § 28 sjette ledd ble foreslått videreført i høringsnotatet § 31 sjette ledd.

Departementene fant det også hensiktsmessig å flytte innholdet i viltloven § 41 første ledd til høringsnotatet § 31 femte ledd. Forslaget innebar at den som mot eller uten vederlag stiller jakt og fangst til rådighet for en annen, plikter å forvisse seg om, og er selv ansvarlig for, at vedkommende har betalt jegeravgift.

Departementene foreslo å ikke videreføre innholdet i viltloven § 28 tredje ledd. Departementet fant ikke behov for å videreføre regler om at avtaler om særskilt bortleie av jaktrett skal være skriftlig, og at avtaler over fem år skal meldes til kommunen. Det ble i høringen bedt særskilt om kommunenes innspill til dette forslaget.

9.3.3 Høringsinstansenes syn

Departementet har mottatt om lag 20 høringsinnspill til forslaget. Kommentarene er særlig knyttet til høringsforslaget § 31 første ledd. Norges Skogeierforbund mener forslaget til første ledd bør speilvendes, og at dette medfører at retten til å jakte på arealet tilhører grunneier med mindre annet er avtalt. Mange kommuner, blant annet Vågå kommune, Sjåk kommune, Sel kommune, Sokndal kommune og Nome kommune foreslår en presisering av første ledd om at bestemmelsen ikke gjelder ved ordinær bortleie av innmark som tilleggsjord til andre landbrukseiendommer. Flere av kommunene viser til at det stadig er vanligere med bortleie av dyrka jord til aktive bruk. Leietakeren av jorda, som ofte har leid jord på mange mindre bruk, får da en jaktrett på mange små innmarksteiger. Disse kommunene viser til at jakten blir uhensiktsmessig, lite rasjonell og komplisert. Vindafjord kommune foreslår en ordning der retten til jakt og fangst ikke følger med ved alminnelig leie av innmark for jordbruksproduksjon for inntil ti år.

Sogn og Fjordane jordskifterett er enig i at den foreslåtte ordlyden er mer presis og gir bedre veiledning enn det som går frem av viltloven § 28. Det foreslås en endring i bestemmelsen som henviser til jordskifteretten, ved at ordlyden «på jordskifte» erstattes med «ved jordskifte».

S. D. Cappelen Skoger påpeker at grunneier ikke bør holdes ansvarlig for at jegere som leier terreng har betalt jegeravgift. Det vises til at det er et upraktisk krav, og må være et ansvar som påhviler den enkelte jeger. S.D. Cappelen Skoger foreslår også å fjerne eller omformulere forslaget til sjette ledd.

Flere kommuner, blant annet Kvinesdal kommune, Nordre Follo kommune og Vindafjord kommune, mener det ikke er behov for å videreføre regelen om at avtaler om leie av jaktrett for mer enn fem år skal meldes til kommunen. Statskog SF støtter også forslaget om å oppheve meldeplikten, men ser ikke grunn til at kravet om skriftlige avtaler oppheves.

9.3.4 Departementets vurderinger

Departementet foreslår i lovforslaget § 35 å videreføre deler av viltloven § 28 og § 41 første ledd, med enkelte endringer. Departementet viser til at reglene om å overlate retten til jakt og fangst til andre må ses i sammenheng med grunneiers enerett til jakt og fangst i lovforslaget § 33, jf. punkt 9.1. Dette innebærer et utgangspunkt om at grunneier fritt kan disponere over retten til jakt og fangst og overlate retten til andre, med mindre annet følger av lov eller forskrift i medhold av lov. Forslaget til § 35 innebærer begrensninger i grunneiers enerett.

Departementet foreslo i høringsnotatet å videreføre innholdet i viltloven § 28 første ledd første punktum, men å tydeliggjøre hvilke situasjoner bestemmelsen gjelder. Dette ble foreslått ved å bruke ordlyden «[…] overlater sin eiendom helt eller delvis til andre ved forpaktning, tomtefeste eller annen lignende leie […]». Forslaget var ment å videreføre gjeldende rett, ikke endre rettstilstanden. Flere høringsinstanser peker på at reglene ikke skal gjelde ordinær bortleie av innmark som tilleggsjord til andre landbrukseiendommer. Det blir blant annet vist til at høringsforslaget § 31 første ledd innebærer uhensiktsmessig og lite rasjonell jakt på hjortevilt.

Departementets inntrykk fra høringen er at forslaget om å tydeliggjøre rettstilstanden ikke har lyktes. Departementet ser at det i forslaget har blitt lagt til grunn en tolkning av viltloven § 28 første ledd, som innebærer at reglene blir upraktiske. Da viltloven ble vedtatt i 1981, var ikke spørsmålet om leiejord like aktuelt. I løpet av de siste 50 årene har andelen leiejord økt betraktelig, mens forpakting benyttes lite. Tall fra SSB viser at 47 prosent av alt jordbruksareal i drift i 2020 var leiejord. Forarbeidene til viltloven, Ot.prp. nr. 9 (1980–81) s. 58, trakk frem at § 28 første ledd første punktum typisk gjelder ved forpakting. Juridisk litteratur, ved Håvard H. Holdø i kommentarutgave til viltloven, har lagt til grunn en tolkning av «overlate til bruk» i viltloven § 28 første ledd til også å gjelde utleie av hus med grunn og bortfeste etter tomtefesteloven, forutsatt at eiendommens totale bruk er overlatt til en leietaker eller fester. Se punkt 9.3.1.

På bakgrunn av innspill fra høringsinstansene, foreslår departementet å ikke gå videre med forslaget i høringsnotatet. Departementet foreslår i stedet i lovforslaget § 35 første ledd å videreføre ordlyden i viltloven § 28 første ledd første punktum og den tolkningen som er lagt til grunn i juridisk litteratur. Dette innebærer et utgangspunkt om at bortleie av jord ikke omfattes av regelen. I slike tilfeller vil grunneier fortsatt ha enerett til jakt og fangst, jf. lovforslaget § 33.

Når det gjelder resten av lovforslaget, § 35 andre til femte ledd, er det få innspill fra høringsinstansene. Departementet foreslår her en videreføring av innholdet i viltloven § 28 andre, fjerde, femte, sjette og syvende ledd, men med språklige endringer som har til hensikt å tydeliggjøre reglene og sikre enhetlig begrepsbruk. Departementet foreslår også enkelte strukturgrep, som å flytte henvisningen til jordskifteretten i et eget ledd og samle innholdet om fremleie i ett ledd i stedet for to. Departementet tar til følge forslaget om språklig endring fra Sogn og Fjordane jordskifterett om at «på jordskifte» endres til «ved jordskifte», jf. lovforslaget § 35 tredje ledd.

Departementet foreslår også i lovforslaget § 35 femte ledd å videreføre innholdet i viltloven § 41 første ledd, omtale i punkt 7.2. Bakgrunnen for dette er at departementet mener innholdet i regelen tematisk hører bedre hjemme med de øvrige reglene i § 35. Én høringsinstans er kritisk til at grunneiere skal forvisse seg om og er ansvarlig for at leietakere har betalt jegeravgift. Departementet viser til at dette er en videreføring av gjeldende regler. På bakgrunn av teknologisk utvikling legger departementet til grunn at de praktiske utfordringene knyttet til dette stadig blir mindre.

Departementet registrerer at det har kommet få innspill til de delene av viltloven § 28 som departementene i høringsnotatet foreslo å ikke videreføre.

Hensynet bak viltloven § 28 første ledd andre punktum er å verne om jordbruksdriften. Departementet legger til grunn at dette hensynet også ivaretas gjennom forslaget til § 21 om forsvarlig jakt- og fangstutøvelse. Departementet legger også til grunn at forslaget ikke er til hinder for at det kan avtales begrensninger mellom partene knyttet til jakt på åker og eng dersom grunneier forbeholder seg retten til jakt og fangst. Departementet opprettholder dermed forslaget i høringsnotatet om at bestemmelsen ikke videreføres.

Det er støtte fra kommunene som har uttalt seg når det gjelder departementets forslag om ikke å videreføre kravet om at avtaler om bortleie skal være skriftlig, og at avtaler med varighet over fem år skal meldes til kommunen. Departementet legger derfor til grunn at kommunene ikke har behov for regelen. Om kravet til skriftlighet, mener departementet at det er en fordel at avtaler om leie av jaktrett er skriftlig, særlig hvis det oppstår en etterfølgende konflikt, eller ved spørsmål om 10-års fristen følges. Departementet mener likevel at det bør være opp til partene å bestemme hvordan en avtale om bortleie skal formaliseres. Det vil da være de ordinære reglene for avtalerett som gjelder. Dette innebærer et prinsipp om formfrihet, som igjen betyr at også muntlige avtaler kan være bindende mellom partene. Departementets forslag om ikke å videreføre innholdet i viltloven § 28 tredje ledd må ses som en forenkling av regelverket.

9.4 Jakt og fangst i sameie mellom eiendommer

9.4.1 Gjeldende rett

Viltloven § 29 handler om retten til jakt og fangst i sameiestrekning. Bestemmelsen videreførte jaktloven av 1951 § 14 første ledd, som igjen videreførte bestemmelsen i jaktloven av 1899 § 3.

I viltloven § 29 første ledd står det: «I sameie har alle med eiendomsrett eller bruksrett til skog, havnegang, slått eller grunn rett til jakt og fangst med mindre annet følger av avtale eller annet rettsgrunnlag.» Departementet uttaler i Ot.prp. nr. 9 (1980–81) s. 58 i tilknytning til bestemmelsen at viltloven § 29 er en særbestemmelse som går foran de generelle reglene i sameieloven. Sameielovens regler kan utfylle bestemmelsene i viltloven der § 29 er ufullstendig.

Ordlyden i bestemmelsen kan gi inntrykk av at regelen gjelder sameie generelt, det vil si både personlig sameie og realsameie. Bestemmelsen er gjennom forarbeider, rettspraksis og litteratur tolket innskrenkende. Innholdet i bestemmelsen kan kort oppsummeres slik at den gjelder en type av realsameier der bruksbeføyelsene har vært oppdelt for eksempel slik at rettighetene til beite, skog, slått med videre er fordelt mellom ulike rettighetshavere. Denne typen sameie/oppdeling av bruk har historisk vært nokså vanlig i Norge, og har i noen sammenhenger vært omtalt som «kløyvd eiendomsrett». Følgen av oppdelingen kan være at det er uklart hvem som er grunneier, og dermed hvem som har rett til jakt og fangst. Det er i slike tilfeller viltloven § 29 supplerer hovedregelen i viltloven § 27 om at det er grunneier som har enerett til jakt og fangst.

Selv om viltloven ellers ikke åpner for at den som har bruksrett i utmark har rett til jakt og fangst, gir bestemmelsen rett til jakt og fangst både for den som har eiendomsrett og den som har bruksrett. I de sakene som har vært behandlet av Høyesterett, har bruksrettene blitt opprettet i tilknytning til at nye bruk ble utskilt fra gårdene som allerede eide sameiestrekningen. De nye gårdene fikk ved utskillelsen bare bruksrett i sameiet, ikke sameierett til grunnen, og Høyesterett fant at bestemmelsen ikke omfattet slike situasjoner. Rt. 1959 s. 1161 og Rt. 1987 s. 183 er eksempler på slike avgjørelser. Særregelen i viltloven § 29 må etter dette antas å gjelde i svært få sameier.

Viltloven § 29 andre ledd har bestemmelser om fastsetting av jaktregler for sameie etter første ledd. Rettighetshaverne kan med en måneds varsel innkalle de øvrige rettighetshaverne til valg av et styre på inntil fem medlemmer som skal forvalte jakten og fangsten i sameiet. Styret skal i samarbeid med kommunen utarbeide forslag til regler for forvaltningen. Forslaget skal forelegges alle rettighetshavere til uttalelse før direktoratet fastsetter reglene.

I viltloven § 29 tredje ledd gis direktoratet myndighet til å vedta et forbud mot jakt og fangst inntil jaktregler etter andre ledd er fastsatt. Dette gjelder hvis «sameiets størrelse og tallet på rettighetshavere gir grunn til det». Før det eventuelt vedtas et forbud, skal direktoratet innhente uttalelse fra kommunen. Et forbud mot jakt og fangst skal kunngjøres.

Det følger av viltloven § 29 fjerde ledd at reglene i andre og tredje ledd gjelder tilsvarende når tre eller flere eiendommer har retten til jakt og fangst i fellesskap.

Viltloven § 29 femte ledd viser tilbake til første ledd og fastslår at jakt og fangst bare kan utøves av én person om gangen, med mindre annet følger av jaktregler fastsatt i samsvar med bestemmelsen, eller som ledd i jordskifte.

9.4.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementene foreslo i høringsnotatet § 32 å videreføre regelen i viltloven § 29 første ledd om rett til jakt og fangst i sameiestrekninger der bruksbeføyelsene er delt mellom flere eiendommer, men med enkelte endringer som tok sikte på å tydeliggjøre regelen. Departementene viste til at det likevel kunne være grunn til å vurdere om innholdet i viltloven § 29 om jakt og fangst i sameie mellom eiendommer burde oppheves, videreføres som den er eller endres.

Departementene viste til at det i dag er få eiendommer med såkalt «kløyvd eiendomsrett», og at dette innebar at bestemmelsen har betydning for svært få tilfeller. Det ble vist til at bestemmelsen fastsetter rettighetsforholdene i disse tilfellene, og det kan skape uklarheter om rettighetsforholdene hvis reglene oppheves. Departementene pekte på at innholdet i bestemmelsen bygde på lang tids festnede rettsoppfatninger, blant annet en rekke avgjørelser i Høyesterett, og at høringsforslaget tok sikte på å lovfeste denne praksisen.

Bestemmelsene i viltloven § 29 andre til fjerde ledd er spesialregler som gjelder organiseringen av jakt og fangst i sameier som er regulert av bestemmelsen. Departementene foreslo at disse reglene ikke skulle videreføres. Departementene pekte blant annet på at jordskifteretten er bedre egnet enn viltmyndighetene til å løse de problemene som kan oppstå.

9.4.3 Høringsinstansenes syn

Det er få høringsinstanser som har gitt innspill til forslaget. Sokndal kommune, Bjerkreim kommune og Lund kommune mener at setningen i høringsforslaget tredje ledd, herunder «Jakt og fangst på eiendom som nevnt i annet ledd kan bare utøves av en person av gangen», oppfattes som unødvendig streng. Kommunene viser til at forslaget heller ikke tar høyde for at en slik eiendom kan være av en slik størrelse at det lovlig kan dannes et vald og dermed jaktes i lag.

Norges Skogeierforbund skriver at de tidligere har pekt på at viltloven § 29 ikke har fungert som ønsket, og er positive til endringene som er gjort i lovforslaget.

9.4.4 Departementets vurderinger

Selv om bestemmelsen har betydning for svært få tilfeller, og høringsrunden viser at det er lite oppmerksomhet knyttet til disse reglene, foreslår departementet å gå videre med forslaget som ble sendt på høring. Se lovforslaget § 36.

Bakgrunnen for departementets vurdering er at bestemmelsen fastsetter rettighetsforholdene når jakt og fangst er i sameie mellom eiendommer, og det kan skape uklarheter om rettighetsforholdene hvis reglene oppheves. Departementet ser heller ikke at det er behov for å endre rettstilstanden med tanke på hvem som har rettigheter til jakt og fangst i slike tilfeller. Departementet mener det er viktig at regler om jakt og fangst i sameie mellom eiendommer er tydelige.

For at det skal gå uttrykkelig frem hva bestemmelsen regulerer, foreslår departementet at det i overskriften til bestemmelsen og i lovforslaget § 36 første ledd går frem at bestemmelsen gjelder sameie mellom eiendommer, såkalte realsameier. Dette er tilsvarende det departementene foreslo i høringen. Retten til jakt og fangst i sameier, der flere personer eller organisasjoner eier en eiendom sammen, er regulert gjennom hovedregelen om grunneiers enerett til jakt og fangst i lovforslaget § 33. I lovforslaget § 36 første ledd er det derfor henvist til lovforslaget § 33. Forslaget er i all hovedsak en videreføring av innholdet i viltloven § 29.

I høringsforslaget viste departementene til at viltloven § 29 første ledd måtte ses på som en unntaksregel til hovedregelen om grunneiers enerett til jakt og fangst. Departementet foreslår å lovfeste en slik unntaksregel i lovforslaget § 36 andre ledd. Når det er uklart hvem som er grunneier i et realsameie, fordi eiendoms- eller bruksretten til skog, beite, slått eller grunn tilhører flere eiendommer, foreslår departementet at alle som har slik bruksrett også har en rett til jakt og fangst.

Departementet foreslår videre at opplistingen av hvilke typer bruksretter som er aktuelle opprettholdes, som i høringsforslaget, i lovforslaget § 36 andre ledd.

Sokndal kommune, Bjerkreim kommune og Lund kommune mener det er unødig strengt at jakt og fangst på eiendom som nevnt i høringsforslaget § 32 andre ledd bare kan utøves av én person om gangen, jf. tredje ledd. I forbindelse med lovarbeidet har departementet vurdert om bestemmelsen kan oppheves, men mener den kan bidra til at utøvere av jakt og fangst samordner seg. Regelen må også ses i sammenheng med fjerde ledd, som åpner for at andre og tredje ledd ikke gjelder der annet følger av avtale eller rettsgrunnlag. Begrensningen om antall personer som kan drive jakt eller fangst samtidig etter tredje ledd kan dermed fravikes. Departementet foreslår i lovforslaget § 36 tredje ledd å legge til «for hver eiendom som har slik rett» på slutten av setningen. Det innebærer eksempelvis at dersom det etter andre ledd foreligger fem sameiere med bruksrett, kan bare én fra hver sameiepart utøve jakt og fangst samtidig. Det vil si at maksimalt fem personer kan utøve jakt og fangst samtidig i det aktuelle sameieområdet. Forslaget endrer ikke på den forståelsen som er lagt til grunn etter gjeldende rett, men vil bidra til å tydeliggjøre regelen.

I viltloven § 29 fremgår det både for unntaksregelen i første ledd og for regelen om bruksordning i femte ledd, at regelen må vike hvis annet er fastsatt ved avtale, eller det følger av annet rettsgrunnlag. Departementet foreslår, som i høringsforslaget, å samle henvisningen til avtale og annet rettsgrunnlag i forslag til § 36 fjerde ledd.

Departementet foreslår, som i høringen, at innholdet i viltloven § 29 andre til fjerde ledd ikke videreføres i viltressursloven. Dette er spesialregler som gjelder organisering av jakt og fangst i sameier som er regulert av bestemmelsen. Tatt i betraktning at bestemmelsen gjelder svært få sameier, mener departementet at reglene er unødvendig detaljerte. De gir dessuten viltmyndighetene en rolle som tilrettelegger og tvisteløser. Dette er en rolle som er uheldig sett i lys av at viltmyndighetene også har andre oppgaver som kan komme i konflikt med oppgavene som er nevnt i bestemmelsen. Viltmyndighetene kan heller ikke påregnes å ha særlig erfaring eller kunnskap om tvisteløsning i så særegne sameier som bestemmelsene gjelder for. Departementet registrer at det ikke har kommet innspill fra høringsinstansene om ikke å videreføre disse reglene, og vurderer forslaget som uproblematisk.

Forslaget om at bestemmelsene i viltloven § 29 andre til fjerde ledd ikke videreføres, fører til at sameielovens regler vil gjelde mellom rettighetshaverne, enten direkte eller etter analogi. Dette gjelder blant annet regler om bruk, flertallsvedtak, fordeling av utgifter og inntekter med mer. Særregelen i sameieloven om forbud mot å selge en part i realsameie vil også gjelde. Reglene i sameieloven legger til rette for at rettighetshaverne selv kan regulere bruken der det er nødvendig. Ved eventuell tvist eller uklarhet har rettighetshaverne også mulighet til å kreve sak for jordskifteretten for å fastslå rettigheter, eller ordne bruken. Etter departementets vurdering er jordskifteretten bedre egnet enn viltmyndighetene til å løse de problemene som kan oppstå.

9.5 Rett til jakt og fangst på statens grunn som ikke omfattes av fjellova

9.5.1 Gjeldende rett

På statsgrunn, som ikke reguleres av fjellova, er småviltjakt og fangst tillatt mot løsning av jaktkort og betaling av vederlag. Retten til jakt og fangst gjelder for norske borgere og for alle som det siste året har vært og fortsatt er bosatt i Norge. Dette fremkommer av viltloven § 31 første ledd første punktum.

Tilsvarende krav om statsborgerskap og bosted etter fjellova § 23 ble vurdert av EFTAs overvåkingsorgan (ESA) i 2009 i forbindelse med flere klagesaker. Fra norsk side ble det i forbindelse med dialogen med ESA vist til at tilsvarende krav om statsborgerskap og bosted følger av viltloven § 31. ESA uttalte i sitt avsluttende brev at jakttillatelsen ikke blir tilbudt av norske myndigheter som ledd i kommersiell aktivitet, og at det derfor kan stilles spørsmål om disse tjenestene kan sies å bli tilbudt mot vederlag og dermed være omfattet av tjenestebegrepet i EØS-avtalen artikkel 36. ESA viste videre til at EU-kommisjonen i flere liknende saker om jakttillatelser, har konkludert med at man ikke kan se på tjenester som er tilbudt i en ikke-kommersiell kontekst som å oppfylle kravet om «vederlag». Slike tjenester er derfor ikke en tjeneste etter EØS-avtalen artikkel 36. Departementet legger til grunn at denne forståelsen også gjelder for krav om statsborgerskap og bosted etter viltloven § 31.

Bestemmelsen gjelder i utgangspunktet all eiendom der staten er grunneier. Dette er også forutsatt i forarbeidene til loven. I Ot.prp. nr. 9 (1980–81) s. 59 står det at bestemmelsen gjelder for all statsgrunn, og at hovedprinsippet bør være at allmennheten gis adgang til småviltjakt for alle typer statseiendom.

Bestemmelsen gjelder i hovedsak for statens grunn i Nordland og Troms på om lag 27 mill. dekar. I Sør-Norge er det tale om arealer på om lag 5,5 mill. dekar. I tillegg gjelder bestemmelsen for eiendommer som for eksempel eies av ulike statlige organer.

I ordlyden til bestemmelsen står det eksplisitt at statens grunn som reguleres av fjellova faller utenfor. Fjellova gjelder for statsallmenningene, og dekker i hovedsak de fleste store høyfjellsområdene i Sør- og Midt-Norge, samt noen mindre lavereliggende arealer. Fjellova har et eget kapittel om retten til jakt og fangst, jf. fjellova kap. XI. Viltloven § 31 første ledd første punktum kommer heller ikke til anvendelse for eiendom i Finnmark som eies av Finnmarkseiendommen (Fefo). Retten til jakt og fangst på Finnmarkseiendommen reguleres av Finnmarksloven §§ 25 til 27.

Etter viltloven § 31 andre ledd kan departementet gi nærmere regler om all jakt og fangst på statens grunn utenfor statsallmenning, herunder om lavere pris og fortrinnsrett til jakt og fangst for fast bosatte i kommunen og om utlendingers jaktadgang. I forskrift 20. august 2007 nr. 987 om jakt, felling, fangst og fiske på statsgrunn utenfor statsallmenning er det gitt nærmere bestemmelser om blant annet hvem som har rett til jakt, felling og fangst, om salg av jaktkort og om Statskog SFs myndighet. Sentrale bestemmelser i forskriften er § 3 fjerde og femte punktum. Det følger av bestemmelsene at dersom det er nødvendig å regulere antallet jegere, skal det påses at det er en rimelig fordeling mellom innenbygdsboende og utenbygdsboende jegere eller jaktlag. Ved vurderingen av hva som er en rimelig fordeling, skal det blant annet legges vekt på lokalbefolkningens muligheter til jakt, felling eller fiske innen kommunen.

Viltloven § 31 første ledd andre punktum om reindriftsamers rett til jakt og fangst omtales i punkt 9.6.

9.5.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet § 33 foreslo departementene å videreføre innholdet i viltloven § 31 første ledd første punktum og andre ledd om rett til småviltjakt og fangst på statens grunn som ikke omfattes av fjellova, med enkelte språklige endringer.

9.5.3 Høringsinstansenes syn

Departementet har mottatt få høringsinnspill til forslaget. Departementet har mottatt høringsinnspill fra blant annet Norges Jeger- og Fiskerforbund, Statskog SF, Fauske og Sørfold Jeger og Fiskerforening og Oslo Jeger- og Fiskerforening. Norges Jeger- og Fiskerforbund støtter forslaget om å gi rett til jakt og fangst på statens grunn utenfor fjellova, men foreslår en forenkling av bestemmelsen. Det vises også til at dagens ordning med forvaltning av jakt, felling og fangst på disse områdene fungerer godt. Statskog SF støtter en videreføring av gjeldende rett og anser det som tilstrekkelig med en forskriftsfullmakt for jakt, felling og fangst på statens grunn utenfor statsallmenninger, uten behov for å eksemplifisere forhold som pris og utlendingers jaktadgang.

Oslo Jeger- og Fiskerforening foreslår å stryke bestemmelsen om forskriftshjemmel til lavere pris og fortrinnsrett for fastboende. Foreningen viser til at dette harmonerer dårlig med dagens utvikling av bosettingsmønster, og mener at innenbygdsrettigheter er tilstrekkelig ivaretatt i gjeldende lovverk. En privatperson hevder at forskjellsbehandling mellom lokale og tilreisende med hensyn til pris på jakt er diskriminerende, da jakt anses som rekreasjon og ikke nødvendig for livsopphold. Fauske og Sørfold Jeger og Fiskerforening mener blant annet at ordlyden må endres, slik at lokalbefolkningens muligheter og tilgang til småviltjakt blir tilnærmet lik den som eksisterer på Finnmarkseiendommen eller i statsallmenninger regulert av fjellova.

NOAH – for dyrs rettigheter mener det er svært negativt at statens grunn skal brukes som jaktterreng. De ønsker i stedet en forskrift om fredning eller begrensning av jakt på statens grunn. Saltdal kommune mener at lokalbefolkningens tilgang til småviltjakt på statsgrunn utenfor fjellova bør være lik de rettigheter som gjelder i Finnmarkseiendommen og statsallmenninger regulert av fjellova.

9.5.4 Departementets vurderinger

Departementet viser til at lovforslaget § 37 viderefører innholdet i viltloven § 31 første ledd første punktum og andre ledd, med språklige endringer. Formålet med bestemmelsen er å sikre allmennhetens tilgang til småviltjakt og fangst på statens grunn. Departementet anser denne tilgangen som verdifull for befolkningen, noe lovforslaget § 37 legger til rette for. Flere høringsinnspill viser støtte til forslaget.

Departementet merker seg at enkelte høringsinstanser vil justere på ordlyden i forslaget til forskriftshjemmel i høringsforslaget § 33 andre ledd. Norges Jeger- og Fiskerforbund og Statskog SF foreslår blant annet å forenkle bestemmelsen, og mener det ikke er nødvendig å spesifisere forhold som pris og utlendingers adgang til jakt. Departementet deler ikke denne vurderingen og mener det er viktig å tydeliggjøre handlingsrommet for forskrifter etter bestemmelsens andre ledd. Dette er i tråd med øvrige forskriftshjemler i lovforslaget, som blant annet bidrar til klarhet og brukervennlighet.

Departementet viser til høringsuttalelsen fra Oslo Jeger- og Fiskerforening, som foreslår å fjerne muligheten for å fastsette lavere priser og fortrinnsrett for fastboende gjennom forskrift. Foreningen argumenterer for at regelen ikke harmonerer med dagens bosettingsmønster, og at innenbygdsrettigheter allerede er tilstrekkelig ivaretatt i gjeldende lovverk. Selv om behovet for fortrinnsrett for lokale er noe mindre enn tidligere, blant annet på grunn av restriksjoner som dagskvoter ved uttak av småvilt, viser departementet til den lange tradisjonen i Norge for å gi lokalbefolkningen bedre betingelser for jakt og fiske på statens grunn. Denne praksisen har historiske røtter og er forankret i lokale sedvaner. Forslaget reflekterer og viderefører denne tradisjonen. Departementet ser derfor ikke grunn til å endre dagens ordning.

Departementet opprettholder forslaget som ble sendt på høring, men foreslår språklige justeringer. Lovforslaget § 37 andre ledd er endret til «[…] utlendingers adgang til jakt og fangst». Endringen skyldes en uklarhet i utformingen av høringsnotatet, da forslaget opprinnelig var ment å gjelde både jakt og fangst.

9.6 Reindriftsamers rett til jakt og fangst

9.6.1 Gjeldende rett

I viltloven § 31 første ledd andre punktum vises det til at reindriftsamenes jakt og fangst reguleres av reindriftsloven § 26. Reindriftsloven § 26 omhandler rett til jakt, fangst og fiske i det samiske reinbeiteområdet i forbindelse med lovlig utøvelse av reindrift. Se reindriftsloven § 26, Ot.prp. nr. 25 (2006–2007) og NOU 2001: 35 Forslag til endringer i reindriftsloven.

9.6.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsforslaget § 34 foreslo departementene å videreføre innholdet i viltloven § 31 første ledd andre punktum i en egen bestemmelse, men med noen språklige justeringer.

9.6.3 Høringsinstansenes syn

Departementet har mottatt få høringsinnspill til forslaget. Samtlige høringsinstanser er positive til forslaget. Engerdal Senterparti, Norske Reindriftsamers Landsforbund og Engerdal kommune uttrykker støtte til forslaget. Norske Reindriftsamers Landsforbund understreker betydningen av bestemmelsen, som synliggjør at jakt og fangst er en viktig del av reindriftsutøvelsen og har sitt grunnlag i alders tids bruk.

9.6.4 Departementets vurderinger

Høringsinnspillene viser at det er støtte for forslaget. Departementet foreslår å opprettholde forslaget om å videreføre innholdet i viltloven § 31 første ledd andre punktum. Det foreslås en egen bestemmelse i lovforslaget § 38. Selv om bestemmelsen må regnes som en ren henvisning til reindriftsloven § 26, mener departementet at det er hensiktsmessig at denne henvisningen fremgår av loven.

9.7 Ferdsel med skytevåpen eller feller på andres eiendom

9.7.1 Gjeldende rett

Det følger av viltloven § 45 at ferdsel med skytevåpen eller fangstredskap er forbudt i utmark der en annen har jaktrett, med mindre det skjer i lovlig ærend, og våpenet bæres uladd. Det følger av forarbeidene til loven, Ot.prp. nr. 9 (1980–81) s. 65, at regelen «vil gjøre det lettere for oppsynet når de kommer over folk med våpen som ikke kan fremvise nødvendig dokumentasjon for jaktrett». Regelen i viltloven § 45 gjelder i «utmark». Hva som anses for utmark er ikke nærmere definert i viltloven eller omtalt i forarbeidene til loven.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med utgangspunktet om ferdsel i utmark som følger av friluftsloven. Etter friluftsloven § 2 første ledd kan enhver ferdes til fots hele året i utmark, når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet. Friluftsloven § 3 regulerer ferdsel i innmark. Begrepet «utmark» er i friluftsloven § 1a andre ledd definert som «udyrket mark som etter foregående ledd ikke reknes like med innmark». I friluftsloven § 1a første ledd defineres innmark som:

[…] gårdsplass, hustomt, dyrket mark, engslått og kulturbeite samt liknende område hvor almenhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker. Udyrkete, mindre grunnstykker som ligger i dyrket mark eller engslått eller er gjerdet inn sammen med slikt område, reknes også like med innmark. Det samme gjelder område for industrielt eller annet særlig øyemed hvor almenhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier, bruker eller andre.

Forbudet i viltloven § 45 gjelder ferdsel med «skytevåpen eller fangstredskap». Bestemmelsen må ses i sammenheng med viltloven § 20 første ledd om at det under jakt bare kan brukes skytevåpen med ladning av krutt. Når det gjelder bruk av fangstredskap vises det til viltloven § 24 om fangst, og utøvelsesforskriften §§ 31 til 36.

Det følger av bestemmelsen at slik ferdsel skal skje «i lovlig ærend» og det er et krav til at «våpenet bæres uladd». Hva som er et lovlig ærend, må vurderes konkret. I Ot.prp. nr. 9 (1980–81) s. 65, presiseres det at lovlig ærend ikke omfatter øvelsesskyting uten samtykke fra grunneier. Departementet legger til grunn at et lovlig ærend for eksempel kan være der det er nødvendig å krysse andres eiendom for å komme til den aktuelle eiendommen der man har en rett til å drive jakt og fangst.

9.7.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet § 35 foreslo departementene i hovedsak å videreføre innholdet i viltloven § 45, med noen endringer. Departementene foreslo å utvide virkeområdet til bestemmelsen ved at regelen gjelder for all eiendom, ikke bare i utmark. Begrepet «fangstredskap» i viltloven § 45 ble foreslått endret til «feller».

9.7.3 Høringsinstansenes syn

Departementet har mottatt få høringsinnspill til forslaget. Norges Jeger- og Fiskerforbund støtter forslaget, inkludert at det skal gjelde både feller og innmark. Statskog SF er også positiv til forslaget. Aremark kommune støtter endringen fra dagens bestemmelse, særlig ved at innmark inkluderes. Indre Østfold kommune uttrykker støtte til endringen, og Sokndal kommune er positiv til bruken av begrepet «eiendom». NOAH – for dyrs rettigheter mener at paragrafen bør forbli uendret.

9.7.4 Departementets vurderinger

Departementet viser til at de fleste høringsinstansene som har uttalt seg til bestemmelsen om ferdsel med skytevåpen og feller på annens eiendom, er positive til forslaget. Departementet foreslår å videreføre innholdet i viltloven § 45, men med språklige endringer sammenlignet med høringsforslaget, se lovforslaget § 39.

Forbudet etter viltloven § 45 knytter seg i dag til «utmark» uten at det er nærmere forklart i loven eller i forarbeidene hva som menes med dette. Dersom friluftslovens definisjon av utmark skal legges til grunn, er ikke dette dekkende for alle arealer hvor det kan utøves jakt og fangst. For eksempel foregår mye av jakten etter hjort og gås på åker og eng, som etter friluftsloven § 1a første ledd defineres som innmark.

NOAH – for dyrs rettigheter mener at paragrafen bør forbli uendret. Dette vil innebære at virkeområdet for bestemmelsen ikke endres. Hensikten med lovforslaget § 39 er, som med viltloven § 45, å hindre ulovlig jakt eller fangst på andres jaktområde. Dette vil gjelde uavhengig av om arealene defineres som utmark eller innmark. Departementet viser til at flere av høringsinstansene er positive til at regelen ikke lenger bare skal gjelde utmark. Departementet er også av den oppfatning at det ikke er hensiktsmessig å ha en avgrensning i bestemmelsen som gjelder utmark og foreslår at forbudet skal gjelde all eiendom der andre har retten til jakt og fangst.

Departementet opprettholder også forslaget fra høringen der begrepet «fangstredskap» i viltloven § 45, ble foreslått endret til «feller». Se punkt 8.5 der det redegjøres nærmere for forslaget til endringer i begrepsbruk knyttet til fangst.

I etterkant av høringsrunden har departementet sett behov for å gjøre språklige endringer i paragrafen. Begrepet «med mindre det skjer i lovlig ærend» foreslås erstattet med et nytt andre punktum i første ledd som lyder «første punktum gjelder ikke nødvendig ferdsel til eller fra et sted hvor jegeren lovlig kan benytte skytevåpen eller feller». Eksempler kan være ferdsel til eller fra eget jaktterreng eller innfanging av løs jakthund. Som i høringen foreslås det et krav om at våpen må bæres uladd ved slik ferdsel.

Departementet har også kommet til at Kongen bør kunne gi regler i forskrift om ferdsel med skytevåpen eller feller på eiendommer der jegeren selv ikke har rett til jakt eller fangst. Forskriftshjemmelen gir myndighetene fleksibilitet til å gi nærmere regler om slik ferdsel ved behov.

9.8 Forbud mot jaging av vilt fra andres jaktområder

9.8.1 Gjeldende rett

Viltloven § 46 regulerer jaging og lokking av vilt fra andres jaktområder. Også tidligere jaktlover har inneholdt bestemmelser som regulerer dette. Viltloven § 46 er lite omtalt i forarbeidene til viltloven og til de tidligere jaktlovene. Forbudet mot jaging av svømmende hjortevilt, jf. viltloven § 22, er omtalt i punkt 10.2.

Det følger av viltloven § 46 første punktum at vilt ikke må jages eller lokkes bort fra andres jaktområde. Forbudet angir ikke hvilke former for jaging eller lokking som omfattes, og gjelder følgelig uavhengig av hvilke metoder som benyttes. Dersom viltet jages, men fortsatt er innenfor jaktområdet, vil bestemmelsen ikke være brutt. Det er ikke et krav etter bestemmelsen at viltet må lokkes eller jages fra andres til eget jaktområde. Det innebærer for eksempel at jaging eller lokking av vilt for å sabotere for jakt også rammes av forbudet, forutsatt at viltet forflytter seg bort fra noens jaktområde. Ordlyden i bestemmelsen tilsier at forbudet ikke er avgrenset til jaktutøvelse, men at forbudet også gjelder utenom jakt.

Begrepet «jages» må ses i sammenheng med naturmangfoldloven § 15 første ledd tredje punktum der det fremkommer at unødig jaging av viltlevende dyr skal unngås. I forarbeidene til endring av naturmangfoldloven beskrives begrepet «jaging» som en slik påvirkning at viltet «endrer retning eller fart i forhold til dets normale frie bevegelse. Begrepet forutsetter at påvirkningen er av et visst minste omfang, og av en viss minste varighet. Det kreves ikke fellingshensikt.», jf. Prop. 161 L (2012–2013) s. 25.

Hva som menes med «lokking» fremgår ikke av lovbestemmelsen eller forarbeidene. Lokking kan i praksis innebære bruk av ulike former for lyd, lukt, åte eller imitasjoner av viltarter (bulvaner), der formålet er å lokke til seg viltet. Bestemmelsen innebærer ikke et generelt forbud mot lokking, men gjelder de tilfellene hvor lokkingen gjør at viltet trekker ut av andres jaktområde.

Viltloven § 46 andre punktum åpner for at fôring av vilt i et planmessig viltstell likevel kan skje. Slik fôring kan gjennomføres uten at det er å anse som et brudd på regelen i første punktum. Om viltet tiltrekkes en fôringsplass, og i den forbindelse trekker ut av noens jaktområde, vil det være tillatt forutsatt at fôringen er en del av et planmessig viltstell. Hva som inngår i et «planmessig viltstell» er ikke omtalt i lovens forarbeider. Fôring er for øvrig nærmere regulert i forskrift 17. desember 2019 nr. 1878 om utlegging av åte og fôring av vilt. Også lov 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven) inneholder hjemler for å regulere fôring av hjortevilt ut fra dyrehelsehensyn. Slik fôring er regulert i forskrift 7. november 2016 nr. 913 om tiltak for å begrense spredning av Chronic Wasting Disease (CWD) § 6.

Etter viltloven § 46 tredje punktum kan grunneier eller bruker av eiendommen skremme eller jage bort vilt når dette må anses nødvendig for å avverge skade eller ulempe.

9.8.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementene foreslo i høringsnotatet å videreføre innholdet i viltloven § 46 første og andre punktum, med enkelte justeringer. Det ble foreslått å dele bestemmelsen i to ledd. I høringsnotatet § 36 første ledd foreslo departementene et forbud mot å jage eller lokke vilt bort fra andres jaktområder med hensikt, med mindre annet følger av avtale. Forslaget i høringsnotatet § 36 andre ledd var et unntak for grunneier eller bruker av eiendommen til å kunne skremme eller jage bort vilt når det er nødvendig for å avverge skade på person, avling, husdyr, tamrein, skog, fisk, vann eller annen eiendom. Departementene foreslo at adgangen etter viltloven § 46 til å skremme eller jage bort vilt for å avverge «ulempe» ikke skulle videreføres. Viltloven § 46 andre punktum om at fôring av vilt allikevel kan skje som ledd i et planmessig viltstell, ble heller ikke forslått videreført i høringsforslaget.

9.8.3 Høringsinstansenes syn

Departementet har mottatt om lag ti høringssvar til forslaget, blant disse er Norges Jeger- og Fiskerforbund, Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus og NOAH – for dyrs rettigheter. Høringsinstansene er hovedsakelig positive til forslaget. Flere høringsinstanser, herunder Statskog SF og Norske Reindriftsamers Landsforbund, peker på at forslaget vil være vanskelig å etterleve i praksis. Nærøy Jeger- og Fiskeforening, Innlandet fylkeskommune, og Statskog SF viser til at forslaget også rammer lokking av arter der det er vanlig å drive lokking, som for eksempel gås, og at det er problematisk.

Statskog SF og Norges Jeger- og Fiskerforbund skriver i sine høringsuttalelser at det ikke er behov for å ha egne bestemmelser om forbud mot lokking. Norges Jeger- og Fiskerforbund trekker frem at det etter deres vurdering ikke oppstår konflikter når jegere lokker på vilt, og Innlandet fylkeskommune skriver at det fremstår for dem at det ikke er noen tradisjon for å avtale lokking på privatrettslig grunnlag for småvilt. Norges Jeger- og Fiskerforbund skriver:

NJFF mener derfor at den samfunnsmessige jaktutviklingen tilsier at det ikke lenger er behov for å ha egne bestemmelser om forbud mot lokking i en ny viltressurslov. Bestemmelsen om jaging bør videreføres. Jaging er noe helt annet og noe som ikke er ønskelig. NJFF foreslår derfor en ny bestemmelse som kun omhandler forbud mot jaging av vilt.

NOAH – for dyrs rettigheter mener at «med hensikt» bør strykes, fordi det gjør håndhevingen av bestemmelsen vanskeligere. De viser til at det er et problem at løse jakthunder jager dyr fra områder fredet fra jakt. NOAH – for dyrs rettigheter støtter forslaget om at man ikke skal kunne skremme bort ville dyr for å avverge ulempe.

9.8.4 Departementets vurderinger

Det har lenge vært et forbud mot å jage og lokke vilt fra andres eiendommer i viltlovgivningen. Det er grunn til å tro at regelen har bidratt til færre konflikter både mellom forskjellige jaktrettshavere, og mellom jaktrettshavere, grunneiere og brukere gjennom årene. Som i høringsforslaget, mener departementet derfor det er gode grunner for å videreføre sentrale deler av viltloven § 46. Departementets forslag fremgår av lovforslaget § 40.

Høringsinstansene er samstemte i at det er behov for å videreføre regelen om forbud mot jaging av vilt fra andres jaktområde. Etter departementets vurdering kan et forbud mot å jage vilt fra andres jaktområder redusere privatrettslige konflikter. I tillegg tydeliggjør et forbud at sabotering av jakt ved å jage bort vilt fra noens jaktområde er ulovlig. I lovforslaget § 40 første ledd foreslår departementet derfor, som i høringsforslaget, et forbud mot å jage vilt bort fra andres jaktområder.

Et forbud mot å jage vilt kan medføre at utilsiktede situasjoner omfattes. Departementet er kjent med at det under jakt med løs hund kan forekomme at jakthunden løper over ett eller flere jaktområder. Det kan resultere i at vilt jages bort fra en annens jaktområde, selv om det ikke er med hensikt fra hundeføreren. Departementet mener at utilsiktede situasjoner ikke bør rammes av forbudet, og at det må foreligge en mer bevisst handling fra den ansvarlige.

Departementet har registrert at NOAH – for dyrs rettigheter i sin høringsuttalelse skriver at det ikke bør være et krav til hensikt i bestemmelsen, fordi det vil gjøre den vanskeligere å håndheve. Foreningen viser i den sammenheng til løse jakthunder som jager dyr fra områder fredet fra jakt, mens eierne hevder de ikke kan styre hunden. Departementet vil påpeke at bestemmelsen forbyr jaging av vilt fra andres «jaktområde». Med mindre et fredet område utgjør noens jaktområde, vil situasjonen NOAH – for dyrs rettigheter beskriver ikke omfattes av bestemmelsen. Departementet viser også til at bestemmelsen er ment å hindre privatrettslige konflikter, og ikke jaging som sådan. Etter departementets vurdering er det viktig at utilsiktede situasjoner ikke rammes. Departementet foreslår etter dette et forbud mot å jage bort vilt fra andres jaktområde «med hensikt», se lovforslaget § 40 første ledd. Kravet om at det må foreligge hensikt vil i strafferettslig sammenheng være en del av skyldkravet forsett.

I høringsforslaget § 36 første ledd foreslo departementene også å videreføre den delen av viltloven § 46 første punktum som gjelder forbud mot lokking av vilt fra andres jaktområder. Departementet har merket seg at både Statskog SF og Norges Jeger- og Fiskerforbund har foreslått at forbudet mot lokking ikke skal videreføres. Statskog SF og Norges Jeger- og Fiskerforbund begrunner dette med at den samfunnsmessige jaktutviklingen tilsier at det ikke lenger er behov for å ha egne bestemmelser om forbud mot lokking. Videre peker Nærøy Jeger- og Fiskeforening, Innlandet fylkeskommune og Statskog SF på at forslaget også rammer lokking av arter der det er vanlig å drive lokking, som for eksempel gås. Slik departementet forstår høringsinstansene, er det utviklet en praksis med lokking av vilt uten hensyn til om viltet krysser jaktområder. Ettersom sentrale høringsinstanser, som Statskog SF og Norges Jeger- og Fiskerforbund, erfarer at det ikke er behov for å regulere lokking, foreslår departementet at forslaget i høringsnotatet om å forby lokking ikke videreføres, jf. lovforslaget § 40 første ledd.

I høringsnotatet § 36 første ledd foreslo departementene at det kunne avtales unntak fra forbudet mot å jage og lokke på privatrettslig grunnlag. Det var begrunnet i at forslaget ville innebære et forbud mot bruk av for eksempel lokkelur for jaktrettshavere som disponerer mindre jaktområder. Når forbudet mot lokking ikke videreføres, er det etter departementets vurdering heller ikke behov for en regel som åpner for privatrettslig avtale om unntak.

Et rent forbud mot å jage bort vilt fra andres jaktområde kunne satt grunneier eller bruker i en uheldig posisjon. Departementet mener derfor grunneier og bruker bør ha adgang til å skremme og jage bort vilt for å avverge skade, se lovforslaget § 40 andre ledd. Forslaget er en videreføring av innholdet i viltloven § 46 tredje punktum.

For å unngå et for vidt anvendelsesområde, foreslår departementet at det i lovforslaget § 40 andre ledd angis hvilke skadeobjekter unntaket gjelder for. Departementet har i den sammenheng sett hen til skadeobjektene som følger av naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav b. I tillegg foreslår departementet at også «person» tas inn, fordi det kan oppstå situasjoner der det er nødvendig for grunneier eller bruker å skremme eller jage bort vilt fra andres jaktområder for å avverge skade på person. Bestemmelsen vil være aktuell der grunneier eller bruker av eiendommen ikke selv disponerer jaktretten. Departementet har merket seg at NOAH – for dyrs rettigheter støtter forslaget om at grunneier eller bruker ikke skal kunne skremme bort ville dyr for å avverge ulempe. Ut over det er ikke høringsforslagets regel om grunneiers og brukers rett til å skremme eller jage bort vilt kommentert av høringsinstansene. Departementet foreslår, som i høringsforslaget, at grunneier eller bruker kan skremme eller jage bort vilt fra andres jaktområde bare når dette er nødvendig for å avverge skade på person, avling, husdyr, skog, tamrein, fisk, vann eller annen eiendom, se lovforslaget § 40 andre ledd.

Departementet registrerer at det ikke har kommet høringsinnspill til departementets forslag om at viltloven § 46 andre punktum ikke videreføres. Bestemmelsen gjelder et unntak fra forbudet mot jaging og lokking av vilt fra andres jaktområder i forbindelse med fôring av vilt som ledd i et planmessig viltstell. Etter departementets vurdering er hensikten med et planmessig viltstell ikke å jage bort viltet fra noens jaktområde. Behovet for unntaket er derfor ikke til stede, og departementet ser ingen grunn til å videreføre innholdet i bestemmelsen.

9.9 Grunneiers enerett til sanking av fugleegg og dun

9.9.1 Gjeldende rett

Viltloven § 44 regulerer adgangen til å ta bort egg og dun fra fuglereir. I bestemmelsen står det at grunneieren eller bruker bare kan ta bort egg og dun fra fuglereir av slike fuglearter, til slike tider og i slike områder som departementet bestemmer. For omtale av den delen av viltloven § 44 som gjelder adgangen til å ta bort egg og dun fra hvilke fuglearter, til hvilket tider og i hvilke områder vises det til punkt 6.3.

Når det gjelder retten til å ta bort egg og dun, kan bestemmelsen leses på to måter. Den kan leses slik at den gir grunneier eller bruker enerett til å ta bort egg og dun fra fuglereir. Bestemmelsen kan også leses slik at den bare regulerer grunneiers og brukers adgang til å ta bort egg og dun fra fuglereir, men at også andre kan ta bort egg og dun fra fuglereir. Bestemmelsen er i praksis forstått slik at grunneier og bruker har enerett til å ta bort egg og dun fra fuglereir, på samme måte som grunneier har enerett til jakt og fangst etter viltloven § 27.

Viltloven § 48 første ledd regulerer eiendomsretten til blant annet «forlatte egg og egg som oppbevares ulovlig». Det følger av bestemmelsen at slike egg, eller verdien av eggene, tilfaller Viltfondet. Se punkt 12.3 for omtale av viltloven § 48.

Etter viltforskriften § 3-5 kan Miljødirektoratet tillate fjerning, flytting eller skade på egg fra viltarter. Det følger av viltforskriften § 3-13 første og andre ledd at den som gjennomfører uttak i medhold av slik tillatelse på forhånd skal varsle grunneier, og at dersom uttaket krever faste monteringer i terrenget eller inngrep i naturen skal det innhentes tillatelse til dette fra grunneier.

9.9.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementene foreslo i høringsnotatet at innholdet i viltloven § 44 skulle deles i to bestemmelser. Regler for hvilke fuglearter det er tillatt å sanke egg og dun fra, og de nærmere rammene for sanking, ble foreslått regulert i høringsforslaget § 9, mens retten til sanking av egg og dun ble foreslått regulert i høringsforslaget § 37. Se nærmere beskrivelse om regulering av adgangen til å sanke egg og dun i punkt 6.3.

I høringsnotatet § 37 foreslo departementene en tydeligere lovfesting av grunneiers enerett til sanking av egg fra fuglearter og sanking av dun fra fuglereir, som i større grad tilsvarer reguleringen av grunneiers enerett til jakt og fangst. Departementene foreslo at grunneiers enerett til sanking skulle gjelde «med mindre annet følger av lov eller forskrift gitt i medhold av lov».

Ordlyden ble foreslått, tilsvarende som for høringsforslaget § 9, slik at begrepet «ta bort», som følger av viltloven § 44 ble endret til å «sanke». I tråd med høringsforslaget § 9, foreslo departementene at bestemmelsen skulle gjelde sanking av egg fra fuglearter generelt, og ikke bare egg i fuglereir, og at grunneiers enerett til sanking av dun skulle gjelde for dun i fuglereir.

Departementene foreslo at § 37 skulle plasseres i høringsforslaget kapittel 6, sammen med bestemmelsene om retten til jakt og fangst. Departementene foreslo at reglene om grunneiers rett til jakt og fangst i høringsforslaget kapittel 6 skulle gjelde så langt de passer for sanking av egg fra fuglearter og sanking av dun fra fuglereir.

9.9.3 Høringsinstansenes syn

Departementet har mottatt få høringsinnspill til forslaget. Det er imidlertid en rekke høringsinstanser som har uttalt seg mer overordnet om forslagene om regulering av sanking av egg og dun, og det vises til gjennomgangen av høringsinstansenes syn til høringsforslaget § 9 i punkt 6.3.3.

BirdLife Norge og NOAH – for dyrs rettigheter er imot sanking av egg, og støtter derfor ikke en bestemmelse om grunneiers enerett til sanking av egg fra fuglearter og dun fra fuglereir.

Vestland fylkeskommune støtter forslaget.

Jordskifterettene i Hålogaland mener det bør legges til et andre ledd i bestemmelsen som angir jordskifteretten som tvisteløsningsorgan ved tvister om rett til å sanke egg og dun, jf. jordskiftelova § 4-1 bokstav a og b.

9.9.4 Departementets vurderinger

I lovforslaget § 41 foreslår departementet regler om grunneiers enerett til sanking av fugleegg og dun. Adgangen til å sanke egg fra fuglearter og dun fra fuglereir reguleres i lovforslaget § 11, se nærmere omtale i punkt 6.3. Departementet opprettholder i all hovedsak innholdet i forslaget som ble sendt på høring.

Departementet foreslår at retten til å sanke fugleegg og dun skal ligge til grunneier. Lovforslaget § 41 slår derfor fast at «Grunneieren har enerett til å sanke fugleegg fra viltarter og dun fra fuglereir». Dette innebærer en tydeligere regulering av retten til sanking av egg og dun enn etter viltloven § 44. Forslaget bygger på samme systematikk som retten til jakt og fangst, se lovforslaget § 33. Det innebærer blant annet at bestemmelsen plasseres i lovens kapittel 6. Reguleringen er videre i tråd med hvordan forvaltningen har tolket og anvendt viltloven § 44 når det gjelder retten til sanking av egg og dun.

I tråd med lovforslaget § 11, foreslås det at begrepet «sanke» skal benyttes. Til sammenligning heter det i viltloven § 44 å «ta bort» egg og dun. Dette tydeliggjør at bestemmelsen regulerer rettighetene til å sanke egg (høsting) og dun i friluftsliv og næring. Fjerning av egg for skadeformål skal følge reglene i og i medhold av naturmangfoldloven § 18, og er ikke omfattet av grunneiers enerett etter lovforslaget § 41. På samme måte som for lovforslaget § 11, foreslås det at grunneiers enerett til å sanke egg gjelder sanking av fugleegg fra viltarter generelt, og ikke kun egg i fuglereir, mens grunneiers enerett til sanking av dun gjelder for dun i fuglereir.

Departementet mener at grunneiers enerett til sanking skal gjelde «med mindre annet følger av eller i medhold av lov». Dette innebærer blant annet at grunneiers enerett til å sanke egg og dun skal gjelder innenfor rammene av lovforslaget § 11. I praksis vil det si at grunneiers enerett til sanking av egg og dun gjelder innenfor de rammene for sanking som er fastsatt i jakttidforskriften. Etter lovforslaget § 51 første ledd er forlatte egg det statlige viltfondets eiendom. Regelen i § 51 er ikke til hinder for grunneiers sanking av fugleegg og dun.

Etter en nærmere vurdering i etterkant av høringen går ikke departementet videre med forslaget om å presisere i bestemmelsen at reglene om grunneiers rett til jakt og fangst i kapittel 6 skal gjelde så langt de passer for sanking av egg fra fuglearter og sanking av dun fra fuglereir. Begrunnelsen er at det fremstår lite praktisk og lite nødvendig at andre regler i kapittel 6 skal gjelde ved sanking av egg og dun.

Jordskifterettene i Hålogaland har pekt at jordskifteretten kan være tvisteløsningsorgan ved eventuelle tvister om rett til å sanke egg og dun, jf. jordskiftelova § 4-1 bokstav a og b. Etter departementets syn er det ikke naturlig å vise til dette i lovbestemmelsen. Departementet mener at lovbestemmelsene bør være avgrenset til forhold som det er nødvendig å regulere i loven, blant annet for å unngå at loven blir for omfattende. Departementet viser også til at det ikke er foreslått tatt inn en slik henvisning i forbindelse med retten til jakt og fangst.