Prop. 78 L (2024–2025)

Lov om jakt, fangst og felling av vilt mv. (viltressursloven)

Til innholdsfortegnelse

6 Adgangen til jakt og fangst, sanking av egg og dun mv.

6.1 Overordnet om forholdet til naturmangfoldloven

Adgangen til jakt og fangst av vilt og sanking av fugleegg er i dag hjemlet i både naturmangfoldloven og viltloven. Disse lovene må derfor leses i sammenheng for å forstå rammene og vilkårene som gjelder.

Naturmangfoldloven § 15 første ledd første punktum fastsetter et overordnet forvaltningsprinsipp for viltartene. Bestemmelsen gir uttrykk for et fredningsprinsipp, som innebærer at viltet er fredet, med mindre myndighetene har åpnet for høsting eller tillatt annet uttak av vilt i lov eller vedtak med hjemmel i lov.

Høsting er i naturmangfoldloven § 3 bokstav g definert som «jakt, fangst, fiske og innsamling av planter eller plantedeler (medregnet bær og frukter) og sopp, i friluftsliv og næring». Jakt og fangst omfattes av naturmangfoldlovens begrep «høsting». Naturmangfoldloven § 16 tredje og fjerde ledd angir vilkår for å åpne for høsting av en viltart, og hensyn som skal legges vekt på i en slik vurdering. Høsting kan bare tillates dersom best tilgjengelig dokumentasjon tilsier at arten produserer et høstingsverdig overskudd. Ved avgjørelsen om det skal tillates høsting skal det videre legges vekt på artens funksjon i økosystemet og virkningen høstingen kan ha på biologisk mangfold for øvrig, artens betydning for næring eller rekreasjon, høstingstradisjoner og skade som arten gjør.

Sanking av egg omfattes ikke klart av definisjonen av «høsting» i naturmangfoldloven § 3 bokstav g. I forarbeidene til naturmangfoldloven, Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) s. 372, er høsting beskrevet i noe bredere ordelag, som «en særskilt form for uttak, nemlig uttak der formålet er friluftsliv og næring». Sanking av fugleegg skjer i praksis primært for to hovedformål; til matformål og for å forebygge skade eller ulemper forårsaket av fugler. Eggsanking kan dermed være et uttak for friluftsliv og næring. Lest i sammenheng med forarbeidene, kan eggsanking til matformål anses som en form for høsting etter naturmangfoldloven som skal følge reglene i naturmangfoldloven § 16. Eggsanking som skjer for skadeforebyggende formål er ikke høsting, men et uttak som skal følge reglene i naturmangfoldloven § 18.

Sanking av dun fra et fuglereir eller lignende er ikke et uttak av vilt, og omfattes ikke av prinsippet i naturmangfoldloven § 15 første ledd første punktum. Dun har likevel et visst vern i fuglenes hekketid, gjennom forbudet mot unødig skade på reir og unødig jaging av vilt i naturmangfoldloven § 15 første ledd andre og tredje punktum. Se også viltloven § 44, jf. omtale under.

Det nærmere vedtaket om å tillate høsting av en viltart fattes med hjemmel i viltloven. Dette følger av naturmangfoldloven § 16 første ledd, som viser til viltloven. Bestemmelsen lyder: «Vedtak om å tillate høsting av vilt treffes med hjemmel i lov 29. mai 1981 nr. 38 om jakt og fangst av vilt (viltloven).» Tilsvarende system er etablert for vedtak om høsting av lakse- og innlandsfisk, som treffes med hjemmel i lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk m.v. (lakse- og innlandsfiskloven).

Det følger av forarbeidene til naturmangfoldloven, Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) s. 386, at vedtak om å tillate høsting skal bygge på målene og vilkårene som er nedfelt i naturmangfoldloven. Dette gjelder særlig forvaltningsmålet for arter i naturmangfoldloven § 5 første og andre ledd og vilkårene og hensynene som følger av naturmangfoldloven § 16 tredje og fjerde ledd.

Lovforslaget følger opp systemet som er etablert i naturmangfoldloven § 16, ved at overordnede vilkår for å tillate høsting av vilt følger av naturmangfoldloven § 16, mens vedtak om å tillate høsting fattes med hjemmel i viltressursloven. Lovforslaget inneholder hjemler for å tillate høsting i §§ 10, 11 og 12. Samtidig har lovforslaget til hensikt å tydeliggjøre dette systemet, sammenlignet med gjeldende rett etter viltloven. Dette er gjort ved å ta inn henvisninger til naturmangfoldloven § 16 i lovforslaget §§ 10, 11 og 12, som tydeliggjør at naturmangfoldloven setter rammer for de reglene som kan gis med hjemmel i disse bestemmelsene. I tillegg er fredningsprinsippet i naturmangfoldloven § 15 gjenspeilet i lovforslaget §§ 10 og 11.

6.2 Adgangen til jakt og fangst

6.2.1 Gjeldende rett

Viltloven § 9 gir myndighetene hjemmel til å treffe vedtak om jakt og fangst av viltarter. Bestemmelsen må ses i sammenheng med naturmangfoldloven §§ 15 og 16 som setter rammer for når det kan åpnes for jakt og fangst etter viltloven § 9.

Det følger av § 9 første ledd at «Kongen fastsetter hvilke arter som kan være gjenstand for jakt og innen hvilke tidsrammer jakten kan foregå», mens etter andre ledd er direktoratet gitt myndighet til å fastsette «jakttiden for den enkelte art og innen hvilke områder jakten kan foregå». Myndigheten etter § 9 første ledd ble i 1982 delegert til Klima- og miljødepartementet, jf. forskrift 2. april 1982 nr. 592.

Viltloven § 9 første og andre ledd er sammen ment å etablere et system, der Kongen fastsetter overordnede rammer for hvilke arter det kan tillates jakt og fangst av, mens direktoratet fastsetter jakt- og fangsttider for viltarter innenfor disse rammene. Ordningen med at departementet fastsetter overordnede rammer for jakt og fangst av viltarter opphørte imidlertid i 2001, da Miljødirektoratet fikk delegert myndighet etter hele viltloven § 9, jf. forskrift 30. april 2001 nr. 1670.

Miljødirektoratet fastsetter i forskrift hvilke viltarter det kan utøves jakt og fangst av, innenfor hvilken tidsperiode og i hvilke områder. Jakttidsforskriften gjelder for perioden fra og med 1. april 2022 til og med 31. mars 2028. Forskriften ble frem til 2022 oppdatert hvert femte år. Fra 2028 vil forskriften bli revidert hvert sjette år, for å harmonere med intervallene for revisjon av Norsk rødliste for arter.

Det følger av § 9 andre ledd andre til fjerde punktum at det kan fastsettes ulike jakttider for de enkelte deler av landet, at jakttiden kan gjelde en bestemt tid av døgnet eller uken, og at jakttiden kan settes forskjellig for jakt etter hann og hunn og etter eldre og yngre individer av vedkommende art. Direktoratet kan også fastsette kvoter for felling av vilt. Bestemmelsen slår fast at reglene om fellingstillatelse i og med hjemmel i viltloven kapittel V, «gjelder tilsvarende». Viltloven kapittel V gjelder jakt på hjortevilt og bever, og det forutsettes fellingstillatelse fra kommunen for jakt på slike arter.

Det følger av § 9 andre ledd siste punktum at det ikke bør fastsettes jakttid i hekke- og yngletiden for vedkommende art. Det er et grunnleggende prinsipp at viltet skal være fredet i hekke- og yngletiden. Bakgrunnen for bestemmelsen er beskrevet i Ot.prp. nr. 9 (1980–81) på s. 50:

[…] felling i denne tid kan innebære unødig lidelse for viltet, ved at ungene mister foreldrene i en tid de er fullstendig avhengige av dem for å overleve. Videre er det i dag et anerkjent prinsipp at viltet skal ha fred i reproduksjonsfasen, og at høsting ved jakt bør finne sted etter den viktigste vekstsesongen.

Formuleringen «bør» innebærer at det ikke er et forbud mot å tillate jakt eller fangst i hekke- eller yngletiden for vedkommende art. Formuleringen er valgt fordi hensynet til å unngå skade i noen tilfeller kan tilsi at det likevel tillates jakt eller fangst av en art i artens hekke- eller yngletid. Ot.prp. nr. 9 (1980–81) s. 51 viser til at det kan være aktuelt å ha jakttid hele året «ved felling av vilt for å redusere skader og ved jakt på arter som kråkefugl og rev». I praksis er det i hovedsak for fremmede viltarter det er tillatt jakt og fangst i artens hekke- og yngletid. I jakttidsforskriften er det fastsatt jakttider hele året for viltartene bisam, mårhund, vaskebjørn, villmink og med noen unntak villsvin, jf. jakttidsforskriften § 2. Disse artene er alle ansett som fremmede arter i Norge.

Bernkonvensjonen forbyr som en hovedregel jakt og fangst av viltarter som er listet i konvensjonens vedlegg II, jf. konvensjonens artikkel 6. Disse artene kan bare avlives i tråd med unntaksvilkårene i konvensjonens artikkel 9. Øvrige viltarter er det adgang til å tillate jakt og fangst av, i samsvar med kravene som stilles i konvensjonens artikkel 7. For viltarter som er listet i vedlegg III stiller artikkel 7 blant annet krav om at utnyttelsen skal reguleres slik at bestandene holdes utenfor fare, og at det treffes enkelte tiltak, som blant annet omfatter fredningstider og andre tiltak for å regulere utnyttingen. Konvensjonens vedlegg II og III omfatter de fleste viltarter som lever i Norge. Bernkonvensjonen er nærmere beskrevet under punkt 3.3.1.

6.2.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet ble det foreslått at viltloven § 9 første ledd ikke skulle videreføres. Departementene foreslo å videreføre innholdet i viltloven § 9 andre ledd, men med enkelte presiseringer og justeringer, jf. høringsforslaget § 8.

Departementene foreslo at prinsippet i naturmangfoldloven § 15 første ledd første punktum, som innebærer at jakt og fangst av vilt bare er tillatt når det er åpnet for det i lov eller vedtak med hjemmel i lov, skulle angis i høringsforslaget § 8 første ledd.

Departementene foreslo i andre ledd en forskriftshjemmel om å tillate jakt og fangst av vilt, blant annet om hvilke viltarter det er tillatt å jakte på eller drive fangst av, og om til hvilke tider og i hvilke områder det er tillatt med jakt og fangst. Departementene foreslo at det skulle videreføres at det kan fastsettes ulike tider for jakt og fangst for de enkelte deler av landet, at tidsrammen kan gjelde en bestemt tid av døgnet eller uken, og at tidsrammen kan settes forskjellig avhengig av viltets kjønn og alder. Det ble også foreslått å videreføre at det kan fastsettes kvoter for jakt og fangst av vilt i forskriften. Departementene foreslo at det skulle vises til at naturmangfoldloven § 16 er en ramme for forskriftshjemmelen.

Departementene foreslo at viltloven § 9 andre ledd fjerde punktum ikke skulle videreføres i ny bestemmelse. Departementenes vurdering var at en slik henvisning ikke var nødvendig.

Departementene foreslo at myndigheten til å tillate jakt og fangst skulle legges til Kongen, på samme måte som andre forskriftshjemler i høringsforslaget.

I høringsforslaget § 8 tredje ledd foreslo departementene å videreføre regelen om at det ikke bør tillates jakt og fangst i hekke- eller yngletiden for vedkommende art.

Departementene foreslo å presisere i bestemmelsens fjerde ledd at Kongen kan gi forskrift om å tildele fylkeskommunen og kommunen oppgaver etter andre ledd. Forslaget var ment å følge opp kommuneloven § 2-1.

6.2.3 Høringsinstansenes syn

Departementet har mottatt nærmere 40 høringsinnspill til forslaget. Høringsinstansene fremstår delt i synet på forslaget. På den ene siden er det høringsinstanser som i stor grad fremstår positive til videreføring av bestemmelsen i viltloven § 9 andre ledd med enkelte justeringer. På den andre siden er det høringsinstanser som har prinsipielle innvendinger til en bestemmelse om å tillate jakt og fangst. En rekke av høringsinstansene har også synspunkter på de gjeldende reglene for hvilke arter det er tillatt å jakte på, og hvor og når, som er fastsatt i jakttidsforskriften.

Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus og Vestland fylkeskommune støtter forslaget. BirdLife Norge støtter at det tas inn henvisninger til naturmangfoldloven §§ 15 og 16 i bestemmelsen.

Flere høringsinstanser har synspunkter på kunnskapsgrunnlaget for vurderinger av å tillate jakt og fangst av viltarter. BirdLife Norge mener det må sikres at vurdering av «høstbart overskudd» på jaktbare arter blir vitenskapelig begrunnet i et økosystemperspektiv, der også langsiktige bestandsvariasjoner inngår. Foreningen Våre Rovdyr mener man må legge til grunn forskningsbaserte vurderinger av en arts bestand før det åpnes for jakt, og at jakttider i større grad må tilpasses den enkelte art. Naturvernforbundet mener solid faglig dokumentasjon om bestand og bestandsutvikling basert på økologisk forskningskunnskap, må ligge til grunn for at det skal kunne åpnes for jakt, og at det bare bør åpnes for jakt på arter der det finnes solid bestandskunnskap. Naturvernforbundet mener at dette ikke er tilfelle i dag, og anser at forslaget ikke inneholder forbedringer på dette punktet. NOAH – for dyrs rettigheter foreslår årlige vurderinger av hvilke arter som kan jaktes på, og mener bestemmelsen bør inneholde et forbud mot jakt på arter som har nedadgående bestandsutvikling.

Jegernes Interesseorganisasjon ønsker krav om begrunnelse fra den som utarbeider forskrift om fastsettelse av jakt- og fangsttider, og krav om plikt til utredning av mottatte forslag til endringer i forskriftshøringer.

BirdLife Norge, Dyrebeskyttelsen Norge, Foreningen Våre Rovdyr, FugleAdvokatene og NOAH – for dyrs rettigheter er blant de som mener jakt på rødlistede arter bør forbys.

Naturvernforbundet er blant dem som mener at fangst av vilt med feller ikke burde være tillatt, og ønsker at bestemmelsen kun gir adgang til å tillate «jakt» og ikke «fangst».

Foreningen Våre Rovdyr mener at jakttider bør gjenspeile at det store flertallet av befolkningen bruker naturen på annet vis enn til jakt, alternativt at det bør etableres retningslinjer for å redusere konflikter mellom brukere. NOAH – for dyrs rettigheter er mot jakt for rekreasjon og hobby, og foreslår følgende tillegg i bestemmelsens første ledd: «Jakt skal ikke utføres primært for rekreasjon eller hobbyformål». Foreningen foreslår også en egen bestemmelse om jaktfrie områder og forbud mot bestemte jaktmetoder, som oppsummert innebærer at Miljødirektoratet eller kommunen kan vedta forbud mot jakt og fangst hvis det er nødvendig for beskyttelse av dyr og leveområder, herunder forby jaktmetoder. Naturvernforbundet mener at forslaget som helhet tar lite hensyn til andre samfunnsaktørers interesser og andres syn på jakt som hobby.

Flere høringsinstanser, herunder Aremark, Bjerkreim, Fredrikstad, Indre Østfold, Lund og Sokndal kommuner, ønsker mer regional og lokal styring, og at det gis mulighet til å i større grad differensiere mellom ulike områder når det gjelder blant annet jakttider, jaktområder og type individ ut fra lokale og regionale forhold. Indre Østfold kommune foreslår en eventuell forankring hos fylkeskommunen. Sel og Vågå kommuner mener det bør være adgang til å utvide jakttiden for arter lokalt, der det er nødvendig for å unngå skade som angitt i naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav b og c, med henvisning til utfordringer med trekkende elg.

En rekke høringsinstanser har synspunkter på forslaget om videreføring av prinsippet om hekke- og yngletidsfredning. Blant disse er Aktivt Rovdyrvern, Dyrenes Rett, Foreningen Våre Rovdyr, Norges Miljøvernforbund og NOAH – for dyrs rettigheter, som mener det bør være forbud mot jakt og fangst i hekke- og yngletiden. Flere mener at parringstiden også bør omfattes av prinsippet. Dyrenes Rett mener jakt i yngletiden strider mot dyrevelferdsloven § 14 om å ikke hensette dyr i hjelpeløs tilstand. NOAH – for dyrs rettigheter mener at et forbud mot jakt i hekke- og yngletiden bør gjelde fra og med starten av ynglesesongen og ut hele perioden hvor ungene er avhengig av foreldrene. WWF Verdens naturfond og BirdLife Norge ønsker også et forbud mot jakt og fangst i hekke- og yngletiden, men mener samtidig at det kan være situasjoner hvor det er behov for å gjøre unntak fra prinsippet, for eksempel for å unngå spredning av fremmede arter. BirdLife Norge foreslår et tillegg om at det kan settes andre bestemmelser for arter oppført med høy risiko og svært høy risiko på Artsdatabankens Fremmedartsliste. Dyrenes Rett mener nye arter er en del av en naturlig prosess og ønsker å forby helårsjakt på invaderende arter. Flere høringsinstanser, herunder Dyrebeskyttelsen Norge og Foreningen Våre Rovdyr, er kritiske til jakttidene på arter som bever, kråke og rev, med henvisning til at jakttiden omfatter yngletiden. NOAH – for dyrs rettigheter mener departementet skriver feil når det vises til at det primært er fremmede arter som tillates jaktet på i yngletiden, og trekker frem risikoen for sammenfall med yngletiden for andre arter. Dyrenes rett mener at hekke- og yngletidsfredningen må gjelde for andre fellingsformer enn ordinær jakt og fangst, som skadefelling. Dyrenes rett anser også jakt på dyreunger og foreldredyr om sommeren som uetisk.

Ringsaker MDG ønsker kortere jaktperioder, ber om at all jakt starter senere på året og at det blir gitt mindre kvoter for elgjakt. Tre privatpersoner mener at det ikke bør tillates jakt på enkelte arter eller artsgrupper, som småfugl, ekorn, kråker og skjærer. Blant annet NOAH – for dyrs rettigheter ønsker forbud mot jakt i verneområder som nasjonalparker, naturreservater og landskapsvernområder.

Nord-Senja reinbeitedistrikt og Norske Reindriftsamers Landsforbund peker på at det er problematisk for reindriften at rype- og elgjakt pågår i reinens høstbeiteområder helt frem mot jul. Norske Reindriftsamers Landsforbund ber om at høstvinterområdene for reindriften skjermes ved at jakt ikke starter før 20. september, og at elgjakt ikke varer lengre enn til 1. november. Forbundet viser til at det kan være behov for å tilpasse jakttider til lokale variasjoner i reindriften, og viser til Karasjok kommune og Kautokeino kommune hvor elgjakt starter 1. september for å unngå konflikt med reindriften. Nord-Senja reinbeitedistrikt mener rypejakten ikke bør starte før 25. september, og at elgjakt bør avsluttes 1. november.

Norges Jeger- og Fiskerforbund og Statskog SF mener at § 8 (adgangen til jakt og fangst) og § 22 (fangst) i høringsforslaget bør slås sammen, slik at alle forhold rundt adgangen til jakt og fangst blir samlet i én bestemmelse.

6.2.4 Departementets vurderinger

Som i høringsforslaget, mener departementet at bestemmelsen i viltloven § 9 første ledd ikke skal videreføres. Bestemmelsen er ikke lenger aktuell, etter at ordningen med at departementet fastsetter hvilke arter som kan være gjenstand for jakt og fangst og rammene for jakttidene, opphørte i 2001. Gjeldende ordning, der Miljødirektoratet har myndighet til å fastsette jakttider for viltarter i forskrift, er en hensiktsmessig ordning som etter departementets syn har fungert godt. Departementet mener, som i høringsforslaget, at bestemmelsen i viltloven § 9 andre ledd i all hovedsak skal videreføres, men med enkelte presiseringer og justeringer. Se lovforslaget § 10.

Departementet opprettholder forslaget om at det presiseres i bestemmelsen at jakt og fangst av vilt bare er tillatt når det er åpnet for det i eller i medhold av lov. Dette samsvarer med forvaltningsprinsippet i naturmangfoldloven § 15 første ledd første punktum, men er avgrenset til jakt og fangst. Se lovforslaget § 10 første ledd. Prinsippet er grunnleggende i viltforvaltningen, og opplysningshensyn tilsier at prinsippet også går frem av viltressursloven.

I lovforslaget § 10 andre ledd første punktum foreslås det videreført at det kan gis forskrift om å tillate jakt og fangst. Som i høringsforslaget, mener departementet at det skal videreføres at forskriften kan angi tidsrammen for jakten og innenfor hvilke områder jakt og fangst kan foregå, at det kan gis regler om kvoter for jakt og fangst, at det kan fastsettes ulike tider for jakt og fangst for de enkelte deler av landet, at tidsrammen kan gjelde en bestemt tid av døgnet eller uken, og at tidsrammen kan settes forskjellig avhengig av viltets kjønn og alder, se lovforslaget § 10 andre ledd. Dette innebærer en videreføring av innholdet i hjemmelen i viltloven § 9 andre ledd første til og med fjerde punktum.

Departementet mener, som i høringsforslaget, at det bør gå frem av lovbestemmelsen at avgjørelsen om å tillate jakt eller fangst av en viltart skal skje ved forskrift. Dette er en endring sammenlignet med viltloven § 9 andre ledd, der det heter at direktoratet «fastsetter jakttiden for den enkelte art […]». Se lovforslaget § 10 andre punktum. Dette er i samsvar med praksis, da Miljødirektoratet blant annet fastsetter hvilke arter det er tillatt å utøve jakt og fangst av, og jakttidene i jakttidsforskriften. Å tillate jakt og fangst av en viltart krever grundige vurderinger av blant annet vilkår og hensyn etter naturmangfoldloven § 16, og bør skje gjennom en forskriftsprosess. Departementet legger til grunn at også slike avgjørelser vil være å anse som forskrift, jf. forvaltningsloven § 2.

I viltloven § 9 andre ledd femte punktum slås det fast at reglene om fellingstillatelse i og med hjemmel i viltloven kapittel V gjelder tilsvarende. Siden systemet med fellingstillatelser for jakt på hjortevilt foreslås videreført, se lovforslaget § 42 og punkt 10.1, mener departementet at det ikke er nødvendig å slå fast at reglene om fellingstillatelse for jakt på hjortevilt gjelder i lovforslaget § 10.

Naturmangfoldloven § 16 angir vilkår og pliktige hensyn for vurderingen av om det skal tillates jakt og fangst av en viltart. Som i høringsforslaget, mener departementet at opplysningshensyn, og hensyn til å tydeliggjøre forholdet mellom lovforslaget § 10 og naturmangfoldloven § 16, tilsier at det bør gå frem at forskrift om å tillate jakt og fangst av en viltart etter lovforslaget § 10 kan fastsettes innenfor rammene av naturmangfoldloven § 16. Se lovforslaget § 10 andre ledd første punktum. Departementet understreker at det også er andre bestemmelser i naturmangfoldloven som er relevante for avgjørelsen om å tillate jakt eller fangst. Det gjelder særlig forvaltningsmålet for arter i naturmangfoldloven § 5 og reglene om bærekraftig bruk i naturmangfoldloven kapittel II. Henvisningen til naturmangfoldloven § 16 er ikke ment å avgrense mot øvrige, relevante bestemmelser i naturmangfoldloven. Det at viltet skal forvaltes i samsvar med naturmangfoldloven følger av forslaget til formålsbestemmelse, se punkt 4.1.

Enkelte høringsinstanser, som NOAH – for dyrs rettigheter, ønsker begrensninger i adgangen til å åpne for jakt og fangst som hobby og rekreasjon. I naturmangfoldloven § 3 bokstav g er høsting definert som «jakt, fangst, fiske og innsamling av planter eller plantedeler (medregnet bær og frukter) og sopp, i friluftsliv og næring». Det følger av naturmangfoldloven § 16 fjerde ledd at det ved avgjørelsen om å tillate høsting og om fremgangsmåten ved høsting skal:

[…] legges vekt på artens funksjon i økosystemet og den virkning høstingen kan ha på det biologiske mangfold for øvrig. Det skal også legges vekt på artens betydning for næring eller rekreasjon, høstingstradisjon i vedkommende område og på skade som arten gjør.

Rekreasjon er følgelig ansett som et sentralt formål ved jakt og fangst, og er et viktig hensyn i vurderingen av å tillate jakt og fangst etter gjeldende regelverk. Naturmangfoldloven § 3 bokstav g og § 16 er ikke foreslått endret i forbindelse med forslaget til ny viltressurslov.

En rekke høringsinstanser har synspunkter på gjeldende jakt- og fangsttider på nærmere angitte arter. Departementet understreker at forslaget til § 10 gir hjemmel for å fastsette forskrift om å tillate jakt og fangst, tidsrammer for jakt og fangst med videre. Om det skal være tillatt å drive jakt eller fangst av konkrete arter, og hva som skal være tidsrammene, er vurderinger som gjøres i forbindelse med fastsetting av jakttidsforskriften.

Flere høringsinstanser, blant annet Naturvernforbundet, ønsker ikke at viltressursloven skal gi adgang til å tillate fangst av viltarter. Departementet vil vise til at fangst er en tradisjonsrik form for høsting av vilt, og naturmangfoldloven åpner for at høsting i form av fangst kan tillates, se naturmangfoldloven § 3 bokstav g og § 16. Disse bestemmelsene er som nevnt ikke foreslått endret i forbindelse med forslaget om ny viltressurslov. Departementet viser også til at bruk av feller til fangst er strengt regulert, se lovforslaget § 25 om bruk av feller ved fangst av vilt og omtale av bestemmelsen i punkt 8.5. Når det gjelder hensynet til dyrevelferd ved bruk av feller til fangst, viser departementet også til omtalen i punkt 8.5. Det er foreslått forbud mot enkelte andre fangstmetoder i lovforslaget § 32, se punkt 8.11. Departementet mener derfor at lovforslaget § 10 ikke skal avgrenses til bare å gjelde jakt.

Departementet registrerer at enkelte høringsinstanser, blant annet Norges Jeger- og Fiskerforbund, foreslår å slå sammen bestemmelsen om adgangen til jakt og fangst og bestemmelsen om fangst. Lovforslaget § 10 er en hjemmel for å tillate jakt og fangst av viltarter, og har en overordnet rolle i loven. Lovforslaget § 25 regulerer bruken av feller som et virkemiddel der fangst er tillatt, på samme måte som de fleste andre bestemmelsene i kapittel 5 regulerer hvilke virkemidler som kan benyttes der jakt og fangst er tillatt. Departementet mener bestemmelsen som regulerer bruken av feller hører mest naturlig hjemme i lovforslaget kapittel 5. Etter departementets syn er det ikke hensiktsmessig å slå sammen bestemmelsene om adgangen til jakt og fangst (§ 10) og om fangst (§ 25).

Noen høringsinstanser, blant annet NOAH – for dyrs rettigheter, mener det ikke skal være adgang til å tillate jakt og fangst i verneområder, og foreslår en ny bestemmelse om blant annet jaktfrie områder. Vurderingen av i hvilke områder det skal åpnes for jakt eller fangst av en art, inngår i vurderingene som gjøres med hjemmel i lovforslaget § 10. De overordnede reglene for verneområder følger av naturmangfoldloven kapittel V. Spørsmålet om adgangen til jakt og fangst i et verneområde kan vurderes i forbindelse med den enkelte verneforskrift, jf. naturmangfoldloven § 34 fjerde ledd som sier at «Innenfor den rammen som gjelder for den enkelte vernekategori, kan Kongen i forskriften forby eller regulere virksomhet eller ferdsel som i seg selv eller sammen med annen bruk kan motvirke formålet med vernet». Departementet mener det ikke er behov for en regel om jaktfrie områder, eller et forbud mot jakt i verneområder i forslaget til ny lov.

Naturmangfoldloven § 16 angir de overordnede rammene for å tillate jakt og fangst, inkludert konkrete krav til kunnskapsgrunnlaget ved avgjørelser om å tillate jakt og fangst. Naturmangfoldloven § 16 stiller krav til kunnskapen som skal ligge til grunn ved avgjørelser om å tillate jakt og fangst av viltarter, gjennom kravet om at høsting bare kan tillates dersom «best tilgjengelig kunnskap» tilsier at arten produserer et høstingsverdig overskudd, se § 16 tredje ledd. I tillegg stiller naturmangfoldloven kapittel II, se særlig § 8 om kunnskapsgrunnlaget og § 9 om føre-var-prinsippet, krav til beslutningsgrunnlaget ved avgjørelser som kan berøre naturmangfold. På et mer generelt plan setter forvaltningsloven § 37 krav til blant annet utredningen ved fastsetting av forskrift. Innholdet i kravet etter naturmangfoldloven § 16 om «best tilgjengelig informasjon», samt forholdet mellom bestemmelsen og naturmangfoldloven § 8 og forvaltningsloven, er nærmere beskrevet i Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) s. 386.

Departementets vurdering er at de nevnte reglene, med vekt på kravet om «best tilgjengelig kunnskap» i naturmangfoldloven § 16 tredje ledd, er tilstrekkelig for å vurdere konsekvensene av eventuell jakt og fangst for bestandene av de aktuelle artene. Departementet kan derfor ikke se at det er behov for å stille ytterligere krav til kunnskapsgrunnlaget, eller til saksforberedelsen mer generelt, ved fastsetting av forskrift etter lovforslaget § 10 andre ledd, enn det som følger av de nevnte reglene. Departementet viser til at revisjon av jakttidsforskriften i praksis innebærer innhenting av oppdaterte oversikter over bestandsutviklingen for arter, herunder i hvilken grad beskatning ved jakt påvirker bestandene.

Departementets vurdering er at det ikke er behov for å innføre et forbud mot jakt på rødlistede arter eller arter med nedadgående bestandssituasjon. Norsk rødliste for arter er en oversikt over arter som har risiko for å dø ut i Norge. Rødlista er utarbeidet av Artsdatabanken i samarbeid med fageksperter. Gjeldende rødliste ble publisert i 2021, og listene revideres hvert sjette år. Miljødirektoratet gjør konkrete vurderinger for hver art som føres opp på rødlista i forbindelse med revisjon av jakttidsforskriften. Samtidig er det ikke en automatikk i at all jakt og fangst av en art må forbys selv om den er rødlistet, av hensyn til bestandssituasjonen for arten. Det er ulike bakenforliggende faktorer som fører til at en art kommer på rødlista. Det varierer hvor reverserbare disse faktorene er, og det varierer om det er jakttiden eller andre deler av jakten som er relevant for nedgangen i bestandsstørrelse. Videre kan for eksempel arter med store bestander og potensial for rask bestandsvekst over store arealer forvaltes på en annen måte enn arter som er mer fåtallige og som er avgrenset til små arealer eller som opplever reduksjon i leveområder. Departementet viser også til kravet i naturmangfoldloven § 16 om at høsting bare kan tillates dersom best tilgjengelig kunnskap tilsier at arten produserer et høstingsverdig overskudd. Dette kravet skal ivareta hensynet til viltartenes bestandssituasjoner i forbindelse med avgjørelser om å tillate jakt og fangst.

Mange høringsinstanser har synspunkter på forslaget om å videreføre bestemmelsen i viltloven § 9 andre ledd siste punktum, om at det «bør ikke fastsettes jakttid i hekke- eller yngletiden for vedkommende art». De fleste som har uttalt seg, ønsker et forbud mot jakt og fangst i hekke- og yngletiden, ved at formuleringen endres fra «bør» til «skal», eller at prinsippet på annen måte praktiseres strengere.

Departementet viser til at prinsippet om hekke- og yngletidsfredning er grunnleggende i viltforvaltningen. Prinsippet skal sikre at man unngår unødige belastninger i en sårbar periode for viltet, og vil dermed ivareta dyrevelferdshensyn. Tilsvarende vil prinsippet omfatte bestandshensyn, ved at man reduserer dødelighet og sikrer god rekruttering til viltbestandene. Departementet mener at prinsippet fortsatt skal gjelde for alle viltarter.

Hensynet til å ivareta rekrutteringen til bestander gjør seg i mindre grad gjeldende for de uønskede fremmede viltartene, men hensynet til god dyrevelferd gjør seg gjeldende for alle viltarter, både stedegne og fremmede. Etter departementets syn er det likevel hensiktsmessig å beholde ordlyden «bør», slik at bestemmelsen ikke er en absolutt skranke mot at det tillates jakt i hekke- eller yngletiden til en viltart. Det er primært i situasjoner hvor det er behov for å unngå spredning av fremmede viltarter at det vil være aktuelt å gjøre unntak fra prinsippet. Samtidig er det behov for å ha en fleksibilitet til å kunne vurdere i hvilke tilfeller det kan være nødvendig å fravike prinsippet. Departementet mener derfor at det ikke er hensiktsmessig å konkretisere nærmere i bestemmelsen i hvilke tilfeller prinsippet skal kunne fravikes. Etter departementets vurdering tilsier hensynet til dyrevelferd at det i utgangspunktet ikke skal utøves jakt og fangst i den perioden hvor avkommet er avhengig av moren og dermed ikke kan leve videre uten moren. Det er slik prinsippet er forstått og anvendt i forvaltningspraksis. Departementet mener det ikke er grunnlag for å legge til presiseringer som utvider prinsippet til å for eksempel også å gjelde parringstiden, som enkelte høringsinstanser ønsker.

Når det gjelder høringsinnspill som dreier seg om gjeldende jakttider for arter som bever, rev og kråke, og spørsmålet om hvorvidt jakttidene omfatter de aktuelle artenes hekke- og yngletid, viser departementet til at tidsrammene for jakt på konkrete arter vurderes ved fastsettelse av jakttidsforskriften.

På bakgrunn av dette opprettholder departementet forslaget om å videreføre innholdet i viltloven § 9 andre ledd siste punktum, om at det ikke bør fastsettes jakttid i hekke- eller yngletiden for vedkommende art. Se lovforslaget § 10 tredje ledd.

Når det gjelder betydningen av prinsippet ved annet uttak av vilt enn ved jakt og fangst, som ved lisensfelling og skadefelling, vises det til omtale i punkt 11.

Departementet mener at myndigheten til å tillate jakt og fangst skal legges til Kongen. Hvorvidt det skal tillates jakt eller fangst av en art, og nærmere avgrensninger av tid og område, krever grundige faglige vurderinger, som bør gjøres på nasjonalt nivå der man kan se lokale bestander i sammenheng og opp mot naturmangfoldlovens og Bernkonvensjonens krav. Som nevnt mener departementet at gjeldende ordning, der Miljødirektoratet fastsetter hvilke arter det kan utøves jakt og fangst av, og tidsrammer for jakt og fangst med videre, har fungert godt. Departementet mener derfor det er naturlig at myndigheten bør ligge på nasjonalt nivå også i det videre.

Flere kommuner ønsker mer regional og lokal styring, og at kommunene gis en større mulighet til å utvide, innskrenke eller differensiere mellom ulike deler av landet på alder, kjønn, sesong og jakt- og fangstformer. Gjeldende system med fastsetting av hvilke arter som det kan utøves jakt på og fangst av, samt tidsrammene for jakt og fangst, tar utgangspunkt i et prinsipp om enhetlig forvaltning på nasjonalt nivå. Systemet gir også adgang til en differensiert forvaltning, for å kunne ta hensyn til forhold på regionalt og lokalt nivå der det er påkrevd. Departementet viser til at etter gjeldende jakttidsforskrift har statsforvalteren fått delegert myndighet til å utvide jakttiden på grågås i enkelte områder, og til å innskrenke jakttiden på kortnebbgås i et nærmere angitt område. Fylkeskommunen har fått delegert myndighet til å innskrenke jakttiden på elg og hjort, og til å utvide jakttiden på kanadagås og stripegås, mens kommunen har fått delegert myndighet til å utvide jakttiden for bever.

Adgangen til å tildele statsforvalteren, fylkeskommunen og kommunen myndighet til å blant annet utvide og innskrenke fastsatte jakttider på enkelte arter ut fra regionale eller lokale forhold, foreslås videreført. Hvorvidt og hvordan denne adgangen håndteres i praksis, bør etter departementets syn være en del av vurderingene som gjøres i forbindelse med fastsetting av jakttidsforskriften. Departementet understreker samtidig at det er viktig å opprettholde et nasjonalt perspektiv ved fastsettelse av jakttider, og anser som et utgangspunkt at det ikke er hensiktsmessig med stor grad av variasjon innenfor jakttidene for en art ut fra regionale eller lokale forhold.

For å følge opp kommuneloven § 2-1, jf. omtale i punkt 5.2, foreslås det at Kongen kan gi forskrift om tildeling av oppgaver etter andre ledd til fylkeskommunen og kommunen. Departementet vil også peke på at grunneier har anledning til å regulere omfanget av jakt og til hvilke tider det kan utøves jakt på egen eiendom.

6.3 Adgangen til sanking av fugleegg og dun

6.3.1 Gjeldende rett

Viltloven § 44 regulerer fjerning av egg og dun fra fuglereir. Bestemmelsen slår fast at grunneieren eller bruker bare kan ta bort egg og dun fra fuglereir av slike fuglearter, til slike tider og i slike områder som departementet bestemmer. Hvem som skal anses som «bruker» er ikke nærmere omtalt i forarbeidene. I juridisk teori er det lagt til grunn at dersom grunneieren overlater sin eiendom til en annen for total bruk, har brukeren rett til sanking av egg og dun. Et festeforhold vil være et eksempel på dette.

Viltloven § 44 regulerer to ulike forhold. For det første følger det av bestemmelsen at egg og dun bare kan tas bort fra fuglereir av slike fuglearter, til slike tider og i slike områder som departementet bestemmer. Myndigheten til å bestemme i hvilken utstrekning egg og dun kan fjernes fra fuglereir ligger etter loven til departementet. Myndigheten er delegert til Miljødirektoratet, jf. forskrift 2. april 1982 nr. 592 og forskrift 15. mars 2013 nr. 283. Miljødirektoratet fastsetter tider for sanking av egg og dun i jakttidsforskriften. For det andre sier bestemmelsen noe om hvem som har retten til å fjerne egg og dun, innenfor de rammene som myndighetene har satt, herunder grunneier eller bruker. Se punkt 9.9 for nærmere omtale av retten til å sanke egg og dun.

I viltloven § 26 nr. 4 er Kongen gitt hjemmel til å gi forskrifter om innsamling av blant annet «egg og deler av vilt» for vitenskapelige eller andre særlige formål. Se punkt 12.6 for nærmere omtale av bestemmelsen.

Viltforskriften § 7-2 regulerer adgangen til å tilegne seg egg fra naturen. Bestemmelsen lyder som følger:

Det er ikke tillatt å tilegne seg egg som man finner i naturen uten på forhånd å ha fått tillatelse etter kapittel 2 eller 3, eller ha hjemmel i bestemmelsene om å sanke egg i den til enhver tid gjeldende forskrift om jakt og fangsttider. Dette gjelder uavhengig av om egget er levende, ubefruktet eller dødt (råteegg).

Viltforskriften kapittel 2 og 3 omhandler innfanging av vilt og skadefelling og annet uttak av vilt. Etter jakttidsforskriften § 6 første til tredje ledd er det i dag tillatt å sanke egg fra ni fuglearter (gråmåke, svartbak, sildemåke, kvinand, ærfugl, grågås, stripegås, kanadagås og snøgås) innenfor nærmere tids- og områdeavgrensninger og antallsbegrensninger. Jakttidsforskriften tillater kun sanking av dun fra ærfugl, jf. forskriften § 6 fjerde ledd.

For viltarter listet i konvensjonens vedlegg II, forbyr Bernkonvensjonen som en hovedregel «the deliberate destruction or taking of eggs from the wild or keeping these eggs even if empty» og «the deliberate disturbance of wild fauna, particularly during the period of breeding, rearing […], insofar as disturbance would be significant in relation to the objectives of this Convention», jf. konvensjonens artikkel 6. Forbudene innebærer at uttak av egg fra viltarter listet i konvensjonens vedlegg II, og forstyrrelser som nevnt, må følge unntaksvilkårene i konvensjonens artikkel 9.

6.3.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsforslaget § 9 og § 37 foreslo departementene i stor grad å videreføre innholdet i viltloven § 44, men med enkelte materielle, strukturelle og språklige endringer. Departementene foreslo at innholdet i viltloven § 44 skulle deles i to bestemmelser. Regler for hvilke fuglearter det skulle være tillatt å sanke egg og dun fra, og de nærmere rammene for sanking, ble foreslått plassert i høringsforslaget § 9, mens retten til sanking av egg og dun ble foreslått regulert i høringsforslaget § 37.

I høringsforslaget § 9 foreslo departementene at det i første ledd slås fast at «sanking av egg fra fuglearter og sanking av dun fra fuglereir bare er tillatt dersom det er åpnet for det i lov eller i vedtak med hjemmel i lov». Forslaget innebar at ordlyden i viltloven § 44 som var å «ta bort», erstattes med «sanking» i høringsforslaget § 9. Det ble også foreslått at bestemmelsen skulle gjelde egg «fra fuglearter», og ikke egg «fra fuglereir», jf. viltloven § 44. For sanking av dun innebar forslaget at begrensningen knyttet til fuglereir skulle videreføres.

I høringsforslaget § 9 andre ledd foreslo departementene en hjemmel til å gi nærmere regler i forskrift om å tillate sanking av egg fra fuglearter, blant annet om hvilke fuglearter det kan sankes egg fra, til hvilke tider og i hvilke områder det kan sankes. Siden sanking av egg etter bestemmelsen er en form for høsting som skal følge reglene i naturmangfoldloven § 16, foreslo departementene at det skulle gå frem av bestemmelsen at forskrift om å tillate sanking av egg fastsettes innenfor rammene av naturmangfoldloven § 16. Departementene foreslo i tillegg at det skulle gå frem av lovbestemmelsen at Kongen kan gi forskrift om rapportering til statistiske eller vitenskapelige formål i forbindelse med sanking av egg.

I bestemmelsens tredje ledd foreslo departementene en hjemmel for å gi nærmere regler i forskrift om å tillate sanking av dun fra fuglereir, blant annet om hvilke fuglearter det kan sankes dun fra, til hvilke tider og i hvilke områder det kan sankes.

Retten til sanking av egg og dun omtales i punkt 9.9.

6.3.3 Høringsinstansenes syn

Departementet har mottatt om lag 15 høringsinnspill til forslaget.

Det er flere høringsinstanser, herunder BirdLife Norge, Dyrebeskyttelsen Norge, Foreningen Våre Rovdyr, Naturvernforbundet, NOAH for dyrs rettigheter og WWF Verdens naturfond, som er kritiske til at det videreføres en bestemmelse om å tillate sanking av egg fra fugl, med henvisning til at dette er i strid med prinsippet om hekke- og yngletidsfredning og at mange fuglearter har en nedadgående bestandssituasjon. NOAH – for dyrs rettigheter og WWF Verdens naturfond peker også på manglende kontroll med sanking av egg. Foreningen Våre Rovdyr mener det er stor fare for å ta egg fra feil art.

Enkelte av høringsinstansene som er kritiske til en hjemmel for å tillate sanking av egg, mener imidlertid at sanking av dun fra fuglereir kan tillates under visse begrensninger. NOAH – for dyrs rettigheter og WWF Verdens naturfond mener det må være en forutsetning at fuglene/ungene har forlatt reiret. BirdLife Norge mener at sanking av dun kan tillates i forbindelse med tradisjonell ærfugldrift eller lignende. BirdLife Norge støtter sekundært tydeliggjøring av forholdet til naturmangfoldloven §§ 15 og 16.

Kvinnherad kommune, Indre Østfold kommune og Utmarksavdelinga Vest AS støtter en egen bestemmelse om sanking av egg og dun, på lik linje med jakt og fangst. Kvinnherad kommune og Indre Østfold kommune ønsker at sanking av egg og dun behandles som jakt og fangst i større grad, for å sikre forsvarlig sanking. Disse mener også det bør tydeliggjøres at man ikke trenger jegerprøve eller registrering i Jegerregisteret for å utøve sanking av egg, og at sanking som grunneierrettighet kan tydeliggjøres.

Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus støtter forslaget til lovbestemmelse, men peker på at siden det ikke er krav om jegerprøve og registrering i Jegerregisteret for sanking av egg og dun, kan en eventuell forskrift om rapportering til statistiske eller vitenskapelige formål i forbindelse med sanking by på utfordringer. Dette vil kreve betydelig innsats med informasjon for å nå ut til de som driver med slik sanking.

Indre Østfold kommune savner et bedre hjemmelsgrunnlag for regulering av sanking, inkludert sanking som ledd i vitenskapelig innsamling og forvaltning. Kommunen savner også krav om rapportering.

Sametinget ønsker å løfte hensynet til sanking av egg som en del av samisk kultur og tradisjon inn i lovbestemmelsen.

6.3.4 Departementets vurderinger

Sanking av egg fra fuglearter og dun fra fuglereir er en tradisjonsrik form for høsting. Sanking av egg kan anses å være i strid med hekke- og yngletidsfredningen, men er i mindre grad en utfordring for dyrevelferden sammenlignet med utøvelse av jakt og fangst i hekke- og yngletiden. Utfordringen vil være avgrenset til eventuell forstyrrelse av foreldrefugler. Etter departementets syn er det primært hensynet til bestandene som eventuelt tilsier at det ikke skal være adgang til å sanke egg fra fuglearter. Mange fuglearter opplever en negativ trend i bestandsstørrelser, og det er derfor viktig at sanking av fugleegg fra viltarter er en aktivitet som er regulert.

Naturmangfoldloven §§ 15 og 16 setter rammer for adgangen til å sanke egg fra fuglearter. Etter naturmangfoldloven § 15 er utgangspunktet at slik sanking ikke er tillatt med mindre det er uttrykkelig åpnet for det. Det er bare aktuelt å tillate sanking av egg «når best tilgjengelig dokumentasjon tilsier at arten produserer et høstingsverdig overskudd» jf. naturmangfoldloven § 16. Etter gjeldende system revideres jakttidsforskriften hvert sjette år, for å kunne fange opp oppdateringer av Norsk rødliste for arter. Etter departementets mening ivaretar dette systemet behovet for å sikre at sanking av fugleegg fra viltarter ikke skal medføre uheldige virkninger for bestandene til de aktuelle fugleartene.

I høringsforslaget ble retten til sanking av egg og dun foreslått skilt ut i en egen lovbestemmelse, jf. høringsforslaget § 37. Enkelte høringsinstanser ønsker at det går tydeligere frem av bestemmelsen at sanking av egg er omfattet av grunneierretten. Departementet mener imidlertid at det er en bedre lovteknisk løsning at reguleringen av sanking av egg og dun følger det samme systemet som jakt og fangst, som innebærer at adgangen til sanking reguleres i lovens kapittel 3, mens retten til sanking av egg og dun reguleres i lovens kapittel 6. Departementet foreslår følgelig at adgangen til sanking av egg og dun og grunneiers enerett til sanking av egg og dun reguleres i to forskjellige bestemmelser.

Reglene om hvilke fuglearter det er tillatt å sanke egg og dun fra, og de nærmere rammene for sanking, fremgår av lovforslaget § 11 og omtales videre i dette kapittelet. Reglene om hvem som har rett til sanking av egg og dun innenfor disse rammene fremgår av lovforslaget § 41, se punkt 9.9.

Bakgrunnen for lovforslaget § 11 er å regulere høsting av fugleegg og innsamling av dun i friluftsliv og næring. Forslaget skiller seg fra viltloven § 44 ved at ordlyden endres fra å «ta bort» egg og dun fra fuglereir til «sanking» av egg fra fuglearter og «sanking» av dun fra fuglereir. Se lovforslaget § 11 første, andre og tredje ledd. «Sanking» er et mer beskrivende uttrykk for denne aktiviteten. Det vil gi en tydeligere avgrensning mot fjerning av egg som utelukkende skjer for å avverge skade, som følger reglene i naturmangfoldloven § 18.

Departementet foreslår også at det går frem av bestemmelsen at sanking av egg fra fuglearter og sanking av dun fra fuglereir «bare er tillatt dersom det er åpnet for det i eller i medhold av lov», se lovforslaget § 11 første ledd. Dette er en tydeliggjøring av prinsippet i viltloven § 44 om at egg og dun bare kan tas bort fra fuglereir dersom departementet har tillatt det. For sanking av egg er dette også i samsvar med fredningsprinsippet i naturmangfoldloven § 15.

Departementet foreslår at lovforslaget § 11 andre ledd skal gi hjemmel til å gi nærmere regler i forskrift om «å tillate sanking av fugleegg fra viltarter, blant annet om hvilke arter det kan sankes egg fra, og til hvilke tider og i hvilke områder det kan sankes». Etter viltloven § 44 er reguleringen av sanking av egg begrenset til egg «fra fuglereir». Sanking av fugleegg er klart mest praktisk fra fuglereir. Departementet mener likevel at behovet for å regulere sanking gjelder for fugleegg i naturen generelt, for å unngå eventuelle tvilstilfeller. Departementet foreslår at lovforslaget § 11 andre ledd regulerer adgangen til å tillate sanking av fugleegg fra viltarter, og ikke begrenses til egg fra fuglereir. Sammenlignet med høringsforslaget § 9 er ordlyden dermed endret fra «egg fra fuglearter» til «fugleegg fra viltarter». Dette avgrenser bestemmelsen mot egg fra domestiserte fuglearter, jf. definisjonen av «vilt» i lovforslaget § 3 bokstav a og omtale i punkt 4.3.4, og er også ment å være avgrenset mot sanking av egg fra fuglearter som opprinnelig er viltlevende, men som holdes eller oppdrettes.

Begrepet «egg» omfatter egg som er med foster, ubefruktet egg (uten foster) eller dødt egg (råteegg), og egg som er tømt for innhold, se omtale i forbindelse med definisjonen av «vilt» i punkt 4.3.4.

Sanking av egg etter bestemmelsen er som nevnt en form for høsting som skal følge reglene i naturmangfoldloven § 16, som angir vilkår og hensyn for vurderingen om å tillate sanking av egg. For å tydeliggjøre sammenhengen mellom sanking av egg og naturmangfoldloven § 16, foreslår departementet at det tas inn en henvisning til naturmangfoldloven § 16 i lovforslaget § 11 andre ledd. Henvisningen til naturmangfoldloven § 16 er ikke ment å innebære en avgrensning mot andre relevante bestemmelser i naturmangfoldloven. Departementet viser til at også andre bestemmelser i naturmangfoldloven vil være relevante i vurderingen av å åpne for sanking av fugleegg fra viltarter. Det gjelder særlig forvaltningsmålet for arter i naturmangfoldloven § 5 og prinsippene for offentlig beslutningstaking i naturmangfoldloven §§ 8 til 12. Lovforslaget § 11 andre ledd må også ses i sammenheng med naturmangfoldloven § 15 første ledd andre og tredje punktum, som blant annet forbyr unødig skade på reir og unødig jaging av vilt. At viltet skal forvaltes i samsvar med naturmangfoldloven følger også av forslaget til formålsbestemmelse, se punkt 4.1.

Forskriftshjemmelen i lovforslaget § 11 andre ledd må også ses i sammenheng med folkerettslige forpliktelser om å ivareta eller forvalte en art på en særskilt måte. Departementet peker særlig på forpliktelser etter Bernkonvensjonen. For viltarter som er oppført på konvensjonens vedlegg II, forbyr Bernkonvensjonen som en hovedregel forsettlig fjerning av egg, og slik aktivitet kan kun tillates i samsvar med konvensjonens artikkel 9.

Formuleringen «blant annet» i forskriftshjemmelen i § 11 andre ledd viser at opplistingen ikke er uttømmende. Forskriftshjemmelen vil for eksempel også gi adgang til å gi regler som setter nærmere rammer og begrensninger for sanking av egg, som begrensninger på antall egg som kan sankes per fuglereir.

Jakttidsforskriften legger ikke oppgaver til kommunen eller fylkeskommunen knyttet til sanking av fugleegg. Departementet mener det er lite aktuelt at kommunen eller fylkeskommunen får oppgaver eller myndighet på dette feltet, og foreslår derfor ikke at bestemmelsen gir hjemmel til å gi kommunen oppgaver i forskrift, til forskjell fra lovforslaget §§ 10 og 12.

I høringen har Sametinget uttrykt ønske om å løfte hensynet til sanking av egg som en del av samisk kultur og tradisjon inn i lovbestemmelsen. Departementets vurdering er at det ikke er naturlig eller nødvendig å trekke frem sanking av egg som del av samisk kultur i bestemmelsen. Som nevnt skal avgjørelser om å tillate sanking av egg følge naturmangfoldloven § 16. Det følger av naturmangfoldloven § 16 at ved slike avgjørelser skal det legges vekt på blant annet «høstingstradisjon i vedkommende område». Dette gir et tydelig grunnlag for å vektlegge samisk tradisjon for eggsanking i vurderinger etter lovforslaget § 11 andre ledd. Departementet viser også til lovforslaget § 4 om samiske interesser. Det følger av lovforslaget § 4 at ved vedtak i medhold av loven som berører samiske interesser direkte, skal det innenfor rammen som gjelder for den enkelte bestemmelse legges tilbørlig vekt på hensynet til naturgrunnlaget for samisk kultur.

Departementet foreslår at lovforslaget § 11 andre ledd også gir hjemmel til å gi nærmere regler i forskrift om rapportering til statistiske eller vitenskapelige formål i forbindelse med sanking av fugleegg fra viltarter. Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus har pekt på at siden det ikke er krav om jegerprøve eller registrering i Jegerregisteret for sanking av egg og dun, kan en eventuell forskrift om rapportering til statistiske eller vitenskapelige formål i forbindelse med sanking by på utfordringer. Departementet er enig i dette, men vil peke på at det er andre muligheter for å fange opp om en person driver med eggsanking, for eksempel gjennom omsetning av egg. Krav om rapportering kan gi mulighet for å få kunnskap om omfanget av eggsanking, og for å vurdere effekter av eggsanking. Departementets syn er at det er hensiktsmessig at myndighetene har hjemmel til å sette et slikt krav. Hvordan et eventuelt rapporteringskrav kan rammes inn og gjennomføres, må vurderes nærmere ved et eventuelt forskriftsarbeid. Lovforslaget § 19 om rapportering til statistiske eller vitenskapelige formål gjelder bare i forbindelse med «jakt og fangst», og ikke ved sanking av egg eller dun.

I høringen er det trukket frem behov for bedre hjemmelsgrunnlag for regulering av sanking, inkludert sanking som ledd i vitenskapelig innsamling og forvaltning. Lovforslaget § 11 gir, sammen med naturmangfoldloven § 16, et hjemmelsgrunnlag for å regulere sanking (høsting) av fugleegg fra viltarter og sanking av dun i friluftsliv og næring. Ved behov for å fjerne egg for å avverge skade, for eksempel fra fremmede organismer, gir naturmangfoldloven § 18 hjemmel for å tillate slik fjerning. Departementet viser også til at lovforslaget § 54 gir hjemmel for Kongen til å gi forskrift om innsamling av egg og av deler av vilt for vitenskapelig eller annet særlig formål. Departementet mener dette gir tilstrekkelige hjemler for å regulere sanking av egg og dun i friluftsliv og næring, og innsamling av egg og dun for andre formål.

I høringen er det kommet innspill om at det bør tydeliggjøres at man ikke trenger jegerprøve eller registrering i Jegerregisteret for å utøve sanking av egg. Departementet viser til at lovforslaget § 14 om jegerprøve og § 15 om registrering i Jegerregisteret gjelder «den som skal utøve jakt og fangst». Begrepene «jakt» og «fangst» er definert i lovforslaget § 3. Departementet anser imidlertid at det kan presiseres i merknaden til lovforslaget § 11 at disse kravene ikke gjelder sanking av egg og dun.

Sanking av dun skjer i all hovedsak fra fuglereir. Behovet for å regulere adgangen til å sanke dun er begrunnet i hensynet til å hindre forstyrrelser av fugl, jf. også naturmangfoldloven § 15 første ledd andre punktum. For sanking av dun mener departementet derfor at det er naturlig å videreføre begrensningen etter viltloven § 44, som regulerer sanking av dun «fra fuglereir».

I lovforslaget § 11 tredje ledd foreslås det en hjemmel for Kongen til å gi nærmere regler i forskrift om «å tillate sanking av dun fra fuglereir, blant annet om hvilke fuglearter det kan sankes dun fra, og til hvilke tider og i hvilke områder det kan sankes». Formuleringen «blant annet» viser at opplistingen ikke er uttømmende.

Tilsvarende som for egg, er ikke kommunen eller fylkeskommunen gitt oppgaver knyttet til sanking av dun etter jakttidsforskriften. Departementet anser det som lite aktuelt at oppgaver eller myndighet tildeles kommunen eller fylkeskommunen på dette området, og foreslår derfor ikke at bestemmelsen gir hjemmel til å tildele kommunen slike oppgaver i forskrift, til forskjell fra lovforslaget §§ 10 og 12.

Noen høringsinstanser mener at sanking av dun kun skal være tillatt når fuglene eller ungene har forlatt reiret. Lovforslaget § 11 tredje ledd gir hjemmel til å bestemme når det skal være adgang til å sanke dun. Når det eventuelt skal være adgang til å sanke dun fra fuglereir vurderes i forbindelse med at jakttidsforskriften fastsettes. Departementet viser for øvrig til at det etter jakttidsforskriften kun er tillatt å sanke dun fra ærfugl. Forskriften angir at dun fra ærfugl kan sankes «hele sommeren etter at klekking har funnet sted». Ærfugler, inkludert klekkede unger, forlater reiret etter at klekking har funnet sted.

Det er enkelte høringsinstanser som ønsker at sanking skal behandles som jakt og fangst. Departementet vil peke på at lovforslaget § 11 innebærer at adgangen til å sanke egg og dun i stor grad er regulert på samme måte som adgangen til jakt og fangst, jf. lovforslaget § 10. Lovforslaget § 41 innebærer at retten til sanking av egg og dun innenfor disse rammene ligger hos grunneieren, som ved jakt og fangst, se lovforslaget § 33.

Departementet har ikke foreslått at kravene om jegerprøve, registrering i Jegerregisteret, betaling av jegeravgift, aldergrenser og rapportering skal gjelde for sanking av fugleegg og dun. Etter departementets syn er det ikke praktisk å stille slike krav. Sanking av egg og dun innebærer ikke avliving av dyr, og eventuelle krav til kompetanse skiller seg fra utøvelse av jakt og fangst. Ved sanking av egg og dun, kan imidlertid kompetanse om artsbestemmelse og utøvelse av sankingen på en slik måte at det forstyrrer fuglene minst mulig, være nødvendig. Departementet har, som følge av høringen, kommet til at det kan være hensiktsmessig at myndighetene har adgang til å stille kompetansekrav for sanking av fugleegg og dun. Det kan for eksempel være krav om gjennomføring av kunnskaps-/opplæringskurs eller -prøver for å utøve sanking av egg og dun. Departementet foreslår en slik hjemmel om kompetansekrav i lovforslaget § 20. Se nærmere omtale i punkt 7.5.

6.4 Lodden (jakt på ender) av hensyn til samisk kultur og sedvane

6.4.1 Gjeldende rett

Etter viltloven § 15 nr. 2 kan direktoratet, der dette er vanlig, gi tillatelse til felling av «sjøfugl og and til bruk til menneskeføde der dette er vanlig». Fellingstillatelse kan gis uten hensyn til regler om fredning og jakttider. Bestemmelsen har bakgrunn i et forslag fra Jaktlovutvalget, som skrev (NOU 1974: 21 s. 86 spalte 2) følgende:

Utvalget kjenner til at det i strøk av landet gjennom lange tider har vært alminnelig med utnytting av and som menneskeføde, og at jakten sedvanlig utøves på en tid som ikke er innenfor den foreslåtte jakttid. Utvalget antar at det bør være hjemmel i loven for slik jakt.

Viltloven § 15 nr. 2 er hjemmel for forskrift 4. april 2023 nr. 483 om lodden (vårjakt på ender) fra og med 1. mai 2023 – 6. juni 2028, Kautokeino kommune, Troms og Finnmark. Forskriften gir en kvoteregulert og tidsavgrenset adgang til vårjakt på artene kvinand, laksand, siland og toppand i et nærmere angitt område i Kautokeino kommune, og fastsetter nærmere vilkår for jakten. Lodden var tidligere ernæringsmessig viktig, da den ga et viktig næringstilskudd i en kritisk fase om våren. Jaktformen har hatt, og har fortsatt, sterk kulturell forankring i den samiske lokalbefolkningen, og det knytter seg egne tradisjoner, språkutrykk og kunnskap til lodden.

I forbindelse med fastsettelsen av gjeldende forskrift om lodden utarbeidet Kautokeino kommune rapporten «Lodden – en kulturbærende sedvane i Guovdageaidnu, en utredning om lodden i Guovdageaidnu» (april 2021), og Vitenskapskomiteen for mat og miljø utarbeidet rapporten «Assessment of risks to wildlife and animal welfare associated with Lodden, Sami traditional hunting of ducks in spring» (VKM report 2022:29). Blant annet på bakgrunn av dette grunnlagsmaterialet gjorde Klima- og miljødepartementet følgende vurderinger i høringsnotat om forslag til forskrift om lodden (vårjakt på ender) i Kautokeino kommune, Finnmark (30. januar 2023):

Virkeperioden for siste forskrift om kvoteregulert vårjakt på ender var fra og med 2013 til og med 2022. Denne forskriften er nå opphevet. Departementet har derfor utarbeidet et forslag til en ny forskrift som skal gi muligheter og rammer for en videreføring av lodden som en samisk tradisjon.
Jakt på våren strider mot viltlovens hovedprinsipp om at det ikke bør fastsettes jakttid for en art i hekke- og yngletiden. Dette er et prinsipp som er anerkjent internasjonalt, og som bl.a. kommer til uttrykk i Bernkonvensjonen og EUs fugledirektiv. I tillegg skal Norge som del av Bonnkonvensjonen sikre at enhver bruk (her jakt) av trekkende vannfugl er basert på den best tilgjengelige kunnskapen om deres økologi, og at bruken er bærekraftig.
Lodden betyr en ekstra dødelighetsfaktor for fuglene det jaktes på. Under ordinær høstjakt legges det til grunn at en god del av de fuglene som felles, er ungfugler av årets produksjon, og at de trolig ikke ville overlevd vinteren. Disse ungfuglene utgjør kun en liten del av bestanden på våren, da dødeligheten etter klekking og gjennom høst og vinter er størst. De individene som overlever vinteren er de mest tilpasningsdyktige, og på våren skal de gå til hekking for å produsere nye individer som det kan høstes bærekraftig av. Lodden påvirker dermed det høstbare overskuddet i større grad enn ordinær høstjakt og er etter miljøforvaltningens vurdering derfor en mindre bærekraftig høstingsform enn høstjakt.
På den annen side taler hensynet til ivaretakelse av samisk kultur for å tillate at lodden videreføres. Begrunnelsen for dette er at lodden er en gammel jaktform i Kautokeino, og det knytter seg egne samiske tradisjoner, begreper og kunnskap til denne jaktformen. Disse er det viktig å bevare. For å kunne åpne for lodden er det vedtatt en unntaksbestemmelse i viltloven § 15 som sier følgende:
«Direktoratet kan uten hensyn til regler om fredning og jakttider gi fellingstillatelse på: 2. Sjøfugl og and til bruk til menneskeføde der dette er vanlig.»
I denne saken er det, på en del områder, motstrid mellom de faglige rådene som baserer seg på vitenskapelig kunnskap og den tradisjonelle, erfaringsbaserte kunnskapen.
Ifølge lokal erfarings- og tradisjonsbasert kunnskap er lodden en bærekraftig høstingstradisjon. Kautokeino kommune, Boarri og Sámi bivdo- ja meahcástansearvi mener at bestandene av de artene som det lokalt ønskes å høste på er tallrike og at lodden ikke utgjør noen trussel for bestandene. Videre tilsier den lokale erfarings- og tradisjonsbaserte kunnskapen at lodden utøves i god tid før hekketiden starter. Sametinget støtter den lokale, erfarings- og tradisjonsbaserte kunnskapen.
Miljødirektoratet viser på sin side til VKM sine konklusjoner om moderat til høy risiko for dårligere livskraftighet ved uttak tilsier at ordningen må avvikles. Miljødirektoratet viser til at den best tilgjengelige kunnskapen må benyttes. Ved mangelfullt kunnskapsgrunnlag må føre-var-prinsippet legges til grunn. Videre sier Miljødirektoratet at det ikke er grunnlag for å si at lodden utøves i god tid før hekketiden. Etter deres vurdering medfører lodden jakt under hekketiden. Miljødirektoratets klare anbefaling er at ordningen med kvoteregulert lodden i Kautokeino avvikles.
KLD mener at Loddenrapporten gir en meget god oversikt over den tradisjonelle erfaringsbaserte kunnskapen som finnes om lodden og har tillagt denne stor vekt. En viktig forutsetning for en eventuell utvidelse av dagens ordning er imidlertid at det i tillegg settes i gang en systematisk, vitenskapelig kunnskapsinnhenting om de aktuelle artenes bestandssituasjon lokalt og regionalt og loddens betydning for dette. Den mest oppdaterte vitenskapelige kunnskapen om bestandene og jaktas påvirkning er fra NINAs rapporter fra 90-tallet og det er behov for oppdatert kunnskap. Kunnskapsinnhentingen vil gi viktig informasjon om tilstanden i bestandene i dag, og påvirkningen jakta har på artene som lever i områdene det jaktes i sammenlignet med på nitti-tallet. Dette vil bidra til å sikre at vi i utøvelsen av lodden kan ivareta bestandenes og leveområdenes produktivitet og mangfold.
Dersom ny kunnskap, vitenskapelig eller tradisjonell og erfaringsbasert, tilsier at ordningen ikke er bærekraftig og dyrevelferdsmessig forsvarlig skal nødvendige endringer foretas. I henhold til ILO-konvensjon nr. 169 artikkel 8, har staten ved anvendelse av nasjonale lover og forskrifter plikt til å ta tilbørlig hensyn til urfolks sedvaner og sedvanerett. Artikkel 23 slår fast at staten skal sikre at urfolks naturalhushold og tradisjonell virksomhet som jakt og fiske blir styrket og fremmet.
Det er KLDs oppfatning at Sametinget, Kautokeino kommune og foreningene Boarri og Sámi bivdo- ja meahcástansearvi mener at forskriften som gjaldt fram til 2022 ikke ivaretok den samiske tradisjonen tilstrekkelig. Det gjaldt områdene som det har vært tillatt å utøve lodden i, kvotene for jakta, tillatte arter, kjønn og jakttid.
KLD foreslår av hensyn til ivaretakelse av den samiske kulturen og tradisjonen at ordningen videreføres gjennom en forskrift som i større grad kan ivareta den samiske tradisjonen enn i dag. Dette innebærer at rammene for jakta må utvides på noen punkter. KLD understreker imidlertid at rammene for lodden ikke kan gå på bekostning av hensyn til ressursen. KLD mener derfor at det er en forutsetning at lodden må utøves på en måte og i et omfang som er dyrevelferdsmessig forsvarlig og bærekraftig.
KLD er klar over at departementet med et forslag om å videreføre og utvide av lodden ikke følger den faglige hovedkonklusjonen i anbefalingen fra Miljødirektoratet. KLD vil imidlertid understreke at Miljødirektoratets faglige anbefaling er basert på den vitenskapelige kunnskapen, og ikke på tradisjonell og erfaringsbasert kunnskap. Anbefalingen inneholder ikke vurderinger av samisk kultur og tradisjon. Dette er i tråd med KLD sin bestilling til Miljødirektoratet.
KLD har avveid hensynene mellom naturmangfold, tradisjonell og erfaringsbasert kunnskap og urfolkstradisjon i sine vurderinger i høringsforslaget.

Viltloven § 15 nr. 2 må ses i sammenheng med Norges forpliktelser etter ILO-konvensjon nr. 169 om urbefolkninger og stammefolk i selvstendige stater, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og konvensjonen om biologisk mangfold, samt FNs erklæring om urfolks rettigheter. I henhold til ILO-konvensjon nr. 169 artikkel 8, har staten ved anvendelse av nasjonale lover og forskrifter plikt til å ta tilbørlig hensyn til urfolks sedvaner og sedvanerett. ILO-konvensjonen artikkel 23 slår videre fast at staten skal sikre at urfolks naturalhushold og tradisjonell virksomhet som jakt og fiske blir styrket og fremmet. FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27 inneholder regler om at etniske, religiøse eller språklige minoriteter ikke skal nektes retten til å dyrke sin egen kultur. Etter artikkel 34 i FNs erklæring om urfolks rettigheter, har urfolk rett til å fremme, utvikle og opprettholde blant annet sine særegne skikker, sine tradisjoner, praksiser og, dersom slike finnes, sedvaner, i samsvar med internasjonale menneskerettighetsstandarder. Etter artikkel 8 bokstav j i konvensjonen om biologisk mangfold, er staten forpliktet til å bevare, beskytte og videreføre urfolks tradisjonelle kunnskaper og handlemåter. Departementet viser til utdypende omtale av internasjonale forpliktelser som er relevante for viltforvaltningen, herunder forpliktelser overfor samer som urfolk, i punkt 3.3.2.

6.4.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet la departementene frem to alternative forslag. Det første alternativet var å ikke videreføre innholdet i viltloven § 15 nr. 2. Departementene viste til at forskrift om lodden i stedet kunne hjemles i høringsforslaget § 8 og naturmangfoldloven § 16, på samme måte som jakttidene for andre viltarter. Det andre alternativet var at deler av innholdet i viltloven § 15 nr. 2 skulle videreføres, som en særskilt forskriftshjemmel for lodden.

6.4.3 Høringsinstansenes syn

Departementet har mottatt om lag 160 høringsinnspill til forslaget. Av disse er rundt 140 fra privatpersoner.

Høringsinstanser som Aremark, Bjerkreim, Indre Østfold, Lund og Sokndal kommuner mener det er spesielt at en særbestemmelse som dette behandles som egen bestemmelse i loven, og mener at dette prinsipielt hører hjemme i forskrift. Også Skogkurs mener dette hører hjemme i forskrift.

BirdLife Norge, Dyrenes Rett, Foreningen Våre Rovdyr, FugleAdvokatene, Naturvernforbundet i Nordre Follo, NOAH – for dyrs rettigheter, Norsk Zoologisk Forening og om lag 140 privatpersoner, mener at ordningen med lodden i sin helhet bør avvikles. Disse høringsinstansene viser til at lodden strider mot prinsippet om vern i hekke- og yngletiden og at denne ordningen derfor ikke bør videreføres. Flere av høringsinstansene peker på at faginstanser mener brudd på yngletidsfredningen er kritikkverdig, og mener at slike hensyn ikke bør settes til side for tradisjon. Dyrenes Rett mener lave bestandstall for ender er et argument som taler mot jakten. BirdLife Norge mener at departementenes forslag til videreføring av hjemmel for vårjakt på ender er svært skuffende, og mener at dette svekker lovens legitimitet. Norsk Zoologisk Forening støtter uttalelsen fra BirdLife Norge, og viser i denne sammenheng til Bernkonvensjonen og EUs fugledirektiv. FugleAdvokatene viser til at FNs erklæring om urfolks rettigheter forutsetter at skikker, tradisjoner og praksiser utføres i samsvar med internasjonale menneskerettighetsstandarder, og mener at dette også må gjelde for dyrevelferdsmessige prinsipper.

Rådet for dyreetikk mener at lodden strider mot tankegangen om at jakt er å høste av naturens overskudd, siden man jakter på ender før yngleperioden og dermed reduserer årets ungeproduksjon. Rådet mener at vårjakt i seg selv ikke er mer negativt for endenes velferd enn høstjakt, men mener jakt må foregå under den uttrykkelige forutsetningen at annet vilt som er inne i forplantningstiden ikke forstyrres.

Boarri, Finnmark fylkeskommune, Kautokeino kommune og Sametinget støtter en egen bestemmelse for å hjemle forskrift om lodden (alternativ 2). Boarri uttaler at foreningen er positiv til å lovfeste lodden. Kautokeino kommune mener at lodden må anses som utgangspunktet for jakt på de aktuelle andeartene, ettersom dette er det opprinnelige uttaket, og at et eventuelt uttak om høsten bare bør åpnes for dersom dette skulle være forsvarlig. Engerdal Senterparti er positive til at samiske interesser og jakttradisjoner er hensyntatt og ivaretatt i den nye loven.

Enkelte av høringsinstansene har synspunkter på oversettelsen av lodden til bokmål. Kautokeino kommune foreslår at lodden omtales som «vårtrekkjakt på ender» på bokmål, mens Sametinget mener at lodden bør omtales som «vårvinterjakt».

Kautokeino kommune mener at lodden bør unntas fra krav om betaling av jegeravgift, med henvisning til viltloven § 42 om annen felling som ikke er ledd i vanlig jakt og fangst. Kommunen mener det er urimelig at utøvere av lodden etter gjeldende regelverk må rapportere jaktstatistikk to ganger. Dersom det ikke gis fritak fra kravet om betaling av jegeravgift ved utøvelse av lodden, mener kommunen at det er naturlig at jakttidsbestemmelsene for jaktbare ender i Kautokeino kommune innlemmes som et ledd i rapporteringskravet til Statistisk sentralbyrå (SSB). Kommunen mener at krav om forvaltningsplan må gjenspeile aktivitetens vilkår og må innebære at jaktområdene kan utvides etter lokale forhold for best mulig innsamling av data på ressursen som uttaket skjer på. Boarri støtter kommunens innspill.

Boarri og Kautokeino kommune ønsker at forvaltningsansvaret for lodden flyttes fra Klima- og miljødepartementet til Landbruks- og matdepartementet.

6.4.4 Departementets vurderinger

En særskilt forskriftshjemmel for lodden fremgår av lovforslaget § 12. Se punkt 2.5 for omtale av konsultasjoner med foreningene Boarri og Sámi Bivdo- ja Meahcástansearvi om bestemmelsen.

Som beskrevet i høringen, mener departementet at det i utgangspunktet ikke er nødvendig med en særskilt bestemmelse for å kunne gi forskrift om lodden. Slik forskrift kan hjemles i lovforslaget § 10, som annen jakt og fangst. Det at lodden kan hjemles i en mer overordnet forskriftshjemmel i lovforslaget, kan tale mot å ha en særskilt forskriftshjemmel om lodden. Samtidig mener departementet at en egen forskriftshjemmel vil synliggjøre at det kan gis forskrift om lodden av hensyn til samisk kultur. Boarri, Finnmark fylkeskommune, Kautokeino kommune, Sametinget og Sámi Bivdo- ja Meahcástansearvi mener at en slik bestemmelse er viktig, og departementet har lagt stor vekt på disse innspillene.

Departementet mener det bør gå frem av bestemmelsen at det kan gis forskrift om å tillate og regulere lodden (jakt på ender) i Kautokeino kommune, blant annet om hvilke arter det er tillatt å jakte på, i hvilke områder og til hvilke tider det kan jaktes og kvoter for jakten. Det vises til at forskrift om lodden inneholder slike regler, inkludert en kvote for antall ender som kan felles per år. Det foreslås også at det kan gis regler i forskrift om vilkår for deltakelse i jakten og plikter ved deltakelse i jakten. Det vises til at forskrift om lodden har nærmere regler om hvem som kan tildeles jaktkort og at forskriften oppstiller plikter for jegeren til å føre og sende inn jakt- eller fangstrapport og til å medbringe og fremvise nærmere angitt dokumentasjon under jakten. Forskriftshjemmelen er ment å gi grunnlag for å videreføre disse reglene. Se lovforslaget § 12 første ledd.

Forholdet til naturmangfoldloven § 16 går som nevnt ikke klart frem av viltloven § 15 nr. 2 i dag. Departementet mener at det i en særskilt hjemmel for å gi forskrift om lodden bør gå klart frem at kravene i naturmangfoldloven § 16 må være oppfylt for at det skal være adgang til å gi forskrift. Se lovforslaget § 12 første ledd.

Lovforslaget § 12 er ikke i seg selv en åpning for lodden, men vil bidra til at det går tydeligere frem av loven at det kan gis forskrift om lodden av hensyn til samisk kultur. Hvorvidt det skal åpnes for lodden, innenfor hvilke rammer og på hvilke vilkår, er vurderinger som gjøres i vurderingen av om det skal gis forskrift.

Mange høringsinstanser er kritiske til en adgang til å utøve lodden, fordi jakten anes å være i strid med prinsippet om hekke- og yngletidsfredning. Departementet vil vise til at hekke- og yngletidsfredning er et grunnleggende prinsipp i viltforvaltningen. Prinsippet kommer blant annet til uttrykk i Bernkonvensjonen. Bonnkonvensjonen pålegger å sikre at all bruk av trekkende vannfugl bygger på den best tilgjengelige kunnskapen om deres økologi, og at bruken er bærekraftig. I lovforslaget § 10 tredje ledd står det at «det bør ikke fastsettes jakttid i hekke- og yngletiden for vedkommende art». Det innebærer at hekke- og yngletidsfredning er lovens klare utgangspunkt. Det er imidlertid adgang til å gjøre unntak fra prinsippet. Departementets vurdering er at forskriften om lodden er et slikt unntak.

Flere høringsinstanser er også kritiske til at det er adgang til å utøve lodden med henvisning til at jakten ikke anses bærekraftig. Departementet understreker at rammene for lodden ikke kan gå på bekostning av hensyn til ressursen, og at det er en forutsetning at lodden utøves på en måte og i et omfang som er dyrevelferdsmessig forsvarlig og bærekraftig.

Departementet vil også vise til at høringsinnspillene referert over vil være gjenstand for behandling ved revidering av forskrift om lodden.

Etter departementets syn bør koblingen til samisk kultur synliggjøres, og det foreslås derfor at lovbestemmelsens tittel gjenspeiler dette. Det er utfordrende å fastslå om det er mest riktig å betegne lodden som en «tradisjon», «kultur» eller «sedvane». Dette er beslektede begreper, og meningsinnholdet og definisjonen av begrepene er verken enkle å fastslå presist, eller enkle å skille klart fra hverandre. Ulike folkerettslige konvensjoner om vern av urfolks rettigheter benytter også til dels forskjellige begreper. I høringsforslaget lød overskriften til bestemmelsen «Lodden (vårjakt på ender) av hensyn til samisk tradisjon og sedvane». Dette samsvarer med begrepsbruken i forskrift om lodden § 1 bokstav a, som viser til at et av formålene med forskriften er å «legge til rette for at lodden (vårjakt på ender), med basis i samisk tradisjon og sedvane, kan bevares og videreføres». Etter departementets syn er «kultur» et aktuelt alternativ til begrepene «tradisjon» og «sedvane». Begrepet «kultur» eller «kulturutøvelse» brukes i naturmangfoldloven § 1, grunnloven § 108 og i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) art. 27. Boarri og Sámi Bivdo- ja Meahcástansearvi mener at lodden skal omtales som «sedvane» og «sedvanerett», samt at «kultur» bør benyttes fremfor «tradisjon». Departementet mener det ikke er riktig å beskrive lodden som «sedvanerett» i bestemmelsen, men legger utover dette stor vekt på foreningenes syn på begrepsbruken. På bakgrunn av dette justeres lovforslaget § 12, slik at overskriften viser til «samisk kultur og sedvane».

Departementet mener at det nordsamiske begrepet for jakten, «lodden», er begrepet som hovedsakelig bør benyttes i bestemmelsen. For å sikre at bestemmelsen kan forstås av de som ikke kjenner det nordsamiske begrepet, bør begrepet også forklares på bokmål i bestemmelsen. I høringsforslaget foreslo departementet å vise til «vårjakt på ender» i parentes, i tråd med at dette begrepet blant annet brukes i forskriften om lodden. Sametinget mener imidlertid at lodden bør omtales som «vårvinterjakt» på bokmål, mens Kautokeino kommune foreslår at det i stedet vises til «vårtrekkjakt på ender». Boarri foretrekker primært «vårvinterjakt», mens Sámi Bivdo- ja Meahcástansearvi mener «vårtrekkjakt på ender» er riktig beskrivelse. Etter konsultasjoner med Boarri og Sámi Bivdo- ja Meahcástansearvi har departementet kommet til at lodden skal forklares som «jakt på ender», slik at overskriften til lovforslaget lyder: «Lodden (jakt på ender) av hensyn til samisk kultur og sedvane».

Når det gjelder høringsinnspill knyttet til betaling av jegeravgift, vil departementet peke på at det er et krav om betaling av jegeravgift ved all jakt og fangst i Norge. Kun i spesielle tilfeller, som omfatter felling av vilt som ikke er en del av vanlig jakt og fangst, er det av praktiske årsaker vurdert som aktuelt å gjøre unntak fra kravet, som ved skadefelling. Jegeravgiften går inn i det statlige viltfondet, og bidrar til å finansiere tiltak som gir kunnskap om viltressursene og bærekraftig forvaltning av dem. Departementet mener det ikke er grunn til at lodden bør behandles annerledes enn utøvelse av annen jakt og fangst på dette punktet.

Departementet understreker at lovforslaget ikke innebærer endringer i den gjeldende forskriften om lodden. Krav etter forskriften om rapportering, forvaltningsplan med videre, som er trukket frem i høringen, vil ikke endres som følge av lovforslaget. Forslaget er imidlertid ment å gi grunnlag for å videreføre slike regler.

I tråd med det gjennomgående grepet i viltressursloven, foreslår departementet at forskriftsmyndigheten etter lovforslaget § 12 legges til Kongen.

Om det skal tillates jakt og fangst av de aktuelle andeartene utover lodden, er en vurdering som må skje på grunnlag av lovforslaget § 10.

Etter gjeldende forskrift om lodden er kommunen pålagt å utarbeide en forvaltningsplan for lodden, å arrangere et årlig åpent møte om lodden for jegere, oppsyn, forvaltning og andre interesserte, og å utarbeide rapport til statsforvalteren årlig med informasjon om gjennomført jakt. Departementet mener derfor at det bør tydeliggjøres at kommunen kan tildeles oppgaver i forskrift etter første ledd, jf. kommuneloven § 2-1 tredje ledd. Se lovforslaget § 12 andre ledd.

6.5 Dager med jakt- og fangstforbud

6.5.1 Gjeldende rett

Viltloven § 10 angir dager det er forbudt med jakt- og fangstutøvelse. Det fremgår av bestemmelsen at jakt og fangst ikke er tillatt i tiden fra og med 24. desember til og med 31. desember og ikke på langfredag, påskeaften og første påskedag.

Etter jaktloven av 1951 § 43 andre ledd gjaldt et forbud mot jakt og fangst i tiden fra og med 24. desember til og med 31. desember, men ikke for påsken. I forbindelse med arbeidet med gjeldende viltlov foreslo jaktlovutvalget i NOU 1974: 21 Viltstellet, jakt og fangst s. 84 at forbudet skulle gjelde julaften, første juledag, langfredag og første påskedag. Utvalget viste til regler som gjaldt andre forhold, for eksempel for idrettsstevner. I Ot.prp. nr. 9 (1980–81) s. 51 ble det vist til at en slik sammenligning kunne ha en viss vekt, men det ble lagt til grunn at romjulsfredningen hadde tradisjon og burde opprettholdes.

Bestemmelsen gjelder etter sin ordlyd kun ved «jakt og fangst». Forbudet gjelder også for lisensfelling i medhold av naturmangfoldloven § 18 og rovviltforskriften. Det følger av rovviltforskriften § 10 sjette ledd andre punktum at det «kan ikke utøves lisensfelling i de fredningsperioder som viltloven § 10 fastsetter».

I praksis har bestemmelsen kun betydning for jakt og fangst på de viltartene som har jakttid i jul og påske, jf. jakttidsforskriften. Mange arter har for eksempel jakttid fra august/september og frem til 23. desember. I påsken er det færre arter som har jakttid på grunn av hekke- og yngletidsfredningen. Selv om arten har jakttid etter jakttidsforskriften, gjelder forbudet i viltloven § 10.

Den alminnelige helligdagsfreden etter lov 24. februar 1995 nr. 12 om helligdager og helligdagsfred begrenser adgangen til å arrangere offentlige arrangementer på helligdager. Loven setter ikke forbud mot jaktutøvelse, med mindre jakten utøves i strid med forbudet mot å forstyrre med «utilbørlig larm», jf. lovens § 3 første ledd. Dager med jaktforbud etter viltloven § 10 samsvarer ikke med helligdagene opplistet i lov om helligdager og helligdagsfred § 2.

6.5.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet viste departementene til at det ikke er biologiske eller bestandsmessige grunner som ligger til grunn for om bestemmelsen skal videreføres eller endres.

Departementene la til grunn at dagens ordning med dager med jakt- og fangstforbud er en etablert praksis som mange kjenner til, og at dette er godt innarbeidet i samfunnet. Departementene foreslo i høringsnotatet § 11 å videreføre innholdet i viltloven § 10, med noen språklige endringer.

6.5.3 Høringsinstansenes syn

Departementet har mottatt over 200 høringsuttalelser til høringsforslaget § 11 om dager med jakt- og fangstforbud. Av disse var over 150 høringsinnspill fra privatpersoner.

En rekke høringsinstanser støtter videreføring av gjeldende regel om dager med jakt- og fangstforbud. Blant høringsinstansene som har tatt til orde for dette er Statsforvalteren i Innlandet, Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus, Høyanger kommune, Haram kommune og Vestre Slidre fjellstyre. Også høringsinstanser som Rådet for dyreetikk, Naturvernforbundet, WWF Verdens naturfond, Dyrebeskyttelsen Norge, Dyrenes Rett, BirdLife Norge, Aktivt Rovdyrvern, Foreningen Våre Rovdyr og Norsk Kennel Klub Jakthunddivisjonen støtter en videreføring av gjeldende rett.

På den annen side er det flere høringsinstanser som uttaler at det ikke skal være dager med jakt- og fangstforbud i det hele tatt. Dette gjelder Norges Skogeierforbund, Skogkurs, Fritzøe Skoger AS, Målselv Jeger og Fiskerforening, Jegernes Interesseorganisasjon, Sokndal kommune, Bjerkreim kommune, Lund kommune, Skarelva jaktlag, Aremark kommune, Aurskog-Høland kommune, Utmarksforvaltningen AS, samt en rekke privatpersoner. Disse høringsinstansene har primært argumentert med at man ikke kan basere en regel på tradisjon, at regelen er religiøst begrunnet og ikke hører hjemme i et mer sekularisert samfunn, og at dagene med jakt- og fangstforbud er dager hvor mange har tatt seg fri og har et ønske om å utøve jakt og fangst.

Norges Jeger- og Fiskerforbund, Norges Bondelag, Oslo Jeger- og Fiskerforening og Innlandet fylkeskommune tilrår på sin side at antallet dager med jakt- og fangstforbud reduseres, og at det åpnes for jakt og fangst i virkedagene i romjulen. Også andre høringsinstanser som Grue Finnskog Jeger- og Fiskerforening, Norges Fjellstyresamband (unntatt Vestre Slidre fjellstyre), Snåsa kommune, Frosta jeger- og fiskerforening, Bodø Jeger- og Fiskerforening, Utmarksavdelinga Vest AS, Engerdal Senterparti, Tysvær Jeger og Fiskerforening, Fauske og Sørfold Jeger- og Fiskerforening, Grong kommune, Engerdal kommune, S.D. Cappelen Skoger, Meråker kommune samt en rekke privatpersoner mener at antallet dager med jakt- og fangstforbud bør reduseres. Disse høringsinstansene har primært vist til at dager med jakt- og fangstforbud bør være mer i tråd med hvordan samfunnet forholder seg til helligdager. De har også vist til at mange ønsker å utnytte fridager til å utøve jakt og fangst. Enkelte av disse høringsinstansene har også foreslått at jakttidene etter jakttidsforskriften må endres tilsvarende.

Høringsinstanser, som NOAH – for dyrs rettigheter og i stor grad Norges Miljøvernforbund, har foreslått en utvidelse av antall dager med jakt- og fangstforbud, slik at disse også inkluderer 1. januar, skjærtorsdag, Kristi himmelfartsdag, 17. mai samt første og andre pinsedag. Dyrebeskyttelsen Norge mener dyrenes dag 4. oktober også bør omfattes av bestemmelsen, mens enkelte høringsinstanser mener det skal være jakt- og fangstforbud alle helligdager, samt alle søndager. Det blir pekt på at mange dyr har en utfordrende situasjon midtvinters, og videre at jakt hindrer menneskers ferdsel i naturen.

Norsk Sau og Geit foreslår at skadefelling unntas fra bestemmelsen om dager med jakt- og fangstforbud.

6.5.4 Departementets vurderinger

Departementet registrerer at høringsinstansene er delt i synet på departementets forslag til bestemmelse om dager med jakt- og fangstforbud.

Departementet erkjenner at det er argumenter på begge sider. Departementet viser til at dagens ordning er godt innarbeidet i samfunnet, at det ikke er noe entydig syn blant høringsinstansene i om, når og hvor mange dager det bør være jakt- og fangstforbud. Departementet foreslår at dager med jakt- og fangstforbud, som i dag er 24.–31. desember og langfredag, påskeaften og første påskedag, videreføres som foreslått i høringsnotatet, se lovforslaget § 13. Departementet har i etterkant av høringen gjort mindre språklige justeringer i bestemmelsen.

Departementet viser for øvrig til at forbudet er avgrenset til å gjelde jakt og fangst, samt lisensfelling, jf. lovforslaget § 45 andre ledd. Sanking av fugleegg fra viltarter og dun fra fuglereir vil ikke være omfattet av bestemmelsen, da dette ikke er «jakt» eller «fangst», jf. lovforslaget § 3 bokstav b og c. Skadefelling, felling iverksatt av myndighetene, og offentlige ettersøk vil ikke være omfattet av bestemmelsen, jf. lovforslaget § 46 første ledd, § 47 første ledd og § 55 fjerde ledd.

Til forsiden