8 Krav til utøvelse av jakt og fangst

8.1 Forsvarlig jakt- og fangstutøvelse

8.1.1 Gjeldende rett

Viltloven § 19 om «human jakt» stiller generelle krav til hvordan jakt og fangst skal utøves. Det følger av bestemmelsen at jakt og fangst skal utøves på slik måte at viltet ikke utsettes for unødige lidelser og slik at det ikke oppstår fare for mennesker eller husdyr eller skade på eiendom. Bestemmelsen gir uttrykk for en aktsomhetsnorm og en rettslig standard, der innholdet kan utvikle seg over tid som følge av samfunnsendringer. Innholdet i bestemmelsen er utdypet gjennom forarbeider og rettspraksis.

Viltloven § 19 er en videreføring av § 43 i lov om viltstellet, jakt og fangst fra 1951. I NOU 1974: 21 Viltstellet, jakt og fangst s. 89, presiseres det at det ikke er mulig å beskrive nærmere eller utdype i lovteksten hvordan en ansvarsbevisst jeger skal oppføre seg i de situasjoner han kommer i under utøvelsen av sin jakt. Det vises til at jegeren bør kjenne de uskrevne regler og lover for god jegerskikk. I Ot.prp. nr. 9 (1980–81) s. 54, fremgår det at forslaget til viltloven § 19 tilsvarer Jaktloven § 43 første ledd og Jaktlovutvalgets utkast § 29. Det fremgår også at bestemmelsen er i samsvar med lov om dyrevern av 20. desember 1974.

Innholdet i viltloven § 19 er nærmere omtalt i Prop. 161 L (2012–2013) s. 5 til 7. Det fremgår at § 19 i viltloven er en rettslig standard for hva som til enhver tid er god jegermoral. Videre fremgår det en omtale av grunnleggende regler som er viktige elementer i den rettslige standarden viltloven § 19 legger til grunn. Om generelle krav til jakt står det på s. 5:

Dagens jegere må inneha den kunnskap og de ferdigheter samfunnet etterspør for å drive en human og sikker jaktutøvelse. Gjennom obligatorisk jegerprøve, årlig skyteprøve og tilgang til godkjent ettersøkshund legges et godt grunnlag for at jakt, felling og fangst utøves i tråd med bestemmelsene og en høy jegermoral.

Om felling (avliving av viltet) står det på s. 6:

En jeger må være i stand til med sikkerhet å identifisere det viltet han ønsker å felle. Jegeren må kunne fastslå at viltet er av rett art, rett alder og har rett kjønn. Dernest må jegeren plassere skuddet forsvarlig, d.v.s. i hjerte-/lungeregionen, og om nødvendig gjennomføre et oppfølgingsskudd. Tilstrekkelig lys er en forutsetning for å kunne oppfylle disse kravene.

Om sikker bakgrunn og ettersøk står det videre på s. 7:

Jegeren må konstatere at bakgrunnen er sikker. Dette gjelder både mht. mennesker, andre dyr og formuesgjenstander. En jeger må alltid vurdere muligheten for at andre jegere kan ha postert i åkerkant, åkerholmer og lignende før det blir mørkt. Andre dyr enn det jegeren har ment å felle, må ikke bli felt/såret, noe som kan skje ved gjennomskyting eller rent bomskudd. Videre må jegeren, før han skyter, alltid vurdere muligheten for å gjennomføre et forsvarlig ettersøk.

Viltloven § 19 må ses i sammenheng med dyrevelferdsloven § 20 første ledd. Det følger av bestemmelsen at jakt, fangst og fiske skal utøves på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte. Viltloven § 19 henger også sammen med dyrevelferdsloven § 3 som sier at dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger. Hva som er en unødig påkjenning eller belastning, vil avhenge av graden av påkjenning eller belastning veid opp mot nytteverdien av handlingen. Det følger av forarbeidene til dyrevelferdsloven § 20, Ot.prp. nr. 15 (2008–2009) s. 58, at det er viktig å ivareta de dyrevelferdsmessige aspektene ved jakt, fangst og fiske, og at dette best gjøres ved å ha et generelt prinsipp i loven om at slik aktivitet skal utøves på dyrevelferdsmessig forsvarlig måte. Videre følger det av forarbeidene at:

I tillegg er hovedformålene i viltlovgivningen og dyrevelferdsloven ulike, henholdsvis artsforvaltning og velferd for enkeltindivider. Departementet mener det er riktig å ha et overordnet prinsipp og muligheter for å kunne gi regler om jakt, fangst og fiske ut fra dyrevelferdshensyn i dyrevelferdsloven. Selv om det kan hevdes at dette innebærer en viss grad av overlapp mellom ulik lovgivning, anser departementet det ikke som hensiktsmessig eller riktig å unnta en del arter fra bestemmelsen.

I forarbeidene til dyrevelferdsloven, Ot.prp. nr. 15 (2008–2009) s. 106, står det videre at hva som er dyrevelferdsmessig forsvarlig blant annet avhenger av hvilken art det jaktes eller fangstes på. Det vises til at kravet til human jakt er nedfelt i viltlovgivningen, og at de jakt- og fangstmetoder som er lovlige etter viltlovgivningen, som regel også vil være forsvarlige etter dyrevelferdsloven.

Viltloven § 19 må videre ses i sammenheng med naturmangfoldlovens generelle aktsomhetskrav som følger av § 6 og reglene i naturmangfoldloven § 15 første ledd om at unødig skade og unødig jaging av viltlevende dyr skal unngås.

Ordlyden i viltloven § 19 retter seg mot at viltet ikke skal utsettes for unødige lidelser. Ved Høyesteretts praksis, Rt. 2003 s. 104 og Rt. 2009 s. 792, er det også lagt til grunn at bestemmelsen kommer til anvendelse selv om viltet ikke faktisk er kommet til skade. Det er tilstrekkelig at situasjonen medfører fare for unødige lidelser.

I Ot.prp. nr. 54 (1992–93) s. 15, ble begrepet «fare for unødige lidelser» vurdert. Det ble i proposisjonen reist spørsmål om § 19 kan anses å være overtrådt når jakt eller fangst har foregått på en hensynsløs måte, men der viltet likevel på grunn av tilfeldigheter ikke har blitt skadet. Som eksempel ble det vist til reinsdyrjakt hvor det var skutt mange skudd fra langt hold slik at sjansen for å skadeskyte viltet i stedet for å drepe det har vært stor. Det ble i proposisjonen foreslått en presisering i viltloven § 19 om at jakt og fangst skal utøves på slik måte at viltet ikke utsettes for unødige lidelser eller «fare for unødige lidelser».

Ved behandling i Stortinget var Kommunal- og miljøvernkomiteen ikke enig i at viltloven § 19 måtte endres, jf. Innst. O. nr. 111 (1992–93). På s. 4 uttalte komiteen at de sluttet seg til intensjonene i lovforslaget, men var av den oppfatning at gjeldende lov var i overensstemmelse med de intensjoner departementet foreslo presisert. Komiteen forutsatte at denne forståelsen ble lagt til grunn ved fremtidig praktisering av loven.

8.1.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementene å videreføre det materielle innholdet i gjeldende bestemmelse om human jakt. Dette innebar at innholdet i viltloven § 19, som er utdypet gjennom forarbeider og rettspraksis, videreføres. Departementene mente at høringsforslaget § 18 fortsatt bør være en rettslig standard for forsvarlig jakt- og fangstutøvelse.

Med utgangspunkt i viltlovens forarbeider og etterfølgende rettspraksis, mente departementene at det burde fremgå av ordlyden at viltet ikke skal utsettes for unødige lidelser eller «fare for unødige lidelser», og foreslo denne ordlyden i høringsforslaget § 18.

Departementene foreslo videre å gå bort fra begrepet «human jakt», slik at overskriften til bestemmelsen ble «Forsvarlig jakt- og fangstutøvelse».

I tillegg foreslo departementene også en mindre språklig endring ved at «Jakt og fangst skal utøves på slik måte at […]» endres til «Jakt og fangst skal utøves på en slik måte at […]».

8.1.3 Høringsinstansenes syn

Departementet har mottatt om lag 70 høringsinnspill til forslaget. Av disse er rundt halvparten fra privatpersoner. Flere høringsinstanser, som Kvinnherad kommune, Fredrikstad kommune, Skogkurs, Økokrim, FugleAdvokatene og Utmarksavdelinga Vest AS, uttaler at de er positive til forslaget.

Forslaget om å endre begrepet «human jakt» til «forsvarlig jakt- og fangstutøvelse» støttes av Sokndal kommune, Bjerkreim kommune, Lund kommune, Fredrikstad kommune, Utmarksavdelinga Vest AS, Norges Jeger- og Fiskerforbund, Økokrim og Aremark kommune. Norges Jeger- og Fiskerforbund skriver:

NJFF støtter opp om å forslaget om å benytte «forsvarlig jakt- og fangstutøvelse» som en erstatning for «human jakt». Dette er nok et begrep som er langt mer forståelig og konkret for folk flest.

Villreinnemnda for Reinheimen-Breheimen, Villreinrådet og Jegernes Interesseorganisasjon mener begrepet «human jakt» bør videreføres.

Når det gjelder forslaget om å tydeliggjøre at viltet ikke skal utsettes for unødige lidelser eller «fare for unødige lidelser», støtter Økokrim at denne presiseringen fremkommer av ordlyden, og viser til dyrevelferdsloven § 3. Skogkurs mener at ordlyden i høringsforslaget kan skape uklarheter. Statskog SF skriver:

Slik Statskog ser det vil et slikt krav om at viltet ikke skal utsettelse for fare for unødig lidelse, kunne bli vanskelig å etterkomme, særlig for en del jaktformer. Etter foretakets oppfatning vil en slik formulering kunne skape uklarhet om hvor grensen går for forsvarlig jaktutøvelse, da all utøvelse av jakt i ytterste konsekvens vil kunne medføre en viss fare for unødig lidelse. Herunder vil det kunne være store ulikheter i skjønnsmessige fortolkninger av begrepet human jakt og hva som er fare for unødig lidelse. Dersom dette likevel tas inn i loven, bør innholdet derfor presiseres tydelig i lovproposisjonen, herunder at det legges til grunn at utøvelse av kjente jaktformer anses å være innenfor de krav loven oppstiller.

Flere høringsinstanser er negative til å ta inn begrepet «fare for unødige lidelser». Det gjelder Jegernes Interesseorganisasjon, Sokndal kommune, Bjerkreim kommune, Lund kommune, Vågå kommune, Sel kommune, Engerdal kommune, Bodø Jeger- og Fiskerforening, Fritzøe Skoger AS, Engerdal Senterparti, Tysvær Jeger og Fiskerforening, NORSKOG, Grong jakt- og fiskeforening, S. D. Cappelen Skoger, Norges Skogeierforbund og flere privatpersoner. Bodø Jeger- og Fiskerforening skriver:

Ved å legge til fare for unødig lidelse mener vi som nevnt at skadeskyting blir straffbart og det vil bli umulig å jakte da man aldri kan gardere seg 100% mot skadeskyting som følge av uhell eller faktorer utenfor jegernes kontroll.

Norges Skogeierforbund er usikre på hvordan begrepet «fare for» vil forstås av jegere, og hvor dette krysningspunktet befinner seg, og skriver:

Jaktutøvelsen er forbundet med vurderinger, og erfaring spiller en viktig rolle. At feil begås er menneskelig, selv om jegere gjør det de kan for å unngå det. Vil en slik formulering føre til at eksempelvis unge jegere med mindre erfaring i større grad kvier seg for å delta, i frykt for å gjøre feil?

Norges Jeger- og Fiskerforbund mener forslaget om å ta inn begrepet «fare for unødige lidelser», kan oppfattes som en skjerpelse, og skriver:

Selv om det følger både av rettspraksis og forarbeider til tidligere lovforslag at dyrevelferdslovens bestemmelser gjelder, og at dette også da omfatter at viltet ikke skal utsettes for fare for unødig lidelse, så vil nok mange oppleve det som en skjerpelse for all jakt dersom det tas inn i lovteksten slik som foreslått.

Innlandet fylkeskommune, Rådet for dyreetikk og NOAH – for dyrs rettigheter stiller spørsmål ved hva som ligger begrepet «forsvarlig». Innlandet fylkeskommune skriver:

I forhold til human jaktutøvelse ser vi behovet for at straffebudet er utformet som et faredelikt i § 18, men samtidig vil det kunne medføre utydelighet, da lovteksten gir ingen nærmere anvisning på hva som vil være brudd på plikten om human jakt. Begrepet unødig bør fjernes eller eventuelt tydeliggjøres i forskrift. Vi har merket oss at det blant jegerstanden og i anmeldte saker kan være store skjønnsmessige uenigheter om begrepet human jakt og hva som er fare for unødig lidelse. Vesentlige momenter er eksempelvis skuddavstand, skuddplassering, erfaring og lysforhold.

Rådet for dyreetikk skriver:

Hva forsvarlig utøvelse av jakt og fangst består i, er ikke selvforklarende, og det er åpent i hvilken grad hensynet til dyrets ve og vel vil spille inn i den forsvarlighetsvurderingen som skal gjøres. Rådet for dyreetikk anser derfor at den foreslåtte endringen innebærer en klar svekkelse av dyrs beskyttelse i lovverket. Rådet mener at «etisk og dyrevelferdsmessig forsvarlig» kan være en alternativ formulering.

NOAH – for dyrs rettigheter ønsker at begrepet «forsvarlig» utdypes, og mener også at «unødig» bør erstattes. Foreningen foreslår at andre ord som «unngåelig» eller «forutsigbar» bør brukes istedenfor.

Enkelte høringsinstanser viser til at sanking og jakthundtrening bør tas med i bestemmelsen. Det gjelder Indre Østfold kommune, Aremark kommune, Kvinnherad kommune og Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus. Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus skriver:

I § 18 bør også både sanking og trening av hund tas med for å tydeliggjøre ansvaret for dyrevelferd for de som utøver dette.

Mattilsynet mener bestemmelsen overlapper med dyrevelferdsloven §§ 3, 12 og 20, og at bestemmelsen bør formuleres som dyrevelferdsloven § 3. Mattilsynet mener også det bør stilles prinsipielle vilkår om formålet med jakten og fangsten, og at dyr ikke kan utsettes for store belastninger uten gode grunner.

Norske reindriftsamers landsforbund ønsker at «tamrein» tas inn i bestemmelsen på linje med «husdyr».

Dyrebeskyttelsen Norge og NOAH – for dyrs rettigheter mener at nattjakt må forbys. NOAH – for dyrs rettigheter ønsker at et slikt forbud omfatter jakt i mørket og jakt mellom kl. 21 og kl. 7. Dyrebeskyttelsen Norge mener at jakt på dyr i flokk og dyr på flukt må forbys.

En rekke likelydende innspill fra private og fra Dyrebeskyttelsen Norge og NOAH – for dyrs rettigheter peker på at det er behov for strengere reguleringer som forbyr jakt på dyr i flukt, i flokk, samt nattjakt, da dette øker risikoen for skadeskyting og unødig lidelse for dyrene. Dyrebeskyttelsen Norge, Dyrenes Rett og flere privatpersoner mener videre at hijakt bør forbys, og Norges Miljøvernforbund peker konkret på at hijakt på rev ikke burde tillates. De foreslår at slike forbud kan legges inn i høringsforslaget § 8 og/eller § 18.

8.1.4 Departementets vurderinger

Departementet foreslår å videreføre innholdet i viltloven § 19, med enkelte språklige endringer, blant annet for å følge opp rettspraksis, se lovforslaget § 21. Departementets lovforslag tilsvarer forslaget som ble sendt på høring.

Departementet registrerer at det er bred støtte blant høringsinstansene til forslaget om å endre begrepet «human jakt» til «forsvarlig jakt- og fangstutøvelse». Departementet viser til uttalelsen fra Norges Jeger- og Fiskerforbund om at forslaget er langt mer forståelig og konkret for folk flest.

Når det gjelder forslaget om å ta inn i ordlyden at viltet ikke skal utsettes for «fare for unødige lidelser», registrerer departementet at mange høringsinstanser er kritiske. Departementet vil understreke at forslaget er ment å tydeliggjøre gjeldende rett. Gitt at forarbeidene til viltloven § 19 og etterfølgende rettspraksis bygger på at bestemmelsen skal tolkes slik at «fare for unødige lidelser» er omfattet, vil ikke forslaget medføre materielle endringer. Forslaget vil etter departementets syn bidra til en mer presis ordlyd som også vil bidra til å gjøre innholdet tydeligere for brukerne.

Regelen inneholder fortsatt en terskel for hva som til enhver tid vil anses som forsvarlig jakt- og fangstutøvelse, og når det ikke er det. Terskelen tar utgangspunkt i at viltet ikke skal utsettes for unødige lidelser eller fare for unødige lidelser. Bestemmelsen må ses i sammenheng med øvrige bestemmelser som regulerer selve utøvelsen av jakt og fangst. Disse reglene vil supplere innholdet og gi rammer for hva som anses forsvarlig.

Utøvelse av jakt og fangst tar utgangspunkt i en langvarig høstingstradisjon som har bred aksept i samfunnet. Denne aktiviteten innebærer en aksept for at viltet utsettes for lidelse innen gitte rammer. Departementet vil derfor understreke at en jeger som utøver jakt og fangst i tråd med regelverket og anbefalinger som følger av jegeropplæringen vil være innenfor aktsomhetsnormen som følger av bestemmelsen. Det er den unødige lidelsen eller fare for unødig lidelse som skal unngås. I en slik vurdering vil det også være naturlig å legge vekt på hva som anses å være etisk og dyrevelferdsmessig forsvarlig, slik Rådet for dyreetikk peker på i sin høringsuttalelse, men uten at det etter departementets vurdering er nødvendig å presisere i ordlyden.

Ingen jakt- og fangstsituasjoner er like, og det vil kunne oppstå tilfeller hvor det kan være vanskelig å vite eksakt om jegeren har opptrådt i tråd med kravet til forsvarlig jakt- og fangstutøvelse eller ikke. Det vil ikke være rom for å regulere alle typetilfeller, siden det i praksis vil foreligge en rekke skjønnsmessige vurderinger. I slike tilfeller mener departementet at forsvarlighetsvurderingen må tas ut ifra en helhetsvurdering av den konkrete situasjonen. Det vil her være naturlig å ta utgangspunkt i de betraktningene som følger av forarbeidene til viltloven § 19 som nevnt under punkt 8.1.1.

Bestemmelsen er fortsatt ment å gi uttrykk for en aktsomhetsnorm. Departementet mener det ikke er hensiktsmessig med en egen forskriftshjemmel, siden bestemmelsen må kunne tolkes i lys av samfunnsutviklingen og de til enhver tid lovlige hjelpemidlene, og ses i sammenheng med de øvrige utøvelsesreglene i lovforslaget kapittel 5.

Enkelte høringsinstanser mener at sanking og jakthundtrening bør tas med i bestemmelsen. Departementet viser til at lovforslaget kapittel 5 er knyttet til jakt og fangst. Regler om sanking av egg og dun er plassert i andre deler av lovforslaget, og departementet mener det ikke er et praktisk behov for å utvide aktsomhetsnormen til å gjelde sanking. Når det gjelder jakthundtrening, inneholder både naturmangfoldloven § 15 og hundeloven regler som gir rammer for jakthundtrening. I tillegg vil det kunne gis regler om jakthundtrening i forskrift etter lovforslaget § 27. Departementet mener derfor at det ikke er behov for å regulere jakthundtrening i lovforslaget § 21.

Departementet viser til innspillet fra Norske reindriftsamers landsforbund om at «tamrein» bør tas inn i bestemmelsen på linje med «husdyr». Departementet ser at det har en viss relevans å inkludere tamrein i bestemmelsen, siden tamrein er i en annen kategori enn både husdyr og eiendom. Tamrein følger dessuten av skadeobjektene som fremgår av naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav b, og som også er lagt til grunn i lovforslaget § 40. Det er likevel slik at tamrein-individer kan opptre i villreinbestander. I tillegg er det arealer hvor det gjennom forskrift 31. januar 2020 nr. 100 om jakt på reinsdyr som eies, er åpnet for jakt på reinsdyr som er eiet av virksomheter som driver i tråd med konsesjon gitt av Landbruks- og matdepartementet, og som i konsesjonen er gitt fritak fra merkeplikten etter lov 15. juni 2007 nr. 40 om reindrift (reindriftsloven). Departementet mener det kan føre til uklarhet dersom tamrein omfattes av ordlyden, siden tamrein kan forveksles med villrein der de opptrer sammen. Departementet mener derfor det ikke er grunn til å endre lovforslaget § 21 på dette punktet.

8.2 Undersøkelses- og ettersøksplikt

8.2.1 Gjeldende rett

Regler om ettersøk av såret vilt i forbindelse med jaktutøvelse finnes spredt i gjeldende regelverk. Noen regler fremgår av viltloven, mens andre regler fremgår av forskrifter.

Viltloven § 19 om human jakt gir uttrykk for en aktsomhetsnorm og en rettslig standard for god jegerskikk. Innholdet i bestemmelsen er utdypet gjennom forarbeider og rettspraksis. Ettersøk er en del av jaktbegrepet, og er omfattet av viltloven § 19 om human jakt.

Ettersøk i forbindelse med jaktutøvelse er blant annet omtalt i Ot.prp. nr. 9 (1980–81) s. 62 i tilknytning til viltloven § 34 om forfølgningsretten og i Prop. 161 L (2012–2013) s. 7. I Ot.prp. nr. 9 (1980–81) s. 62 er det lagt til grunn at viltloven § 19 innebærer en plikt for jegeren om å gjennomføre ettersøk. På s. 62 står det:

Dersom en jeger sårer et dyr under jakt, gjelder plikten til å ettersøke og avlive dyret så effektivt som mulig. Dette følger både av dyrevernlovens prinsipper og av regelen i departementets forslag § 19 om human jakt.

I Prop. 161 L (2012–2013) s. 7 står det at «Videre må jegeren, før han skyter, alltid vurdere muligheten for å gjennomføre et forsvarlig ettersøk.» Av proposisjonen s. 24 går det også frem at «Med «ettersøk» menes søket som finner sted dersom man ikke finner det påskutte dyret gjennom den umiddelbare undersøkelsen av og rundt skuddstedet». Denne definisjonen er også lagt til grunn i ved senere lovendringer, jf. Prop. 149 L (2020–2021) s. 6.

Forarbeidene peker på at denne plikten også kan utledes av de prinsippene som den gang fulgte av dyrevernloven. I dag er dette prinsippet å finne i dyrevelferdsloven § 20 første ledd om at jakt, fangst og fiske skal utøves på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte.

Ut over viltloven § 19 om human jakt, inneholder viltloven flere bestemmelser som omhandler ulike ettersøkssituasjoner.

Viltloven § 20 tredje ledd bokstav b åpner for bruk av kunstig lys ved ettersøk av påskutt hjortevilt og villsvin. Viltloven § 20 fjerde ledd gir nærmere regler om jegerens bevisbyrde for lovlig påskyting og plikten til å varsle om bruk av kunstig lys ved ettersøk som nevnt i tredje ledd bokstav b.

Viltloven § 21 andre ledd åpner for bruk av motorbåt eller annet flytende eller svevende fartøy drevet med motor ved ettersøk av påskutt sjøfugl i sjø når fartøyets hastighet ikke overstiger 5 knop. Jegeren har bevisbyrden for lovlig påskyting, og skal snarest mulig varsle politi og kommunen om bruk av fartøy med motor under ettersøket.

Viltloven § 22 oppstiller et forbud mot jaging eller avliving av svømmende hjortevilt med mindre det forfølges som såret. Denne bestemmelsen er aktuell i forbindelse med et ettersøk.

I viltloven § 26 nr. 3 og nr. 6 er det to forskriftshjemler som enten omhandler eller kan relateres til ettersøk. Viltloven § 26 første ledd nr. 3 åpner for at Kongen kan gi nærmere regler i forskrift om blant annet bruk av ettersøkshund. Etter viltloven § 26 nr. 6 kan Kongen gi nærmere bestemmelser om plikt til å melde fra om såret og skadet vilt og om avliving av vilt av humanitære grunner uten hensyn til hvem som har jaktrett til grunnen.

Viltloven § 34 om forfølgningsretten må ses i sammenheng med reglene om ettersøk, siden adgangen til å forfølge et såret vilt utløses i forbindelse med ettersøk i forbindelse med jaktutøvelse. Se nærmere omtale under punkt 8.3.

Både utøvelsesforskriften og rovviltforskriften har bestemmelser om ettersøk. Det følger av utøvelsesforskriften § 27 første ledd første og andre punktum at den som under jakt eller forsøk på felling skadeskyter storvilt eller kongeørn, plikter å gjøre det en kan for å avlive dyret snarest mulig. Vedkommende plikter å forvisse seg om påskutt dyr er truffet eller ikke. Videre følger det av utøvelsesforskriften § 27 første ledd tredje punktum at jegeren og jaktlaget som har skadeskutt storvilt, ikke skal oppta jakt eller påskyte nye dyr mens ettersøk pågår. I avgjørelse fra Høyesterett, Rt. 2012 s. 1374, har førstvoterende uttalt at bestemmelsen må forstås slik at jaktforbudet gjelder så lenge ettersøket pågår. Etter utøvelsesforskriften § 27 første ledd fjerde punktum fremgår det at innen valdets grenser skal ettersøk om nødvendig pågå ut dagen etter skadeskytingen. Av utøvelsesforskriften § 27 første ledd femte punktum fremgår det at på annet vald opphører retten til ettersøk og felling ved utgangen av den dag skadeskutt storvilt kom inn på valdet, jf. viltloven § 34. Begrepet «ettersøk» må her forstås som forfølgningsretten, siden bestemmelsen regulerer forfølgningsretten, jf. henvisningen til viltloven § 34. Selve ettersøket pågår inntil det avsluttes av kommunen eller dyret er gjenfunnet og avlivet.

Etter utøvelsesforskriften § 27 andre ledd skal den som under jakt og felling skadeskyter gaupe, jerv, bjørn, ulv eller kongeørn uten opphold underrette statsforvalteren og nærmeste politimyndighet. Statsforvalteren avgjør videre gjennomføring og avslutning av ettersøket.

Utøvelsesforskriften § 27 tredje ledd inneholder nærmere regler for varsling og deltakelse fra jeger og jaktlag dersom pliktig ettersøk etter første dag er uten resultat.

Utøvelsesforskriften § 29 første ledd inneholder en varslingsplikt for den som utenom ordinær jakttid eller fellingsperiode kommer over skadet storvilt eller kongeørn som er påført store lidelser og ikke kan leve eller bli friskt. Vedkommende skal umiddelbart melde dette til kommunen, og kommunen skal sørge for avliving dersom dyret ikke kan bli friskt. I forbindelse med kommunens ansvar for å følge opp varselet og avlive storviltet, vil det i mange tilfeller være nødvendig med undersøkelser knyttet til skadetilfellet og et påfølgende ettersøk. Det følger av utøvelsesforskriften § 29 andre ledd at kommunen skal varsle statsforvalteren og politiet dersom skadet vilt etter første ledd er gaupe, jerv, bjørn, ulv eller kongeørn. Etter utøvelsesforskriften § 29 andre ledd andre punktum kan statsforvalteren og politiet beslutte at ettersøk skal gjennomføres med særlig kvalifisert personell. Tilsvarende ansvarsfordeling er lagt til grunn i rovviltforskriften § 17 tredje ledd.

Øvrige regler knyttet til ettersøk i utøvelsesforskriften følger av kapittel 7, og inneholder regler om bruk av hund under jakt og felling. Kapittelet inneholder regler som gjelder krav om godkjent ettersøkshund, godkjenningsprøver for ettersøksekvipasjer, ID-merking, samt godkjenning og registrering av ettersøkshund.

Rovviltforskriften § 17 inneholder regler om ettersøk av såret og skadet rovvilt. Det følger av første ledd at den som skadeskyter gaupe, jerv, bjørn, ulv eller kongeørn, plikter å gjennomføre ettersøk. Rovviltforskriften § 17 andre ledd inneholder en varslingsregel for den som skadeskyter vilt som nevnt i første ledd. Statsforvalteren og nærmeste politimyndighet skal underrettes uten opphold. Rovviltforskriften § 17 tredje ledd inneholder en varslingsplikt for kommunen tilsvarende regelen i utøvelsesforskriften § 29 andre ledd. Det følger av bestemmelsen at ved ettersøk av rovvilt som påtreffes skadet eller skades utenom lovlig jakt eller fellingsforsøk, skal kommunen straks varsle statsforvalteren og nærmeste politimyndighet. Videre følger det at statsforvalteren og politiet kan beslutte at ettersøk skal gjennomføres med særlig kvalifisert personell.

8.2.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementene foreslo i høringsnotatet at reglene om ettersøk systematiseres og tydeliggjøres. Høringsforslaget § 19 etablerte et tydeligere hjemmelsgrunnlag for reglene om ettersøk i forbindelse med jaktutøvelse, og rammet inn pliktene og oppgavene som er lagt til jegere, jaktlag og offentlige myndigheter i forbindelse med ettersøk av påskutt og såret vilt.

Departementene foreslo å lovfeste en generell undersøkelsesplikt når en jeger skyter mot vilt under jakt, og en generell ettersøksplikt i tilfeller hvor jegeren ikke finner det påskutte dyret ved umiddelbar undersøkelse av og rundt skuddstedet. Departementene foreslo at undersøkelsesplikten skulle gjelde ved jakt på alle viltarter med fastsatt jakttid.

I tillegg foreslo departementene å lovfeste varslingsregler ved ettersøk av storvilt med jakttid, herunder hjortevilt, villsvin og muflon. Departementene foreslo en tydeliggjøring av kommunens oppgaver, ved at kommunen kan beslutte å ta ledelsen av, eller yte bistand ved slikt ettersøk, og beslutte å avslutte ettersøket. Kommunen avslutter ettersøket når det ikke lenger ansees mulig å gjenfinne dyret. Ved ny informasjon kan kommunen i etterkant beslutte å igangsette et offentlig ettersøk. Departementene foreslo at offentlig ettersøk skulle reguleres i en egen bestemmelse, jf. høringsforslaget § 51.

Departementene foreslo egne varslingsregler ved ettersøk av gaupe, der statsforvalteren avgjør den videre gjennomføringen og avslutningen av ettersøk i slike tilfeller.

Departementene foreslo også en egen forskriftshjemmel som kan åpne for å gi nærmere regler om ettersøk i forskrift, blant annet om jegerens og jaktlagets plikter ved ettersøk, om ettersøkets varighet og krav om ettersøkshund.

I høringsnotatet pekte departementene på at dyrevelferdshensyn står sentralt når det gjelder reglene om ettersøk. Departementenes forslag bygger på en avgrensning opp mot dyrevelferdslovens regler om hjelpeplikt og avliving, jf. dyrevelferdsloven §§ 4 og 12, for å unngå en dobbeltregulering av regler som naturlig hører under dyrevelferdsloven.

Viltloven § 26 nr. 6 inneholder en forskriftshjemmel som åpner for at Kongen kan gi nærmere regler om plikt til å melde fra om såret og skadet vilt og om avliving av vilt av humanitære grunner uten hensyn til hvem som har jaktrett. Departementene så ikke grunn til å videreføre denne forskriftshjemmelen. Departementene viste til at innholdet i forskriftshjemmelen ivaretas tilstrekkelig av dyrevelferdslovens regler, og at regler i forskrifter med hjemmel i viltloven som er tett koblet til hjelpeplikt og avliving av dyrevelferdsmessige hensyn, ble foreslått videreført, jf. høringsforslaget § 59 om overgangsbestemmelse. Dette gjelder blant annet utøvelsesforskriften §§ 28 og 29 som inneholder regler om avliving av skadet storvilt og viltforskriften § 2-10 om ivaretakelse av vilt for rehabilitering.

8.2.3 Høringsinstansenes syn

Departementet har mottatt om lag 40 høringsinnspill til forslaget.

En rekke høringsinstanser uttaler at de støtter hele eller deler av forslaget. Det gjelder blant annet Kvinnherad kommune, Sel kommune, Utmarksavdelinga Vest AS, Norges Jeger- og Fiskerforbund, Lillestrøm kommune, Steinkjer kommune, Foreningen Våre Rovdyr, Statskog SF, NOAH – for dyrs rettigheter, Aremark kommune, Utmarksforvaltningen AS, Akershus grunneierlag SA, Indre Østfold kommune og Norges Skogeierforbund. Sel kommune skriver:

Reglene oppfattes med dette mere oversiktlig, og gjør det tydeligere ovenfor jegeren sine plikter og oppgaver og hva som forventes av de offentlige, her kommunen. Kommunen får en tydelig hjemmel til å avgjøre når et jaktettersøk skal avsluttes, og kommunen kan også ta over ettersøket som et offentlig ettersøk.

Eidsvoll kommune, Innlandet fylkeskommune og Statskog SF mener det bør tas inn et punkt om hvilken kommune som har myndighet til å avslutte ettersøket dersom ettersøket krysser en kommunegrense.

Sokndal kommune, Bjerkreim kommune og Lund kommune mener setningen «Jegeren skal ikke jakte på nye dyr mens ettersøket pågår» i andre ledd bør fjernes. Fredrikstad kommune viser til at forslaget kan innebære utfordringer for enkelte jaktformer, og skriver:

Ettersøksplikten slik den beskrives i lovforslaget, er en utfordring for enkelte jaktformer. Dette gjelder blant annet gåsejakt, hvor en feller et stort antall individer på kort tid. Da er det utfordrende å avbryte jakten og iverksette et ettersøk om det er en gås som ikke kan forvisses som truffet eller ei. En bestemmelse om at jeger ikke kan jakte på nye dyr mens ettersøket pågår kan derfor være lite hensiktsmessig for enkelte arter.

Skogkurs mener det bør være anledning til å fortsette jakten i enkelte tilfeller, selv om det pågår et ettersøk, og skriver:

Skogkurs vet at mange ettersøk blir tatt lett på fordi det påvirker jaktutøvelsen. Skogkurs mener at det i mange tilfeller vil være hensiktsmessig at jaktutøvelsen kan gå parallelt med ettersøket, så lenge det er avklart med ettersøksekvipasjen, og det ikke har negativ påvirkning for ettersøket.

Norges Jeger- og Fiskerforbund mener konsekvensen av at kommunen beslutter at ettersøket avsluttes må tydeliggjøres, og skriver:

Det framgår ikke av lovforslaget om jeger/jaktlag da kan gjenoppta jakta eller om de må vente til det offentlige ettersøket også avsluttes. Det kan derfor synes noe uklart hva som ligger i at kommunen avslutter ettersøket.

Enkelte høringsinstanser mener det bør åpnes for bruk av hjelpemidler som ikke tillates ved jakt når det kommer en ettersøkssituasjon i regi av jeger eller jaktlag. Jegernes Interesseorganisasjon mener at jaktlag som ønsker å benytte drone i forbindelse med ettersøk i jaktsituasjon, gjennom forskrift bør få tillatelse til dette ved å kontakte kommunens viltansvarlige når en situasjon har oppstått. Sokndal kommune, Bjerkreim kommune og Lund kommune mener bruk av lys for skuddplassundersøkelse er en selvfølge dersom det er behov for det, og mener det bør komme frem i forskriften eller i loven. Innlandet fylkeskommune mener utøvelsesreglene delvis bør kunne fravikes ved ettersøk som følge av jaktutøvelse, og uavhengig av art, og trekker frem forflytning med bil langs veg som eksempel. Foreningen Våre Rovdyr ønsker bruk av hjelpemidler som gjør at viltet blir gjenfunnet raskest mulig.

Flere høringsinstanser mener det bør vurderes å endre «jeger» til «jeger/jaktlag» i de tilfellene begrepet blir brukt, og at lovforslaget femte ledd kan tas ut. Dette gjelder Kvinnherad kommune, Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus, Norges Jeger- og Fiskerforbund, Skogkurs og Indre Østfold kommune.

Særlige utfordringer rundt ettersøk av villrein er trukket frem av Norges Jeger- og Fiskerforbund, Fritzøe Skoger AS og Statskog SF. Fritzøe Skoger AS skriver:

Ettersøksplikten omfatter også villrein. Da denne jakten skiller seg fra annen hjorteviltjakt, er kravet vanskelig å innfri og bør tilpasses spesifikt.

Norges Jeger- og Fiskerforbund skriver:

NJFF vurderer det som rimelig at ettersøksplikten også omfatter villrein. Imidlertid skiller villreinjakt seg fra jakt på annet hjortevilt på flere måter, noe som taler for at ettersøk av villrein bør omtales særskilt i loven. NJFF fremmer derfor forslag egen bestemmelse om ettersøk for villrein.

Flere høringsinstanser peker på behovet for nærmere utdyping av lovbestemmelsen gjennom veiledere eller regler i forskrift. Norsk Kennel Klub mener det er viktig at det utarbeides gode retningslinjer for de aktuelle aktørene ved begge typer ettersøk, og at de relevante involveres i arbeidet. Statsforvalteren i Møre og Romsdal mener at hva som ligger i ettersøksplikten for de ulike dyrekategoriene må komme klart frem av forskrift. NORSKOG, Indre Østfold kommune og Utmarksforvaltningen AS mener det bør defineres hva som kreves av en jeger ved ettersøk på småvilt, og hva som er lovlig avlivningsmetode ved ettersøk.

NOAH – for dyrs rettigheter og Rådet for dyreetikk mener begrepet «dyrevelferdsmessig forsvarlig» bør tas inn i bestemmelsen. NOAH – for dyrs rettigheter foreslår å legge til i lovforslaget femte ledd at «Ettersøk og avliving i regi av kommunen skal skje på en sikker og dyrevernmessig forsvarlig måte». Rådet for dyreetikk foreslår en endring i første ledd andre punktum, slik at bestemmelsen lyder: «Et påskutt og såret vilt skal avlives på dyrevelferdsmessig forsvarlig og sikker måte og så snart som mulig».

Norges Jeger- og Fiskerforbund er kritiske til høringsforslaget § 19 fjerde ledd, og mener at regelen burde være samlet med regler om ettersøk ved jakt eller felling av andre store rovdyr. Forbundet foreslår for øvrig at reglene om ettersøk samles i et eget kapittel i loven.

8.2.4 Departementets vurderinger

Høringsinstansene er i det vesentlige positive til forslaget, herunder at undersøkelses- og ettersøksplikten lovfestes. Høringsforslaget blir derfor for en stor del videreført, men departementet har justert forslaget noe som følge av høringsrunden. Se lovforslaget § 22.

I de tilfellene hvor et ettersøk krysser en kommunegrense, vil den ansvarlige kommunen fortsatt være den kommunen hvor viltet ble såret. Denne forståelsen er også lagt til grunn i praksis. Departementet mener det er tilstrekkelig at dette fremgår av forarbeidene og merknadene til bestemmelsen.

Departementet registrerer at enkelte høringsinstanser ønsker at regelen om at jegeren ikke skal jakte på nye dyr mens ettersøket pågår, fjernes. Enkelte høringsinstanser uttaler at regelen kan innebære utfordringer. Departementet har i høringsnotatet skrevet at denne bestemmelsen er en lovfesting av innholdet i utøvelsesforskriften § 27 første ledd tredje punktum, men at forslaget ikke er avgrenset til å gjelde ettersøkssituasjoner av såret storvilt. Departementet mener regelen lovfester et bærende prinsipp for all jaktutøvelse, og at prinsippet ivaretar både dyrevelferdsmessige hensyn og sikkerhetshensyn. Dersom et dyr er såret, skal det gjenfinnes og avlives så snart som mulig. Dersom det tillates å jakte parallelt med et pågående ettersøk, eller at det skal være aksept for å utsette ettersøket i påvente av ytterligere skuddmuligheter, kan det etter departementets vurdering innebære at det skadde dyret blir påført unødig lidelse. I tillegg mener departementet at hensynet til sikkerhet for øvrige deltakere i jakten tilsier at det ikke skal åpnes for videre jakt når det pågår et ettersøk.

Norges Jeger- og Fiskerforbund mener det er uklart hva som ligger i at kommunen avslutter ettersøket, jf. lovforslaget tredje ledd andre punktum. Departementet vil understreke at et ettersøk etter tredje ledd (ettersøk av hjortevilt, villsvin og muflon) varer helt til det ikke anses å være noe hensikt i å fortsette. Ettersøksplikten er verken avgrenset av den tidsrammen som følger av varslingsreglene eller av forfølgningsretten. Det er kommunen som tar stilling til dette. Kommunen kan beslutte at jeger eller jaktlag skal videreføre ettersøket, eller beslutte at ettersøket avsluttes. Jeger eller jaktlag kan ikke jakte på nye dyr før kommunen har besluttet å avslutte ettersøket.

Flere høringsinstanser, herunder Jegernes Interesseorganisasjon, Foreningen Våre Rovdyr og flere kommuner, peker på at det bør åpnes for flere hjelpemidler under ettersøk enn det som er tillatt under det forutgående jaktforløpet. Departementet viser til at ettersøk er en del av jaktbegrepet, jf. lovforslaget § 3 bokstav b. Det innebærer at bestemmelsene i lovforslaget kapittel 5 om utøvelse av jakt og fangst gjelder for jakten som sådan. Eventuelle unntak fra bruk av forbudte hjelpemidler i en ettersøkssituasjon vil følge av regler i forskrift. Departementet viser her til lovforslaget § 26 om bruk av synlig lys og særskilte siktemidler, jf. punkt 8.6. Departementet mener unntak fra utøvelsesreglene i loven for ettersøkssituasjoner generelt, vil kunne bidra til utfordringer når det kommer til kontroll med etterlevelse av regelverket.

Departementet vil trekke frem at offentlig ettersøk ikke er omfattet av jaktbegrepet, og at det kan besluttes å fravike enkelte av utøvelsesreglene ved offentlige ettersøk, jf. lovforslaget § 55. Se nærmere omtale av offentlige ettersøk under punkt 12.7.

Departementet registrerer at enkelte høringsinstanser ønsker å endre «jeger» til «jeger/jaktlag» i de tilfellene begrepet blir brukt, og at lovforslaget femte ledd dermed kan tas ut. Departementet mener en slik endring vil innebære en mindre presis bestemmelse som også vil være mer ordrik enn nødvendig. Departementet mener det er en bedre lovteknisk løsning å videreføre ordlyden slik det fremgår av høringsforslaget. Når det gjelder innspillet fra Norges Jeger- og Fiskerforbund om å samle ettersøksreglene i et eget kapittel i loven, er departementet av den oppfatning at det er en bedre pedagogisk og lovteknisk løsning å etablere et tydelig skille i loven mellom ettersøk i forbindelse med jakt som skjer i regi av jeger eller jaktlag, og reglene for ettersøk i regi av det offentlige. Det taler for ikke å samle bestemmelsene i et eget kapittel.

Når det gjelder innspillet fra Norges Jeger- og Fiskerforbund om særregelen for gaupe i lovforslaget § 22 fjerde ledd, viser departementet til at det i dag er egne regler for ettersøk av rovviltartene gaupe, jerv, bjørn, ulv og kongeørn, se rovviltforskriften § 17. Når reglene om ettersøk flyttes fra forskrift til lov, mener departementet at særreglene for de nevnte rovviltartene bør stå i loven. Det er valgt en struktur for viltressursloven som innebærer at det er egne regler som tydeliggjør reglene for felling som er vedtatt etter naturmangfoldloven § 18, se lovforslaget kapittel 8 og omtale av dette i punkt 11. I motsetning til de andre store rovviltartene er gaupe en høstbar art, jf. jakttidsforskriften, og følger derfor reglene om jakt og fangst. Lovforslaget § 22 inneholder derfor et eget ledd med særreglene som gjelder for gaupe. Det følger av lovforslaget §§ 45, 46 og 47 at denne regelen også gjelder ved lisensfelling av bjørn, jerv og ulv, og ved skadefelling eller uttak som myndighetene iverksetter av alle de nevnte rovviltartene. Departementet er enig i at det kunne være pedagogisk å samle særreglene for ettersøk av rovvilt i én bestemmelse, som i rovviltforskriften § 17. Dette vil imidlertid ikke følge den nevnte strukturen som er valgt ellers i loven.

Når det gjelder innspillene knyttet til ettersøk av villrein fra Norges Jeger- og Fiskerforbund, Fritzøe Skoger AS og Statskog SF, slutter departementet seg til at slike ettersøkssituasjoner kan innebære utfordringer når det gjelder varslingsreglene og det praktiske samarbeidet mellom jeger og kommunen. Departementet mener det er naturlig å vurdere behovet for eventuelle tilpasninger i forskrift, jf. lovforslaget § 22 syvende ledd.

Det er flere høringsinstanser, herunder Statsforvalteren i Møre og Romsdal, NORSKOG, Indre Østfold kommune og Utmarksforvaltningen AS, som peker på behovet for nærmere utdyping av lovbestemmelsen gjennom veiledere eller regler i forskrift. Departementet vil vise til at den foreslåtte forskriftshjemmelen åpner for at det kan gis nærmere regler om ettersøk i forskrift. Det gjelder både for ettersøk av småvilt og storvilt, blant annet om jegerens og jaktlagets plikter ved ettersøk, om ettersøkets varighet og krav om ettersøkshund.

Departementet viser til innspill fra NORSKOG, Indre Østfold kommune og Utmarksforvaltningen AS som mener det bør defineres hva som er lovlig avlivningsmetode ved ettersøk. Departementet mener det er grunn til å justere lovforslaget som følge av innspillene, slik at det presiseres i første ledd andre punktum at avliving skal skje med «lovlig jaktvåpen». Dette vil presisere at hovedregelen er at avliving av såret vilt må skje med de til enhver tid tillatte jaktvåpen, jf. lovforslaget § 24. Departementet ser imidlertid behov for å kunne fravike denne hovedregelen ved avliving av enkelte småviltarter der det anses lite hensiktsmessig å avlive det sårete viltet med et nytt hagle- eller rifleskudd. Departementet vil understreke at slik avliving i alle tilfeller vil falle inn under dyrevelferdslovens krav til at avliving skal skje på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte, jf. dyrevelferdsloven § 12. Departementet foreslår at første ledd endres slik at det legges til et nytt tredje punktum som lyder: «Kongen kan gi forskrift om avliving av såret småvilt som fraviker kravet om lovlig jaktvåpen.» Departementet legger til grunn at fremtidige forskriftsregler knyttet til avliving av vilt bør ha hjemmel i viltressursloven og dyrevelferdsloven.

Departementet foreslår også at høringsforslaget første ledd andre punktum justeres, slik Rådet for dyreetikk har foreslått. Endringen går ut på å legge til «dyrevelferdsmessig forsvarlig», slik at bestemmelsen vil lyde: «Et såret vilt skal så snart som mulig avlives med et lovlig jaktvåpen på en dyrevelferdsmessig forsvarlig og sikker måte». Endringen vil tydeliggjøre den koblingen som avlivingssituasjoner har til dyrevelferdsloven § 12.

Når det gjelder forslaget fra NOAH – for dyrs rettigheter om å legge til i høringsforslaget sjette ledd at «Ettersøk og avliving i regi av kommunen skal skje på en sikker og dyrevernmessig forsvarlig måte», mener departementet at dette er mer nærliggende å vurdere under § 55 i lovforslaget om offentlig ettersøk, siden sjette ledd er en henvisning til denne bestemmelsen.

8.3 Rett til å forfølge såret storvilt på andres grunn

8.3.1 Gjeldende rett

Viltloven § 34 om forfølgningsretten må ses i sammenheng med reglene om ettersøk, siden adgangen til å forfølge et såret vilt utløses ved ettersøk i forbindelse med jaktutøvelse. Bakgrunnen for dagens regel er omtalt i NOU 1974: 21 Viltstellet, jakt og fangst s. 101-102 og Ot.prp. nr. 9 (1980–81) s. 61.

Det følger av viltloven § 34 første ledd at den som på lovlig grunn sårer storvilt, har rett til å forfølge og tilegne seg dyret også på grunn der en annen enn jegeren har jaktretten. Det følger videre at forfølgningsretten opphører ved utgangen av den dag da viltet kom inn på en annens grunn. Jegeren har bevisbyrden for lovlig forfølgning. Etter viltloven § 34 første ledd siste punktum kan Kongen i forskrift fastsette hvilke viltarter som skal regnes som storvilt.

Viltloven § 34 andre ledd inneholder regler om varsling, herunder at jegeren snarest mulig skal gi grunneieren og kommunen melding om forfølgning etter første ledd og om utfallet.

I viltloven § 34 tredje ledd avgrenses grunneierretten ved at grunneier ikke har rett til å jage eller fange vilt som forfølges på hans grunn etter reglene i første ledd. Grunneier har, etter andre punktum, likevel rett til å avlive dyret på forfølgerens vegne når hensynet til dyret tilsier det.

Viltloven § 34 fjerde ledd slår fast at den som utøver forfølgningsrett etter første ledd ikke må løsne skudd i andres hage eller gårdstun. Det følger videre at jegeren plikter å erstatte skade som forfølgning påfører andres eiendom.

Det følger av utøvelsesforskriften § 27 første ledd femte punktum at på annet vald opphører retten til ettersøk og felling ved utgangen av den dag skadeskutt storvilt kom inn på valdet, jf. viltloven § 34. Begrepet «ettersøk» må her forstås som forfølgningsretten, siden bestemmelsen regulerer forfølgningsretten, jf. henvisningen til viltloven § 34.

8.3.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet § 20 foreslo departementene regler om retten jegeren har til å forfølge påskutt og såret storvilt på andres grunn ved ettersøk. Departementene foreslo en videreføring av innholdet i viltloven § 34 om forfølgningsretten, men med enkelte mindre endringer.

Departementene foreslo at overskriften i høringsforslaget § 20 burde gjenspeile innholdet i bestemmelsen på en bedre måte, og foreslo at overskriften skulle være «Rett til å forfølge såret storvilt på annens grunn ved ettersøk». Dette ville gjøre det tydeligere for brukerne at forfølgningsretten gjelder storvilt, og at retten er betinget av en ettersøkssituasjon.

Forslaget innebar at forfølgningsretten jegeren har, fortsatt skulle være avgrenset til å gjelde ved ettersøk av storvilt. Videre foreslo departementene at forfølgningsretten avgrenses i tid, slik den er etter viltloven § 34. Forfølgningsretten skulle opphøre ved utgangen av den dag da viltet kom inn på andres grunn.

Departementene foreslo en tilføyelse i bestemmelsen, slik at det skulle fremgå at kommunen ved ettersøk etter § 19 tredje ledd kan beslutte å forlenge adgangen til å forfølge viltet på andres grunn. Tilføyelsen var ment å tydeliggjøre sammenhengen mellom ettersøksplikten og forfølgningsretten jegeren har ved jakt på storvilt.

I tredje ledd andre punktum ble «hans» erstattet med «grunneieren», slik at bestemmelsen ble kjønnsnøytral. I tillegg ble det foreslått mindre språklige justeringer. Forskriftshjemmelen som følger av viltloven § 34 første ledd siste punktum ble ikke foreslått videreført, da definisjonen av storvilt følger av utøvelsesforskriften § 3 første ledd.

8.3.3 Høringsinstansenes syn

Departementet har mottatt i overkant av 20 høringsinnspill til forslaget. Departementet registrerer at høringsinstansene er positive til forslaget, som er en videreføring av innholdet i viltloven § 34. Statskog SF og Norges Jeger- og Fiskerforbund støtter forslaget, men mener bestemmelsen bør flyttes under et eget kapittel om ettersøk, siden forfølgningsretten er knyttet til ettersøkssituasjoner.

Sokndal kommune, Bjerkreim kommune, Lund kommune, Kvinnherad kommune, Innlandet fylkeskommune, Utmarksavdelinga Vest AS, Skogkurs, Aremark kommune, Indre Østfold kommune og Akershus fylkeskommune ønsker en utvidelse av forfølgningsretten til også å gjelde for småvilt. Innlandet fylkeskommune skriver:

Forfølgningsretten for ettersøk som følge av jaktutøvelse, blir i forslaget fortsatt avgrenset til storvilt. Forfølgelsesretten bør etter vårt synspunkt også inkludere småvilt. Dette fordi dyrevelferdsmessige hensyn og hjelpeplikt må vektlegges tyngre enn grunneiers enerett til jakt og fangst, og fare for misbruk av en slik ordning. Sistnevnte kan ivaretas ved at det oppstilles en plikt for jegeren å varsle grunneier eller kommunen.

Oslo kommune mener det bør vurderes om det skal åpnes for å forfølge skadeskutt småvilt et stykke inn på annens grunn (for eksempel 500 meter).

Nordre Follo kommune mener forslaget viderefører uklarhetene rundt forfølgingsretten av småvilt på annen persons grunn, og det bør vurderes om viltressursloven også skal inneholde klare plikter for småviltjeger i slike ettersøkssituasjoner.

Enkelte kommuner, som Fredrikstad kommune og Indre Østfold kommune, peker på at et forbud mot å løsne skudd i hage eller gårdstun, kan være en utfordring dersom et skadet vilt ligger i hage og ikke kan flyttes før avliving.

Aremark kommune, Fredrikstad kommune og Indre Østfold kommune støtter forslaget om at kommunen kan forlenge forfølgningsretten utover beskrevet tid. Skogkurs mener det burde være lik tidsavgrensning for ettersøksplikten og forfølgelsesretten, og viser til at det ikke er noen juridisk mulighet til å gå et ettersøk på dyr dagen etter uten at kommunen formelt tar over ettersøket. Skogkurs mener det er negativt for dyrevelferden at forfølgelsesretten ikke varer like lenge som ettersøksplikten.

Målselv Jeger og Fiskerforening mener ordlyden bør presisere at ettersøksplikten har forrang og gjelder så lenge ettersøket pågår, selv om det må gjennomføres der andre har jaktrett.

8.3.4 Departementets vurderinger

Retten en jeger har til å forfølge såret storvilt på andres grunn er godt innarbeidet i praksis over tid, og er foreslått regulert i lovforslaget § 23. Departementet legger til grunn at den ansvarsbevisste jeger eller jaktlag vil bruke forfølgningsretten for å gjenfinne det sårete storviltet i lys av reglene som følger av viltloven § 19 om human jakt, jf. lovforslaget § 22, og dyrevelferdshensyn.

Forfølgningsretten er i realiteten en innskrenkning i grunneierretten. En utvidelse av forfølgingsretten vil derfor gå på bekostning av grunneierretten. Departementet registrerer at flere høringsinstanser ønsker å utvide forfølgningsretten til også å gjelde for ettersøkssituasjoner av såret småvilt, og at en utvidelse er en naturlig følge av at ettersøksplikten omfatter alt vilt.

Departementet vil peke på at ettersøksplikten etter gjeldende rett omfatter alt vilt, og departementet foreslår å tydeliggjøre ettersøksplikten ved å lovfeste denne plikten, jf. lovforslaget § 22. Departementet har i lovforslaget § 23 videreført et mer avgrenset virkeområde for forfølgningsretten enn det som gjelder for ettersøksplikten.

Departementet er enig i innspillet fra blant annet Innlandet fylkeskommune om at dyrevelferdshensyn trekker i retning av en utvidelse av forfølgningsretten, slik at jegeren skal ha en rett til også å forfølge småvilt på andres grunn. Likevel mener departementet det er grunn til å holde fast ved en avgrensning av forfølgningsretten til å gjelde storvilt. Departementet vurderer at hensynet til grunneierretten veier tungt, og at det er en relativt høy terskel for å innskrenke grunneierretten. Departementet mener at en utvidelse, til også å omfatte småvilt, kan føre til jaktsituasjoner som kan gi praktiske utfordringer og som kan medføre konflikter mellom jegere og grunneiere av tilstøtende eiendommer. Departementets forslag viderefører avgrensningen etter gjeldende rett som innebærer at en jeger ikke har en forfølgningsrett på andres grunn ved ettersøk av småvilt. Forslaget er likevel ikke til hinder for at jegeren kan inngå en avtale med tilstøtende grunneiere på privatrettslig grunnlag som kan åpne for at jegeren gis adgang til å forfølge påskutt og skadd småvilt.

Skogkurs og Målselv Jeger og Fiskerforening har kommentarer knyttet til forholdet mellom varigheten av ettersøksplikten og forfølgningsretten. Departementet vil understreke at lovforslaget første ledd siste punktum åpner for at kommunen ved ettersøk etter § 22 tredje ledd kan beslutte å forlenge adgangen til å forfølge viltet på andres grunn. Regelen retter seg mot situasjoner der kommunen involveres i et jaktlig ettersøk og dermed kan beslutte å forlenge adgangen til å forfølge viltet. Det er først når kommunen har besluttet å avslutte ettersøket, at kommunen senere kan beslutte å starte søket etter dyret som et offentlig ettersøk, jf. § 22 sjette ledd. Departementet vil understreke at det ikke er en forutsetning for kommunens beslutning om å utvide forfølgningsretten at kommunen først må avslutte jegerens eller jaktlagets ettersøk, slik Skogkurs peker på.

Forbudet mot å løsne skudd i andres hage eller gårdstun er trukket frem av Fredrikstad kommune og Indre Østfold kommune. Departementet tolker uttalelsene dithen at høringsinstansene mener forbudet bør kunne lempes på i visse situasjoner. Departementet mener hensynet til sikkerhet for person og eiendom tilsier at forbudet mot å løsne skudd i andres hage eller gårdstun må opprettholdes som en klar regel. Regelen vil også bygge opp under kravet til forsvarlig jaktutøvelse, jf. lovforslaget § 21.

På denne bakgrunn opprettholder departementet forslaget som ble sendt på høring med mindre språklige endringer, se lovforslaget § 23.

8.4 Jaktvåpen og ammunisjon

8.4.1 Gjeldende rett

Det følger av viltloven § 20 første ledd at det til felling av vilt under jakt bare kan brukes «skytevåpen med ladning av krutt». Det følger av forarbeidene til loven, Ot.prp. nr. 9 (1980–81) s. 54, at begrepet er hentet fra daværende våpenlov (lov 9. juni 1961 nr. 1 om skytevåpen og ammunisjon m.v.), og at dette innebærer at luft-, fjær- og gassdrevne våpen, pil og bue, armbrøst og pusterør, sprettert og slynger er forbudt til jaktformål.

Viltloven § 20 andre ledd oppstiller et forbud mot bruk av hagle for mer enn to skudd og for helautomatisk rifle. Forbudet er i forarbeidene til viltloven, Ot.prp. nr. 9 (1980–81) s. 54, begrunnet med at slike våpen kan føre til en mer sjansepreget skyting. Forbudet må også ses i sammenheng med Bernkonvensjonens regler, se omtale under.

Etter viltloven § 20 tredje ledd første punktum er bruk av selvskudd til felling av vilt forbudt. I viltloven § 20 femte ledd første punktum er det en forskriftshjemmel om at departementet kan gi nærmere forskrifter om de skytevåpen og den ammunisjon som det skal være tillatt å bruke under jakt, og om hvordan våpen og ammunisjon skal oppbevares og medbringes under jakt. Reglene i viltloven § 20 som gjelder bruk av kunstig lys, er omtalt i punkt 8.6.

I utøvelsesforskriften kapittel 5 er det gitt bestemmelser om våpen og ammunisjon. Utøvelsesforskriften § 15 har bestemmelser om bruk av våpen under jakt og felling, § 16 har bestemmelser om krav til rifleammunisjon og § 17 har bestemmelser om krav til hagleammunisjon, herunder et forbud mot å skyte med og bære blyhagl i forbindelse med jakt i våtmark, jf. REACH-forordningen vedlegg XVII post 63 nr. 11.

Det er ikke gitt regler i utøvelsesforskriften om oppbevaring og transport av våpen under jakt.

Det vises til omtale av Bernkonvensjonen i punkt 3.3.1. Viltlovens regler om krav til skytevåpen må ses i sammenheng med Bernkonvensjonen artikkel 8 og vedlegg IV. Bernkonvensjonen artikkel 8 oppstiller et forbud mot bruk av ikke-selektive fangstmetoder og bruk av alle metoder som kan forårsake at den lokale bestand av en art forsvinner eller forstyrres alvorlig, og især metoder i vedlegg IV. Forbudet gjelder for arter opplistet i konvensjonens vedlegg II og III. I vedlegg IV er blant annet bruk av halvautomatiske eller automatiske våpen med magasin for mer enn to skudd opplistet som en av flere forbudte metoder.

Viltloven § 20 andre ledd inneholder, som nevnt, forbud mot hagle for mer enn to skudd og bruk av helautomatisk rifle. Utøvelsesforskriften § 15 tredje ledd regulerer bruk av halvautomatisk rifle ved jakt på ulike viltarter.

Da Norge ratifiserte Bernkonvensjonen, St.prp. nr. 12 (1985–86), ble det inntatt en reservasjon til vedlegg IV om bruk av halvautomatiske våpen med magasin for mer enn to skudd under jakt på artene elg, hjort og rådyr. Dette er viltarter som er opplistet i Bernkonvensjonen vedlegg III. Denne reservasjonen er gjenspeilet i utøvelsesforskriften § 15 tredje ledd, der det fremkommer at det under jakt på elg, hjort og rådyr ikke er tillatt å bruke halvautomatisk rifle med mer enn tre skudd i magasinet og ett skudd i kammeret.

Ny våpenlov, lov 20. april 2018 nr. 7 om våpen, skytevåpen, våpendelar og ammunisjon (våpenlova), trådte i kraft 1. juni 2021. Loven gjelder for våpen, skytevåpen, våpendeler og ammunisjon, med enkelte unntak for Forsvaret og politiet sin virksomhet, jf. våpenlova § 3 første og andre ledd. Det innebærer at våpenlovas regler også gjelder i forbindelse med jakt, avliving av vilt i felle, felling etter naturmangfoldloven § 18 og ved offentlig ettersøk.

I våpenlova § 2 nr. 1 er våpen definert som «reiskap eller innretning som er laga for bruk i kamp eller jakt, eller som er laga for å likne på slike gjenstandar.» I våpenlova § 2 nr. 2 er skytevåpen definert som «våpen eller andre innretningar som kan skyte ut, eller på annan måte sende ut prosjektil, gass, signallys, stråling, rakettar, eld eller liknande, samt våpen som kan skyte ammunisjon utan prosjektil […]».

I forarbeidene til våpenlova, Prop. 165 L (2016–2017) s. 80, står det at definisjonen av skytevåpen er gjort videre enn i den gamle våpenloven, og at definisjonen ikke setter krav om at prosjektilet eller substansen må kunne skytes eller sendes ut med et nærmere bestemt drivmiddel. Dette er for å gjøre definisjonen mest mulig teknologinøytral, og på den måten fange opp eventuelle nye skytevåpenkonstruksjoner. I forarbeidene vises det videre til at også buer og armbrøst er regnet som et skytevåpen etter definisjonen i våpenlova.

I forskrift 7. mai 2021 nr. 1452 om våpen, skytevåpen, våpendelar og ammunisjon (våpenforskriften) § 1-5 er det gjort nærmere unntak fra lovens virkeområde for nærmere opplistede gjenstander som faller under lovens definisjon av skytevåpen. Dette gjelder blant annet for buer, jf. våpenforskriften § 1-5 nr. 1.

Våpenlova har ellers bestemmelser om krav til tillatelse (løyve) for erverv eller å ha skytevåpen, jf. § 5, og om erverv av skytevåpen, våpendeler og ammunisjon til jakt, jf. § 11. I våpenlova §§ 19 og 20 er det bestemmelser om krav til oppbevaring og midlertidig oppbevaring under transport. Våpenlova § 36 har bestemmelser om registrering av skytevåpen med videre i et våpenregister.

8.4.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementene at innholdet i viltloven § 20 skulle splittes opp. Regler som gjaldt jaktvåpen og ammunisjon skulle reguleres i en egen bestemmelse, og reglene om bruk av synlig lys og særskilte siktemidler skulle reguleres i en annen. Se punkt 8.6. Departementene foreslo to alternative måter å føre videre en regel om jaktvåpen og ammunisjon på, se høringsforslaget § 21.

Alternativ 1 innebar at reglene om jaktvåpen i viltloven § 20 skulle videreføres. I første ledd ble det foreslått at det til jakt bare kan brukes skytevåpen med ladning av krutt. Departementene foreslo også å ta inn en henvisning til våpenlova § 11.

Alternativ 2 inneholdt et forslag i første ledd om en teknologinøytral bestemmelse som harmoniserte bedre med innholdet i definisjonen av skytevåpen etter våpenlova. Forslaget var at det til jakt bare kan brukes skytevåpen, våpendeler og ammunisjon som er egnet til å avlive viltet på en sikker og dyrevelferdsmessig forsvarlig måte. Departementene foreslo også i alternativ 2 å ta inn en henvisning til våpenlova § 11.

Uavhengig av hvilket alternativ som ble valgt, foreslo departementene å oppheve regelen i viltloven § 20 andre ledd som gjelder bruk av hagle og helautomatisk rifle. Forslaget bygget på at slike regler burde følge av forskrift, og at det allerede i dag er regulert av utøvelsesforskriften. Forbudet mot bruk av selvskudd under jakt, jf. viltloven § 20 tredje ledd første punktum ble foreslått videreført i høringsutkastet § 21 andre ledd. Med enkelte justeringer ble også forskriftshjemmelen i viltloven § 20 femte ledd første punktum foreslått videreført i høringsforslaget § 21 tredje ledd.

I tillegg til å kunne gi regler i forskrift om skytevåpen og ammunisjon, foreslo departementene at også våpendeler skulle tas med. Departementene foreslo også mindre endringer av språklig karakter sammenlignet med gjeldende bestemmelse. Forskriftshjemmelen ble foreslått innskrenket slik at det ikke lenger skulle være hjemmel for å stille krav til midlertidig oppbevaring og transport av skytevåpen, våpendeler og ammunisjon, fordi slike regler uansett følger av våpenlovgivningen.

8.4.3 Høringsinstansenes syn

Departementet har mottatt over 300 høringsinnspill til forslaget til våpenbestemmelse, og de fleste av disse er fra privatpersoner.

En rekke høringsinstanser støtter forslaget i alternativ 1. Blant dem er Statsforvalteren i Innlandet som støtter fortsatt krav om kruttvåpen, fordi et teknologinøytralt alternativ fører jakt bort fra høstingsprinsippet og nærmere sport og underholdning. Tilsvarende støtte gis av blant annet Naturvernforbundet, Norsk zoologisk forening, Dyrebeskyttelsen Norge, NOAH – for dyrs rettigheter, Ringsaker MDG, Dyrenes Rett, FugleAdvokatene, Flå kommune, Stavanger kommune, Engerdal kommune, Lier kommune, Buskerud fylkeskommune og Rådet for dyreetikk. Flere viser til at det å åpne for nye jaktformer kan undergrave tilliten til jakt i samfunnet. I tillegg uttrykkes bekymring for dyrevelferden ved bruk av andre jaktvåpen, særlig eventuell fremtidig åpning for buejakt. Mange av høringsinstansene er eksplisitt mot at buejakt skal bli tillatt. Det gjelder blant annet Dyrevernalliansen, Rovviltets Røst, Aktivt Rovdyrvern, Naturvernforbundet i Nordre Follo, Foreningen Våre Rovdyr, Ringsaker MDG, Målselv kommune, samt flesteparten av de privatpersonene som har gitt innspill.

Det er også mange høringsinstanser som støtter forslaget i alternativ 2. Dette gjelder blant annet Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus, Statsforvalteren i Møre og Romsdal, Norsk institutt for naturforskning, Statskog SF, Norges Fjellstyresamband, Skogkurs, NORSKOG, Norges Buejegerforbund, Norges Bondelag, Kvinesdal kommune, Ulvik herad, Haram kommune, Innlandet fylkeskommune, Vestland fylkeskommune, Eidfjord kommune, Indre Østfold kommune, Sør-Varanger kommune, Saltdal kommune, Meråker kommune, Rendalen kommune, Asker kommune, Hustadvika kommune, Eidsvoll kommune, Snåsa kommune, Fritzøe Skoger AS, Utmarksforvaltningen AS, Målselv Jeger og Fiskerforening, Jegernes Interesseorganisasjon, Oslo Jeger- og Fiskerforening, Tysvær Jeger og Fiskerforening og Skarelva jaktlag. De høringsinstansene som begrunner sitt syn, trekker primært frem at løsningen vil føre til en harmonisering med våpenlovgivningen og innebærer en modernisering av lovverket.

Mattilsynet er generelt opptatt av at viltressursloven og dyrevelferdsloven må harmoniseres for å unngå motstrid mellom reglene. Tilsynet viser til at bestemmelsen om jaktvåpen og ammunisjon overlapper dyrevelferdsloven §§ 3, 8, 12 og 20. Tilsynet tar ikke stilling til valget mellom alternativ 1 eller 2 i høringsforslaget, men mener at henvisningen i alternativ 1 om at avlivningen må skje på en sikker og dyrevelferdsmessig forsvarlig måte må gjelde for begge alternativ.

Politidirektoratet gir uttrykk for at både alternativ 1 og 2 lar seg håndheve, men tar ikke stilling til hvilket alternativ som er best. Direktoratet støtter forslaget om at det i loven henvises til at vilkårene for erverv av søknadspliktig skytevåpen, våpendeler og ammunisjon til jakt følger av våpenlova § 11. Direktoratet mener også at det bør gå tydelig frem av loven at viltlovgivningen og våpenlovgivningen er harmonisert.

Oslo Jeger- og Fiskerforening mener at dagens forbud mot hagle med mer enn to skudd, som foreslås videreført i ny lov, synes å være basert på en misforståelse av Bernkonvensjonen.

8.4.4 Departementets vurderinger

Departementet har merket seg at ingen av høringsinstansene har kommet med innvendinger mot å fordele innholdet i gjeldende viltlov § 20 i to bestemmelser. Departementet foreslår derfor, i tråd med høringsforslaget, at det i forslaget til ny lov skal være én bestemmelse som regulerer jaktvåpen og ammunisjon og én bestemmelse som regulerer bruk av synlig lys og særskilte siktemidler, se lovforslaget §§ 24 og 26. Departementets forslag om regler for bruk av synlig lys og særskilte siktemidler er omtalt under punkt 8.6.

Innspillene i høringsrunden viser at høringsinstansene har ulikt syn på hvorvidt kravet til skytevåpen med ladning av krutt for felling av vilt under jakt bør videreføres (høringsnotatet alternativ 1), eller om det bør innføres en teknologinøytral regel om jaktvåpen (høringsnotatet alternativ 2). Begge alternativene bygger på krav om at et jaktvåpen skal være et skytevåpen, at skytevåpenet skal ha visse funksjonskrav, og at den nærmere detaljreguleringen fremgår av forskrift. Forskjellen på alternativene er om det skal videreføres et krav om at skytevåpenet må ha ladning av krutt eller ikke. Departementet vil understreke at ingen av alternativene åpner for jakt med for eksempel bue, luftgevær eller armbrøst. Hvis det på et senere tidspunkt blir aktuelt å tillate andre typer av skytevåpen til jakt, må det gjøres gjennom en egen høringsprosess.

Uavhengig av hvilket alternativ som velges, må det etter departementets syn legges til grunn at jaktvåpen som tillates skal være egnet til effektiv, sikker og dyrevelferdsmessig forsvarlig avliving.

Departementet har utformet forslaget til ny lov med tanke på at reglene skal kunne stå seg over tid. Det kan i fremtiden tenkes andre våpen som vil være like godt egnet som skytevåpen med krutt. Det trekker i retning av at bestemmelsen, som et utgangspunkt, bør være teknologinøytral. Også koblingen til internasjonale regler tilsier at bestemmelsen i viltressursloven bør åpne for at det kan skje endringer. I tillegg viser uttalelsen fra Mattilsynet og Politidirektoratet at reglene også må harmoniseres med annet regelverk, i dette tilfellet dyrevelferdsloven og våpenlova. Departementet legger til grunn at også dette er forhold som tilsier at bestemmelsen bør være teknologinøytral.

Departementet foreslår etter dette at bestemmelsen i ny viltressurslov skal være teknologinøytral, se lovforslaget § 24 første ledd første punktum. Forslaget innebærer ikke at nye jaktvåpen tillates som følge av lovbestemmelsen. Hvis det skal innføres adgang til bruk av andre typer våpen, for eksempel bue som flere av høringsinstansene har vært inne på, må dette fastsettes uttrykkelig i forskrifts form.

Departementet har merket seg uttalelsen fra Politidirektoratet om at det er ønskelig at loven inneholder en henvisning til våpenlova. Departementet har i etterkant av høringsrunden kommet til at det er en bedre lovteknisk løsning at koblingen til våpenlova fremgår av merknaden til bestemmelsen, og ikke i selve lovbestemmelsen.

Forslaget i høringsnotatet om å flytte forbudet mot å bruke hagle med mer enn to skudd og helautomatisk rifle, jf. viltloven § 20 andre ledd, fra loven til forskrift, er en forenkling og en regelteknisk endring.

Departementet registrerer at Oslo Jeger- og Fiskerforening mener at forbudet mot hagle med mer enn to skudd synes å være basert på en misforståelse av Bernkonvensjonen. Nærmere regler om tillatte jaktvåpen foreslås regulert i forskrift, og innspill knyttet til disse reglene vil bli vurdert ved en kommende forskriftsgjennomgang.

I høringsnotatet foreslo departementet å videreføre forbudet i viltloven § 20 tredje ledd første punktum mot å bruke selvskudd til felling av vilt. Dette er en regel som har hatt likelydende innhold i viltregelverket siden 1899, og er viktig for å ivareta sikkerhets- og dyrevelferdsmessige hensyn og bygge opp under en forsvarlig jakt- og fangstutøvelse. Departementet har merket seg at ingen av høringsinstansene har hatt merknader til dette forslaget. Departementet foreslår etter dette at forbudet føres videre, se lovforslaget § 24 andre ledd.

Samlet innebærer lovforslaget § 24 at hvilke konkrete skytevåpen, våpendeler og ammunisjon som tillates, vil følge av forskrift. Løsningen bidrar til bedre samordning med våpenlova og våpenforskriftens systematikk. Dersom det på et senere tidspunkt er aktuelt å vurdere andre skytevåpen, våpendeler eller ammunisjon enn det som i dag fremgår av utøvelsesforskriften, må dette utredes nærmere. Det må blant annet vurderes om skytevåpenet er egnet til å avlive viltet på en sikker og dyrevelferdsmessig forsvarlig måte, og hvorvidt forskriftsendringen er i tråd med det som er tillatte metoder ved jakt og fangst som følger av Bernkonvensjonen. Ved en eventuell forskriftsendring som tillater nye våpen, vil det også være naturlig å vurdere behovet for nye kompetansekrav. Adgang til å gi forskrift om kompetansekrav følger av lovforslaget § 20.

8.5 Fangst av vilt

8.5.1 Gjeldende rett

Det følger av viltloven § 24 første ledd at bruk av fangstredskaper er forbudt med mindre annet følger av lov eller vedtak med hjemmel i lov. Det står videre at bruk av fangstredskaper er forbudt mot annet vilt enn smågnagere og krypdyr, om ikke annet følger av lov eller vedtak med hjemmel i lov. I viltloven § 24 andre ledd er det en hjemmel som gir departementet myndighet til å gi forskrift om fangst der dette kan være av betydning for næringsgrunnlaget og ellers der det er nødvendig for å begrense skader som viltet gjør. Det fremgår videre at det kan fastsettes forskrift om krav om typegodkjenning av fangstredskaper og om betaling av gebyr for å få et redskap typegodkjent.

I forarbeidene til viltloven, Ot.prp. nr. 9 (1980–81) s. 56, er det vist til at fangst tidligere var den dominerende høstingsmetoden, og fremdeles er en viktig høstingsform for en del viltarter. Det står videre at fangst av vilt i mange tilfeller er mer effektivt og mer humant enn jakt med våpen, hvis det er riktig drevet.

Utøvelsesforskriften kapittel 9 har nærmere bestemmelser om fangst. Det er i dag tillatt med fangst av tolv pattedyrarter og fem fuglearter (smågnagere, bortsett fra bisam, og krypdyr omfattes ikke). I utøvelsesforskriften § 31 er det bestemmelser om tillatte feller, med henvisning til vedlegg 1 i forskriften som inneholder en oversikt over hvilke feller som er tillatt å bruke til fangst av de ulike viltartene og de krav som stilles til bruk av disse fellene. Det er videre bestemmelser om merking, jf. utøvelsesforskriften § 32 og krav om tilsyn, jf. forskriften § 33. Utøvelsesforskriften § 34 har bestemmelser om håndtering av fanget vilt, og i forskriften § 35 er det bestemmelser om fjerning av ulovlige feller.

Dyrevelferdsloven § 20 første ledd stiller krav om at jakt, fangst og fiske skal utøves på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte. Det følger av andre ledd at Kongen kan gi «nærmere forskrifter om jakt, fangst og fiske på viltlevende dyr». Denne forskriftshjemmelen er ikke brukt når det kommer til regulering av fangst.

Departementet viser til omtale av Bernkonvensjonen i punkt 3.3.1. Viltlovens bestemmelser om fangst må ses i sammenheng med Bernkonvensjonen artikkel 8 og vedlegg IV. Bernkonvensjonen artikkel 8 oppstiller et forbud mot bruk av ikke-selektive fangstmetoder og bruk av alle metoder som kan forårsake at den lokale bestanden av en art forsvinner eller forstyrres alvorlig, og især metoder angitt i vedlegg IV. Forbudet gjelder for arter opplistet i konvensjonens vedlegg III og der det etter artikkel 9 er åpnet for uttak av arter opplistet i vedlegg II. I vedlegg IV forbys bruk av feller ved fangst av fugler, og ved fangst av pattedyr, ved anvendelse for fangst i stor skala og/eller for ikke-selektiv fangst. I vedlegg IV forbys også bruk av snarer, men med unntak for fangst av rype (Lagopus) nord for 58. breddegrad. Jakttidsforskriften § 5 om snarefangst av rype er i tråd med dette utgangspunktet.

Bernkonvensjonen artikkel 9 åpner for unntak fra forbudet mot bruk av feller, ut fra nærmere bestemte formål, dersom formålet ikke kan nås på annen tilfredsstillende måte og uttaket ikke truer bestandens overlevelse. Adgangen etter viltloven § 24 første ledd andre punktum til bruk av fangstredskaper mot smågnagere og krypdyr, må sees i lys av denne bestemmelsen.

Smågnagere kan etter departementets vurdering ikke effektivt avlives i særlig omfang på andre måter enn ved bruk av feller eller gift.

Krypdyr kan derimot fanges inn ved bruk av limfelle eller ved bruk av metoder som for eksempel håv, teleskopisk gripetang eller tilsvarende. Disse metodene kan anvendes uten å redusere bestanden, fordi de ikke dreper dyret, men gjør det mulig å flytte dyret i live til et annet område.

Det følger av naturmangfoldloven § 15 første ledd første punktum at høsting og annet uttak av naturlig viltlevende dyr skal følge av lov eller vedtak med hjemmel i lov. En slik hjemmel finnes i naturmangfoldloven § 17 første ledd. Denne bestemmelsen slår fast at blant annet smågnagere og krypdyr kan avlives dersom det er nødvendig for å hindre skade på person eller eiendom. Bestemmelsen gir adgang til forebyggende avliving. Nødvendighetskriteriet innebærer at andre løsninger må være vurdert eller prøvd først. Bestemmelsen stod tidligere i viltloven § 3. Den er nærmere omtalt blant annet i Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) s. 387.

8.5.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementene foreslo å videreføre et generelt forbud mot bruk av fangstredskaper, med enkelte språklige og materielle endringer, jf. høringsforslaget § 22. I høringsforslaget § 22 første ledd ble det foreslått at «bruk av feller til fangst av vilt er forbudt, med mindre annet følger av lov eller forskrift i medhold av lov.» Departementene foreslo å endre begrepet «fangstredskaper» til «feller».

I høringsnotatet § 22 andre ledd foreslo departementene å tillate bruk av feller til avliving av smågnagere og til innfanging eller avliving av krypdyr i medhold av naturmangfoldloven § 17 første ledd. Forslaget om at feller kan brukes til både innfanging og avliving av krypdyr samsvarte med forslaget til endringer i naturmangfoldloven § 17 første ledd.

Departementene foreslo i høringsnotatet § 22 tredje ledd første punktum en hjemmel til å gi forskrift om «bruk av feller, hvilke arter som det tillates fangst av ved bruk av feller, hvilke feller som er tillatt, krav om merking av feller, krav om tilsyn, håndtering av fanget vilt og fjerning av ulovlige feller». Myndigheten til å gi forskrift ble foreslått lagt til Kongen. I bestemmelsens tredje ledd andre punktum ble det foreslått en hjemmel til å gi regler i forskrift om typegodkjenning av feller og om organisering av en godkjenningsordning, inkludert fastsetting av gebyr for godkjenning.

I høringsnotatet § 22 fjerde ledd ble det foreslått å gi Kongen hjemmel til å gi forskrift om skytevåpen og ammunisjon eller andre metoder som kan brukes ved avliving av levende fanget vilt.

Hjemmelen i naturmangfoldloven § 17 første ledd til å avlive krypdyr ble foreslått noe innsnevret. Det ble foreslått at krypdyr kan innfanges dersom det er «nødvendig» for å hindre skade på person eller eiendom, og kan avlives dersom det er «strengt nødvendig».

8.5.3 Høringsinstansenes syn

Departementet har mottatt nærmere 180 høringsinnspill til forslaget, hvorav om lag 140 er fra privatpersoner.

Mange høringsinstanser foreslår at fangstforbudet bør være totalt, andre foreslår at loven bør åpne for unntak som i dag. Noen mener også at forbudet i gjeldende lov bør «snus» slik at fangst som et utgangspunkt er tillatt.

NOAH – for dyrs rettigheter, Dyrebeskyttelsen Norge, WWF Verdens naturfond, Aktivt Rovdyrvern, Dyrenes Rett, Foreningen Våre Rovdyr og Ringsaker MDG er blant de høringsinstansene som mener fellefangst bør forbys. De viser blant annet til at fellefangst medfører stor risiko for utilsiktet bifangst inkludert husdyr og kjæledyr. Videre anføres det at dyr ofte ikke drepes umiddelbart ved eksempelvis feilslag og drukningsfeller for bever og at levendefeller medfører store påkjenninger for dyr, selv om fellene sjekkes ofte. Flere har også vist til at fangst er i strid med dyrevelferdsloven. Andre viser til at det er manglende fokus på fellefangst ved jegerprøveopplæringen.

Naturvernforbundet er blant dem som foreslår at fangst avskaffes. Forbundet foreslår likevel at det bør kunne gjøres unntak for fremmede arter, for eksempel mink. Høringsinnspillene fra privatpersoner er i det vesentlige for et generelt forbud mot fellefangst. Noen av disse foreslår subsidiært strenge krav til merking av feller.

Av dem som støtter en hovedregel om forbud, men med bestemte unntak, er Mattilsynet, Indre Østfold kommune og Sel kommune. Rådet for dyreetikk mener at behovet for fellefangst av ulike arter bør gjennomgås.

Flere høringsinstanser har vært opptatt av at tradisjonelle fangsttradisjoner bør ivaretas. Blant dem er Norges Fjellstyresamband. Sametinget ønsker at snarefangst på rype som samisk kultur og tradisjon belyses i loven. Også Snåsa kommune ønsker at dagens ordning med snarefangst av ryper videreføres. Mattilsynet uttaler at snarefangst bør totalforbys, eller reguleres strengt, på grunn av fare for lidelse. Tilsynet foreslår dessuten at tillatt avliving med felle begrenses til å hindre slik skade som er nevnt i naturmangfoldloven § 17.

Andre høringsinstanser har vært opptatt av hvilke krav som skal stilles til feller. Norges Fjellstyresamband støtter arbeidet med typegodkjenning av feller. Også Sør-Varanger kommune mener godkjente feller må være tillatt under jaktperioden for jaktbare arter, både for feller og snarer. Jegernes Interesseorganisasjon mener det bør inntas i loven at fangstinnretninger skal merkes med jegernummer, slik at oppsyn kan avdekke eier uten at eiers navn uten videre blir offentlig kjent.

Enkelte høringsinstanser har vært opptatt av den lovtekniske løsningen for forbudet. Det gjelder blant annet Norges Jeger- og Fiskerforbund og Statskog SF som mener bestemmelsen kan slås sammen med høringsforslaget § 8. Grue Finnskog Jeger og Fiskeforening mener på sin side at bestemmelsen bør utformes likere høringsforslaget § 8 første ledd. Kvinnherad kommune, Sokndal kommune, Bjerkreim kommune, Lund kommune og Utmarksavdelinga Vest AS mener paragrafen bør snus, slik at feller blir tillatt med mindre det er forbudt i forskrift.

NOAH – for dyrs rettigheter støtter vurderingen rundt feller for krypdyr og den foreslåtte endringen i naturmangfoldloven, men ønsker det skal være forbudt å bruke limfeller. NOAH – for dyrs rettigheter foreslår videre at feller skal godkjennes av Mattilsynet, og ikke tillates for rekreasjon eller næring, samt være registreringspliktige. De mener at konkrete felletyper bør forbys, herunder limfeller, kvelningsfeller, drukningsfeller, og feller som handler om fastklemming i påvente av avlivning.

Aremark kommune og Indre Østfold kommune foreslår at utilsiktet bifangst bør adresseres nærmere i forskrift.

8.5.4 Departementets vurderinger

Høringsinnspillene viser at det er ulike meninger om fangst i det hele tatt bør tillates. Departementet vil peke på at utøvelse av fangst har lange tradisjoner og er en viktig del av norsk høstingskultur. Et eksempel på det er snarefangst av rype som Sametinget har løftet frem i sin høringsuttalelse, se også omtale av snarefangstens betydning for samisk kulturutøvelse i punkt 3.4. For en del viltlevende arter, for eksempel villmink, er fangst også i dag en effektiv høstingsform. Departementet foreslår etter dette, som i høringsforslaget, å videreføre utgangspunktet om et forbud med adgang til å gi unntak, slik det følger av viltloven § 24 første ledd første punktum, se lovforslaget § 25 første ledd. Departementet foreslår også å videreføre innholdet i viltloven § 24 om at det kan åpnes for å tillate bruk av feller i forskrift, se lovforslaget § 25 andre ledd.

Departementet registrerer at blant annet Norges Jeger- og Fiskerforbund og Statskog SF foreslår å slå bestemmelsen sammen med høringsforslaget § 8. Høringsforslaget § 8, nå lovforslaget § 10, regulerer adgangen til jakt og fangst, mens lovforslaget § 24 gir rammer for bruk av feller i forbindelse med fangst og avliving av levende fanget vilt. En sammenslåing ville gjort § 10 svært vid og gjort det nødvendig å flytte blant annet våpenbestemmelsen til samme bestemmelse. Departementet mener en slik løsning ville gjort bestemmelsen lite brukervennlig, og at bestemmelsen derfor bør være selvstendig, slik forslaget var i høringsnotatet.

Departementet har også merket seg forslaget om å «snu» lovteksten, men ser heller ikke at dette er en egnet løsning. Det finnes mange ulike typer feller, og det kan også utvikles nye. Det vil by på store utfordringer om feller generelt skal være tillatt, og at forbudte feller skal fremgå av forskrift. Slik bestemmelsen er foreslått, sikrer det mulighet for en kvalitetskontroll av hvilke feller som tillates brukt for fangst. Departementet mener bestemmelsen fortsatt bør fastsette et forbud, og at det i forskrift kan gjøres unntak fra forbudet. Dette er også i tråd med Bernkonvensjonens ordlyd, jf. konvensjonen vedlegg IV.

Lovforslaget § 25 første ledd inneholder en endring slik at uttrykket «fangstredskap» foreslås endret til «felle». Det inkluderer også snarer brukt til rypefangst, jf. utøvelsesforskriften vedlegg 1. Forslaget er en harmonisering med den terminologien som er brukt i utøvelsesforskriften, og ingen av høringsinstansene har motsatt seg forslaget. Det innebærer at bestemmelsen vil gjelde færre typer redskaper enn i gjeldende lov, siden uttrykket fangstredskap også omfatter nett og kroker. Nett og kroker er omfattet av forbudet i lovforslaget § 32, og departementet ser følgelig ikke behov for et dobbelt forbud.

Departementet er samtidig enig med høringsinstansene som peker på at fellefangst kan ha uheldige sider. Det er blant annet risiko for at dyr lider unødig. Videre kan andre dyr enn de fellen er ment for fanges, såkalt bifangst, som Aremark kommune og Indre Østfold kommune har vært opptatt av. Etter departementets vurdering er dette forhold som er relevante ved vurderingen av hvilke feller som bør kunne godkjennes, hvilke kompetansekrav som bør stilles til utøveren og hvilket kontrollregime det er aktuelt å gjennomføre. I dag går reglene om dette frem av utøvelsesforskriften kapittel 9. Departementet foreslår å videreføre en tilsvarende hjemmel for forskrift, se lovforslaget § 25 andre ledd.

I høringsnotatet la departementene til grunn at forslaget til forskriftshjemmel burde endres slik at den på en tydeligere måte enn i gjeldende lov synliggjør rammen for forskriften. Høringsinstansene har ikke hatt merknader til dette. Departementet foreslår å tydeliggjøre i loven at forskriften kan gjelde bruk av feller, hvilke arter det tillates fangst av ved bruk av feller, hvilke feller som er tillatt, krav om merking av feller, krav om tilsyn, håndtering av fanget vilt og fjerning av ulovlige feller. Hjemmelen for forskrift i gjeldende viltlov § 24 andre ledd andre punktum, som åpner for typegodkjenning av feller og fastsetting av gebyr for godkjenning, bør etter departementets mening også videreføres. I høringsnotatet foreslo departementene at forskriften også kunne hjemle regler om organisering av en godkjenningsordning. Det har ikke kommet merknader til dette i høringen, og departementet foreslår en slik justering av bestemmelsen. Departementets forslag går frem av lovforslaget § 25 andre ledd.

Departementet har merket seg at flere høringsinstanser, i tilknytning til forskriftshjemmelen, har hatt meninger om hvilke feller som bør godkjennes, når de skal brukes, hvordan de skal merkes med videre. Dette er spørsmål som kan bli nærmere behandlet i forskrift fastsatt med hjemmel i loven. Det tas ikke stilling til dette nå.

I høringsnotatet § 22 foreslo departementene å tydeliggjøre at Kongen i forskrift kan fastsette hvilke skytevåpen og ammunisjon eller andre metoder som kan brukes ved avliving av levende fanget vilt. Det har ikke kommet merknader til forslaget i høringen, og departementet foreslår en slik hjemmel for forskrift. Forslaget til bestemmelse gir et tydeligere hjemmelsgrunnlag for regler om bruk av skytevåpen ved avlivning av fanget vilt. Det er gitt nærmere regler om bruk av skytevåpen ved avliving av fanget vilt i utøvelsesforskriften § 34.

Når det gjelder dagens unntak fra forbudet for smågnagere og krypdyr, har flere høringsinnspill pekt på at unntaket ikke hører naturlig hjemme der den er plassert i viltloven dag, og heller ikke slik den ble foreslått plassert i høringsforslaget. Departementet viser til at naturmangfoldloven § 17 første ledd stadfester at «[s]mågnagere, krypdyr og lakse- og innlandsfisk kan avlives dersom det er nødvendig for å hindre skade på person eller eiendom». Departementet er enig i at det ikke er naturlig å regulere avlivning av smågnagere og krypdyr etter naturmangfoldloven § 17 i en bestemmelse som omhandler jakt og fangst. Hensynet til lovens systematikk, der lovforslaget kapittel 5 regulerer utøvelse av jakt og fangst, tilsier at unntaket i høringsforslaget § 22 andre ledd tas ut. Det tilsvarende er foreslått for bestemmelsen om bruk av kjemikalier og gift til avliving smågnagere og krypdyr, se punkt 8.10. Departementet vurderer at det heller ikke er naturlig å ta bestemmelsen om adgang til bruk av feller på smågnagere og krypdyr inn i naturmangfoldloven § 17 første ledd. Departementet viser til at naturmangfoldloven kapitel III i all hovedsak regulerer vilkårene for uttak av vilt, og ikke hvilke metoder det er adgang til å bruke der uttak er tillatt. Adgangen til å benytte feller på smågnagere og krypdyr vil derfor måtte vurderes etter annet regelverk, som dyrevelferdsloven, jf. HR-2024-1186-A. Se særlig dyrevelferdsloven § 12, og forskrift av 21. desember 2000 nr. 1406 om skadedyrbekjempelse. Departementets vurdering er at dette i praksis verken vil medføre en endring i adgangen til å bruke feller for å avlive smågnagere og krypdyr, eller i adgangen til bruk av virkemidler for avliving av smågnagere og krypdyr mer generelt. Dette innebærer at unntaket etter viltloven § 25 for bruk av feller ved avliving av smågnagere og krypdyr oppheves.

Etter en nærmere vurdering etter høringen har departementet valgt å ikke gå videre med forslaget om å endre naturmangfoldloven § 17 første ledd. Forslaget innebar å heve terskelen for å avlive krypdyr fra «nødvendig» til «strengt nødvendig», og å ta inn en regel om at krypdyr kan innfanges dersom det er nødvendig for å hindre skade på person eller eiendom.

Departementet har ikke registrert noen særlig motstand i høringen mot de foreslåtte endringene naturmangfoldloven § 17 første ledd. Departementets syn er likevel at de foreslåtte endringene ikke er nødvendige. Forslaget har heller ingen tydelig kobling til forslaget om en ny viltressurslov.

I høringsnotatet skrev departementet at Bernkonvensjonen kan tale for å skille mellom adgangen til å avlive smågnagere og krypdyr for å hindre skade på person eller eiendom. Vedlegg II til konvensjonen lister viltartene som skal gis strengest vern etter konvensjonen. Listen omfatter to krypdyrarter som finnes i Norge; firfisle og slettsnok. Den omfatter imidlertid ingen smågnagerarter som finnes i Norge. Konvensjonen stiller dermed strengere krav for å avlive de nevnte krypdyrartene enn smågnagere. Departementet kan imidlertid ikke se at det er nødvendig å heve terskelen for å avlive krypdyr som foreslått, for å ivareta forpliktelsene etter Bernkonvensjonen. Konvensjonen åpner for å avlive arter som er oppført på konvensjonens vedlegg II, blant annet dersom formålet er å avverge skade på eiendom eller for å ivareta offentlige helse- eller sikkerhetshensyn, dersom det ikke finnes andre løsninger. Departementet mener at disse kravene er ivaretatt slik naturmangfoldloven § 17 første ledd er utformet i dag.

Det er forskjeller mellom krypdyr og smågnagere når det gjelder skaden slike dyr kan tenkes å forårsake. Krypdyr kan representere fare for skade på person. Det gjelder primært hoggorm som er det eneste giftige krypdyret i Norge. Samtidig representerer krypdyr i mindre grad en fare for skade på eiendom, særlig sammenlignet med smågnagere. Denne forskjellen mellom krypdyr og smågnagere vil komme inn som en del av vurderingen av når det vil være nødvendig å avlive dyret for å hindre skade på person eller eiendom.

Departementet mener, etter en nærmere vurdering, at det ikke er naturlig eller behov for å regulere adgangen til innfanging av krypdyr i bestemmelsen. Nødvendighetskriteriet i naturmangfoldloven § 17 første ledd innebærer at andre mindre inngripende løsninger må være vurdert eller prøvd før man eventuelt avliver individet. Å forsøke å flytte individet er et slikt mulig alternativ. At krypdyr kan flyttes for å hindre skade på person eller eiendom, må anses å følge av nødvendighetskriteriet. Departementet mener også at regelendringen som ble foreslått i høringsnotatet kunne skape tvil om adgangen til å flytte smågnagere som et alternativ til avliving.

Departementet viser også til at det fremstår å være en utbredt oppfatning at krypdyr normalt ikke skal bekjempes, men at det i enkelte situasjoner kan være nødvendig å gjennomføre tiltak, som avliving. Også markedet virker å ha tilpasset seg dette i noen grad, ved at feller for krypdyr som ser ut til å være i salg i dag er feller som ikke dreper dyret. Departementets syn er derfor at det ikke fremstår å være utfordringer med anvendelsen av naturmangfoldloven § 17 første ledd for krypdyr som tilsier at det er et behov for å endre regelen som foreslått i høringsnotatet.

8.6 Bruk av synlig lys og særskilte siktemidler

8.6.1 Gjeldende rett

Viltloven § 20 tredje ledd andre punktum oppstiller et forbud mot bruk av kunstig lys i jaktøyemed. Unntak fra forbudet følger av tredje ledd andre punktum bokstav a til d. Unntakene åpner for at kunstig lys kan benyttes ved åtejakt på rødrev når lyskilden er fast montert (bokstav a), ved ettersøk av påskutt hjortevilt og villsvin (bokstav b), ved avliving av vilt som er fanget levende i felle (bokstav c) og ved jakt på villsvin når jakten foregår i åpent terreng eller ved åteplass (bokstav d).

Det følger av viltloven § 20 fjerde ledd at ved ettersøk som nevnt i tredje ledd bokstav b, har jegeren bevisbyrden for at påskytingen er lovlig. I tillegg skal jegeren varsle politi, jaktrettshaver og kommunen om bruken av kunstig lys før ettersøket tar til. Dersom varsling i vesentlig grad vil forsinke ettersøket, kan begrunnet melding om slik bruk av kunstig lys sendes samme instanser umiddelbart etter avsluttet søk.

I viltloven § 20 femte ledd andre punktum gis det hjemmel for departementet til å fastsette nærmere bestemmelser om bruk av kunstig lys i tilfeller nevnt i tredje ledd. Etter viltloven § 20 femte ledd tredje punktum kan departementet ved forskrift også tillate at kunstig lys benyttes ved åtejakt på andre arter enn rødrev, ved ettersøk av andre arter enn hjortevilt og ved avliving av vilt i andre tilfeller enn nevnt i tredje ledd. I utøvelsesforskriften § 29a er det fastsatt unntak for bruk av fast montert kunstig lys ved åtejakt på jerv som gjennomføres som ledd i lisensfelling. Bruk av kunstig lys i slike tilfeller skal rapporteres til statsforvalteren, jf. utøvelsesforskriften § 29a andre ledd.

Viltloven § 20 ble sist endret ved lov 11. juni 2021 nr. 83 om endringer i viltloven, der det ble åpnet for bruk av kunstig lys ved jakt på villsvin. I forarbeidene til lovendringen, se Prop. 149 L (2020–2021) s. 15, knyttet departementet noen kommentarer til begrepet kunstig lys i jaktøyemed:

Departementet mener at begrepet kunstig lys må tolkes i lys av samfunnsutviklingen. Departementet legger til grunn at kunstig lys er lys som ikke stammer fra naturen i form av direkte og indirekte lys fra solen eller månen.

Kunstig lys kan være synlig lys i form av ildslys, for eksempel lys fra fakler og bål. Det kan være elektrisk lys, for eksempel lys fra lommelykt, hodelykt eller en lommelyktlignende lyskaster som monteres på våpenet. Det omfatter også lys som stammer fra en kjemisk reaksjon, for eksempel lysstaver eller lignende.

Kunstig lys omfatter også all form for nattoptikk. Med nattoptikk menes fosforbaserte eller elektroniske restlysforsterkere med eller uten infrarød lyskilde og enheter som omformer varmestråler til synlige bilder i såkalte termiske kikkerter eller siktemidler. Bruk av nattoptikk som håndholdte kikkerter likestilles med siktemidler på våpenet, så lenge bruken er «i jaktøyemed».

Ulike typer «rødpunktsikter», elektroniske avstandsmålere og rene optiske hjelpemidler omfattes ikke av forbudet. Med rødpunktsikter menes her sikter som har et opplyst retikkel i form av et kors eller punkt (vanligvis rødt eller grønt) i sentrum av siktet. Slike opplyste retikler bidrar til økt synlighet for siktepunktet mot viltet generelt, og i dårlig lys spesielt. Lys fra bebyggelse, lys fra gatelykter ved veier eller lignende omfattes heller ikke av forbudet mot bruk av kunstig lys. Dette er forhold som jegeren ikke kan påvirke, og slikt lys er heller ikke satt opp i forbindelse med jakten eller med jakt som formål.

Ved Stortingets behandling av lovproposisjonen, jf. Innst. 604 L (2020–2021), ble lovforslaget vedtatt, se endringslov 11. juni 2021 nr. 83. Stortingets næringskomité kom samtidig med et anmodningsvedtak (nr. 1134) til regjeringen:

Stortinget ber regjeringen gjøre en utredning med sikte på å avklare definisjonen av begrepet ‘kunstig lys’ i viltloven, og hvilke prinsipper som bør legges til grunn for en ny bestemmelse om dette i viltloven, i forbindelse med det pågående arbeidet med modernisering av viltloven.

Departementene vil peke på at det ikke er et generelt forbud mot nattjakt i dag. I rapporten «Sikker og human jakt» (2011), fra en arbeidsgruppe ledet av Direktoratet for naturforvaltning, ble det blant annet sett nærmere på jakt i den mørke delen av døgnet, primært i tilknytning til hjortevilt. Flertallet i arbeidsgruppen uttaler følgende på s. 8:

Ut fra dette tilrår derfor ikke flertallet i arbeidsgruppa å endre loven slik at jakt i den mørke delen av døgnet undergis nye begrensninger, for eksempel ved regulering ut fra klokkeslett, månefaser eller lignende. En slik regulering vil ikke kunne ta hensyn til de faktiske lysforholdene, siden disse varierer både geografisk og i forhold til vær, skydekke, måne og om det er snø på bakken. Alt etter slike variasjoner, vil det eksempelvis kunne være for mørkt for jakt om kvelden, mens det samme natt kan være tilstrekkelig lyst til fullt forsvarlig jakt. Kravet til jegeren må uansett være at lyset er tilstrekkelig til sikker og human felling, enten det er kveld, natt eller morgen.

Departementene viser til at utgangspunktet om at det ikke er forbudt å jakte i den mørke delen av døgnet har blitt lagt til grunn i de senere endringer av viltloven §§ 20 og 21, jf. Prop. 161 L (2012–2013) og Prop. 149 L (2020–2021).

Jakt i den mørke delen av døgnet er omfattet av viltloven § 19, hvor det slås fast at all jakt- og fangstutøvelse skal utøves på en slik måte at viltet ikke utsettes for unødige lidelser, og slik at det ikke oppstår fare for mennesker eller husdyr eller skade på eiendom. Jakt i den mørke delen av døgnet stiller andre, og på noen områder høyere, krav til jegeren enn jakt på dagtid.

8.6.2 Bernkonvensjonens rammer for bruk av kunstig lys

Viltlovens bestemmelser om bruk av kunstig lys må ses i sammenheng med Bernkonvensjonen artikkel 8 og vedlegg IV. Bernkonvensjonen artikkel 8 oppstiller et forbud mot bruk av alle metoder som er ikke-selektive for fangst og avliving av arter av vill fauna og bruk av alle metoder som kan forårsake at den lokale bestand av en art forsvinner eller forstyrres alvorlig, og især metoder i vedlegg IV. Forbudet gjelder for arter opplistet i konvensjonens vedlegg II og III. De forbudte metodene i vedlegg IV som er relevante for regulering av kunstig lys følger av tabell 8.1.

De tre nevnte kategoriene inngår i begrepet «kunstig lys», slik det er fremstilt i Prop. 149 L (2020–2021) s. 15. Eventuelle unntak fra forbudet mot bruk av kunstig lys må oppfylle vilkårene som følger av Bernkonvensjonen artikkel 9. Unntakene som følger av viltloven § 20 tredje ledd og utøvelsesforskriften § 29a er fastsatt innenfor rammene av Bernkonvensjonen artikkel 9. Se nærmere omtale av Bernkonvensjonen under punkt 3.3.1.

8.6.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementene foreslo i høringsnotatet § 23 i stor grad å videreføre forvaltningens forståelse av hva som i dag anses som kunstig lys, men foreslo å gå bort fra begrepet «kunstig lys». Den teknologiske utviklingen har ført til at den språklige forståelsen av begrepet, slik det fremgår av viltloven, ikke er tilstrekkelig klar. Departementene viste til at forslaget vil bidra til en tydeliggjøring sammenlignet med dagens begrep. Departementet mente også at forslaget ville samsvare bedre med inndelingen som følger av Bernkonvensjonen vedlegg IV.

Forslaget i høringsnotatet oppstilte et forbud mot bruk av lyskilder som gir synlig lys under jakt og fangst. I tillegg gjelder forbudet også bruk av restlysforsterkende og termiske siktemidler, og andre siktemidler med teknologi som har til formål å lyse opp eller forbedre synligheten av omgivelsene eller viltet for jegeren. Departementene mente videre at det ikke var behov for å forby bruk av rene håndholdte observasjonsmidler med restlysforsterkende eller termisk teknologi under jakt og fangst. Departementene foreslo en forskriftshjemmel for å gi unntak fra forbudet, og gi nærmere regler om bruk av synlig lys og særskilte siktemidler, blant annet krav om varsling og rapportering.

De gjeldende unntakene i viltloven om bruk av kunstig lys ble foreslått videreført, men at de skulle tas ut av loven og samles i forskrift.

8.6.4 Høringsinstansenes syn

Forslaget om regulering av synlig lys og særskilte siktemidler er omtalt i om lag 560 høringsinnspill. Av disse er det rundt 340 innspill fra privatpersoner. De fleste innspillene fra privatpersoner er knyttet til bruken av termiske siktemidler, og særlig ved hjortejakt.

En klar overvekt av de private innspillene argumenterer for økt bruk av termiske siktemidler. De peker blant annet på at jakt med termiske siktemidler på hjort på innmark er mindre stressende for dyrene, fører til mindre skadeskyting, sikrer en mer effektiv jakt og at bruken av termiske siktemidler er en forutsetning for at fellingskvotene på hjort kan nås. Flere private høringsinnspill peker også på at de mener termisk teknologi ikke faller inn under begrepet «kunstig lys» og at det er lovlig å bruke under jakt og fangst. De mener derfor at departementenes forslag innebærer en utvidelse av forbudet etter gjeldende rett. Flere private høringsinnspill peker på at Bernkonvensjonen ikke kan tolkes slik at den omfatter termisk teknologi.

En rekke likelydende innspill fra privatpersoner fremhever et ønske om å beholde et forbud mot bruk av kunstig lys under jakt. Flere private høringsinnspill støtter departementenes forslag, og viser blant annet til at bruk av termisk siktemiddel medfører flere ettersøk på nattestid, at det ikke lenger kan kalles jakt når en benytter slike hjelpemidler og at det svekker jaktens omdømme. Flere av dem som er positive til forslaget, peker på at det er behov for at det åpnes for unntak fra forbudet ved jakt på enkelte viltarter og ved ettersøk.

Flere offentlige instanser, foreninger og organisasjoner stiller seg positive til forslaget. Det gjelder blant annet Bergen kommune, Haram kommune, Høyanger kommune, Sel kommune, Stavanger kommune, Vindafjord kommune, Vågå kommune, Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus, BirdLife Norge, Dyrebeskyttelsen Norge, Foreningen Våre Rovdyr, FugleAdvokatene, Kaupanger Hovedgård, Naturvernforbundet, NOAH – for dyrs rettigheter, Norges Bondelag, Norges Skogeierforbund og Stiftelsen Norsk Hjortesenter. Bergen kommune skriver:

Bymiljøetaten støtter lovforslaget om videreføring av tidligere intensjon med loven, og klargjøring av forbudet mot å bruke restlysforsterkende og termiske siktemidler, og andre siktemidler med liknende teknologi, til vanlig jakt. Videre støtter Bymiljøetaten at hovedregel ligger i loven, mens unntak plasseres i forskrifter.

En rekke høringsinstanser, herunder Statskog SF, Statsforvalteren i Møre og Romsdal, Aremark kommune, Lom kommune, Midt-Telemark kommune, Sokndal kommune, Suldal kommune, Ulvik herad, Innlandet fylkeskommune, Frosta jeger- og fiskerforening, Norges Bondelag, Norges Skogeierforbund, Skogkurs og Utmarksforvaltningen AS er positive til bruk av termiske hjelpemidler, og at bruken kan reguleres gjennom unntak i forskrift.

Politidirektoratet og Målselv kommune støtter utformingen av forslaget. Politidirektoratet skriver:

Vi støtter utformingen av departementenes forslag til § 23 i ny lov, da den etter vår vurdering gir tydelige materielle regler på området og ikke bør gi noen utfordringer å håndheve.

Statsforvalteren i Rogaland peker på at jakten kan bli for effektiv ved bruk av særskilte siktemidler, og at man da må vurdere å legge inn kvoter for å hindre en ikke-bærekraftig jakt. Eigersund kommune og Foreningen Våre Rovdyr frykter ulovlig jakt ved bruk av termiske siktemidler.

Både Austevoll Ettersøksring og Ytre Fjordane ettersøksring er skeptiske til bruk av termiske siktemidler ved hjortejakt. Ytre Fjordane ettersøksring skriver:

Selv om enkelte ettersøksringer mener at antallet ettersøk har blitt redusert som følge av termiske siktemidler, er vår erfaring det motsatte. Vi har sett en økning i antallet ettersøk og uheldige situasjoner, noe som understreker behovet for en grundig vurdering av denne teknologien.

Austevoll Ettersøksring peker på at bruk av termisk siktemiddel medfører flere ettersøk på nattestid for ettersøksringene, og foreslår at termisk sikte til bruk ved jakt på hjortevilt ikke blir tillatt.

Flere høringsinstanser er negative til et forbud mot termiske siktemidler, herunder Eidfjord kommune, Hustadvika kommune, Bergens Jæger- og Fiskerforening, Bodø Jeger- og Fiskerforening, Engerdal Senterparti og Våpenrådet. Hustadvika kommune skriver:

Selv om Hustadvika kommune i utgangspunktet er enig i at vi ikke er avhengige av termiske kikkertsikter for å forvalte viltet og at siktene har sine begrensninger, ser vi et stort problem med et forbud. Hvordan skal dette håndheves og kontrolleres?

Våpenrådet konkluderer i sin høringsuttalelse med at det ikke er noen grunn til å forby termiske enheter. De mener både håndholdte, binokulare og kikkertsikter, derfor må tillates til norsk jakt.

Rendalen kommune, Flekkefjord og omegn Jeger og Fiskerforening, Åsane Jeger- og Fiskerforening og Norsk Sau og Geit mener det bør være en generell åpning for bruk av termiske siktemidler. Norsk Sau og Geit skriver:

Det påpekes at de er et viktig supplement til god dyrevelferd og at det tilligger skytter ansvaret for at det brukes i områder skytter vet at det ikke forekommer kvister eller annet som er vanskelig å observere gjennom disse siktemidlene.

En rekke høringsinstanser, herunder Alvdal kommune, Asker kommune, Engerdal kommune, Folldal kommune, Lesja kommune, Sel kommune, Tynset kommune, Sør-Varanger kommune og Fritzøe Skoger AS, mener det er behov for å åpne for bruk av termiske hjelpemidler ved offentlig ettersøk. Flere høringsinstanser, som Alvdal kommune, Folldal kommune, Tynset kommune, Sør-Varanger kommune, Rovviltnemnda i region 3/Oppland og Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk, peker på at det bør være adgang til å benytte termiske hjelpemidler ved skadefelling. Rovviltnemnda i region 3/Oppland og Norske Reindriftssamers landsforbund ønsker også en adgang til bruk av termiske hjelpemidler ved lisensfelling.

Mange høringsinstanser mener det bør være tillatt å bruke termiske siktemidler ved jakt på hjort. Det gjelder blant annet Asker kommune, Aurskog-Høland kommune, Gjemnes kommune, Lom kommune, Meråker kommune, Nord-Fron kommune, Sel kommune, Skjåk kommune, Stranda kommune, Stryn kommune, Suldal kommune, Sunnfjord kommune, Volda kommune, Vågå kommune, Ørsta kommune, Vestland fylkeskommune, Fjord Senterparti, Fjord Arbeiderparti, Fjord Høgre, Fjord Fremskrittsparti, Fritzøe Skoger AS, Muldal hjortevald, Norges Bondelag, Norges Jeger- og Fiskerforbund, NORSKOG, Oslo Jeger- og Fiskerforening, Rindal Senterparti, S. D. Cappelen Skoger, Ytre Sogn og Sunnfjord bestandsplanområde og Våpenrådet. Norges Jeger- og Fiskerforbund skriver:

En art som etter NJFFs vurdering fyller alle vilkår for unntak fra bestemmelsene om siktemidler i Bernkonvensjonen er hjort, samt at rådyr og enkelte andre arter bør være aktuelle å vurdere. NJFF foreslår derfor å ta inn et unntak for bruk av kunstig lys og siktemidler jfr. § 23, 1. ledd ved jakt på hjort på innmark.

Våpenrådet viser til at den største delen av termiske kikkertsikter i dag brukes på hjortejakt og at det er utfordringer mange plasser til å få tatt ned bestanden. Våpenrådet mener at dersom det innføres et forbud mot bruk av termiske siktemidler, må hjortejakt unntas.

Enkelte høringsinstanser, som Aremark kommune, Indre Østfold kommune, Kvinnherad kommune, Muldal hjortevald og Åsane Jeger- og Fiskerforening, peker på at hjortejakt tar utgangspunkt i fellingskvoter, og at det er et argument for at termiske siktemidler bør kunne tillates.

Flere høringsinstanser, herunder Aurskog-Høland kommune, Meråker kommune, Nord-Fron kommune, Fauske og Sørfold Jeger og Fiskerforening, Oslo Jeger- og Fiskerforening, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, NORSKOG og S. D. Cappelen Skoger, mener det også bør være tillatt å bruke termiske siktemidler ved jakt eller felling av andre viltarter som bever, rev, jerv eller villsvin.

Norges Jeger- og Fiskerforbund mener det bør åpnes for bruk av kunstig lys av og rundt skuddstedet, og skriver:

For å unngå at jegeren/jaktlaget bidrar til at det kan bli vanskelig for ettersøksekvipasjen å få til en god undersøkelse av skuddplassen, foreslår NJFF at jeger/jaktlag skal kunne benytte kunstig lys til umiddelbar undersøkelse av og rundt skuddstedet for å få oversikt over situasjonen. Det må sendes melding til kommunen og rettighetshaver ved bruk av kunstig lys også i slike situasjoner.

Enkelte høringsinstanser, herunder Indre Østfold kommune, Sunnfjord kommune, Fritzøe Skoger AS, Skogkurs og Utmarksforvaltningen AS tar til orde for at det bør innføres kompetanse- eller kvalifikasjonskrav for bruk av termiske siktemidler.

Høringsinstansene Fjord Senterparti, Fjord Arbeiderparti, Fjord Høgre, Fjord Fremskrittsparti, Bergens Jæger- og Fiskerforening, Jegernes Interesseorganisasjon og Våpenrådet er uenige i eller kritiske til departementenes tolkning av Bernkonvensjonen. Våpenrådet skriver:

Lovforslaget her virker som om det er laget med tanke på å søke forbud mot noe som man ikke lyktes med for noen år siden. Det virker videre som om man søker å finne hjemmel i eksiterende, gamle avtaler til å forby termiske sikter. De som satt og utformet teksten i Bern konvensjonen på slutten av 1970 tallet kunne ikke ha noen formening om hva et termisk sikte var for noe. Allikevel skal denne konvensjonen nå skyves foran når man nå prøver å få termisk forbudt. Noen reell begrunnelse for hvorfor et slikt forbud skulle være fornuftig er ikke engang forsøkt gitt i høringsnotatet.

Aremark kommune mener det er en mangel ved høringsnotatet at det ikke drøfter fordelene ved bruk av termiske siktemidler, og skriver:

Lovforslaget mangler, etter vårt syn, en tilstrekkelig bred faglig vurdering av hvordan synlig lys og særskilte siktemidler kan føre til økt sikkerhet, mer forvaltningsrettet uttak og dyrevelferdsmessig utøvelse.

Flere høringsinstanser, herunder Statsforvalteren i Møre og Romsdal, Akershus Grunneierlag SA, Fauske og Sørfold Jeger og Fiskerforening, Målselv Jeger og Fiskerforening og Norges Bondelag, er positive til departementenes forslag om å åpne for bruk av rene håndholdte observasjonsmidler. Stiftelsen Norsk Hjortesenter støtter forslaget, men mener det bør konsekvensutredes nærmere før en åpner for fri bruk av håndholdte observasjonsmidler. Oslo kommune, Stavanger kommune og NOAH – for dyrs rettigheter er imot å tillate slike hjelpemidler. Oslo kommune skriver:

Ved å tillate bruk av termiske kikkerter introduserer man et helt nytt og effektivt hjelpemiddel i den norske jaktkulturen. Vi vil advare mot at dette kan bidra til å svekke aksepten for jakt i den øvrige befolkningen.

8.6.5 Departementets vurderinger

Lovforslaget § 26 inneholder regler om bruk av synlig lys og særskilte siktemidler under jakt og fangst. Departementets lovforslag opprettholder forslaget som ble sendt på høring.

Departementet registrerer at det er stor oppmerksomhet knyttet til forslaget om regulering av synlig lys og særskilte siktemidler. Høringsinstansene er delt i synet på bruk av slike hjelpemidler ved jakt.

Utgangspunktet for forslaget i høringsnotatet var en videreføring av forvaltningens forståelse av innholdet i begrepet «kunstig lys», og en videreføring av unntakene som er gitt i lov og forskrift. Departementet registrerer at mange høringsinstanser likevel oppfatter forslaget som en utvidelse til også å omfatte termiske siktemidler med videre.

Departementet vil peke på at høringsforslaget § 23 tar stilling til forståelsen av gjeldende rett, herunder hva som omfattes av begrepene synlig lys og særskilte siktemidler. Departementet har i høringsnotatet ikke tatt stilling til fordeler og ulemper ved bruk av ulike hjelpemidler og teknologier, herunder termiske siktemidler. Dette er forhold som må vurderes konkret dersom det skal åpnes for unntak fra forbudet, se omtale under.

Departementet viser til at høringsinstansene i det alt vesentlige er positive til en tydeliggjøring av gjeldende rett og at begrepet «kunstig lys» ikke videreføres. Begrepet «kunstig lys» er i høringsnotatet omtalt på følgende måte:

Landbruks- og matdepartementet har i Prop. 149 L (2020–2021) lagt til grunn at begrepet «kunstig lys» omfatter både bruk av synlig lys og bruk av all form for nattoptikk. Videre innebærer denne forståelsen at bruk av nattoptikk som håndholdte kikkerter – for eksempel termiske kikkerter – likestilles med siktemidler med tilsvarende teknologi på våpenet, så lenge bruken er «i jaktøyemed».

Begrepet kunstig lys består av både lyskilder som gir synlig lys og ulike teknologiske innretninger som ikke gir synlig lys, men som lyser opp eller forbedrer synligheten av omgivelsene og viltet for jegeren også i den mørke delen av døgnet. Som en hovedregel skal jakt utøves i situasjoner hvor risiko for dyrelidelser og forstyrrelse av annet naturmangfold er så begrenset som mulig, jf. viltloven § 19, se lovforslaget § 18, og dyrevelferdsloven § 20. Departementene mener at jakt i den mørke delen av døgnet fortsatt bør begrenses til et fåtall nattaktive arter der viltmyndighetene har et mål om økt uttak, som for eksempel villsvin.

Lovbestemmelser som inneholder forbud og som kan sanksjoneres med straff må utformes på en tilstrekkelig klar måte. Dette følger av legalitetsprinsippet. Departementene viser til at det over tid har vært ulike oppfatninger av innholdet i begrepet kunstig lys. Det er derfor behov for å gjøre endringer, slik at regelverket blir tydeligere.

I forbindelse med departementenes oppfølging av Stortingets anmodningsvedtak (nr. 1134), har departementene vurdert gjeldende regler blant annet opp mot handlingsrommet som følger av de folkerettslige forpliktelsene etter Bernkonvensjonen og hvordan kunstig lys er regulert i våre naboland. Som følge av Stortingets merknader i Innst. 604 L (2020–2021), har departementene sett nærmere på om det er grunnlag for å endre definisjonen av begrepet kunstig lys.

Påtalemyndighetene har i tidligere saker vist til at det er en svakhet ved gjeldende rett at begrepet «kunstig lys» ikke er tilstrekkelig klart. For å ivareta hensynene bak legalitetsprinsippet har derfor ikke brudd på bestemmelsen blitt sanksjonert med straff. Politidirektoratet har i sin høringsuttalelse pekt på at forslaget til ny lovbestemmelse gir tydelige materielle regler på området og at det ikke bør gi noen utfordringer å håndheve.

Departementet mener videre at Stortingets anmodningsvedtak (nr. 1134) og Stortingets merknader i Innst. 604 L (2020–2021) er fulgt opp gjennom den tydeliggjøringen og avgrensningen som følger av lovforslaget.

Flere private høringsinnspill, samt enkelte innspill fra offentlige instanser og foreninger, er kritiske til departementenes tolkning av Bernkonvensjonen.

Departementet vil vise til at et sentralt spørsmål for reguleringen i nasjonal rett er hvilke folkerettslige krav som følger av Bernkonvensjonen artikkel 8 og konvensjonens vedlegg IV om forbudte metoder for jakt og fangst. Konvensjonen oppstiller minimumskrav som partene skal følge opp med mindre det eksplisitt er tatt forbehold ved ratifiseringen. Konvensjonen er ikke til hinder for at det nasjonalt kan fastsettes strengere regler enn det som følger av konvensjonen.

For å kunne vurdere hva som følger av de folkerettslige kravene og hva som anses å tilligge det nasjonale handlingsrommet, er det naturlig å se nærmere på hva som kan utledes av Bernkonvensjonens vedlegg IV gjennom en fortolkning. Etter Wienkonvensjonen om traktatretten artikkel 31 skal en traktat tolkes i god tro, med utgangspunkt i ordlyden etter alminnelig språkbruk, i sin kontekst, og i lys av traktatens gjenstand og formål.

Et særskilt spørsmål er hvorvidt konvensjonsteksten kun skal tolkes i lys av det som var relevant på tidspunktet for vedtagelse av konvensjonen, eller om konvensjonen også skal tolkes i lys av samfunnsutviklingen, slik Våpenrådet er inne på i sin høringsuttalelse. Konvensjonens vedlegg IV lister opp en rekke konkrete metoder som er forbudt, noe som kan tale mot en vektlegging av formålsbetraktninger som medfører en utvidende tolkning av disse. Samtidig er de angitte metodene generelt formulert, noe som kan tyde på at angivelsen i vedlegg IV er utformet for også å ta høyde for samfunnsutvikling og stå seg over tid, og at formålsbetraktninger bør tillegges vekt. Departementets vurdering er at konvensjonens forbud bør tolkes dynamisk i lys av samfunnsutviklingen, og at moderne teknologi også omfattes. Det vises også til Prop. 149 L (2020–2021) s. 16 der det står at «Begrepet må tolkes i lys av samfunnsutviklingen, noe som også er i tråd med forvaltningspraksis».

Metodene opplistet i vedlegg IV ble vedtatt av konvensjonspartene i 1979, og er ikke senere revidert eller justert, med unntak av tilføyelsen av forbudte metoder for ferskvannsfisk og krepsefisk i 1995. Det er så vidt departementet kjenner til ikke andre dokumenter vedtatt under Bernkonvensjonen (resolusjoner, rekommandasjoner eller lignende) som gir føringer om hva som ligger i kategoriene «kunstige lyskilder», «innretninger for å belyse byttet» og «sikter for nattjakt bestående av innretninger for elektronisk forstørrelse eller overføring».

Departementet har vurdert nærmere hva som kan utledes av ordlyden i de relevante kategoriene i vedlegg IV.

Forbudet mot bruk av kategorien «kunstige lyskilder» i vedlegg IV er generelt utformet, og omfatter etter ordlyden all bruk av lyskilder som er kunstige ved jakt og fangst. Hva som regnes som «kunstig» er ikke definert i vedlegg IV, men en nærliggende tolkning er at det omfatter alle lyskilder som ikke er naturlige. Det vil si lys som ikke stammer fra naturen i form av direkte eller indirekte lys fra solen eller månen. Synlig lys som ikke er naturlig, for eksempel i form av lommelykter eller lignende, er klart omfattet. Ordlyden sier ikke eksplisitt at forbudet kun gjelder synlige kunstige lyskilder. Sentralt for forståelsen av forbudet blir dermed hva som menes med lyskilder. «Lyskilde» kan normalt defineres som «objekt som sender ut synlig lys» (se Det Norske Akademis ordbok) eller som «objekter som selv sender ut synlig lys, slik som sola, elektriske lyspærer eller flammen fra et stearinlys» (se Store norske leksikon). Med en slik forståelse av begrepet, mener departementet det er nærliggende å avgrense forbudet til kunstige lyskilder som sender ut synlig lys.

Kategorien «Innretninger for å belyse byttet» omfatter etter ordlyden midler som er egnet til å belyse byttet. Etter ordlyden vil dette typisk være synlig lys som kan rettes mot dyr som det utøves jakt på eller fangst av. En «innretning» kan defineres som «noe som er laget til en bestemt bruk» (se Det Norske Akademis ordbok) eller som «noe som er laget for et bestemt formål, apparat eller instrument» (se Språkrådets bokmålsordbok). I denne sammenheng er innretningen ment å belyse byttet – noe som vil ha en klar kobling med en lyskilde. Verken kategorien «kunstige lyskilder» eller kategorien «innretninger for å belyse byttet» skiller etter ordlyden mellom fastmonterte eller håndholdte innretninger eller enheter.

Departementet mener ordlyden åpner for at en lyskilde, som for eksempel en lommelykt, vil kunne falle inn under både alternativet «kunstig lyskilde» og alternativet «innretning som belyser byttet». Dette kan etter departementets vurdering tale for at det er en viss overlapp mellom de nevnte kategoriene.

Når det gjelder kategorien «sikter for nattjakt bestående av innretninger for elektronisk forstørrelse eller overføring» mener departementet at det, ut fra en naturlig forståelse av ordlyden, omfatter forbud mot bruk av siktemidler på våpen som enten inneholder eller omfatter elektronisk bildeforstørring eller bildeoverføring. Det må også anses å omfatte innretninger med slik teknologi som kan kobles til et våpen og brukes som et siktemiddel, eller som på annen måte kan brukes som siktemiddel i en skuddsituasjon. Fosforbasert nattoptikk forsterker restlys slik at omgivelser i mørke kan sees av det menneskelige øyet. Digitale siktemidler fungerer tilnærmet som en optisk enhet på dagtid, men kan ved hjelp av lysfølsomme sensorer forsterke restlys i mørket til digitale bilder. Digitale termiske enheter benytter sensorer som omdanner varmeutstråling fra omgivelsene til digitale bilder. Slike siktemidler inneholder altså elektronisk bildeoverførende teknologi, enten i form av forsterking av restlys eller i form av omdanning av varmestråling. Departementet mener det tilsier at de overnevnte siktemidlene klart vil rammes av forbudet etter vedlegg IV.

Et videre spørsmål er om forbudet rammer all bruk av nattsikter, også på dagtid. Etter ordlyden omfattes siktemidler for «nattjakt» (night shooting). Ettersom tradisjonelle fosforbaserte nattsikter blir skadet ved bruk om dagen, kan en tolkning være at konvensjonspartene ikke så det nødvendig å presisere i konvensjonen at forbudet var avgrenset til bruk om natten. Samtidig viser den generelle formuleringen hovedsakelig til nattsiktets funksjon. Det taler for at hvorvidt en innretning er egnet for nattjakt (og ikke hvorvidt det brukes til nattjakt) får betydning for rekkevidden av forbudet. Etter departementets vurdering tilsier en tolkning av ordlyden at også bruk av nattsikter på dagtid omfattes av forbudet. Forbudet er videre avgrenset til «sikter» (sighting devices). Dette indikerer at det som er ment å rammes av ordlyden er våpensikter, og at et forbud mot bruk av «sikter for nattjakt bestående av innretninger for elektronisk forstørrelse eller overføring» følger av våre folkerettslige forpliktelser etter Bernkonvensjonen.

Departementet vil understreke at frem til det skjer en eventuell revisjon av Bernkonvensjonen, må partene til konvensjonen ta utgangspunkt i en tolkning av konvensjonens innhold basert på Wienkonvensjonen artikkel 31. Departementet kan ikke se at argumentene fra enkelte høringsinstanser om at Bernkonvensjonen på grunn av dens alder ikke kan anses relevant lengre, kan tillegges vekt. Departementet mener det ikke har kommet innspill i høringen som gjør at forslaget til tydeliggjøring av begrepet «kunstig lys» må endres.

En rekke høringsinstanser har pekt på at det er behov for å åpne for bruk av synlig lys og særskilte siktemidler, herunder termiske siktemidler, i visse tilfeller. Departementet vil vise til at forslaget bygger på en videreføring av gjeldende unntak fra forbudet mot bruk av «kunstig lys». Departementet vil, som omtalt i høringsnotatet, i en kommende forskriftsgjennomgang foreslå at unntakene som i dag følger av viltloven § 20 tredje ledd, samles i utøvelsesforskriften § 29a. Det vil samtidig foreslås presiseringer i ordlyden i forskriften, slik at ordlyden i unntaksbestemmelsen samsvarer bedre med begrepsbruken i forslaget til ny lovbestemmelse. Endringer som følger av den varslede forskriftsgjennomgangen må gjennomføres i etterkant av et eventuelt lovvedtak i Stortinget, og er en forutsetning for at forslag til ny viltressurslov kan tre i kraft.

En rekke høringsinstanser mener det er behov for å åpne for bruk av termiske hjelpemidler ved offentlig ettersøk. Departementet vil peke på at offentlig ettersøk ikke er omfattet av jaktbegrepet, men at en rekke bestemmelser i lovforslaget likevel gjøres gjeldende for offentlig ettersøk. Se nærmere omtale i punkt 12.7 om offentlig ettersøk og lovforslaget § 55, der departementet blant annet foreslår at viltmyndighetene kan beslutte at enkelte av reglene i loven kapittel 5 kan fravikes ved offentlig ettersøk.

Det er enkelte høringsinstanser som ønsker at det også skal kunne brukes synlig lys og særskilte siktemidler, herunder termiske siktemidler, ved skadefelling og ved lisensfelling. Departementet vil vise til at felling reguleres av bestemmelsene i lovforslaget kapittel 8. Det følger av § 45 tredje og fjerde ledd om lisensfelling, at Kongen ved forskrift eller ved enkeltvedtak kan fravike reglene i andre ledd i særlige tilfeller. Videre følger det av lovforslaget § 46 andre og tredje ledd at det i forskrift eller ved enkeltvedtak kan gis regler om at skadefelling kan gjennomføres uten hensyn til bestemmelser som nevnt i første ledd. For felling som iverksettes av myndighetene etter lovforslaget § 47 kan Kongen gjennom forskrift eller ved beslutning fravike bestemmelser som følger av første ledd.

Departementet vil peke på at svært mange privatpersoner og mange offentlige instanser, foreninger og organisasjoner mener det bør innføres et nytt unntak for bruk av termiske siktemidler ved hjortejakt. Meråker kommune, Sel kommune, Skjåk kommune, Sokndal kommune, Stranda kommune, Fritzøe Skoger AS, Oslo Jeger- og Fiskerforening, Norges Jeger- og Fiskerforbund, NORSKOG og en rekke privatpersoner mener et slikt unntak bør avgrenses til jakt på innmark.

Departementet ser at utfordringene med høye hjortebestander i enkelte deler av landet kan gi grunnlag for å vurdere å åpne for bruk av termiske siktemidler ved jakt på hjort. Som nevnt over, vil departementet sende på høring et forslag om nødvendige endringer i forskrift før forslaget om en ny viltressurslov kan tre i kraft. Som følge av de mange høringsinnspillene, vil departementet i forskriftsprosessen vurdere regler som åpner for bruk av termiske siktemidler ved jakt på hjort og eventuelt om dette skal avgrenses til jakt på innmark, slik en rekke høringsinstanser har pekt på.

Som nevnt i høringsnotatet punkt 10.2.4 om ettersøk i forbindelse med jaktutøvelse, bemerket departementene at definisjonen av ettersøk medfører utfordringer utenfor timene med dagslys for jegere som jakter hjortevilt og villsvin. Jegeren har i slike tilfeller behov for bruk av lys for undersøkelse av og rundt skuddsted for å finne, og om nødvendig avlive, lovlig påskutt hjortevilt eller villsvin i den mørke delen av døgnet. Med bakgrunn i at unntakene som følger av viltloven § 20 tredje ledd foreslås flyttet til utøvelsesforskriften, la departementene til grunn at denne problemstillingen kan vurderes nærmere i det påfølgende forskriftsarbeidet. Denne problemstillingen er også tatt opp av Norges Jeger- og Fiskerforbund, som foreslår at «jeger/jaktlag skal kunne benytte kunstig lys til umiddelbar undersøkelse av og rundt skuddstedet for å få oversikt over situasjonen. Det må sendes melding til kommunen og rettighetshaver ved bruk av kunstig lys også i slike situasjoner». Departementet vil i den kommende forskriftsprosessen vurdere unntak som kan åpne for bruk av synlig lys i forbindelse med den umiddelbare undersøkelsen av og rundt skuddstedet.

Departementets forslag innebærer en avgrensing mot rene håndholdte innretninger eller kikkerter til observasjon som benytter restlysforsterkende eller termisk teknologi under jakt. Flere høringsinstanser er positive til forslaget, herunder Statsforvalteren i Møre og Romsdal, Akershus grunneierlag SA, Fauske og Sørfold Jeger og Fiskerforening, Målselv Jeger og Fiskerforening og Norges Bondelag.

I forbindelse med næringskomiteens behandling av Prop. 149 L (2020–2021), se Innst. 604 L (2020–2021) s. 2, peker næringskomiteen på at en utredning av begrepet kunstig lys bør se nærmere på en «avgrensning mellom håndholdte enheter og våpenmonterte enheter, og om det er i strid med intensjonen i viltloven å forby digitale enheter til observasjon og videoopptak hele døgnet, som håndholdte enheter, basert på om utstyret kan brukes i dårlig lys».

Departementet har, som følge av næringskomiteens merknader, vurdert spørsmålet om det bør være et forbud mot bruk av håndholdte innretninger til observasjon som benytter restlysforsterkende eller termisk teknologi under jakt, herunder såkalte nattkikkerter.

Forvaltningen har over tid lagt til grunn en tolkning som innebærer at slike observasjonsmidler omfattes av forbudet mot kunstig lys. Departementet foreslår at det skal være tillatt å bruke slike innretninger under jakt. Det er da tale om rene observasjonsmidler til jakt som ikke kan festes til eller på annen måte kobles til våpenet og dermed ha funksjon som siktemiddel, eller på annen måte benyttes som et siktemiddel.

Departementet viser til at Bernkonvensjonens vedlegg IV forbyr bruk av «sighting devices for night shooting […]» ved jakt og fangst av vilt. Oversettelsen i St.prp. nr. 12 (1985–86) er «sikter for nattjakt […]», se s. 51. Ordlyden kan tale for at forbudet er ment å omfatte siktemidler som er festet på eller koblet til våpen, eller som på annen måte kan brukes som sikte i en skuddsituasjon. Det vil si våpensikter med slik teknologi.

Departementet legger til grunn at forslaget om å åpne for bruk av håndholdte innretninger til observasjon som benytter restlysforsterkende eller termisk teknologi under jakt, ikke vil bryte med Bernkonvensjonens regler, da dette må anses å ligge utenfor det konvensjonen er ment å regulere av forbudte metoder i vedlegg IV. Videre har departementet kommet til at det ikke foreligger tungtveiende argumenter eller behov for å forby rene håndholdte observasjonsmidler med restlysforsterkende eller termisk teknologi.

Bakgrunnen for departementets forslag, herunder for vurderingen opp mot Bernkonvensjonen, er at kikkerter brukes til observasjon og ikke i skuddsituasjonen. Slike hjelpemidler vil ikke innebære en fare for dyrevelferd eller annen sikkerhetsfare, enten det er på dagtid eller i den mørke delen av døgnet. Departementet mener videre det er lite som taler for at en ansvarsfull jeger vil benytte seg av håndholdte observasjonsmidler med restlysforsterkende eller termisk teknologi for å lokalisere et vilt i mørket for så å skyte mot viltet med et optisk siktemiddel. Det vil i så fall kunne innebære et brudd på kravet om forsvarlig jaktutøvelse, jf. lovforslaget § 21. Bruk av slike innretninger kun til observasjon vil heller ikke, etter departementets vurdering, bryte med Bernkonvensjonens forbud etter artikkel 8 mot bruk av metoder som ikke er selektive eller som kan forårsake at den lokale bestanden av en art forsvinner eller forstyrres alvorlig.

Det er en rekke løsninger som gjør det mulig å feste håndholdte innretninger med restlysforsterkende eller termisk teknologi på et våpen, eller å koble det til et optisk siktemiddel, og dermed benytte det som siktemiddel. Det understrekes at bruk av håndholdte observasjonsmidler med restlysforsterkende eller termisk teknologi, som kan festes på eller kobles til våpenet og brukes i en skuddsituasjon, eller på noen annen måte brukes i en skuddsituasjon, vil anses som et siktemiddel og vil være forbudt etter lovforslaget § 26 første ledd andre punktum.

At bruk av håndholdte restlysforsterkende og termiske kikkerter tillates under jakt, vil innebære at jegere kan lokalisere vilt enklere og mer effektivt i den mørke delen av døgnet enn det som er mulig med konvensjonelle optiske kikkerter. Bruk av kikkert med termisk teknologi vil bidra til enklere lokalisering av vilt også i dagslys. Enkelte innspill som departementet har mottatt i forbindelse med lovarbeidet har pekt på at det vil være uheldig for jaktens anseelse ved at jakten kan bli for effektiv. Enkelte høringsinstanser, herunder Oslo kommune, Stavanger kommune og NOAH – for dyrs rettigheter er imot å åpne for slike hjelpemidler. Departementet er enig i at det vil være uheldig dersom jaken blir så effektiv at den går utover en bærekraftig forvaltning av en viltart, men legger til grunn at reglene i jakttidsforskriften inneholder tilstrekkelige virkemidler for å motvirke en dette.

Departementet viser også til at rene observasjonsmidler, som restlysforsterkende kikkerter og termiske kikkerter, ikke er regulert verken i Sverige eller i Finland. I Danmark er det ikke lov å bruke termiske eller restlysforsterkende kikkerter under jakt, med unntak av jakt på mårhund og vaskebjørn. Bernkonvensjonen oppstiller minimumsforpliktelser som medlemsstatene må gjennomføre i nasjonal rett. Når det gjelder regulering av håndholdte innretninger som benytter restlysforsterkende eller termisk teknologi under jakt, har enkelte medlemsstater til Bernkonvensjonen ulik nasjonal regulering av slike kikkerter. Det trekker i retning av at det her foreligger et nasjonalt handlingsrom, og at det ligger til den enkelte medlemsstat å regulere dette ved behov.

8.7 Jakthundtrening og bruk av hund under jakt

8.7.1 Gjeldende rett

Viltloven § 23 første ledd første punktum slår fast at bruk av løs, på drevet halsende hund er forbudt unntatt for jakt på hare, rødrev og gaupe. Begrepet «løs, på drevet halsende hund» er ikke definert i viltloven, men begrepet kan forklares med en jakthund som springer løs, mens den driver viltet foran seg og bjeffer/loser.

Forbudet mot bruk av løs, på drevet halsende hund under jakt stammer fra jaktloven av 1899, og har blitt videreført i viltloven av 1951 og i gjeldende lov, men med enkelte unntak. Videreføring av forbudet mot løs, på drevet halsende hund under jakt er lite omtalt og begrunnet i forarbeidene. Av første ledd andre punktum følger det at for jakt på andre arter kan direktoratet gi samtykke for det enkelte område. I andre ledd første punktum står det at direktoratet fastsetter til hvilke tider jakt med hund kan foregå. Andre ledd andre punktum åpner for at tidene kan settes forskjellig for ulike deler av landet og de kan gjelde bestemte hunderaser. Etter tredje ledd kan det settes som vilkår for bruk av hund at jakten skjer på områder av en bestemt minstestørrelse.

Viltloven § 26 nr. 3 åpner for at Kongen kan gi nærmere regler i forskrift om blant annet bruk av ettersøkshund. Utøvelsesforskriften kapittel 7 inneholder nærmere regler om bruk av hund under jakt og felling. Utøvelsesforskriften § 22 tillater bruk av løs, på drevet halsende hund på flere viltarter enn de som følger av viltloven § 23. Bestemmelsen åpner for at løs, på drevet halsende hund også kan brukes ved jakt på rådyr og hjort, og ved felling av gaupe. De øvrige bestemmelsene i utøvelsesforskriften kapittel 7 (§§ 23 til 26) inneholder detaljerte regler knyttet til ettersøkshund og ettersøksekvipasjer. Det er blant annet krav om tilgang på godkjent ettersøkshund ved jakt på elg, hjort og rådyr. Viltforskriften § 4-2 andre ledd inneholder et forbud mot trening av jakthund på vilt i fangenskap.

Viltloven kapittel IX inneholdt tidligere flere bestemmelser om hund. Som følge av at hundeloven ble vedtatt i 2003, ble flere bestemmelser i kapittelet (§§ 53 til 55) tatt ut av viltloven og flyttet til hundeloven. Viltloven § 52 er den eneste gjenværende bestemmelsen i kapittel XI, og er en ren henvisning til hundeloven. Det følger av bestemmelsen at hundeloven gjelder ved sikring av hund, opptak av løs hund, avliving av hund, og reaksjoner mot hundeholderen med videre. Reglene i hundeloven om bruk av hund til jakt og jakthundtrening har en tett sammenheng med viltlovens regler, og omtales nærmere under. Sammenhengen mellom relevante bestemmelser i de ulike lovene er omtalt i Prop. 161 L (2012–2013) kapittel 4.4. I forbindelse med foreslåtte endringer i hundeloven, er hundedressur, jakt og fangst nærmere omtalt i Prop. 85 L (2021–2022) punkt 6.5.

Viltloven § 19 om human jakt omfatter også bruk av hund, se nærmere omtale i punkt 8.1. De rettslige rammene for bruk av hund under jakt følger av flere lover. I tillegg til viltlovens regler, må bruk av hund under jakt ses i sammenheng med naturmangfoldloven § 15 første ledd om at unødig skade, lidelse og jaging av viltlevende dyr skal unngås. Dyrevelferdsloven § 3 fastsetter et generelt utgangspunkt om at dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger. Denne bestemmelsen gjelder også for jakthunden. Videre følger det av dyrevelferdsloven § 20 at jakt skal utøves på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte.

Hundeloven inneholder en generell aktsomhetsbestemmelse for hundeholder i § 3 første ledd, som sier at en hundeholder skal vise aktsomhet for å unngå at hunden volder skade på folk, dyr, eiendom eller ting. Videre fremgår det av bestemmelsen at hundeholderen skal sørge for at hunden eller hundeholdet ikke er til urimelig ulempe for folk, miljø eller andre interesser. Blant annet skal hundeholderen søke å avverge at hunden eller hundeholdet skaper utrygghet for andre.

I tillegg inneholder hundeloven enkelte særregler for jakthunder og jakthundtrening. Det fremgår av § 8 første ledd at jakthundtrening, jakthundprøver og dressur bare kan foregå med samtykke av grunneieren eller den som har en allmenn bruksrett til eiendommen. Av andre ledd følger det at for bruk av hund under jakt og fangst med videre gjelder også viltloven § 23, jf. § 26, og reindriftsloven § 65.

Hundeloven § 9 første ledd åpner for visse unntak fra reglene om båndtvang. Unntaket i hundeloven § 9 første ledd bokstav f slår fast at båndtvang ikke gjelder for hund når den brukes for jakt, jakthundtrening og jaktprøver mellom 20. august og 1. april eller når båndtvang er fastsatt i medhold av hundeloven § 6 andre ledd bokstav c, d og e. § 9 tredje ledd inneholder også en henvisning til blant annet viltloven. Bestemmelsen sier at en hund som nyttes som jakthund eller er under trening eller prøve for dette, kan slippes på en aktsom måte slik det er naturlig ut fra bruksformålet uten hinder av hundeloven § 4 fjerde ledd når dette ikke er i strid med viltloven, naturmangfoldloven eller regler om båndtvang. Det samme gjelder for trening og prøving av ettersøkshunder.

Det følger av hundeloven § 10 første ledd første punktum at enhver kan oppta hund som er løs i strid med hundeloven §§ 4, 6 eller 7, jf. § 9, eller med forskrift gitt i medhold av disse paragrafene. Videre følger det av andre punktum at i utmark i jakttiden der jakt er lovlig, kan likevel bare rettighetshavere i området og politiet oppta løse hunder.

Av hundeloven § 14 tredje ledd bokstav c følger det at når båndtvang gjelder, kan grunneier, noen som opptrer på dennes vegne, eller jakt- og fangstberettigde, gjøre det inngrep mot hunden som fremstår som nødvendig, herunder avliving, for å avverge skade, så sant inngrepet ikke går lenger enn nødvendig og ikke utover det forsvarlige. Dette gjelder likevel ikke en hund som er i aktiv bruk som ettersøkshund etter sykt eller såret vilt.

Ved skadefelling og lisensfelling av bjørn, jerv, gaupe og ulv for å forhindre skade på bufe og tamrein, jf. naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav b, kan det gjøres unntak fra reglene om utøvelse av jakt og fangst i viltloven kapittel VI, herunder reglene om bruk av hund. Det samme gjelder der myndighetene av eget tiltak iverksetter felling av vilt etter naturmangfoldloven § 18 tredje ledd. Dette følger av viltloven § 35 første ledd. Utøvelsen av felling etter naturmangfoldloven § 18, inkludert adgangen til bruk av hund, er nærmere omtalt under punkt 11.2 og 11.3.

8.7.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementene forslo i høringsnotatet § 24 en egen bestemmelse om bruk av hund under jakt og jakthundtrening. Forslaget tok utgangspunkt i en annen inndeling enn viltloven § 23. Departementene foreslo å angi hovedregler og prinsipper for bruk av hund i loven, og en forskriftshjemmel som åpner for å gi mer detaljerte regler.

Departementene foreslo i høringsnotatet § 24 første ledd at bruk av hund under jakt og jakthundtrening er tillatt, med mindre annet følger av lov eller forskrift. Forslaget innebar en utvidelse sammenlignet med viltloven § 23, ved at forslaget også gjaldt jakthundtrening.

I høringsnotatet § 24 andre ledd foreslo departementene å innføre en aktsomhetsnorm ved at hundefører må påse at bruken av hund under jakt og jakthundtrening skjer på en aktsom måte, og i tråd med aktsomhetskravene i hundeloven §§ 3 og 9.

I høringsnotatet § 24 tredje ledd foreslo departementene en henvisning til hundeloven for regler om sikring av hund, opptak av løs hund, avliving av hund, reaksjoner mot hundeholderen med videre. Forslaget var en videreføring av viltloven § 52.

I høringsnotatet § 24 fjerde ledd foreslo departementene en detaljert og fleksibel forskriftshjemmel delt inn i bokstav a til e. Myndigheten til å gi forskrift ble foreslått lagt til Kongen. Etter bokstav a fulgte en hjemmel til å gi forskrift om til hvilke tider jakt med hund og jakthundtrening kan foregå. I høringsnotatet § 24 fjerde ledd bokstav b ble det foreslått en forskriftshjemmel om begrensninger og vilkår for bruk av hund under jakt og for jakthundtrening. Etter bokstav c fulgte en hjemmel til å gi forskrift om forbud mot bruk av hund med bestemte funksjonsmåter eller særlige egenskaper til jakt og jakthundtrening. I høringsnotatet § 24 fjerde ledd bokstav d ble det foreslått en hjemmel til å gi forskrift om krav til ettersøksekvipasjer og om krav om tilgang til godkjent ettersøkshund. I bokstav e foreslo departementene en forskriftshjemmel om trening av jakthund og for jakthundprøver.

Departementene foreslo også at viltloven § 23 andre ledd andre punktum ikke skulle videreføres.

I høringsnotatet omtalte departementene også forslag til nye forskriftsbestemmelser for å regulere bruk av hund til jakt og jakthundtrening. Departementene understreket i høringsnotatet at et forslag til forskriftsbestemmelser skulle sendes på høring på et senere tidspunkt, og at nye forskriftsregler ville bli vedtatt samtidig som forslaget til ny lov vil tre i kraft.

Departementene foreslo at gjeldende forbud mot løs, på drevet halsende hund ikke skulle videreføres i forslaget til ny lov. Departementene foreslo i stedet forskriftshjemmelen i høringsforslaget § 24 fjerde ledd bokstav c, om at Kongen i forskrift kan gi regler om forbud mot bruk av jakthund med bestemte funksjonsmåter eller særlige egenskaper. Dette var ment å gjelde blant annet jakthunder som i dag karakteriseres som løs, på drevet halsende hund. Departementene viste til at utøvelsesforskriften § 22 vil bli endret i lys av dette, for å tydeliggjøre at bruk av løs, på drevet halsende hund under jakt fremdeles skal være forbudt, men med unntak for enkelte viltarter.

Departementene foreslo i tillegg at begrepet «løs, på drevet halsende hund» skulle endres til «drivende» hund i den kommende forskriftsgjennomgangen. Drivende hund ble foreslått definert som en hund som forfølger og driver viltet foran seg med los over lengre tid.

Departementene viste til at det vil bli vurdert å ta inn en ny bestemmelse i utøvelsesforskriften om begrensning i antall hunder som kan brukes samtidig på samme vilt. Videre omtalte departementene i høringsnotatet at det vil bli vurdert å innføre et forbud mot skarpe hunder i den kommende forskriftsgjennomgangen.

Departementene understreket at høringsforslaget § 24 om bruk av hund under jakt og jakthundtrening, og forskrift med hjemmel i denne lovbestemmelsen, vil gjelde tilsvarende ved felling etter naturmangfoldloven § 18. Videre åpnet høringsforslaget kapittel 8 for at det vil være adgang til å fravike blant annet § 24 ved felling etter naturmangfoldloven § 18. Denne adgangen gjelder også for forskrift som er gitt med hjemmel i høringsforslaget § 24.

8.7.3 Høringsinstansenes syn

Departementet har mottatt i overkant av 200 høringsinnspill knyttet til forslaget om regulering av bruk av hund og jakthundtrening. Av disse er det rundt 150 innspill fra privatpersoner. Mange av de private innspillene er likelydende, hvor det anføres at drivende hunder påfører dyrene stress og lidelse, og at drivende hunder under jakt bør forbys av dyrevelferdsmessige hensyn. Enkelte privatpersoner er skeptiske til at lovforslaget åpner for å regulere bruk av hund nærmere i forskrift.

Flere offentlige instanser, foreninger og organisasjoner stiller seg positive til hele eller deler av forslaget. Det gjelder Kvinnherad kommune, Innlandet fylkeskommune, Statsforvalteren i Innlandet, Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus, Folkeaksjonen Ny Rovdyrpolitikk, Jegernes Interesseorganisasjon, Norges Jeger- og Fiskerforbund, Norges Skogeierforbund, Norsk Kennel Klub, Norsk Wachtelhundklubb, NORSKOG og Skogkurs.

Frosta jeger- og fiskerforening er negativ til forslaget, og skriver at de ønsker å uttrykke dyp bekymring over de foreslåtte endringene, som de mener utgjør en direkte trussel mot løshundjakt.

Enkelte høringsinstanser er negative til bruk av hund til jakt, herunder Aktivt Rovdyrvern, Dyrebeskyttelsen Norge, Foreningen Våre Rovdyr, FugleAdvokatene, NOAH – for dyrs rettigheter og Norges Miljøvernforbund. Aktivt Rovdyrvern ønsker et generelt forbud mot bruk av løs, på drevet halsende hund (drivende hund) og skarpe hunder, og mener det må gjelde for jakt og felling av alle arter. Dyrebeskyttelsen Norge mener at jakt med løs hund bør forbys, og skriver:

Denne jaktmetoden er til fare både for hunden og for de ville dyrene. Det er en svært stressende jaktform, hvor ville dyr kan ende opp med å både løpe seg i hjel eller dø etter direkte angrep fra jakthunden.

Flere høringsinstanser, blant annet Sokndal kommune, Bjerkreim kommune, Lund kommune, Folkeaksjonen Ny Rovdyrpolitikk, Norsk Kennel Klub og Utmarksavdelinga Vest AS er positive til at også jakthundtrening reguleres av forslaget.

Når det gjelder departementenes forslag om å ikke videreføre regulering av løs, på drevet halsende hund i lov, støttes det av Lierne kommune, Folkeaksjonen Ny Rovdyrpolitikk, Norges Bondelag, NORSKOG, Rovviltnemnda i region 6 og Villsvinprosjektet.

Forslaget om å gå bort fra begrepet «løs, på drevet halsende hund» til «drivende hund» støttes ikke av Jegernes Interesseorganisasjon og Hygenringen, mens Oslo Jeger- og Fiskerforening og Bergen kommune stiller seg positive til forslaget.

Noen høringsinstanser, herunder Utmarksavdelinga Vest AS, Aremark kommune og Indre Østfold kommune mener jakthundtrening er en del av jaktretten, og at grunneiers enerett til jakthundtrening må inn i lovteksten.

Enkelte høringsinstanser, herunder Sør-Varanger kommune, Grue Finnskog Jeger- og Fiskeforening, og Norsk Kennel Klub Jakthunddivisjonen, er kritiske til at lovforslaget åpner for ytterligere regulering, mens Norsk Bonde- og Småbrukarlag ønsker mer regulering og skriver:

Vi ønsker et bedre regelverk rundt bruk av jakthund. Bakteppe for det er at løshund-plagen i beiteområder har eksplodert i takt med antall hundeholdere i Norge. Det gjelder også jakthunder.

Norges Jeger- og Fiskerforbund og Norsk Kennel Klub er noe skeptisk til utformingen av forskriftshjemmelen. Norges Jeger- og Fiskerforbund skriver:

Slik bestemmelsen er foreslått, vil loven ha hjemler til å regulere bruk av hund til jakt, jakthundtrening, felling, jakthundprøver mm i et omfang som i teorien kan medføre en stopp for bruk av hund til jakt, felling og trening. NJFF leser ikke intensjonen med lovbestemmelsen dit hen, men forskriftene vil uansett være av innskrenkende karakter.

En rekke høringsinstanser peker på behovet for bruk av løs, på drevet halsende hund til skadefelling og lisensfelling av store rovdyr. Det gjelder blant annet Alvdal kommune, Aurskog-Høland kommune, Engerdal kommune, Folldal kommune, Sel kommune, Tynset kommune, Vågå kommune, Statsforvalteren i Innlandet, Rovviltnemnda i region 3 / Oppland, Statskog SF, Akershus grunneierlag SA og Norges Bondelag. Statsforvalteren i Innlandet skriver:

Bruk av hund i forbindelse med felling av rovdyr har blitt et helt nødvendig verktøy i både skadefelling og lisensfelling. Spesielt bruk av løs på drevet halsende hund, nå kalt drivende hund, er omdiskutert. Vi ser frem til videre avklaringer knyttet til hva som ligger i å bruke en drivende hund til felling av rovdyr, noe som vil gjøre det enklere også å forstå lovverket både for forvaltning og jegere, jf. § 24 i lovforslaget.

Vågå kommune skriver:

Viktig at laus på drevet halsande hund blir tillat brukt på store rovdyr, samt trening slik at kommunane kan nytte hundar som er trena og skikka for oppgåva under skadefellingsoppdrag. Det må også vere lov å nytte laus på drevet halsande hund under ordinær lisensjakt i lovverket da dette er effektivt for å ta ut fastsett kvote.

Norske Reindriftsamers Landsforbund og Nord-Senja reinbeitedistrikt ønsker et forbud mot løs hund i reinbeiteområder. Norske Reindriftsamers Landsforbund skriver:

NRL har i innledningen gitt uttrykk for problemer knyttet til bruk av løse jakthunder innenfor reindriftsområdene. NRL er opptatt av at det utformes forskrift som setter klare regler for bruk av hund under jakt, og hvor det ikke bør tillates hund innenfor reinens parrings- og høstbeiteområder.

Enkelte høringsinstanser, herunder Mattilsynet og Norsk Kennel Klub, har pekt på at det er behov for å tydeliggjøre hvordan reglene i bestemmelsen skal vurderes opp mot dyrevelferdsloven og hundeloven. Mattilsynet mener blant annet at det bør presiseres i andre ledd at bruk og trening av jakthund skal foregå i samsvar med dyrevelferdsloven. Mattilsynet mener også at forslaget til lovbestemmelse overlapper med dyrevelferdsloven §§ 3, 20 og 26 om trening av dyr. Norsk Kennel Klub peker på at det er uklarheter rundt hvordan kryssende lovverk (hundeloven) vil stå i forhold til trening av jakthund.

8.7.4 Departementets vurderinger

Lovforslaget § 27 inneholder nærmere regler om jakthundtrening og bruk av hund under jakt. Lovforslaget viderefører i all hovedsak innholdet i høringsforslaget § 24.

Jakt med hund har lange tradisjoner i Norge. Jakthunden er en viktig del av ulike former for jakt på både småvilt og storvilt, der hunden enten brukes i bånd eller slippes løs. Formålet med hundens arbeid som løs under jakt er i hovedsak å stille, påvise eller drive vilt slik at jeger kan komme til skudd, eller at hunden apporterer felt småvilt. I bånd kan hunden brukes til å lede jegeren frem til viltet eller drive viltet mot en post. Utover dette benyttes hunder blant annet til ettersøk av såret eller sykt vilt, bestandskartlegging og i forbindelse med felling med hjemmel i naturmangfoldloven § 18.

De mange likelydende høringsinnspillene fra privatpersoner viser til at drivende hunder påfører dyrene stress og lidelse, og at det ut ifra dyrevelferdsmessige hensyn bør forbys. Departementet vil peke på at eventuelle dyrevelferdsmessige utfordringer ved bruk av hund til jakt hovedsakelig er knyttet til bruk av løs hund. Behovet for å regulere bruken av hund til jakt og jakthundtrening vil derfor først og fremst være rettet mot bruk av løs hund. Departementet viser til at forskriftshjemmelen i lovforslaget § 27 tredje ledd er utformet for å ivareta blant annet dyrevelferdsmessige hensyn, og at reglene om forbud mot bruk av drivende hunder skal videreføres i forskrift, men med enkelte unntak. Videre vil departementet, som nevnt under punkt 8.7.2, vurdere nye bestemmelser i kommende forskriftsgjennomgang som vil forby bruken av skarpe hunder og regulere antall hunder som kan brukes samtidig på samme vilt. Departementet mener derfor at hensynet til dyrevelferden, både for viltet som jaktes på og for jakthunden, er ivaretatt ved utformingen av lovbestemmelsen.

Departementet registrerer at flere innspill fra offentlige instanser, foreninger og organisasjoner er positive til en ny utforming av bestemmelsen om bruk av hund til jakt, og at bestemmelsen også omfatter jakthundtrening. Departementet viser til at trening av jakthunder i enkelte tilfeller kan innebære aktiviteter som har klare likheter med en jaktsituasjon uten at viltet felles, men som kan være belastende for viltet. Det er derfor naturlig at også jakthundtrening omfattes på lik linje med regulering av bruk av hund under jakt.

I høringsnotatet ble det pekt på at viltloven inneholder få regler om bruk av hund under jakt, og at viltloven § 23 om bruk av hund har en noe «brå» og lite pedagogisk inngang ved et forbud mot bruk av såkalt løs, på drevet halsende hund. Norsk Kennel Klub og Norges Jeger- og Fiskerforbund er begge positive til at lovbestemmelsen har en mer positiv inngang enn gjeldende regler, men er samtidig skeptiske til at den nærmere reguleringen vil skje gjennom regler i forskrift. Departementet vil vise til at forslaget til ny lovbestemmelse angir hovedregler og prinsipper for bruk av hund, og at det videre gis en forskriftshjemmel som åpner for å gi mer detaljerte regler. Denne lovteknikken er også valgt i flere av de andre lovbestemmelsene i departementets forslag, og vil sikre en fleksibilitet i regelverksutviklingen fremover. Endringer i forskrift vil i alle tilfeller være gjenstand for involvering av relevante fagetater og -miljøer i en ordinær høringsprosess.

Departementet registrerer også at mange høringsinstanser støtter forslaget om å endre begrepet «løs, på drevet halsende hund» til «drivende hund», og at drivende hund reguleres nærmere i forskrift.

Flere høringsinstanser mener at jakthundtrening må anses som en del av grunneiers enerett og synliggjøres i ordlyden i lovforslaget. Sokndal kommune er blant de som mener det vil tydeliggjøre at jakthundtrening er en del av grunneierretten. Kommunen viser i sin høringsuttalelse til at det oppstår konflikter rundt dette, ved at hunder trenes uten tillatelse og slik forringer grunneiers jaktforvaltning og ønske om kontroll på forstyrrelse av viltet i sin private forvaltning og næring. Departementet mener det ikke er grunn til å ta inn dette i lovens ordlyd, da hundeloven § 8 første ledd ivaretar grunneiers rettigheter i tilstrekkelig grad, herunder at jakthundtrening, jakthundprøver og dressur bare kan foregå med samtykke av grunneieren eller den som har allmenn bruksrett til eiendommen.

Bruk av løs, på drevet halsende hund er trukket frem av flere høringsinstanser når det kommer til skadefelling av store rovdyr og lisensfelling. Departementet viser til at viltloven § 35 åpner for at viltmyndighetene kan fravike reglene om utøvelse av jakt og fangst i viltloven kapittel VI, herunder reglene om bruk av hund, ved felling med hjemmel i naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav b. Adgangen til å fravike utøvelsesreglene ved gjennomføring av felling med hjemmel i naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav b videreføres i departementets lovforslag, se nærmere omtale under punkt 11.2 og 11.3. Det innebærer at drivende hunder kan benyttes i fellingssituasjoner dersom viltmyndighetene åpner for det.

Når det gjelder ønsket fra Norske Reindriftsamers Landsforbund og Nord-Senja reinbeitedistrikt om et forbud mot bruk av løs hund under jakt i reinbeiteområder, viser departementet til at lovforslaget § 27 tredje ledd bokstav b åpner for at det i forskrift kan settes begrensninger og vilkår for bruk av hund under jakthundtrening og jakt. Departementet viser til at problemstillingen som Norske Reindriftsamers Landsforbund og Nord-Senja reinbeitedistrikt peker på, vil kunne adresseres i en senere forskriftsgjennomgang. Departementet viser for øvrig til at reindriftsloven § 65 åpner for regulering av ferdsel i område hvor rein beiter, blant annet om jakthundprøve.

Forslaget om å ikke videreføre innholdet i viltloven § 23 andre ledd andre punktum er ikke kommentert av høringsinstansene. Regelen om at tidene for jakt med løs, på drevet halsende hund kan settes forskjellig for ulike deler av landet og gjelde bestemte hunderaser har vært lite brukt, og anses å ha liten praktisk betydning.

Som det fremgår av punkt 8.7.1 om gjeldende rett, er det regler i både hundeloven og dyrevelferdsloven som er relevante i forbindelse med bruk av hund til jakt og jakthundtrening. Departementet vil understreke at reglene i lovforslaget § 27 med tilhørende forskrifter forutsettes å være innenfor rammene som følger av de relevante bestemmelsene i disse lovene. Det betyr konkret at det er hundelovens regler om båndtvang som er førende. Jakthundtrening med løs hund utenom jakttid må derfor skje utenom båndtvangstiden. Jakthundtrening med båndhund kan imidlertid skje når som helst. I tillegg må grunneiers samtykke innhentes dersom formålet er trening, uavhengig av om hunden er løs eller i bånd. Mattilsynet har pekt på at det er en overlapp mellom lovforslaget og reglene i dyrevelferdsloven §§ 3, 20 og 26 om trening av dyr, og mener det bør presiseres i lovforslaget andre ledd at bruk og trening av jakthund skal foregå i samsvar med dyrevelferdsloven. Departementet er enig med Mattilsynet i at det er en viss overlapp, men er av den oppfatning at det er en naturlig konsekvens av forholdet mellom dyrevelferdsloven som en sektorovergripende lov og forslaget til en ny viltressurslov som en sektorlov. Departementet er likevel kommet til at det er hensiktsmessig å ta inn en presisering i lovforslaget § 27 andre ledd som henviser til dyrevelferdsloven, slik Mattilsynet tilrår. Av lovtekniske hensyn, har departementet i etterkant av høringsrunden kommet til at henvisningen til hundeloven om blant annet sikring av hund, ikke videreføres i lovforslaget. Departementet mener det er tilstrekkelig at henvisningen fremgår av merknaden til lovbestemmelsen. Det er også gjort mindre språklige justeringer i lovforslaget sammenlignet med høringsforslaget.

Departementene omtalte også forslag til nye forskriftsbestemmelser som vil regulere bruk av hund til jakt og jakthundtrening i høringsnotatet. Departementene understreket i høringsnotatet at et forslag til forskriftsbestemmelser sendes på høring på et senere tidspunkt, og at nye regler vil bli vedtatt samtidig som forslaget til ny lov vil tre i kraft. Departementet registrerer at flere høringsinstanser er positive til de reguleringene som foreslås vurdert i en kommende forskriftsprosess.

8.8 Særskilte forbud mot å løsne skudd

8.8.1 Gjeldende rett

Reglene om forbud mot bruk av motordrevet fremkomstmiddel under jakt går frem av viltloven § 21. Bestemmelsen bygger på § 45 i jaktloven av 1951. Forbudene som fremgår av bestemmelsen, retter seg mot handlinger som skjer «under jakt». Bestemmelsen sammenfaller med forbudet etter Bernkonvensjonen artikkel 8 og vedlegg IV mot bruk av fly og motorkjøretøy i bevegelse ved jakt og fangst av vilt som er listet under konvensjonen.

Viltloven § 21 første ledd bokstav a inneholder et forbud mot å løse skudd på eller over offentlig vei eller jernbane. Hva som er offentlig vei fremgår ikke av forarbeidene, men må ses i lys av definisjonen av offentlig vei i lov 21. juni 1963 nr. 23 om vegar (veglova) § 1. Bestemmelsen gjelder ikke private veier. Det å løse skudd på eller over privat vei må vurderes konkret opp mot aktsomhetsnormen som følger av viltloven § 19. Forbudet mot å løse skudd gjelder tilsvarende på eller over jernbane. Hva som menes med jernbane er heller ikke omtalt i forarbeidene til viltloven, men må ses i sammenheng med lov 11. juni 1993 nr. 100 om anlegg og drift av jernbane, herunder sporvei, tunnelbane og forstadsbane m.m. (jernbaneloven) § 1.

Viltloven § 21 første ledd bokstav b inneholder et forbud mot å bruke luftfartøy eller motorkjøretøy til å forfølge vilt eller avlede viltets oppmerksomhet fra jegeren under jakt. Verken «luftfartøy» eller «motorkjøretøy» er nærmere definert i forarbeidene til viltloven.

Viltloven § 21 første ledd bokstav c inneholder et forbud mot bruk av luftfartøy eller motorkjøretøy til lokalisering av vilt utenfor vei. I Rt. 1984 s. 643 ble en helikopterpilot dømt for å ha benyttet helikopter til blant annet å lokalisere og drive villrein under jakt på Hardangervidda.

Viltloven § 21 første ledd bokstav d inneholder et forbud mot å løse skudd fra luftfartøy eller motorkjøretøy. Forbudet er generelt, og det stilles ikke krav til at luftfartøyet eller motorkjøretøyet er i bevegelse eller har motoren i gang. Forbudet gjelder uavhengig av om motorkjøretøyet befinner seg på privat, offentlig eller utenfor vei.

Andre ledd første punktum oppstiller et forbud mot å drive jakt fra motorbåt eller annet flytende eller svevende fartøy drevet med motor, med mindre jegeren er mer enn 2 kilometer fra land, holmer og skjær. Forbudet gjelder både på sjøen og i innsjøer. Med begrepet «motorbåt» menes enhver båt som har en form for motor. I Rt. 1990 s. 68 kom Høyesterett til at jakt fra båt, der påhengsmotoren var vippet opp og bensinslangen frakoblet, også rammes av bestemmelsen, selv om jegeren benyttet årer som fremdrift under selve jakten. Andre ledd andre punktum inneholder et unntak fra forbudet i andre ledd første punktum, ved ettersøk av påskutt sjøfugl i sjø når fartøyets hastighet ikke overstiger 5 knop. Bestemmelsen ble tatt inn ved lovendring, se lov 28. mars 2014 nr. 9. Bakgrunnen for lovendringen var at forbudet mot bruk av motorbåt ved ettersøk av lovlig påskutt sjøfugl ikke ivaretok kravet til dyrevelferd på en tilstrekkelig måte, jf. Prop. 161 L (2012–2013) s. 14. Etter tredje punktum har jegeren i slike ettersøkstilfeller bevisbyrden for at påskytingen var lovlig, og skal snarest varsle politi og kommune om bruk av motor under ettersøket.

Videre følger det av viltloven § 21 andre ledd fjerde punktum at fylkeskommunen, for bestemte områder og tidsrom, kan øke eller minske avstanden fra land for forbudssonen (2-kilometersgrensen). Hjemmelen har ikke vært benyttet.

Tredje ledd åpner for at departementet kan fastsette forskrifter om største tillatte hastighet under jakt fra fartøy utenfor område nevnt i andre ledd. Denne myndigheten er delegert til Miljødirektoratet. Det er ikke gitt forskrift i medhold av bestemmelsen.

8.8.2 Forslaget i høringsnotatet

Viltloven § 21 første ledd bokstav a og d regulerer det å «løse skudd», mens bokstavene b og c omhandler forbud mot å «bruke luftfartøy eller motorkjøretøy».

I høringsnotatet foreslo departementene at innholdet i viltloven § 21 i det vesentlige skulle videreføres, men i to lovbestemmelser. Departementenes forslag fremgikk av høringsforslaget § 25 om særskilte forbud mot å løsne skudd under jakt, og høringsforslaget § 26 om forbud mot bruk av luftfartøy, motorkjøretøy og motorfartøy under jakt, jf. omtale i punkt 8.9.

I høringsforslaget § 25 første punktum foreslo departementene at det er forbudt under jakt å løsne skudd på eller over offentlig vei eller jernbane. Videre fremgikk det av forslaget § 25 første punktum at det er forbudt under jakt å løsne skudd fra luftfartøy eller motorkjøretøy.

I høringsforslaget § 25 andre punktum foreslo departementene at Kongen kan gi forskrift om unntak fra forbudet mot å løsne skudd under jakt fra motorkjøretøy for bevegelseshemmede.

Departementene foreslo for øvrig mindre språklige endringer i høringsforslaget § 25 ved at begrepet å «løse» skudd gjennomgående skulle endres til å «løsne» skudd, da dette er mer i tråd med synonymet å «avfyre».

8.8.3 Høringsinstansenes syn

Departementet har mottatt om lag 30 høringsinnspill til høringsforslaget § 25.

NOAH – for dyrs rettigheter støtter innholdet i bestemmelsen. De mener imidlertid også at det bør være forbud mot å løsne skudd over skogsveier, av hensyn til sikkerhet og allemannsretten, og ser ikke hvorfor skogsveier skal være unntatt fra forbudet. Tilsvarende ønsker Aktivt Rovdyrvern et totalforbud mot å løsne skudd over vei og jernbane.

Lesja kommune mener det må tas med i bestemmelsen at kommunal fallviltnemnd gis tillatelse til å avlive dyr med skudd på eller ved offentlig vei eller jernbane.

Tynset kommune, Alvdal kommune, Nord-Fron kommune og Folldal kommune mener kommunale skadefellingslag må gis tillatelse til postering i bil under skadefelling av ulv. De viser til at det i dag kan gis dispensasjon for dette, og at om det ikke tas inn i loven, bør det reguleres i forskrift. Tilsvarende syn har Sør-Varanger kommune, som viser til at jeger da avgir minimalt med lukt og lyd. Sør-Varanger kommune mener dette ikke skal gjelde kun ved skadefelling av ulv, men også ved øvrig skadefelling i kommunal regi.

Mange høringsinstanser, blant annet Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus, Buskerud fylkeskommune, Agder fylkeskommune, Innlandet fylkeskommune, Åsnes kommune ved råd for mennesker med nedsatt funksjonsevne, Målselv Jeger og Fiskerforening, Skogkurs, Utmarksavdelinga Vest AS, Norges Fjellstyresamband og Norges Jeger- og Fiskerforbund, er positive til at det foreslås en forskriftshjemmel som kan åpne for motorisert ferdsel under jakt for personer med bevegelseshemming. Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus skriver:

Det å åpne for at også bevegelseshemmede kan få mulighet for å drive jakt ved bruk av motorisert fremkomstmiddel ser statsforvalteren som positivt. Det åpner opp en mulighet for en gruppe som i dag er ekskludert fra å drive med jakt på grunn av fysiske begrensninger. Det er vår vurdering at omfanget av en eventuell åpning for bruk av motorisert ferdsel knyttet til bevegelseshemmedes jaktutøvelse er begrenset og utgjør liten ekstra belastning på terreng og fauna.

Enkelte av høringsinstansene, som Målselv Jeger og Fiskerforening, mener det må understrekes at må foreligge et reelt behov for jakt fra motorkjøretøy, og at det bør stilles krav om legeerklæring og konkrete krav til hva denne bør inneholde. Jegernes Interesseorganisasjon mener at unntaket fra forbudet for forflytningshemmede må gjelde «motorkjøretøy og motorfartøy».

8.8.4 Departementets vurderinger

Departementet viser til at første punktum i bestemmelsen i det vesentlige er en videreføring av gjeldende rett, og at det er kommet få innspill om konkrete endringer av bestemmelsen. Departementet opprettholder i all hovedsak forslaget som ble sendt på høring, se lovforslaget § 28.

Departementet registrerer at de fleste høringsinstansene er positive til forslaget.

NOAH – for dyrs rettigheter mener det bør være forbud mot å løsne skudd over skogsveier, av hensyn til sikkerhet og allemannsretten. Departementet viser til at skogsbilveier eller andre private veier, skiller seg fra offentlig vei og bane ved at ferdselen er langt lavere. Departementet ser derfor ikke behov for å regulere private veier eksplisitt i lovforslaget. Kravet til forsvarlig jaktutøvelse etter lovforslaget § 21 tilsier for øvrig at jegeren i alle tilfeller skal ha sikker bakgrunn i forbindelse med å løsne skudd.

Når det gjelder forslaget om at det i forskrift kan gis unntak fra forbudet mot å løsne skudd under jakt fra motorkjøretøy for bevegelseshemmede, er høringsinstansene positive. Høringsforslaget kom inn som følge av innspill fra Norges Handikapforbund, Norsk Friluftsliv og Norges Jeger- og Fiskerforbund, for å legge til rette for at bevegelseshemmede i større grad skal kunne få utøve jakt. Et unntak fra forbudet mot å løsne skudd fra motorkjøretøy vil åpne for at en gruppe mennesker får en reell mulighet til å delta i jakt. Departementet er enig med Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus som uttaler at et slikt unntak i liten grad utgjør en ekstra belastning for terreng og fauna.

Forslaget åpner for at personer som på grunn av fysiske utfordringer er avhengig av rullestol, kan få mulighet til å jakte fra motorisert rullestol på visse vilkår. Flere av høringsinstansene har gitt merknader til innholdet i en fremtidig forskrift. Det er blant annet vist til at bruk av motorkjøretøy må dekke et reelt og dokumenterbart behov, og til at forskrift for bruk av motorkjøretøyer i utmark og på islagte vassdrag § 6 og en eventuell fremtidig forskrift etter viltressursloven må ses i sammenheng. En eventuell forskrift om dette vil følge egne prosesser, og vurderes innenfor rammene av motorisert ferdsel i utmark, jf. lov 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag (motorferdselloven). Det vil da også vurderes nærmere hvordan et slikt begrenset unntak kan utformes, slik at det ikke bryter med lovforslaget § 21 om forsvarlig jaktutøvelse eller Bernkonvensjonens forbud mot bruk av motorkjøretøy ved jakt og fangst.

Departementet har i etterkant av høringen vurdert begrepsbruken i bestemmelsen. Departementet foreslår å bytte begrepet «bevegelseshemmede» med begrepet «personer med nedsatt bevegelsesevne», da det etter departementets oppfatning er et mer språklig nøytralt og dekkende begrep.

Når det gjelder innspillet fra Lesja kommune om adgangen til avliving med skytevåpen på vei og bane for kommunale faltviltnemnder, viser departementet til at offentlige ettersøk etter lovens system ikke er omfattet av jaktbegrepet, jf. lovforslaget § 3 bokstav b. Det innebærer at utøvelsesreglene, som eksempelvis lovforslaget § 28, kan fravikes ved offentlig ettersøk, se lovforslaget § 55. Departementet mener derfor det ikke er nødvendig å gjøre unntak for slike situasjoner i lovforslaget § 28.

Enkelte høringsinstanser, som Alvdal kommune og Nord-Fron kommune, har vist til behovet for å kunne postere i bil under skadefelling av ulv. Departementet viser til at en slik adgang kan gis i forbindelse med konkrete skadefellingsvedtak etter naturmangfoldloven. Hvilke regler som gjelder ved skadefelling og adgangen til å fravike disse reglene, er regulert i lovforslaget § 46 om skadefelling, jf. punkt 11.3.

8.9 Forbud mot bruk av luftfartøy, motorkjøretøy og motorfartøy

8.9.1 Gjeldende rett

Forbud mot bruk av motordrevet fremkomstmiddel under jakt er i dag regulert i viltloven § 21. Bestemmelsen er nærmere omtalt under punkt 8.8.1.

8.9.2 Forslaget i høringsnotatet

Som nevnt under punkt 8.8.2, foreslo departementene at innholdet i viltloven § 21 i det vesentlige bør videreføres, men at innholdet i bestemmelsen burde splittes opp for å gi bedre oversikt. I høringsforslaget § 26 første ledd foreslo departementene å samle forbudene som er knyttet til «å bruke» luftfartøy, motorkjøretøy og fartøy drevet med motor under jakt.

I høringsforslaget § 26 første ledd bokstav a foreslo departementene et forbud mot å bruke luftfartøy eller motorkjøretøy under jakt til forfølging av vilt eller til avledning av viltets oppmerksomhet fra jegeren. Forslaget var en videreføring av viltloven § 21 første ledd bokstav b.

I første ledd bokstav b foreslo departementene et forbud mot å bruke luftfartøy eller motorkjøretøy utenfor vei til lokalisering av vilt under jakt. Forslaget var en videreføring av viltloven § 21 første ledd bokstav c.

Departementene foreslo i høringsforslaget § 26 første ledd bokstav c at det er forbudt under jakt å bruke fartøy med motor innen en avstand av 2 kilometer fra land, også holmer og skjær. Departementene viste til at forslaget videreførte innholdet i viltloven § 21 andre ledd første punktum, men at bestemmelsen var noe forenklet ved at «motorbåt eller annet flytende eller svevende fartøy drevet med motor» var endret til «fartøy med motor». Forslaget var ikke ment å medføre materielle endringer, bortsett fra at det ikke ble stilt krav om at fartøyet må være drevet av motor. Etter forslaget var det tilstrekkelig at fartøyet har motor.

I høringsforslaget § 26 andre ledd foreslo departementene en regel som åpner for bruk av motorisert fartøy i forbindelse med ettersøk av påskutt fugl i sjø. Regelen videreførte unntaket som følger av viltloven § 21 andre ledd andre og tredje punktum. Departementene foreslo også å endre begrepet «sjøfugl» til «fugl».

Departementene foreslo at fylkeskommunens myndighet etter viltloven § 21 andre ledd fjerde punktum ikke skulle videreføres.

8.9.3 Høringsinstansenes syn

Departementet har mottatt om lag 30 høringsinnspill til forslaget.

Norges Bondelag, Målselv Jeger og Fiskerforening, Dyrebeskyttelsen Norge og Statskog SF støtter forslaget. NOAH – for dyrs rettigheter støtter bestemmelsen som foreslått, men understreker at det er viktig at det ikke gjøres unntak fra denne. Dyrebeskyttelsen Norge og BirdLife Norge mener forbudet også må gjelde på åpent hav.

Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus støtter forslaget om å endre ordlyden i bokstav c fra «fartøy drevet med motor» til «fartøy med motor».

Når det gjelder ettersøk av påskutt fugl i sjø, mener både Norges Jeger- og Fiskerforbund og Statskog SF at det bør være de lokale reguleringer for fart som begrenser bruken, og ikke en lovbestemt fartsgrense på 5 knop. Sokndal kommune, Bjerkreim kommune og Lund kommune mener på sin side at motorkjøretøy må kunne benyttes ved ettersøk, eventuelt kun ved offentlige ettersøk.

Meråker kommune mener det bør fremgå av bestemmelsen at funksjonshemmede kan benytte kjøretøy for persontransport til post, og viser for øvrig til søknadsmuligheter etter forskrift for bruk av motorkjøretøyer i utmark og på islagte vassdrag § 6.

En rekke høringsinstanser trekker frem bruk av droner i sine innspill. Målselv Jeger og Fiskerforening foreslår at det i første ledd bokstav b kan vurderes et komma etter «luftfartøy», for å understreke at bruk av for eksempel drone er forbudt enten en følger over veitrasé eller utenfor trasé. BirdLife Norge mener ordlyden er tilstrekkelig tydelig til at forbudet omfatter droner, mens Oslo kommune og Norges Skogeierforbund mener det bør fremgå eksplisitt av loven at forbudet også gjelder droner. En rekke kommuner, blant disse Sør-Varanger kommune, Tynset kommune og Alvdal kommune, mener det må være tillatt med droner for kommunalt fallviltarbeid og kommunal skadefelling. WWF Verdens naturfond mener droner ikke bør kunne tas i bruk, eventuelt kun i forbindelse med ettersøk, men aldri i områder med generelt droneforbud, som verneområder eller annen sårbar natur. Norges Jeger- og Fiskerforbund, Statskog SF, S. D. Cappelen Skoger og de fleste privatpersonene som har gitt innspill til forslaget, mener at det bør åpnes opp for bruk av droner ved ettersøk i forbindelse med jaktutøvelse.

Mattilsynet støtter forslaget, men mener det bør være større åpning for å bruke motor ved ettersøk. Tilsynet mener også det kan være behov for å bruke luftfartøy eller lignende ved tilfeller av sykdomsutbrudd på viltlevende dyr, og at loven bør gi hjemmel til å forskriftsfeste unntak i slike tilfeller.

8.9.4 Departementets vurderinger

Departementet merker seg at det er generell støtte til både videreføring og klargjøring av eksisterende regler om forbud mot bruk av luftfartøy, motorkjøretøy og motorfartøy under jakt. Departementet opprettholder i all hovedsak forslaget som ble sendt på høring, se lovforslaget § 29.

Dyrebeskyttelsen Norge og BirdLife Norge ønsker at bestemmelsen skal gjelde på åpent hav. Departementet vil i den forbindelse peke på at bestemmelsen i stor grad viderefører gjeldende rett, og det er ikke verken utredet eller hørt på konsekvensene av en utvidelse av bestemmelsens geografiske virkeområde. Departementet viser til at jakt i liten grad utøves på åpent hav. Departementet foreslår ikke endringer i bestemmelsen på bakgrunn av disse innspillene.

Departementet viser til Mattilsynets ønske om en forskriftshjemmel for bruk av luftfartøy ved sykdomsutbrudd. Forbudet i bestemmelsen gjelder jakt, og tiltak og virkemidler ved et eventuelt sykdomsutbrudd faller utenfor virkeområdet for forslaget til ny lov. Bruk av luftfartøy ved sykdomsutbrudd må vurderes etter dyrehelseregelverket, se lov 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven).

Flere høringsinstanser, som Norges Jeger- og Fiskerforbund og Statskog SF, mener det bør være unntak for bruk av droner ved ettersøk i forbindelse med jaktutøvelse. Departementet viser til at lovforslaget § 29 er en videreføring av gjeldende rett. Departementet har ikke foreslått å gjøre unntak for bruk av droner i forbindelse med jakt i høringsforslaget. Ettersøk er en del av jaktbegrepet, jf. § 3 bokstav b. Et slikt unntak vil etter departementets vurdering innebære utfordringer når det gjelder kontroll med at regelverket overholdes. Selv om bruk av droner under jakt vil ha sine fordeler, foreslår ikke departementet å innføre et slikt unntak for ettersøkssituasjoner.

Flere høringsinstanser har uttrykt ønske om at droner eksplisitt nevnes i bestemmelsen som eksempel på luftfartøy som er forbudt å bruke under jakt. Departementet mener droner er omfattet av begrepet luftfartøy, og at det vil være lite hensiktsmessig å skulle liste opp eksempler på de ulike kategoriene. Departementet viser til lov 11. juni 1993 nr. 101 om luftfart (luftfartsloven) § 1-3 der det fremgår at «ubemannet luftfartøy» er ethvert luftfartøy som er selvstyrt eller konstruert for å være selvstyrt, eller for å fjernstyres uten pilot om bord.

En rekke høringsinstanser, som Sør-Varanger kommune, Tynset kommune og Alvdal kommune, mener det er behov for bruk av droner ved kommunalt fallviltarbeid og kommunal skadefelling. Departementet viser til at lovforslaget § 29 er avgrenset til jakt. Det vil si at både offentlig ettersøk og skadefelling ikke omfattes av jaktbegrepet. Hvilke regler i forslaget til ny lov som gjelder for skadefelling følger av lovforslaget § 46 første ledd. Reglene i lovforslaget kapittel 5 gjelder for skadefelling, men etter § 46 andre ledd er det åpnet for at det kan gis regler i forskrift om at bestemmelsene i loven kan fravikes ved gjennomføring av skadefelling. Når det gjelder kommunens fallviltarbeid i forbindelse med offentlig ettersøk, kan kommunen beslutte at offentlig ettersøk kan gjennomføres uten hensyn til kapittel 5 i loven, jf. lovforslaget § 55.

Departementet viser til at bruk av luftfartøy, motorkjøretøy eller motorfartøy kan være regulert av annet regelverk. Selv om bruk av et av disse fremkomstmidlene er tillatt etter loven her, fritar ikke det fra eventuelt andre plikter eller begrensninger som regulerer bruken. Det vises eksempelvis til lov 11. juni 1993 nr. 101 om luftfart (luftfartsloven) med tilhørende forskrifter, og lov 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag (motorferdselloven) med tilhørende forskrifter.

Departementet viser til innspillet fra Norges- Jeger og Fiskerforbund og Statskog SF om at fartsgrenser for bruk av båt ved ettersøk av påskutt fugl i sjø, bør følge lokale hastighetsbegrensninger. Departementet viser til at bestemmelsen i all hovedsak var ment som en videreføring av gjeldende rett, og at det i forbindelse med lovarbeidet verken er vurdert fordeler eller ulemper ved endring av hastighetsbegrensningen på 5 knop. Departementet foreslår derfor at hastighetsbegrensningen på 5 knop videreføres, jf. lovforslaget § 29 andre ledd.

Som Meråker kommune viser til, reguleres bruk av motorkjøretøy i utmark for personer med nedsatt bevegelsesevne av motorferdselloven. Departementet viser til at på snødekt mark kan «funksjonshemmede» få tillatelse til transport med snøskuter etter motorferdselforskriften § 5 første ledd bokstav b, uten at formålet for transporten er avgjørende. Utenom dette må personer med behov for slik transport søke om å bruke motorkjøretøy på barmark til jaktpost etter den generelle dispensasjonshjemmelen i motorferdselforskriften § 6, og innhente grunneiers tillatelse. Departementet ønsker ikke dobbeltregulering, og ser derfor ingen grunn til at viltressursloven skal regulere dette i tillegg.

I lovforslaget § 29 andre ledd siste punktum, som gjelder bevisbyrde, er begrepet «lovlig påskyting» erstattet med «at bruken er lovlig». Departementet vil peke på at begrepet vil tydeliggjøre at bevisbyrden knytter seg til hvorvidt det foreligger en ettersøkssituasjon eller ikke. Ut over dette foreslår departementet ikke materielle endringer i lovforslaget § 29 sammenlignet med forslaget som ble sendt på høring.

8.10 Forbud mot bruk av kjemikalier eller gift

8.10.1 Gjeldende rett

Viltloven § 25 første punktum oppstiller i dag et forbud mot bruk av kjemikalier eller gift til avliving av annet vilt enn smågnagere og krypdyr. Bakgrunnen for den restriktive tilnærmingen er dyrevelferdshensyn og at virkemidlet ikke er selektivt, men også kan ramme utilsiktet. I forarbeidene, Ot.prp. nr. 9 (1980–81) s. 56, vises det til uttalelse fra Veterinærinstituttet om at gift til bekjempelse av rovdyr er uforenlig med dyrevernlovens krav, og at giftstoffer lagt ut i naturen vil utsette andre dyr for giften. Det daværende Miljøverndepartementet (nå Klima- og miljødepartementet) hadde derfor en restriktiv holdning til bruk av gift.

Bestemmelsens første punktum hadde ved fastsettelsen av viltloven i 1981 et noe annet innhold enn i dag, da bruk av gift eller kjemikalier til avliving var forbudt på generelt grunnlag, men der departementet i «særlige tilfelle» kunne gjøre unntak fra forbudet. I forbindelse med fastsettelsen av naturmangfoldloven i 2009 ble første punktum endret til å tillate bruk av kjemikalier og gift til avliving av smågnagere og krypdyr. Endringen i viltloven § 25 første punktum var en konsekvens av opphevelsen av viltloven § 3 ved fastsettelsen av naturmangfoldloven. Av viltloven § 3 fremgikk det at avliving av smågnagere og krypdyr var tillatt for å hindre skade på person eller eiendom, og at forbudet mot bruk av feller og gift ikke gjaldt ved slik avliving.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med naturmangfoldloven § 17 første ledd som blant annet sier at smågnagere og krypdyr kan avlives dersom det er nødvendig for å hindre skade på person eller eiendom.

Det følger av viltloven § 25 andre punktum at departementet (som har delegert sin myndighet til Miljødirektoratet) i «særlige tilfelle» kan gjøre unntak fra forbudet også for andre arter enn smågnagere og krypdyr. I Ot.prp. nr. 9 (1980–81) s. 56 vises det til at:

Det er bare i helt spesielle tilfeller det kan komme på tale å gi slik tillatelse. Som et nærliggende eksempel kan det nevnes bruk av gass og andre kjemikalier for å hindre utbredelse av sykdommen rabies, som for tiden er et stort problem i Tyskland og Danmark.

Bernkonvensjonen artikkel 8 og vedlegg IV forbyr bruk av gift eller åte som inneholder gift eller bedøvelsesmiddel. At bruk av gift er lite selektivt og har stort skadepotensiale ble tydeliggjort av Høyesterett i Rt. 2002 s. 258, der domfelte hadde lagt ut forgiftet åte med hensikt å avlive ulv. Anken over straffeutmålingen ble forkastet, og Høyesterett la vekt på at utlegging av gift i naturen er en fangstmetode med stort og uoversiktlig skadepotensiale.

Forbudet i Bernkonvensjonen gjelder for alle arter som er oppført i vedlegg II og III til konvensjonen. Noen arter av gnagere er oppført på vedlegg III under Bernkonvensjonen og én art lever i Norge (fjellmarkmus). Artikkel 9 åpner for unntak fra dette forbudet, ut fra nærmere bestemte formål, dersom formålet ikke kan nås på annen tilfredsstillende måte og uttaket ikke truer bestandens overlevelse. Adgangen etter viltloven § 25 til bruk av kjemikalier og gift mot smågnagere og krypdyr må sees i lys av denne artikkelen.

Adgangen til bruk av gift og medikamenter på vilt reguleres i dag også av viltloven § 35 første ledd. Bestemmelsen slår fast at ved felling av bjørn, jerv, ulv og gaupe for å forhindre skade på bufe og tamrein, og ved felling av vilt i henhold til naturmangfoldloven § 18 tredje ledd, kan direktoratet bestemme at felling kan utføres uten hensyn til reglene i kapittel VI om utøvelse av jakt og fangst.

Viltforskriften § 2-14 inneholder varslingsregler ved såkalt immobilisering (bedøving). Det går frem av bestemmelsen at «ved immobilisering av viltlevende vilt skal Mattilsynet på forhånd varsles. Dersom immobilisering skal skje i tettbygd strøk skal også politiet på forhånd varsles». Bruk av kjemikalier ved medikamentell immobilisering av vilt er for øvrig regulert både i lov 15. juni 2001 nr. 75 om veterinærer og annet dyrehelsepersonell og lov 4. desember 1992 nr. 132 om legemidler mv.

8.10.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsforslaget § 27 første ledd foreslo departementene at bruk av kjemikalier og gift ved jakt og fangst, og annen form for avliving av vilt, skulle være forbudt. Forslaget videreførte det generelle forbudet mot bruk av kjemikalier eller gift ved avliving av vilt som følger av viltloven § 25, men departementene foreslo å presisere i første ledd at forbudet skulle gjelde for jakt og fangst.

Departementene foreslo videre i andre ledd at bruk av kjemikalier eller gift til avliving av smågnagere etter naturmangfoldloven § 17 skulle være tillatt. Departementene viste til at viltloven § 25 åpner for bruk av kjemikalier eller gift til avliving av «smågnagere og krypdyr». Departementene foreslo i høringsforslaget andre ledd at adgangen til å bruke kjemikalier og gift skulle avgrenses til smågnagere.

I tredje ledd ble det foreslått en hjemmel til å gi forskrift om bruk av kjemikalier og gift ved medikamentell immobilisering av levende vilt, blant annet om varslingsregler.

Departementene så ingen grunn til å videreføre ytterligere unntak for bruk av kjemikalier og gift. Departementene foreslo derfor ikke å videreføre innholdet i viltloven § 25 andre punktum som åpner for at departementet i særlige tilfeller kan gjøre unntak fra forbudet.

8.10.3 Høringsinstansenes syn

Forslaget om forbudet mot bruk av kjemikalier og gift ved jakt og fangst og annen avliving av vilt er omtalt i nærmere 80 høringsinnspill. Av disse er om lag 60 innspill fra privatpersoner.

Blant de som uttaler seg om temaet er det mange som støtter at forbudet mot bruk av gift og kjemikalier foreslås videreført, blant annet Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus, Aktivt Rovdyrvern og BirdLife Norge. Nærmere 60 høringsinnspill fra privatpersoner gir uttrykk for at det er viktig å innføre klare forbud i tråd med Bernkonvensjonen for å sikre beskyttelse av dyrene.

Norges Jeger- og Fiskerforbund og Statskog SF mener det er unødvendig at loven skal liste opp alt som er forbudt ved jakt og fangst. De peker på at høringsforslaget § 21 og § 22 angir hva som er lov ved jakt og fangst. Norges Jeger- og Fiskerforbund skriver at det uansett er selvsagt at alle må forholde seg til konvensjoner som Norge har ratifisert.

Mattilsynet mener paragrafen overlapper med dyrevelferdsloven §§ 3, 12 og 20. De støtter forbudet i høringsforslaget første ledd. Tilsynet mener at det i andre ledd bør stå at avlivingen skal skje på mest mulig skånsom og effektiv måte, og at loven bør gi hjemmel til å bruke gift for å bekjempe alvorlige smittsomme dyresykdommer. Mattilsynet mener også at forskrifter etter bestemmelsen bør hjemles i dyrevelferdsloven §§ 12 og 20.

Enkelte høringsinstanser uttaler seg om dagens unntak for smågnagere og krypdyr. NOAH – for dyrs rettigheter ønsker et generelt forbud mot bruk av gift og kjemikalier mot både smågnagere og krypdyr, begrunnet i dyrevernhensyn. De mener man også bør forby salg av gift og kjemikalier, da det er vanskelig å håndheve bruk hvis salg er tillatt. De ser ikke nødvendigheten av et slikt unntak, og viser også til funn av gift hos rovdyr som følge av at de har spist forgiftede byttedyr. FugleAdvokatene støtter at unntaket for bruk av gift tas bort og påpeker at det kan ta opptil en uke før rotter dør av rottegift.

Oslo kommune savner en vurdering av at også bruk av gift og kjemikalier på smågnagere er problematisk ut fra dyrevelferdshensyn. Smågnageres evne til å føle smerte og ubehag forventes å være tilsvarende som hos de større viltartene.

Noen høringsinnspill påpeker at åpningen for bruk av gift og kjemikalier på smådyr (og krypdyr) er skadedyrbekjempelse og derfor ikke bør plasseres i viltloven under regler om utøvelse av jakt og fangst. Grue Finnskog Jeger- og Fiskeforening, Kvinnherad kommune og Utmarksavdelinga Vest AS gir uttrykk for et slikt syn.

Til forslaget om å innta en forskriftshjemmel for adgangen til medikamentell immobilisering mener NOAH – for dyrs rettigheter, med henvisning til Bernkonvensjonen artikkel 8, at det må presiseres hvilke formål som kan begrunne medikamentell immobilisering. De mener at det ikke er grunnlag for å tillate bruk av gift ved medikamentell immobilisering, og bruk av kjemikalier for slik immobilisering bør kun tillates i svært begrensede tilfeller når dette kreves av dyrevelferdshensyn for å hjelpe dyret eller for å flytte dyret. Med henvisning til bruk av medikamenter til reproduksjonskontroll av fremmede arter, foreslår NOAH – for dyrs rettigheter å endre fra «immobilisering» til «behandling», og at motivet for slik behandling presiseres til «i tilfeller hvor dette er nødvendig for å hjelpe eller flytte dyret, eller for individuell reproduksjonskontroll hos fremmede arter». NOAH – for dyrs rettigheter sitt innspill vedrørende immobilisering av rovdyr omtales i punkt 11.4.

Indre Østfold kommune, Sokndal kommune og Aremark kommune har innspill knyttet til å innta elektriske feller i bestemmelsen. Disse innspillene er omtalt i punkt 8.11.3.

8.10.4 Departementets vurderinger

Departementet viser til at bruk av gift eller kjemikalier ved jakt og fangst er særlig problematisk ut fra dyrevelferdshensyn. Bruk av slike metoder medfører at viltet opplever ubehag og lidelse før det dør. Det er i tillegg vanskelig å kontrollere hvordan bruk av gift og kjemikalier rammer. Gift og kjemikalier som legges ut kan forårsake skade og død for annet vilt og husdyr enn det metoden var tiltenkt å ramme. I tillegg vil arter høyere oppe i næringskjeden bli skadet eller drept som følge av å spise vilt som har inntatt gift eller kjemikalier. Forbudet mot bruk av kjemikalier eller gift følger av lovforslaget § 31.

Departementet registrerer at det er bred støtte til forbudet mot bruk av gift eller kjemikalier blant høringsinstansene.

Innvendingene mot bestemmelsen går i hovedsak på den lovtekniske reguleringen av dette og nødvendigheten av å ha et slikt lovfestet forbud. Flere høringsinnspill kommenterer at dyrevelferdsloven uansett fastsetter at jakt, fangst og fiske skal utøves på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte og at dyrevelferdsloven gir Kongen adgang til å gi forskrifter med nærmere regulering.

Departementet viser til at det er naturlig at det er en viss overlapp mellom dyrevelferdsloven som en sektorovergripende lov og forslaget til ny viltressurslov som er en sektorlov. For å synliggjøre forbudene i en lov som særlig regulerer hvordan jakt og fangst kan utøves, mener departementet det er grunn til å beholde et slikt forbud mot bruk av gift eller kjemikalier ved jakt og fangst. Departementet viser også til at brudd på reglene i lovforslaget kan sanksjoneres med straff, og at det i tråd med legalitetsprinsippet er behov for klare forbudsregler i lov. Med henvisning til innspillet om at forbudet ikke er nødvendig, fordi det uansett følger av Bernkonvensjonen, viser departementet til at Norge har et dualistisk system, og at et forbud med grunnlag i en folkerettslig avtale derfor må gjennomføres i norsk rett. Forbudet mot bruk av gift eller kjemikalier ved jakt og fangst innebærer at norsk rett er i samsvar med Bernkonvensjonens forbud mot bruk av gift eller kjemikalier. Departementet viser for øvrig til uttalelsen i forarbeidene til dyrevelferdsloven som trekker frem at de jakt- og fangstmetoder som er lovlige etter viltlovgivningen som regel også vil være det etter dyrevelferdsloven, jf. Ot.prp. nr. 15 (2008–2009) s. 106. Departementet vurderer på denne bakgrunn at det er grunn til å videreføre et forbud mot bruk av gift eller kjemikalier i en ny viltressurslov. Sammenlignet med høringsforslaget, foreslår departementet likevel noen justeringer, se lovforslaget § 31.

Dagens regel omfatter «avliving». I høringsforslaget påpekte departementene at begrepet «avliving» favner videre enn det som ligger i den tradisjonelle forståelsen av jakt, fangst og felling. For å bidra til en bedre systematikk i loven, foreslår departementet at bestemmelsen skal regulere «jakt og fangst». I tråd med lovforslagets legaldefinisjoner vil bestemmelsen dermed regulere avliving under jakt og fangst direkte. Forbudet vil også kunne omfatte «annen form for avliving» dersom henvisninger i andre bestemmelser knyttes til forbudet. Departementet viser til at forbudet derfor også gjelder ved lisens- og skadefelling og ved felling iverksatt av myndighetene etter naturmangfoldloven § 18 slik som i dag, jf. lovforslaget § 45 andre ledd, § 46 første ledd og § 47 første ledd. Ved slike uttak er det adgang til å gjøre unntak fra forbudet, se omtale i punkt 11. Ved å presisere at forbudet gjelder i de situasjoner som er aktuelle, mener departementet at det ikke er behov for at bestemmelsen skal angi «annen form for avliving av vilt», som foreslått i høringsforslaget. Departementet mener dette også gjør lovforslaget § 31 mer i tråd med lovens systematikk.

Når det gjelder dagens unntak fra forbudet for smågnagere og krypdyr, har flere høringsinnspill pekt på at unntaket ikke hører naturlig hjemme der den er plassert i dag og slik den ble foreslått plassert i høringsforslaget. Flere innspill viser til at bruk av gift og kjemikalier er skadedyrbekjempelse, og at adgangen til å avlive slike er hjemlet i andre lover og forskrifter. Naturmangfoldloven § 17 første ledd stadfester at «[s]mågnagere, krypdyr og lakse- og innlandsfisk kan avlives dersom det er nødvendig for å hindre skade på person eller eiendom». Enkelte høringsinstanser har vist til forskrift om skadedyrbekjempelse som er vedtatt med hjemmel i folkehelseloven og smittevernloven.

Departementet er enig i at det ikke er naturlig å nevne avlivning av smågnagere og krypdyr etter naturmangfoldloven § 17 første ledd i en bestemmelse som omhandler jakt og fangst. Hensynet til lovens systematikk og mindre overlapp mellom regelverk tilsier derfor at unntaket tas ut av bestemmelsen på tilsvarende måte som det er foreslått for bestemmelsen om bruk av feller, se vurderingen i punkt 8.5. Departementet vurderer at det heller ikke er naturlig å vise til at kjemikalier eller gift for avlivning av smågnagere og krypdyr kan benyttes i naturmangfoldloven § 17 første ledd. Naturmangfoldloven omhandler vilkårene for uttak av vilttyper og ikke nærmere om hvilke metoder det er adgang til å bruke. Departementet mener adgangen til å benytte gift eller kjemikalier ved skadedyrbekjempelse bør vurderes etter annet regelverk, som dyrevelferdsloven § 12 og nevnte forskrift 21. desember 2000 nr. 1406 om skadedyrbekjempelse. Sistnevnte forskrift gir regler om hvilke kjemikalier det er adgang til å benytte ved skadedyrbekjempelse. Departementet kan ikke se at forslaget om å ikke videreføre unntaket i bestemmelsen har konsekvenser for adgangen til å bruke gift og kjemikalier ved avliving av smågnagere og krypdyr, eller i adgangen til bruk av virkemidler for avliving av smågnagere og krypdyr generelt. Departementet foreslår derfor at unntaket i viltloven § 25 ikke videreføres. Det er da heller ikke grunn til å gå videre inn på adgangen til å bruke gift eller kjemikalier i slike saker, forholdet mellom unntaket og Bernkonvensjonen eller det foreslåtte skillet mellom smågnagere og krypdyr.

Ingen høringsinstanser er imot forslaget om at regelen i viltloven § 25 andre ledd, om adgang til å gjøre unntak for forbudet ved «særlige tilfeller», ikke videreføres. Departementet ser ingen grunn til ytterligere unntak for bruk av kjemikalier og gift enn det som følger av lovforslaget § 31 andre ledd.

Mattilsynet har foreslått at det i loven bør gis hjemmel til å bruke gift for å bekjempe alvorlige smittsomme dyresykdommer. Departementet viser til at en slik bestemmelse ikke hører naturlig hjemme i forslaget til ny viltressurslov, og at det er mer naturlig å vurdere dette med utgangspunkt i dyrehelseregelverket. Slik departementet vurderer det, kan noen av alternativene i naturmangfoldloven § 18 første ledd gi tilstrekkelig hjemmel for uttak, så lenge avlivning er dyrevelferdsmessig forsvarlig. Hva som regnes som forsvarlig avliving reguleres av dyrevelferdsloven § 12, etter en konkret vurdering av Mattilsynet.

Departementet foreslår en hjemmel for Kongen til å gi forskrift om bruk av kjemikalier og gift i forbindelse med såkalt medikamentell immobilisering (bedøving). Medikamentell immobilisering kan unntaksvis være aktuelt ved behov for avliving av vilt i tettbygd strøk, der bruk av tillatte jaktvåpen anses uforsvarlig. Lovforslaget vil gi et klarere hjemmelsgrunnlag også for viltforskriften § 2-14. Mattilsynet mener en forskrift som foreslått bør hjemles i dyrevelferdsloven § 20. Departementet mener derimot forskriftshjemmelen blir klarere i viltressursloven i en bestemmelse som nettopp omhandler bruk av gift og kjemikalier. Departementet ser ikke grunn til å endre begrepet «immobilisering» til «behandling». Bruken av ordet «immobilisering» vil kunne dekke også tilfeller der viltet bedøves for behandling.

Departementet vil peke på at høringsforslaget bruker begrepet «immobilisering av levende vilt». Etter departementets vurdering er det unødvendig å presisere at viltet skal være levende ved immobilisering. Lovforslaget er endret i tråd med dette.

Forskriftshjemmelen i lovforslaget § 31 vil gjelde også ved andre uttak enn jakt og fangst, jf. henvisningene i lovforslaget §§ 45, 46 og 47. Som nevnt i høringsforslaget, kan uttak som gjennomføres av Statens naturoppsyn i enkelte rovviltsaker forutsette en forutgående medikamentell immobilisering. Det mest praktiske eksempelet er hiuttak av jerv. Adgangen til bruk av kjemikalier eller gift ved slike uttak følger av Instruks for det statlige fellingslaget ved uttak av vilt (fellingsinstruksen) sammenholdt med lovforslaget § 47.

Forskrift om bruk av gift og kjemikalier til immobilisering må fastsettes i tråd med Bernkonvensjonens unntaksbestemmelse i artikkel 9.

8.11 Forbud mot bestemte jakt- og fangstmetoder

8.11.1 Gjeldende rett

Bernkonvensjonen artikkel 8 fastsetter at medlemsstatene, for arter opplistet i konvensjonens vedlegg II og III, skal forby bruken av alle metoder som er ikke-selektive for fangst og avliving av arter av vill fauna og bruk av alle metoder som kan forårsake at den lokale bestand av en art forsvinner eller forstyrres alvorlig, og især metodene i vedlegg IV. Vedlegg IV til konvensjonen angir metoder det er forbudt å benytte ved jakt, fangst og annen utnyttelse av blant annet pattedyr og fugler som er listet opp i vedlegg II og III.

Bernkonvensjonen vedlegg IV forbyr følgende metoder ved jakt og fangst av pattedyr:

• Snarer

• Levende dyr brukt som lokkedyr, som er blindet eller skadet

• Båndopptakere

• Elektriske innretninger konstruert for å drepe eller lamme

• Kunstige lyskilder

• Speil eller andre liknende midler

• Innretninger for å belyse byttet

• Sikter for nattjakt, bestående av innretninger for elektronisk forstørrelse eller overføring

• Sprengstoff, med unntak for ved hvalfangst

• Nett, ved anvendelse for fangst i stor skala og/eller for ikke-selektiv fangst

• Feller, ved anvendelse for fangst i stor skala og/eller for ikke-selektiv fangst

• Gift og forgiftet eller bedøvende åte

• Gass eller utrøyking

• Halvautomatiske eller automatiske våpen med magasin for mer enn to skudd

• Fly

• Motorkjøretøyer i bevegelse.

Ved ratifikasjonen av konvensjonen tok Norge reservasjoner med hensyn til forbudet mot bruk av halvautomatiske våpen med mer enn to skudd i magasinet ved jakt på elg, hjort og rådyr, og ved selfangst og hvalfangst i samsvar med norske lover og bestemmelser, jf. St.prp. nr. 12 (1985–86) s. 6.

Bernkonvensjonen vedlegg IV forbyr følgende metoder ved jakt og fangst av fugl:

• Snarer, med unntak for ved fangst av rype nord for 58 °N

• Lim

• Kroker

• Levende fugler brukt som lokkefugler, og som er blindet eller skadet

• Båndopptakere

• Elektriske innretninger konstruert for å drepe eller lamme

• Kunstige lyskilder

• Speil eller andre liknende midler

• Innretninger for å belyse byttet

• Sikter for nattjakt, bestående av innretninger for elektronisk forstørrelse eller overføring

• Sprengstoff

• Nett

• Feller

• Gift og forgiftet eller bedøvende åte

• Gass eller utrøyking

• Halvautomatiske eller automatiske våpen med magasin for mer enn to skudd

• Fly

• Motorkjøretøyer i bevegelse.

De fleste metodene angitt i vedlegg IV er gjennomførte i norsk rett. Forbudene mot bruk av kunstige lyskilder, innretninger for å belyse byttet og sikter for nattjakt bestående av innretninger for elektronisk forstørrelse eller overføring ivaretas av viltloven § 20 tredje ledd. Forbudet mot gift og forgiftet eller bedøvende åte ivaretas av viltloven § 25. Forbudet mot halvautomatiske eller automatiske våpen med magasin for mer enn to skudd ivaretas av viltloven § 20 andre ledd. Forbudet mot fly og motorkjøretøyer i bevegelse ivaretas av viltloven § 21. Forbudene mot feller, snarer, lim, kroker og nett er omfattet av forbudet mot bruk av fangstredskaper i viltloven § 24. Forbudet mot bruk av båndopptakere er delvis ivaretatt i utøvelsesforskriften § 30 siste ledd, som forbyr bruk av lydavspillinger for å lokke viltet inn i feller. Forbudet mot bruk av levende dyr som lokkedyr, som er blindet eller skadet, er delvis ivaretatt i utøvelsesforskriften § 30 siste ledd, som forbyr bruk av levende dyr for å lokke viltet inn i feller. Forbudene mot bruk av speil eller andre lignende midler, og gass eller utrøyking ved jakt og fangst, er ikke uttrykkelig gjennomført i norsk regelverk. Forskrift om skadedyrbekjempelse angir et forbud mot bruk av visse typer gassingsprodukter. Heller ikke forbudet mot sprengstoff og elektriske innretninger konstruert for å drepe eller lamme kan sies å være gjennomført i norsk rett. Sprengstoff og enkelte former for elektroniske innretninger kan språklig tenkes å falle inn under begrepet «våpen» og vil derfor være forbudt etter viltloven § 20 som kun tillater bruk av skytevåpen med ladning av krutt. Bruk av nevnte metoder faller likevel ikke klart inn under forbudet. Forbudet mot elektriske innretninger konstruert for å drepe eller lamme er delvis innført når det gjelder feller, jf. utøvelsesforskriften § 31 og de fellene som er angitt i vedlegg 1.

Konvensjonen oppstiller minimumsforpliktelser, som vil si at norske myndigheter står fritt til å blant annet forby metodene også for arter som ikke er listet opp i vedleggene til konvensjonen. Det vises for øvrig til omtalen av Bernkonvensjonen under punkt 3.3.1.

8.11.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementene foreslo i høringsnotatet § 28 en bestemmelse som lister opp metoder angitt i Bernkonvensjonens vedlegg IV, jf. artikkel 8 som ikke allerede er forbudt, eller kun delvis er forbudt etter andre bestemmelser i høringsforslaget eller i forskrifter.

For å oppfylle forpliktelser etter Bernkonvensjonen vedlegg IV, foreslo departementene i høringsforslaget § 28 første ledd bokstav a et forbud mot teknisk eller elektronisk avspilling av lokkelyder.

I høringsforslaget § 28 første ledd bokstav b foreslo departementene et forbud mot bruk av elektriske innretninger konstruert for å drepe eller lamme. I bestemmelsen bokstav c foreslo departementene et forbud mot bruk av speil eller andre blendende innretninger, mens det i bokstav d ble foreslått et forbud mot å bruke gass eller utrøyking under jakt og fangst. I høringsforslaget § 28 første ledd bokstav e foreslo departementene et forbud mot bruk av sprengstoff under jakt og fangst.

I høringsforslaget § 28 første ledd bokstav f foreslo departementene å videreføre et forbud mot bruk av nett under jakt og fangst av vilt. Forslaget var en konsekvens av at dagens bestemmelse om fangstredskaper også ble foreslått endret og dermed ikke lenger vil omfatte nett. Med samme begrunnelse foreslo departementene i høringsforslaget § 28 første ledd bokstav g å videreføre et forbud mot bruk av kroker under jakt og fangst. Forbudet skulle gjelde jakt og fangst av vilt generelt, og ikke bare av fugl slik forbudet er utformet etter Bernkonvensjonen.

Departementene foreslo i høringsforslaget § 28 første ledd bokstav h et forbud mot bruk av lim under jakt og fangst. Departementene foreslo at forbudet skulle gjelde ved jakt og fangst av vilt generelt, og ikke bare av fugl slik forbudet er utformet etter Bernkonvensjonen.

I høringsforslaget § 28 første ledd bokstav i, foreslo departementene et forbud mot bruk av levende dyr som lokkedyr ved jakt og fangst. Departementenes forslag gikk noe lenger enn forpliktelsene i Bernkonvensjonen artikkel 8 jf. vedlegg IV, ved at forbudet var foreslått å gjelde levende dyr generelt og ikke bare levende dyr som er blindet eller skadet.

Departementene foreslo i høringsforslaget § 28 andre ledd at Kongen kan gi forskrift om å tillate og regulere bruk av metoder angitt i første ledd. Departementene foreslo i tillegg en hjemmel for Kongen til å gi forskrift om «å forby ikke-selektive metoder for jakt og fangst eller metoder for jakt og fangst som kan forårsake at den lokale bestanden av en viltart forsvinner eller forstyrres alvorlig», se høringsforslaget § 28 andre ledd.

8.11.3 Høringsinstansenes syn

Departementet har mottatt om lag 40 høringsinnspill til forslaget om forbudet mot andre jakt- og fangstmetoder. Av disse er over halvparten fra privatpersoner.

NOAH – for dyrs rettigheter, Aktivt Rovdyrvern, Rådet for dyreetikk, BirdLife Norge og Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus gir uttrykk for at de støtter forslaget i sin helhet. Mattilsynet støtter forslaget, men mener det overlapper med dyrevelferdsloven §§ 12 og 20. Tilsynet mener det også bør formuleres et mer generelt forbud mot uforsvarlige metoder, og at forskrifter etter § 28 også bør hjemles i dyrevelferdsloven § 12 og § 20.

Norges Jeger- og Fiskerforbund og Statskog SF vurderer forslaget som unødvendig, se lignende omtale av høringsinnspillet knyttet til forbudet mot gift og kjemikalier. Norges Jeger- og Fiskerforbund påpeker også at forslagene gjør forbudene gjeldende for alle jaktbare viltarter, og at det er flere enn de artene som listes opp i Bernkonvensjonens vedlegg.

Omtrent halvparten av de som uttaler seg om bestemmelsen er negative til forslaget i bokstav a om forbud mot teknisk eller elektronisk avspilling av lokkelyder.

Norges Jeger- og Fiskerforbund mener departementenes forslag innebærer en betydelig innstramming og særdeles streng tolkning av Bernkonvensjonen. De viser til at Miljødirektoratets tolkning i flere år har vært at konvensjonens forbud gjelder et forbud mot avspilling av dyrelyder, det vil si å bruke opptak av dyrelyder som lokkelyd. Denne tolkningen har også vært førende for utviklingen av Norges Jeger- og Fiskerforbunds lokke-app, hvor det kun benyttes lokkelyder laget med menneskestemme og fløyte. De mener konvensjonsbestemmelsen må ses i lys av konteksten den ble laget i. Dersom departementene går videre med forslaget, ber Norges Jeger- og Fiskerforbund subsidiært om at bestemmelsen endres til «avspilling av autentiske dyrelyder som lokkelyd».

Norges Bondelag påpeker at en snever tolkning av forslaget vil kunne utløse tvil om eksempelvis lokkefløyter, gummibelg eller andre vanlige innretninger til lokking av vilt vil være omfattet av forbudet.

Aremark kommune mener dagens bestemmelse i utøvelsesforskriften § 30 dekker hensikten med utilsiktet bifangst tilstrekkelig. Departementenes argumentasjon om at slike hjelpemidler ikke er selektive mener Aremark kommune er riktig for feller, men ikke for jaktutøvelse. De ser ingen prinsipiell forskjell på om det kommer «feil» art inn på manuelt blåst lokkefløyte eller på en avspilt lydfil via høyttaler. Sokndal kommune er blant flere kommuner som har tilsvarende innspill.

Norske Reindriftsamers Landsforbund er imot forslaget om å forby avspilling av lokkelyder, og viser til at dette kan vanskeliggjøre jakt i topografiske utfordrende områder.

Rovviltets Røst støtter forslaget om å forby lokkelyder fra mobiltelefon. Eidfjord kommune stiller spørsmål ved hvorfor det skal skilles mellom en lyd som blir spilt fra telefonen, eller lyd som kommer fra en fløyte, samt hva som faktisk er ment med «teknisk avspilling». De mener dette forbudet burde blitt endret til å forby mer effektive høyttalere og lignende.

Noen kommuner har uttalt seg om høringsforslaget § 28 første ledd bokstav b. Aremark kommune og Sokndal kommune har foreslått at forbudet mot bruk av elektriske innretninger som er konstruert for å drepe eller lamme skal inntas i bestemmelsen som forbyr gift og kjemikalier. De påpeker at det finnes elektriske feller for drepende fangst av smågnagere, og dette bør komme frem som et lovlig unntak også på slike feller i samme paragraf som kjemikalier og gift. De påpeker at slik ordlyden er i høringsforslaget § 28 er dette forbudt også til smågnagere, og det er trolig ikke hensikten. Også Indre Østfold kommune mener bestemmelsen må harmoniseres med elektriske feller for smågnagere.

NOAH – for dyrs rettigheter har uttalt seg om forslaget i bokstav h om forbudet mot å bruke lim og bruk av limfeller, se innspillet under bruk av feller under punkt 8.5.3. FugleAdvokatene støtter forslaget og gir uttrykk for at dette også bør gjelde for krypdyr.

Det har ikke kommet innspill til de øvrige metodene nevnt i forslaget.

Når det gjelder adgangen til å gjøre unntak fra forbudene, jf. høringsforslaget § 28 andre ledd, mener flere at dersom det skal være forbud mot bruk av lokkelyder, som nevnt i bokstav a, må det likevel åpnes for dette i forskrift. For eksempel mener Skarelva jaktlag at bokstav a i forslaget kan fjernes, men at man kan gi unntak etter Bernkonvensjonen artikkel 9.

NOAH – for dyrs rettigheter mener at Bernkonvensjonen ikke tillater generelle unntak i forskrift, kun unntak i enkeltvedtak. Foreningen mener det ikke er gitt tilstrekkelig begrunnelse for hvorfor det skal kunne gjøres unntak fra forbudet i første ledd, og viser til at metodene strider mot dyrevelferdsloven og naturmangfoldloven og ikke bør tillates unntatt. NOAH – for dyrs rettigheter mener også at en del unntak som praktiseres ved jakt på rovdyr i praksis har blitt regler (for eksempel jakt i yngletid). Foreningen mener også at salg av redskap og utstyr for å gjøre de forbudte metodene mulig også må forbys.

8.11.4 Departementets vurderinger

Departementets forslag til forbud mot bestemte jakt- og fangstmetoder går frem av lovforslaget § 32. Departementet opprettholder i all hovedsak forslaget som ble sendt på høring.

Departementet vil vise til at Bernkonvensjonen artikkel 8 oppstiller et forbud mot bruk av metoder som ikke er selektive og som kan forårsake at den lokale bestanden av en art forsvinner eller forstyrres alvorlig. Særlig legges det vekt på å verne truede og sårbare arter. Bernkonvensjonen er en viktig ramme for forvaltningen av viltarter i Norge. Departementet mener norsk regelverk fullt ut må gjenspeile forbudene mot konkrete metoder ved jakt og fangst som er angitt i konvensjonens vedlegg IV, jf. artikkel 8. Departementets lovforslag gjennomfører derfor de metodene som er angitt i vedlegg IV og som ikke allerede er forbudt, eller som kun delvis er forbudt, etter andre bestemmelser i forslaget til ny lov eller i forskrifter.

Departementet har merket seg at enkelte høringsinstanser stiller spørsmål ved nødvendigheten av bestemmelsen. Departementet viser til at Bernkonvensjonen artikkel 8 forplikter medlemslandene til å forby visse jakt- og fangstmetoder. På tilsvarende måte som for forbudet mot bruk av gift og kjemikalier, understreker departementet at regulering gjennom dyrevelferdsloven ikke vil være tilstrekkelig til å gjennomføre forbudene. Formålet med strukturen i flere av bestemmelsene i lovforslaget er dessuten at en rekke jakt- og fangstmetoder er forbudt, med mindre det er åpnet opp for dette i lov eller forskrift.

Til innspillet om at det også bør formuleres et mer generelt forbud mot uforsvarlige metoder, slik Mattilsynet tar til orde for, mener departementet at det vil bidra til å skape ytterligere overlapp med dyrevelferdslovens bestemmelser. Selv om enkelte av metodene ikke er aktuelle i praksis, for eksempel fordi de ikke lenger er i bruk eller fordi de er problematiske ut fra hensynet til dyrevelferd, mener departementet det er nødvendig med et lovfestet forbud mot bruk av metodene.

Departementet registrerer at en rekke høringsinstanser støtter forslaget om forbud mot bestemte jakt- og fangstmetoder.

Videre har departementet merket seg at de fleste innvendingene til høringsforslaget omhandler forslaget i første ledd bokstav a, om et forbud mot «teknisk eller elektronisk avspilling av lokkelyder». Flere mener forbudet er uklart, at det favner for vidt og at det er behov for unntak.

Departementet vil vise til at Bernkonvensjonen vedlegg IV forbyr bruk av «tape recorders». I den norske oversettelsen av Bernkonvensjonen, i proposisjonen som samtykker til ratifikasjonen, brukes oversettelsen «båndopptaker», jf. St.prp. nr. 12 (1985–86) s. 51. Departementet legger til grunn at forbudet rammer bruk av båndopptakere som spiller av lokkelyder. Med lokkelyder menes opptak eller imitasjon av lyder fra vilt som brukes for å lokke til seg viltet. I høringsnotatet skrev departementene at bruk av båndopptakere under jakt og fangst er lite aktuelt i dag, men at det nå for eksempel finnes apper som kan brukes for å spille av lokkelyder. Høringsrunden har belyst at bruk av slike elektroniske avspillinger er nokså utbredt. Norges Jeger- og Fiskerforbund har utviklet en lokke-app. Ved utviklingen har de tatt utgangspunkt i at konvensjonens forbud gjelder et forbud mot avspilling av dyrelyder, det vil si å bruke opptak av dyrelyder som lokkelyd, med henvisning til det de mener er Miljødirektoratets tolkning av konvensjonen. Departementet er ikke enig i en slik tolkning av konvensjonen. I lys av formålet med konvensjonen, og konteksten for inngåelsen, legger departementet til grunn at formålet med forbudet mot båndopptakere var å unngå bruk av en metode som svært effektivt og i stor utstrekning, kan bidra til å lokke til seg vilt. Bruk av båndopptaker eller lignende legger til rette for automatisk bruk av lokkelyder, som for eksempel kan avspilles uten at mennesker er til stede, eller uten mulighet for å tilpasse eller avslutte avspillingen. Forbudet rammer etter departementets vurdering derfor metoden for avspilling, uavhengig av hvordan den avspilte lyden er produsert. Avspilling av opptak av lokkelyder laget av mennesker eller for eksempel fløyter vil derfor omfattes av forbudet på samme måte som avspilling av opptak av faktiske dyrelyder. Lokkelyder som produseres på stedet i form av menneskelyder, fløyter eller andre lignende innretninger, og derfor ikke avspilles, vil derimot ikke omfattes av forbudet.

I lys av at bruk av lokkelyder er en utbredt metode, og at slik bruk trolig ikke har store konsekvenser for ivaretakelse av arter beskyttet etter Bernkonvensjonen, mener departementet at det ikke er hensiktsmessig å utvide forbudet mer enn det som med rimelighet kan utledes av konvensjonen.

Konvensjonen og vedlegg IV er fra 1979, og det er derfor ikke tatt stilling til ny teknologi som har samme funksjonsmåte som en analog båndopptaker. Etter departementets syn må forbudene etter konvensjonen artikkel 8, jf. vedlegg IV, tolkes dynamisk i lys av samfunnsutviklingen, herunder utvikling av ny teknologi. Departementet mener at forbudet mot båndopptakere må forstås å gjelde all bruk av også elektroniske eller tekniske innretninger til avspilling av lokkelyder hvor formålet er å lokke til seg viltet. Svensk jaktlovgivning inneholder et forbud mot «användning av bandspelare», og dette er tolket til å også omfatte avspilling med mobiltelefoner, CD-spillere og lignende. Departementet legger en tilsvarende tolkning til grunn.

Departementet foreslår å justere ordlyden for å legge forbudet noe nærmere konvensjonsteksten, og foreslår at bestemmelsen fastsetter et forbud mot å bruke «båndopptaker eller lignende for avspilling av lokkelyder». Bestemmelsen innebærer for eksempel at avspilling av lokkelyder ved bruk av apper ikke er tillatt, med mindre det er fastsatt unntak for det i tråd med bestemmelsens andre ledd. Departementet mener det kan fremstå som aktuelt å gjøre unntak for dette i forskrift.

Departementet foreslår i lovforslaget § 32 første ledd bokstav b et forbud mot bruk av elektriske innretninger konstruert for å drepe eller lamme. Et slikt forbud omfatter for eksempel elektrosjokkvåpen. Elektrosjokkvåpen er forbudt å eie i Norge, jf. våpenforskriften § 9, og kan ikke brukes lovlig under jakt og fangst. Forbudet kan også tenkes å omfatte andre innretninger, eller at det i fremtiden utvikles innretninger som vil falle innenfor definisjonen. Departementet mener derfor det er hensiktsmessig med et forbud som foreslått. I noen høringsinnspill er det pekt på at det finnes innretninger for drepende fangst av smågnagere, og at det derfor er ønskelig med et unntak. På tilsvarende måte som for lovforslaget om forbud om bruk av feller til fangst, og for forslaget om forbud mot gift og kjemikalier, anses det ikke hensiktsmessig å åpne for unntak fra forbudet for smågnagere og eventuelt krypdyr i denne bestemmelsen, da avlivning av slike dyr faller utenfor hva loven er ment å regulere. Bruk av slike metoder som ledd i skadedyrbekjempelse vil måtte vurderes etter dyrevelferdsloven og forskrift om skadedyrbekjempelse. Se vurderingen i punkt 8.5.

Departementet foreslår også i lovforslaget § 32 første ledd bokstav c et forbud mot bruk av speil eller andre blendende innretninger. Departementet viser til at «eller andre blendende innretninger», er en mer presis oversettelse sammenlignet med «eller andre liknende midler», slik det følger av den norske oversettelsen av Bernkonvensjonen i St.prp. nr. 12 (1985–86) om ratifikasjon av konvensjonen, se s. 51. Begrepet «dazzling» er oversatt til «blendende» i sentrale ordbøker. I svensk og finsk jaktregelverk er det forbud mot bruk av speil eller «andra bländande anordningar». Av hensyn til klarhet i lovteksten foreslår departementet derfor at begrepet «blendende» benyttes. Forbudet i bokstav c mot «andre blendende innretninger» vil blant annet omfatte lasere og innretninger med tilsvarende virkemåte.

I lovforslaget § 32 første ledd bokstav d foreslår departementet et forbud mot å bruke gass eller utrøyking under jakt og fangst. Bruk av utrøyking har tradisjonelt blitt brukt ved blant annet hijakt, men er ikke en utbredt metode i dag.

Departementet foreslår i lovforslaget § 32 første ledd bokstav e et forbud mot bruk av sprengstoff under jakt og fangst. Departementene viser i høringsnotatet til at det ikke tradisjon for å bruke sprengstoff under jakt og fangst av vilt i Norge.

I lovforslaget § 32 første ledd bokstav f foreslår departementet et forbud mot bruk av nett. Bernkonvensjonens forbud mot bruk av nett under jakt og fangst er for pattedyr begrenset til bruk av nett for fangst i stor skala og/eller for ikke-selektiv fangst. For fugl forbyr konvensjonen bruk av nett generelt. Departementet foreslår at det videreføres et generelt forbud mot bruk av nett ved jakt og fangst av alt vilt. Fangst er i lovforslaget § 3 bokstav c definert som høsting av vilt ved bruk av felle som avliver viltet eller fanger viltet for avliving, og avliving av fanget vilt. Forbudet vil ikke ramme bruk av såkalt mistnett som fangstmetode ved levendefangst av fugl for ringmerking.

Departementet foreslår i lovforslaget § 32 første ledd bokstav g et forbud mot bruk av kroker ved jakt og fangst. Bernkonvensjonen vedlegg IV forbyr bruk av kroker ved jakt og fangst av fugler, men ikke ved jakt og fangst av pattedyr. Bruk av kroker ved jakt og fangst av pattedyr antas å være lite praktisk, men en eventuell bruk vil være problematisk av hensyn til en dyrevelferdsmessig forsvarlig jakt og fangst. Departementet foreslår at forbudet gjelder ved jakt og fangst av vilt generelt, og ikke bare av fugl slik forbudet er utformet etter Bernkonvensjonen.

Forslaget om å forby bruk av nett og kroker er en konsekvens av at dagens bestemmelse om fangstredskaper er foreslått endret og dermed ikke lenger vil omfatte verken nett eller kroker.

Bernkonvensjonen vedlegg IV forbyr bruk av lim ved jakt og fangst av fugler, men ikke ved jakt og fangst av pattedyr. Både hensyn til dyrevelferd og hensynet om å unngå ikke-selektive fangstmetoder, taler for et generelt forbud. Departementet foreslår følgelig i lovforslaget § 32 første ledd bokstav h et generelt forbud mot bruk av lim under jakt og fangst av vilt. Forbudet omfatter som et utgangspunkt både limfeller og for eksempel smøring av lim på stammer og greiner. Bruk av limfeller ved jakt og fangst vil også omfattes av forbudet mot bruk av feller i lovforslaget § 25. Bestemmelsen rammer ikke bruk av limfeller som ledd i skadedyrbekjempelse, se for øvrig omtale av avlivning av smågnagere og krypdyr i punkt 8.5.

Bernkonvensjonen vedlegg IV forbyr kun bruk av levende dyr som er blindet eller skadet som lokkedyr. Forbudet er delvis ivaretatt i utøvelsesforskriften § 30 siste ledd, som forbyr bruk av levende dyr for å lokke viltet inn i feller. Departementet vurderer det som hensiktsmessig at forbudet i sin helhet går frem av lovforslaget sammen med andre forbud som bygger på forpliktelsene i Bernkonvensjonen artikkel 8 jf. vedlegg IV. Etter departementets syn tilsier dyrevelferdshensyn at det bør være forbudt å bruke levende dyr generelt som lokkedyr ved jakt og fangst. Departementet foreslår i lovforslaget § 32 første ledd bokstav i et forbud mot bruk av levende dyr som lokkedyr ved jakt og fangst. Begrepet «dyr» omfatter også fugl.

Bernkonvensjonen artikkel 9 tillater at det, på visse vilkår, gjøres unntak fra forbudene i vedlegg IV. Departementene foreslo i høringsnotatet § 28 andre ledd en hjemmel til å gi forskrift om å tillate og regulere bruk av samtlige metoder angitt i første ledd. Departementet mener, som i høringsnotatet, at det kan være behov for å gjøre unntak fra bestemmelsen for å beholde fleksibilitet. Departementet mener imidlertid at adgangen til å gjøre unntak bør innskrenkes noe sammenlignet med høringsforslaget. Departementet viser til at enkelte av metodene som er listet opp i første ledd ikke skal benyttes, og at det derfor heller ikke bør åpnes for å gi unntak for dem. Departementet mener det ut fra dyrevelferdshensyn ikke bør åpnes for unntak for bruk av elektriske innretninger konstruert for å drepe eller lamme, speil eller andre blendende innretninger, gass eller utrøyking, sprengstoff, kroker, lim eller levende dyr brukt som lokkedyr. Flere av disse metodene har dessuten enten aldri vært i bruk ved jakt og fangst, eller brukes ikke lenger i Norge. Departementet mener derfor det ikke er behov for å gi unntak for bruk av disse metodene.

Når det gjelder bruk av båndopptaker eller lignende for avspilling av lokkelyder og bruk av nett, mener departementet at det likevel kan være grunn til å sikre en viss fleksibilitet. De nevnte metodene skiller seg også delvis fra de øvrige fordi de ikke dreper dyret direkte.

Når det gjelder NOAH – for dyrs rettigheter sitt standpunkt om at Bernkonvensjonen ikke tillater generelle unntak i forskrift, kun unntak i enkeltvedtak, deler ikke departementet denne forståelsen. Dersom det skal benyttes metoder ved jakt og fangst som er forbudt etter Bernkonvensjonens vedlegg IV, så må vilkårene i konvensjonens artikkel 9 være oppfylt. Dette kan også ivaretas ved fastsettelse av forskrift. Dersom det vurderes å fastsette forskrift som tillater bruk av metoder som er forbudt etter Bernkonvensjonens vedlegg IV, må det for det konkrete tilfellet vurderes om og hvordan det kan sikres at vilkårene i artikkel 9 er ivaretatt. Bruken av metodene ved eventuell adgang til unntak må også vurderes etter dyrevelferdslovens regler.

Departementet foreslår i lovforslaget § 32 tredje ledd at Kongen også kan gi forskrift om forbud mot ikke-selektive metoder for jakt og fangst eller metoder for jakt og fangst som kan forårsake at den lokale bestanden av en viltart forsvinner eller forstyrres alvorlig. Departementet viser til at Bernkonvensjonen oppstiller minimumsforpliktelser, og at medlemslandene står fritt til å fastsette strengere regler om det er ønskelig.