Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Prop. 80 L (2018–2019)

Endringer i pasient- og brukerrettighetsloven mv. (helsehjelp i utlandet)

Til innholdsfortegnelse

6 Tilknytningen til systemet for nye metoder

6.1 Forslag i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at helsehjelp som systemet for nye metoder i spesialisthelsetjenesten har besluttet å ikke innføre, ikke skal omfattes av retten til å kreve dekning av utgifter til helsehjelp i utlandet.

6.2 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene er delt i synet på forslaget.

Helsedirektoratet, Helseklage, Statens helsetilsyn, Statens legemiddelverk, UIO Medisinsk fakultet støtter forslaget og legger vekt på at bestemmelsen vil bidra til klarhet om hvilke behandlingstilbud som omfattes av det offentlige helsetilbudet. Helsedirektoratet påpeker bl.a. at denne økte klarheten vil oppveie ulempene ved å innføre en slik begrensning, og kan ikke se at dette er problematisk i forhold til gjeldende EØS-rett.

Noen av høringsinstansene, Helse Sør-Øst RHF og Nasjonalt nettverk for utenlandsbehandling støtter forslaget men har innvendinger til den nærmere utformingen av bestemmelsen. De mener bl.a at det relevante tidspunktet for når et legemiddel skal vurderes opp mot systemet for nye metoder bør være når legemiddelet er tatt opp til vurdering, ikke beslutningstidspunktet.

Andre høringsinstanser støtter ikke forslaget og begrunner dette med at forslaget innskrenker pasientrettighetene. Legeforeningen, Advokatforeningen og Blodkreftforeningen viser til at koblingen til systemet for nye metoder vil innskrenke retten som pasienter har til å velge «tilsvarende behandling» i EØS land etter dagens forskrift om stønad til helsetjenester i EØS (pasientrettighetsdirektivet). Kreftforeningen viser til dagens regelverk som gir pasienter rett på behandling i utlandet ved manglende kompetanse i Norge og er bekymret for at dersom det vurderes å bygge opp manglende kompetanse nasjonalt, men beslutningen er å ikke gjøre det, vil pasienter ikke lenger få et tilbud om behandling i utlandet.

6.3 Departementets vurderinger og forslag

Helse- og omsorgsdepartementet viderefører forslaget om at utgifter til helsehjelp som de regionale helseforetakene gjennom systemet for nye metoder har besluttet å ikke innføre i spesialisthelsetjenesten i Norge, ikke dekkes ved utenlandsbehandling. Dette vil gjelde med unntak av retten til å få dekket utgifter til helsehjelp under midlertidig opphold i EØS etter rådsforordning (EF) nr. 883/2004.

Beslutninger om hvilke metoder som skal tilbys for hvilke indikasjoner i spesialisthelsetjenesten skal ikke bare på generelt grunnlag være bestemmende for pasienters behandlingstilbud i Norge, men skal også gjelde for helsehjelp som Norge dekker i utlandet. Systemet for nye metoder er foreslått lovregulert, se punkt 3.3.

Etter departementets vurdering vil en slik presisering bidra til likeverdig og rettferdig tilgang til spesialisthelsetjenesten, uavhengig av om pasienter får helsehjelp i utlandet eller i Norge. Presiseringen vil også bidra til klarhet og forutsigbarhet for både pasientene og helsetjenesten.

En slik kobling til systemet for nye metoder vil gjøre det klart for pasientene og de regionale helseforetakene hvilke behandlingstilbud som dekkes eller ikke, eventuelt for hvilke indikasjoner og pasientgrupper metoden skal være tilgjengelig. Beslutningene publiseres fortløpende og er allment tilgjengelig på nettsidene til systemet for nye metoder. Det vil med andre ord være enkelt for pasienter å undersøke om den helsehjelpen de vurderer å motta i et annet land faller utenom ordningen. Avgrensningen er objektiv, klar, transparent og presis og oppfyller således EØS-rettens krav.

Legeforeningen med flere har imidlertid et poeng når de peker på at en kobling til systemet for nye metoder innskrenker retten pasienter har til å velge «tilsvarende behandling» i EØS land etter dagens forskrift om stønad til helsetjenester i EØS. For eksempel kan et legemiddel være besluttet ikke tatt i bruk, mens det er en billigere og tilsvarende behandling i Norge. Etter departementets forslag kan pasienten ikke ta med seg pengene som det billigere tilbudet koster i Norge, og bruke det til å betale for legemiddelet i utlandet.

Det kan hevdes at en slik kobling er unødvendig da krav om dekning av utgifter etter forskrift om stønad til helsetjenester i EØS aldri vil overstige hva tilsvarende behandling ville ha kostet i Norge.

Etter departementets vurdering veier imidlertid fordelene med en kobling til systemet for nye metoder tyngre enn ulempene. Det vil være inkonsekvent at et behandlingstilbud som er besluttet ikke innført i Norge likevel kan kreves delvis dekket dersom behandlingen mottas i et annet land. Koblingen bør derfor også gjelde for dekning etter regelverket som gjennomfører pasientrettighetsdirektivet. Det vil være usosialt dersom Norge bidrar til å dekke deler av slik behandling som mottas i andre EØS-land etter direktivet. Det vil medføre at kun pasienter som selv har råd til å dekke deler av behandlingen i et annet EØS-land får «økonomisk støtte» av Norge til å motta slik behandling i utlandet.

Når det gjelder Kreftforeningens bekymring for at pasienter ikke vil få helsehjelp i utlandet der det er besluttet å ikke bygge opp kompetanse i Norge, viser departementet til at beslutninger i systemet for nye metoder kan ha mange ulike utfall. Blant annet kan en beslutning om å ikke innføre en metode være begrunnet i at det ikke er hensiktsmessig å bygge opp et tilbud i Norge. Det regionale helseforetakene (RHF) kan for eksempel fatte en beslutning om at de vil sende aktuelle pasienter etter definerte kriterier til behandling i utlandet fremfor å etablere tilbudet nasjonalt. I slike tilfeller er det de regionale helseforetakenes beslutning som må være avgjørende for tilbudet.

Helse Sør-Øst RHF og Nasjonalt nettverk for utenlandsbehandling mener at det relevante tidspunktet bør være når en metode er tatt opp til vurdering.

Helse Sør Øst RHF viser til at det i perioden der et legemiddel metodevurderes i Norge følger av praksis at legemiddelet ikke kan brukes i spesialisthelsetjenesten utenom eventuelt unntaksvis og med særskilt godkjenning til enkeltpasienter. Det pekes på at forslaget om å knyttet rettighetene til beslutningstidspunktet vil være i strid med denne praksisen.

Departementet har vurdert dette, men viderefører forslaget om å knytte retten til dekning for helsehjelp i utlandet til beslutningstidspunktet hos systemet for nye metoder. Det vises til at det kun er beslutningene i systemet for nye metoder som skal lovfestes, ikke prosessen før beslutning er fattet. Se punkt 3.3 og forslag til ny § 4-4 i spesialisthelsetjenesteloven i Prop. 55 L (2018–2019) Endringer i spesialisthelsetjenesteloven og pasient- og brukerrettighetsloven (lovfesting av systemet for nye metoder m.m.).

Det å legge avskjæring av dekning av helsehjelp i utlandet til vurderingsperioden for en metode vil etter departementets vurdering ikke være hensiktsmessig. En slik tilknytning vil ikke være transparent og oversiktlig og kan føre til forskjellsbehandling av pasienter som ønsker helsehjelp i utlandet. Det vises til at praksisen med å ikke ta i bruk en metode i spesialisthelsetjenesten kan fravikes med generelle eller individuelle unntak selv om metoden eller behandlingen er til vurdering hos systemet for nye metoder. Denne praksisen er imidlertid ikke lovfestet og unntakene som gis er ikke godt tilgjengelig og oversiktlig for potensielle pasienter. Beslutningstidspunktet er derfor etter departementets vurdering det mest oversiktlige skjæringstidspunktet.

Departementet finner det også lite sannsynlig at forslaget om å sette skjæringstidspunktet til beslutningstidspunktet i systemet for nye metoder vil føre til stor pågang fra pasienter om å få dekket utgifter til slik helsehjelp i utlandet i vurderingsperioden. Kravet om at det må være dokumentert at det foreligger rett til nødvendig helsehjelp (kost-nytte) gjelder uavhengig av om pasienten får helsehjelp i Norge, i utlandet eller om metoden har vært vurdert av systemet for nye metoder. Det at den aktuelle metoden er til vurdering i systemet for nye metoder, kan tyde på at det enda ikke foreligger en tilstrekkelig vurdering av om metoden oppfyller prioriteringskriteriene. Kravet til at det må være dokumentert at helsehjelpen oppfyller vilkårene for rett til nødvendig helsehjelp kan i slike tilfelle ofte ikke anses å være oppfylt. I praksis vil dette innebære at for eksempel legemidler som er til vurdering hos systemet for nye metoder som hovedregel ikke vil kunne dekkes etter reglene om helsehjelp i utlandet.

Departementet ser imidlertid at det kan oppstå behov for en nærmere regulering av disse spørsmålene. Departementet foreslår derfor en forskriftshjemmel slik at det kan gis forskrifter med nærmere bestemmelser om hvilke typer helsehjelp som omfattes av utgiftsdekningen, vilkår for å få dekket utgiftene og beregningen av utgiftsdekningen. Dette omfatter også forskrifter om forholdet mellom retten til utgiftsdekning og de forskjellige stadiene i behandlingen i systemet for nye metoder, f.eks. at rettighetene skal være begrenset i den tiden metoden er til vurdering.

Til toppen
Til dokumentets forside