5 Helsehjelp som ikke finnes i Norge eller som er dokumentert mer virkningsfull
5.1 Forslag i høringsnotatet
I høringsnotatet foreslo departementet en presisering i bestemmelsen i pasient- og brukerrettighetsloven som regulerer pasienters rett til å motta nødvendig helsehjelp i utlandet der det ikke finnes et (adekvat) tilbud i Norge. Presiseringen gikk ut på at retten til å få dekket helsehjelp i utlandet også skal gjelde i tilfeller der helsehjelpen i utlandet er mer virkningsfull enn helsehjelpen som tilbys av det offentlige i Norge. Som i dag skal rettigheten gjelde for helsehjelp både i og utenfor EØS-området.
5.2 Høringsinstansenes syn
Høringsinstansene er delt i synet på om de støtter forslaget eller ikke.
Flere høringsinstanser som for eksempel Helse Midt-Norge RHF, Akershus universitetssykehus, Vestre Viken, Bergen kommune, Norsk Revmatikerforbund, støtter forslaget.
Akershus universitetsykehus uttaler bl.a:
«Som høringsnotatet påpeker hevder ESA at det norske regelverket ikke sikrer at det foretas en individuell vurdering av om det finnes behandling i Norge som er like effektiv som den pasienten kan få i andre EØS-land. Ut fra et medisinsk perspektiv er vurderinger av effekt av helsehjelp vanskelig å bedømme, som også kan variere ut fra individuelle forhold hos den enkelte pasient. Vi støtter at et nytt krav om «mer virkningsfull» behandling må være dokumentert og klarlagt for at dette kriteriet kan sies å være oppfylt.»
Noen av høringsinstansene som støtter forslaget mener at lovteksten bør utformes annerledes.
Helsedirektoratet uttaler bl.a:
«Vi deler departementets forståelse av gjeldende EØS-rett; selv om en pasient kan få mer virkningsfull helsehjelp i en annen EØS-stat, har pasienten ikke rett til å få dette dekket fra Norge dersom hjelpen ikke omfattes av de ytelsene som dekkes etter norsk regelverk. Slik vi forstår høringsnotatet er denne bestemmelsen blant annet tenkt videreført gjennom henvisningen til pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1b «Rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten», i forslag til ny § 2-4a annet ledd (a). Vi stiller oss imidlertid tvilende til om bestemmelsen, slik den er utformet i forslaget, bidrar til den ønskede klarhet for pasienten. Vi tror ikke den vanlige pasienten vil oppfatte at henvisningen til «retten til nødvendig helsehjelp» innebærer at retten til å få dekket mer virkningsfull helsehjelp innen EØS er begrenset av en (norsk) kost/nytte vurdering.»
Videre uttaler Helse Nord RHF bl.a:
«Grensegangen mellom ny pbrl. § 2-4 a, 2. ledd bokstav a og 3. ledd kan i praksis bli utfordrende, dvs. grensen mellom den mer effektive helsehjelpen som kan gis i utlandet og helsehjelp som er besluttet ikke innført i Norge i fellessystemet (forslaget til ny § 4-4 i spesialisthelsetjenesteloven). En nærmere utdyping av forholdet ville vært en fordel.»
Andre høringsinstanser er kritiske til forslaget, med ulike begrunnelser. Noen mener at formuleringen i lovendringsforslaget gir pasientene for mye rettigheter. For eksempel påpeker Nasjonalt nettverk for utenlandsbehandling og Helse Sør-Øst RHF at ordlyden «mer virkningsfull» sannsynligvis vil forstås og leses slik at det medfører flere søknader, og etter deres syn innebærer forslaget en utvidelse av retten til helsehjelp i utlandet. Det pekes på at dette vil ha administrative og økononomiske konsekvenser. Begge peker også på at det er uklart hva som ligger i «mer virkningsfullt», og hvilken dokumentasjon som må foreligge.
På den annen side mener andre høringsinstanser at forslaget ikke går langt nok i å imøtekomme ESAs kritikk. For eksempel påpeker Pasient- og brukerombudet i Hedmark og Oppland at det bør komme enda tydeligere frem i lovteksten at det skal vurderes i den enkelte sak om pasienten kan tilbys like effektiv behandling i Norge som i utlandet innen den fastsatte fristen. Norsk pasientforening påpeker at høringsnotatet ikke gir et godt svar på ESAs kritikk og at utenlandskontorene baserer sine avgjørelser på fagmiljøets egen vurdering av kompetanse; dvs. «bukken passer havresekken».
5.3 Departementets vurderinger og forslag
Helse- og omsorgsdepartementet viderefører forslaget om å presisere at retten til helsehjelp i utlandet også skal gjelde i tilfeller der helsehjelpen i utlandet er «mer virkningsfull». På bakgrunn av innspill i høringen foreslår departementet også en presisering i lovteksten om at helsehjelpen må være «dokumentert» mer virkningsfull. Se nærmere omtale nedenfor.
Det vises til at mange av høringsinstansene støtter forslaget, mens noen er kritiske fordi presiseringen går for kort eller for langt i å presisere rettighetene. Departementet mener at vurderingene nedenfor imøtekommer kritikken, ved å klargjøre hva som ligger i «mer virkningsfull» og ved å understreke at det skal foretas en individuell vurdering i den enkelte sak.
Bakgrunnen for lovendringsforslaget er ESAs grunngitte uttalelse 20. september 2017. Etter ESAs vurdering sikrer ikke det norske regelverket at det foretas en individuell vurdering av om det finnes behandling i Norge som er like effektiv som den pasienten kan få i andre EØS-land. ESA viser til at regelverket kun legger opp til en vurdering av om det er kompetansemangel eller om det finnes et adekvat behandlingstilbud i Norge. I stedet bør det etter ESAs vurdering foretas en vurdering av om pasienten kan tilbys like effektiv behandling i Norge som i utlandet.
Etter departementets vurdering ivaretar gjeldende regelverk EØS-rettens krav til at pasienter skal få dekket sine utgifter til behandling i andre EØS-land. Pasientrettighetsdirektivet er gjennomført i forskrift om stønad til helsetjenester i EØS. Forskriften gir pasienter, uansett grunn, rett til å få dekket behandlingsutgifter for helsehjelp i et annet EØS-land som tilsvarer helsehjelp som pasienten hadde fått dekket i Norge.
For å klargjøre rettstilstanden ytterligere foreslår departementet likevel en presisering i regelverket. Det tydeliggjøres at retten som i dag fremgår av § 2-1b femte ledd også gjelder helsehjelp i utlandet som er dokumentert mer virkningsfull enn den helsehjelpen som tilbys av det offentlige i Norge. Samtidig opprettholdes forutsetningen om at pasienten oppfyller vilkårene for rett til nødvendig helsehjelp etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1b.
Kravet om rett til nødvendig helsehjelp
Som nevnt over er det en forutsetning for rett til helsehjelp i utlandet at pasienten oppfyller vilkårene for rett til nødvendig helsehjelp etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1b. Kravene i prioriteringsforskriften må også være oppfylt. Det må foreligge en helsefaglig vurdering av at pasienten vil ha nytte av og behov for den aktuelle helsehjelpen. Forholdet mellom kostnadene ved helsehjelpen og den forbedringen av pasientens helsetilstand den eventuelle helsehjelpen kan forventes å gi, må være rimelig. Det må foreligge vitenskapelig dokumentasjon for at pasientens tilstand kan forbedres som følge av behandlingen. Etter prioriteringsforskriften § 3 fremgår det bl.a. at «vurderingen av pasientens nytte av behandlingen skal være individuell og ta utgangspunkt i internasjonal medisinsk vitenskap.» Det er også en forutsetning at «helsehjelpen kan utføres forsvarlig av tjenesteyter i utlandet etter akseptert metode.»
Dokumentert mer virkningsfull helsehjelp
Som nevnt over, foreslår departementet på bakgrunn av høringen å ta inn en presisering om at helsehjelpen må være «dokumentert» mer virkningsfull. Etter departementets vurdering er det viktig at bestemmelsen ikke forstås slik at ubetydelige eller bagatellmessige forskjeller gir pasienten rett til utenlandsbehandling, med den økonomiske og prioriteringsmessige konsekvensen dette vil ha. Videre må denne forskjellen være dokumentert.
Dokumentasjonen må være klarlagt i tråd med de krav som er slått fast i EØS-retten. Et moment som kan tale for at helsehjelpen er dokumentert er at den er etablert og tatt i bruk i land innenfor EØS.
Etter departementets syn kan helsehjelp som er mer virkningsfull for eksempel være behandling som gir et bedre eller mer sikkert resultat, eller mindre varige bivirkninger eller plager for pasienten. Et eksempel er behandling for nevroendokrine carcinomer. Behandling med PRRT, også kalt Lutetiumbehandling, tilbys ikke i Norge. Denne behandlingen finnes blant andre i Uppsala i Sverige og ved Rigshospitalet i Danmark. Et mulig og tilgjengelig behandlingsalternativ som er tilgjengelig i Norge er tung kjemoterapi. Denne vil gi betydelige bivirkninger og normalt relativt kortvarig respons. PRRT derimot gir en markant bedre og mer varig effekt og med færre bivirkninger. Utenlandskontorene har derfor konkludert med at når disse to metodene sammenlignes så ville det ikke være adekvat og forsvarlig behandling å ikke tilby PRRT til pasienter der dette er indisert.
Behandlingsmetoder der forskjellen er av bagatellmessig art kan ikke anses som helsehjelp «som er dokumentert mer virkningsfull». Et eksempel kan være at en behandlingsmetode i Norge gir pasienten forbigående plager som moderate smerter, kvalme eller andre lette og ufarlige bivirkninger. I utlandet tilbys det imidlertid en behandling som har like god effekt, men som kan utføres uten at pasienten får slike bivirkninger. I dette tilfellet gir ikke behandlingen bedre resultat, men pasienter slipper forbigående bivirkninger. En behandling som gjør at pasienten unngår lette bivirkninger som uansett vil gå over etter noen dager kan ikke forsvare utgifter til reise og opphold utover behandlingsutgiftene. Pasienter som likevel ønsker å motta en slik behandling i et annet EØS-land vil uansett kunne ha rett til få dekket behandlingsutgifter etter forskrift om stønad til helsetjenester i EØS, men må dekke reise og opphold selv.
Forskjellen fra andre dekningsordninger for helsehjelp i utlandet
Retten til å få dekket helsehjelp i utlandet der det ikke finnes et (adekvat) tilbud eller like virkningsfullt tilbud i Norge, gir bedre utgiftsdekning enn andre ordninger. Dette fordi den først og fremst gjelder behandling som ikke tilbys i Norge. For eksempel dekkes også utgifter til reise og opphold i tillegg til full dekning av behandlingskostnadene.
Som nevnt ovenfor gir pasientrettighetsdirektivet rett til å få dekket behandlingsutgifter for pasienter som velger å motta helsehjelp i et annet EØS-land som tilsvarer helsehjelp som pasienten hadde fått dekket i Norge. Denne ordningen gir imidlertid kun en svært begrenset rett til dekning av reise- og oppholdsutgifter, og stønaden begrenses til et beløp tilsvarende de antatte kostnadene det offentlige ville blitt belastet for dersom helsehjelpen var mottatt i Norge.