3 Endringer i vass- og avløpsanleggslova

3.1 Gjeldende rett

3.1.1 Generelt om vann- og avløpsgebyrene

Kommunale vann- og avløpsgebyr reguleres i vass- og avløpsanleggslova. Loven gir kommunene hjemmel til å gi forskrift om innkreving av vann- og avløpsgebyr. Kommunen kan kreve gebyr fra eiere av eiendom som har tilknytning til en kommunal vann- eller avløpsledning, enten direkte eller gjennom privat fellesledning. Vann- og avløpsgebyret skal være et engangsgebyr for tilknytning og et årsgebyr for årlig forbruk, jf. vass- og avløpsanleggslova § 4 første ledd andre punktum.

Det er Klima- og miljødepartementet som fastsetter rammen for vann- og avløpsgebyret, i tillegg til hovedreglene om utregning og innkreving av vann- og avløpsgebyret, jf. vass- og avløpsanleggslova § 5. Størrelsen på gebyret, og bestemmelser om den praktiske gjennomføringen og innkrevingen av gebyret, fastsettes av kommunen i lokal forskrift, jf. § 4 første ledd.

Nærmere regler om rammene for og utregning og innkreving av gebyrene er gitt i forurensningsforskriften kapittel 16. Gebyrene skal ikke overstige kommunens «nødvendige kostnader» for henholdsvis vann- og avløpssektoren, jf. § 16-1 første ledd. Med «nødvendige kostnader» menes kostnader som direkte eller indirekte har normal sammenheng med en forsvarlig forretningsmessig drift av vann- og avløpssektoren. Selvkostprinsippet gjelder derfor på området, og innebærer at inntekter fra vann- og avløpsgebyrene ikke skal overstige kommunens kostnader ved å levere disse tjenestene. Det fremgår også av forurensningsforskriften at de til enhver tid gjeldende retningslinjer for beregning av selvkost for kommunale betalingstjenester bør legges til grunn ved beregning av selvkost, jf. § 16-1 første ledd andre punktum.

Årsgebyret kan videre beregnes på to forskjellige måter, jf. forurensningsforskriften § 16-4 første ledd. Årsgebyret kan enten i sin helhet baseres på abonnentens vannforbruk eller være todelt med en fast og en variabel del – der kun den variable delen knytter seg til abonnentens vannforbruk. Vannforbruket kan enten måles ved en vannmåler eller stipuleres med grunnlag i eiendommens størrelse. Både kommunen og den enkelte gebyrpliktige kan kreve at årsgebyret fastsettes ut fra målt forbruk.

3.1.2 Grensen for hvilke overvannstiltak som kan finansieres gjennom avløpsgebyret

Gjeldende gebyrregelverk er utarbeidet med hovedformål om å dekke nødvendige kostnader til å samle opp, transportere og rense sanitært og industrielt avløpsvann. Det fremgår imidlertid av både forarbeidene og praksis at avløpsgebyret også er ment å dekke kostnader knyttet til overvann som tilføres offentlig avløpsnett. Departementet viser i den forbindelse til omtale i NOU 1974: 12 som er videreført i Prop. 136 L (2010-2011) og Prop. 64 L (2024-2025).

Gjennom avløpsgebyret kan kommunen dekke sine «nødvendige kostnader» for avløpssektoren. Utgifter til drift og vedlikehold av ledningsnett og renseanlegg kan derfor dekkes, også når slike anlegg håndterer overvann. Gebyrene kan også finansiere tiltak for å avlaste ledningsnettet eller renseanleggene. Slike tiltak kan for eksempel være separering av rør der overvann skilles fra sanitært avløpsvann. Dersom det mest hensiktsmessige tiltaket i forbindelse med separering av rør for eksempel er å infiltrere vannet i grunnen eller lede det til et vassdrag, kan utgifter til dette også dekkes.

Dagens avløpsgebyr kan imidlertid ikke brukes til å finansiere overvannstiltak som ikke utløses av behov for tiltak på avløpsnettet. For at kostnadene skal kunne dekkes er det en forutsetning at tiltaket er «nødvendig» for at kommunen skal kunne drifte sine avløpsanlegg på en god måte. Det går derfor en grense mellom rene miljøtiltak og tiltak som utløses av behovet på avløpsnettet. Tiltak for å håndtere overvann som renner av fra overflaten kan dermed ikke gebyrfinansieres. Eksempler på tiltak som ikke kan gebyrfinansieres over avløpsgebyret er etablering av infiltrasjonssoner (f.eks. grøntområder), fordrøyningsbasseng, regnbed og grønne tak med mer.

3.2 Overvannsutvalgets forslag

Som nevnt i punkt 2.3 var et av de anbefalte virkemidlene i NOU 2015: 16 å innføre et eget overvannsgebyr der kommunen gis mulighet til å dekke sine nødvendige kostnader med å håndtere overvann. Utvalget vurderte at et overvannsgebyr så langt som mulig bør følge samme modell som vann- og avløpsgebyret, der selvkostprinsippet gjelder. Etter utvalgets syn bør imidlertid selvkost for overvann skille seg fra selvkost for vann- og avløpstjenester, fordi prisingsmodellen må være annerledes. Vann- og avløpsgebyret er betaling for en leveringstjeneste og utmåles etter vannforbruk etter prinsippet «vann inn er lik vann ut». Overvannsgebyret bør derimot i større grad være betaling for nytten av et velfungerende lokalmiljø og fastsettes med grunnlag i gjennomsnittsbetraktninger og solidaritet. Utvalget anbefalte derfor at overvann synliggjøres og regnskapsføres adskilt fra vann og avløp, ettersom beregningen av overvannsgebyrets størrelse må være grunnleggende forskjellig fra vann- og avløpsgebyret. Utvalget anbefalte at kommunene får adgang til å kreve overvannsgebyr for alle eiendommer som kan ilegges avløpsgebyr etter loven i dag, i tillegg til eiendommer som er tilknyttet kommunalt hovedanlegg for overvann gjennom ledninger eller annen forbindelse som kanal, grøft eller andre former for avledning og drenering.

Flere av høringsinstansene som uttalte seg om Overvannsutvalgets forslag støttet at overvann bør finansieres som et eget selvkostområde og at innføring av et overvannsgebyr vil gi en mer rettferdig fordeling av kostnadene mellom brukerne av vann-, avløps- og overvannssystemene. Flere påpekte også at innføring av en finansieringsmekanisme er avgjørende for at pakken av Overvannsutvalgets foreslåtte virkemidler skal få ønsket virkning.

3.3 Høringsforslaget

Høringsforslaget bygget på anbefalingene fra Overvannsutvalget i NOU 2015: 16 Overvann i byer og tettsteder – Som problem og ressurs, og var en oppfølging av Meld. St. 26 (2022–2023) Klima i endring – sammen for et klimarobust samfunn.

Høringsforslaget inneholdt både forslag om endringer i vass- og avløpsanleggslova og forurensningsforskriften. De foreslåtte endringene i vass- og avløpsanleggslova behandles i denne proposisjonen. I tillegg omtales definisjonen av «kommunalt overvassanlegg» som i høringsforslaget var foreslått forskriftsfestet i nytt kapittel i forurensningsloven. Departementet foreslår i stedet å lovfeste definisjonen, se punkt 3.6.

Når det gjelder forslaget til lovendringer, innebar høringsforslaget å gi kommunene hjemmel i vass- og avløpsanleggslova til å kreve inn et eget overvannsgebyr, separat fra avløpsgebyret. Høringsforslaget tok utgangspunkt i lov 16. mars 2012 nr. 12 om kommunale vass- og avløpsanlegg. Gjeldende vass- og avløpsanleggslov trådte i kraft 1. januar 2026.

Etter høringsforslaget er det opp til kommunen å bestemme om et slikt gebyr skal innføres. Dersom kommunen innfører et overvannsgebyr, vil gebyrplikten etter forslaget påhvile eiere av fast eiendom med avrenning til kommunalt overvannsanlegg. Forslaget stilte ikke krav om full kostnadsdekning gjennom gebyret dersom kommunen valgte å innføre en gebyrordning. Denne fleksibiliteten var ment å gi rom for alternative finansieringsløsninger dersom dette ble vurdert som mest hensiktsmessig av kommunen.

På samme måte som for vann- og avløpsgebyrene, var det foreslått å lovfeste at overvannsgebyret skulle være et årlig gebyr, og at Klima- og miljødepartementet i forskrift kunne fastsette nærmere regler om rammene for gebyrene og om utregning og innkreving. Det ble derfor foreslått en ny hjemmel hvor departementet kan fastsette de overordnede rammene for overvannsgebyret i forskrift.

Begrepet «kommunalt overvassanlegg» ble foreslått definert som et «anlegg for oppsamling, transport, avledning eller behandling som er eller skal bli etablert for å ivareta allmenhetens interesser og forebygge skader som følge av overvann, og som helt eller delvis er eid av kommunen». I høringen ble det foreslått at definisjonen skulle inngå i forurensningsforskriften. Forslag til forskrift var på høring samtidig som forslaget til lovendringer.

Det ble også foreslått at reguleringen av fester skulle gjelde tilsvarende for overvannsgebyret som for vann- og avløpsgebyrene, jf. § 3 tredje ledd i tidligere lov 16. mars 2012 nr. 12 om kommunale vass- og avløpsanlegg, nå § 17 i gjeldende vass- og avløpsanleggslov.

Høringsforslaget gjaldt ikke for Svalbard, jf. lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard (Svalbardloven) § 2.

3.4 Hjemmel til å innføre overvannsgebyr

3.4.1 Høringsinstansenes syn

Det store flertallet av høringsinstansene støtter forslaget om å innta en hjemmel i vass- og avløpsanleggslova for kommunene til å kreve inn et eget overvannsgebyr, separat fra vann- og avløpsgebyret. KS (kommunesektorens organisasjon) viser til at det både er etterlengtet og nødvendig at kommunene gis hjemmel til å kreve et overvannsgebyr, og at et slikt gebyr vil kunne bli et viktig tiltak for å stimulere til klimatilpasning og redusere fremtidige skadekostnader. Norsk Vann viser til at det er positivt at kommunene gis hjemmel til å finansiere andre overvannstiltak enn i dag. De fleste av kommunene støtter også forslaget og viser til at det er positivt med flere verktøy for å finansiere og drifte skadeforebyggende overvannsanlegg.

Drammen kommune støtter forslaget om å innføre et overvannsgebyr, men støtter ikke forslaget om å gjøre det frivillig for kommunene å ta det i bruk. Drammen kommune viser at ønsket om å unngå gebyrøkninger eller utfordringer knyttet til økte administrasjonskostnader kan hindre den enkelte kommune fra å innføre et slikt gebyr, selv om det ut fra et faglig perspektiv kan være både riktig og formålstjenlig å gjøre det.

Fem av 45 høringsinstanser, Huseierne, Lillestrøm Kommune, Norges Bondelag, Norsk kommunalteknisk forening og Ringerike kommune, støtter ikke forslaget om å innføre et overvannsgebyr: Lillestrøm kommune støtter den overordnede intensjonen bak forslaget, men mener løsningen på overvannsutfordringene heller ligger i helhetlig planlegging, statlige insentiver og lokal tilpasning. Norsk kommunalteknisk forening mener det i stedet for et lokalt overvannsgebyr bør vurderes å innføre et nasjonalt ansvar for overvann, på linje med flom og skred. Ringerike kommune mener staten og kommunene bør finansiere overvannstiltak på en annen måte enn ved gebyrer.

Huseierne mener det ikke er gjort gode nok analyser av de økonomiske konsekvensene for kommunene og den enkelte boligeier, og at det heller ikke fremgår klart at et overvannsgebyr vil være den mest effektive måten å håndtere overvannsutfordringene som samfunnet står overfor på. Forbundet støtter derfor ikke forslaget slik det foreligger.

Norges Bondelag mener overvannshåndtering bør finansieres over skatteseddelen, og viser blant annet til at skatt varierer etter betalingsevne. Bondelaget peker på at overvannsgebyret ikke tar hensyn til betalingsevne og derfor vil belaste dem med svakest økonomi mest.

3.4.2 Departementets vurderinger

Departementet foreslår å videreføre høringsforslaget om å gi kommunene mulighet til å kreve overvannsgebyr, men har gjort endringer i bestemmelsen slik at den er i tråd med gjeldende vass- og avløpsanleggslov. I høringsforslaget var det i § 3 a foreslått at plikt til å betale overvannsgebyr til kommunen skulle fremkomme direkte av loven. På bakgrunn av gjeldende vass- og avløpsanleggslov foreslår departementet at kommunene gis forskriftskompetanse i vass- og avløpsanleggslova § 4 a, på lik måte som kommunen har forskriftskompetanse til å kreve vann- og avløpsgebyr i § 4 i vass- og avløpsanleggslova. Forslaget i § 4 a er likevel innholdsmessig likt som i høringsforslaget, og det gjøres ikke materielle endringer i kommunenes adgang til å kreve inn et overvannsgebyr. Departementet viser til at et stort flertall av høringsinstansene støtter at kommunene gis hjemmel til å kreve et slikt gebyr.

Som omtalt i punkt 3.1 kan overvannshåndtering også etter gjeldende rett til en viss grad finansieres gjennom gebyrer. Utfordringen er for det første at dagens gebyrfinansiering ikke åpner for å finansiere de overvannstiltakene som ofte vil være mest hensiktsmessige og kostnadseffektive. Departementet viser i den forbindelse til at det ofte er langt dyrere å løse overvannsproblematikken i ledninger under bakken, som er den fremgangsmåten som kan finansieres over dagens avløpsgebyr. Forslaget åpner dermed for at kommunene kan velge mer kostnadseffektive løsninger. For det andre utmåles dagens gebyrmodell etter en metode som i liten grad passer for overvannshåndtering. Avløpsgebyret utmåles i utgangspunktet etter abonnentens forbruk av drikkevann. Abonnentens drikkevannsforbruk gir imidlertid ikke noe mål på hvilken avrenning abonnenten har fra sin eiendom, og på mengden overvann som må samles opp og ledes bort fra eiendommen samt behandles i kommunale overvannsanlegg. Det er dermed ikke samsvar mellom kommunens tjeneste og innbyggernes utgifter etter dagens gebyrstruktur.

Departementet understreker at overvannsgebyret må kreves inn separat fra avløpsgebyret. Den delen av avløpsgebyret som i dag dekker overvannshåndtering skilles derfor ut fra avløpsgebyret og over til et eget, separat gebyr. Departementet vurderer at det sannsynligvis, samlet sett, vil kunne bli rimeligere for brukerne om kommunen innfører et overvannsgebyr som foreslått, enn om dagens ordning videreføres.

Etter departementets syn bør det være opp til kommunene selv å vurdere om et slikt overvannsgebyr skal innføres eller ikke. Dersom overvannshåndteringen i en kommune er av en slik karakter at det ikke er nødvendig eller hensiktsmessig å innføre et eget selvkostområde for overvann, kan kommunen velge å ikke innføre et overvannsgebyr.

Drammen kommune har vist til at ønsket om å unngå gebyrøkninger kan hindre den enkelte kommune i å innføre et slikt gebyr. Når det gjelder størrelsen på gebyret, og bekymringer knyttet til gebyrøkninger viser departementet til punkt 4 om økonomiske og administrative kostnader. Departementet viser videre til at forslaget ikke stiller krav om full kostnadsdekning. Forslaget er derfor ikke til hinder for å finansiere overvannshåndtering, helt eller delvis, på andre måter enn gjennom gebyrer. Et godt system for overvann forutsetter at ulike tiltak virker sammen, og departementet mener finansiering kan og bør gjenspeile bredden i type løsninger. På denne måten vil overvannssystemet som helhet kunne finansieres på den mest hensiktsmessige måten, enten det er gjennom privat finansiering, gebyrfinansiering eller skattefinansiering.

Flere av høringsinstansene har pekt på at overvannsutfordringene bør løses på andre måter enn gjennom å innføre et separat overvannsgebyr. Departementet presiserer at det foreslåtte gebyret ikke er ment å være det eneste virkemiddelet for å sikre god overvannshåndtering i kommunen. En hjemmel som gir kommunene mulighet til å kreve et slikt gebyr, supplerer viktige virkemidler om overvann som allerede eksisterer i lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) og forurensningsloven. I plan- og bygningsloven har kommunene for eksempel fått hjemmel til å kreve at private gjennomfører tiltak for overvann. Tiltakshaver har plikt til å infiltrere og forsinke overvann samt sikre forsvarlig avledning. Kommunen har også hjemmel til å pålegge tiltak mot overvann på eiendommer som er helt eller delvis utbygd. Det kan fastsettes et nasjonalt nivå for sikkerhet mot overvann. I forurensningsloven er det blant annet vedtatt en ny bestemmelse som gir kommunen adgang til å pålegge eier av eiendom som er tilknyttet kommunalt avløpsanlegg å helt eller delvis koble overvann fra det kommunale avløpsanlegget eller fordrøye overvannet før påslipp på avløpsanlegget. Videre kan kommunen også pålegge eier av privat eiendom å sørge for tiltak for å håndtere overvannet som kobles fra det kommunale avløpsanlegget eller fordrøyes før det slippes på det kommunale avløpsanlegget, eller lede overvannet til annet avløpsanlegg eller alternativ avrenningsvei. Et separat overvannsgebyr vil gi kommunen mulighet til å sikre langsiktig finansiering av etablering og drift av kostnadseffektive overvannsanlegg. Departementet mener derfor det vil være et viktig bidrag til å løse overvannsutfordringene. Disse endringene i forurensningsloven trådte i kraft 1. januar 2026.

3.5 Gebyrsubjektet

3.5.1 Høringsinstansenes syn

Blågrønne systemer, KS, Naturviterne, Norsk Vann, Oslo kommune og Tekna mener alle at det foreslåtte gebyrsubjektet er for snevert, og at gebyrplikten ikke bør avgrenses til de med avrenning til kommunalt overvannsanlegg. Norsk vann og Oslo kommune viser blant annet til at alle innbyggere i kommunen vil ha nytte av kommunens overvannstjenester, og at gebyret derfor bør påhvile alle eiere av eiendom i kommunen. I forlengelsen av dette viser KS til at det ikke bare er eiendommer med avrenning som vil ha nytte av fungerende overvannstiltak. For eksempel vil også alle som kjører på en offentlig vei ha nytte av at veien ikke er stengt på grunn av flom.

Bergen kommune, KS og Norsk Vann viser til at vilkåret om at en eiendom må ha avrenning til kommunalt overvannsanlegg kan bli administrativt krevende å praktisere for kommunen. De viser også til at det vil kunne skape en del vanskelige tvilstilfeller.

Norges Bondelag mener jord- og skogeiendommer bør unntas fra gebyret. Bondelaget peker på at det normalt vil være lite rimelig å gebyrlegge landbrukseiendommer i det hele. De mener offentlige overvannssystemer skyldes, og er til for, utbyggingstiltak utenfor landbruket, og at landbruket ellers ville håndtert sitt eget overvann selv.

3.5.2 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder høringsforslaget § 3 a med enkelte språklige endringer, og foreslår i forslaget § 4 a andre ledd at gebyrsubjektet for overvannsgebyr er eier av eiendom med avrenning til kommunale overvannsanlegg. Forslaget innebærer ingen materielle endringer fra innholdet i høringsforslaget, men er foreslått for å gi en lik struktur som den tilsvarende bestemmelsen for vann- og avløpsgebyrene i vass- og avløpsanleggslova § 4.

Departementet understreker at gebyrer skal ha som hovedformål å finansiere en myndighetsbestemt tjeneste. Gebyrordninger er derfor ment for tilfeller der kommunen utfører en klart definert tjeneste overfor betaleren, og det skal ikke betales for noe annet eller mer, se i denne sammenheng Finansdepartementets rundskriv R-112/15 om gebyrfinansiering. For overvann innebærer tjenesten å få overvannet fra eiendommen sin håndtert i et kommunalt overvannsanlegg. Departementet mener derfor at «eier av eiendom med avrenning til kommunalt overvassanlegg» er et egnet gebyrsubjekt for å sikre samsvar mellom mottaker av tjenesten og betaleren av tjenesten. Dersom et gebyr skulle vært innrettet mot alle eiere av eiendom i en kommune, uavhengig av om eiendommen har avrenning til et overvannsanlegg eller ikke, ville gebyret båret preg av generell skattlegging heller enn en tjeneste som gebyrfinansieres. Høringsinnspill fra Blågrønne systemer, KS, Naturviterne, Norsk Vann, Oslo kommune og Tekna tas derfor ikke til følge.

Slik departementet ser det, har en del av høringsinstansene lagt til grunn en snever forståelse av begrepene «avrenning» og «kommunalt overvassanlegg», og dermed hvem som er gebyrsubjekt. Når det gjelder definisjonen av «kommunalt overvassanlegg», viser departementet til punkt 3.6. Når det gjelder begrepet «avrenning» viser departementet til merknadene til § 4 a.

Departementet mener at eventuelle unntak fra gebyrplikten ikke bør fremkomme direkte av loven, men i stedet reguleres i nasjonal forskrift med hjemmel i forslaget § 5 om rammene for kommunale overvannsgebyr. Etter departementets vurdering gir en forskriftsregulering bedre fleksibilitet ved innføringen av et nytt gebyr der det kan være behov for mindre justeringer etter hvert som man får erfaring med gebyret. Departementet viser til at høringsinstansene ikke har hatt kommentarer til at unntak inntas i forskrift.

3.6 Definisjonen av kommunalt overvannsanlegg

3.6.1 Høringsinstansenes syn

Flere av høringsinstansene påpeker at definisjonen av kommunalt overvannsanlegg i høringsforslaget fremstår uklar.

Bergen kommune, Norsk Vann og Rådgivende Ingeniørers Forening stiller spørsmål ved hva som omfattes av definisjonen. Både Rådgivende ingeniørers forening og Norsk Vann ønsker avklaring på om en del opplistede, konkrete eksempler faller innenfor eller utenfor definisjonen. Rådgivende Ingeniørers Forening stiller blant annet spørsmål ved om eiere av eiendommer med avrenning til private anlegg eller små vassdrag, eller eiendommer med diffus avrenning til naturområder eller fellesledninger for sanitært avløpsvann og overvann, kan ilegges overvannsgebyr.

Naturviterne mener det er uklart om definisjonen vil favne naturbaserte løsninger i tilstrekkelig grad. Naturområder vil ofte ha flere funksjoner. Naturviterne mener derfor det er viktig at merkostnader knyttet til slike områders funksjon for overvannshåndtering omfattes av gebyret. Dette gjelder enten det er snakk om vedlikehold, planlegging, åpning eller revegetering, så lenge det naturlige anleggets funksjon for overvannshåndtering ikke er ubetydelig. Norsk Vann viser også til at definisjonen bør utvides til å inkludere tiltak som legger til rette for infiltrasjon av overvannet og hindring av forurensning.

Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) bemerker at etableringen av et overvannsanlegg i tilknytning til et vassdrag vil kunne kvalifisere som et vassdragstiltak etter lov 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann (vannressursloven), og at det i så fall vil kunne være behov for en selvstendig konsesjonsvurdering/-behandling etter vannressursloven.

Norsk Vann anbefaler å bruke begrepet «hovedanlegg for overvann» i stedet for «kommunalt overvassanlegg», fordi dette harmonerer bedre med plan- og bygningsloven § 18-1 første ledd bokstav d.

3.6.2 Departementets vurderinger

Departementet foreslår visse endringer i høringsforslagets definisjon av kommunalt overvannsanlegg. For det første foreslår departementet at definisjonen inntas i forslaget § 4 a i vass- og avløpsanleggslova i stedet for å fremgå av forurensningsforskriften § 16A-1 første ledd. Etter departementets syn gjelder definisjonen et sentralt begrep med en slik betydning for gebyrgrunnlaget at den heller bør fremgå av vass- og avløpsanleggslova. For det andre foreslår departementet å fjerne vilkåret «allmennhetens interesse».

Departementet viser til at flere av høringsinstansene har påpekt at definisjonen av kommunalt overvannsanlegg i høringsforslaget fremstår uklar. Etter departementets syn omfatter definisjonen i forslaget til § 4 a i utgangspunktet alle typer overvannsanlegg, enten de har som funksjon å infiltrere, fordrøye, transportere eller rense overvann. I tillegg vil definisjonen omfatte flerfunksjonelle kommunale anlegg som har en annen primærfunksjon enn å samle opp, transportere eller behandle overvann. Anleggenes overvannsfunksjon må imidlertid være planlagt eller etablert for å forebygge overvannsskader. Departementet understreker at for flerfunksjonelle tiltak vil overvannsgebyret kun finansiere overvannsdelen av tiltaket – altså de kostnadene som måtte oppstå i forbindelse med tilpasninger og drift for overvannshåndtering. Dette skyldes at selve gebyrgrunnlaget, på samme måte som for vann- og avløpsgebyret, vil være begrenset til selvkost slik at overvannsgebyret ikke skal overstige kommunens nødvendige kostnader med å levere tjenesten. Departementet er videre enige med NVE i at etableringen av et overvannsanlegg i tilknytning til et vassdrag etter omstendighetene vil kunne kvalifisere som et vassdragstiltak etter vannressursloven. Departementet viser ellers til omtale av § 4 a i merknadene der definisjonen er utdypet.

Norsk Vann har anbefalt å bruke begrepet «hovedanlegg for overvann» fremfor «kommunalt overvassanlegg». Etter departementets vurdering gir ikke begrepet «hovedanlegg» tilstrekkelig anvisning på anleggets funksjon, og kan skape uklarhet om hvilke anlegg som vil omfattes av definisjonen. Departementet mener det foreslåtte begrepet «overvassanlegg» gir en klarere og mer funksjonsbasert avgrensning, og foreslår derfor å videreføre høringsforslaget på dette punktet.

Det fremgår av høringsforslaget at formålet med å innta et vilkår om «allmennhetens interesse» var å sikre at det kun er overvannsanlegg som håndterer overvann fra mer enn én eiendom som kan gebyrfinansieres. Ut fra høringsinnspillene synes vilkåret å kunne tolkes videre enn det som var forutsatt i høringsforslaget. Etter departementets vurdering er det imidlertid ikke behov for et slikt selvstendig vilkår som en del av definisjonen av kommunalt overvannsanlegg. Departementet viser til at det ikke er et mål i seg selv at et anlegg betjener flere eiendommer, og at ordlyden i det foreslåtte vilkåret uansett var lite egnet for å uttrykke dette. Etter departementets syn er det sentrale i stedet å sikre at det er de samfunnsøkonomiske anleggene som gebyrfinansieres. Dette ivaretas etter departementets oppfatning best gjennom regulering i den nasjonale rammeforskriften og ikke gjennom et tillegg i definisjonen.

3.7 Festeforhold

3.7.1 Høringsinstansenes syn

Norges Bondelag støtter forslaget delvis, men mener gebyret alltid bør betales av fester. Det vises blant annet til at grunneier ikke har mulighet til å gjøre overvannstiltak, og at det bare er fester som kan bruke og disponere tomten. Dersom bortfester pålegges å betale overvannsgebyr får også fester potensielt en dobbeltkompensasjon, ettersom investeringer i overvannstiltak på eiendommen normalt vil omfattes av det fester vil kunne kreve godtgjørelse for etter lov 20. desember 1996 nr. 106 om tomtefeste (tomtefesteloven) §§ 40 og 41.

Både Norges Bondelag og Statskog viser til at alle festeforhold til bolig- og fritidshusformål nå løper uten tidsavgrensning etter tomtefesteloven § 33. Statskog mener derfor at hvorvidt festeren etter avtalen kan kreve den forlenget slik at festetiden samlet blir minst 30 år, ikke kan være avgjørende for om festeren blir gebyrpliktig eller ikke. For feste til «anna føremål», bør det etter Statskogs syn være tilstrekkelig at bortfester er innstilt på å tilby forlengelse, slik at det ikke er avgjørende hvorvidt kontrakten gir krav på dette.

Øvrige høringsinstanser har ikke hatt innspill til denne delen av forslaget.

3.7.2 Departementets vurderinger

Departementet foreslår å videreføre høringsforslaget § 3 a andre punktum om forholdet mellom fester og eier ved innføring av et overvannsgebyr i forslaget § 17.

Departementet viser til at mange eiendommer i dag er bortfestet til ulike næringsformål, som for eksempel kontorer, industri og transportformål, hvor bruken ofte fører til økt avrenning til kommunalt overvannsanlegg. Dersom vilkårene i loven er oppfylt vil overvannsgebyret rettes mot fester. Bortfester og fester kan også avtale dette særskilt i festeavtalen. Festeavtaler kan ha en varighet på under 30 år, uten ubetinget adgang til forlengelse. Videre kan festeavtaler inneholde begrensninger i adgangen til å justere festeavgiften, for eksempel at justeringer kun kan foretas i ti-årsintervaller. Som Bondelaget har pekt på, er det fester som kan bruke og disponere tomten. Den foreslåtte bestemmelsen om gebyrsubjekt i § 17 vil derfor kunne føre til at eier av eiendommen vil belastes med overvannsgebyr, uten at vedkommende kan gjennomføre avbøtende tiltak på den bortfestede eiendommen, og hvor gebyret ikke kan veltes over på fester før det er adgang til å justere festeavgiften. Fester vil heller ikke ha insentiv til å gjennomføre avbøtende tiltak, siden vedkommende ikke vil være ansvarlig for overvannsgebyret. Avtalefriheten åpner for at bortfester og fester kan avtale løsninger i eksisterende festeavtaler. For nye festeavtaler vil dette dessuten kunne tas høyde for.

Departementet mener det er viktig at like regler gjelder for de ulike gebyrene som reguleres i vass- og avløpsanleggslova, og opprettholder derfor høringsforslaget. Departementet peker i den forbindelse på at gjeldende vass- og avløpsanleggslov ble vedtatt av Stortinget våren 2025, like før forslaget til overvannsgebyr ble sendt på høring. I gjeldende vass- og avløpsanleggslov er tidligere § 3 tredje ledd videreført i ny § 17. Bestemmelsen i vass- og avløpsanleggslova § 17 gjelder også overvannsdelen av dagens avløpsgebyr. Ettersom Stortinget nylig har vedtatt en generell regel i vass- og avløpsanleggslova om festeforhold, mener departementet at denne bør gis tilsvarende anvendelse for de tilfellene hvor kommunen velger å skille ut overvannsdelen av avløpsgebyret til et separat overvannsgebyr.

3.8 Øvrige forhold – nasjonal forskriftsregulering, ny vass- og avløpsanleggslov og henvisninger

3.8.1 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har uttalt seg konkret om forslaget om at overvannsgebyret skal være et årlig gebyr. Det har heller ikke kommet høringsinnspill med innvendinger til at Klima- og miljødepartementet i nasjonal forskrift kan gi nærmere regler om gebyret, på samme måte som det i dag gjøres for vann- og avløpsgebyret. Departementet minner i den forbindelse om at forslaget til forskriftsendringer var på høring samtidig som forslaget til lovendringer.

3.8.2 Departementets vurderinger

Høringsforslaget tok utgangspunkt i lov 16. mars 2012 nr. 16 om kommunale vass- og avløpsanlegg. Gjeldende vass- og avløpsanleggslov trådte i kraft 1. januar 2026. Departementet foreslår derfor visse språklige og strukturelle endringer i lovforslaget. Disse endringene medfører ingen realitetsendringer fra høringsforslaget.

Departementet har foreslått en henvisningsendring i forurensningsloven § 25, slik at denne henviser til gjeldende vass- og avløpsanleggslova som trådte i kraft 1. januar 2026. Ved en inkurie viser vass- og avløpsanleggslova § 16 andre ledd til § 8 andre ledd, og ikke til tredje ledd, som er den riktige henvisningen. Departementet foreslår derfor også å rette denne henvisningen.

Departementet har videre foreslått å oppheve vass- og avløpsanleggslova § 6 tredje punktum. Bakgrunnen for endringen er endringer ved lov 25. april 2025 nr. 12 om innkreving av statlige krav mv. (innkrevingsloven). Innkrevingsloven opphever § 6 tredje punktum i tidligere vass- og avløpsanleggslov fra 2012. Endringene trådte i kraft 1. januar 2026, samme dag som gjeldende vass- og avløpsanleggslov. Ved en inkurie er endringene ikke ivaretatt i gjeldende vass- og avløpsanleggslov § 6. Departementet viser til vurderingene gjort i Prop. 64 L (2024-2025) der det understrekes at vass- og avløpsanleggslova § 6 er ment å være en ren videreføring av tidligere bestemmelse. Det ble gjort mindre endringer i bestemmelsen, men disse var ikke ment å innebære realitetsendringer. Etter departementets syn er det derfor naturlig at endringen i innkrevingsloven ivaretas i gjeldende vass- og avløpsanleggslov. Departementet viser ellers til Prop. 37 L (2024-2025) hvor bakgrunnen for endringen er beskrevet i punkt 37.3.54.