4 Verksemda til Kredittilsynet i 1996

Som nemnt i innleiinga er omtalen av dei administative forhold knytte til Kredittilsynet mellom dei forhold som vart varsla sløyfa i avsnitt 1.4 i Kredittmeldinga 1995. Fordi verksemda til Kredittilsynet er mykje omtalt i kapittel 2 og 5 har ein likevel funne det naturleg å gi ein kort omtale også av dei administrative tilhøva og verksemda i Kredittilsynet i denne meldinga.

Kredittilsynet er det sentrale offentlege organet som fører tilsyn med at finansinstitusjonane innrettar seg etter dei rettslege rammevilkåra som til kvar tid gjeld for finansmarknaden. Mellom anna skal Kredittilsynet sjå til at lover og forskrifter vert følgde.

Kredittilsynet skal, i følgje kredittilsynslova § 8 andre ledd, kvart år gi Finansdepartementet ei melding om verksemda. I meldinga omtalar Kredittilsynet organisatoriske forhold, rekneskap og generelle spørsmål knytte til tilsynsarbeidet. Vidare blir det gitt ein nærare omtale av arbeidet innanfor dei ulike tilsynsområda.

Etter § 1 i kredittilsynslova har Kredittilsynet tilsyn med finansinstitusjonar, under dette forretnings- og sparebankar, livs- og skadeforsikringsselskap, private, kommunale og fylkeskommunale pensjonskasser og pensjonsfond, finansieringsføretak og forsikringsmeklarar. Etter kredittilsynslova § 1 nr. 13, jf. verdipapirhandellova § 12-1, har Kredittilsynet ansvar for å føre tilsyn med verksemda til verdipapirforetak og oppgjørssentralar, samt tilsyn med at reglane i verdipapirhandellova blir følgd. Det same gjeld kontrollen med eigedomsmeklarar etter eigedomsmeklarlova § 2-7, kontrollen med inkassoverksemd etter lov om inkassoverksemd § 24, kontrollen med forvaltning av verdipapirfond etter lov om verdipapirfond § 8-2, jf. kredittilsynslova § 1 nr. 15, tilsynet med Noregs Postbank etter kredittilsynslova § 1 nr. 10 og tilsynet med sjøtrygdelag, jf. kredittilsynslova § 1 nr. 11. Kredittilsynet fører tilsyn med verksemder til filialar av kreditt- og andre finansinstitusjonar frå andre statar i dei høve slikt tilsyn ikkje blir ført av myndigheitene i heimlandet. Det blir òg ført tilsyn med filialar av norske finansinstitusjonar i utlandet.

Kredittilsynet skal etter lova sjå til at dei institusjonane det har tilsyn med, verkar på ein praktisk og trygg måte i samsvar med lov og føresegner og med det føremål og dei vedtekter som ligg til grunn for kvar einskild institusjon. For å utføre tilsynsoppgåvene skal Kredittilsynet granske rekneskap og andre oppgåver frå institusjonane si stilling og verksemd som Kredittilsynet finn naudsynt, jf. kredittilsynslova § 3.

Kredittilsynet blir leia av eit styre med fem medlemmer, oppnemnt av Kongen for ein periode på fire år, jf. kredittilsynslova § 2 andre leden. Ved kongeleg resolusjon 3. desember 1993 vart eit nytt styre oppnemnt for perioden 1. januar 1994 til 31. desember 1997.

Mary Kvidal vart etter søknad løyst frå sitt verv som styremedlem ved brev frå Finansdepartementet 19. august 1996 fordi ho vart utnemnd som statssekretær i Nærings- og energidepartementet. Advokat Eli Aas vart ved brev same dag oppnemnd som nytt styremedlem.

Oversikt over styret i Kredittilsynet er vist i boks 4.1.

Assisterande direktør i Noregs Bank, Harald Bøhn er oppnemnd som observatør til styret. Assisterande direktør Trond Eklund, Noregs Bank, er varaobservatør.

Kredittilsynet sin administrasjon har blitt betydeleg utbygd i dei seinaste åra. Om administrasjon og personale heiter det i årsmeldinga (s. 44):

«Kredittilsynet fikk fire nye stillinger i 1996 og har nå i alt 139 stillinger. Stortinget vedtok ved behandlingen av Innst. S. nr. 246 (1991-92) en opptrapping av ressursene til Kredittilsynet, og med en økning fra 103 stillinger i 1992 til 139 i 1996 er nå denne planen gjennomført. Ved utgangen av året var det 134 fast tilsatte, mot 129 ved utgangen av 1995.»

Dei samla utgiftene til Kredittilsynet var 73,8 mill. kroner, ein auke på 7,0 pst. frå 1995. Utgiftene blei dekka ved innkreving frå dei tilsynspliktige.

Ein visar til Kredittilsynet si årsmelding for nærare omtale av administrative tilhøve mv. i Kredittilsynet. Årsmeldinga inneheld òg Kredittilsynet sitt syn på tilhøva i finansmarknaden og verksemder under tilsyn.

I årsmeldinga blir det mellom anna peika på at låge renter no kan føre til store utlån. I forordet til meldinga heiter det:

«Mange husholdninger og bedrifter kan komme til å ta opp store lån ut fra det de har råd til å betale når rentene er lave. I så fall vil økte renter slå negativt ut både for låntakere og institusjoner, som kan risikere økte tap på utlån. Både låntakere og finansinstitusjoner bør derfor vise varsomhet og vurdere nøye hvor store lån som kan betjenes, dersom rentene igjen blir en god del høyere enn ved inngangen til 1997. Kredittilsynet vil i tilsynsarbeidet følge opp at långivningen skjer på et forsvarlig grunnlag og reagere mot full lånefinansiering av boliger og næringsbygg og mot lån til aksjekjøp uten streng vurdering av sikkerheten.»

Det heiter òg dette (s. 20):

«På bakgrunn av den sterke konkurransen i kredittmarkedet, sett i sammenheng med de erfaringer man har fra 1980-årene, har bankenes praksis i kredittbehandlingen stått sentralt også i 1996. I det stedlige tilsynet er det lagt vekt på å følge opp de anbefalinger som Kredittilsynet har gitt i rundskriv om «Råd i forbindelse med kredittbehandling i bank». Det har spesielt vært fokusert på dokumentasjon og vurdering av betalingsevne, belåningsgrad, prising av risiko og oppfølging av engasjementene.

Bankenes arbeid med å vurdere, dokumentere og formalisere den interne kontrollen i henhold til internkontrollforskriften har utviklet seg videre. Forskriften om internkontroll i forsikringsselskaper trådte i kraft 30.6.96. Det er for tidlig å vurdere oppfølgen av denne forskriften.»

Om sjølve tilsynsverksemda heiter det i forordet:

«Tilsynsvirksomheten er i 1996 videreført med et høyt aktivitetsnivå. Det er særlig lagt vekt på å følge opp kvaliteten på finansinstitusjonenes interne kontroll og styring. Også oppfølging av viktige lovkrav og etiske regler har stått sentralt. Det er innført regler for kapitaldekning og rapportering når det gjelder markedsrisiko. Makroøkonomiske analyser har bidratt til å styrke det samlede tilsynsarbeidet. Tilpasningen til EU-/EØS-regelverket for finansmarkedet har krevd betydelig ressurser fra Kredittilsynet de senere årene. Interessen for det norske markedet fra utlandet er økende. Dette har bidratt til et utvidet tjenestetilbud og til økende konkurranse. Virkningene er størst i markedene for større bedrifter og for spesielle tjenester, mens de foreløpig er mindre i markedene for mindre bedrifter og husholdninger.»

Kredittilsynet peiker på at det er viktig ikkje å svekke reglane, eller intensjonane med reglane, om ansvarleg kapital (s. 20):

«Kredittilsynet har fortsatt gitt høy prioritet til kvalitetskontroll med den ansvarlige kapitalen som tas opp av foretakene, slik at en har høy sikkerhet for at den ansvarlige kapitalen kan fungere som en reell buffer mot risikoen finansinstitusjonene påtar seg. Det er etter regelverket gitt forskjellige risikovekter for de ulike postene som er utgangspunkt for beregningsgrunnlaget for kapitaldekningen. Kredittilsynet har i sitt arbeid med disse spørsmålene lagt til grunn at en på kort og lang sikt vil være tjent med å opprettholde en konsistent linje i samsvar med regelverkets intensjoner, til tross for press i motsatt retning.»

Om konsern og konserntilsyn heiter det (s. 21):

«Det norske finans- og forsikringsmarkedet domineres av et lite antall blandede konserner og samarbeidende grupper som hver for seg søker å befeste sine posisjoner. Bedømt ut fra forvaltningskapitalens størrelse distribueres om lag to tre-deler av de innenlandske finansielle tjenestene av de åtte største konsernene, det vil si av Den norske Bank, Kreditkassen, Sparebanken NOR, Storebrand, Gjensidige, Sparebankgruppen, Postbanken og Landsbanken/Samvirke. (...)

Det tilsynsrettede arbeidet er lagt om i retning av større vekt på finanskonsernene. På grunn av deres sentrale rolle i finansmarkedet og betydning for stabiliteten i norsk finansnæring arbeider Kredittilsynet med å videreutvikle og forsterke tilsynet med konsernene. I en risikobetraktning er det vesentlig å vurdere et finanskonsern ut fra et helhetlig perspektiv. Fokus i tilsynsarbeidet vil fremdeles være på de enkelte institusjoner, men man vil i tillegg se mer på konsernet under ett, herunder risiko som følge av bindinger som kan få konsekvenser for selskapene i gruppen. En ser også på hvordan rapporteringen best mulig kan tilpasses behovet for konsernopplysninger og brukes for tilsyns- og analyseformål.

Det er flere viktige problemstillinger knyttet til konserninterne forhold. Kostnadsfordeling mellom de ulike juridiske enhetene og prinsippene for prising av konserninterne transaksjoner er noen eksempler. Konsernselskapenes overholdelse av lovpålagt taushetsplikt om kundeopplysninger overfor andre selskaper i konsernet har også vært gjenstand for behandling og vurdering i 1996.»

Det er no utarbeidd retningslinjer for samarbeidet mellom Kredittilsynet og Konkurransetilsynet. I meldinga heiter det om dette (s. 23):

«De nye retningslinjene fører til at saker i større utstrekning oversendes til Konkurransetilsynet. Sakene sendes imidlertid ikke til formell høring slik det ofte ble gjort tidligere. Å avgi en høringsuttalelse vil kunne innebære at Konkurransetilsynet inntar forhåndsstandpunkt i saker som kan tas opp etter konkurranselovgivningen.

Kredittilsynet skal sende kopi av alle søknader om bedriftserverv og fusjoner, samarbeidsavtaler samt om dispensasjoner i forbindelse med produktpakker til Konkurransetilsynet til orientering. Hvis Konkurransetilsynet finner grunn til å foreta nærmere vurdering, tas det umiddelbart kontakt med Kredittilsynet for å utveksle informasjon og avklare framdrift i saksbehandlingen. For samarbeidsavtaler er Konkurransetilsynet gitt en frist på to uker til å gi en foreløpig tilbakemelding om avtalen krever dispensasjon fra konkurranseloven. Det skal tilstrebes en harmonisert håndhevelse av bestemmelsene om opplysningsplikt og effektiv rente.»

På rekneskapsområdet uttalar Kredittilsynet følgjande (s. 28):

«Kredittilsynet forestår tilsyn med Autorisasjonsstyret for regnskapsførere samt klagebehandling av de vedtak Autorisasjonsstyret gjør. Kredittilsynet fremførte i 1996 tildels alvorlig kritikk mot gjennomføringen av autorisasjonsordningen for regnskapsførere og de forvaltningsoppgaver som er pålagt Autorisasjonsstyret. Dette gjelder spesielt i forhold til regnskapsførerregisteret, som ikke kan anses å holde de kvalitetskrav som et offentlig rettighetsregister må ha. For at den lovbestemte ordningen skal kunne fungere etter sin hensikt, er det avgjørende at de forvaltningsmessige oppgavene ivaretas på en tilfredsstillende måte. Kredittilsynets rapport ble oversendt Autorisasjonsstyret i november 1996 med kopi til Finansdepartementet. Når det gjelder klagebehandlingen, er det behandlet 80 slike saker.»

Tilsynet med verdipapirmarknaden utgjer institusjonstilsyn og transaksjonstilsyn. Det blir varsla auka tilsyn med forvaltninga av verdipapirfond. Kredittilsynet meiner det er viktig at dei som sel slike fondsparter fortel om den risiko som ligg i å investera i verdipapirfond i høve til vanleg banksparing. I årsmeldinga vert det gjeve eit oversyn over handsaminga av løyve til å drive verdipapirforetak etter dei endringane Stortinget gjorde i lova for verdipapirhandel i 1996. Arbeidet med å avdekka innsidehandel og dei sakene som vart oversende ØKOKRIM i 1996, er og omtala.