St.meld. nr. 29 (1997-98)

Norges oppfølging av Kyotoprotokollen

Til innholdsfortegnelse

4 Utslipp og opptak av klimagasser i Norge

4.1 Innledning

Dette kapitlet gir en oversikt over norske utslipp av klimagasser og CO2-binding i våre skoger. Utslippsoversiktene er begrenset til menneskeskapte utslipp og er beregnet i henhold til de veiledningene som FNs klimapanel (IPCC) har gitt. Det gis en beskrivelse av den historiske utviklingen i norske utslipp fram til 1996, fordeling på gasser og kilder og en presentasjon av forventet utvikling gitt dagens klimapolitikk uten nye virkemidler.

4.2 Utslipp av klimagasser

4.2.1 Generelt om klimagassutslipp

Kyotoprotokollen omfatter i alt 6 klimagasser eller grupper av klimagasser. De viktigste gassene er karbondioksid (CO2), metan (CH4) og lystgass (N2O). I tillegg omfatter protokollen tre grupper av industrielle gasser. Perfluorkarboner (PFK) er betegnelsen på en gruppe stoffer som har mye til felles med bl.a. klorfluorkarboner (KFK). Gassene inneholder ikke klor, bare karbon og fluor, og har dermed ingen effekt på nedbrytning av ozonlaget. Flere enkeltgasser omfattes av begrepet PFK. De viktigste er perfluormetan (CF4) og perfluoretan (C2F6) der aluminiumsindustrien praktisk talt er den eneste kilden i Norge. Den andre gruppen er hydrofluorkarboner (HFK) som omfatter en rekke forbindelser som HFK-125, HFK-134a og HFK-143a. Slike forbindelser brukes bl.a. i kuldeanlegg og brannslukningsutstyr til erstatning for KFK, HKFK og haloner. Den siste kategorien er en enkeltgass – svovelheksafluorid (SF6) som brukes bl.a. i metallindustrien og i elektrisk utstyr. Ozonnedbrytende stoffer regulert gjennom Montreal-protokollen, slik som KFK, HKFK og haloner, er ikke inkludert i Kyotoprotokollen.

I henhold til rapporteringsforpliktelsene i Klimakonvensjonen er klimagassutslipp fra internasjonal luft- og skipstrafikk ikke inkludert i de nasjonale utslippstallene.

Det er store variasjoner mellom de ulike klimagassenes oppvarmingseffekt og levetid i atmosfæren. For lettere å kunne sammenligne de ulike klimagassene, har FNs klimapanel definert en målestokk kalt globalt oppvarmingspotensial (GWP). GWP-verdiene angir akkumulert oppvarmingseffekt i forhold til CO2 over et valgt tidsrom. Det er vedtatt at utslippsrapportene til Klimakonvensjonen skal benytte GWP-verdier basert på 100 års tidshorisont. Tabell 4.1. viser for eksempel at SF6 og metan i et 100-årsperspektiv er hhv. 23 900 og 21 ganger kraftigere enn CO2. Et lite utslipp av en gass med høy GWP-verdi kan dermed bety vel så mye som et stort utslipp av en gass med lav GWP-verdi. Ved å multiplisere utslippet av en gass målt i metriske tonn med gassens spesifikke GWP-verdi beregnes den samlede «drivshusstyrken» til utslippet. Dette produktet (tonn utslipp x GWP-verdi) måles i tonn CO2-ekvivalenter.

    Globalt oppvarmingspotensial (tidshorisont)
  Levetid i atmosfæren (år)20 år100 år500 år
CO250–200111
CH41256216,5
N2O120280310170
CF450 0004 4006 50010 000
C2F610 0006 2009 20014 000
SF63 20016 30023 90034 900
HFK-232649 10011 7009 800
HFK-325,62 100650200
HFK-12532,64 6002 800920
HFK-134a14,63 4001 300420
HFK-152a1,546014042
HFK-143a48,35 0003 8001 400

Kilde: IPCC, 1995

4.2.2 Dagens utslipp og den historiske utviklingen fram til i dag

De samlede norske utslippene av klimagasser var i 1996 nær 59 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Siden 1990 har utslippene økt med nær 7 prosent. Særlig stor var økningen fra 1995 til 1996, da de samlede klimagassutslippene økte med 5 prosent pga. sterkt vekst i CO2-utslippet fra bruk av fyringsolje, petroleumsvirksomhet og transportsektoren. Utslippene av andre klimagasser er redusert med 11  prosent i perioden 1990 til 1996, se figur 4.1.

CO2 utgjør om lag 70 prosent av de samlede klimagassutslippene i Norge. Metan og lystgass utgjør hhv. 17 og 10 prosent, mens de fluorholdige gassene PFK, HFK og SF6 til sammen bidrar med ca. 3 prosent. Tabell 4.2 og 4.3 gir flere detaljer om utslippsfordeling mellom gasser og kilder for hhv. 1990 og 1996. I avsnitt 4.2.3 blir forventet utvikling klimagassutslippene fram mot 2010 gjennomgått.

Figur 4.1 Samlet utslipp av klimagasser i 1996 fordelt etter gass. Utviklingen
 i utslippene fra 1985 til 1996 og forventet utvikling fra 1997 til
 2020.

Figur 4.1 Samlet utslipp av klimagasser i 1996 fordelt etter gass. Utviklingen i utslippene fra 1985 til 1996 og forventet utvikling fra 1997 til 2020.

Kilde: SFT og SSB.

  CO2CH4N2OCF4C2F6SF6HFK134aHFK152aHFK125HFK143aHFK23HFK32CO2-ekv.
  MtonnktonnktonntonntonntonntonntonntonntonntonntonnMtonn
I alt35,5442,218,4369,016,091,53,055,2
Stasjonær forbrenning14,214,01,50,00,00,00,015,0
Oljevirksomhet offshore6,62,20,16,7
Olje- og gassterminaler0,30,20,00,3
Industri4,60,50,84,9
Andre sektorer2,711,10,63,1
Prosesser7,3424,816,4369,016,091,53,026,1
Oljevirksomhet offshore0,314,50,5
Olje- og gassterminaler0,10,50,1
Kullutvinning0,04,20,1
Gjødselproduksjon0,66,72,7
Karbid0,41,00,5
Sement0,70,7
Ferrolegering og jernverk3,03,0
Aluminium1,6369,016,04,1
Magnesium0,189,42,3
Metallstøperier0,30,0
Landbruk0,2102,19,45,2
Avfallsdeponier0,0302,26,4
Annet0,20,10,41,83,00,3
Mobile kilder13,93,40,40,00,00,00,014,1
Vegtrafikk7,92,90,28,0
Fly1,30,00,01,3
Skip3,40,20,13,4
Stasjonær forbrenning14,214,01,50,00,00,00,00,2
Oljevirksomhet offshore6,62,20,11,1
Andre mobile kilder1,10,20,11,1
I ALT CO2-ekviv.35,59,35,72,40,12,20,055,2

Kilde: SFT og SSB.

  CO2CH4N2OCF4C2F6SF6HFK134aHFK152aHFK125HFK143aHFK23HFK32CO2-ekv.
  MtonnktonnktonntonntonntonntonntonntonntonntonntonnMtonn
I alt41,1485,018,1187,45,622,050,95,037,725,50,10,358,9
Stasjonær forbrenning17,517,81,70,00,00,00,00,00,00,00,00,018,4
Oljevirksomhet offshore8,22,80,18,3
Olje- og gassterminaler0,70,30,00,7
Industri5,90,51,06,2
Andre sektorer2,714,20,63,2
Prosesser8,1464,315,0187,45,622,050,95,037,725,50,10,324,5
Oljevirksomhet offshore0,623,41,1
Olje- og gassterminaler0,10,40,1
Kullutvinning0,03,20,1
Gjødselproduksjon0,85,22,5
Karbid0,41,00,4
Sement0,80,8
Ferrolegering og jernverk3,33,3
Aluminium1,5187,45,60,92,8
Magnesium0,118,60,6
Metallstøperier0,20,0
Landbruk0,2109,29,45,4
Avfallsdeponier0,0326,96,9
Annet0,20,10,42,450,95,037,725,50,10,30,6
Mobile kilder15,53,01,30,00,00,00,00,00,00,00,00,016,0
Vegtrafikk8,92,41,19,3
Fly1,70,10,11,8
Skip3,60,30,13,6
Mobile plattformer0,30,10,00,3
Andre mobile kilder1,10,20,11,1
I ALT CO2-ekviv.41,110,25,61,20,10,50,10,00,10,10,00,058,9

Kilde: SFT og SSB.

Utslipp av CO2

CO2 er den viktigste klimagassen i Norge som i andre land. I 1996 var utslippene i overkant 41 millioner tonn som er 16 prosent høyere enn nivået i 1990. Regnet pr. innbygger ligger de norske CO2-utslippene på samme nivå som gjennomsnittet for landene i Vest-Europa, se figur 4.2. De norske utslippene pr. innbygger er under halvparten av utslippene i USA, men samtidig     betydelig     høyere     enn     gjennomsnittet     for utviklingslandene. Figuren viser i tillegg at noen land har særlig høye utslipp av andre klimagasser enn CO2. Det gjelder f.eks. Irland, New Zealand og Australia som har høye metanutslipp fra landbruket.

Utslipp av CO2 pr. innbygger i industrialiserte land.

Kilde: UNFCCC

De fire viktigste CO2-kildene i Norge er veitrafikk (22 prosent), fyring med olje, gass og kull (21 prosent) og industrielle prosesser (18 prosent) og petroleumsvirksomheten (23 prosent), se figur 4.3. I prosessindustrien er utslippene knyttet til sement-, gjødsel- og metallproduksjon, mens utslippene i petroleumsvirksomheten først og fremst skyldes produksjon av kraft i gassturbiner. Siden 1990 har vi sett økning i alle de viktigste CO2-kildene. Størst økning er knyttet til utslippene i Nordsjøen, som i denne perioden økte med 24 prosent, men også utslipp fra fyring med fossile brensler har økt mer enn gjennomsnittet, særlig de siste tre årene.

Fra 1995 til 1996 økte CO2-utslippene med nær 8 prosent. En viktig grunn til denne kraftige økningen var høye strømpriser på grunn av tørrår, lav kraftproduksjon og stor import av elektrisitet fra bl.a. Danmark. Det resulterte i at bruken av fyringsolje økte med 30 prosent. Men selv korrigert for disse tallene står vi tilbake med en kraftig økning, både fra transportsektoren, olje- og gassvirksomheten og andre områder. Foreløpige tall for 1997 viser at CO2-utslippene fortsetter å øke. Selv om forbruket av fyringsoljer ble redusert fra 1996 til 1997, har økningen bl.a. i prosessutslippene og utslippene fra Nordsjøen bidratt til en samlet vekst på omlag 1 prosent.

CO2-utslipp i 1996 fordelt på kilde. Utviklingen i utslippene fra 1985 til 1996 og forventet utvikling fra 1997 til 2010 uten nye tiltak og med utbygging av gasskraftverkene.

Kilde: SFT, SSB og Finansdepartementet.

Utslipp av metan

De norske metanutslippene var i 1996 om lag 485.000 tonn, tilsvarende 10,2 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Dette utslippet er dominert av utslipp fra avfallsfyllinger (67 prosent), men utslippet fra husdyr og husdyrgjødsel er også betydelig (23 prosent). Metan fra avfallsfyllinger, husdyr og husdyrgjødsel oppstår ved nedbrytning av organisk materiale uten tilførsel av oksygen. Utslippene fra petroleumsvirksomheten utgjorde ca. 6 prosent av totalutslippene i 1996 og skyldes lekkasje og fordampning ved lasting av råolje.

Metanutslippene har vokst kraftig gjennom hele etterkrigstiden, først og fremst pga. økt avfallsdeponering. De siste årene er utslippsveksten noe redusert. Fra 1990 til 1996 økte utslippene med nær 10 prosent. Foreløpige tall viser at metanutslippet økte med 1–2 prosent fra 1996 til 1997.

CH4-utslipp i 1996 fordelt på kilde. Utviklingen i utslippene fra 1985 til 1996 og forventet utvikling fra 1997 til 2010 uten nye tiltak.

Kilde: SFT og SSB.

Utslipp av lystgass

De norske lystgassutslippene er anslått til 18 100  tonn i 1996, tilsvarende 5,6 millioner CO2 -ekvivalenter. 52 prosent av dette utslippet skyldes bruk av nitrogenholdig kunst- og husdyrgjødsel i jordbruket, mens 29 prosent er knyttet til produksjon av salpetersyre (til nitrogenholdig kunstgjødsel), se figur 4.5.

På samme måte som for metan har lystgassutslippene økt betydelighelt fram til begynnelsen på 80-tallet, primært pga. økt produksjon og bruk av kunstgjødsel. Etter 1990 har det imidlertid vært en viss nedgang i utslippene på grunn av prosessomlegginger i salpetersyreproduksjonen. Disse tiltakene resulterte i et særlig lavt utslipp i 1992. Etter 1992 har utslippene økt noe igjen pga. av økt gjødselsproduksjon. Utslippene i 1996 og 1997 lå på samme nivået som i 1990.

N2O-utslipp i 1996 fordelt på kilde. Utviklingen i utslippene fra 1985 til 1996 og forventet utvikling fra 1997 til 2010 uten nye tiltak.

Kilde: SFT og SSB.

Utslipp av perfluorkarboner (PFK)

Utslippet av perfluorkarboner er i Norge totalt dominert av utslipp fra produksjon av aluminium. I 1996 tilsvarte utslippene 1,3 millioner tonn CO2-ekvivalenter 1. 96 prosent av utslippet er perfluormetan (CF4) og 4 prosent perfluoretan (C2F6). Generelt er PFK-utslippene pr. tonn aluminium fra de norske produksjonsanleggene lavere enn det som rapporteres fra andre land.

Utslippene pr. produsert enhet har blitt redusert betydelig de siste 10 årene bl.a. som følge av endringer i produksjonsprosessen (redusert blussfrekvens). Figur 4.6 viser en reduksjon i utslippet av perfluorkarboner på 55 prosent fra 1985 til 1996. Fra 1990 til 1996 ble utslippet redusert med 50 prosent.

PFK-utslipp i 1996.Utviklingen i utslippene fra 1985 til 1996 og forventet utvikling fra 1997 til 2010 uten nye tiltak.

Kilde: SFT.

Utslipp av hydrofluorkarboner (HFK)

HFK er halogenerte karbonforbindelser uten brom eller klor. HFK brukes i kjøleanlegg, som brannslukningsmiddel, til produksjon av skumplast mm. HFK er i dag svært aktuelle som erstatningsstoffer til KFK, HKFK og haloner, som under Montrealprotokollen skal utfases for å unngå nedbrytning av ozonlaget. I 1990 var forbruket av HFK ubetydelig, men det har allerede i løpet av første halvdel av 90-tallet økt betydelig. I 1996 tilsvarte forbruket 0,3 millioner tonn CO2-ekvivalenter, se figur 4.7. Forbruket av HFK forventes å øke ytterligere etterhvert som KFK og HKFK fases ut.

I 1996 ble det benyttet i alt 6 ulike HFK-forbindelser (HFK-134a, HFK-152a, HFK-125, HFK-143a, HFK-23 og HFK-32). De viktigste forbindelsene målt i CO2-ekvivalenter var HFK-134a (24 prosent), HFK-125 (39 prosent) og HFK-143a (36 prosent). Det viktigste bruksområdet i 1996 var som kuldemedium.

Utslippene av HFK er basert på data om import og er derfor et uttrykk for potensielle utslipp. Med potensielle utslipp menes at utslippet ikke nødvendigvis skjer i dag, men at HFK-kjemikaliene lagres i ulike produkter og slippes ut på et senere tidspunkt. Etter hvert som en utvikler beregningsverktøyet vil en også kunne rapportere de reelle utslippene som skjer hvert år som følge av lekkasjer mm. Disse utslippene vil de første 10–20 årene være lavere enn de potensielle utslippene. På lengre sikt vil det imidlertid være liten forskjell på potensielle og reelle utslipp. Klimakonvensjonen pålegger landene å rapportere de potensielle utslippene som et minimum, mens landene foreløpig er oppfordret til å rapportere reelle utslipp i henhold til FNs klimapanels retningslinjer.

Potensielle utslipp av HFK i 1996 fordelt på forbindelser. Utviklingen i utslippene fra 1985 til 1996 og forventet utvikling fra 1997 til 2020 uten nye tiltak.

Kilde: SFT.

Utslipp av svovelheksafluorid (SF6)

Svovelheksafluorid er en drivhusgass med et svært stort oppvarmingspotensial og lang levetid. I global målestokk er imidlertid utslippet lite. I Norge er forbruket relativt sett stort i og med at SF6 brukes som dekkgass i produksjon av metaller, først og fremst magnesium. I 1996 var det samlede utslippet 22  tonn – tilsvarende 0,5 millioner tonn CO2- ekvivalenter. 84 prosent av dette utslippet var knyttet til magnesiumproduksjon, 4 prosent til aluminium, mens 11 prosent av totalutslippet var knyttet til bruk av SF6 i gassfylte elektrisitetsbrytere, se figur 4.8.

Utslippet har gått kraftig ned fra 1985 til 1996 – nær 90 prosent. Denne nedgangen skyldes redusert forbruk av SF6 i magnesiumindustrien.

Utslipp av SF6 i 1996 fordelt på kilde. Utviklingen i utslippene fra 1985 til 1996 og forventet utvikling fra 1997 til 2010 uten nye tiltak.

Kilde: SFT.

4.2.3 Referansebane for utslippsutviklingen fremover

Det er utarbeidet utslippsframskrivninger for klimagasser fram til 2010 gitt at ingen nye virkemidler gjennomføres utover de som allerede er vedtatt – kalt referansebane. For energirelaterte utslipp er disse i hovedsak basert på beregninger med den makroøkonomiske modellen MODAG, supplert med sektorstudier for blant annet transport og petroleumsvirksomheten. Forutsetninger om vekst i BNP, realrentenivå, oljepris mm. er basert på «Referansealternativ uten klimaavtale» i Langtidsprogrammet 1998–2001. Framskrivningen for CO2 er basert på disse beregningene. Framskrivningene for de øvrige utslippene er basert på bransjespesifikk informasjon, bl.a. innhentet fra enkeltbedrifter og bransjeorganisasjoner. Utslipp av CH4 og N2O fra stasjonær og mobil forbrenning er basert på Referansealternativet i Langtidsprogrammet. Det er knyttet betydelig usikkerhet til mange av de forutsetningene som ligger til grunn for fremskrivingene.

Framskrivningene antyder at de samlede utslippene av klimagasser (målt i CO2 -ekvivalenter) vil øke med om lag 23 prosent fra 1990 til 2010 dersom ingen nye tiltak iverksettes, se tabell 4.4 og figur 4.9. Det er da forutsatt bygging av 2 gasskraftverk som alene øker CO2-utslippene med 2,1 millioner tonn pr. år. Holdes dette utslippet utenfor vil de samlede utslippene øke med 20 prosent i perioden 1990–2010. For å oppfylle Norges forpliktelse etter Kyotoprotokollen må de norske utslippene i følge fremskrivingene reduseres med 12,3 millioner tonn dersom en forutsetter at gasskraftverkene bygges. Holdes de to gasskraftverkene utenfor vil behovet for reduksjon reduseres til 10,2 millioner tonn CO2-ekvivalenter.

    19901996200020052010
Millioner tonn CO2-ekvivalenter
CO235,541,146,450,250,6
CH49,310,29,58,98,2
N2O5,75,65,65,85,8
PFK2,51,31,21,21,2
SF62,20,50,40,40,5
HFK0,00,30,81,41,8
Samlet utslipp55,258,963,967,968,1
Prosentvis endring i forhold til 1990
CO20+16+31+41+42
CH40+10+2-4-12
N2O0-2-2+2+2
PFK0-48-52-52-52
SF60-77-82-82-77
HFK..........
Samlet utslipp0+7+16+23+23

Kilde: Finansdepartementet og SFT.

Framskrivninger i utslippet av klimagasser med og uten gasskraft.

Kilde: Finansdepartementet og SFT

Veksten i klimagassutslipp fram til 2010 er først og fremst drevet av CO2 som isolert forventes å øke med 43 prosent. Den viktigste årsaken til veksten er økte utslipp innenfor petroleumssektoren. I tillegg forventes utslippene fra transportsektoren og bruken av fyringsolje å vokse.

De samlede utslippene av de andre klimagassene blir i referansebanen redusert med 11 prosent i tidsrommet 1990–2010. Det er imidlertid store individuelle forskjeller mellom gassene. N2O-utslippet forventes å øke noe, ca. 2 prosent i perioden 1990–2010. Dette skyldes først og fremst forventet økning fra gjødselproduksjonen. Relativt sett er det imidlertid forbruket av HFK som forventes å øke mest etterhvert som KFK, haloner og HKFK utfases. HFK-forbruket antas å øke fra 3  tonn i 1990 til ca. 1  000  tonn eller 1,8 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2010 og 2,2 millioner tonn CO2 -ekvivalenter i 2020 dersom ingen nye tiltak gjennomføres. Etter 2020 avtar veksten, og forbruket antas å være stabilt etter år 2030. Kuldetekniske formål forventes å utgjøre noe under 70 prosent av HFK forbruket, og ca. 30 prosent forventes brukt til blåsing av isolasjonsskum. Om lag 1 prosent av forbruket vil være til renseprosesser.

Størst reduksjon er det forventet i utslippet av perfluorkarboner (PFK) og SF6 som viser en nedgang på hhv. 52 prosent og 77 prosent for perioden 1990–2010. Dette skyldes i stor grad tiltak som er gjennomført før 1996. Avtalen mellom Miljøverndepartementet og aluminiumsindustrien fra juni 1997 vil bidra til å redusere PFK-utslippene ytterligere. Virkningen av denne avtalen ut over det som var oppnådd da den ble inngått er imidlertid ikke inkludert i referansebanen, presentert her, men blir omtalt i avsnitt 5.6.2.

Utslippene av metan forventes å bli redusert med om lag 24 prosent i perioden, først og fremst pga. redusert deponering av avfall samt økt uttak av metan fra fyllingene. Med utgangspunkt i generelle retningslinjer fra Statens forurensningstilsyn har fylkesmennene stilt bl.a. krav om oppsamling og avbrenning av metangass og forbud mot deponering av våtorganisk avfall. Videre er det etablert systemer for kildesortering og gjenvinning i de fleste kommunene. Det er også inngått avtaler om reduksjon, innsamling og gjenvinning av emballasjeavfall. Det er anslått at oppfølgingen av disse vedtatte virkemidlene vil redusere utslippet av metan fra avfallsfyllinger med i overkant av 1 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2010 i forhold til 1990. Metanutslippene fra landbruket forventes å være relativt uforandret i perioden 1990-2010,

4.3 Opptak og utslipp av CO2 ved arealbruksendringer og skogbruksaktiviteter

Kyotoprotokollen legger til grunn at nettoendringer i klimagassutslipp og –opptak ved arealbruksendringer og skogbruk skal inkluderes i forpliktelsen. For den første forpliktelsesperioden (2008–2012) skal imidlertid denne nettoendringen bare inkludere direkte menneskepåvirkede aktiviteter, begrenset til skogreising, gjenplanting og avskoging siden 1990. Dette er nærmere beskrevet i avsnitt 4.3.2. Først gis imidlertid en beskrivelse av det totale nettoopptaket i norske skoger og treprodukter mm. uavhengig av protokollteksten.

4.3.1 Det samlede CO2-opptaket i norske skoger og treprodukter

Brutto tilvekst i norske skoger har i lengre tid vært større enn avvirkningen, og skogbiomassen har dermed vært økende. Dette skyldes hovedsakelig aktive skogskjøtselstiltak gjennomført i dette århundre. Figur 4.10 viser utviklingen i brutto tilvekst, avvirkning og netto tilvekst fra 1950 og fram til i dag, målt i millioner tonn CO2. Tallene inkluderer karbon i både stamme, greiner og røtter, men ikke «dødt» karbon i jordsmonnet. Netto tilvekst er definert som differansen mellom brutto tilvekst og avvirkning og gir uttrykk for hvor mye CO2 som netto blir bundet pr. år.

Figuren viser at det har vært årlige endringer i nettoopptaket, på grunn av tilsvarende variasjoner i avvirkningen. Nettoopptaket har likevel vært positivt og økende gjennom hele perioden. De siste 5 årene har den årlige nettobindingen ligget på 10–17 millioner tonn CO2. Selv om en ikke endrer vesentlig på dagens skogpolitikk, forventes det at denne utviklingen fortsetter i alle fall 10–15 år framover i tid, slik at nettoopptaket øker noe. Det er foretatt beregninger som antyder at det årlig nettoopptak vil flate ut mellom 2010 og 2020 på et nivå mellom 13 og 17 millioner tonn CO2.

Det er knyttet betydelig usikkerhet til disse prognoseberegningene, blant annet med hensyn til framtidig hogstkvantum. Det er også knyttet usikkerhet til hvordan brutto tilvekst faktisk vil bli. Dette fordi skogen blir eldre når avvirkningen er lavere enn brutto tilvekst og den naturlige avgangen vil dermed øke.

Brutto tilvekst, avvirkning og netto tilvekst i perioden 1950 til 1996. Millioner tonn CO2 pr. år.

Kilde: SFT.

Det bindes også karbon i treprodukter, papir, tekstiler og avfall. Statistisk sentralbyrå har på oppdrag fra Statens forurensningstilsyn beregnet størrelsen på og endringene i karbonreservoaret i treprodukter mm. i Norge. Disse beregningene viser at dette karbonreservoaret er økende, om lag 0,5–0,9 millioner tonn CO2 pr. år, men økningen er imidlertid beskjeden i forhold til nettoopptaket i skog. Størstedelen av nettobinding er knyttet til bygninger (50–60 prosent), tekstiler (10–20 prosent) og avfall (20–30 prosent).

4.3.2 CO2-opptak beregnet iht. Kyotoprotokollen

Forpliktelsen i Kyotoprotokollen inkluderer bare nettoendringer i klimagassutslipp og –opptak fra direkte menneskepåvirkede arealbruksendringer og skogaktiviteter, begrenset til skogreising, gjenplanting og avskoging siden 1990. Dette innebærer at bare en mindre andel av det CO2-opptaket som er beskrevet i avsnittet foran kan bidra til oppfyllingen av den norske forpliktelsen. Protokollteksten kan imidlertid tolkes på ulike måter. Det er derfor behov for å utvikle retningslinjer for hvilke utslipps- og opptaksendringer som skal inkluderes og hvordan disse skal beregnes. Både FNs klimapanel og Underkomiteen for vitenskapelig og teknologisk rådgivning under Klimakonvensjonen vil spille viktigere roller i dette utviklingsarbeidet.

På denne bakgrunnen er det for tidlig å gi en klar beskrivelse av mulighetene for Norge av den delen av Kyotoforpliktelsen som omhandler binding i skog. Protokollteksten gir likevel et grunnlag for å antyde noen sannsynlige utfall og virkninger for det norske biotiske CO2-regnskapet.

Protokollen skiller mellom tre ulike menneskepåvirkede aktiviteter: 1) gjenplanting av skog etter hogst, 2) etablering av skog på nye arealer og 3) avskoging. I Norge omfatter g jenplanting av skog etter hogst trolig vanlig skogplanting, treslagsskifte og tiltak for å øke plantetettheten. Effekten av gjenplanting i 2008–2012 vil i Norge trolig være liten siden en bare har mulighet til å inkludere aktiviteter som har funnet sted etter 1990. Det skyldes at den årlige tilveksten for norske skogbestand er lav de første 20 årene etter planting. Det er videre usikkert om protokollen gir adgang til å inkludere effekten av all skogplanting etter 1990 eller bare effekten av nye klimamotiverte tiltak som iverksettes for å øke bindingen utover eksisterende skogskjøtsel. Inkluderes alle arealer som plantes eller «naturlig» forynges etter hogst, vil den årlige netto binding i perioden 2008–2012 kunne bli 0,2–0,3 millioner tonn CO2, når en inkluderer både stamme, greiner og røtter. Det er da forutsatt at det årlige foryngelsesarealet ligger nær 500  km2 fram til 2012.

Etablering av skog på nye arealer vil i Norge trolig omfatte naturlig utvidelse av skogarealet og tilplanting av tidligere dyrket mark. Skogreising på Vestlandet og i Nord-Norge skjer overveiende på tidligere tresatt mark og vil i liten grad bidra til å øke den stående biomassen på kort sikt. Et grovt anslag antyder at det samlede skogarealet øker med i overkant av 300  km2pr. år. Legges dette til grunn for hele perioden kan den årlige bindingen i perioden 2008–2012 anslås til 0,1–0,2 millioner tonn CO2.

Avskoging antas for Norge å inkludere omdisponering av skogarealer til andre formål, slik som dyrket mark, veier og boligarealer. Som et meget grovt og usikkert estimat kan det antydes at 20–30  km2 skog omdisponeres hvert år. Det er ikke mulig å si noe om fordelingen av arealkategorier som skogarealet omdisponeres til. Dersom en antar at hele skogarealet omgjøres til arealer uten nevneverdig lagret biomasse, kan en avskoging på 20–30  km2/år gi et årlig utslipp på 0,2–0,3 millioner tonn CO2.

Summen av gjenplanting etter hogst, etablering av skog på nye arealer og avskoging viser at det samlede nettoopptaket i skog i 2008–2012 trolig vil bli lite i Norge (0–0,2 millioner tonn CO2), når en legger til grunn en sannsynlig tolkning av Kyotoforplikelsen. Det er imidlertid knyttet betydelig usikkerhet til anslagene både pga. manglende norske beregningsrutiner og fordi forslag til internasjonale retningslinjer for beregninger ennå ikke er utarbeidet.

Beregningene over inkluderer ikke endringer i karbonlageret i jordsmonn. Det går ikke eksplisitt fram av protokollteksten om karbon i jord skal inkluderes. I Protokollen har en imidlertid brukt formuleringen: «land use change and forestry» (arealbruksendringer og skogbruk). Dette begrepet er definert av FNs klimapanel og inkluderer bl.a. endringer i karbonlageret i jordsmonn. Definisjonen innebærer for eksempel at Norge må inkludere netto CO2-utslipp ved skogplanting, grøfting og torvuttak på myrer og annen mark med høyt innhold av organisk materiale. Tap av karbon i jordsmonn ved omgjøring av skogareal til for eksempel dyrket mark må i så fall også inkluderes.

Protokollen inkluderer ikke utslipp som følge av vanlig hogst, men kun avskoging. Dette innebærer at det ikke gis noe direkte incitament til å beskytte karbonlageret eller utsette hogst av gammel skog ut over hogstmoden alder. Protokollen har imidlertid en generell formulering om at partene skal beskytte sine reservoarer og øke opptaket, hensyn tatt til forpliktelsene under relevante internasjonale miljøavtaler (for eksempel konvensjonen om biologisk mangfold).

Protokollen gir foreløpig ikke mulighet til å inkludere effekten av tiltak for å øke CO2 –bindingen i treprodukter og lignende.

Fotnoter

1.

Som del av avtalen mellom Miljøverndepartementet og aluminiumsindustrien om reduksjon av klimagassutslipp fra juni 1997, se avsnitt 5.6.2., er det utviklet en standard metodikk for fastsetting av PFK-utslippene. Når alle verkene har rapportert iht. denne felles metodikken vil tallene kunne bli endret noe.

Til dokumentets forside