3 Undervisning og personalstruktur

3.1 Kvalitetsreformen og undervisningsressurser

3.1.1 Bakgrunn og utfordring

Omstilling i forbindelse med kvalitetsreformen

Iverksetting av kvalitetsreformen innebærer omlegging til ny gradsstruktur, planlegging av nye faste studieløp, bedre utnytting av studieårets ti måneder, mer studentaktive læreformer, individuell oppfølging, nye vurderingsformer og generell heving av kvaliteten på studietilbudene, jf. Innst. S. nr. 337 (2000-2001) og St.meld. nr. 27 (2000-2001).

I arbeidet med å gjennomføre kvalitetsreformen vil det være viktig at de høyere utdanningsinstitusjonene viser stor omstillingsevne. Det vises til St.prp. nr. 1 (2001-2002), og til B.innst. S. nr. 12 (2001-2002) hvor institusjonene for 2002 er tilført 290 mill. kroner til omstilling og innføring av kvalitetsreformen.

Effektiviseringsgevinster av kvalitetsreformen

I behandlingen av kvalitetsreformen sluttet Stortinget seg til departementets vurdering av at reformen vil føre til en

«effektivisering av høgare utdanning gjennom mellom anna endra gradsstruktur og betre tilrettelegging for læring.»

jf. Innst. S. nr. 337 (2000-2001) s. 35. Videre sier flertallet i komiteen:

«Dette kan gje ein vinst i form av kortare studieløp og betre gjennomstrømming som vil auke talet på uteksaminerte kandidatar. Ein slik vinst vil kome over tid. Fleirtalet viser til Universitets- og høgskolerådet sine berekningar som stør dette.»

Et grunnleggende prinsipp for innføringen av kvalitetsreformen i de nærmeste årene, er at slike effektiviseringsgevinster skal forbli ved institusjonene. Institusjonene skal kunne omdisponere de frigjorte undervisningsressursene for å tilrettelegge for mer studentaktive læreformer og kontinuerlig veiledning og vurdering av studentene.

Fordeling av arbeidstid på ulike oppgaver

I 1999 var det i gjennomsnitt mellom 13 og 14 studenter per ansatt i undervisnings- og forskerstillinger ved de høyere utdanningsinstitusjonene i Norge (heltidsekvivalenter). Bak disse tallene skjuler det seg imidlertid stor variasjon, både mellom institusjonstypene og mellom de enkelte institusjonene, jf tabell 3.1. En generell tendens er at de statlige høyskolene har et høyere antall studenter per faglig tilsatt enn universitetene og de vitenskapelige høyskolene. Mye av variasjonen kan forklares med at det er store forskjeller i hvilke utdanninger de enkelte institusjonene tilbyr, det være seg f.eks. hovedsaklig profesjonsutdanninger eller en stor grad av såkalte «frie» disiplinutdanninger. Tradisjonelt har det vært store forskjeller i undervisningsmengden og grad av studentoppfølging mellom de enkelte utdanningene.

Gjennomsnittsnivået i Norge på 13-14 studenter per ansatt i 1999 er noe under OECD-gjennomsnittet som var på om lag 15 studenter per undervisningsstilling. 1

I tillegg har trenden i Norge vært synkende siden 1994 både i universitets- og i høyskolesektoren, noe som betyr at studenttallet har økt relativt sett mindre enn antall vitenskapelige ansatte. Dette tyder på at undervisningsmengden per ansatt, hvis man ser sektoren som helhet, har vært stabil eller synkende de senere år.

Norsk institutt for studier av forskning og utdanning (NIFU) undersøker hvert tiende år forskningsvilkår ved universiteter og vitenskapelige høyskoler. Den siste av disse undersøkelsene 2skjedde i 2000 og viser at de vitenskapelig ansatte ved disse institusjonene brukte 29 prosent av arbeidstida til undervisning. Dette tallet er uforandret i forhold til tilsvarende undersøkelse i 1991. Samtidig brukes i gjennomsnitt 13 prosent av arbeidstida til veileding av hovedfags- og doktorgradsstudenter. Også dette tallet er uforandret fra 1991 til 2000. Når det gjelder andelen av arbeidstida universitetspersonalet brukte til forskning og egenutdanning, var det en svak nedgang fra 1991 til 2000, fra 31 prosent til 29 prosent. NIFU understreker imidlertid at dette er gjennomsnittstall, og for enkelte fagmiljøer der tilstrømningen av studenter de senere årene har vært spesielt stor, kan personalet periodevis ha måttet bruke mer tid til undervisning.

3.1.2 Departementets vurdering

Eksisterende undervisningsressurser

I beregninger av hvilke undervisningsressurser som vil være nødvendige for å nå målene i kvalitetsreformen, må både økte personalbehov og muligheter for mer effektiv bruk av ressursene tas i betraktning. Spesielt tiltak som retter seg mot bedre utnytting av hele studieåret, mer studentaktive læreformer og kontinuerlig veiledning og vurdering av studentene og deres arbeid forventes å føre til økninger i undervisningsmengden. Ikke desto mindre vil effekter av kvalitetsreformen som for eksempel reduserte studenttall på grunn av økt studentgjennomstrømning, noe kortere gradsløp for enkelte studier og reduserte utgifter til eksamen, forventes å føre til reduksjon i undervisningskostnadene og dermed frigjøre ressurser. I tillegg vil det være mulighet for interne omdisponeringer ved at institusjonene står fritt til å utvikle en mer planmessig bruk av strukturerte studieveier som kan redusere antall emner og gi større forutsigbarhet i forhold til endringer i studenttallene på de ulike emner som tilbys. Dette kan gi mindre svingninger i studenttallene fra år til år på de enkelte emner.

Det er vanskelig å anslå i hvor stor grad kvalitetsreformen vil føre til at det blir færre studenter ved institusjonene. Både Universitets- og høgskolerådet og Statistisk sentralbyrå har imidlertid anslått at selv en moderat økning i antall studenter med normert studieprogresjon vil gi betydelige reduksjoner i antall studenter.

På denne bakgrunn forventer departementet at effektiviseringsgevinster og bedre utnytting av eksisterende undervisningsressurser kan bidra til gjennomføring av kvalitetsreformen. Dette gjelder både undervisningsressurser blant det faste faglige personalet og andre, jf. delkapittel 3.3 under. Tiltak for bedre utnyttelse av eksisterende undervisningsressurser vil måtte inngå i den helhetlige personalpolitikken ved institusjonene, jf. kapittel 4.

I den videre drøftingen av kvalitetsreformen legger departementet til grunn at NIFUs undersøkelse av forskningsvilkår ved universiteter og vitenskapelige høyskoler for 2000 ikke støtter en oppfatning av at undervisningsbelastningen for ansatte ved disse institusjonene som helhet har økt (jf. 3.1.1, over). Antall studenter per faglig tilsatt for sektoren som helhet har vært stabil eller synkende på nittitallet, og i OECD-sammenheng kommer Norge ut noe bedre enn gjennomsnittet. Heller ikke dette gir inntrykk av at undervisningsbelastningen i sektoren er så stor at det ikke er rom for bedre utnyttelse av eksisterende undervisningsressurser. Det minnes imidlertid om at det er store variasjoner i student per tilsatt-forholdet mellom institusjonene, jf. tabell 3.1.

Veiledning av studenter

Fra enkelte tilsatte i sektoren hevdes det at veiledning av hovedfags- og doktorgradsstudenter er undervisning. Departementet vil peke på at veiledning ofte skjer i en situasjon der veilederen er forskningsleder for et prosjektet. På mange fagområder, slik som innenfor medisin, naturvitenskap og teknologifag, bidrar ofte veilederens doktorgradsstudenter, og delvis også hovedfagsstudenter, i stor grad til veilederens forskningsproduksjon. For slike fagområder vil det være rimelig å se veileding som en del av forskningsoppgavene. Dette er også et syn som deles av forskerne selv. 3

En evalueringsrapport om norsk forskerutdanning peker nettopp på at slik utdanning foregår mest hensiktsmessig der veileder og doktorgradsstudenter utgjør en forskergruppe med felles problemstillinger. Evalueringspanelet oppfordrer de miljøer som ikke har etablert en slik kultur til å gjøre dette (jf. kapittel 5). 4

Endringer i studiefinansiering og nytt finansieringssystem

Studiefinansieringen vil få en økt kostnadsnorm som gir studentene bedre mulighet til å studere på heltid. I tillegg vil den nye konverteringsordningen belønne normert studieprogresjon ved at deler av studielånet konverteres til stipend etter hvert som studiepoeng avlegges. Samlet forventer departementet at disse endringene i studiefinansieringen vil stimulere til raskere studieprogresjon.

Det nye finansieringssystemet for universiteter og høyskoler har en resultatorientert del som belønner institusjonene for økt gjennomstrømning av studenter. Dette vil stimulere institusjonene til både å bedre kvaliteten på undervisningen og å finne hensiktsmessige og effektive løsninger. Det er viktig at institusjonene aktivt legger om til økt bruk av fastere studieløp med større grad av faglig progresjon, også i de såkalte «frie» studiene. I dag preges mange studier av enkeltfag, emner og tematiske moduler som med fordel kan samordnes innenfor og mellom avdelinger. Dette kan også øke kvaliteten på utdanningen i og med at studentene får bedre mulighet til å se tematiske sammenhenger mellom forskjellige fag.

Samarbeid om emner og tematiske moduler mellom avdelinger internt på institusjonene kan også videreføres som samarbeid mellom institusjoner. Departementet har tiltro til at institusjonene vil finne frem til gode samarbeidsløsninger som både ivaretar det faglige tilbudet, studentenes læringsmiljø og en effektiv utnytting av undervisningsressursene. Det minnes om at universitetene har vært tilført særskilte midler til slikt samarbeid.

3.2 Faglig personale ved universiteter og høyskoler

3.2.1 Bakgrunn og utfordring

Gjennomføring av kvalitetsreformen og den planlagte opptrappingen av forskningsbevilgninger, jf. kapittel 2, vil over tid skape et behov for endringer i det faglige personalet ved universiteter og høyskoler. Forskjeller i eksisterende personalstruktur ved institusjonene i sektoren fører til at hver institusjon må møte denne utfordringen på sin individuelle måte.

Hovedprinsippet for faglige stillinger ved universiteter og høyskoler er kombinerte undervisnings- og forskerstillinger. I tillegg kommer stillingskategoriene rekrutteringsstillinger og teknisk-administrativt personale. Se tekstboks 3.1.