Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

St.meld. nr. 35 (2001-2002)

Kvalitetsreformen Om rekruttering til undervisnings- og forskerstillinger i universitets- og høyskolesektoren

Til innholdsfortegnelse

9 Personale til profesjonsutdanninger ved statlige høyskoler

9.1 Bakgrunn og utfordring

Dagens kompetansenivå i høyskolesektoren

Ved vurdering av rekrutteringsbehov til undervisnings- og forskerstillinger må det tas hensyn til at høyskolene har etterstrevd et høyere kompetansenivå blant undervisningspersonalet enn det som så langt har vært mulig å oppnå. I noen tilfeller har det vært nødvendig å tilsette personer med lavere forskningskompetanse enn ønsket på grunn av mangel på kvalifiserte søkere. Behovet for personale med høyere forskningskompetanse får betydning for rekrutteringssituasjonen ikke bare når personer med utilstrekkelig forskningskompetanse slutter, men også ved vurdering av tiltak for å heve kompetansen for de som er tilsatt.

For institusjoner som har aktivitet på praksisorienterte fagområder er den praksisnære kunnskap og kompetanse like verdifull som den mer akademiske og teoretiske kompetanse. Derfor er det viktig å understreke at det blant det faglige personalet ved høyskolene både bør finnes personer med høyest mulig praksisnær kunnskap og forskningskompetanse med forankring i yrkesfeltet, og personer med høyest mulig formell akademisk forskningskompetanse. For å oppnå dette bør det tilstrebes en variert tilsettingspolitikk som også vektlegger blant annet undervisningserfaring, relevant erfaring fra praksisfeltet og faglig-pedagogisk utviklingsarbeid, ikke minst knyttet til stillinger som innebærer utstrakt kontakt og nært samspill med praksisfeltet. Etter departementets vurdering er det samtidig viktig å utvikle fagkompetanse til doktorgrads- og professornivå også i de fagområdene der praksisfeltet spiller en rolle, men dette vil likevel gjelde relativt få personer i enkelte spesielt kvalifiserte fagmiljøer. For å stimulere til mer forskning på slike områder har Norges forskningsråd etablert programmet Kunnskapsutvikling i profesjonsutdanning og profesjonsutøving (KUPP).

Det er et viktig mål at alle som underviser i høyskolene skal ha minst høyskolelektorkompetanse. Kvalifikasjonskravet har vært minst hovedfag, og intensjonene er at fagpersonalet i tillegg til undervisningsoppgavene også skal være engasjert i FoU-arbeid. Alternativt, innenfor enkelte fag, og dersom det ikke melder seg søker med høyskolelektorkompetanse, kan det tilsettes i stilling som høyskolelærer, der kvalifikasjonsgrunnlaget er minst 4 års høyere utdanning.

Andelen høyskolelærere har sunket fra 24 til 18 prosent fra 1995 til 1999, men siden har utskiftingstakten flatet ut. Fortsatt er det anslagsvis nær 1000 høyskolelærere ved statlige høyskoler (se også figur 3.1, kapittel 3, for sammenlikning av personalstrukturen ved universiteter og vitenskapelige høyskoler, og de statlige høyskolene).

Stillingsstruktur ved forskjellige fagområder

NIFU har utarbeidet en oversikt over andelen av fagpersonalet i de ulike stillingskategoriene fordelt på fagområder per 1997. 1Den viser en ujevn kompetansesituasjon mellom de forskjellige fagområdene i profesjonsutdanningene. Det mest slående er hvordan fagområdet helsefag skiller seg fra de øvrige med en meget stor andel høyskolelærere på hele 53 prosent i 1997. Sammenliknet med 1995, da andelen høyskolelærere var på 64 prosent, har det likevel foregått en kompetanseheving også innenfor dette fagområdet. I 2001 er andelen høyskolelærere/øvingslærere i avdelinger for helse- og sosialfag ytterligere redusert til 40 prosent (kilde: NSD/Database for statistikk om høyere utdanning). Til sammenligning er tilsvarende tall for avdelinger for lærerutdanning og avdelinger for teknologiske fag på om lag 8 prosent.

Flere forhold kan forklare reduksjonen i antall høyskolelærere i helsefagsutdanningene. Alle universitetene fikk etter hvert permanente hovedfagstilbud i helsefag, som omfatter flere studieretninger innrettet mot ulike helsefaglige yrkesutdanninger og profesjoner. Med dette er det etablert en regulær kvalifiseringsvei som er relevant for helsefagutdanningene. Med etablering av større høyskoleenheter er det samlede helse- og sosialfaglige miljøet blitt styrket. Dette gir rom for faste stillinger på f.eks. samfunnsvitenskapelige områder der det tidligere utelukkende var timelærere. I tillegg ble det på 1990-tallet lagt til rette for særskilte hovedfagsopplegg med permisjonsordninger for tilsatte ved helsefagsutdanningene i høyskolesektoren. Mange benyttet seg av dette ekstraordinære tilbudet, som nå er under avvikling.

Andelen høyskolelærere er klart størst i sykepleierutdanningen, og den varierer også mye fra høyskole til høyskole. Ved mange høyskoler er det fortsatt et klart flertall av undervisningsstaben i sykepleierutdanningen som bare har kompetanse som høyskolelærer.

Også maritime fag og i mindre grad ingeniørutdanning har skilt seg ut som fagområder hvor det er et stort behov for å styrke kompetansenivået.

Førstelektor som alternativt karrieremål

For å sikre tilstrekkelig mangfold og ivareta behovet for kompetanseutvikling i profesjonsutdanningene ble det i 1995 opprettet en stillingskategori som førstelektor over høyskolelektor og universitetslektor som et alternativt karrieremål for faglig personale med hovedinteresse for yrkesrettet praksiskunnskap. Kvalifikasjonskravene for tilsetting som førstelektor skal samlet sett være som for førsteamanuensis, men vurderingen skal bygge på et bredere grunnlag, der særlig kvalifikasjoner innen undervisning og annen pedagogisk virksomhet blir tillagt vekt.

I 2001 utgjorde førstelektorene 3,5 prosent av alle faglig tilsatte i avdelinger for helse- og sosialfag. Tilsvarende tall for avdelinger for teknologiske fag og avdelinger for lærerutdanning var 6, henholdsvis 7 prosent. 2Det viser seg at det er kategorien førstelektor som har økt mest i de statlige høyskolene. Førstelektorene utgjør likevel ei fåtallig gruppe sammenlignet med høyskolelektorene, jf. figur 3.1.

Formell forskerkompetanse

En sammenligning av stillingsstrukturen ved statlige høyskoler og universiteter/vitenskapelige høyskoler er presentert i figur 3.1. Den viser ikke uventet en stor forskjell i kompetanseprofilen, særlig når en ser på kategorien toppstillinger. En annen indikator på forskningskompetansen er antallet personer med formell forskerkompetanse, det vil si doktorgrad eller tilsvarende. I 1999 var det i alt 478 personer, eller 9 prosent av det samlede fagpersonalet som hadde doktorgrader ved statlige høyskoler. 3Dette er en økning på 12 prosent fra 1997. Da var i tillegg vel 500 av personalet ved høyskolene i gang med doktorgradsstudier.

Forskerutdanning ved statlige høyskoler

Antall personer med doktorgrad kan sammenholdes med tallet på øremerkede doktorstipendiatstillinger som departementet har fordelt på institusjon og fagområde. Stipendiatstillinger til regionale høyskoler ble første gang øremerket i statsbudsjettet for 1991. 4De første årene lå antallet stipendiatstillinger stabilt på om lag 40, men siden 1997-1998 har det vært en markant økning. I 2002 er midler til 198 stipendiatstillinger lagt inn i rammene til de statlige høyskolene. Til og med 2001 ble stillingene tildelt høyskolene midlertidig og omfordelt av departementet til institusjon og fagområde ved utløpet av stipendiatperioden. Fra 2002 blir stillingene tildelt på permanent basis som for universitetene, og høyskolene vil i stor utstrekning selv kunne avgjøre fagområde for stillingene.

Det finnes også mange doktorstipendiater ved høyskolene som får midler fra Norges forskningsråd eller andre eksterne kilder. I tillegg finansieres doktorgradsstudier innenfor høyskolenes grunnbevilgning, ved at ansatte i fast stilling fristilles delvis for å delta i forskerutdanningssprogrammer.

Det er en forutsetning at alle stipendiatene skal knyttes til organiserte forskerutdanningsprogrammer.

9.2 Departementets vurdering

Kompetanseheving med forankring i yrkesfeltet

Ulik kompetanseprofil på fagstaben også mellom høyskolene reflekterer ulik profil på fagporteføljen og forskjellige tradisjoner. Høyskoler hvor de tidligere distriktshøyskolene har en sentral plass, har sterkere innslag av disiplinorienterte utdanninger og tverrfaglige yrkesrettede utdanninger med akademisk forankring. Andre har i hovedsak yrkes- og profesjonsorienterte utdanninger og videreutdanninger til disse.

Ved distriktshøyskolene var både produksjon av kunnskap, tilsettingskriterier og fagpersonalets forskningsaktivitet sterkere preget av akademisk tradisjon, mens det som kjennetegner store deler av kunnskapen i profesjonsutdanningene er at den er praksisnær og undervisningsrettet. Dagens stillings- og belønningssystem i universitets- og høyskolesektoren krediterer ikke denne typen av kunnskap på samme måte som akademisk kunnskap. For å nå toppstillingsnivå må man hovedsakelig satse på vitenskapelig/akademisk merittering. En hovedutfordring for profesjonsutdanningene blir derfor å få til en formell kompetanseheving og samtidig ivareta den praksisnære forankring til yrkesfeltet. Praksisrettet FoU-arbeid representerer en viktig tilnærming til denne utfordringen. Det vises her til forskningsrådets og departementets prioritering av programmet Kunnskapsutvikling i profesjonsutdanning og profesjonsutøving.

Praksisnære mastergradstilbud

Kompetanseheving av høyskolelærere til høyskolelektorer, særlig i enkelte helsefag, skal fortsatt ha høy prioritet. Et ankepunkt mot utviklingen innen flere av profesjonsutdanningene har vært at de er blitt for akademiske og teoretiske. Det er hevdet at både undervisning og FoU-virksomhet i for liten grad har tatt utgangspunkt i behov i praksisfeltet.

Departementet antar at etablering av praksisnære mastergrader ved statlige høyskoler og styrking av programmer for yrkesrettet og praksisnær FoU vil bidra til en positiv utvikling. Flere mastergradstilbud ved høyskolene vil innebære behov for høyere kvalifisert vitenskapelig personale. Mange høyskoler kan imidlertid gjennom samarbeid mellom forskjellige fagmiljøer innen høyskolen ha faglig eksperise som vil være viktig og verdifull i denne sammenheng. Slike praksisnære tilbud kan bli et kvalitativt godt og tilgjengelig alternativ for høyskolelærere som vil ta kompetansegivende videreutdanning, samtidig som de vil sikre ny rekruttering på grunnlag av relevant yrkespraksis.

Førstelektorprogrammer

For yrkesinnrettingen i profesjonsutdanningene vil den typen kompetanse som kreves for opprykk til førstelektor være spesielt verdifull, ettersom det ikke utelukkende er vitenskapelige kvalifikasjoner som vektlegges ved slikt opprykk. Den vitenskapelige holdningen og forankringen i teori må være til stede, men deltaking i for eksempel forsøks- og utviklingsarbeid, utarbeiding av lærebøker og andre typer læremidler og andre former for pedagogisk virksomhet kan være meritterende. Slike prosjekter krever at personalet har gode samarbeidsrelasjoner med yrkesfeltet, og at det foregår en gjensidig kunnskaps- og erfaringsutveksling mellom partene. Da kan også høyskolelærerne og øvingslærerne trekkes mer med. Det er ikke minst gjennom denne typen FoU-arbeid at profesjonsutdanningene kan styrke sin identitet og sin gjennomslagskraft overfor sine respektive yrkesfelt.

Så langt er det imidlertid få som har benyttet seg av den alternative karriereveien frem til førstelektor (jf. figur 3.1 i kapittel 3). Manglende informasjon og vegring mot å søke kompetansevurdering har vært antydet som mulige forklaringer. En annen forklaring er at førstelektornivået anses å representere en blindvei ettersom det ikke eksisterer noe toppnivå over førstelektor. Videre har kompetansehevingstiltak for ansatte i høyskolene ofte vært rettet mot organiserte opplæringsprogram, hovedfag for høyskolelærere og doktorgrad for høyskolelektorer. For høyskolelektorer som ønsker å kvalifisere seg videre til førstelektoropprykk gjennom større vekt på undervisning og pedagogiske utviklingsarbeid har det derimot ikke vært vanlig med tilsvarende organiserte tilbud. Det er viktig at førstelektorstillingen er attraktiv som opprykksstilling ved siden av den mer vitenskapelig orienterte karrierevei via doktorgrad eller tilsvarende, og at institusjonene utvikler egnete incitamentsordninger. Det vises til at flere høyskoler har etablert egne førstelektorprogrammer.

Også i stortingsmeldingen om ny lærerutdanning peker departementet på at det for høyskolenes profesjonsutdanninger er viktig å dyrke frem høy kompetanse innenfor et bredere felt enn det rent vitenskapelige. For å heve statusen til denne typen kompetanse blir det derfor vurdert å utvide den alternative karriereveien via førstelektor med en toppstilling, jf kapittel 7 i St.meld. nr. 16 (2001-2002). En slik stilling vil gi signaler til arbeids- og næringsliv om at høyere utdanning vurderer annen spisskompetanse enn den rent vitenskapelige som formålstjenlig for sektoren.

Forskerutdanning ved statlige høyskoler

Evalueringsrapporten om norsk forskerutdanning har påpekt store behov for kulturendringer ved institusjoner som tilbyr forskerutdanning slik at gjennomstrømning og fullføringsgrad kan bedres, jf. kapittel 5. I forbindelse med fordeling av nye stillinger etter utvidet opptrappingsplan for doktorstipendiatstillinger, jf. kapittel 6, vil også forskerutdanninger ved statlige høyskoler bli vurdert. Som påpekt i kapittel 5 vil departementet legge institusjonenes resultater i forskerutdanningen til grunn ved tildeling av nye stillinger.

9.3 Departementets tilrådinger

  • Departementet mener det er viktig at høyskolenes profesjonsutdanninger styrker sin tilknytning til yrkesfeltet gjennom mer praksisrettet FoU-arbeid.

  • Departementet forventer at høyskolene legger til rette for at høyskolelærere kan gjennomføre egnete mastergradstilbud på sentrale områder som kan ivareta det praktiske aspektet ved profesjonsutdanningene.

  • Institusjonene oppfordres til å utvikle særskilte førstelektorprogrammer for å øke andelen av førstelektorer.

  • Departementet vil vurdere å opprette en stillingskategori over førstelektorstilling, jf. St.meld. nr. 16 (2001-2002).

  • I forbindelse med utvidet opptrappingsplan for doktorstipendiatstillinger (jf. kapittel 6) vil også forskerutdanninger ved statlige høyskoler bli vurdert.

Fotnoter

1.

NIFU rapport 10/98, FoU ved statlige høgskoler.

2.

Kilde: Database for statistikk for høyere utdanning.

3.

Kilde: Doktorgradsregisteret, NIFU.

4.

Kilde: NIFU rapport 10/98, FoU ved statlige høgskoler.

Til toppen
Til dokumentets forside