Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

St.meld. nr. 35 (2001-2002)

Kvalitetsreformen Om rekruttering til undervisnings- og forskerstillinger i universitets- og høyskolesektoren

Til innholdsfortegnelse

6 Rekrutteringssituasjonen

6.1 Innledning

I dette kapitlet presenteres en overordnet vurdering av rekrutteringssituasjonen for universitets- og høyskolesektoren. Som nevnt i kapittel 1, er det departementets oppfatning at ettersom denne sektoren konkurrerer med resten av landets forskningsvirksomheter om kvalifisert personale, så må rekrutteringssituasjonen for hele den norske forskningsvirksomheten vurderes før situasjonen for universitets- og høyskolesektoren kan presenteres på en forsvarlig måte.

Fordi NIFU på oppdrag fra departementet har vurdert rekrutteringssituasjonen for universitets- og høyskolesektoren, vil NIFUs estimater av antall doktorstipendiatstillinger som må til for å dekke fremtidige rekrutteringsbehov, bli brukt som utgangspunkt for departementets vurdering av denne delen av norsk forskning. For resten av forskningsvirksomheten har departementet valgt å ta utgangspunkt i FoU-statistikken for 1999 og foretatt en overordnet fremskriving av personalbehovene gitt at målsettingene om offentlig og privat vekst i forskningsbevilgningene blir oppfylt.

Måten kapitlet er bygd opp på illustrerer hvordan departementet har gått frem for å vurdere rekrutteringssituasjonen:

  • I delkapittel 6.2 vurderes fremtidige behov for vitenskapelig personale som et resultat av kvalitetsreformen, kompetansereformen, fremtidig vekst i ungdomskullene og forventet endring av studietilbøyeligheten.

  • I delkapittel 6.3 presenteres NIFUs vurdering av rekrutteringssituasjonen for universitets- og høyskolesektoren.

  • I delkapittel 6.4 gjøres et overslag over næringslivets og instituttsektorens behov for nytt forskningspersonale i forbindelse med den forventede forskningsveksten i disse sektorene.

  • I delkapittel 6.5 gis departementets totalvurdering av rekrutteringssituasjonen for norsk forskning som helhet og for universitets- og høyskolesektoren spesielt.

  • I delkapittel 6.6 vurderes en ytterligere opptrapping av doktorstipendiatstillinger

  • En oppsummering av tilrådinger er gitt i 6.7.

6.2 Behov forbundet med kvalitetsreformen, kompetansereformen og demografisk utvikling

6.2.1 Bakgrunn og utfordring

Det vises til kapittel 3 for beskrivelse av utfordringer og endringer som kvalitetsreformen medfører for universiteter og høyskoler.

Kompetansereformen legger til rette for at en stadig økende andel av voksne arbeidstakere skal kunne vende tilbake til høyere utdanning for kortere og lengre perioder med etter- og videreutdanning. Slik etterspørsel inngår også i en fremskriving over fremtidig studenttilgang gjort av NIFU. 1 I 2001 søkte om lag 6000 personer seg til høyere utdanning på bakgrunn av realkompetanse, og av disse fikk om lag 2700 tilbud om opptak.

I første halvdel av nittitallet var størrelsen på ungdomskullene relativt stabil. I 1994 utgjorde årsklassen 19-åringer omkring 62 000 personer, men sank så raskt og har siden 1997 vært stabil omkring 53 000. I 2005 vil antallet 19-åringer begynne å stige, og vil etter 5 år stabilisere seg ved 62 000. Den demografiske endringen er betydelig, og økningen fra 2005 vil være på 17 prosent over 5 år.

Betydelige endringer i ungdomskullene gir ikke nødvendigvis store endringer i antallet studenter i høyere utdanning. Et eksempel på dette er at den sterke nedgangen i ungdomskullene etter 1994 ikke har påvirket studenttallene de seneste årene i særlig grad. Tvert imot har antall registrerte studenter økt jevnt fra 163 000 i 1995 til 176 000 i 2000. I følge NIFU skyldes utviklingen de siste årene

«at studietilbøyeligheten har økt samtidig som studentene blir værende i utdanningssystemet lengre enn tidligere [og] at tilbøyeligheten til å være under utdanning er svært spredt mht alder. «Bølger» i ungdomskullenes størrelse skaper derfor bare «krusninger» i studenttallene.» 2

Dette betyr ikke nødvendigvis at det motsatte vil være tilfelle og at økningen i kullene med 19-åringer fra 2005 ikke vil føre til økning i søkningen til høyere utdanning, men det illustrerer kompleksiteten i systemet.

Den spredte aldersfordelingen på personer under utdanning skyldes til dels at mange norske studenter begynner sent i høyere utdanning. Det er også en utbredt tendens til å ta avbrudd i utdanningen. Begge disse forholdene påvirkes av endringer i arbeidsmarkedet.

Statistisk sentralbyrå har gjort fremskrivinger når det gjelder tilbud og etterspørsel for ulike typer arbeidskraft frem mot år 2010. 3 Fremskrivingen viser generelt at det vil være et stramt arbeidsmarked i hele perioden. Et slikt arbeidsmarked vil bidra til at den fremtidige vekst i etterspørselen etter høyere utdanning vil være moderat.

6.2.2 Departementets vurdering

Kvalitetsreformen

Som drøftet i kapittel 3, forventer departementet at effektiviseringsgevinster og bedre utnytting av eksisterende undervisningsressurser vil bidra til at kvalitetsreformen kan gjennomføres uten betydelig tilførsel av fast vitenskapelig personale.

Det må igjen understrekes at institusjonene har et særskilt ansvar for å skaffe seg et nødvendig handlingsrom slik at kvalitetsreformen kan implementeres. Videre må institusjonene se innføringen av kvalitetsreformen og den planlagte opptrapping av forskningen i sammenheng.

Kompetansereformen

I og med at studieåret 2001-2002 var det første året for opptak til høyere utdanning på bakgrunn av realkompetanse kan det være rimelig å anta at den store søkningen det første året delvis skyldtes en oppsamlingseffekt, og at tilveksten av studenter med realkompetanse vil stabilisere seg på et noe lavere nivå etter noen år.

De høyere utdanningsinstitusjonene har etter Stortingets behandling av St.meld. nr. 42 (1997-1998) Kompetansereformen påtatt seg et stadig større ansvar for å tilby etter- og videreutdanning for arbeids- og næringsliv. Departementet ønsker å gi institusjonene honnør for dette arbeidet, og forutsetter at behovet vurderes kontinuerlig.

Det er departementets vurdering at det er for tidlig å forutsi i hvilken grad kompetansereformen vil føre til økt etterspørsel på de studietilbud som dekkes innenfor institusjonenes ordinære økonomiske ramme. Imidlertid er det viktig å understreke at utgifter til oppdragsundervisning som arbeidslivet bestiller fra universiteter og høyskoler skal dekkes av oppdragsgiver.

Voksende ungdomskull

I følge en moderat tolking av NIFUs fremskriving av fremtidig studenttilgang (jf. 6.2.1) vil studenttallene de neste ti årene øke jevnt i tilnærmet samme takt som nå, dvs. gjennomsnittlig med i overkant av én prosent per år de første årene, og omkring to prosent per år senere i perioden. I modellen kompenseres de relativt lave ungdomskullene tidlig i perioden med økt studietilbøyelighet blant ungdom. Den noe sterkere økningen senere i perioden skyldes effekten av de voksende ungdomskullene etter 2005, samt et økende antall tidligere studenter som kommer tilbake for å ta mer utdanning.

NIFUs fremskrivinger av studenttallene ble gjort noen år før kvalitetsreformen. Departementet forventer at reformens effekt på studentgjennomstrømning vil bidra til at veksten i studenttallet de nærmeste årene vil bli lavere enn NIFUs fremskrivinger. Det forventes derfor en moderat vekst i volumet på høyere utdanning de nærmeste årene til tross for den kommende veksten i ungdomskullene.

Det er departementets vurdering at volumet i høyere utdanning kan komme til å øke med nærmere ti prosent de neste ti årene, da spesielt mot slutten av perioden. Hvis nyansettelser skulle skje etter dagens stillingskategorier for vitenskapelig personale, så vil dette kunne utgjøre et behov for nærmere 900 nye undervisnings- og forskerstillinger de neste ti årene, da spesielt mot slutten av perioden. 4Et overslag for perioden frem til 2007, som er grunnlaget for NIFUs behovsvurderinger for universitets- og høyskolesektoren (se delkapittel 6.3), kan skjønnsmessig settes til ca. 100 stillinger for personer med doktorgrad.

Det må også påpekes at fremskrivinger av studenttallene i stor grad er teoretiske beregninger. Modellene er basert på en rekke forutsetninger. Om bare noen få av forutsetningene ikke oppfylles, kan hele modellen falle sammen. Fremskrivingene må derfor betraktes som usikre.

6.2.3 Departementets oppsummering

  • Det er grunn til å forvente en viss økning i etterspørselen etter høyere utdanning, særlig etter 2005. Departementet vil komme tilbake til en vurdering av eventuell økning i utdanningskapasiteten i forbindelse med de årlige forslag til statsbudsjett.

  • Departementet forventer at institusjonene selv vurderer sine personalbehov for å gjennomføre kvalitetsreformen og ved økt etterspørsel etter høyere utdanning, og at institusjonene gjør de nødvendige prioriteringer. Departementet vil samtidig advare mot at institusjonene i for stor grad binder opp budsjettmidler til faste lønnsutgifter.

6.3 Aldersavgang og planlagt forskningsvekst i universitets- og høyskolesektoren

6.3.1 NIFUs bakgrunnsnotat

Som nevnt i kapittel 1 har NIFU på oppdrag fra departementet vurdert rekrutteringssituasjonen for universitets- og høyskolesektoren. I NIFUs notat presenteres blant annet estimater av hvor mange doktorstipendiatstillinger som må til for å sikre et rekrutteringsgrunnlag som kan dekke behov for personer med doktorgrad frem til 2007 i forbindelse med aldersavgang, mobilitet ut av sektoren og planlagt forskningsvekst til gjennomsnittlig OECD-nivå.

Det presiseres at NIFU har estimert hvor mange doktorstipendiatstillinger som er nødvendig for å sikre et rekrutteringsgrunnlag som kan dekke behovet for personer med doktorgrad, dvs. forskere. Ettersom ikke alle personer i doktorstipendiatstillinger fullfører eller fortsetter i forskning, vil behovet for stipendiatstillinger være større enn behovet for forskere.

Estimatene er utført etter en fremskrivingsmodell der det blant annet forutsettes at to tredjedeler av personene i doktorstipendiatstillinger fortsetter med en karriere innen forskning, og at det også er en viss mobilitet ut av sektoren i tillegg til aldersavgang. Forutsetningene i fremskrivingsmodellen tar utgangspunkt i empiriske kartlegginger. 5 Estimatene begrenser seg til overordnete faggrupper på universitetene og de vitenskapelige høyskolene, ettersom antall doktorstipendiatstillinger som må til for å dekke behovet ved de statlige høyskolene etter NIFUs vurdering ikke lar seg estimere på samme måte.

Erstatningsbehovene er basert på kjennskap til en relativt veldefinert aldersavgang, samt kjennskap til tidligere årlig mobilitet ut av sektoren.

Behovene for nytt vitenskapelig personale frem til 2007 - dersom målsettingen om vekst i forskningsbevilgningene opp til gjennomsnittlig OECD-nivå blir realisert innen 2005 - er skjønnsmessig anslått av NIFU til 1500 og 1000 stillinger ved henholdsvis universiteter/vitenskapelige høyskoler og ved statlige høyskoler. NIFUs overslag er basert på en gjennomgang av FoU-statistikken og avveining av ulike innsatsfaktorer og satsingsområder de senere år. På bakgrunn av dette skjønnsmessig utførte anslaget av personalbehovet er antall doktorstipendiatstillinger som må til for å sikre et tilstrekkelig rekrutteringsgrunnlag estimert ut fra samme fremskrivingsmodell som for erstatning ved avgang og mobilitet.

Ettersom NIFU har beregnet erstatningsbehov og vekstbehov hver for seg (jf. tabell 6.1), er det mulig å vurdere rekrutteringssituasjonen separat, dels i forhold til å opprettholde dagens aktivitet, og dels i forhold til ny forskningsaktivitet sett i lys av den planlagte veksten i forskningsbevilgningene.

Kilde for alle data presentert i 6.3.2 er NIFU og bakgrunnsnotatet om rekruttering til forskning og undervisning i universitets- og høyskolesektoren. 6

6.3.2 NIFUs anslag av rekrutteringsbehov

6.3.2.1 Aldersavgang

Universiteter og vitenskapelige høyskoler

Den samlede aldersavgangen fra 2002 til 2015 ved universiteter og vitenskapelige høyskoler er anslått til 2000 personer (tabell 6.1). Til sammenlikning er aldersavgangen frem til 2010 på 1100 personer, noe som viser at avgangen er økende og vil være størst de siste årene av perioden mot 2015.

Det er omkring 4800 fast vitenskapelig ansatte ved universiteter og vitenskapelige høyskoler. Avgangen frem til 2015 på 2000 personer utgjør med andre ord 42 prosent av arbeidsstokken i denne delen av sektoren. Tallet kan virke høyt, men må sees i sammenheng med alderen ved nyrekruttering. Gjennomsnittsalderen ved ansettelse i 1998/1999 var på 42 år (tabell 6.1). Pensjonering vil dermed skje omkring 25 år senere.

Statlige høyskoler

Det samlede aldersavgangen fra 2002 til 2015 ved de statlige høyskolene er anslått til 1600 personer (tabell 6.2). Til sammenlikning er aldersavgangen frem til 2010 på 700 personer, noe som viser at også ved de statlige høyskolene er avgangen økende og vil være størst de siste årene av perioden mot 2015.

Avgangen for de statlige høyskolene frem til 2015 utgjør 37 prosent av de fast vitenskapelig/faglig ansatte i 1999 (tabell 6.2). Tallet er lavere enn for universiteter og vitenskapelige høyskoler, noe som skyldes lavere gjennomsnittsalder hos personalet i denne delen av sektoren. Imidlertid var gjennomsnittsalderen ved nyansettelser i 1998/1999 like høy her som i resten av sektoren (tabell 6.2).

Det er viktig å understreke at avgangen gjelder alt faglig personale, hvorav personer med doktorgrad har et beskjedent omfang, jf. figur 3.1.

6.3.2.2 Rekrutteringsbehov ved universiteter og vitenskapelige høyskoler

Erstatning ved aldersavgang og mobilitet

NIFU har estimert er det er nødvendig med 1600 doktorstipendiatstillinger for å sikre et tilstrekkelig rekrutteringsgrunnlag for å erstatte aldersavgang og mobilitet av vitenskapelig personale ved universiteter og vitenskapelige høyskoler i perioden frem til 2007, jf. tabell 6.1.

Ifølge NIFUs beregninger er det humaniora som har den vanskeligste rekrutteringssituasjonen. Dersom erstatningsbehovet frem til 2007 skal dekkes ved universitetene og de vitenskapelige høyskolene, må alle stipendiater som fullfører doktorgraden innenfor dette fagområdet rekrutteres til disse institusjonene. I tillegg skal også behovene ved de statlige høyskolene og andre forskningsvirksomheter dekkes. Ifølge NIFUs estimat vil det altså kreves en økning i antall doktorstipendiatstillinger på dette fagområdet (se videre drøfting i kapittel 7).

Andre fagområder hadde grovt sett dobbelt så mange doktorstipendiatstillinger i 1999 som det som forventes å være nok til å sikre et rekrutteringsgrunnlag som kan dekke erstatningsbehovene frem til 2007 i denne delen av sektoren (tabell 6.1). For nærmere beskrivelse av ulike fagområder vises det til kapittel 7.

Vekst i forskning til gjennomsnittlig OECD-nivå

Etter en gjennomgang av FoU-statistikken og avveining av ulike innsatsfaktorer og satsingsområder de senere år, har NIFU skjønnsmessig anslått behovet for doktorstipendiatstillinger for å sikre rekrutteringen av forskere forbundet med planlagt vekst i forskningen til 2100 stipendiatstillinger (tabell 6.1). Dette mener NIFU over tid vil kunne dekke behovet for vitenskapelig personale ved universiteter og vitenskapelig høyskoler som vil oppstå ved å realisere målet om at Norge skal komme på gjennomsnittlig OECD-nivå innenfor forskning.

De estimatene som NIFU har gjort er blant annet basert på en forutsetning om å videreføre dagens forskningspolitikk i universitets- og høyskolesektoren, dvs. at en stor andel av de midler som tilføres sektoren benyttes til fast vitenskapelig personale. Departementet vil komme tilbake til en vurdering av dette i delkapittel 6.3.3.

6.3.2.3 Rekrutteringsbehov ved statlige høyskoler

Erstatning ved aldersavgang og mobilitet

I motsetning til situasjonen for universiteter og vitenskapelige høyskoler, er datagrunnlaget dårlig for å estimere antall doktorstipendiatstillinger som må til for å dekke erstatningsbehov i forbindelse med aldersavgang og mobilitet innen de forskjellige fagområdene ved statlige høyskoler. Dette skyldes blant annet at rekrutteringen til statlige høyskoler ikke er basert på forskningskompetanse alene. Ved nyansettelser er det ofte ikke krav om doktorgrad eller tilsvarende forskningskompetanse, men gjerne heller praksiserfaring og pedagogiske kvalifikasjoner. Under ti prosent av de FoU-årsverk som utføres i den statlige høyskolesektoren gjøres av tilsatte med doktorgrad.

Går man inn på hvert fagområde i tabell 6.2, kan man sammenlikne avgangen frem til 2015 for de forskjellige fagområdene. Innenfor helse- og sosialfag og økonomi- og samfunnsfag vil avgangen frem til 2015 utgjøre omkring 30 prosent av fast vitenskapelig og faglig personale. I de resterende fagområdene (humaniora, ingeniørfag og lærerutdanning), vil avgangen frem til 2015 bli større og utgjøre i underkant av 40 prosent.

Som nevnt tidligere har NIFU anslått avgangen frem til 2010 til ca. 700 personer, men dette gjelder hele det faglige personalet. På grunn av forholdene nevnt ovenfor, har ikke NIFU kunnet estimere behovet for doktorstipendiatstillinger som kan sikre et rekrutteringsgrunnlag for å dekke erstatningsbehovet ved de statlige høyskolene. Departementet vil komme tilbake til dette i delkapittel 6.3.3

Vekst i forskning til gjennomsnittlig OECD-nivå

NIFU har, av grunner nevnt over, ikke funnet det mulig å estimere antall doktorstipendiatstillinger som skal til for å sikre et rekrutteringsgrunnlag som kan dekke behov ved de statlige høyskolene forbundet med den planlagte forskningsveksten. NIFUs anslag på 1000 personer til den planlagte veksten i forskning (jf. 6.3.1) gjelder hele det faglige personalet, og ikke bare personer med doktorgrad, som per i dag utgjør et beskjedent omfang.

Tabell 6.1 Aldersavgang for vitenskapelig personale og behov for doktorstipendiatstillinger ved universiteter og vitenskapelige høyskoler, etter fagområde1

Humaniora Samfunnsvitenskap Naturvitenskap Teknologi Medisin Landbruks- og fiskerifag, veterinærmedisin Bibliotek Totalt
Fast vitenskapelig personale i 1999, antall 1 313 1 204 932 351 720 215 90 4 825
Gjennomsnittsalder i 1999, fast vitenskapelig personale 50,8 49,2 51,0 51,2 51,6 48,7 48,8 50,4
Forventet aldersavgang for perioden 2002-2015, antall 594 458 409 153 312 74 41 2 039
Gjennomsnittsalder ved ansettelse i fast vitenskapelig stilling (1998/99) 41 42 38 39 44 37 41 42
Doktorstipendiatstillinger i fagområdet, totalt antall i 1999 338 670 747 512 738 217 - 3 222
Behov for doktorstipendiatstillinger i perioden 2002-2007, antall2 750 700 820 230 1 020 190 - 3 710
- herav behov pga. aldersavgang og mobilitet 340 280 350 100 450 80 - 1 600
- herav anslått behov pga. vekst3 410 420 470 130 570 110 - 2 110

1 Tabellen er basert på bakgrunnsnotatet (NIFU skriftserie nr. 25/2001) samt tilleggsopplysninger fra NIFU.

2 NIFU har estimert totalbehovet for doktorstipendiatstillinger som må til for å dekke aldersavgang, mobilitet, og anslåtte behov i forbindelse med at Norge skal opp på OECD-nivå i forskningsinnsats, jf. tabellnote 3. Estimatet er basert på NIFUs fremskrivingsmodell som er introdusert i teksten.

3 Etter en gjennomgang av FoU-statistikken og avveining av ulike innsatsfaktorer og satsingsområder de senere år, har NIFU skjønnsmessig anslått antall nytt forskningspersonale hvis målsettingen om vekst i forskningsbevilgningene opp til gjennomsnittlig OECD-nivå blir realisert innen 2007. På bakgrunn av dette skjønnsmessige overslaget er antall doktorstipendiatstillinger som må til for å nå vekstmålet estimert ut fra NIFUs fremskrivingsmodell. Det understrekes at estimatene av vekst blant annet er basert på en forutsetning om å videreføre dagens forskningspolitikk i universitets- og høyskolesektoren, dvs. at en stor andel av de midler som tilføres sektoren benyttes til fast vitenskapelig personale, og som drøftet i kapittel 6.3.3 er dette ikke regjeringens politikk.

Kilde: NIFU/Forskerpersonalregisteret, NIFU rapport 13/1998, NIFU/Doktorgradsregisteret

Tabell 6.2 Aldersavgang frem til 2015 og aldersprofil for fast vitenskapelig/faglig personale ved statlige høyskoler, etter fagområde1,2

Helse- og sosialfag Humaniora estetiske- og kulturfag Ingeniør-, teknologi- og realfag Lærerutdanning Økonomi og samfunnsfag Øvrige Totalt
Fast vitenskapelig/faglig personale i 1999, antall 766 476 985 1 289 654 91 4 261
Gjennomsnittsalder i 1999, fast vit./faglig personale 47,9 48,7 48,5 49,2 47,3 48,0 48,5
Forventet aldersavgang for perioden 2002-2015, antall 226 185 394 515 212 30 1 561
Aldersavgang til 2015 som prosent av fast vitenskapelig/faglig personale i 1999 29,5 38,9 39,9 39,9 32,3 33,0 36,6
Gjennomsnittsalder ved ansettelse i fast vitenskapelig/faglig stilling (1998/99) 46 44 39 43 40 40 43

1 Tabellen er basert på bakgrunnsnotatet (NIFU skriftserie nr. 25/2001) samt tilleggsopplysninger fra NIFU.

2 I motsetning til situasjonen for universiteter og vitenskapelige høyskoler (tabell 6.1), tillater ikke datagrunnlaget å anslå antall doktorstipendiatstillinger som vil dekke behovet til statlige høyskoler. Dette skyldes blant annet at rekrutteringen til statlige høyskoler ikke er basert på forskningskompetanse alene - ved nyansettelser er det ofte ikke krav om doktorgrad eller tilsvarende, men gjerne hovedfag/mastergrad eller profesjonsutdanning.

Kilde: NIFU/Forskerpersonalregisteret

6.3.3 Departementets vurdering

En total vurdering av rekrutteringssituasjonen for universitets- og høyskolesektoren vil komme etter at rekruttering til andre sektorer er drøftet (se avsnitt 6.5). Her vurderes i hovedsak NIFUs overslag og estimater knyttet til universiteter og høyskoler. Det vises for øvrig også til kapittel 7 for nærmere presentasjon av fagområder med vanskelig rekrutteringssituasjon.

Departementet fremhever at det i den planlagte veksten vil være viktig i større grad å vektlegge gode forskningsvilkår i universitets- og høyskolesektoren (jf. kapittel 2), noe som forventes å styrke både forskningens kvalitet og produktiviteten til eksisterende og eventuelle nye forskningsmiljøer. En konsekvens av dette er at veksten i fast vitenskapelig personale på mange fagområder bør bli mindre enn det som kan forventes ut fra dagens disponering av forskningsbevilgningene. Regjeringen ønsker ikke å videreføre en politikk der universiteter og høyskoler i for stor grad binder opp midler i faste lønnsutgifter. Institusjonene må i større grad skaffe seg et handlingsrom som gir større fleksibilitet og mulighet for å satse på kvalitet.

Det forventes også at veksten i vitenskapelige stillinger vil fordeles ulikt mellom fagområdene - blant annet i samsvar med regjeringens forskningspolitiske prioriteringer av satsingsområder.

Institusjonene må derfor kritisk vurdere behovet for fast tilsetting av nytt vitenskapelig personale. Som tidligere drøftet i kapittel 2, har det i flere av de senere forskningsevalueringene av norske fagmiljøer vært tatt til orde for å bedre forskningens rammebetingelser og infrastruktur, for slik å oppnå økt kvalitet i norsk forskning. Hvordan en bedring av forskningsvilkårene bør gjøres vil avhenge av fagområde, men institusjonene må i vesentlig større grad enn det som hittil har vært gjort, utvikle en politikk for dette (jf. kapittel 2 og 4). Ettersom NIFUs skjønnsmessige anslag av behov for nye vitenskapelige stillinger i universitets- og høyskolesektoren er basert på fremskriving av dagens forskningsstruktur med forholdsvis høy andel av fast vitenskapelig ansatte i forhold til de totale forskningsressursene, mener departementet at de med stor sannsynlighet er betydelig for høye.

På bakgrunn av Stortingets vedtak om en opptrappingsplan for doktorstipendiatstillinger for perioden 2001-2005 (se delkapittel 6.5.2.2) har departementet i 2001 og 2002 iverksatt en stor økning i antall doktorstipendiatstillinger i sektoren. Også for de nærmeste årene vil doktorstipendiatstillinger måtte utgjøre en betydelig del av den planlagte veksten i offentlige forskningsbevilgninger, jf. tabell 6.6. Dette er enda et forhold som vil medføre at behovet for fast vitenskapelig personale i forbindelse med den planlagte forskningsveksten vil måtte bli lavere enn det som en fremskriving av dagens situasjon skulle tilsi.

For universitetene og de vitenskapelige høyskolene mener NIFU at 3700 doktorstipendiatstillinger vil være nok til å sikre rekrutteringsgrunnlaget forbundet med både aldersavgang og mobilitet (ca. 1200 vitenskapelige stillinger frem til 2007) og de anslåtte 1500 nye vitenskapelige stillingene forbundet med planlagt vekst frem til 2007, jf. tabell 6.1. Som redegjort for ovenfor, har NIFU ikke kunnet fremskaffe meningsfulle estimater for antall doktorstipendiatstillinger som kan tilfredsstille behovet forbundet med aldersavgang, mobilitet og antatt forskningsvekst i høyskolesektoren.

På bakgrunn av drøftingene over om en endring i forskningspolitikken for universiteter og høyskoler, vurderer departementet det som sannsynlig at rekrutteringsbehovet samlet for universitets- og høyskolesektoren kan bli på ca. 2400 personer med doktorgrad; ca. 1400 personer i forbindelse med aldersavgang/mobilitet, og ca. 1000 personer i forbindelse med planlagt vekst i forskning.

Departementet legger altså til grunn at erstatningsbehovet i universitets- og høyskolesektoren (ca. 1400 personer med doktorgrad, jf. tabell 6.3) må dekkes og mener dette krever ca. 1800 doktorstipendiatstillinger. Departementet vil følge aldersutviklingen på det vitenskapelige personalet nøye og om nødvendig gjøre visse justeringer av estimatene. Departementet forutsetter at institusjonene utvikler målrettede planer for hvordan erstatningen kan skje slik at den fremmer fagkonsentrasjon og kvalitet.

Når det gjelder en økning av vitenskapelig personale som følge av forskningsopptrappingen vil departementet legge en betydelig mer moderat linje til grunn enn det NIFU har forutsatt. Dette for samtidig å kunne styrke infrastruktur og rammebetingelsene til forskere. Departementet foreslår derfor at en som følge av den planlagte forskningsopptrappingen legger til grunn en vekst på ca. 1000 vitenskapelig tilsatte med doktorgrad i universitets- og høyskolesektoren, jf. tabell 6.3. Dette er ca. 50 prosent av NIFUs estimat, og rekrutteringsgrunnlaget for en slik vekst vil kunne sikres gjennom ca. 1400 doktorstipendiatstillinger.

Tabell 6.3 Departementets anslag av behov for personer med doktorgrad og doktorstipendiatstillinger for å sikre rekrutteringsgrunnlaget forbundet med erstatning ved ordinær avgang og planlagt vekst i forskning

Behov for personer med doktorgrad Behov for doktorstipendiatstillinger
Unversiteter/vitenskapelige høyskoler - erstatning ved aldersavgang og mobilitet ca. 1200 ca. 1550
Statlige høyskoler - erstatning ved aldersavgang og mobilitet ca. 200 ca. 250
Universiteter og høyskoler - planlagt vekst ca. 1000 ca. 1400
Totalt ca. 2400 ca. 3200

Det eksisterer i dag ca. 3700 doktorstipendiatstillinger i universitets- og høyskolesektoren (jf. tabell 6.6). En svært stor grad av disse stillingene er således bundet opp bare for å sikre rekrutteringsgrunnlaget til universiteter og høyskoler. For en videre drøfting av samfunnets totale behov, vises til de påfølgende delkapitler.

6.3.4 Departementets oppsummering

  • Departementet legger til grunn en endret forskningspolitikk i universitets- og høyskolesektoren der en relativt mindre andel av de økonomiske rammene er bundet til lønnsutgifter for fast vitenskapelig personale.

  • Forskningens kvalitet skal styrkes ved å satse på bedrede rammebetingelser og infrastruktur for forskere.

  • Departementet forventer at institusjonene bruker kombinasjonen av aldersavgang og planlagt vekst i forskningsbevilgningene til strategisk satsing og profilering både av forskning og av utdanningstilbud.

  • Behov for nytt vitenskapelig personale med doktorgrad for å dekke aldersavgang, mobilitet og økning knyttet til forskningssatsing er estimert til ca. 2400. For å sikre rekrutteringsgrunnlaget, krever dette et volum på ca. 3200 doktorstipendiatstillinger.

  • For departementets tilråding i forbindelse med rekrutteringssituasjonen som helhet, vises det til delkapittel 6.5, Samlet vurdering av rekrutteringsbehov og tilgang.

6.4 Forventet forskningsvekst i næringslivet og instituttsektoren

6.4.1 Bakgrunn og utfordring

NIFUs estimater av rekrutteringsbehovene for universitets- og høyskolesektoren danner et av utgangspunktene for denne meldingen. For å kunne gjøre en forsvarlig vurdering av rekrutteringssituasjonen, bør imidlertid situasjonen for hele den norske forskningsvirksomheten anslås. Dette kan gjøres på et helt overordnet nivå med utgangspunkt i FoU-statistikken, og under den forutsetning at målsettingen om vekst til gjennomsnittlig OECD-nivå for investeringer i forskning blir oppfylt. I dette delkapitlet presenteres et slikt anslag.

6.4.2 Departementets vurdering

6.4.2.1 Anslått rekrutteringsbehov i næringslivet

I følge FoU-statistikken for 1999, finansierte det offentlige 42 prosent av norsk forskning og utvikling, mens næringslivet, andre innenlandske kilder og kilder i utlandet finansierte de resterende 58 prosent. På denne bakgrunn er det fastsatt et mål om at opptrapping av investeringer i forskning og utvikling til OECD-gjennomsnittet skal fordeles 40:60, med 60 prosent av veksten i privat sektor, hvorav næringslivet utgjør den langt største andel.

Norsk næringsliv alene finansierte om lag 50 prosent av norsk FoU i 1999, og i denne sammenheng legger departementet til grunn at norsk næringsliv også etter opptrappingen av forskningsaktiviteten vil finansiere en tilsvarende andel. Et slikt mål krever at det norske næringslivets utgifter til forskning og utvikling vokser med omkring 5 mrd. kroner for perioden 2000-2005, en vekst på 50 prosent.

Med utgangspunkt i statistikk om fordeling av næringslivets FoU-bevilgninger mellom sektorene, og med kunnskap om andelen FoU-årsverk i næringslivet som utføres av vitenskapelig ansatte med doktorgrad, 7 er det mulig å anslå rekrutteringsbehovet i næringslivet som kan bli et resultat av en FoU-vekst på 50 prosent.

Etter departementets vurdering kan en slik vekst resultere i nærmere 400 nye FoU- årsverk utført av forskere med doktorgrad. I næringslivet er de fleste forskere med doktorgrad tilsatt i tilnærmet rene forskerstillinger (kilde: SSB). Dette tilsier at næringslivets rekrutteringsbehov kan bli på anslagsvis 400 forskere med doktorgrad.

6.4.2.2 Anslått rekrutteringsbehov i instituttsektoren

FoU-statistikken viser at 86 prosent av instituttsektorens FoU-aktivitet i 1999 ble finansiert av det offentlige og av norsk næringsliv. For dette overslaget legges derfor planlagt vekst i bevilgninger fra det offentlige og næringslivet til grunn.

Nye stillinger i instituttsektoren finansiert av det offentlige

I 1999 gikk 35 prosent av de offentlige forskningsbevilgningene til instituttsektoren (kilde: FoU-statistikken). Det er politisk enighet om økt satsing på universitets- og høyskolesektoren (jf. kapittel 2.2.2), og departementet forventer derfor at selv om bevilgningene til instituttsektoren vil øke i forbindelse med den planlagte forskningsveksten, så vil andelen av offentlige forskningsbevilgninger som tilfaller instituttsektoren gå ned. For dette overslaget legges derfor til grunn at 15-20 prosent av den planlagte veksten i de offentlige forskningsbevilgningene kan komme til å gå til instituttsektoren.

Departementet understreker at dette kun er et eksempel på hvordan den planlagte veksten kan bli disponert, og at alle avgjørelser om bevilgninger vil bli tatt i forbindelse med de årlige budsjettbehandlingene. Når et slikt overslag likevel gjøres her, har det sammenheng med at departementet tolker Stortingets vedtak (jf. kapittel 1.3) slik at rekrutteringssituasjonen skal vurderes i lys av hele den planlagte forskningsveksten frem til 2005.

På bakgrunn av eksisterende statistikk 8 anslår departementet at en vekst på 15 prosent kan resultere i omkring 200 nye FoU- årsverk utført av forskere med doktorgrad i instituttsektoren. Hvis det forutsettes at de fleste av instituttsektorens forskere med doktorgrad er involvert hovedsakelig i FoU-aktivitet, tilsvarer det et rekrutteringsbehov på om lag 200 nye forskere med doktorgrad i instituttsektoren.

Nye stillinger i instituttsektoren finansiert av næringslivet

Næringslivet finansierte i 1999 en fjerdedel av FoU-utgiftene i instituttsektoren (kilde FoU-statistikken). Som drøftet over, legger departementet til grunn en vekst i næringslivets FoU-bevilgninger på 50 prosent, og det antas at dette vil føre til økt aktivitet i instituttsektoren som et resultat av flere oppdrag fra næringslivet.

På bakgrunn av eksisterende statistikk 9 , anslår departementet at en slik vekst i næringslivets FoU-innsats kan resultere i nærmere 200 nye FoU- årsverk utført av personer med doktorgrad, eller om lag 200 nye forskere med doktorgrad i instituttsektoren.

6.4.2.3 Samlet behov for næringsliv og instituttsektor

Vurderingene over er begrenset til behov i forbindelse med den planlagte veksten i FoU. De anslåtte behovene er samlet i tabell 6.4.

Tabell 6.4 Anslåtte behov for personer med doktorgrad utenfor universitets- og høyskolesektoren som resultat av planlagt vekst i forskningsaktiviteten til gjennomsnittlig OECD-nivå1

Finansieringskilde Personer med doktorgrad
Det offentlige2 ca. 200
Norsk næringsliv ca. 600
- herav i næringslivet ca. 400
- herav i instituttsektoren ca. 200
Totalanslag ca. 800

1 Anslagene er utført på helt overordnet nivå og er usikre.

2 Anslaget for det offentlige begrenser seg til instituttsektoren som mottar størsteparten av offentlige forskningsbevilgninger utenfor universitets- og høyskolesektoren.

6.5 Samlet vurdering av rekrutteringsbehov og tilgang

6.5.1 Behov

Vurderingene over er begrenset til personer med doktorgrad, og antyder hvilke behov som kan oppstå gitt den planlagte veksten i norske investeringer i forskning og utvikling til OECD-gjennomsnittet. De anslåtte behovene for personer med doktorgrad er summert i tabell 6.5.

Tabell 6.5 Departementets vurdering av behov for personer med doktorgrad i norsk forskning som resultat av erstatning ved ordinær avgang og planlagt vekst i forskningsaktiviteten til gjennomsnittlig OECD-nivå1,2

Sektor av norsk forskning Behov for personer med doktorgrad
Universitets- og høyskolesektoren;
- Mulig vekst i studenttallene (kap. 6.2.2) ca. 100
- Erstatningsbehov ved avgang (kap. 6.3.3) ca. 1400
- Planlagt vekst i forskning (kap. 6.3.3) ca. 1000
Instituttsektor og næringsliv (kap. 6.4.2.3) ca. 800
Totalt ca. 3300

1 Anslagene er utført på helt overordnet nivå og innebærer usikkerhet.

2 Henvisninger i parenteser er til delkapitlet hvor behovsvurderingen er gjort.

Det knytter seg usikkerhet til tallene i tabell 6.5, og tallene må ses på som et realistisk eksempel på hva som kan bli resultatet av den planlagte forskningsopptrappingen. Departementet vil vurdere utviklingen nærmere etter hvert som kvalitetsreformen innføres, forskningsopptrappingen realiseres og dersom demografiske endringer skulle føre til høyere studenttilstrømning enn det som er estimert.

6.5.2 Tilgang på personer med forskerutdanning

6.5.2.1 Doktorgrader per år til nå

I løpet av nittitallet vokste antall avlagte doktorgrader jevnt fra under 400 per år ved inngangen til decenniet, til en foreløpig topp på 700 per år i 1999. De siste to årene var det en svak nedgang, og for årene 2000-2001 ble det tildelt omkring 650 doktorgrader per år. Samlet ble det tildelt 6400 doktorgrader i Norge for perioden 1991-2001 (kilde: NIFU/Doktorgradsregisteret).

6.5.2.2 Opptrappingsplan for doktorstipendiatstillinger

Antall nye doktorgrader kan i prinsippet økes ved å øke antall doktorstipendiatstillinger og ved å bedre gjennomstrømningen og fullføringsgraden til de stipendiatene som er i systemet, jf. kapittel 5. Som kapittel 5 viser, kan mye forbedres i norsk forskerutdanning, og departementet forventer at gjennomstrømningen vil bli bedre de nærmeste årene, men understreker at de nødvendige endringene er omfattende og vil kreve tid for å få stor effekt.

I 1999 var det til sammen 3222 doktorstipendiatstillinger ved universiteter og høyskoler, forskningsinstitutter og i næringlivet, inkludert et fåtall norsk-finansierte stillinger i utlandet (kilde: NIFU). Under behandlingen av forskningsmeldingen i 2000, la Stortinget grunnlaget for en omfattende opptrapping av doktorstipendiatstillinger ved å vedta at

«veksten i antall rekrutteringsstillinger i en femårsperiode skal være minst 150 de første to årene og heves til minst 200 pr. år de neste årene», jf. Innst. S. nr. 110 (1999-2000).

Tabell 6.6 Faktisk og planlagt tilvekst i doktorstipendiatstillinger (antall)

År 1999 2000 2001 2002a 2003 2004 2005
Nye stillinger ved inst.b - 75 258 158 - - -
Planlagt tilvekstc - - - - 200 200 200
Antall stillingerd 3 222 3 300 3 550 3 700 3 900 4 100 4 300

a Fra og med dette året gjelder økte satser for doktorstipendiatstillingene i sektoren, noe som innebærer en styrking av institusjonenes grunnbudsjetter.

b Stillinger opprettet ved øremerkede midler til institusjonene i universitets- og høyskolesektoren. Eventuelle stillinger opprettet/nedlagt av andre kan medføre at samlet antall nye doktorstipendiatstillinger avviker noe.

c Gjelder tilvekst etter nåværende opptrappingsplan for doktorstipendiatstillinger; Stortinget har vedtatt et ambisjonsnivå på 200 nye doktorstipendiatstillinger per år i årene etter 2002, jf. Innst. S. nr. 110 (1999-2000).

d Antall doktorstipendiatstillinger er omtrentlig og avhenger av at Norges forskningsråd og andre finansieringskilder opprettholder sitt nivå av doktorgradsstipendiater.

Kilde: Kilde for antall doktorstipendiatstillinger i 1999: NIFU

På bakgrunn av Stortingets vedtak ble det opprettet nye doktorstipendiatstillinger hvert år i perioden 2000-2002. Departementet forutsetter at ledige doktorstipendiatstillinger lyses ut fortløpende når kandidatene disputerer, og betrakter derfor i denne sammenheng tilvekst av nye stillinger som en reell økning i volumet av doktorstipendiatstillinger. Under denne forutsetning er det per i dag i overkant av 3700 doktorstipendiatstillinger i norsk FoU (jf. tabell 6.6).

Hvis opptrappingen av antall doktorstipendiatstillinger blir videreført på det ambisjonsnivået som Stortinget har vedtatt (jf. over) med minst 200 nye stillinger per år i 2003-2005, er det forventet at det vil være i overkant av 4300 doktorstipendiatstillinger i 2005 (tabell 6.6). Dette representerer en vekst i antall stillinger på 34 prosent fra 1999 til 2005.

I 1999 finansierte Norges forskningsråd 45 prosent av alle doktorstipendiatstillinger (kilde NIFU), og suksessen til nåværende opptrappingsplan for doktorstipendiatstillinger er følgelig avhengig av at også Norges forskningsråd opprettholder sitt nivå. Forskningsrådet finansierte totalt 1313 årsverk doktorgradsstipend i 2001, mot 1386 i 1999. 10 Noe av forklaringen på nedgangen ligger i økte kostnader per rekrutteringsårsverk. Den planlagte veksten i forskningsbevilgningene bør imidlertid føre til at nye doktorgradsstipend blir opprettet i regi av Norges forskningsråd. Det må også nevnes at institusjonene selv står fritt til å opprette doktorstipendiatstillinger, noe som kan forventes å bidra positivt til volumet av slike stillinger i sektoren i forbindelse med den planlagte forskningsveksten. På bakgrunn av dette mener departementet at overslaget i tabell 6.6 representerer et realistisk anslag av effekten av den vedtatte opptrappingsplanen for doktorstipendiatstillinger.

6.5.2.3 Doktorgrader per år de neste årene

Veksten i antall doktorstipendiatstillinger vil få innvirking på antall doktorgrader tildelt per år i løpet av de nærmeste årene. Samtidig kan man forvente at den planlagte veksten i forskningsbevilgningene vil ha en positiv effekt også på gjennomføringsgraden for stipendiatene ettersom forskningsforholdene i sektoren generelt vil bli bedret. Departementet forutsetter også at vitenskapelige stillinger ved universiteter og høyskoler vil bli mer ettertraktet ettersom rammebetingelsene bedres.

Med forutsetning om at veksten i antall doktorstipendiatstillinger fra 1999 til 2005 blir på 34 prosent (jf. 6.5.2.2), kan antall nye doktorgrader forventes å stige raskere etter 2005 til i overkant av 900 per år omkring 2010. Dette forutsetter en gradvis bedring av gjennomstrømning og fullføringsgrad, jf. kapittel 5.

Siden NIFU har estimert rekrutteringsbehovene for universitets- og høyskolesektoren for seksårsperioden 2002 til 2007, velger departementet i denne sammenheng å se på samme periode.

For perioden 2002-2007 kan det forventes at det vil bli tildelt mellom 4100 og 4700 doktorgrader. Det laveste anslaget på 4100 er basert på at nivået i dag på i underkant av 700 per år ikke endrer seg, og må regnes som et minimumsnivå. Det høyeste anslaget er basert på en årlig stigning fra 700 per år i 2002 til omkring 850 per år i 2007, noe som forutsetter en moderat bedring av gjennomstrømningen i forskerutdanning (jf. kapittel 5) i tillegg til en effekt av opptrappingen i doktorstipendiatstillinger.

Departementet forutsetter at bedrede forskningsbetingelser ved universiteter og høyskoler vil kunne gjøre disse institusjonene mer attraktive og at overgangen fra doktorgradsstudent til vitenskapelig tilsatt vil kunne bedres. Med forutsetning om at ca. tre fjerdedeler av de som tar doktorgrad fortsetter med forsknings- og utviklingsarbeid, kan det antas at av de forventede 4100-4700 nye doktorer i perioden 2002 til 2007, så vil om lag 3100-3500 fortsette med en karriere i forskning og utvikling. Dette kan ansees som et overordnet anslag av rekrutteringsgrunnlaget for norsk forskning fra 2002 til 2007.

6.5.3 Samlet vurdering

Oppsummering av det vurderte behov og tilgang på personer med doktorgrad fra delkapittel 6.5.1 og 6.5.2 (over):

- Behov ca. 3300 personer
- Tilgang ca. 3100-3500 personer

Selv om det ser ut til å være balanse mellom rekrutteringsgrunnlag og behov for vitenskapelig personale, gitt de forutsetninger som er lagt til grunn i delkapitlene 6.2-6.4 og 6.5.2, anser departementet det som nødvendig å videreføre opptrappingen av doktorstipendiatstillinger ut over det som allerede er fastlagt til og med 2005. En hovedbegrunnelse for dette er at regjeringen vil fremme en utvikling der flere personer med formell forskerutdanning blir rekruttert til virksomheter utenfor offentlig finansiert FoU. Det vises til delkapittel 6.6 for en videre drøfting.

Ettersom tilgangen fremstår som knapp, vil rekruttering av vitenskapelig personale til universitets- og høyskolesektoren i økende grad avhenge av at sektoren er i stand til å fremstå som attraktiv for potensielle undervisere og forskere, jf. kapittel 2, 4 og 10.

Mange forhold som kan påvirke situasjonen både i negativ og positiv retning, er holdt utenfor i den overordnete vurderingen over. Dette gjelder for det første muligheten for å rekruttere forskere fra utlandet. Opptrapping av forskningsbevilgningene vil bidra til å gjøre universitets- og høyskolesektoren mer attraktiv for utenlandske søkere, spesielt ved at den planlagte opptrappingen legger til rette for økning av forskningsmidler og bevilgninger til nytt forskningsutstyr, jf. kapittel 2, 4 og 10. I departementets beregninger er det også forutsatt at opptrappingsplan for forskningsbevilgninger skal bidra til at flere som avlegger doktorgrad vil fortsette med en vitenskapelig karriere enn det som er tilfelle i dag.

Det eksisterer også et visst grunnlag for rekruttering til faste vitenskapelige stillinger blant forskere med doktorgrad i universitets- og høyskolesektoren som per i dag ikke har fast stilling. Mens det i 1999 var 9086 faste vitenskapelige stillinger i sektoren, var det i tillegg 510 ansatte i stillingskategorien forsker og postdoktor. Alle postdoktorene (300 i 1999) er ansatt i midlertidige stillinger, og utgjør et moderat rekrutteringsgrunnlag i forhold til det anslåtte totalbehovet.

6.5.4 Departementets oppsummering

  • Det ser ut til å være balanse mellom rekrutteringsgrunnlag og behov for vitenskapelig personale frem til 2007. En forutsetter da at de forutsetningene som ligger bak departementets anslag, viser seg å være realistiske, og at rekruttering av personer med doktorgrad til virksomheter utenfor offentlig FoU ikke øker.

  • Rekrutteringssituasjonen vurderes som stram og departementet finner grunnlag for å videreføre opptrappingsplanen for doktorstipendiatstillinger ut over 2005. For en nærmere vurdering av dette vises det til delkapittel 6.6.

6.6 Ytterligere opptrapping av doktorstipendiatstillinger

6.6.1 Bakgrunn og utfordring

Antall doktorgrader per år i Norge økte med over 55 prosent de siste ti årene, men til tross for dette er nivået fortsatt lavest i Skandinavia. Mens antallet doktorgrader på nittitallet økte med gjennomsnittlig 10 prosent årlig både i Danmark og Finland, og med 8 prosent i Sverige, lå den årlige veksten på 6,5 prosent i Norge. Basert på nåværende opptrappingsplan for doktorstipendiatstillinger kan imidlertid antall doktorgrader forventes å øke ytterligere fra i underkant av 700 årlig i dag til ca. 900 årlig i 2010 (jf. avsnitt 6.5.2.3), en økning på ca. 35 prosent.

Som drøftet i kapittel 5, vil det være nødvendig å sette i gang en del kvalitative tiltak som følge av en gjennomført evaluering av norsk forskerutdanning. 11 Men evalueringspanelet skriver også (s. 18):

«Forskerutdanningen må ha et langt videre siktemål enn arbeid innenfor tradisjonell akademisk forskning. Et moderne kunnskapssamfunn har behov for høyt skolert arbeidskraft med de kvalifikasjoner en doktorgradsutdanning kan gi, på en lang rekke felter. Dette er viktig for et lands kulturelle og sosiale nivå, så vel som for dets industrielle konkurranseevne i et globalt samfunn.»

Videre skriver panelet (s. 29):

«Det er nærliggende å koble Norges dårligere rangering som forskningsnasjon med den lavere satsning på doktorgradsutdanning. I Norge har det åpenbart vært for liten forståelse for betydningen av formell forskerutdannelse for kvalitet, kreativitet og innovasjon i forskning, utvikling og annet arbeid, det være seg offentlig eller privat sektor.»

Ifølge en analyse av det norske forsknings- og innovasjonssystemet som publiseres hvert andre år av Norges forskningsråd, 12 var det betydelig vekst i rekrutteringspersonalet innenfor nesten alle fagområder ved universiteter og høyskoler i perioden 1987-1993. Etter 1993 var det en markert svakere vekst i dette personalet, og dette kan være noe av forklaringen på stagnasjonen i antall doktorgrader de siste to årene, jf. delkapittel 6.5.2. Den påbegynte opptrappingen i doktorstipendiatstillinger i henhold til nåværende plan, jf Innst. S. nr. 110 (1999-2000), vil først få en effekt om et par år.

6.6.2 Departementets vurdering

Drøftingen av rekrutteringssituasjonen i avsnitt 6.5.3 konkluderer med at rekrutteringssituasjonen som helhet kan karakteriseres som stram. Med dagens utvikling vil en kunne dekke behovet i universitets- og høyskolesystemet, ivareta en moderat vekst i instituttsektoren og det helt nødvendige behovet i norsk næringsliv.

Marginene mellom behov og tilgang er små, og gir lite rom for kompetanseheving i instituttsektoren og ved de statlige og private høyskolene i form av å tilsette flere personer med doktorgrad. Situasjonen gir også liten mulighet for økt anvendelse av forskere utenfor offentlige institusjoner. Det er ikke lenger tilstrekkelig at det kun er den enkelte forsker som besitter den forskningskompetanse som en doktorgrad gir. I et komplekst og innovativt samfunn er det nødvendig at langt flere grupper besitter slik innsikt og kompetanse, det være seg beslutningstagere i både privat og offentlig sektor, investorer, og ikke minst de i alle ledd som skal bringe forskningsresultater frem til nye produkter og tjenester. Bare ved å satse på at langt større deler av samfunnet får tilgang på personer med forskningskompetanse vil det være mulig å fremme en nødvendig omstilling til et mer FoU-intensivt og innovativt næringsliv.

På nittitallet har veksten i antall doktorgrader tildelt ved norske institusjoner vært for svak i nordisk sammenheng, og den har nå stagnert etter å ha nådd en foreløpig topp på 700 i 1999 (jf. 6.5.2.1, over). Hvis regjeringens mål om vekst i investeringer i FoU til minst OECD-gjennomsnittet skal kunne lykkes, er det departementets oppfatning at Norge bør komme opp på et nivå i antall doktorgrader per år som bedre samsvarer med nivået i våre naboland.

For å skape ytterligere fleksibilitet og kvalitet i det norske forskningssystemet, og for å kunne imøtekomme kritikken som er reist i forbindelse med evalueringen av norsk forskerutdanning, ønsker departementet å øke antall doktorstipendiatstillinger ut over det som gir balanse ut fra den nåværende situasjonen.

Departementet mener at antallet nye doktorgrader i løpet av de nærmeste årene bør øke til 1100 per år, en økning på om lag 60 prosent av nivået i dag. Et slikt antall er for øvrig sammenlignbart med dagens antall doktorgrader per år i Finland, og det er grunn til å tro at antallet doktorgrader per år i Finland og de andre nordiske landene vil øke også de nærmeste årene. Norge kan med andre ord komme til å sakke ytterligere akterut i forhold til de andre nordiske landene hvis det ikke skulle skje en utvidet opptrapping.

Økt antall kandidater med doktorgrad vil måtte skje som en kombinasjon av bedre gjennomstrømning i den organiserte forskerutdanningen (jf. kapittel 5) og som en ytterligere opptrapping av antall doktorstipendiatstillinger.

Utvidelse av opptrappingsplanen for doktorstipendiatstillinger

Nåværende opptrappingsplan for doktorstipendiatstillinger, vedtatt av Stortinget i forbindelse med behandlingen av den siste forskningsmeldingen, jf. Innst. S. nr 110 (1999-2000), skal etter planen føre til en samlet økning på 900 stillinger for femårsperioden 2001-2005 (se tabell 6.6). Opptrappingsplanen var basert i en virkelighet der en økning av norske forskningsbevilgninger til gjennomsnittlig OECD-nivå ville innebære en forskningsvekst på et sted mellom 5 og 9 mrd. kroner. I dag viser beregninger fra Norges forskningsråd og NIFU at å nå dette målet vil kreve en vekst i de samlede investeringene i FoU på over 10 mrd. kroner. Nåværende opptrappingsplan for doktorstipendiatstillinger samsvarer ikke med denne nye virkeligheten. For å oppnå den økning i antall tildelte doktorgrader som er skissert over, foreslår departementet at opptrappingsplanen for doktorstipendiatstillinger blir forlenget og utvidet med omkring 1100 stillinger til totalt ca. 2000 nye stipendiatstillinger for perioden 2001-2007. En slik utvidelse vil gi et volum på omkring 5000 doktorstipendiatstillinger i sektoren fra 2007. I forhold til 1999 vil det representere en økning på ca. 60 prosent.

For perioden 2001-2002 har det vært en vekst i doktorstipendiatstillinger på ca. 400 stillinger. Det gjenstår dermed 1600 stillinger før et nivå på 2000 er nådd. En mulig måte å gjennomføre utvidelsen på er å opprette 200 nye stillinger i 2003 (jf. nåværende plan) og 350 nye doktorstipendiatstillinger per år fra og med 2004 til og med 2007, dvs. 1600 nye stillinger for perioden 2003-2007, jf. tabell 6.7.

Det presiseres at en slik opptrapping i antall doktorstipendiatstillinger er å anse som en konkretisering innenfor den planlagte opptrappingen av forskningsbevilgningene. Doktorstipendiatstillinger vil med andre ord utgjøre en større andel av den planlagte forskningsopptrappingen enn tidligere foreslått. Regjeringen vil komme tilbake til konkrete forslag om nye doktorstipendiatstillinger i forbindelse med de årlige forslagene til statsbudsjett.

Tabell 6.7 Utvidet opptrappingsplan for doktorstipendiatstillinger

År 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007
Nåværende plana 150 150 200 200 200 - -
Stillinger opprettet ved inst.b 258 158 - - - - -
Utvidet plan - - 200 350 350 350 350

a) Stortinget fattet vedtak om nåværende opptrappingsplan i forbindelse med behandlingen av den siste forskningsmeldingen, jf. Innst. S. nr. 110 (1999-2000).

b) Stillinger opprettet ved øremerkede midler til institusjonene i universitets- og høyskolesektoren. Eventuelle stillinger opprettet/nedlagt av andre kan medføre at samlet antall nye doktorstipendiatstillinger avviker noe.

En eventuell opptrapping på 2000 nye doktorstipendiatstillinger for hele perioden 2001-2007 (dvs. inkludert stillinger opprettet fom. 2001) vil medføre en samlet budsjettøkning i forhold til 2001 på 950 mill. kroner når opptrappingen får sin fulle effekt. Budsjettøkningen av en opptrapping frem til 2005 i henhold til tabell 6.7 vil bli på i overkant av 600 mill. kroner i forhold til 2001. Doktorstipendiatstillinger vil i så fall utgjøre en betydelig del av den planlagte opptrappingen i forskningsbevilgningene frem til 2005.

6.6.3 Departementets oppsummering

  • For å stimulere til mer innovasjon i både offentlig og privat sektor og til etablering av nytt FoU-intensivt næringsliv skal det utdannes flere doktorer enn det en streng vurdering av rekrutteringsbehovet i universitets- og høyskolesektoren, instituttsektoren og næringslivet skulle tilsi.

  • Departementet mener at antallet nye doktorgrader i løpet av de nærmeste årene bør øke til 1100 per år.

  • Departementet vil følge opp evaluering av norsk forskerutdanning for å stimulere til at gjennomstrømning og fullføringsgrad bedres og dermed bidrar til et større antall nye doktorgrader per år.

  • Departementet foreslår at antall doktorstipendiatstillinger økes med om lag 60 prosent for perioden 2001-2007, noe som medfører 2000 nye stillinger i forhold til nivået i 1999. Beslutninger om eventuell økning i doktorstipendiatstillinger vil imidlertid måtte vurderes i forbindelse med de årlige forslagene til statsbudsjett.

6.7 Sammendrag av departementets tilrådinger

  • Departementet forventer at effektiviseringsgevinster og bedre utnytting av eksisterende undervisningsressurser vil bidra til at kvalitetsreformen kan gjennomføres uten betydelig tilførsel av fast vitenskapelig personale.

  • Departementet forventer at institusjonene selv vurderer sine personalbehov for å gjennomføre kvalitetsreformen og ved økt etterspørsel etter høyere utdanning, og at institusjonene gjør de nødvendige prioriteringer. Departementet vil samtidig advare mot at institusjonene i for stor grad binder opp budsjettmidler til faste lønnsutgifter.

  • Departementet forventer at institusjonene bruker kombinasjonen av aldersavgang og planlagt vekst i forskningsbevilgningene til strategisk satsing og profilering både av forskning og av utdanningstilbud.

  • Departementet legger til grunn en endret forskningspolitikk i universitets- og høyskolesektoren der en relativt mindre andel av de økonomiske rammene er bundet til lønnsutgifter for fast vitenskapelig personale.

  • Forskningens kvalitet skal styrkes ved å satse på bedrede rammebetingelser og infrastruktur for forskere.

  • Det ser ut til å være balanse mellom rekrutteringsgrunnlag og behov for vitenskapelig personale frem til 2007. En forutsetter da at de forutsetningene som ligger bak departementets anslag, viser seg å være realistiske, og at rekruttering av personer med doktorgrad til virksomheter utenfor offentlig FoU ikke øker.

  • For å stimulere til mer innovasjon i både offentlig og privat sektor og til etablering av nytt FoU-intensivt næringsliv skal det utdannes flere doktorer enn det en streng vurdering av rekrutteringsbehovet i universitets- og høyskolesektoren, instituttsektoren og næringslivet skulle tilsi.

  • Departementet foreslår at antall doktorstipendiatstillinger økes med om lag 60 prosent for perioden 2001-2007, noe som medfører 2000 nye stillinger i forhold til nivået i 1999. Dette vil bidra til at antall nye doktorgrader kan vokse til 1100 per år. Beslutninger om eventuell økning i doktorstipendiatstillinger vil imidlertid måtte vurderes i forbindelse med de årlige forslagene til statsbudsjett.

Fotnoter

1.

NIFU rapport nr. 10/2000, Utdanning frem til år 2015 - Framtidig beholdning, tilgang og erstatningsbehov.

2.

Se fotnote nr. 1.

3.

Statistisk sentralbyrå, Økonomiske analyser 6/2001, Tilbud og etterspørsel for ulike typer arbeidskraft.

4.

I følge NIFU var det 9086 fast vitenskapelig ansatte i universitets- og høyskolesektoren i 1999 (4825 ved universiteter og vitenskapelige høyskoler, og 4261 ved de statlige høyskolene).

5.

Modellen er beskrevet i NIFU rapport 13/1998, Rekruttering til norsk forskning: status og behovsanslag mot år 2015.

6.

NIFU skriftserie nr. 25/2001, Rekruttering til forskning og undervisning i UoH-sektoren. Behov og utfordringer .

7.

I 1999 gikk 85 prosent av næringslivets FoU-bevilgninger til aktivitet i egen sektor, 12 prosent til instituttsektoren og 3 prosent til universitets- og høyskolesektoren. I næringslivet var det 965 personer med doktorgrad som til sammen utførte 9 prosent av FoU-årsverkene (kilde: FoU-statistikken). De fleste med doktorgrad i næringslivet er ansatt i rene forskerstillinger (kilde: SSB).

8.

I 1999 deltok 9300 personer i 7100 FoU-årsverk i instituttsektoren, og nærmere 1700 av disse hadde doktorgrad (kilde NIFU). Hvis det forutsettes at de fleste av instituttsektorens forskere med doktorgrad er involvert hovedsakelig i FoU-aktivitet, ble om lag 20 prosent av FoU-årsverkene utført av personer med doktorgrad.

9.

Jf. forrige fotnote.

10.

Kilde: Norges forskningsråds årsrapporter for 1999 og 2001.

11.

Norges forskningsråd, 2002, Evaluering av norsk forskerutdanning

12.

Norges forskningsråd 2002, Det norske forsknings og innovasjonssystemet -statistikk og indikatorer, 2001 (utgis i samarbeid med NIFU, STEP-gruppen og Statistisk sentralbyrå).

Til toppen
Til dokumentets forside