5 Den politisk-militære dimensjon

5.1 Forumet for sikkerhetssamarbeid (FSC)

FSC arbeidet i 2004 på to hovedområder – virksomhet knyttet til eksisterende instrument og beslutninger, og utvikling av nye. Av nye områder forberedte FSC en beslutning som fastla prinsipper for nasjonal lovgivning angående megling av håndvåpen, etter initiativ fra Norge og Nederland sammen med Tyskland. FSC fastla også prinsipper for eksportkontroll av bærbare luftvernraketter (MANPADS), og retningslinjer for sluttbrukersertifikat ved eksport av håndvåpen. FSC har videre utarbeidet en omfattende oversikt over områder som egner seg for samarbeid med OSSEs partnerland og tiltak som partnerlandene kan iverksette på frivillig basis.

FSC startet i 2004 å tilrettelegge for virksomhet under dokumentet for sikring og destruksjon av (overskudds-) lagre av konvensjonell ammunisjon (DSCA). Dette dokumentet ble vedtatt på ministerrådet i 2003. I alt fem land har hittil bedt om støtte under denne mekanismen – Hviterussland, Kasakhstan, Russland, Ukraina og Tadsjikistan. Mekanismen er basert på frivillige bidrag i form av ekspertise, utstyr og penger fra andre land. Det fins enorme mengder konvensjonell ammunisjon i landene som ber om støtte, til dels svært dårlig sikret, som utgjør både en direkte og indirekte sikkerhetstrusel for befolkningen. I tillegg utgjør ammunisjonen et stort miljøproblem og hemmer lokal økonomisk utvikling. Denne ammunisjonen må under betryggende kontroll, og overskuddet skal destrueres så raskt som mulig.

En lignende mekanisme er etablert når det gjelder håndvåpen. Her har tre land - Hviterussland, Kasakhstan og Tadsjikistan - bedt om støtte. FSC startet i 2004 også tilrettelegging for frivillig støtte til disse land på dette området.

FSCs hovedanliggende er fortsatt Wien-dokumentet (WD). Det skal bidra til å iverksette konkrete tiltak som kan styrke tillit, samarbeid og sikkerhet innenfor OSSEs geografiske område. Etter den siste revisjonen (1999) omfatter WD bl.a. visse begrensninger på militær aktivitet, adgang til å inspisere militære aktiviteter og muligheter for innsyn i andre staters militære potensiale gjennom en omfattende og pliktig informasjonsutveksling. Dette kontrolleres gjennom et omfattende regelverk for verifikasjon. Dokumentet er politisk forpliktende for deltakerlandene.

5.2 CFE-avtalen

Avtalen om konvensjonell nedrusting i Europa (CFE-avtalen) har siden 1992 bidratt til å fjerne nær 60.000 tyngre våpen i Europa, har begrenset offensiv militær kapasitet og hindret destabiliserende styrkekonsentrasjoner, bl.a. i Norges nærområder.

En CFE-avtale tilpasset endrede sikkerhetspolitiske rammebetingelser i Europa ble undertegnet av de 30 statspartene under OSSE-toppmøtet i Istanbul i 1999. Der er den opprinnelige blokk-til-blokk-baserte tilnærmingen erstattet av et system som bygger på nasjonale og territorielle styrketak samtidig som fleksibilitet for å tillate krisehåndtering er innebygget. Den tilpassede avtalen åpner dessuten for tiltredelse av nye statsparter.

Til nå har bare Hviterussland, Kasakhstan og Ukraina ratifisert den tilpassede avtalen, som vil tre i kraft når alle 30 statsparter har ratifisert. Det er usikkert når dette vil skje fordi de fleste statsparter, deriblant Norge, ikke vil ratifisere før Russland har oppfylt alle sine forpliktelser fra Istanbul-toppmøtet i 1999. De fleste statsparter mener det fortsatt gjenstår forpliktelser angående uttrekning av personell og utstyr fra Georgia og Moldova, mens Russland hevder at dette er CFE-avtalen uvedkommende. Denne uenigheten hindret ytterligere fremskritt på dette feltet i 2004. Fram til den tilpassede avtalen trer i kraft, vil den nåværende avtalen være gjeldende.

5.3 Avtalen om åpne luftrom (Open Skies)

Avtalen om åpne luftrom ble fremforhandlet i 1990-91, men trådte i kraft først 1. januar 2002. Formålet med avtalen er å skape større åpenhet mellom partene ved at de gjensidig åpner sine luftrom for et avtalt antall årlige overflygninger med fly utstyrt med bestemte sensorer, primært kamera.

Etter at Slovenia og Kroatia tiltrådte siste år, er det er nå 32 statsparter til avtalen. Estland og Litauens søknader om opptak er blitt godkjent, men disse to landene har foreløpig ikke fullført sin nasjonale prosess for å bli formell statspart. Tyrkisk motstand forhindrer fortsatt at Kypros’ søknad om opptak blir godkjent.

Den praktiske gjennomføringen av observasjonsflyvninger ble utført på tilfredsstillende vis i 2004. Det ble også gjort et omfattende arbeide under den konsultative kommisjon for å utvikle regler og prosedyrer for gjennomføring av observasjonsflyvninger. Norge hadde formannskapet i OSCC de første fire månedene av 2004.

5.4 Regional rustningskontroll - Daytonavtalens anneks 1-B artikkel II og IV

Artikkel II-avtalen omhandler tillits- og sikkerhetsskapende tiltak for de to entitetene i Bosnia-Hercegovina, Republika Srpska og Føderasjonen. Artikkel IV-avtalen omhandler destruksjon og begrensninger av tyngre våpen og personell for Serbia og Montenegro, Bosnia-Hercegovina og Kroatia. Avtalene er basert på prinsippene i henholdsvis Wien-dokumentet og CFE-avtalen. Begge avtalene har et informasjons- og verifikasjonsregime som OSSE overvåker. Gjennomføringen av disse avtalene har i hovedsak gått rutinemessig og bidrar til at normaliseringen mellom partene går fremover. Partene ble i 2004 enige om å avslutte Artikkel II-avtalen, da dens formål ansees oppfylt.