3 Utvidet fengsling

UDI har ingen hjemmel til å bruke tvangsmidler. Det er det bare politiet og helsemyndighetene som har.

Det er blitt reist spørsmål ved om det bør være adgang til å internere eller fengsle utlendinger som oppholder seg ulovlig i Norge, også i tilfeller hvor det ikke foreligger identitetstvil eller unndragelsesfare. Spørsmålet er særlig blitt reist i forbindelse med utlendinger som representerer en sikkerhetsrisiko eller utgjør en fare for samfunnet eller for enkeltpersoner. Selv om identiteten er på det rene, kan det ta lang tid å få effektuert et vedtak om avslag på asyl eller oppholdstillatelse, eller et bortvisnings-/utvisningsvedtak. Personen vil da ha et gyldig avslagsvedtak mot seg med plikt til å forlate riket, men vil bli værende i Norge inntil man oppnår det nødvendige samarbeidet med myndighetene i hjemlandet, eller vedkommende frivillig forlater Norge. I enkelte tilfeller kan EMK (Den europeiske menneskerettighetskonvensjon) artikkel 3 være til hinder for retur. I så fall blir iverksettelsen av vedtaket, og plikten til å forlate riket, utsatt til situasjonen i hjemlandet har endret seg og utlendingen ikke lenger risikerer å bli drept eller torturert ved retur.

Utlendinger som utgjør en fare for andre, vil i en del tilfeller kunne fengsles etter regler i straffeloven og straffeprosessloven. I tillegg finnes det hjemler i psykisk helsevernloven for å tvangsinnlegge personer med alvorlige sinnslidelser, dersom det er nødvendig for å hindre at vedkommende på grunn av sinnslidelsen utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse. Spørsmålet i denne sammenhengen er om det er behov og rom for ytterligere tiltak overfor den nevnte gruppen. Internering eller fengsling er blitt trukket frem som et mulig virkemiddel.

I tilfeller hvor EMK artikkel 3 er til hinder for retur, mener regjeringen at en særskilt fengslings- eller interneringshjemmel for utlendinger vil være i strid med våre konvensjonsforpliktelser. Det vises til arbeids- og inkluderingsministerens redegjørelse til Stortinget i brev av 16. januar 2007. Også i andre sammenhenger vil en utvidet bruk av frihetsberøvelse kunne komme i strid med internasjonale konvensjoner. EMK artikkel 5 nr. 1 bokstav e setter grenser for hvor langt man kan gå i å utvide bruken av tvangsinnleggelser i psykisk helsevern. Å innføre andre grenser for å fengsle eller tvangsinnlegge en utlending som anses som en fare for samfunnet eller for enkeltpersoner, enn for fengsling eller tvangsinnleggelse av nordmenn som utgjør en tilsvarende risiko, vil dessuten lett komme i konflikt med forbud mot diskriminering både i norsk rett og internasjonale konvensjoner, herunder EMK artikkel 14. Etter dette er det tvil om det er rom for å utvide bruken av tvangsinnleggelse, fengsling eller internering overfor utlendinger som venter på retur. Regjeringen vil likevel utrede bruken av internering nærmere. Det skal vurderes om det er behov for og ønske om ytterligere bruk av internering, og om det i så fall i overensstemmelse med våre folkerettslige forpliktelser kan vedtas en hjemmel for dette. Det understrekes at eventuell internering av utlending med ulovlig opphold i Norge, må gjelde personer som selv kan bringe interneringen til opphør ved å reise tilbake til hjemlandet

Det er for øvrig regjeringens vurdering at man må benytte de hjemlene man har i straffeloven, straffeprosessloven og i psykisk helsevernloven overfor utlendinger som utgjør en sikkerhetsrisiko eller anses som en fare for samfunnet.