St.meld. nr. 39 (1998-99)

Forskning ved et tidsskille

Til innholdsfortegnelse

5 Med verden som virkefelt

For forskningen er internasjonalt samarbeid en selvfølge. De fleste fagområder har ingen nasjonal tilhørighet, men utvikler seg gjennom et stadig samvirke over grensene. Ofte vil en norsk forsker eller forskergruppe ha sin fremste faglige kontakt med utenlandske kolleger snarere enn med andre nordmenn. Slik har det egentlig vært i århundrer, og i alle fall fra de tider munkene vandret til fots mellom Europas læresteder. Det er først og fremst omfanget av kontakten og de former den tar, som er i endring.

Personlige kontakter mellom forskere er et viktig grunnlag for alt internasjonalt forskningssamarbeid. Gjennom kontakter med fagfeller i andre land og deltakelse i nettverk bidrar norske forskere til den faglige utviklingen og henter hjem nødvendig kunnskap. Det personlige samarbeidet har tradisjonelt vært orientert mot USA, og dette er fortsatt i stor grad tilfellet. I de siste tjue årene har imidlertid internasjonalt forskningssamarbeid økt betydelig, og samarbeidsmønstrene er blitt mer variert. Nye internasjonale forskningsorganisasjoner og programmer er etablert innenfor grunnforskning og i økende grad innenfor anvendt forskning og teknologisamarbeid. Fra slutten av 1980-tallet har oppmerksomheten særlig vært rettet mot forskningssamarbeidet med EU, fra 1994 gjennom EØS-avtalen.

Den offentlige satsingen på internasjonalt forskningssamarbeid økte fra 880 mill. kroner i 1992 til 1410 mill. kroner i 1998 (NIFU), dvs. en økning på ca. 60 pst. over seks år. I tillegg kommer næringslivets satsing på internasjonale FoU-tiltak, som i 1998 ble anslått til nær 690 mill. kroner, mot ca. 560 mill. kroner i 1993. Samtidig har endringene i den geografiske orienteringen i det offentlige samarbeidet forsterket seg. Mens om lag 43 pst. av offentlige midler til internasjonalt samarbeid i 1992 gjaldt europeiske programmer og organisasjoner, utgjorde europeisk samarbeid 61 pst. av tilsvarende offentlig satsing i 1998. Endringen skyldes i hovedsak deltakelsen i forskningssamarbeidet med EU. Næringslivets FoU-engasjement skiller seg noe fra dette ved at det i større grad retter seg mot Norden og land utenfor EU.

Figur 5.1 Offentlige midler til internasjonalt FoU-samarbeid fordelt
 på regioner i 1998

Figur 5.1 Offentlige midler til internasjonalt FoU-samarbeid fordelt på regioner i 1998

1 Omfatter ikke midler som kanaliseres via Norges forskningsråd eller inngår direkte i generelle institusjonsbevilgninger

2 Anslaget over næringslivets midler til internasjonalt FoU-samarbeid er basert på SSBs FoU-statistikk for 1995

Kilde: NIFU

Globaliseringen fører til økt konkurranse og krav til kompetanse og kvalitet. Særlig stilles næringslivet overfor store utfordringer når bedrifter og arbeidsplasser blir gradvis mer mobile på tvers av landegrenser og skillet mellom hjemme- og utemarked viskes ut. Bedrifter må ha evne til omstilling og må ligge i front i teknologi- og kunnskapsutnyttelse for å klare seg i internasjonal konkurranse. Evnen til å konkurrere knyttes i økende grad til evnen til nyskaping, kunnskaps- og teknologiutvikling. Bedrifter er således i stadig sterkere grad avhengig av spisskompetanse og tilgang på FoU av høy internasjonal kvalitet for å kunne hevde seg, se kap. 4.1. Internasjonalt forskningssamarbeid blir en hovedkilde til utvikling og innhenting av kunnskap. Det gjelder alle sektorer, og i særlig grad næringslivet. Dette forutsetter et bredt norsk engasjement i internasjonalt forsknings- og teknologisamarbeid.

Aktiv norsk deltakelse internasjonalt bidrar til å fremme Norge som forskningsnasjon. Det må legges vekt på å styrke områder der Norge har komparative fortrinn, både når det gjelder faglig kompetanse og geografisk beliggenhet. Også i forhold til næringsutvikling er det viktig å framheve norske komparative fortrinn. Bredde og kvalitet i norsk forskning kan få avgjørende betydning for hvilke bedrifter vi i framtiden vil ha i Norge. Som ledd i en langsiktig strategi må man arbeide for å synliggjøre Norge som kunnskapsplattform.

Norge har også et ansvar for å medvirke til at enkelte land eller grupper av land ikke marginaliseres i den globale utviklingen, og må bidra med kompetanse for samfunns- og demokratibygging.

Parallelt med tendensen til økende internasjonalisering og samarbeid er det en utvikling i retning av at den lokale og regionale dimensjonen får en mer framtredende plass. Det er derfor aktuelt å se nærmere på regionale utfordringer og bidra til at regionalt forskningssamarbeid videreutvikles. For Norge er det særlig viktig å klargjøre strategier for samarbeid i Norden og nærområdene.

Regjeringen ser internasjonalt FoU-samarbeid og forskermobilitet som helt sentralt for satsingen på økt kvalitet i norsk forskning og verdiskaping i norsk nærings- og samfunnsliv. Videreføring og styrking av det europeiske forskningssamarbeidet gis høy prioritet, samtidig som bredden i det internasjonale engasjementet må ivaretas. Regjeringen understreker Norges forpliktelse til å bidra i internasjonal kompetanseutvikling og samfunnsbygging. Utfordringen blir å legge forholdene til rette for at norsk forskning ut fra disse perspektivene kan bidra på en fullverdig og profilert måte i det internasjonale samarbeidet, også forskningspolitisk.

5.1 Internasjonale forskningsnettverk og programmer

5.1.1 Personlig kontakt mellom norske og utenlandske forskere

Faglig samarbeid på tvers av landegrenser og kulturer er nødvendig både for å spre og utvikle kunnskap. I sentrum står den personlige kontakten, enten det er gjennom studie- og forskningsopphold, vitenskapelig bedømmelsesarbeid, faglige møter, eller samarbeid om felles publikasjoner.

Internasjonal kontakt er et viktig grunnlag for bredde og kvalitet i nasjonal forskning. Det frambringer nytenkning og bidrar til kvalitetssikring av egen forskning og den enkelte forskningsinstitusjon. Gjennom samarbeid med sterke miljøer i utlandet kan norske forskere vurdere nivået på eget forskningsarbeid.

Internasjonalt samarbeid kan ha ulik betydning for ulike forskere, avhengig av fagområde. Det er særlig viktig på fagområder i rask utvikling eller for å styrke mindre miljøer. Sentralt står utviklingen av ny kunnskap. Det skjer gjennom samarbeid med fremragende utenlandske forskere og forskningsmiljøer, adgang til avansert utstyr, gode databanker og innsyn i nye metoder og teknikker, ved at norske forskere reiser ut, eller ved at utenlandske forskere gjester norske institusjoner. Moderne datateknologi har på mange måter endret kontaktmønstrene og er blitt et sentralt hjelpemiddel. Kommunikasjonen går raskere. Fagfeller kan daglig utveksle informasjon og faglige vurderinger i et globalt kommunikasjonssystem.

Aktive forskere er opptatt av sine faglige nettverk nasjonalt og internasjonalt. Nettverk får stadig økende betydning. De oppstår spontant ut fra fellesinteresser og glir ofte over i organiserte nettverk som er tilknyttet faglige sammenslutninger. Naturvitenskapelige og biomedisinske fag har for eksempel en global overbygning gjennom International Council for Scientific Unions (ICSU), som har medlemmer fra nasjonale akademier og internasjonale organisasjoner. Gjennom ICSU og dens mange komiteer og utvalg sikres fri flyt av data og forskningsresultater over faglige og politiske grenser.

Samarbeid mellom enkeltforskere er også en forutsetning for organisering av internasjonalt prosjektsamarbeid og utvikling av nettverk. Alt tyder på at norske forskere har betydelig kontakt med utenlandske forskningsmiljøer, men det finnes i dag ingen oversikt som gjør det mulig å sammenligne med undersøkelser fra tidlig på henholdsvis 1980- og 1990-tallet. Samarbeidet er integrert i det vitenskapelige arbeidet og kan ikke alltid tallfestes. Det er behov for en oppdatert oversikt over det internasjonale kontaktmønsteret blant norske forskere. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet vil ta initiativ til en slik undersøkelse.

På institusjonsnivå har styrkingen av det internasjonale samarbeidet på 1990-tallet vist seg ved en klar økning i antall bilaterale avtaler om FoU-samarbeid. Norske universiteter og høgskoler hadde i 1997 inngått 301 slike avtaler, en økning på ca. 50 pst. fra 1995. Tallet har stabilisert seg noe etter 1997. Økningen er sterkest ved de statlige høgskolene. Avtalene retter seg særlig mot utviklingsland, Sentral- og Øst-Europa og USA/Canada. Orienteringen mot utviklingsland og asiatiske land er sterkere enn tidligere. Eksempler på nyere samarbeidstiltak i forhold til Asia er Japan-programmet ved NTNU og Senter for asiatiske studier ved Bedriftsøkonomisk institutt. Det norske universitetsråd koordinerer flere samarbeidsavtaler mellom norske og utenlandske universiteter og forvalter rammeavtaler som er inngått med Utenriksdepartementet om prosjektsamarbeid med henholdsvis Sentral- og Øst-Europa (i samarbeid med Forskningsrådet) og ulike utviklingsland (NUFU-avtalen). Det er viktig å se dette forskningsbaserte samarbeidet også som virkemiddel i en bredere sammenheng og som støtte til næringslivets internasjonalisering. Det nye institusjonssamarbeidet rettet mot Sørøst-Asia kan for eksempel utnyttes i norsk næringslivs teknologiorienterte satsing i regionen.

Norges forskningsråd ivaretar en rekke bilaterale avtaler, dels som selvstendig avtalepartner med tilsvarende organisasjoner i andre land, dels som operatør for avtaler på statlig nivå. Således er det i 1993–95 inngått avtaler med land i Sørøst-Asia der forskning utnyttes som døråpner for internasjonalisering og verdiskaping i norsk næringsliv. I 1997 ble det inngått avtale med Forskningsrådet i Italia og med den russiske føderasjon om polarsamarbeid. Forskningsrådet forvalter i dag personutvekslinger innenfor Norges kulturavtaler med 28 land. Disse omfattet i 1997 utveksling av 400 forskere til opphold i Norge og samarbeidsland.

Grunnlaget for internasjonalt personrettet samarbeid legges gjerne tidlig i forskerkarrieren. Internasjonalisering av forskerutdanningen gjennom lengre utenlandsopphold var en norsk forskningspolitisk målsetting både i St.meld. nr. 28 (1988–89) Om forskning og St.meld. nr. 36 (1992–93) Forskning for fellesskapet . Også andre nordiske land legger vekt på dette. I Danmark har det siden 1993 nærmest vært en forutsetning at minst et halvt år skal tilbringes ved et annet lærested, fortrinnsvis i utlandet, og i 1993 hadde vel 30 pst. av dem som ble tildelt en Ph.D., oppholdt seg utenlands. I Finland hadde også 30 pst. av rekruttene på slutten av 1980-tallet hatt lengre utenlandsopphold. Norge har ligget klart bak disse to landene. Mens om lag 19 pst. av norske rekrutter på 1970-tallet hadde lengre opphold utenlands, var tilsvarende tall på 1980-tallet sunket til 12 pst. 1 I 1990-årene har det trolig vært en økning, men materialet gir ikke grunnlag for å tallfeste dette. Det hevdes at institusjonene er kommet kort når det gjelder å sette internasjonalisering av forskerutdanningen på dagsordenen. Det vises til mangel på samordnet politikk og retningslinjer på institusjonsnivå og behov for å avklare finansieringsansvar og arbeidsdeling mellom Norges forskningsråd og institusjonene.

Betydningen av utenlandsopphold i rekrutteringsperioden og problemer knyttet til dette er nærmere undersøkt både i Norge, Danmark, Sverige og Finland (Karseth et al 1998)1. De som er intervjuet, understreker at slike opphold har gitt hjelp til avhandlingsarbeidet, bidratt til utvikling av forskningskvalifikasjoner og personlig utvikling, samt til å knytte varige internasjonale kontakter. De som ikke reiser ut, forklarer det med familieforpliktelser, mangel på finansiering, bekymring for forsinkelser i arbeidet, dårlig kontakt med utenlandske læresteder og nasjonalt orientert avhandlingsarbeid. Familieforpliktelser framheves oftest. Lange studier i Norge gjør at stipendiatene er forholdsvis «gamle» og etablert med familie og en økonomi basert på to inntekter, noe som gjør utenlandsopphold vanskelig. Norske fagmiljøer synes i ulik grad å oppmuntre stipendiater til å reise ut. Stipendiatene savner ofte hjelp fra sin institusjon til praktisk tilrettelegging av opphold. Betydningen av bilaterale avtaler med utenlandske institusjoner understrekes.

Som ledd i styrkingen av kunnskapsallmenningen og satsingen på internasjonalisering legger Regjeringen vekt på at personbaserte bånd mellom norske og utenlandske forskere utvides og forsterkes. Stipendiater, også de på postdoktornivå, og etablerte forskere bør oppmuntres til faglig utenlandsopphold. Her ligger det et ansvar både på institusjonene og på Forskningsrådet. Det bør også arbeides aktivt for å trekke dyktige utenlandske forskere til Norge og la disse – i tillegg til forelesningsplikt – få knyttet til seg stipendiater på doktorgrads- og postdoktorgradsnivå for veiledning. Bilaterale avtaler med gode utenlandske institusjoner bør utnyttes aktivt for å utvikle fruktbar forskningskontakt med miljøer i utlandet. Det er derfor positivt at Norges forskningsråd, gjennom sitt forslag til styrket satsing på grunnforskning, satser på å øke midler til stipendordninger for norske forskere som ønsker lengre forskningsopphold i utlandet, og på å opprette personlige tidsbegrensede professorater for særlig dyktige utenlandske forskere. Bruk av professor II-stillinger for utenlandske forskere bør vurderes i denne sammenheng. Innenfor en styrket satsing på grunnforskning ønsker Regjeringen å øke ressursene til personbaserte tiltak. Forskningsrådet, universitetene og de vitenskapelige høgskolene bør drøfte en arbeidsdeling for å nå disse målene. Det er også behov for et bedre kunnskapsgrunnlag om internasjonale kontakter blant rekrutter og forskere. Forskningsrådet og institusjonene bes om å utvikle et hensiktsmessig system for dette.

Regjeringen mener videre at det er behov for å vurdere lengden på universitetsstudiene i Norge og ønsker en gjennomgang med sikte på å bringe gradsstrukturen mer på linje med den de har i andre europeiske land, blant annet for å lette student- og forskermobilitet. Utvalget for høgre utdanning vil utrede spørsmålet nærmere. Regjeringen vil komme tilbake til saken når utvalgets innstilling foreligger.

Mange av de norske forskningsinstituttene baserer seg på et utstrakt internasjonalt samarbeid. Som påpekt i kap. 3, er instituttenes evne og mulighet til å delta i internasjonale prosjekter og konkurrere om forskningsmidler av stor betydning for Norges utbytte av internasjonalt samarbeid, se blant annet instituttenes sentrale rolle i forskningssamarbeidet med EU. Det er viktig at forskere ved instituttene kan bygge opp en internasjonal kontaktflate. Styrking av basisbevilgningene til de teknisk-industrielle institutter som Regjeringen legger opp til, kan blant annet bidra til dette.

Norges forskningsråd og institusjonene bør opprettholde sterke bånd til sentrale forskningsnasjoner gjennom personbaserte tiltak og bilaterale utvekslingsavtaler. De fleste norske forskere med lengre utenlandsopphold, har oppholdt seg ved institusjoner i USA eller i Europa. Tradisjonelt har båndene til USA vært sterke, særlig innenfor grunnforskning. Det skyldes blant annet gode amerikanske forskningsmiljøer og sterke personlige bånd mellom norske og amerikanske forskere. En nyere undersøkelse av geografiske reisemønstre blant forskningsrådsstipendiater innenfor naturvitenskap og teknologi som hadde doktorgrad fra utlandet, viste at over en tredjedel hadde valgt USA, dernest fulgte Storbritannia og Frankrike. Mange valgte USA ut fra kvaliteten på amerikanske miljøer og fordi de var influert av kontaktmønsteret blant etablerte norske forskere. Trolig spiller skatteavtalen mellom Norge og USA også en rolle. Den bilaterale samarbeidsavtalen som EU nå har inngått med USA, åpner også for prosjektsamarbeid mellom Norge og USA under femte rammeprogram for forskning. Denne muligheten bør utnyttes maksimalt. Det samme gjelder andre nye land som EU har inngått avtaler med.

Både i nordisk og europeisk sammenheng er det i senere år lagt stor vekt på å utvikle programmer som muliggjør møter mellom forskere. Således er Nordisk forskerutdanningsakademi (NorFA) nå et velutviklet redskap for å gi forskere og forskerrekrutter stipend for opphold ved nordiske forskningsinstitusjoner og for å støtte forskernettverk, forskerutdanningskurs og møter. Under EUs femte rammeprogram for forskning er det, som i tidligere rammeprogram, avsatt betydelige midler til forskerutdanning og -mobilitet med vekt på unge forskere og til forskningsopphold ved forskningsinstallasjoner. Likeledes finnes det stipend- og utvekslingsmuligheter for norske forskere under ulike internasjonale og nasjonale organisasjoner, for eksempel NATOs vitenskapsprogram. Det vises i denne sammenhengen til databasen ved Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD) over slike finansieringsmuligheter. Norges forskningsråd og forskningsinstitusjonene bør ved bevisst informasjon øke utnyttelsen av slike finansieringskilder.

5.1.2 Større internasjonale fellessatsinger

5.1.2.1 Omfang av norsk deltakelse og vurderinger av utbytte

De internasjonale fellessatsinger er i mange tilfeller knyttet til større laboratorier og installasjoner som et enkelt land vanskelig ville kunne bygge og drive alene, og gjelder da først og fremst grunnforskning innenfor naturvitenskapelige og teknologiske fagområder. Det europeiske senter for kjernefysikk, CERN, som ved opprettelsen i 1954 var den første store fellessatsing, er av denne art. Også Norge er blitt vertsland for store installasjoner, først gjennom OECDs reaktor i Halden, og senere gjennom radarinstallasjoner i Tromsø og på Svalbard innenfor rammen av EISCAT. Samling om spesielt utstyrskrevende oppgaver forblir et vesentlig grunnlag for internasjonalt forskningssamarbeid, desto mer som utstyret blir stadig mer avansert og kostbart.

Boks 5.18 Internasjonale forskningsorganisasjoner og programmer der Norge deltar

Det europeiske senter for kjernefysikk, CERN, gjelder grunnforskningssamarbeid innenfor atom- og elementærpartikkelfysikk. Norge har deltatt fra opprettelsen i 1954.

Det europeiske molekylærbiologiske laboratorium, EMBL, med tilhørende organisasjon, EMBC, omfatter samarbeid om grunnforskning innenfor bioteknologi. Norge har deltatt siden 1986.

Det europeiske synkrotronstrålelaboratoriet, ESRF, gjelder forskning for utnyttelse av synkrotronstråling som teknikk i materialutvikling. Norge har deltatt i laboratoriet fra 1989 gjennom et nordisk konsortium, NORDSYNC.

EISCAT – europeisk inkoherent spredningsradar. Denne gjelder grunnforskning på magnetosfæriske prosesser i rommet ved hjelp av radarinstallasjoner på Nordkalotten. Samarbeidet knyttes til installasjoner i Kiruna i Sverige og Sodankyla i Finland og to i Norge: i Tromsø og på Svalbard. Sistnevnte ble åpnet i 1996.

ESAEuropean Space Agency. Samarbeidet i den europeiske romforskningsorganisasjonen omfatter både grunnforskning og anvendt romforskning. Norsk deltakelse går tilbake til 1987.

Den internasjonale organisasjon for kreftforskning, IARC, er tilknyttet Verdens helseorganisasjon, WHO. Norge har vært medlem siden 1987.

IEA (International Energy Agency), et internasjonalt energibyrå underlagt OECDs Committee on Energy Research and Technology (CERT) for å fremme samarbeid om energiforskning og utvikling/anvendelse av nye og effektive energiteknologier. Norge har deltatt siden 1975.

IIASA (International Institute of Applied Systems Analyses), et internasjonalt forskningsinstitutt for tverrfaglig samarbeid og systemanalyse innenfor globale miljø-, ressurs- og utviklingsspørsmål. Instituttet utarbeider bl.a. modeller for internasjonale avtaler om utslippsreduksjoner. Norge ble formelt medlem i 1997.

OECDs Halden reaktor prosjekt. Prosjekt om sikkerhetsspørsmål og industrielle anvendelser som har vært drevet siden 1958 innenfor rammen av OECD.

EUREKA – europeisk nettverk for brukerstyrt teknologisk og industrielt FoU-samarbeid, i hovedsak mellom bedrifter. Norge har deltatt fra 1985.

COST (Cooperation in Scientific and Technical Research) – europeisk forskningsnettverk for grunnforskning og anvendt forskning. COST dekker et vidt spekter av fagområder. Norge har deltatt fra opprettelsen av COST i 1971.

EUs rammeprogram for forskning og teknologisk utvikling – i hovedsak næringsrettet forskningssamarbeid på mange fagområder. Full norsk deltakelse fra 1994 som del av EØS-avtalen.

Samtidig er fellesforskning gjennom forskernettverk innenfor større programmer blitt en ny hovedmodell for samarbeid, med EUs rammeprogram for forskning og teknologisk utvikling som absolutt tyngdepunkt. I utgangspunktet er disse programmene rettet mot nærings- og samfunnsutvikling og gjelder i hovedsak anvendt forskning. De ulike samarbeidsmodellene kan sies å utfylle hverandre. Til grunn for alle satsingene ligger ønsket om å samle og utnytte menneskelige og materielle ressurser best mulig, det være seg for å utvide erkjennelsens grenser eller for, gjennom forskning, å bidra til løsning av problemer og oppgaver som berører flere land.

Det organiserte forskningssamarbeidet hadde sin begynnelse i Europa, og har også senere i alt vesentlig utviklet seg innenfor europeiske rammer. Det er blitt kraftig utvidet fra midten av 1980-tallet. I likhet med de øvrige land i det vestlige Europa deltar Norge i de større samarbeidstiltakene. De norske kontingentene til de ulike fellessatsingene utgjorde alene nær 700 mill. kroner over statsbudsjettet i 1998. Total statlig innsats på organisert forskningssamarbeid, herunder også forskningsrådsmidler til støtte for medlemskap, utgjør anslagsvis 16 pst. av offentlige FoU-investeringer. Dette tilsvarer gjennomsnittet for samtlige land i EØS-området (EU/EFTA), slik det framgår av en nylig indikatorrapport som er utarbeidet av Europakommisjonen.

Figur 5.2 Offentlige forskningsmidler til store internasjonale organisasjoner – utvikling
 1993–98

Figur 5.2 Offentlige forskningsmidler til store internasjonale organisasjoner – utvikling 1993–98

Kilde: NIFU

Ressursinnsatsen forutsetter at utbyttet av samarbeidstiltakene blir dokumentert. En rekke tiltak har i de seneste par årene vært gjenstand for vurdering på norsk side. Norges forskningsråd har forestått en større evaluering av Norges deltakelse i EUs fjerde rammeprogram og anbefalte deltakelse i femte rammeprogram. Forskningsrådet har videre foretatt en analyse av det norske engasjementet i CERN, ESA, EMBL, ESRF, og OECDs Halden reaktor prosjekt. Analysen omfatter dermed noen av de største satsingene (CERN og ESA) ved siden av EU-forskningen. Den hadde sitt utgangspunkt i et ønske om å se på balansen mellom nasjonalt og internasjonalt arbeid. Forskningsrådet ville blant annet vurdere om det norske engasjementet er regningssvarende, og om videre deltakelse synes hensiktsmessig. Forskningsrådet har ikke funnet det riktig å fraråde videre deltakelse i noen av tiltakene på nåværende tidspunkt.

Forskningsrådets arbeid/analyser utgjør, sammen med forskningsmiljøenes synspunkter, et viktig grunnlag for Regjeringens vurdering av sentrale internasjonale samarbeidstiltak. I tillegg foreligger internasjonale evalueringer og nasjonale analyser og evalueringer, spesielt i nordiske land, som det er naturlig å legge vekt på. Dette gjelder også for tiltak som ikke har vært analysert av Forskningsrådet.

Det har i denne omgangen ikke vært foretatt en særskilt gjennomgang av EISCAT, IARC, IEA og IIASA. EISCAT ses i sammenheng med ESA og forskningen på Svalbard. Det er ingen tvil om at samarbeidet om kreftforskning innenfor IARC spiller en avgjørende rolle i det kreftforebyggende arbeidet. I Norge utnyttes samarbeidet aktivt av Kreftregisteret, Folkehelsa og Radiumhospitalet. Samarbeidet innenfor IEA er av avgjørende betydning for å holde faglig nivå innenfor norsk energiforskning og for å etablere kontakter og allianser med andre land på energiområdet. Medlemskapet i IIASA er foreløpig for nytt til å registrere erfaringer.

Regjeringen har vurdert ulike sider ved OECDs Halden reaktor prosjekt i St.meld. nr. 22 (1998–99) og anbefalte under visse forutsetninger prosjektet videreført for en ny treårsåperiode. Stortingets flertall sluttet seg 26. mars 1999 til Regjeringens forslag.

Den eldste samarbeidsorganisasjonen påkaller fortsatt stor internasjonal interesse. CERN er en av verdens største installasjoner for eksperimentelle studier innenfor høyenergi partikkelfysikk. Det dreier seg om langsiktig grunnforskning som også forutsettes å ha ringvirkninger for industrien. I 1998 begynte byggingen av en Large Hadron Collider, en installasjon for å kunne studere hittil ikke påviste grunnpartikler i materien. Den skal være i drift fra år 2005. CERN har i dag 19 medlemsland, hvorav 13 EU-land, samt Norge, Sveits, Polen, Ungarn, Tsjekkia og Slovakia. Også ikke-medlemsland som USA og Japan gir økonomisk støtte for å kunne delta i samarbeidet. Både Kina og Russland har nylig signalisert et ønske om tilknytning til virksomheten ved CERN. Grunnet stramme offentlige budsjetter har det imidlertid i flere land vært debatt om kontingentens størrelse, blant annet i Tyskland og Sverige, men uten at utmeldelse er aktuelt. Norges kontingent beløp seg i 1998 til 80 mill. kroner. I tillegg kommer nasjonal følgeforskning på om lag 10 mill. kroner.

Den forskning som utføres innenfor CERN har høy kvalitet og frambringer fundamental ny kunnskap. Den er av stor betydning for nasjonale miljøer på berørte fagområder. Videre er kunnskapsoverføring gjennom deltakelse i forskningsgrupper og laboratorieforsøk viktig for tekno-logiutdanning og nyutvikling. Dette understrekes bl.a. av en internasjonal evaluering fra 1992, og stemmer med norske vurderinger. På den annen side har norsk industris leveranser til CERN avtatt i de senere årene, slik at den industrielle utnyttelsen ikke kan sies å være tilfredsstillende. For bare ti år siden var Norge blant de land som hadde størst leveransevolum i forhold til kontingenten.

En helhetsvurdering tilsier etter Regjeringens mening at det norske engasjementet i CERN må videreføres. Viktig i denne sammenhengen er både kvaliteten i den grunnforskningen som nå utføres og de faglige forventningene som knyttes til nye installasjoner og utstyr. Det er verdt å merke seg at nye land deltar eller ønsker å delta i samarbeidet. Det ville være lite aktuelt for Norge som eneste land å vurdere utmeldelse. Samtidig må man på norsk side finne fram til tiltak for bedre utnyttelse av en stor investering. Forskningsrådet planlegger en større evaluering av norsk fysikk. Denne vil ventelig kunne gi grunnlag for å øke det faglige utbyttet av medlemskapet i CERN. Regjeringen har også som mål å arbeide for å redusere kostnadene ved medlemskap, og da gjennom allianser med land som har samme interesse. Når det gjelder kobling til industrien, har Norges forskningsråd nylig gjenopprettet et formidlingsledd i form av en kontaktperson med sikte på god industriell utnyttelse av deltakelsen i CERN. Forskningsrådet bør vurdere lignende informasjons- og formidlingsledd til industrien også i forhold til andre internasjonale organisasjoner og samarbeidstiltak.

Samarbeidet innenfor den europeiske romorganisasjonen ESA omfatter obligatoriske grunnforskningsprogrammer innenfor romforskning så vel som frivillige programmer og nasjonale følgeprogrammer for industriell og samfunnsmessig anvendelse. Den obligatoriske kontingenten tilsvarte om lag 72 mill. kroner i 1998, mens frivillige programmer samme år var beregnet til nær 117 mill. kroner. Forskningsrådets analyse av ESA var gjennomgående positiv. ESA står for teknologisk forskning i forskningsfronten, og deltakelse er av strategisk betydning for norsk romvirksomhet. Samarbeidet gir også gode ringvirkninger ved at norsk industri har sikret seg kontrakter om leveranser av avansert høyteknologi. Fra norsk side legges det vekt på at ESA nå i større grad retter søkelyset mot jordobservasjon og klimastudier i forhold til det ytre rom, dvs. områder der Norge regnes som et foregangsland og kan bidra med kompetanse. Norge har en spesiell rolle i ESA ved utnyttelse av Andøya rakettskytefelt, EISCAT/Tromsø og installasjoner på Svalbard. Regjeringen vil framheve ESAs betydning for norsk industri og ser videre deltakelse i sammenheng med Norges posisjon i nordområdene og profilering av Svalbard som forskningsplattform.

Norsk deltakelse i ESRF og EMBL bygger på behov for økt engasjement i henholdsvis materialforskning og molekylærbiologi/bioteknologi, som er disipliner i sterk vekst. Begge laboratoriene har ifølge Forskningsrådet stort potensial for utnyttelse. Norge er avhengig av tilgang til en synkrotronkilde, og forutsetningene for å utnytte ESRF synes gode, blant annet på grunn av høy kvalitet i norsk forskning innenfor fundamental fysikk, kjemi og biologi. EMBL er av stor interesse blant annet for medisinsk forskning, marinbiologi, samt forskning innenfor oljebransjen og akvakultur. EMBLs tilbud innenfor forskerutdanning er viktig for norsk opplæringsstrategi på fagområdene. Det legges til rette for overføring av teknologi til relevante brukere og for kommersialisering av forskningsresultater ved at det opprettes et eget selskap under EMBL (EMBLEM) fra sommeren 1999. EMBL og ESRF gir norske forskere mulighet til å medvirke i utviklingen og innhente kunnskap direkte fra forskningsfronten på de nevnte områdene. Regjeringen vurderer derfor begge laboratoriene som verdifulle. Det må satses på økt utnyttelse ved å styrke norsk rekruttering til laboratoriene.

EUREKA og COST representerer samarbeid som bygger på nettverk satt i gang av forskningsmiljøene selv, til forskjell fra EUs rammeprogram der den nettverksbaserte forskningen er definert og styrt på forskningspolitisk nivå. EUREKA og COST omfatter begge et stort antall land og vurderes som viktige for integrering av miljøer i Sentral- og Øst-Europa i europeisk FoU-samarbeid.

COST var opprinnelig i hovedsak rettet mot teknologisk forskning, men spenner i dag over en rekke områder, blant annet miljøvern, meteorologi, landbruk og samfunnsvitenskap. Samarbeidet foregår gjennom internasjonale nettverk knyttet til forskningsprosjekter, og det finansieres av forskningsmiljøene som i høy grad er forskningsinstitutter. Nettverksseminarer og reiser støttes over EUs rammeprogram for forskning. COST tiltrekker seg bred interesse, og Norge deltar i et stort antall COST-aktiviteter i forhold til andre land. Med sin nye spennvidde fungerer samarbeidet som supplement til EU-forskningen. Det kan også gi grunnlag for senere prosjekter under EUs rammeprogram. Regjeringen anser COST som et samarbeid med stort utviklingspotensial og som en viktig innfallsport til nettverksbygging og internasjonalisering av norske forskningsmiljøer.

EUREKA, som skal fremme teknologi- og industriforskning i Europa, har fram til nå vært regnet blant de store europeiske programmer. Den løpende verdien av Norges deltakelse tilsvarer nær 44 mill. kroner. EUREKA skal utvikle høyteknologiske produkter med stort markedspotensial. Prosjektene ledes oftest av industribedrifter. Norge ser derfor EUREKA som et viktig virkemiddel for å internasjonalisere norsk næringsliv. Norske deltakere har gjort seg mest gjeldende innenfor IT og miljøteknologi. EUREKA finansierer ikke prosjekter, men bistår deltakere med å finne nasjonal finansiering og partnere i andre land. I Norge står Norges forskningsråd og Statens nærings- og distriktsutviklingsfond for prosjektfinansiering. Generelt har antall deltakere fra små og mellomstore bedrifter i de siste årene vokst kraftig. Dette har ført til mindre og mer kortvarige prosjekter, og verdien av prosjektporteføljen og deltakertall har sunket merkbart. På bakgrunn av flere lands ønske om å revitalisere EUREKA ble det i mars 1999 lagt fram en rapport om framtidsutsiktene som skisserer tre alternativer: styrking, nedleggelse eller status quo. Sistnevnte kan bety at programmet gradvis dør ut. Regjeringen har innhentet industriens syn på rapporten og er ut fra dette innstilt på en revitalisering. Den vil imidlertid avvente EUREKAs ministerkonferanse i juni 1999 før det eventuelt vurderes nasjonale tiltak for å stimulere til økt norsk deltakelse.

5.1.2.2 Forskningssamarbeid innenfor rammen av EØS-avtalen

Forskningssamarbeidet med EU knyttes til EUs rammeprogram for forskning og teknologisk utvikling. Det femte rammeprogram (1998–2002) er nylig påbegynt. Programmet ble vedtatt av EU 22. desember 1998, og EØS-komiteen vedtok 26. februar 1999 at det skal inngå som del av EØS-avtalen, slik også tredje og fjerde rammeprogram var. Norge har sluttet seg til dette, jf. St.prp. nr. 40 (1998–99) og Stortingets behandling av denne. Den delen av rammeprogrammet som er hjemlet i Euratom-traktaten, er fortsatt unntatt fra EØS-samarbeidet. Norges bidrag til EUs rammeprogram i 1999 vil tilsvare ca 400 mill. kroner. Samlet kontingent til femte rammeprogram vil utgjøre vel 2 mrd. kroner. Forskningssamarbeidet med EU utgjør dermed den største satsingen på internasjonal fellesforskning.

Den positive evalueringen som Norges forskningsråd la fram i februar 1998 om Norges deltakelse i EUs fjerde rammeprogram, var et viktig grunnlag for avgjørelsen om å videreføre samarbeidet ved å delta i femte rammeprogram. Evalueringen viste ikke bare at samarbeidet er kostnadssvarende og en viktig finansieringskilde for norsk forskning, men også at det er kvalitetsskjerpende. Tilgangen til internasjonale forskernettverk har ringvirkninger, ikke minst gir det muligheter for internasjonal posisjonering for bedrifter. Samarbeidet har dermed en merverdi som vurderes til det mangedobbelte av verdien av det enkelte prosjekt.

Et viktig kriterium for EUs rammeprogram er at det skal bygge på felles europeiske behov. Samarbeid om forskning og teknologi skal gi grunnlag for verdiskaping i Europa. Det skal ikke erstatte nasjonal forskning. Fortsatt er det slik at grunnforskning i all hovedsak ses som et nasjonalt ansvar. Maastricht-traktaten slo fast at rammeprogrammet skal omfatte forskning av betydning for alle Fellesskapets samarbeidsområder. Programmet har med årene gjennomgått en utvikling etter hvert som flere samfunnsoppgaver synes å påkalle felles innsats. Fra de første rammeprogrammene fram til femte rammeprogram har det vært en gradvis utvikling fra industrirettet forskning i retning av større fokus på miljøforskning, medisin, helse og samfunnsvitenskapelig forskning. Selv om femte rammeprogram fortsatt i hovedsak er industri- og næringsrettet, er det også knyttet til spørsmål som gjelder livskvalitet og framtidige samfunnsutfordringer i Europa og legger vekt på etiske aspekter og likestillingsperspektiver ved forskningen. Utviklingen er i tråd med norske interesser.

Fellesskapets holdning til forskningssamarbeid med ikke-medlemsland har med årene endret seg vesentlig. Da Norge og øvrige EFTA-land i 1987 inngikk bilaterale rammeavtaler om forskningssamarbeid med daværende EF, var mulighetene for slikt samarbeid svært begrenset. Enkelte programmer var helt lukket for ikke-medlemsland, for eksempel programmet for bioteknologi. Først med EØS-avtalen fikk EFTA-/EØS-landene full deltakelse i tredje rammeprogram for forskning (bortsett fra EURATOM som ikke omfattes av EØS). Avtalen ga disse landene mulighet for deltakelse i særprogrammene og programkomiteene for disse, tilgang til alle forskningsresultater, representasjon i ulike rådgivende komiteer, samt en formell mulighet til å påvirke utformingen av nye rammeprogrammer og rett til å slutte seg til disse. EØS-avtalen representerer dermed et kvantesprang i Fellesskapets samarbeid utad.

Etter dette har EU i økende grad åpnet for samarbeid med ikke-medlemsland og har inngått eller planlegger samarbeidsavtaler med land som USA, Canada, Israel, Australia, Sør-Afrika og Kina. De nye søkerlandene til EU er også fullt assosiert med femte rammeprogram. Slik har rammeprogrammet utviklet seg til å bli en hovedarena for internasjonalt forskningssamarbeid. Dette er en stor utfordring for EFTA-/EØS-landene. EØS-avtalen framstår nå som én blant mange avtaler for EU. Når flere deltakerland får tilnærmet lik adgang til rammeprogrammets aktiviteter som EFTA-/EØS-land, medfører det større konkurranse om midler. Samtidig åpner det muligheter for et vidtfavnende internasjonalt samarbeid. Mye tyder på at utviklingen kan gå i retning av globale satsinger med global prosjektdeltakelse på visse områder. Utfordringen til norske forskningsmiljøer i de nærmeste årene blir å utnytte mulighetene og utvikle nettverk og kontakter mot nye samarbeidsland. Det blir særlig viktig å sikre innflytelse ved å rekruttere og utnytte norske eksperter i Europakommisjonen.

I sin evaluering av Norges deltakelse i fjerde rammeprogram trakk Forskningsrådet fram at det kan gjøres mer på norsk side for å utnytte samarbeidet. Til tross for en positiv helhetsvurdering av norsk deltakelse, viser det seg for eksempel at Finland og Danmark har gjort det bedre. Finland, som startet forskningssamarbeidet med EU samtidig med Norge, gjennomførte en evaluering av sin deltakelse parallelt med den norske. Selv om det statistiske materialet ikke direkte kan sammenlignes fordi det finske materialet ikke har hovedvekt på fjerde rammeprogram, samsvarer finske og norske vurderinger godt i synet på EU-forskningens betydning for kunnskapsutvikling og muligheter for nye samarbeidsformer og partnerskap. Generelt ser det likevel ut til at finske forskningsmiljøer har en mer målrettet tilnærming til hvordan EU-forskningen skal utnyttes. De har bl.a. i større grad enn norske miljøer siktet mot prosjektledelse. Dette bør også være et mål for norske forskere.

Regjeringen legger vekt på at rammeprogrammet må ses i en helhetlig nasjonal forsknings- og næringspolitisk sammenheng, slik Forskningsrådet pekte på i sin evaluering. Det må arbeides videre for å stimulere flere norske miljøer, dvs. forskere både fra universiteter, høgskoler, institutter og bedrifter, til å kvalifisere seg for deltakelse. Evalueringen viste blant annet at forskningsmiljøer ser ulike barrierer for deltakelse i EU-forskningen, både når det gjelder praktisk tilrettelegging og nasjonal finansiering. Forskningsrådets informasjons- og veilederfunksjon overfor ulike miljøer, inkludert bedrifter, vil stå sentralt i en strategi for best mulig utnyttelse. Det påligger imidlertid også forskningsinstitusjonene et eget ansvar når det gjelder å formidle informasjon om de muligheter EU-forskningen kan gi, og motivere til økt deltakelse. I arbeidet for en helhetlig politikk vil det blant annet være viktig og samtidig rasjonelt å se EU-prosjekter i sammenheng med øvrig forskningsvirksomhet ved institusjonene og bedriftene. Regjeringen vil også understreke betydningen av at norske forskningsmiljøer arbeider aktivt for å utnytte rammeprogrammets muligheter til å profilere norsk forskningskompetanse på ulike områder, se også omtale av Norge som forskningsplattform i kap. 5.2.

5.1.3 Samarbeid i den nordiske regionen

5.1.3.1 Utvikling av forskningssamarbeid i en nordisk ramme

Det foregår et utstrakt forsknings- og teknologisamarbeid mellom forskere, forskningsinstitusjoner og i næringslivet i nordiske land, i stor grad uavhengig av Nordisk Ministerråd og dets budsjett. Dette uformelle nordiske samarbeidet bør videreutvikles, blant annet ved å stimulere til videre nettverksbygging, arbeidsdeling og spesialisering mellom institusjonene. Et eksempel på nettverkssamarbeid mellom eksisterende institusjoner som kan danne modell for lignende tiltak på andre fagområder, er NOVA-universitetet opprettet i 1995 for samarbeid mellom sju landbrukshøgskoler i de nordiske land.

De nasjonale forskningsrådene i de nordiske landene har et løpende samarbeid gjennom nordiske samarbeidsnemnder for henholdsvis humanistisk, samfunnsvitenskapelig og naturvitenskapelig forskning. Dette har også resultert i nordiske konsortier om store, kostnadskrevende internasjonale forskningsoppgaver og -programmer (for eksempel Det europeiske laboratoriet for synkrotronstråling i Grenoble (ESRF), der Norge deltar gjennom et nordisk konsortium, NORDSYNC). Det kan også være grunn til å framheve fellesnordiske initiativ overfor land og institusjoner i andre verdensdeler, for eksempel «Centre for Nordic Studies» som ble opprettet i 1995 ved Fudan universitet i Shanghai. Dette er et institusjonsbasert samarbeid mellom 14 nordiske universiteter og økonomiske høgskoler i en del av verden som har stor forsknings- og næringspolitisk interesse. Det vil være viktig å bygge på erfaringene fra Fudan som en mulig modell for nordisk samarbeid med institusjoner i andre land.

5.1.3.2 Utfordringer og strategier for forsknings- samarbeidet under Nordisk Ministerråd

Regjeringen legger stor vekt på aktiv medvirkning i det nordiske forskningssamarbeidet i regi av Nordisk Ministerråd, og vil arbeide for å videreutvikle og styrke dette i tiden framover. Selv om FoU-virksomhet utgjør en relativt stor del av Nordisk Ministerråds budsjett, er omfanget beskjedent i forhold til landenes nasjonale innsats. I 1998 ble det avsatt omkring 200 mill. danske kroner til formålet, dvs. om lag 28 pst. av Ministerrådets budsjett. Budsjettandelen til forskning er gått ned i senere år. Det er derfor viktig å arbeide for å øke forskningsandelen og samtidig se prioriteringene i det nordiske forskningssamarbeidet i sammenheng med nasjonale prioriteringer slik at de nordiske midlene kan utnyttes på en effektiv måte til støtte for nettverksbygging, stipend og faglige samlinger.

Det nordiske forskningssamarbeidet har i de senere årene, i likhet med det øvrige nordiske samarbeidet, gjennomgått store endringer som følge av utviklingen i nærområdene og i Europa for øvrig. Siden 1995 har det vært basert på tre «søyler»: « den nordiske søylen» som gjelder nordisk samarbeid i egentlig forstand, «den europeiske søylen» der en søker å fremme nordisk forskning i forhold til det europeiske og internasjonale forskningssamarbeidet (jf. 5.4.1), og «nærområde-søylen», som gjelder nordisk samarbeid med Baltikum, Nordvest-Russland og i Arktis.

Den «nordiske søylen» utgjør det bærende element og har som overordnet mål å styrke og utvikle et nordisk utdannings- og forskningsfellesskap. Det skal være like lett å ha kontakter, utveksle ideer og bevege seg mellom utdannings- og forskningsmiljøene i Norden som i hjemlandet. Forskningsfellesskapet skal styrke og profilere nordisk forskning i europeisk og annet internasjonalt samarbeid. Et avgjørende kriterium for å sette i gang eller videreføre tiltak i samnordisk regi er prinsippet om nordisk nytte . Samarbeidet skal gi en nordisk merverdi, og styrke nordisk samhørighet og nordisk kompetanse- og konkurranseevne, bl.a. på smale forskningsområder der landene kan dra fordel av felles innsats. Dette søkes realisert gjennom mobilitetsfremmende tiltak, nettverksbygging og gjennom fellesnordiske FoU-institusjoner og programmer.

En ny strategi for en samlet nordisk forskningspolitikk ble utarbeidet av Nordisk forskningspolitisk råd og vedtatt høsten 1998. Et overordnet mål er å samordne og prioritere alle FoU-aktiviteter i Ministerrådet i et tverrsektorielt perspektiv. Det blir lagt vekt på forskning der nordiske land har særlige fortrinn. Det legges opp til tidsbegrensede forskningsprogrammer og nettverk, forskerutdanning og kompetanseutvikling. Programmene skal ha fra tre til fem års varighet og bli systematisk evaluert. Programmet «Norden og Europa» (1996–2000), et nordisk arktisk forskningsprogram (1999–2002) og et program for velferdsforskning (1999–2003) kan ses som ledd i strategien. Norge vil bidra aktivt til å etablere programmer som utnytter de nordiske lands komparative fortrinn faglig og geografisk, og som kan bidra til å styrke nordisk forskningssamarbeid og nordiske nettverk i forhold til forskningssamarbeidet med EU.

Fellesnordiske institusjoner er et av virkemidlene for utvikling av det nordiske forskningsfellesskapet på gitte områder. For å frigjøre midler til tidsbegrensede programsatsinger er de nordiske institusjonene i 1990-årene blitt evaluert og antallet institusjoner redusert. Fortsatt reises det spørsmål om nedleggelse av enkelte av de gjenstående institusjonene. Norge ser det imidlertid som lite formålstjenlig at tidsbegrensede programmer skal gå ut over velansette nordiske institusjoner. Det er viktig å opprettholde institusjoner som fungerer godt og som har utviklet særskilt kompetanse. Dette bidrar til å synliggjøre Norden som forskningsregion.

Forskermobilitet og nettverksbygging står sentralt i norsk FoU-politikk. Nordisk forskerutdanningskademi (NorFa) har siden opprettelsen i 1991 hatt en positiv utvikling og fått en betydelig rolle i denne sammenheng. Det er av særlig interesse å utnytte forskerkurs og stipendordninger ved NorFa, i samspill med og som et viktig supplement til nasjonale og europeiske tiltak.

Nordisk industrifond skal fremme nordisk industrielt samarbeid gjennom forskning og utvikling. Fra en satsing på teknologiorienterte prosjekter er fokus nå utvidet til å omfatte prosjekter som underbygger samarbeid og klima for nyskaping i de nordiske landene. Målet er å skape et felles kunnskapsmarked i Norden gjennom styrket nettverkssamarbeid og FoU-infrastruktur, særlig for små og mellomstore bedrifter. Det vil bli lagt økende vekt på å skape synergier gjennom tett samarbeid med nasjonale forskningsfinansierende organer.

Nordisk Ministerråd har satt i verk tiltak for å stimulere samarbeidet innenfor forskning og utdanning med nærområdene, blant annet gjennom en stipendordning for Baltikum og Nordvest-Russland igangsatt i 1991. Denne er vedtatt videreført fram til og med 2001, med en gradvis omlegging fra individuelle stipend til nettverkssamarbeid, dels innenfor rammen av NorFa. Institusjoner og enkeltforskere bør utnytte dette virkemidlet for å styrke forskningssamarbeid og utvekslinger med de baltiske landene og Nordvest-Russland.

5.2 Geografi og kvalitet: Norge som forskningsplattform

5.2.1 Norske forutsetninger

På flere forskningsområder hevder norske miljøer seg meget godt internasjonalt. Regjeringen ønsker å utnytte disse mulighetene bedre, og vil arbeide for å styrke og synliggjøre norsk forskning på områder der vi har særlige fortrinn. Norge har også et godt nettverk av forskningsinstitusjoner, fra universiteter og høgskoler til forskningsinstitutter, av god internasjonal standard. En styrking av denne «allmenningen» som det nå legges opp til, vil kunne føre til at mer forskning – finansiert både fra inn- og utland – legges til institusjoner på norsk jord.

Der geografi og kvalitet går sammen, er det særlig gode muligheter for å utvikle Norge som forskningsbase. Når det gjelder polarforskning har vi for eksempel lange tradisjoner og sterke fagmiljøer. I Nord-Norge og på Svalbard kan forskningen nyte godt av vel utbygd infrastruktur, avanserte utstyrsinstallasjoner og unik geografisk beliggenhet, noe som åpner for utvidet internasjonalt samarbeid på mange felt innenfor polarforskning. Generelt står Norge sterkt innenfor miljøforskning, og dette har i stor grad sammenheng med de muligheter vår geografiske beliggenhet tilbyr. Det samme gjelder marin forskning, som er av både økonomisk og miljømessig betydning, og som har store vekstmuligheter. Norges forskningsråd påpeker at Norge nyter stor tillit internasjonalt for ansvarlig ressursforvaltning og mener Norge vil kunne bli verdensledende innenfor kunnskapsbasert forvaltning og utnyttelse av fornybare marine ressurser. SARS-senteret i Bergen, som skal drive grunnforskning innenfor marinbiologi, er med på å synliggjøre marin forskning internasjonalt. Et senter for bærekraftige fiskerier i Bergen er foreslått, og mulighetene for et formelt samarbeid med EU og andre land blir undersøkt.

Innenfor EUs rammeprogram for forskning har i alt seks norske miljøer ut fra sin kompetanse fått anerkjent status som såkalt stor installasjon, Large Scale Facility (LSF), og får bl.a. støtte til å motta europeiske forskere for en tidsavgrenset periode. Dette gjelder i hovedsak miljøer innenfor miljøforskning og marin forskning. Flere norske miljøer innenfor for eksempel teknologisk forskning bør arbeide for å få status som LSF og på den måten utnytte EUs rammeprogram som ledd i en internasjonal profileringsstrategi.

Det er økende interesse internasjonalt for polarforskning, og det foreligger ønsker fra nye land om å etablere forskningsvirksomhet på Svalbard. Forskningen på Svalbard omtales derfor særskilt nedenfor. Når det gjelder politikk for kvalitet i forskningen mer generelt, vises til kap. 7.2.

5.2.2 Svalbard som forskningsplattform

Norge har lange tradisjoner som polarforskningsnasjon. Mest kjent er kanskje Fridtjof Nansens polarforskning, ikke minst hans Fram-ekspedisjon over Polhavet i 1893–96, som var av stor betydning for å sette polarforskning på den internasjonale forsknings dagsorden. Som følge av Adolf Hoel-ekspedisjonen i 1928 etablerte Norge De Norske Svalbard og Ishavsundersøkelser, senere videreført som Norsk polarinstitutt, et institutt med stor tyngde og et sterkt internasjonalt renommé. Norske universiteter og forskningsinstitutter nyter internasjonal anerkjennelse innenfor polarforskning. Et nytt og viktig tiltak for å konsolidere og videreutvikle denne stillingen er Polarmiljøsenteret som nå er etablert i Tromsø. Her er en rekke forskningsinstitusjoner og et nytt opplevelsessenter samlokalisert. Svalbard og de arktiske havområdene vil være noen av senterets viktigste arbeidsområder. Dette vil bidra til å koble virksomheten på Svalbard med aktiviteter på fastlandet.

Norge har de beste forutsetningene for fortsatt å spille en ledende rolle i internasjonal polarforskning, ut fra sine polare tradisjoner og sin beliggenhet. En del av Norge, Svalbard, ligger slik plassert at ingen andre steder i verden kan tilby så lett tilgjengelighet, en så god infrastruktur og så gode boforhold på en så høy breddegrad.

Det er de spesielle forholdene ved atmosfære, miljø og natur på denne høye breddegraden som først og fremst gjør Arktis generelt, og Svalbard spesielt, så attraktiv for forskerne. For det første skyldes dette at Polhavet er så viktig for jordens vær og klima. Polhavet med tilhørende strømmer kan også være en nøkkelfaktor for å forstå drivhuseffektens mekanismer.

For det andre gir nærheten til den magnetiske nordpol unike muligheter for geofysiske og atmosfæriske studier fordi Svalbard ligger i et «vindu» mellom jorden og verdensrommet, kalt «Den polare kløften», der solvind og kosmiske stråler finner en åpning gjennom magnetfeltets beskyttende skjold. Studier av disse fenomenene har ikke bare grunnforskningsinteresse, men også stor praktisk betydning.

For det tredje er de biologiske økosystemene i Arktis særdeles interessante og velegnede forskningsobjekter. Artsantallet er lite og oversiktlig og derved velegnet for å avdekke grunnleggende økologiske lover. Barentshavet er et av verdens biologisk mest produktive hav, og med store økonomiske interesser. Polhavet derimot er særdeles fattig både på arter og biomasse og framstår som et unikt økologisk «forskningslaboratorium».

Arktis tilbyr et «laboratorium» for forskning på global forurensning. Her er lokal forurensning svært liten. De forurensningene man kan måle, er derfor transportert dit fra andre breddegrader, og gir et godt bilde av hvordan menneskene påvirker vårt globale miljø.

Arktiske områder både på land og i hav er rike på ressurser, og kan i framtida bli arena for stor virksomhet og ferdsel. Det ligger defor store forskningsmessige utfordringer innenfor arktisk teknologi både offshore og på landjorda.

De forskningsfeltene som er beskrevet ovenfor, og listen kunne gjøres mye lengre, gjør Svalbard svært tiltrekkende for forskere og internasjonale forskningsinstitusjoner. I løpet av 1990-årene har det derfor vært en betydelig økt forsknings- og utdanningsvirksomhet på Svalbard. I 1997 hadde 17 land i tillegg til Norge pågående forskningsprosjekter på Svalbard (Belgia, Canada, Danmark, Finland, Frankrike, Nederland, Island, Italia, Japan, Polen, Russland, Storbritannia, Sveits, Sverige, Tsjekkia, Tyskland og USA). Kina har uttrykt ønske om å etablere seg. På norsk initiativ vil det holdes en konferanse på Svalbard i 1999 for å drøfte utvidet norsk-amerikansk samarbeid innenfor polarforskning.

Seks land og internasjonale forskningsinstitutter har hittil etablert egne forskningsstasjoner i Ny-Ålesund, de fleste av meget god standard. Norge har selv tre viktige stasjoner i Ny-Ålesund. Norsk polarinstitutt har i lang tid drevet en forskningsstasjon med stor virksomhet der både instituttets egne forskere og en rekke andre norske og internasjonale forskergrupper har gode arbeidsbetingelser. Norsk polarinstitutt kan i 1999 ta i bruk et nytt bygg til dette formålet. En stasjon på Zeppelinfjellet ved Ny-Ålesund eies av Miljøverndepartementet og drives av Norsk polarinstitutt. Stasjonen foretar svært nøyaktige målinger av luftforurensninger. Stasjonen vil bli fornyet ved et nytt bygg, med byggestart i 1999. Statens kartverk driver en geodesistasjon som foretar svært nøyaktige posisjonsmålinger, blant annet av bevegelser i jordskorpen og av havnivået.

Det er norsk politikk at forskningen i Ny-Ålesund skal forbeholdes forskning som er avhengig av et mest mulig upåvirket naturmiljø. Norge, ved Kings Bay AS, bygger stasjonene, yter tjenester og mottar leie. Norsk Polarinstitutts forskningsstasjon i Ny-Ålesund har, for en periode, status som Large Scale Facility innenfor ozon-, stratosfære- og klimaforskning sammen med Statens kartverk, NILU og det tyske Alfred Wegener instituttet. Ny-Ålesund framstår som et internasjonalt senter for arktisk miljøforskning og er en arena med særlig tett og godt sosialt og faglig miljø.

Longyearbyen er det naturlige stedet for arktisk forskning og høgre utdanning som krever tung infrastruktur, og der upåvirket naturmiljø er en mindre kritisk faktor. Her kan man også nyte godt av alle tjenester og fasiliteter et moderne samfunn kan tilby.

Norske forskningsmiljøer vil være attraktive samarbeidspartnere på grunn av faglig kompetanse og tilgang på logistikk og infrastruktur. Dette gir norske fagmiljøer mulighet til deltakelse i et større internasjonalt forskningsfellesskap.

Blant internasjonale tiltak på Svalbard kan følgende nevnes:

  • EISCAT. Dette er en internasjonal grunnforskningsorganisasjon som driver avansert atmosfæreforskning ved hjelp av kraftige radarer. EISCATs medlemsland er Norge, Sverige, Finland, Tyskland, England, Frankrike og Japan. EISCAT Svalbard Radar i Longyearbyen er en investering på 120 mill. kroner hvorav over halvparten er utenlandske investeringer. EISCAT har også en installasjon ved Tromsø. EISCAT er ett av få eksempler på at en internasjonal organisasjon foretar store investeringer i Norge med den kapitaltilførsel og de arbeidsplasser dette gir landet.

  • SVALSAT er det nyeste skuddet på forskningsstammen i Longyearbyen. Dette er en stasjon for nedlesing av data fra polare satellitter. Den vil stå ferdig i 1999. Norge fører opp bygninger, mens utenlandske interessenter selv står for instrumenteringen. NASA er allerede sterkt inne i bildet med instrumentering.

  • Universitetsstudiene på Svalbard (UNIS) ble etablert i Longyearbyen i 1993 som et samarbeid mellom de fire universitetene, og er nå utviklet til å være en undervisnings- og forskningsinstitusjon med over 100 studenter på grunnfags-, hovedfags- og doktorgradsnivå. Det vitenskaplige personalet har forskningsbetingelser på linje med universitetene på fastlandet. UNIS legger vekt på å tiltrekke seg et betydelig innslag av utenlandske studenter, forskere og lærere for å skape et internasjonalt miljø. UNIS hadde i 1998 studenter fra 16 land. Det blir undervist i arktisk biologi, arktisk geofysikk, arktisk geologi og arktisk teknologi. All undervisning foregår på engelsk. UNIS har på kort tid utviklet seg til å kunne karakteriseres som et «arktisk universitet».

Norges rolle som vertskap og tilrettelegger for internasjonale forskere på øygruppa ble framhevet i St.meld. nr. 42 (1992–93) Norsk polarforskning . Den politikken som der ble trukket opp, har båret rike frukter.

Regjeringen vil legge fram en egen stortingsmelding om Svalbard-politikk der forskning og utdanning på Svalbard vil bli grundig behandlet.

Viktige elementer i en politikk for arktisk forskning vil være følgende:

  • Svalbard videreutvikles som internasjonal plattform for arktisk forskning, der Norge ivaretar sin rolle som vertsnasjon og tilrettelegger på en god måte.

  • Utenlandske forskere bør som hovedregel etablere seg i de norske bosetningene og benytte seg av norsk infrastruktur.

  • Ny infrastruktur bør lokaliseres til de ulike bosetningene (Ny-Ålesund, Longyearbyen) i samsvar med stedenes fortrinn og ønsket forskningsmessig særpreg.

  • De store infrastrukturinvesteringene må utnyttes optimalt i form av forskningsaktivitet.

  • Den norske forskningsaktiviteten bør ha et volum og et faglig nivå som gjør oss til betydningsfulle bidragsytere til det internasjonale forskningsmiljøet på Svalbard.

  • UNIS som utdannings- og forskningsinstitusjon med et betydelig internasjonalt innslag, videreutvikles.

  • Forskningsvirksomheten må innordnes de rammebetingelser som er nødvendig for å bevare Svalbards naturmiljø og villmarkskarakter.

5.3 Norske forpliktelser: Forskning for samfunnsbygging i andre land

Kunnskap og kompetanse er grunnleggende for demokrati- og samfunnsbyggingen i et land og bidrar til å motvirke marginalisering i det globaliserte samfunn. Støtte til utdanning og forskning har derfor fått en sentral plass i norske strategier og handlingsprogrammer rettet mot utviklingsland og land med overgangsøkonomi. Samarbeidet bygger på prinsipper om likeverd og gjensidighet mellom partene. Samarbeid med utviklingsland og reformland i Sentral- og Øst-Europa står for tiden sentralt.

5.3.1 FoU-samarbeid med Sentral- og Øst-Europa og nærområdene

Utdanning og forskning er et av de prioriterte innsatsområdene i det norske Samarbeidsprogrammet for Sentral- og Øst-Europa under Utenriksdepartementet. Hovedmålene for en satsing på denne sektoren ble definert i St.prp. nr. 74 (1992–93). I 1995 ble det opprettet et særprogram for høgre utdanning og forskning under Samarbeidsprogrammet. Det forvaltes i fellesskap av Norges forskningsråd og Universitetsrådet basert på en avtale med Utenriksdepartementet. Det forutsetter en samlet bevilgning på 85 mill. kroner fra Utenriksdepartementet til prosjektsamarbeid i årene 1997–2001.

Programmet for høgre utdanning og forskning skal på lang sikt bidra til å trygge en demokratisk og økonomisk bærekraftig utvikling gjennom prosjektsamarbeid og nettverksbygging, særlig på institusjonsnivå. På kort sikt skal det bidra til å hindre forskerflukt fra samarbeidslandene. Tiltakene skal støtte opp om andre politikkområder som kultur, helse, miljø- og næringspolitikk. Programmet omfatter også et stipendprogram for utvikling av personbaserte kontakter. I samsvar med føringer for Samarbeidsprogrammet rettes tiltak mot nærliggende geografiske områder som det nordvestlige Russland og Barentsregionen og de baltiske stater. Nærområdene er dermed ikke bare en egen «søyle» i nordisk samarbeid, men står i fokus også innenfor Norges bilaterale samarbeid med reformland i det østlige Europa.

En viktig grunn til at man ønsker å styrke høgre utdanning og forskning, er blant annet at visse fagområder tidligere har vært utsatt for ikke-faglig påvirkning i samarbeidslandene. Dette gjelder bl.a. humaniora og samfunnsvitenskap, økonomi og jus. Andre områder, f.eks. markedsøkonomi, har vært så godt som fraværende og må bygges opp fra grunnen. Disse fagområdene er fram til 2001 prioritert i programmet for høgre utdanning og forskning sammen med forskning innenfor helse, miljø og miljøteknologi. Interessen for programmet er stor.

Når det gjelder Nordvest-Russland og Barentsregionen, har Universitetet i Tromsø med Roald Amundsen-senteret spilt en nøkkelrolle for utvikling av FoU-samarbeid, særlig med universitetet i Arkhangelsk (Pomor-universitetet) og med regionale russiske helsemyndigheter. Forskningssamarbeidet har generelt hatt positive virkninger for institusjonsbygging i regionen. I den videre utvikling av regionsamarbeidet prioriterer Regjeringen FoU-satsing innen helse, miljø og kultur.

FoU-samarbeidet med de baltiske land bygger på en viss nordisk arbeidsdeling, slik at Norges innsats har konsentrert seg noe mer om Litauen enn om Estland og Latvia. Som ledd i arbeidsdelingen foretok Norge, etter ønske fra Litauen, i 1995–96 en evaluering av forskningen i Litauen, mens Danmark og Sverige har evaluert forskningen i henholdsvis Latvia og Estland. Evalueringen av forskningen i Litauen ble gjennomført i samarbeid mellom norske og litauiske forskere. Etter ønske fra Litauen har norske forskere deltatt i oppfølging av evalueringen. Det er viktig at Norge på en slik måte kan bistå i oppbygging av et lands forskningssystem ut fra samarbeidslandets forutsetninger.

Samarbeidet med land i Sentral- og Øst-Europa er i rask utvikling. Flere internasjonale organisasjoner har handlingsprogrammer for disse landene, blant annet innenfor forskning. Noen av landene i Sentral- og Øst-Europa er søkere til EU, eller vil om kort tid bli assosiert til EU-forskningen, slik at EUs rammeprogram kan bli en sentral arena for samarbeid. Flere slutter seg også til andre europeiske forskernett, for eksempel COST. For miljøsamarbeid med Øst-Europa, særlig Barentsregionen, vil det bl.a. være aktuelt for Norge å utnytte tilknytningen til det internasjonale instituttet IIASA. I tråd med intensjonene bidrar det norske programmet for høgre utdanning og forskning på sin side til oppbygging av varige samarbeidsformer på institusjonsnivå. På denne bakgrunn vil det ved inngangen til år 2000 bli aktuelt med en samlet vurdering av forskningssamarbeidet med Sentral- og Øst-Europa og å trekke opp linjer for en videre norsk politikk.

5.3.2 Forskning i forhold til utviklingsland

Regjeringen legger stor vekt på å utnytte norsk forskning og kompetanse i forhold til utviklingsland som ledd i en bredere plan for norsk bistandssamarbeid. Hovedprinsippene for politikken på området bygger på St.meld. nr. 19 (1995–96) En verden i endring og Stortingets behandling av denne, jf. Innst. S. nr. 229 (1995–96). Det legges til grunn at forskning gir økt kunnskap om utviklingsland og utviklingsspørsmål, og at utviklingslandenes forsknings- og utdanningsinstitusjoner spiller en nøkkelrolle i langsiktig økonomisk, sosial og kulturell utvikling. Ut fra dette er målet på den ene siden å utnytte forskning om utviklingsland som redskap i Regjeringens politikkutforming på området og som ledd i kvalitetssikring av bistanden, på den annen side å styrke utdannings- og forskningsinstitusjoner i utviklingsland gjennom samarbeid med norske institusjoner.

Som ledd i sitt overordnede ansvar for utviklings- og bistandsamarbeidet har Utenriksdepartementet lagt opp til en systematisk oppfølging av stortingsmeldingen, blant annet ved å utforme en strategi for forskning og høgre utdanning knyttet til Norges forhold til utviklingsland. Strategien signaliserer en ny, mer aktiv og målrettet innsats for å styrke utviklingsforskningen og forsknings- og utdanningssamarbeidet overfor landene i Sør. Som ledd i strategien ble det i 1998 tatt initiativ til to nye satsinger: programmet Globalisering og marginalisering. Fler- og tverrfaglig forskning om utviklingsveier i Sør (1998–2007) og et program om Det multilaterale systemet på utviklingsområdet (1998–2004). Begge programmene forvaltes av Norges forskningsråd, basert på en rammeavtale med Utenriksdepartementet. Basisbevilgningen til Christian Michelsens institutt omfattes også av denne avtalen.

Forskningsprogrammet om utviklingsveier i Sør skal gi økt forståelse om globalisering og globaliseringens konsekvenser for utviklingsland. I tillegg favner det et vidt spekter av problemstillinger som er knyttet til målområder for norsk bistand som demokratisering, fattigdomsproblematikk (inkludert landbruk/ernæring), miljø, nærings- og samfunnsutvikling, helse, utdanning, samt tverrgående problemstillinger knyttet til kjønnsroller, barn og urbanisering. Programmet forutsetter samarbeid på tvers av sektorer og miljøer, nasjonalt og internasjonalt. Det legger også vekt på å utnytte potensialet for kunnskapsoverføring i forbindelse med norsk næringslivs engasjement i bistanden. Det vil være det mest omfattende programmet innenfor utviklingsforskning i nærmeste periode, og det legges stor vekt på evaluering av erfaringer fra programmet.

I den nye strategien legges det generelt vekt på internasjonalt samarbeid, bl.a. for å sikre forskning av høy internasjonal standard. Det forutsettes at Norges forskningsråd bidrar til å utvikle konkrete mekanismer for slikt samarbeid. Søkelyset rettes også mot en bedre og mer systematisk formidling av forskningen. Betydningen av internasjonal vitenskapelig publisering i tidsskrifter med faglig vurdering framheves spesielt, sammen med bruk av elektronisk informasjon og utvikling av møteplasser, for eksempel gjennom regelmessige fagkonferanser. Det vil også bli lagt økt vekt på målrettet formidling til brukere i forvaltningen.

Hovedmålsettinger for kompetansebygging i utviklingslandene er å bidra til at landene etter hvert selv får evne til å drive forskning og dekke egne forsknings- og utdanningsbehov. Til dette gis det norsk støtte gjennom flere kanaler, bl.a. gjennom NORADs stipendprogrammer og programmet som administreres av Det norske universitetsråds utvalg for utviklingsrelatert forskning og utdanning (NUFU). NUFU-programmet står sentralt og innebærer en betydelig satsing på samarbeid med utdannings- og forskningsinstitusjoner med sikte på institusjonsbygging i hovedsamarbeidsområdene i norsk bistandsarbeid. Programmet er inne i sin andre programperiode (1996–2000). For at samarbeidsinstitusjoner selv skal bygge opp en kunnskapsbase og bidra i kunnskapsutviklingen, skal de selv være med å definere og drive fram forskningsprosjekter.

Programsatsingene på utviklingsrelatert FoU-samarbeid er dermed omfattende, og den offentlige satsingen utgjør i underkant av 40 mill. kroner. I tillegg gis det fra norsk side (v/Utenriksdepartementet) tilskudd til forskning og anvendelse av forskningsbasert kunnskap gjennom globale organisasjoner i FN-systemet. Det gjelder multilateralt samarbeid innenfor sentrale områder i forhold til utviklingsland, særlig landbruk og helse, jf. henholdsvis den konsultative gruppe for internasjonal landbruksforskning (CGIAR) og Verdens helseorganisasjon (WHO). I tillegg gis det midler til FNs program for forskning om sosial utvikling (UNRISD). Forskning og formidling er dessuten integrert i virksomheten i andre FN-organisasjoner, bl.a. for ernæring og landbruk (FAO), utviklingsprogrammet (UNDP) og i Verdensbanken.

Regjeringen legger opp til videre satsing på bilateralt og multilateralt FoU-samarbeid knyttet til utviklingsland. Som ledd i dette er det viktig å styrke samordningen av norsk innsats ved å klargjøre rollene og samarbeidsformene mellom ulike nasjonale aktører i utviklingsforskningen. I denne sammenheng legges det vekt på å styrke de norske fagmiljøene som står sentralt i den grunnleggende utviklingsforskningen og utvikle samarbeid mellom disse. Videre er det et mål å samordne nasjonale og internasjonale tiltak og å utnytte arbeid i multilaterale organisasjoner og andre internasjonale kontaktnett. Som grunnlag for langsiktige strategier på området vil Regjeringen legge stor vekt på resultatene fra evalueringer av de store programsatsingene.

5.4 Forskningspolitisk dialog

5.4.1 Flernasjonalt og bilateralt samarbeid

Forskningspolitisk dialog og samarbeid foregår i en rekke internasjonale organisasjoner som har komiteer til å drøfte forsknings- og teknologispørsmål. Regjeringen legger vekt på at Norge deltar aktivt i disse flernasjonale fora. Mindre land har særlig nytte av bilaterale kontakter og av å delta i drøftinger på forskningspolitisk nivå.

Sentralt står OECDs komité for forsknings- og teknologipolitikk, CSTP. Da komiteen, i tillegg til europeiske land, omfatter USA, Canada, Mexico, Japan, Sør-Korea, Australia og New Zealand, er det et av de bredeste forskningspolitiske fora som Norge deltar i.

CSTP og dens underliggende komiteer drøfter forsknings-, innovasjons- og teknologipolitikk på områder som berører så vel næringsrettet som grunnleggende forskning og forskerrekruttering. I forbindelse med en bred OECD-analyse av sysselsettingsproblematikken har CSTP bidratt med en større rapport om betydningen av forskning og teknologi for sysselsetting og økonomisk vekst. Som del av dette arbeidet var den norske regjering vertskap for en større internasjonal konferanse i 1996. Arbeidet med den løpende forskningsstatistikken står sentralt i OECDs forskningsaktiviteter. Norge legger stor vekt på dette og på utviklingen av nye forskningsindikatorer. CSTP har gått bort fra å evaluere forskningspolitikken i det enkelte land og fokuserer i stedet på tematiske tverrfaglige analyser av forsknings-, teknologi- og næringsspørsmål. Sammen med andre land har Norge arbeidet for å tydeliggjøre grunnforskningens rolle i den økonomiske utviklingen. Norge bør videreføre et aktivt engasjement i CSTP for å utvikle kunnskapsgrunnlaget for forsknings- og teknologipolitikken.

På europeisk nivå åpner EØS-avtalen for norsk deltakelse i EUs forskningspolitiske komité, CREST (Scientific and Technical Research Committee), et sentralt forum som drøfter temaer vedrørende fellesforskningen i EU og gir råd både til Kommisjonen og Rådet. Komiteen spilte en viktig rolle i forberedelsen av EUs femte rammeprogram for forskning. Norge deltok aktivt for å fremme synspunkter på innhold og struktur av programmet. Et fortsatt aktivt engasjement i CREST og dets undergrupper er viktig for å kunne ha innflytelse på utviklingen av rammeprogrammet og bidra i drøftinger av sentrale forskningspolitiske spørsmål i Europa. På samme måte må norsk deltakelse i forvaltningskomiteene for alle rammeprogrammets særprogrammer fortsatt utnyttes aktivt for å drøfte strategier på fagområdene og fremme norske faglige prioriteringer.

For Norge og de andre EFTA-/EØS-landene har samarbeidet i EFTA betydning for overvåking av rettigheter og plikter under EØS-avtalen. En EFTA-arbeidsgruppe for forskning drøfter spørsmål vedrørende samarbeidet under EØS. Norge har i 1999–2000 formannskapet i denne gruppen. Den deltar også i en felles arbeidsgruppe med EU-kommisjonen, som har en løpende dialog om spørsmål av prinsipiell betydning for forskningssamarbeidet. EFTA spiller en særlig viktig rolle ved overgangen til et nytt rammeprogram for å ivareta rettigheter hjemlet i avtalen.

I Nordisk Ministerråd drøftes fellesnordiske strategier på forskningsområdet. Utviklingen i Europa har ført til at det nordiske fellesskapet i forhold til EU og samarbeid i Nordens nærområder er kommet mer i fokus. Disse forholdene preger arbeidet med forskningspolitiske spørsmål. Regjeringen ser det nordiske forskningspolitiske samarbeidet som sentralt og vil bidra til å befeste Nordisk Ministerråds rolle som plattform for utvikling av forskningspolitiske strategier både i nordisk og europeisk perspektiv (se pkt. 5.1.3) og som kanal for utveksling av synspunkter om forskningssamarbeidet i EU.

Samarbeidet innenfor UNESCO åpner mulighet for drøfting av forskningspolitiske temaer av relevans for land i den vestlige verden og for utviklingslandene. På verdenskonferansen i Budapest i 1999 om naturvitenskapene og forholdet mellom vitenskap og samfunn tar UNESCO opp omfattende forskningspolitiske spørsmål og problemstillinger som berører forholdet mellom i-land og u-land. Gjennom Verdenskommisjonen for etikk og vitenskap, som UNESCO opprettet i 1998, retter organisasjonen oppmerksomheten mot forskningsetiske spørsmål i bred forstand, med fokus på energi, vann og IKT. Regjeringen følger dette arbeidet med særlig interesse. Norge var vertskap for kommisjonens første møte i Oslo våren 1999, se også kap. 6.5.

Forskningspolitisk samarbeid mellom europeiske forskningsråd og akademier skjer innenfor European Science Foundation (ESF), der Norges forskningsråd og Det norske videnskapsakademi er medlemmer. ESF skal fremme europeisk samarbeid innenfor grunnforskning i alle disipliner. Gjennom samordning av programmer og vurderinger fra ulike fagkomiteer bidrar ESF til å identifisere nye temaer og disipliner av forskningspolitisk interesse. ESF spiller en rådgivende rolle i forhold til EU og bidrar til utformingen av nye forskningsprogrammer. En aktiv norsk deltakelse i ESF gir verdifulle innspill til nasjonal politikk og representerer en mulighet til å gi synspunkter på forskningspolitikk i en europeisk sammenheng.

Parallelt med utviklingen av det flernasjonale samarbeidet i internasjonale fora er det behov for direkte forskningspolitiske kontakter med enkelte land. Stadig flere land framhever behovet for bilaterale kontakter på politisk nivå, blant annet som grunnlag for å fremme sine synspunkter i EU-systemet. I tiden framover må det legges økende vekt på å utnytte bilaterale kontakter på politisk nivå. Dette vil være et viktig virkemiddel for å utveksle erfaring og kompetanse på områder av aktuell interesse, og det kan bidra til å bygge allianser i synet på forskningspolitiske spørsmål. Videre kan forskningspolitisk kontakt med enkeltland være et gunstig utgangspunkt for norsk posisjonering på andre politikkområder, særlig når det gjelder å åpne for kontakter av næringspolitisk interesse. Regjeringen legger opp til en målrettet bilateral tilnærming, særlig til land som vurderes av forsknings- eller næringspolitisk interesse for Norge, og til gjensidige besøk på politisk nivå.

5.4.2 Støtteapparatet

Norges internasjonale forskningsamarbeid og forskningspolitiske dialog utvides og styrkes gjennom egne forskningsråder og industriattachéer. Således er det en forskningsråd både ved Norges EU-delegasjon i Brussel og ved Den norske ambassade i Washington DC. Forskningsråden i Brussel gir forskningpolitiske analyser til myndighetene og Norges forskningsråd vedrørende forskningssamarbeid med EU under EØS-avtalen, og bistår norske forskningsinstitusjoner og næringsliv i det konkrete samarbeidet innenfor EUs rammeprogram. Vitenskapsråden i Washington bidrar med å legge til rette besøk og møter mellom norske og amerikanske forskere og forskningsmiljøer, og med å rapportere om amerikansk forsknings- og teknologipolitikk. Industriattachéene i teknologisentra som Tokyo, Stuttgart (flyttes til Düsseldorf fra sommeren 1999), Paris, London og San Francisco bidrar overfor næringslivet med teknologioverføring og utfører konkrete oppdrag for den enkelte bedrift eller grupper av bedrifter. Norges industriattachéer (NIA) er fra 1. januar 1999 omorganisert ved at NIAs og Norges Eksportråds utekontorer er integrert som handels- og teknologikontorer. Det administrative ansvaret for NIA er av denne grunn flyttet fra Teknologisk Institutt til Norges Eksportråd. Det må sikres fortsatt god utnyttelse av disse personenes innsikt og kompetanse, både når det gjelder konkret samarbeid og når det gjelder informasjon om forsknings- og teknologispørsmål.

I land der slikt støtteapparat ikke finnes, bør norske utenriksstasjoner i større grad enn i dag systematisk rapportere om forsknings- og teknologispørsmål i de enkelte land og formidle informasjon om norsk forskning til relevante miljøer i de ulike land. Det må legges opp en strategi for dette i samarbeid med Utenriksdepartementet.

5.5 Oppsummering

Det skal sikres bred norsk deltakelse i internasjonale forskningsnettverk og programmer både faglig og geografisk. Samtidig legges det vekt på at Norge skal profilere seg som forskningsnasjon og har en forpliktelse til å bidra i kompetanseutvikling i andre land. Regjeringen vil konkret:

  • styrke samarbeid og kontakt mellom enkeltforskere. Bilaterale avtaler på institusjonsnivå kan utvikles i større grad og utvekslingsprogrammer, blant annet under EUs rammeprogram og nordiske ordninger, utnyttes bedre. For få doktorgradsstudenter har lengre utenlandsopphold. Gjennom en samordnet politikk på institusjonsnivå bør det legges til rette for økt internasjonalisering av forskerutdanningen. Datagrunnlaget om personbasert samarbeid må forbedres

  • videreføre og utnytte norsk deltakelse i de store internasjonale fellessatsingene både innen grunnforskning og anvendt forskning. Medlemsskap i ulike organisasjoner bør utnyttes mer aktivt og kunnskapsformidlingen styrkes, både for å øke forskernes utbytte og sikre leveranser fra norsk industri. En internasjonal vurdering og synspunkter fra norsk industri vil bli lagt til grunn for eventuelle nasjonale tiltak for å stimulere til økt norsk deltakelse i EUREKA

  • videreføre og styrke forskningssamarbeidet under EØS-avtalen som et tyngdepunkt i organisert internasjonalt forskningssamarbeid. Norge har sluttet seg til femte rammeprogram for forskning. Informasjonen til ulike norske forskningsmiljøer og bedrifter må styrkes med sikte på økt norsk deltakelse og ledelse av prosjekter. Mulighetene for å utvikle nettverk mot nye samarbeidsland må utnyttes

  • bidra aktivt til utnyttelse av det nordiske FoU-potensialet som grunnlag for utvikling av en nordisk dimensjon i forskningen og et felles nordisk kunnskapsmarked i forhold til Europa, og som grunnlag for styrket samarbeid i nærområdene

  • utvikle potensialet for internasjonalt forskningssamarbeid på norsk jord innenfor områder der Norge har faglige og geografiske fortrinn. Blant annet er utbygging av polarforskningssamarbeidet med utgangspunkt i Svalbard en viktig målsetting

  • legge økt vekt på forskningssamarbeid som ledd i samfunnsbygging i andre land, med særlig vekt på støtte til forskning i forhold til utviklingsland og reformlandene i Sentral- og Øst-Europa. Det vil bli lagt vekt på samordning av nasjonale og internasjonale tiltak på området og på evaluering av de løpende programsatsingene som grunnlag for videre politikk

  • videreføre aktiv deltakelse i internasjonale forskningspolitiske fora, blant annet knyttet til OECD, EU og Nordisk Ministerråd, og styrke den forskningspolitiske dialog på bilateralt nivå. Støtteapparatet i form av norske attachéer i utlandet må utnyttes og en plan for mer systematisk utnyttelse av norske utenriksstasjoner i denne sammenheng bør utvikles. Det vil bli rettet økt fokus også på samarbeid om forskningsetiske spørsmål, særlig gjennom UNESCO.

Fotnoter

1.

Karseth, Kyvik, Remme: Utenlandsopphold blant doktorgradsstipendiater. NIFU skriftserie nr. 6/98.

Til dokumentets forside